Statsminister Kjell Magne Bondevik

Tale til fellesmøte KrF/Sp/V - Hamar

Hamardomen, 1. september 1999

(Med forbehold om endringer)

God kveld!

Det er ikke hver dag man står i omgivelser som dette og skal snakke om politikk. Det er ikke dagligdags å bokstavelig talt stå midt i en kombinasjon av eldgammel kulturhistorie og ny, moderne teknologi og snakke om bl.a. Regjeringens politikk inn i et nytt årtusen. Mange assosiasjoner og tanker kommer frem når man kommer inn i dette bygget. Det er en kolossal og verdig ramme jeg har fått rundt dette foredraget. Domkirkeruinene som nå nesten har blitt en kirke igjen – forteller at Hamar i 5 århundrer var selve senteret her på det indre Østlandet. Her og nå, med bispeborgen i ryggen, forstår vi umiddelbart at Hamar var det store kirkesenteret mellom Nidaros og Oslo. Alle som har lest Kristin Lavransdatter husker den gripende beskrivelsen av da Kristin første gang kom inn i denne kirken sammen med faren sin. Østover her – mellom kirke- og klosterruinene – ligger også sporene etter Hamar som den sentrale kaupangen – handelsbyen – som den var allerede før bispen kom hit i 1153. Ja, går vi så langt øst som til Åkersvika, viser sporene at vi kan ha hatt et viktig handelssentrum lenge før forrige tusenårsskifte. La oss nå vende blikket innover på 2000-tallet.

Jeg tror vi kan være enige om at vi i Norge i dag har en materiell velferd langt ut over det våre besteforeldre kunne drømme om. Velferdsstaten garanterer for det. Den sosiale og økonomiske tryggheten har blitt større for de fleste. Nye tekniske framskritt gir oss muligheter til livsutfoldelse som var utenkelig for et par generasjoner siden. Kulturlivet har også blitt mer mangfoldig.

På mange måter har vi fått et bedre samfunn. Men det fins også skyggesider. Fra ulike hold uttrykkes det bekymring for en verdimessig og moralsk forvitring i samfunnet. Dette slår ut i problemer både av menneskelig og økonomisk art. La meg nevne noen eksempler:

• Vi ser tendenser til en “grådighetskultur”. Hvis man kan tjene noen kroner ekstra, ”gir mange blaffen i etikken, hvis ikke loven eller myndighetene stopper dem.”
• Det avdekkes fra tid til annen betydelige skatteunndragelser og svart økonomi. Dette undergraver samfunnsøkonomien og svekker våre muligheter til å bygge ut velferdsgoder og fellesskapsløsninger.
• Professor Ottar Hellevik har påvist økende utbredelse av en “materialistisk verdiorientering og villigheten til å godta ulike former for økonomisk uærlighet”.
• Vi opplever en rå og økende voldsbruk, ofte utløst av alkoholmisbruk. Mobbing i skolen er et annet problem. Det er også avdekket alvorlige tilfeller av seksuell mishandling, blant annet overfor barn. Mange sliter med langvarige ettervirkninger av vold, mobbing eller mishandling.
• Det har de senere år vært en tiltagende tendens til forvitring og oppløsning av nettverk, nærmiljø og familiefellesskap. Spesielt barn kan i mange tilfeller rammes av dette.
• Forvitringen av sosiale nettverk bidrar også til utbredelsen av det som enkelte kaller vår tids folkesykdom: Ensomhet. De mest hjerteskjærende eksempler på det er kanskje de tilfeller hvor eldre, avkreftede mennesker lever i ensomhet og dør uten at det blir oppdaget av naboer eller andre før lenge etterpå.
• Det er avdekket ulike ekstreme miljøer som har tiltrekningskraft på ungdom, for eksempel rasistiske og satanistiske.

Jeg tror det er bred enighet, på tvers av ulike politiske og livssynsmessige grupper, om at det er behov for en verdimessig og moralsk mobilisering for å snu slike negative utviklingstrekk.

Politikken er viktig, for i politikken må vi hele tiden prioritere og gjøre verdivalg. Men et godt samfunn krever også noe av det enkelte menneske. Det må være lov å stille krav. Den enkelte må ville fellesskapets vel, og ha karakterstyrke nok til å ta ansvar og følge spillereglene. Ellers blir resultatet mistillit, frykt og utrygghet. Kort sagt: Samfunnets kvalitet er avhengig av folkets moralske ryggrad.

Våre holdninger formes gjennom hele livet, men særlig i de unge år. Familien spiller en nøkkelrolle i oppdragelsen, godt støttet av barnehage og skole. Det er bred enighet om å bygge ut barnehagetilbudet og styrke skolen. Men offentlige institusjoner kan ikke erstatte familien, bare supplere. I stedet for å tømme familien for stadig flere oppgaver, må vi å styrke foreldrenes evne til å ta ansvar for egne barn. Gi barna kjærlighet og varme, tillit og trygghet, slik at de i sin tur kan evne å gi andre det samme. Dette er ”familieverdier” som må styrkes. Det har også den britiske Labour-lederen Tony Blair sett. Han maner til kamp for ”family values”. Det må vi også gjøre i Norge. Det er en ideologisk villfarelse å tro at barneoppdragelsen kan sosialiseres. I stedet må vi styrke foreldrenes valgfrihet, styrke familiens evne til å ta ansvar. Slik styrker vi familieverdiene, slik styrker vi familien.

Utviklingen av folks holdninger og verdioppfatninger påvirkes også sterkt gjennom vår deltakelse i det sivile samfunn. Vi påvirkes av de verdier som preger de forskjellige institusjoner vi deltar i – nabolaget og barnehagen, skoleklassen og arbeidsplassen, kirken og organisasjonen, idrettslaget og teaterlaget, sjukehuset og aldersheimen.

Vi ønsker å framheve betydningen av det sivile samfunn, ikke minst den frivillige innsatsen som der blir utført av utrettelige ildsjeler. De gjør noe for andre, og tar ansvar for fellesskapet.

Som dere kjenner til er både Regjeringen og jeg opptatt av verdispørsmål. Det kan være vanskelig på et sted som dette å la være å snakke om tidløse og viktige verdier. Det er mitt håp at debatten om verdispørsmål kan få en plass også i valgkampen.

Mitt håp er at en levende verdidebatt kan bidra til tre ting:

1. At enda flere engasjeres av debatten om verdispørsmål, noe som vil bety økt kunnskap og bevissthet om verdispørsmål og etiske problemstillinger.
2. En ansvarsmobilisering som styrker det sivile samfunn – ikke minst frivillighetssektoren - og som inspirerer oss alle til i praksis å gjøre mer for å skape gode mellommenneskelige fellesskap i de sammenhenger vi ferdes.
3. At vi kan få fram visjoner av hva slags framtidssamfunn vi ønsker oss på terskelen til et nytt årtusen. Kanskje kan det også gi et løft for den folkelige deltakelse i de demokratiske prosessene.

Begrepet ”innlands-Norge” gir for mange assosiasjoner til ordet naturressurser. Og det med rette. Min forgjenger Oddvar Nordli har på en illustrerende og god måte tatt oss med på en reise i gamle og nye Hedmark gjennom boka ”Morgenlandet”. Her får man et interessant og fascinerende innblikk i folk i innlandets kultur og forhold til naturressursene.

Innledningsvis sier han at morgenlandet er ”her øst hvor en ny dag bryt fram over høyfjellet og storskogen. Det er det frodige Innlandet bak fjellryggene, lunt og spennende med rike ressurser og store muligheter.”

De rike ressursene som finnes her i innlandet har siden ”tidenes morgen” gitt mat og hjem til generasjoner. Akkurat som de også vil gjøre det i fremtiden. Men noe har forandret seg. Mens sysselsettingen i disse næringene i ”gamle dager” var formidabel, spiller den i dag en langt mindre rolle. Men verdiene som ligger i disse ressursene har fortsatt stor betydning både for regionen og landet for øvrig. En ny tid og nye krav gjør imidlertid sitt til at man i næringsutviklingen må foreta noen andre grep enn man bare gjorde for noen få år siden.

Et bilde på dette får vi om vi prøver å se 20 år fram i tid. Hele 85 % av de bedriftene som da finnes i Norge er bedrifter som enda ikke er skapt. Dette er en formidabel utfordring til nyskaping og innsatsvilje i alle deler av landet. De møtene jeg har hatt i Hedmark i dag har gjort meg overbevist om at forholdene ligger til rette for at Hedmark og resten av innlands-Norge vil møte denne formidable utfordringen. Jeg har fått en klar forståelse av at det arbeides aktivt og engasjert med denne type utvikling og nødvendig nyskaping i regionen i løpet av dette besøket.

Og det er dette som man fra sentralt hold er opptatt av når vi former distriktspolitikken. Store deler av innlandsfylkene er en sentral del av virkeområdet for den distrikts- og regionalpolitiske innsatsen.

Regjeringen legger stor vekt på å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønstret i alle deler av landet. I de siste årene har det vært en foruroligende flytting fra utkantene til de sentrale strøkene landet. Den grunnleggende tenkingen i regionalpolitikken er å utvikle konkurransedyktige bedrifter basert på ressursene og fordelene i de enkelte regionene. Dette oppnår vi dels ved å tilrettelegge for nye bedrifter, og dels ved å fremme nyskaping og omstilling i de eksisterende bedriftene. Bedriftene i distriktene er ofte forskjellige fra bedriftene i de sentrale strøkene på ulike måter. Næringer og bransjer i distriktene er veldig avhengige av naturressursene. Majoriteten av bedrifter er små og har få ressurser til forskning og utvikling av nye produkter. Ressursene til å drive markeds- og eksportframstøt er også vanligvis små. Næringslivet i innlandsfylkene skiller seg ikke ut i så måte.

Tre hovedstrategier er utformet for å motvirke flyttingen fra pdistriktene til sentrale strøk. (1) For det første er ungdom en særlig viktig målgruppe. Utfordringen her er bl.a. å gi ungdom en positiv tilknytning til sitt oppvekstmiljø, slik at de velger å flytte hjem etter endt utdanning i andre deler av landet. (2) For det andre legger vi særlig vekt på å styrke kvinners situasjon i distriktene, da kjønnssammensettingen ofte er veldig skjev i distriktene. (3) Den tredje strategien er knytta til den breie regionalpolitikken. For Regjeringa er det nå viktig å styrke de regionale hensynene i de ulike sektorene som samferdsels-, utdanning- og kulturpolitikken, for å nevne noen områder.

Jeg vil knytte noen utdypende kommentarer til hver av disse punktene:

Ungdomssatsingen: Mange ungdommer ønsker i dag å bo i distriktene, men får ikke anledning til det. Denne situasjonen må vi ta på alvor ved at ungdommen får en reell valgfrihet. Vår distriktsrettede ungdomssatsing har som ambisjon å legge til rette for en ungdomsgenerasjon som både vil og kan skape noe selv, for å kunne arbeide, bo og trives på steder i distriktene. Satsingen legges bredt opp, og det er i løpet av siste året satt i gang en rekke spennende prosjekter nettopp rettet mot ungdom. Regjeringen er opptatt av prosjekter som kan utvikle ”entreprenørskap” gjennom skolen.

Regjeringen ser det også som viktig å satse på virkemidler for næringsutvikling rettet spesielt mot ungdom og tiltak for å skape og synliggjøre attraktive lokalsamfunn som er slik unge mennesker ønsker dem.

Jeg vil allikevel komme med et MEN: Fra Regjeringens side har vi selvsagt ingen muligheter til å klare denne oppgaven alene. Vi er helt og fullt avhengig av at kommunene, fylkeskommunene og lokalsamfunn aktivt engasjerer seg i denne problemstillingen. Det er en klar forutsetning at kommunene og lokalsamfunnene erkjenner at ungdom er noe man i dag må konkurrere om. Holdninger i lokalsamfunnene kan også ha betydning for om et sted oppfattes som attraktivt som framtidig bosted. Det finnes ungdom som mener at hjemstedet har for lite toleranse for den eller det som er litt annerledes enn normen. Ungdom trenger frihet, mangfold og fleksibilitet. Jeg tror også det er viktig at hjemkommunene gir klare signaler om at de unge er velkommen tilbake etter endt utdanning. Involvering av ungdom i utformingen av konkrete tiltak på et sted er også viktig. Det er de klare tilbakemeldingene som vi har fått fra ungdommene gjennom satsingen. Det er derfor nødvendig med en aktiv dialog med ungdom og vise tydelig at man tar deres synspunkter på alvor. Nå er mange kommuner allerede på god vei i dette arbeidet, men fortsatt er det for mange som ennå ikke har tatt dette problemet fullt på alvor. Og her ønsker vi å pushe litt på. Gjennom Regjeringens ungdomssatsing og utkantsatsing vil motivering og overføring av erfaringer kommunene i mellom være en viktig oppgave i årene fremover, spesielt på dette området. For øvrig har jeg lyst til å understreke at vi føler at vi har fått en god dialog med ungdommen i denne satsingen, bl.a. gjennom deres egne organisasjoner.

Kvinnesatsing: Det er fortsatt kvinneunderskudd i mange av landets kommuner. Jeg vet at mange kommuner her i fylket er bekymret for denne situasjonen, og forsøker å rette innsatsen mot dette problemet. Akkurat som når det gjelder ungdomssatsingen vil det her være nødvendig med et bredt spekter av tiltak dersom man på sikt skal ha noen forhåpninger om å kunne snu denne negative trenden. Flere kvinner enn menn tar høyere utdanning, og bostedsvalg er bl.a. knyttet til muligheten for utdanningsrelevant arbeid. Men også sosialt miljø og servicetilbud vil ha stor betydning for om et sted betraktes som attraktivt for denne gruppen.. Selv om 1999 er Distriktskvinnenes år, vil vi ikke fra Regjeringens side redusere innsatsen på dette området til neste år. Jeg vil heller si tvert i mot.

Det er forresten spesielt hyggelig at det var akkurat denne byen som var vertskommune for den store kvinnekonferansen ”Kvinner viser vei” som nylig ble avviklet.

Bred distriktspolitikk: Selv om innsatsen gjennom de distriktspolitiske virkemidlene er viktig, er de langt på nær nok til å kunne påvirke de uønskede utviklingstendensene som bl.a. er knyttet til ungdommens valg av bosted, kvinneunderskudd i utkantkommuner etc. Her trenges det bidrag fra mange sektorer. Innholdet i alle politikkområder må derfor støtte opp om målene i distrikts- og regionalpolitikken. Det er helheten i Regjeringens politikk som avgjør hvordan resultatet blir. Derfor har denne Regjeringen valgt å satse bredt gjennom tre innfallsvinkler: For det første vil vi forsterke den regionale dimensjonen i sektorpolitkken. På en rekke områder som bla. høyere utdanning, landbrukspolitikken, transportpolitikken og helsepolitikken er det nå i gang arbeider der den regionale dimensjonen vil være viktig. For det andre har vi etablert en tilskuddspost for å stimulere til forpliktende sektorovergripende samarbeid. For det tredje har vi rettet mer oppmerksomhet mot de samlede virkningen av tiltak av betydning for utviklingen i distriktene. En rekke tiltak innenfor en eller flere sektorer kan isolert sett være fornuftig, men i sum bli et problem for distriktene. Dette problemet ønsker vi å vie økt oppmerksomhet i tiden fremover, slik at vi kan unngå slike utilsiktede virkninger av sektorpolitikken. Sist, men ikke minst, vil jeg nevne Regjeringens arbeid med å utvikle en samlet lokaliseringspolitikk for statlig virksomhet. I fremtiden skal det legges større vekt på følgende momenter ved omorganisering av statlige etater: Økt brukervennlighet og tilgjengelighet til de statlige tjenestene skal opprettholdes, i samarbeid med kommunene. Etatene må videre pålegges å aktivt søke å legge nye arbeidsoppgaver til steder som utsettes for nedtrapping. Også her er det nødvendig med et aktivt samarbeid med de involverte kommunene.

Jeg vil også understreke at Regjeringen nå legger stor vekt på styrking av handlingsansvar og handlingsfrihet for fylkene og for de regionale aktørene. Mange viktige argumenter kan brukes i en slik sammenheng. Det er særlig viktig at ressursbruken i distriktene er effektiv og at ressursene settes inn på de felter hvor hovedproblemene er størst. Det er også viktig at byråkrati og administrative kostnader blir redusert. Regjeringa har igangsatt et stort program for kalt ”Et forenklet Norge”. Dette programmet vil ha konsekvenser både for næringslivet, for kommunene og for dem som er brukere av offentlige tjenester.

Jeg tror Norge for fremtiden har et stadig større behov for kompetansesatsing og utvikling av nye næringer.

Selv om det også i fremtiden vil ligge et stort potensiale i det ”tradisjonelle” næringslivet, er ikke næringsstrukturen konstant. Jeg vil særlig nevne tre viktige forhold i denne sammenhengen. For det første den teknologiske utviklingen som krever omstilling i bedrifter og samfunn. For det andre betydningen av kompetanse i alle deler av produksjonsprosessen. Og for det tredje den raskt økende globaliseringen som gjør at stadig flere varer og tjenester kan handles på verdensmarkedet. Disse tendensene er markerte i de aller fleste delene av næringslivet. Dette gjør det nødvendig for næringslivet både i sentrale og mindre sentrale strøk å være internasjonalt konkurransedyktig.

Det er utnyttelsen av den rike tilgangen på naturressurser som har lagt grunnlaget for den bosettingsmønsteret og velferdssamfunnet vi har i dag. Dette gjelder ikke minst her i Hedmark og i Oppland. Og jeg tror vi kan slå fast at det fortsatt ligger store muligheter for økt verdiskaping i det etablerte næringslivet i distriktene. Men denne verdiskapingen stiller oss overfor andre utfordringer i dag enn for noen år tilbake. Stikkordet her er kompetanse. Satsing på kompetanse blir en dimensjon som må være tilstede på de aller fleste områder innenfor distrikts- og regionalpolitikken. Dette gjelder enten vi snakker om videreutvikling og bevaring av bedrifter eller utvikling av nye næringer. Kravene til kunnskapsinnhold i varer og tjenester blir stadig større i fremtidens marked. Det er derfor bekymringsfullt når det viser seg at distriktenes næringsliv ligger vesentlig under gjennomsnittet når det gjelder andelen ansatte med høyere utdannelse. En viktig utfordring blir derfor å bidra til at distriktenes næringsliv ikke blir hengende etter i utviklingen av nye kunnskapsbaserte virksomheter. Det er derfor viktig å styrke virkemiddelbruken inn mot slike nye kunnskapsbaserte næringer. Jeg vil i denne sammenheng peke på at satsingen på næringshaver er et godt eksempel på nye typer tiltak for å fremme denne type næringsvirksomhet.

Verdiskapingen og sysselsettingen i distriktene må i større grad enn tidligere komme innen kunnskapsintensive næringer. Mange av bedrifter innen disse næringene har ennå ikke sett dagens lys. De må skapes. Flere analyser viser imidlertid at de kunnskapsintensive næringene har en tendens til å klumpe seg sammen i de sentrale deler av landet. En nærliggende forklaring er at disse bedriftene trenger et variert og aktivt nettverk rundt seg, både gjennom synlig og usynlig infrastruktur. Utviklingen innen informasjons- og kommunikasjonsteknologi de senere årene gir imidlertid håp om at noe av denne utviklingen også kan skje i mindre sentrale strøk. Det offentlige virkemiddelapparatet må bidra aktivt til at det utvikles langt flere nye kunnskapsbaserte bedrifter og næringer i distriktene.

Det er flere grunner til at mange småbedrifter ikke investerer i kunnskap. I mange tilfeller er kunnskapen tilgjengelig i en forskningsinstitusjon eller høyskole. Problemet er delvis at bedriftene mangler både kompetanse og ressurser til å ta i bruk den kunnskap som eksisterer i de kunnskapsintensive miljøene, og delvis at høyskoler og forskningsinstitusjoner ikke tilbyr den kunnskap som er relevant for bedriftene.

Utfordringen i distriktene blir derfor å utvikle aktive regionale innovasjonsmiljøer der dialogen og kommunikasjonen med næringslivet står sentralt.

Jeg er kjent med at en her i Hedmark allerede har kommet langt med å etablere en næringspark og et nyskapingssenter ved Åkershagan i Stange. Her vil en legge vekt på å få til en samlokalisering av kunnskapsintensive og kompetansebaserte næringer for å fremme vekst av slike næringer i Hedmark. I næringsparken vil en skape muligheter for bedre samarbeid mellom forskning og utviklingsmiljøer, utdanningsinstitusjoner og kompetanseintensivt næringsliv.

Det skjer mye på dette området i innlandsfylkene. Trysil får nå sin næringshage, mens Sør-Odal er i gang med et forprosjekt som skal danne grunnlag for å vurdere om et slikt tiltak også skal innføres der. I tillegg til dette har vi kunnskapsparken på Lillehammer.

Siden jeg nå befinner meg i et av innlandsfylkene, har jeg lyst til å trekke frem noen andre innsatsområder, eller nyendringer om vi kan kalle det det, som er spesifikk for en del kommuner og områder i Hedmark og Oppland.

Den geografiske differensierte arbeidsgiveravgiften ser denne Regjeringen på som et viktig distriktspolitisk virkemiddel. Som mange av dere sikkert er kjent med, har Regjeringen endret virkeområdet for nedsatt arbeidsgiveravgift. Etter vår vurdering er det viktig å styrke distriktssatsingen mot de områder som har størst utfordringer. Vi har derfor valgt å foreta en omprioritering fra sterke kommuner langs kysten og i by-nære områder som har vist en bedre utvikling, til svake kystkommuner, indre østland og fjellreginer som har hatt end dårligere utvikling. Og denne endringen får altså store konsekvenser for en del kommuner i Oppland og Hedmark. I Oppland er det totalt 12 kommuner som har fått nedsatt arbeidsgiveravgift, mens det i Hedmark er 8 kommuner som berøres. Og det er ikke ubetydelige lettelser vi her snakker om. Arbeidsgiveravgiften i de berørte kommunene blir satt ned fra 10,6 prosent til 6,4 prosent. Det er en nedgang med hele 40% i arbeidsgiver- avgiften. Det er ikke vanskelig å forestille seg at en slik endring vil ha stor betydning for lønnskostnadene i bedriftene. Det er kanskje unødvendig å minne om at reduksjonen også berører kommuner og fylkeskommuner, så dette vil derfor også få konsekvenser for lønnskostnadene der. Disse betydelige endringene i rammevilkårene bør det tas tak i og utnyttes til det beste for næringsliv og lokalsamfunn.

Også i innlandsfylkene oppstår det situasjoner som gjør det nødvendig med omstillinger av lokalsamfunn og næringsliv. Dette har vi fra sentralt hold tatt konsekvensene av ved å gi Hedmark og Oppland omstillingsstatus. Som en konsekvens av dette er fylkene tildelt midler til å utarbeide en strategisk handlingsplan for et felles omstillingsprogram. Jeg tror en slik løsning kan være en meget effektiv måte å gripe tak i omstillingsproblematikken. For de to fylkene har såpass mye til felles at det i en slik satsing kan gi store synergieffekter ved samarbeid. Og et slikt samarbeid har også støtte i historien. Det har jo alltid vært svært nære forbindelser mellom folk i de to fylkene. Snart vil det foreligge en felles søknad om omstillingsmidler til gjennomføringen av omstillingsarbeidet. Fra sentralt hold skal vi i hvert fall backe opp dette arbeidet.

En annen sak som jeg har lyst til å nevne er den forbedringen av togkommunikasjonene som vi har opplevd over store deler av østlandsområdet. Også innlandet blir i høy grad berørt av disse endringene. Når togtidene fra for eksempel Hamar til Oslo blir nedkortet med hele 20 minutter til i underkant av 1 ½ time, er dette noe som jeg tror vil ha positiv betydning for området her. Ennå er dette så nytt at man ikke kan spore effektene, men jeg er overbevist at dette i kombinasjon med de andre positive endringene i rammebetingelsene som har skjedd, etter hvert vil få effekt for utviklingen av regionen. Ikke minst tror jeg kombinasjonen mellom disse endringene og nærheten til den nye hovedflyplassen etter hvert vil ha effekt for innlandsområdene.

Når vi skal snakke om endringer som har skjedd i disse fylkene i løpet av de siste årene, må vi ikke glemme OL. Gjennom en storstilt utbygging av infrastruktur og stor internasjonal oppmerksomhet, har man fått en unik mulighet som må utnyttes. Vi kan vel slå fast at dette har vært et løft for regionen, ikke minst når det gjelder turisme.

Det er altså gjort ganske mye for å legge til rette for at innlandsfylkene skal få en god og positiv utvikling. Mulighetene ligger der med andre ord. Jeg har ingen tro på at man om noen år havner i en situasjon hvor vi trenger en ny innlandsutredning. Til det er situasjonen en helt annen enn den vi sto overfor på begynnelsen av 1980-tallet.

Men, rammebetingelser alene skaper ingen utvikling. For selve arbeidet skjer ikke gjennom rammebetingelser. Det må dere gjøre selv. Derfor vil jeg bare avslutningsvis si: Her må det hardbarka og røslige innlandsfolket trå til. Utnytt de mulighetene som nå ligger der! Jeg vil igjen hente et sitat fra ”Morgenlandet” som jeg på det sterkeste vil gi min tilslutning til: ”Riktig bruk av ressurser, utnytting av store muligheter og oppbygging av gode, menneskevennlige samfunn er ikke noe som kommer av seg sjøl som mjøsisen. Utviklingen er heller ikke like upåvirkelige av menneskelig vilje som denne.”

De ytre samfunns- og næringsforhold er viktige. Men livskvaliteten er enda mer avhengig av sunne normer og verdier. Det beste grunnlaget ligger i vår kristne og humanistiske kulturarv. Den er gammel men ikke gammeldags. Den er fortsatt et felleseie for de aller fleste i det norske samfunnet. Dette må ikke forveksles med spørsmålet om å ha en personlig kristentro. Det kan bare den enkelte svare for i sitt hjerte. Jeg snakker om vår kollektive kulturarv, de tradisjoner, kulturmønstre og verdioppfatninger som vi ofte ikke er oss så bevisst, men som vi slår ring om når de blir truet. Folks reaksjoner på kirkebrannene, som ble påsatt av satanister for noen år siden, var et uttrykk for dette.

Ett tusen år etter kristningen av Norge synes folk flest fortsatt at de ti bud er gode livsregler; det er galt å stjele, å lyve, å slå i hjel, å begjære sin nestes ektemake. Det er rett og godt å vise omsorg, nestekjærlighet og solidaritet, å være tro i handel og vandel. Så innarbeidet er de ti bud, at de fleste av de syv siste – som omhandler mellommenneskelige forhold – er nedfelt i norsk lov. Noen av dem er konkretisert i detalj i strafferetten. Rett og slett fordi tusen års erfaring har vist oss at de er leveregler som bidrar til gode fellesskap. Ja, de avspeiler verdier som hjelper oss å skape det gode samfunn.

På terskelen til et nytt årtusen spør mange etter verdier som kan hjelpe oss videre på veien mot det gode samfunn.

Skal framtidens Norge bli et godt samfunn for våre barn, må vi bygge det på bærekraftige fellesverdier som tåler tidens slitasje! Som viderefører det beste i vår kulturarv! Som borger for åpenhet, frihet og toleranse, uten at vi mister vårt eget fotfeste, våre egne røtter! Det gir trygghet. Mitt svar er klart – vi skal bygge på de kristne, humanistiske og demokratiske verdiene!

Lagt inn 2. september 1999 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen