Statsminister Kjell Magne Bondevik

Lokalpolitikk sett fra statsministerstolen

Folkemøte, Molde Rådhus, 8. september 1999

Kjære venner, takk for hyggelig velkomst. For meg er det ekstra hyggelig å bli ønsket velkommen av en KrF-ordfører – i Molde.

Det er lokalpolitikk og lokaldemokrati som er tema i kveld. Det er bra. Det er et lokalvalg vi er inne i. Lokale saker har også stått i fokus mange steder selv om valgkampen kanskje blir for mye preget av rikspolitiske saker.

Lokaldemokrati er et ord som klinger godt i de flestes ører. Vi er stolte av vårt lokaldemokrati i Norge. Det har vi grunn til. Lokaldemokratiet representerer viktige verdier i samfunnet vårt. Det handler om å skape gode lokalsamfunn. Det handler om å tilpasse beslutninger til lokale forhold. Det handler om å legge beslutningene så nær de menneskene beslutningene angår som mulig. Det handler om å få folk til å ta ansvar for seg selv og sine nærmeste omgivelser. Det handler om engasjement og tro på at vi kan bidra til å forme våre omgivelser.

Jeg har faktisk vært lokalpolitiker. Ikke i Molde, men på Nesodden. I 1972-73 var jeg medlem av Nesodden kommunestyre og satt i skolestyret der. For meg som rikspolitiker har det vært en nyttig erfaring. Lokalpolitikerne står nærmere virkeligheten lokalt.

Som politiker har jeg også reist mye rundt til forskjellige steder i Norge. De problemer og utfordringer som var på Nesodden, er annerledes i Alta, Rena eller Molde. For meg er det noe av kjernen i lokaldemokratiet. Vi må forstå og respektere at det som er en god løsning på Nesodden, er kanskje ikke en god løsning i Molde.

Vi har store variasjoner mellom kommunene i Norge. Både når det gjelder størrelse, befolkningssammensetning og næringsstruktur. Det tilsier at vi trenger en stor grad av lokal selvbestemmelse.

Lokaldemokratiet i krise?

I de seinere årene har vi fått signaler om at det kanskje ikke står så bra til med lokaldemokratiet. Ett signal har vært den synkende valgdeltakelsen. Et annet forhold er vanskeligheter med rekrutteringen til folkevalgte verv, og stor utskifting av personer ved hvert valg.

På den annen side ser vi et stort folkelig engasjement i aktuelle lokale saker som f. eks skolenedlegginger. Undersøkelser viser at den norske befolkningen er svært aktive deltakere i lag og foreningsliv. Det er et stort spenn i innholdet; kulturaktiviteter, naturvern, religion, trafikkspørsmål for å nevne noe.

Jeg ser også mange positive initiativ. Mange kommuner er opptatt av hvordan de kan hente inn synspunkter og engasjere innbyggerne i utformingen av de lokale beslutningene. Hovedstikkordene er informasjon og invitasjon til deltakelse. Tiltak som enkelte kommuner arbeider med er f. eks. åpne spørretimer, informasjonsaviser, TV og radiooverføringer av debatter, legge til rette for tilgjengelige og synlige politikere, og rette fokus mot ungdommen. Dette er positivt og det vitner om vilje til å tenke nytt i lokalpolitikken.

I år har vi en forsøksordning med direkte valg av ordfører i 20 kommuner. Fire av disse kommunene ligger i Møre & Romsdal (Norddal, Vestnes, Gjemnes og Hareid). Jeg er spent på hvilke erfaringer vi kommer til å gjøre med denne forsøksordningen. Kanskje kan direkte valg på ordførere bidra til å vitalisere lokalpolitikken.

Et livskraftig lokalt folkestyre er kjernen i vårt demokrati. Aktiv deltakelse fra innbyggerne i samfunnsdebatten er etter mitt syn en verdi i seg selv, samtidig som det er viktig at innbyggerne opplever at de faktisk har innflytelse. Gjennom deltakelse kan det skapes trygghet i lokalmiljøet for gode oppvekstvilkår og vilje til å satse på en framtid i alle deler av landet.

Statlig styring

Jeg tror at vi må se nærmere på den statlige styringen av kommunesektoren. For sterk statlig styring kan redusere interessen for lokalpolitiske spørsmål. Kanskje har vi gått for langt i å detaljregulere kommunene. Gjør vi det uinteressant å drive med lokalpolitikk? Jeg håper ikke det.

Omfattende bruk av øremerkede tilskudd og nasjonale standardkrav kan gi innbyggere og politikere inntrykk av at kommunen er noe som forvalter statlig politikk; at kommunen er et slags administrativt organ for staten. Det blir dermed lite rom for lokale vurderinger. Jeg tror vi kan ha gått for langt i en slik retning.

Regjeringen har derfor startet et prosjekt under navnet et ”enklere Norge”. I den sammenheng vil vi foreta en samlet gjennomgang og vurdering av alt statlig regelverk som berører kommuner og fylkeskommuner. Siktemålet er å oppheve eller forenkle regler som legger unødige bindinger på kommunene og som hindrer gode lokale løsninger.

Regjeringen har også satt i gang et forsøksprosjekt med å tildele øremerkede tilskudd som rammetilskudd i 20 kommuner. I Møre og Romsdal er Nesset kommune med i denne forsøksordningen. Formålet med prosjektet er å skaffe kunnskap om alternativer til dagens finansieringssystem med mange øremerkede tilskudd. Kanskje er det en sammenheng mellom økt økonomisk handlefrihet og interesse for å delta i lokalpolitikken.

En viss statlig styring er nødvendig. Det er ikke noe enten eller. Det er en avveining - mellom nasjonale hensyn og hensynet til lokalt selvstyre. For at det lokale folkestyret skal ha et reelt innhold, må kommunene ha anledning til å velge ulike løsninger ut fra lokale forutsetninger og behov. På noen viktige områder hvor kommunene har ansvaret for tjenesteproduksjonen, er det imidlertid nødvendig med nasjonale standardkrav. Dette gjelder bl.a. innenfor helse- og utdanningssektoren.

Lokalpolitikken handler om hverdagen vår og de grunnleggende behovene vi har som sosiale individer og samfunnsborgere. Barnehage, skole, eldreomsorg, sykehus, kollektivtransport. Derfor er lokalpolitikk viktig.

Skoledebatten

Skolepolitikk har stått sentralt i valgkampen, også i Molde. Rolf Myhre vektla også skolepolitikken sterkt i sitt innlegg.

Skolen er en av kjerneoppgavene i kommunene. En av de viktigste oppgavene. Utdanning handler om å ruste nye generasjoner for oppgaver og ansvar i samfunnet. Det handler om å gi barn og ungdom mest mulig næringsrik niste i nistekurvene deres - på vei inn i en fremtid full av utfordringer.

De siste årene er det bygget mange flotte skolebygg i landet. Elevene i grunnskolen sitter med finere og mer oppdaterte bøker framfor seg enn noen gang tidligere. Dyktige lærere gjør en kjempejobb for å undervise elevene og få dem til selv å bli aktive for å lære. Foreldre møter til samtaler sammen med barna sine for å få orientering og veiledning og for å skape god kontakt mellom hjem og skole. Elever i ulik alder tar initiativ til å gjøre noe ut av skolehverdagen til glede både for seg selv og andre. Listen kunne gjøres adskillig lenger. Men våger vi å si at vi har en god skole? I et valgår?

Mangler påpekes. Og det er fortsatt mye å rette på. Men jeg vil slå fast - vi har en god skole i Norge. Men det må ikke bli en sovepute. Kvalitet i skolen skal etterspørres og utvikles, og mange har både rett og plikt til å stille krav til skolen.

Ordet skolepolitikk får oss til å tenke på reformer, bygninger og fagplaner, men tiden er nå inne til å sette fokus på menneskene i skolesamfunnet; eleven og læreren.

Skolen må gi rom for mangfold og lokalt handlingsrom. Den skal være verdibevisst og nyskapende og oppmuntre elevene til selv å være nyskapende. Derfor har vi valgt ut satsingsområder for årene framover der mange av disse kvalitetene trengs, nemlig utvikling av ungdomstrinnet og lærerrollen.

Dessuten vil det bli avgjørende for utviklingen i skolen at data og internett blir satt inn i en pedagogisk sammenheng slik at det åpner for variasjon og tilrettelegging av selve undervisningen, innhenting av informasjon og utnytting av kommunikasjonsmulighetene som vi kanskje bare har sett en flik av enda.

På disse områdene vil regjeringen bruke 900 mill de neste fire årene for å heve kvaliteten.

Jeg har med glede merket meg at regjeringens utspill om å få flere yrkesgrupper inn i skolen som ledd i arbeidet med å finne morgendagens lærerrolle, er positivt mottatt i ulike fagmiljøer. Det dreier seg om å finne ut hvordan en skal dele oppgavene slik at alle gjør mest av det de kan best. At ulike fagmiljø har gitt positive signaler, lover godt for det videre arbeidet, et arbeid til beste for elevene som skolen er til for.

Det er mange grunner til at det trengs erfaringer med flere yrkesgrupper i et nært samarbeid i skolen. Etter hvert som samfunnet har endret seg, har stadig flere oppgaver blitt lagt på skolen og lærerrollen har endret seg gradvis som et resultat av det. Kompetansen som andre yrkesgrupper kan bidra med, kan gjøre det lettere for skolen å leve opp til de krav som nå stilles.

Men uansett om en klarer å styrke skolens kompetanse og legger til rette for elevenes læring og trivsel på beste måte, vil aldri skolen alene kunne gi et barn det som det trenger for å ha det godt. Det har heller aldri vært meningen. Det er foreldrene som har ansvaret for sine barn, og skolen arbeider på et mandat fra dem for å ”hjelpe til” slik at ”dei kan bli gagnlege og sjølvstendige menneske” som det heter i loven. Men heller ikke foreldre og skole i et tett samarbeid vil kunne klare oppgaven alene. Ofte opplever begge å være en motkultur i forhold til det barna ellers får av inntrykk fra medieverden, vennekrets, budskap fra idoler og inntrykk fra storsamfunnet. Derfor trenger både hjem og skole en tredje støttespiller, nemlig et positivt og utviklende miljø som kan gi en trygg og meningsfull fritid. Her gjør de frivillige organisasjonene en stor innsats.

Verdidebatten

Det leder meg inn på et annet tema. Jeg har vært med i politikken i mange år. Fordi jeg mener at politikk er viktig. I politikken må vi hele tiden prioritere og gjøre verdivalg. I senere tid er jeg imidlertid blitt mer opptatt av politikkens begrensninger. Lover og regler, budsjett og reguleringer, det kan ikke utrette mirakler.

Goethe skal en gang ha sagt at den beste Regjering er den som lærer oss å regjere oss selv. Det er godt sagt. For et godt samfunn krever også noe av det enkelte menneske. Den enkelte må ville fellesskapets vel, og ha karakterstyrke nok til å ta ansvar og følge spillereglene. Ellers blir resultatet mistillit, frykt og utrygghet. Kort sagt: Samfunnets kvalitet er avhengig av folkets moralske ryggrad.

Her kan dere gjøre mer lokalt enn det vi kan sentralt. Våre holdninger formes gjennom hele livet, men særlig i de unge år. Familien spiller en nøkkelrolle i oppdragelsen, godt støttet av barnehage og skole. Det er bred enighet om å bygge ut barnehagetilbudet og styrke skolen.

Men offentlige institusjoner kan ikke erstatte familien, bare supplere. I stedet for å tømme familien for stadig flere oppgaver, må vi å styrke foreldrenes evne til å ta ansvar for egne barn. Gi barna kjærlighet og varme, tillit og trygghet, slik at de i sin tur kan evne å gi andre det samme. Dette er ”familieverdier” som må styrkes. Det har også den britiske Labour-lederen Tony Blair sett. Han maner til kamp for ”family values”. Det må vi også gjøre i Norge. Det er en ideologisk villfarelse å tro at barneoppdragelsen kan sosialiseres. I stedet må vi styrke foreldrenes valgfrihet, styrke familiens evne til å ta ansvar. Slik styrker vi familieverdiene, slik styrker vi familien.

Utviklingen av folks holdninger og verdioppfatninger påvirkes også sterkt gjennom vår deltakelse i det sivile samfunn. Vi påvirkes av de verdier som preger de forskjellige institusjoner vi deltar i – nabolaget og barnehagen, skoleklassen og arbeidsplassen, kirken og organisasjonen, idrettslaget og teaterlaget, sjukehuset og aldersheimen.

Vi ønsker å framheve betydningen av det sivile samfunn, ikke minst den frivillige innsatsen som der blir utført av utrettelige ildsjeler. De gjør noe for andre, og tar ansvar for fellesskapet.

Mitt håp er at en levende verdidebatt kan bidra til tre ting:

• At enda flere engasjeres av debatten om verdispørsmål, noe som vil bety økt kunnskap og bevissthet om verdispørsmål og etiske problemstillinger.
• En ansvarsmobilisering som styrker det sivile samfunn – ikke minst frivillighetssektoren - og som inspirerer oss alle til i praksis å gjøre mer for å skape gode mellommenneskelige fellesskap i de sammenhenger vi ferdes.
• At vi kan få fram visjoner av hva slags framtidssamfunn vi ønsker oss på terskelen til et nytt årtusen. Kanskje kan det også gi et løft for den folkelige deltakelse i de demokratiske prosessene.

Skal vi lykkes i dette trenger vi et samspill mellom det lokale og det sentrale.

Arbeidet i Regjeringen

Selv om det er et lokalvalg vi er inne i håper jeg at arbeidet vi gjør i Regjeringen bidrar til å synliggjøre den politikk og de verdier KrF og sentrumspartiene står for. Verdier som også vil være viktige lokalt.

Dessuten - sentrumsregjeringens arbeid på nasjonalt plan må følges opp rundt i landets fylker og kommuner.

• Vi sa vi ville prioritere helse. Det har vi gjort. Vi forbedrer nå sykehusene og helsetilbudet. Og resultatene begynner å komme. Tall fra 15. juni viser at nedgangen i brudd på ventelistegarantien er på 12 prosent! Det er det laveste antall brudd på ventelistegarantien som er registrert etter at 3-månedersgarantien ble innført – det er halvert på ett år! Vi skal gjøre helse-Norge bedre! Det er mye å rette på, men vi er på rett vei!
  
• Vi sa vi ville prioritere eldreomsorg og øke minstepensjonen. Det har vi gjort. Eldreplanen fra 1997 følges nå opp ved at kommunene oppretter nye årsverk og bygger ut nye boenheter for de eldre – både enerom og omsorgsleiligheter. Mye gjenstår, men vi er på rett vei også i eldreomsorgen. Minstepensjonen har økt med kr 1000,- pr. mnd. Vi holdt vårt løfte. Det var tidenes største økning av minstepensjonen. Men det fortjente de fattigste blant våre eldre.
  
• Vi sa vi ville prioritere distriktspolitikken. Det har vi gjort. Vi har satt i gang den største distriktspolitiske satsingen på 90-tallet med ungdom, kvinner og tilbakeflyttere som målgruppe. Regjeringen har innledet en grunnleggende distriktspolitisk snuoperasjon der målsettingen er å snu flyttestrømmen.
  
• Vi sa vi ville innføre kontantstøtte til ett- og toåringer. Også det er gjort. Vi har gitt småbarnsforeldre et håndslag for at de skal kunne bruke mer av sin tid til barna. Vi har gitt økt valgfrihet og økt rettferdighet.
  
• Vi vil gi de eldre større trygghet. Og vi vil gi folk flest større trygghet! Kriminaliteten har gjennom lang tid økt i Norge. Problemet er alvorlig. Det satses offensivt på mange fronter for å redusere ikke minst vold og vinningsforbrytelser. Halvårsstatistikken fra politiet viser at det nytter: Færre voldsforbrytelser. Færre vinningsforbrytelser, ikke minst gjelder det grovt tyveri fra hus, hytter og motorkjøretøyer. Og - færre anmeldte narkotikaforbrytelser. Vi skal glede oss over nedgangen i slik kriminalitet, og skjerpe innsatsen ikke minst mot ransbølgen. Vi vil et tryggere Norge!

Våre motstandere sier at Regjeringen bare er opptatt av å overleve. At vi er villig til å svelge hva det skal være for å fortsette.

Kjære venner
Voksenåsenerklæringen gjaldt for 4 år. Regjeringen har snart styrt en halv fireårsperiode. Men vi er kommet lenger enn halvveis i gjennomføringen av Voksenåsenerklæringen. Mye lenger.

Vår samfunnsvisjon er å skape:

• et solidarisk Norge, der vi deler godene og sikrer velferden for alle.
• et tryggere Norge, med mindre kriminalitet og med helse- og omsorgstilbud når du trenger det!
• et nyskapende Norge, der vi gjennom kunnskap og ny teknologi, forskning og regelforenkling utløser innsatsvilje og fornyelse, vekst og sysselsetting i norsk næringsliv og kulturliv!

Skritt for skritt legger vi en ny kurs for Norge. Det vil vi fortsette med. Men det vil gå raskere og lettere dersom dette valget også gir oss økt innflytelse lokalt. Alle våre representanter i kommunestyrer og fylkesting skal stå som garantister for viktige fellesskapsverdier - for solidaritet, trygghet og nyskaping i lokalsamfunnet.

Vi har vist oss styringsdyktige sentralt – det er vi også lokalt. Her i Molde har vi mange gode kandidater med ordfører Rolf Myhre i spissen. Han har vist at han kan lede byen på en god måte. Han bør få mye år i ordførerstolen.

Skal framtidens Norge bli et godt samfunn for våre barn, må vi bygge det på bærekraftige fellesverdier som tåler tidens slitasje! Som viderefører det beste i vår kulturarv! Som borger for åpenhet, frihet og toleranse i samfunnet, uten at vi mister vårt eget fotfeste, vår egen identitet og våre egne røtter! Vårt svar er klart. Vi skal bygge på de kristne, humanistiske og demokratiske verdiene!

Godt valg !

Lagt inn 9. september 1999 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen