Statsminister Kjell Magne Bondevik

LNUs flerkulturelle forum

Oslo, 9. februar 1999 (med forbehold om endringer)

Først vil jeg takke for invitasjonen til å delta på møtet i LNUs flerkulturelle ungdomsforum! Dere har klart å skape et møtested for ungdom i det moderne Norge – der flere kulturer lever og blomstrer side om side. Ungdomsorganisasjonene er viktige, det har jeg erfart selv, både som tidligere leder av en, men ikke desto mindre i mitt voksne liv. Unge står ofte for nytenkning, og deres innspill er viktige i samfunnsdebatten for å skape et bedre og varmere samfunn. Jeg vil gjerne gi en honnør for dette initiativet fordi dere tenker nytt og etablerer en plattform på tvers av ulike organisasjoner som inkluderer alle. Jeg ønsker å få til en bedre og bredere dialog med innvandrere, og har derfor tatt initiativ til flere møter med representanter for ulike innvandrergrupper. Dagens møte er ledd i dette, og jeg er glad for at LNU har et utvalg og et forum som gjør det enkelt for oss å møtes og snakke sammen.

Utviklingen i Norge i retning av et samfunn med flere kulturer er en positiv kraft som berører de fleste av oss. Det er lett i denne sammenheng å tenke på bredden i tilbudet at matvarer, restauranter m.m., men jeg vil også føye til den økte interessen og gleden over et flerkulturelt og flerespråklig mangfold. Det gir oss større muligheter i valg av tilhørighet og deltakelse.

Det er flere årsaker til mitt ønske om mer og bedre dialog mellom Regjeringen og representanter for ulike etniske minoriteter.

Mye tyder på at integreringen av personer med en annen etnisk bakgrunn enn den norske ikke er god nok. Dette slår ut når det gjelder helsespørsmål, skoleresultater og mulighetene for å komme inn på arbeidsmarkedet. Vi ser også at de tradisjonelle norske ungdomsorganisasjonene relativt sett har mindre deltakelse fra unge med innvandrerbakgrunn enn fra ungdom med norsk bakgrunn.

Unge med innvandrerbakgrunn har i det siste kommet særlig i fokus når det er problemer av kriminell karakter. Mye tyder på at innvandrerungdom under 19 år er overrepresentert når det gjelder visse typer voldskriminalitet. Åtte av ti ran utført av unge i alderen 19 år eller yngre i Oslo i 1998 ble utført av innvandrerungdom. Det har også skjedd en økning i bruk av våpen. Utviklingen i deler av ungdomsmiljøene bekymrer oss. Dette må vi ta på alvor og snakke åpent om. Budskapet må være klart: Ingen har rett til å krenke andre, og samfunnet må markere at lovovertredelser ikke tolereres. Samtidig som vi må slå ned på kriminaliteten, må vi forebygge.

Jeg ønsker synspunkter fra dere. Hva er grunnene til utviklingen? Hvorfor oppstår gjengmentalitet og utstøtingsmekanismer? Hva svikter i integreringspolitikken? Og hvilke tiltak har vi positive erfaringer med?

Jeg er også bekymret for effekten av oppmerksomheten mot innvandrerungdom. Negative inntrykk befestes og skaper frykt. Dette gjelder dessverre all ungdom med annen etnisk bakgrunn, som gjerne føler seg stigmatisert og mistenkeliggjort. Alt det positive blir i for liten grad fokusert - dette gjelder på mange områder og er en utfordring både for oss og dere. Det er for eksempel lite kjent at en del unge med innvandrerbakgrunn er de beste i sin klasse, at de fleste verken drikker alkohol eller røyker, at det er de som bruker bibliotekene mest, at de ofte har et godt forhold til sine foreldre og ikke minst står bak mange av de initiativ til ikke-voldelige ungdomsaksjoner og organisasjoner som vi i dag ser er aktive i Oslo.

En annen viktig grunn for meg til å søke direkte dialog er også å kunne ta opp ting som er vanskelig, områder som ofte blir tiet i hjel. Ingen er tjent med at vanskelige spørsmål feies under teppet.

Jeg er glad for at LNU har reist ideen om å få etablert Idebanken, der formålet er å stimulere til tiltak som kan redusere skillene mellom norsk ungdom og innvandrerungdom. Dette tiltaket har sin opprinnelse i Europarådet, og Norges initiativ om å gjennomføre en kampanje mot rasisme. Ungdomsgruppen spilte en sentral rolle i gjennomføringen av kampanjen. Reetablering av Idebanken passer godt sammen med at Europarådet i år feirer 50-års jubileum, og vi er spente på utviklingen av denne idé-banken.

I dag ønsker jeg særlig å drøfte med dere de utfordringer dere ser som unge. Dere sitter nærmere til å forstå og formidle hva som er viktig for ungdom med innvandrerbakgrunn i Norge. Dere har spilt inn noen spørsmål på forhånd som jeg vil forsøke å svare på, men jeg regner med at dere i ettertid også har kommet på andre ting som dere vil drøfte med meg. Det er viktig for meg å få tilbakemelding på det arbeidet Regjeringen gjør og de tankene vi har på det flerkulturelle området. Det er også viktig for meg å høre hva dere selv mener dere kan gjøre.

Som leder for Regjeringen ser jeg særlig tre hovedområder som de største utfordringene knytter seg til:

• skole, utdanning og arbeidsmarked
• kultur og fritid, og her kommer også voldsproblematikken inn
• forholdet familie og samfunn, dvs det å leve i to kulturer. Her vil jeg også komme inn på temaet tvangsekteskap

Skole, utdanning og arbeidsmarked

Selv om unge har rett til videregående utdanning, er det mange som ikke fullfører skolen. I slutten av januar i år ble det lagt fram 9 sluttrapporter fra evalueringen av Reform 94. Disse rapportene er viktige når vi seinere i år skal legge fram stortingsmeldingen om erfaringene med reformen og forslag til forbedringer. Vi trenger mer kunnskap om hvorfor ungdom slutter på skolen eller avbryter opplæringen - ikke bare at de slutter. Antakelig bør fylkenes oppfølgingstjeneste styrkes. Samtidig er det viktig å bedre samspillet mellom de instanser som har ansvaret for at eleven føres tilbake til videre skolegang eller inn i aktivt arbeid, jeg tenker i første rekke på oppfølgingstjenesten, skolene, arbeidsmarkedsetaten, sosialetaten og trygdeetaten.

· I dagens samfunn er det vanskelig å klare seg uten å ha gjennomført videregående skole. Vi må finne fram til forbedringer som hindrer frafall og styrker mulighetene for å mestre skoleløpet på tilnærmet normal tid.

Gjennom midlene til tiltak i større bysamfunn, som BFD samarbeider med kommunene om, gis det støtte til ulike leksehjelpsordninger og til kvalifiseringstiltak som mediaverksteder, radiovirksomhet og teatergrupper. Disse tiltakene ser ut til å fungere bra og gi støtte til skolearbeidet. Utdanning er et område hvor jeg regner med at dere har en rekke konkrete forslag til forbedringer som vi kan bringe med oss i det videre arbeidet.

For ungdom er det viktig å få den første jobben for å kunne høste erfaringer og bruke sine kunnskaper. Det er derfor viktig å sikre ungdom inntreden på arbeidsmarkedet. Ungdomsgarantien som gjelder for alle under 20 år, skal sikre at de som ikke finner seg til rette i det ordinære skolesystemet, enten får tilbud om tilpasset utdanning, praksisplass eller ordinært arbeid. I desember i fjor var det litt over 2000 registrerte ledige i alderen 16 til 19 år. Av disse hadde bare 35 vært ledige i mer enn seks måneder. Dette viser at ungdomsgarantien er en god sikkerhet mot at unge blir gående ledige lenge. Vi må fortsette det viktige arbeidet med å sikre ungdom mulighet til utdanning eller arbeid, slik at vi kan ivareta den viktige ressurs innvandrerungdom utgjør for norsk arbeidsliv.

En del ungdom trenger også ekstra oppfølging for å klare å holde på arbeidsplassen. Både rekruttering av unge og oppfølging i den første tiden er utfordringer som må fokuseres overfor det private næringsliv og offentlig virksomhet.

Diskriminering på arbeidsmarkedet er kommet i fokus i de seinere årene. Det finnes en rekke eksempler på at innvandrere med gode kvalifikasjoner ikke får arbeid. Et virkemiddel her er Handlingsplanen mot rasisme og diskriminering. Et svært viktig tiltak i denne planen er etableringen av Senter mot etnisk diskriminering. Senteret har så vidt startet opp med ansettelse av daglig leder. Jeg har selv forventninger til at senteret skal fange opp saker på sentrale områder som arbeid og bolig og slik bidra til å dokumentere og overvåke omfanget av diskriminering på grunnlag av tro, hudfarge, nasjonal og etnisk opprinnelse.

Kultur og fritid

Storbyene gir rom for mange fritidsaktiviteter for ungdom, men har og negative miljøer. Bruk av rusmidler er ofte mer utbredt, og det finnes negative miljøer som kan tiltrekke seg ungdom som har problemer i forhold til skole og familie. I den seinere tid har også gjengatferd og ungdomsgjenger vært i offentlighetens lys. Alkohol og voldsutøvelse er nær knyttet sammen. Ca. 70 prosent av voldstilfellene i Oslo sentrum har sammenheng med alkohol. En handlingsplan for redusert bruk av rusmidler ble lagt fram før sommeren. Mange av målene i denne retter seg mot barn og ungdom og legger opp til en bred mobilisering overfor barn og unge fordi disse er en utsatt gruppe og tar stor skade av bruk/misbruk av alkohol og andre rusmidler.

Barn og unge trenger gode rollemodeller i omgang med rusmidler. Her har foreldre et ansvar, men også de unge selv. Det er vel kjent at ungdom med innvandrerbakgrunn gjennomgående har et helt annet og positivt mønster når det gjelder rusmidler. Flere av de nyere «ungdomsorganisasjonene» og andre «motkulturer» gjenspeiler dette.

Fra Regjeringens side arbeider vi aktivt for å forebygge vold og kriminalitet. En viktig tilskuddsordning er den som BFD forvalter til tiltak i storbyene. Dere har spurt om hvorfor bevilgningen til ungdomstiltak i større bysamfunn er redusert med to millioner i 1999. Det er riktig at denne ene bevilgningen er redusert, men dette betyr ikke at Regjeringens oppmerksomhet er mindre på dette området. Ved tildeling av midler vil vi sørge for at innsatsen i Oslo ikke vil bli svekket. I tillegg til disse midlene bruker vi midler fra flere poster til innsats i de store byene.

Det er de behov som bydelene og kommunene ser, som blir prioritert - ofte i samarbeid med ulike ungdomsgrupper, lokale ungdomsråd, m.m.. Jeg er kjent med at det har vært satt i gang mange og spennende tiltak, og har fått en lang liste fra BFD. I arbeidet framover vil det bli lagt enda større vekt på å prioritere tiltak og prosjekter hvor ungdom selv er med i utformingen og styringen. Det er viktig at dere er aktive og foreslår små og store prosjekter. Vi er avhengig av dere for å kunne prioritere riktig.

Dere har også reist et mer generelt spørsmål om hvordan vi vil møte storbyproblemene i Oslo, og jeg regner med at dere tenker spesielt på ungdom. Jeg har gjennom noe av det jeg har sagt til nå vist en del av vår innsats og tiltak for å møte utfordringene. Jeg kan prøve utdype dette senere hvis dere ønsker det.

Jeg skjønner også at dere er opptatt av hvorfor Nordic Black Theatre får kutt i støtten de har mottatt over flere år. Vi kan komme tilbake til dette etterpå, men jeg kan her og nå slå fast at Regjeringen vil bidra slik at driften av skolen kan sikres i 1999. Det forutsettes da at Oslo bidrar med midler, og jeg vet at byrådet vil innstille på det overfor bystyret.

Det er naturlig i denne forsamlingen også å vise til det arbeidet som skjer gjennom de frivillige barne- og ungdomsorganisasjonene. Dette feltet kjenner dere så godt at jeg bare vil rette oppmerksomheten mot Tilskudd til nasjonale prosjekter, og de prioriteringer som er beskrevet i budsjettet, hvor det ene av tre punkter lyder:

• prosjekter som tar sikte på å øke antall deltakere, medlemmer og tillitsvalgte fra grupper av barn og ungdom med innvandrerbakgrunn

Her ligger det muligheter!

Vi skal også i 1999 gjennomgå de ulike tilskuddsordningene for barne- og ungdomsorganisasjonene, og i den forbindelse vurdere virkningene av det nye regelverket. Her ønsker Regjeringen innspill fra dere som har erfaringer med regelverket.

Forholdet familie og samfunn, dvs det å leve i to kulturer

Jeg skal som nevnt også ha flere møter. Dere kan jo tenke over om det er synspunkter jeg skal ta med fra dere til mine møter med voksengenerasjonen.

Barn og ungdom med innvandrerbakgrunn blir ofte betegnet som å leve i to kulturer, og at dette kan skape problemer. Undersøkelser viser at de unge som er født i Norge eller som er kommet hit som ganske unge, ser på Norge som det landet de skal bli boende i, det er her den største tilhørigheten ligger. Mange foreldre har fortsatt et ønske eller en drøm om å reise tilbake - i alle fall for å tilbringe alderdommen i sitt opprinnelige hjemland. Disse ulike perspektivene kan skape konflikter når ungdom blir nødt til å velge mellom hjemlandets tradisjoner og norsk hverdagsliv.

Program for foreldreveiledning er et omfattende prosjekt som jeg ikke vil bruke tid på her sammen med dere. Det er mer aktuelt når jeg skal delta på de andre møtene.

Men det er et annet tema som er blitt mye debattert særlig det siste året, og hvor dere unge har kommet lite til ordet selv om det primært gjelder dere. Jeg tenker her på tvangsekteskap: bøkene som er skrevet og medias fokusering. Regjeringen har nettopp laget en handlingsplan mot tvangsekteskap. Vi har hele tiden skilt mellom arrangerte ekteskap som foregår innen for norsk lov og internasjonale konvensjoner, og der hvor ekteskap blir tvang. Dvs når det brukes fysisk eller psykisk press som gjør at den unge ikke opplever en reell mulighet til å gjøre et valg på tvers av foreldrenes ønsker.

Dette synes jeg er et viktig og vanskelig område - og et område hvor vi er helt avhengig av et samarbeid mellom innvandrermiljøer og storsamfunnet for å kunne få til holdningsendringer i miljøer hvor tvangsekteskap praktiseres. Jeg har tro på større åpenhet, informasjon om lover og rettigheter og sikring av hjelp til de unge som rammes.

Jeg håper at dere vil engasjere dere på dette området framover, for det trenger vi.

Jeg vil avslutningsvis vise til at Verdikommisjonen har satt i gang et ungdoms- og framtidsrettet prosjekt, kalt Gruppe 2050, beregnet for dem som vil leve i år 2050. Prosjektet er ledet av engasjerte ungdommer. Det er sendt ut en invitasjon til å danne 2050–grupper. Poenget er å gripe tak i verdivalg som gjøres i dag, som dere er opptatt av og synes er viktige for fremtiden. Dere velger selv tema, og uttrykksmåter. Gjennom å delta her kan dere være med å fortelle hva slags samfunn dere vil leve i fremover.

Jeg vil oppfordre dere til å delta i dette prosjektet, og ta gjerne kontakt med Verdikommisjonen for å få vite mer.

Til slutt:

Som jeg har redegjort for, er Regjeringen engasjert med en rekke tiltak for å fange opp gode initiativ fra unge selv. Men vi ønsker å gjøre mer. Noen viktige spørsmål til dere er: Hvordan kan ungdom med innvandrerbakgrunn føle seg velkommen og inkludert? Hva bør vi gjøre, og hva kan dere gjøre, for å hindre vold og kriminalitet? Hvordan kan vi få et bedre tilpasset skoletilbud? Og hvordan bør vi ta tak i utfordringene som knytter seg til å leve i to kulturer?

Det er dere som vet best hvor skoen trykker, og vi trenger innspill fra dere.

Takk for at dere har lyttet til meg - nå er turen kommet til dere.

Lagt inn 10. februar 1999 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen