Statsminister Kjell Magne Bondevik

Orientering for Stortinget vedrørende Norges forhold til EUs Narkotikaovervåknings-senter (EMCDDA)

Stortinget, 10. mars 1999 (med forbehold om endringer)

Ærede president!

I forrige spontanspørretime fikk jeg flere spørsmål om EU’s narkotikaovervåkningssenter (EMCDDA). Jeg har gjennom media registrert et ønske om utfyllende opplysninger. Jeg har alltid ønsket å gi Stortinget så god informasjon som mulig. Jeg har derfor bedt om denne anledning til å gi ytterligere informasjon.

EUs narkotikaovervåkningssenter (European Monitoring Centre for Drugs and Drug Addiction – EMCDDA) er en selvstendig EU-institusjon med basis i Unionstraktaten artikkel 235.

Senterets oppgave er å samle, analysere og spre informasjon om narkotika og narkotikapolitiske spørsmål, for derigjennom å sette medlemslandenes politikere, fagfolk og andre bedre i stand til å utforme effektive tiltak mot narkotika og narkotikarelaterte problemer. Norske fagmyndigheter vurderer deltagelse i senteret- som nyttig.

Opptakten til norsk samarbeid med senteret kom i januar 1994, da daværende sosialminister Grete Knudsen skrev til EU-kommisær Padraig Flynn. Samme år ble Norge invitert, og deltok, som observatør i senterets styre under dets møte i november. Resultatet av folkeavstemningen senere samme måned resulterte i at EU ikke ville la Norge beholde observatørstatusen.

Senterets statutter åpner for deltagelse også for land utenfor EU. Med henvisning til denne, skrev daværende sosialminister Hill-Marta Solberg til senterets styreformann i april 1995, og anmodet styret å vurdere norsk deltakelse. Senterets styre ga direktøren i oppdrag å gjøre en vurdering av hvorvidt Norge er kvalifisert for deltakelse. Direktøren avla Norge to besøk i 1996. Før det siste av disse ble det sendt et brev fra Sosial- og helsedepartementet til senterets direktør 29. mai 1996. Her kommer det klart fram at det fra norsk side var ønske om at samtalene skulle ha som utgangspunkt at norsk deltakelse kunne skje innen rammen av EØS-avtalen. Under møtet avholdt i Sosial- og helsedepartementet 3. og 4. juni 1996 sa direktør Estievenart seg enig i dette, men at dette måtte klareres med senterets styre og EU-kommisjonen. Direktøren uttrykte dette synet overfor EU-kommisjonen i brev av 18. november 1996.

Dette viser at en EØS-løsning også ble lagt til grunn av daværende regjering. Det er på denne bakgrunn overraskende at tidligere sosialminister Hill-Marta Solberg i Bergens Tidende 4.3.99 ”slår fast at det aldri var aktuelt å forsøke å få til narkotikasamarbeidet som en del av EØS-avtalen”.

I brev av 30. september 1996 ble Sosial- og helsedepartement orientert om styrevedtak i senteret, som ga direktøren mandat til å initiere formelle forhandlinger med Norge med sikte på deltakelse, enten på basis av Unionstraktatens artikler 235 og 228 eller på basis av EØS-avtalen, avhengig av vurdering av EU-kommisjonen. Samtidig ble Norge invitert til å delta i senterets virksomheter i påvente av en endelig avtale

5. november 1997, etter at min regjering hadde tiltrådt, ble det første møtet med EU-kommisjonen vedrørende norsk deltagelse avholdt. Fra norsk side ble det igjen framholdt at det primært var ønskelig å få til en avtale innenfor rammen av EØS-avtalen, slik også EMCDDA hadde gitt uttrykk for. EU-kommisjonen stilte seg i utgangspunktet avvisende til dette. I februar 1998 ga kommisjonen uttrykk for at hovedårsaken var at Norge tilsynelatende sto alene på EFTA-siden med ønske om tilknytning til senteret.

På denne bakgrunn ble det tatt kontakt med Island med sikte på å kartlegge eventuell islandsk interesse for deltakelse i senteret på grunnlag av EØS-avtalen. Spørsmålet ble tatt opp med Island en rekke ganger i løpet av 1998. Det tok vesentlig lenger tid enn forutsatt å få en avklaring av Islands holdning. Først i desember 1998 forelå det tilstrekkelig grunnlag for å ta opp saken på nytt overfor Kommisjonen basert på en EØS-løsning både for Norge og Island.

26. januar i år ble et nytt møte avholdt med EU-kommisjonen, som igjen avviste en EØS-løsning, denne gangen også i form av et etterfølgende ”non-paper”, som først ble kjent for meg etter at jeg hadde vært i spontanspøøretimen forrige onsdag.

En hovedårsak til at Norge har gått inn for EØS-sporet, er at dette best ville sikre norske rettigheter som observatør i senterets aktiviteter. Dette ville gi rettigheter til deltakelse ut over det som fremgår av utkastet til bilateral avtale som Kommisjonen har fremlagt. I tillegg ville bidragets størrelse da bli lavere enn det som hittil er stillet i utsikt av EU-siden.

Når vi nå, etter avklaringen med Island, har fått skriftlig melding, riktignok såpass uformelt som i et ”non-paper”, om at deltagelse innenfor EØS-avtalens ramme ikke er aktuelt, er regjeringen innstilt på å forhandle på et annet grunnlag, ( i form av en tredjelandsavtale). Denne holdning forvarslet jeg i svarene til Jan Petersen og Haakon Blankenborg i spontanspørretimen. Forhandlingsresultatet må så selvsagt vurderes på vanlig måte. Inntil vårt fremtidige forhold blir avklart, kan Norge fortsette det praktiske samarbeidet med senteret.

Flere, bl.a. representanter som tok opp saken i forrige spontanspørretime, snakket om fullt norsk medlemskap i senteret. Det kan virke misvisende. Artikkel 13 i senterets forordning åpner for deltakelse i senteret for land utenfor Fellesskapet, på basis av avtaler inngått mellom partene. Av institusjonelle årsaker har EU aldri gått med på at tredjeland får samme status som medlemslandene i Fellesskapets organer, eller institusjoner opprettet av Fellesskapet. Dette har vi også blitt møtt med bl.a. i Schengen-sammenheng. Det har hele tiden formelt vært forutsatt at Norge skal ha observatørstatus – med talerett – på samme måte som andre deltakende tredjeland. Kommisjonens avtaleutkast omtaler derfor Norges deltakelse som en observatørdeltakelse.

Norge har i min regjerings funksjonstid, foruten å ha avholdt to møter med EU-kommisjonen, fortsatt sitt engasjement som observatører i senterets styre, dets vitenskaplige komite og i nettverket for nasjonale kontaktorgan. I tillegg har Norge fra 1998 vært med i en ekspertgruppe som skal komme fram til sammenlignbare anslag over narkotikamisbrukets omfang i EU-landene og Norge. Siktemålet er å få utarbeidet en rapport i løpet av året.

Regjeringen har altså ikke langt saken vekk, slik noen har hevdet.