Statsminister Kjell Magne Bondevik

Tale ved åpent møte i Nordkjosbotn

Nordkjosbotn, 10. mai 1999

Med forbehold om endringer

Kjære venner

Takk for invitasjonen og anledningen til å komme hit til Nordkjosbotn. Ekstra hyggelig er det å komme til et folkemøte arrangert av alle de tre regjeringspartiene. Før valget i –97 var det noen som kalte en sentrumsregjering for tankespinn eller et luftslott.

Men vi lever i beste velgående.

Sentrumsregjeringen har manifestert sentrum som et tredje tyngdepunkt i norsk politikk. Det hadde vi aldri klart uten at alle de tre partiene hadde villet dra lasset sammen.

Per Borten sa etter at han gikk av som statsminister i 1971 at hans jobb kunne sammenlignes med å bære sprikende staur. Jeg opplever det ikke slik. Vi har et tett og godt samarbeid. At et regjeringskollegium står sammen utad, er helt avgjørende – ikke minst for en mindretallsregjering.

At samarbeidsånden er så god skyldes nok blant annet at vi på Voksenåsen utarbeidet en omfattende og presis politisk plattform. Den er et godt samarbeidsgrunnlag – der alle tre partier har fått så godt gjennomslag at vi varmt kan forsvare resultatet.

Og så skal vi ikke glemme at de tre sentrumspartiene i utgangspunktet har mye felles. På sett og vis har alle partiene en felles stamtavle – det gamle Venstre. Det ser vi fortsatt spor etter. Og det kommer godt med når vi må ta tunge tak, for det har vi måttet ta. Regjeringskollegiet og partiene har vist fasthet, også når det røyner på.

Situasjonen i Kosovo
Nestekjærlighet og solidaritet kjenner ikke landegrenser. I disse dager settes den internasjonale solidaritet på prøve. Det brenner midt i hjertet av Europa.

Desto mer tragisk er krigen fordi vi i de siste 10 årene har hatt en positiv utvikling i vår verdensdel. Den kalde krig er over, jernteppet har falt, Berlinmuren er revet og Warzawapakten oppløst. Tidligere kommunistiske diktaturregimer har fått demokrati og flerpartisystem. Dette kom sterkt til uttrykk under NATO’s toppmøte i Washington nylig. NATO hadde invitert alle sine samarbeids-land i Øst- og Sentral-Europa, ja noen strekker seg inn i Asia. Her satt flere tidligere medlemmer av kommunistiske politbyrå og priste NATO og demokratiet! Jeg hadde virkelig følelsen av at skillelinjer i Europa er borte, og at vår verdensdel er i ferd med å gro sammen til et stort fellesskap. Men det er ett alvorlig unntak: Jugoslavia.

Det er ikke uten grunn at Balkan ofte er kalt Europas urolige hjørne. Igjen har vi fått bevis for dette.

Nå er det snart 7 uker siden NATOs bombeaksjoner startet i Jugoslavia. Det er lang tid. Lengre enn vi håpet da bombeaksjonene startet. Det smertefulle er at vi vet at krigens redsler rammer også uskyldige.

Men vi må ikke glemme hvorfor dette startet, og hva som er målet med NATOs aksjoner. NATOs bombeaksjoner var ikke starten på en krig. Krigen hadde vært der lenge, mellom Serbias myndigheter og hær, og den kosovoalbanske befolkning og gerilja.

Det som har skjedd de siste ukene, var heller ikke starten på den etniske rensingen av Kosovo. Milosevic-regimet hadde lenge holdt på med en brutal etnisk rensing. Flere hundre tusen kosovoalbanere var drevet på flukt før NATO aksjonerte.

Det som skjedd i og med NATOs bombing var heller ikke starten på det internasjonale samfunns engasjement for å stanse krigen og den brutale etniske rensing. Det er faktiske 10 år siden Slobodan Milosevic med et pennestrøk raderte ut Kosovos status som autonom provins i 1989. Siden den gang har vestlige land regelmessig fordømt serbiske overgrep mot den kosovoalbanske befolk-ningens politiske og menneskelig rettigheter. År med politiske og diplomatiske framstøt har ikke ført fram. Det ville vært uforståelig om det internasjonale samfunn skulle forbli en passiv tilskuer til denne utvikling, med enorme humanitære konsekvenser og med potensiale til destabilisering av hele regionen.

Milosevic har hatt mange sjanser til en fredelig løsning. Han har avvist dem alle. Målet for NATOs aksjoner og regjeringens politikk er: Å stanse de serbiske overgrep mot kosovoalbanerne og sikre kosovoalbanske flyktninger trygghet og mulighet for tilbakereise. Vi satser ikke ensidig på militære tiltak for å oppnå dette. Det politiske og diplomatiske arbeidet forsterker nå anstrengelsene for å finne en løsning.

Verdensorganisasjonen FN må her stå sentralt. Det er også positivt, og kan bli avgjørende, at Russland er aktivt med i fredsprosessen, fordi dette landet har et særlig innpass hos Milosevic. Utenriksminister Vollebæk hadde nylig som OSSE-formann et møte med FN’s generalsekretær Kofi Annan og Russlands spesialutsending Victor Tsjernomyrdin om dette.

Gruppen av de syv ledende industrilandene og Russland er nå blitt enige om viktige prinsipper for en løsning på konflikten.

Det er et viktig skritt i riktig retning og det øker presset på Milosevic. Det avgjørende er at Milsovic iverksetter tilbaketrekning av styrker, og aksepterer et internasjonalt nærvær etterpå som inkluderer nødvendige militære styrker for å kontrollere at fredsløsningen blir overholdt og at folket i Kosovo får beskyttelse. Jeg tror at enigheten mellom G-7 og Russland har brakt oss nærmere en slik løsning. Feilbombingen av den kinesiske ambassaden var et tilbakeslag, ikke minst fordi Kina er viktig i FNs sikkerhetsråd.

Men jeg tror likevel interessen for en politisk løsning er så stor at den vil komme.

Situasjonen i Kosovo tar mye av vår oppmerksomhet. Den gjør vondt. Den humanitære tragedien er enorm. Dette ser vi ved selvsyn på fjernsynet hver eneste kveld. I en slik situasjon har vi ikke noe valg: Vi må trå til og hjelpe. Norge vil fortsette med å gjøre det vi kan for å lindre nøden og avhjelpe den humanitære katastrofen sammen med andre land og FN’s høykommissær for flyktninger,

Norge kan spille en viktig rolle i konfliktløsning i ulike deler av verden. Fred og frihet er verdier vi må være beredt til å kjempe for – hver dag. Norge må stå i fremste rekke som fredsskaper, som en fredsnasjon!

Revidert nasjonalbudsjett
Det er ikke bare på den utenrikspolitiske arena Sentrumsregjeringen har møtt krevende utfordringer. Det har også vært tilfelle på det økonomiske området. I fjor ble oljeprisene på kort tid nær halvert.

Etter flere år med sterk vekst, var temperaturen i norsk økonomi blitt så høy at vi sto i fare for kraftig overoppheting. Det var mangel på arbeidskraft i flere bransjer, og kostnader og priser var stigende. På toppen av det hele fikk vi i fjor et kostbart lønnsoppgjør. Renten steg kraftig. Derfor måtte Regjeringen bruke finans-politikken, altså budsjettene, til å kjøle ned økonomien. Vi la derfor fram et statsbudsjett i fjor med en betydelig innstramming.

Vi lyktes å få innstrammingen gjennom i Stortinget, selv om en mindretallsregjering må akseptere at forslagene blir noe justert. Samtidig tok Regjeringen initiativ til et inntektspolitisk samarbeid med organisasjonene i arbeidslivet for å bringe inntektsutviklingen inn i mer ansvarlige rammer.

Vi ser nå de positive virkningene.

Vi har fått en nødvendig avdemping av veksten. Renten er satt ned tre ganger allerede i 1999.

Selvsagt har vi også fått betydelig hjelp av at oljeprisen igjen har steget. Nå er det viktig at vi tar vare på og forsterker disse positive tendensene. Inntektsoppgjørene som pågår ser ut til å bli som forutsatt (av Arntsen-utvalget) innenfor ansvarlige rammer.

Jeg vil gi honnør til organisasjonene i arbeidslivet for det ansvaret de har vist gjennom det inntektspolitiske samarbeidet og de inntektsoppgjør som så langt er gjennomført.

Jeg håper fortsettelsen blir like god! Det er viktig at også inntektsoppgjørene i årene som kommer blir på linje med inntektsutviklingen i de land vi konkurrerer med. Dette er vi helt avhengig av for å beholde konkurransekraften og arbeidsplassene. Det dreier seg om ansvar - og solidaritet.

Regjeringen tar sin del av ansvaret. I dag la vi frem Regjeringens forslag til Revidert Nasjonalbudsjett. Utsiktene og utfordringene for norsk økonomi er ikke vesentlig endret etter at statsbudsjettet ble vedtatt i fjor.

Vi må derfor holde fast på den kursen vi har valgt og som gir resultater. Regjeringen legger stor vekt på å unngå en betydelig svekkelse av det finanspolitiske opplegget. Merutgifter må derfor i hovedsak dekkes inn ved reduserte utgifter på andre områder og økninger i departementenes inntekter.

Utgiftene i forbindelse med krisen i Kosovo var imidlertid helt uforutsette, men er samtidig høyt prioriterte formål.

Etter en samlet vurdering av situasjonen i norsk økonomi, og i lys av problemene knyttet til å gjennomføre store endringer og betydelige utgifts-reduksjoner midt i et budsjettår, har Regjeringen funnet det forsvarlig med en svekkelse av budsjettbalansen før anslagsendringer og budsjett-tekniske omlegginger på om lag 1,7 mrd. kroner. Dette tilsvarer merutgiftene i forbindelse med Kosovo-krisen.

Selv om vi legger frem et stramt opplegg har vi funnet rom for noen omprioriteringer og nye satsinger:

• Det settes av 5 millioner kroner til forprosjektering av nytt havforskningsfartøy, med sikte på byggestart i løpet av år 2000. Et nytt hav-forskningsfartøy med den forbedring det gir for forskningen, vil ha stor betydning for at Norge fortsatt kan være ledende innen havforskning og bærekraftig forvaltning av havets ressurser.
• Det foreslås byggestart for Teorifagbygget ved Universitetet i Tromsø med en bevilning på 16 mill. kroner. Norges teknisk-naturviten-skaplige universitet har foreslått en utvidelse på Dragvoll. Det legges nå til rette for at byggeprosjektet kan realiseres.
• Det foreslås en økning på 18 mill.kroner til Statens lånekasse for utdanning i forbindelse med innføringen av fastrenteordningen.
• Regjeringen foreslår å opprette et forsknings- og nyskapningsfond fra 1. juli. Fondet skal være på 3 milliarder kroner og skal finansieres ved salg av statlige aksjer.
• Innen helsesektoren øker vi bevilningene til innsatsstyrt finansiering med 315 mill. kroner som følge av økt aktivitet i sykehusene.
• Det foreslås 7 millioner kroner til en mammografibuss som skal gjøre det lettere for kvinner i Troms og Finnmark å benytte tilbudet om screening.
• Regjeringen foreslår å øke utbyggingstakten i eldreomsorgen. Rammen for tilskudd til sykehjemsplasser og omsorgsbosteder økes fra 3700 enheter til 5800 enheter. Økningen blir foreslått ført videre også neste år.
• Det foreslås 10 millioner kroner mer til rusmiddelomsorgen.

Statsbudsjettets utgifter øker etter dette reelt sett med knapt 1 ¼ pst. Budsjettet for 1999 anslås nå å ha en innstrammingseffekt på om lag ½ pst. Det er et forsvarlig opplegg i forhold til situasjonen i norsk økonomi.

Kommuneøkonomiproposisjonen for år 2000
Vi er klar over at en del kommuner sliter med å få budsjettet til å gå i hop.

Jeg er kjent med at det er situasjonen i Balsfjord og at kommunen her har måttet sette i verk ulike kostnadsreduserende tiltak.

Kommuner og fylkeskommuner står midt i den politiske hverdagen, med forventninger og press på tjenestene som skal produseres innenfor fastlagte økonomiske rammer. Jeg har forståelse for at dette er en vanskelig og krevende situasjon, og at følelsen av at pengene ikke strekker til kan bli påtrengende. Nettopp fordi kommuner og fylkeskommuner har ansvaret for de mest sentrale velferdsoppgaver har Regjeringen forsøkt å skjerme kommunesektoren.

I dag la Regjeringen frem kommuneøkonomiproposisjonen for neste år. Det legges der opp til en reell inntektsvekst i kommunene på om lag 2,5 mrd. kroner (1 ¼ prosent). Hoveddelen av veksten er knyttet til handlingsplanene for eldreomsorg og innen helsesektoren.

Omlag ¼ av veksten vil komme i de frie inntektene. Jeg har forståelse for at mange kommunepolitikere gjerne hadde sett en enda sterkere vekst i disse inntektene. For å løse de prioriterte oppgavene innen helse og omsorg er det nødvendig at vi strengt prioriterer ressursbruken både nasjonalt og lokalt. Opplegget viser vilje til å slå ring om fellesskapssektoren innenfor en stram finanspolitisk ramme.

Distriktspolitikk
Kjære venner

Regjeringen arbeider aktivt for å bremse sentraliseringen. Dette er ingen enkel oppgave når vi vet at strømmen av folk i mange år har gått fra landsbygdene og distriktene inn mot sentraene og storbyene. Men gjennom det siste statsbudsjettet foreslo vi en betydelig styrking av flere distriktspolitiske -virkemidler. Regjeringen er i ferd med å gjennomføre den største distriktspolitiske satsingen på 90-tallet.

Distriktspolitikk betyr ikke bare å satse nytt for å få ny virksomhet til distriktene. Det er like viktig å ha gode betingelser for eksisterende næringer. Landbruket, fiskeriene og etablerte bedrifter må gis ramme-betingelser som gjør det mulig og attraktivt å fortsette.Vi jobber langs tre linjer:

1. Innsats for å hjelpe fram det konkurransedyktige, kompetanseintensive og fremtidsrettede næringslivet som distriktene trenger. Det vil være avgjørende å lykkes bedre i å hjelpe fram det konkurransedyktige, kompetanseintensive og framtidsrettede næringslivet som distriktene trenger. Såkalte kunnskapsbaserte bedrifter må gis økt oppmerksomhet. Disse er sterkt underrepresentert i distriktene – og det er innen slike næringer vi finner mange av de arbeidsplassene ungdom utdanner seg for. Forsøket med næringshager er et eksempel på hvordan en kan legge til rette for utvikling av arbeidsplasser innen kompetansebasert virksomhet i distriktene. Syv mulige steder er valgt ut hittil – og det er lagt til grunn at det på disse stedene må være vilje og evne til å satse på utvikling av kunnskapsbaserte bedrifter.
2. ”Den brede distriktspolitikken”. For å møte utfordringene i distriktene er vi avhengig av at innholdet i alle politikkområder støtter opp om målene i regional- og distriktspolitikken. Utviklingen av en samlet lokaliseringspolitikk for statlig virksomhet står særlig sentralt.Staten har fram til nå manglet en reell samlet lokaliseringspolitikk for sin virksomhet.
3. Og sist, men ikke minst: satsing på ungdom, kvinner og tilbakeflyttere. Disse målgruppene er helt avgjørende for distriktenes fremtid – og lite annet nytter hvis ikke flere av de unge og kvinnene finner det mulig og attraktivt å bo og satse i distriktene.Det er underskudd på unge mennesker i distriktene. Vi vet også at barnekullene i store deler av distriktene ikke lenger er store nok til å opprettholde folketallet. I tillegg ser vi at en større og større andel av ungdomskullene, og spesielt jenter, tar høyere utdannelse. Mange må flytte til mer sentrale strøk for å gjennomføre utdannelsen. Det er fortsatt en stor del av distriktskommunene som har underskudd på kvinner. Ungdom og kvinner vil derfor være sentrale målgrupper i vårt arbeid.
   Det er helt avgjørende for distriktenes framtid at flere av de unge og kvinnene finner det mulig og attraktivt å bo og satse i distriktene. Undersøkelser viser at det er mange unge som ønsker å bo i distriktene, men som ikke får anledning til det. Vi må ta disse ungdommene på alvor – og sørge for at de får en reell valgfrihet. Dette stiller store krav til de enkelte kommunene, som har en nøkkelrolle i arbeidet med å profilere bygdene og tilrettelegge for økt bosetting.
   Regjeringen har lagt opp til en helhetlig ungdomssatsing som består av mange deler – som henger i hop i et større system. Det starter i skolen med bla entreprenørskap – og satsingen går videre tvers gjennom hele skoleverket – gjennom virkemiddelapparatet med egne stipendier for ungdom – og ut i nye bedrifter og et framtidsrettet næringsliv i distriktene. Skole-næringslivssatsingen er en viktig del av den distriktsrettede ungdomssatsingen.
   Regjeringen har i år lansert en omfattende satsing på entreprenørskap og nyskaping, hvor målet er at skoler, lokalsamfunn og næringsliv skal samarbeide tett for å skape aktive lokalmiljøer og nye arbeidsplasser. Det må legges til rette for en ungdoms-generasjon som er selvstendig og selvhjulpen – og som både vil og kan skape noe selv.

Grunnleggende sett handler distriktspolitikk om å legge til rette for valgfrihet. Valgfrihet til å velge bosted, og for den enkelte til å realisere det en selv mener er et godt liv. Jeg tror at stadig flere vil forstå hvor viktige distriktene er for landet – og at Norge ikke har råd til å mislykkes i distrikts-politikken. Med en bred oppslutning om satsingen på distriktene og med effektive virkemidler, tror jeg at ikke minst ungdommen vil satse på en framtid i distriktene.

Hva Regjeringen har fått gjort
Selv om vi har måttet foreta innstramminger, mener jeg at Regjeringen har fått gjort mye. La meg nevne noen eksempler:

• Kontantstøtte til 1- og 2-åringene er vedtatt
• Fra 1. mai i fjor ble minstepensjonen økt med 1000 kroner pr. måned.
• Det er vedtatt en økonomisk opptrappingsplan for psykiatrien
• Handlingsplan for kreftomsorgen og for anskaffelse av sykehusutstyr er vedtatt
• Studiestipendandelen er økt
• Jordbruksoppgjøret i fjor gav grunn til ny optimisme i landbruksnæringen. Årets oppgjør er ikke avsluttet ennå, men jeg har håp om at det kan gå bra.
• Tiltaksplan for bekjempelse av vold er iverksatt
• Satsingen på alternativ energi og Enøk-tiltak er økt
• Handlingsplaner er lagt fram for bl.a. redusert alkoholbruk, tiltak for funksjonshemmede, bedre vilkår for små og mellomstore bedrifter, næringsrettet IKT (Informasjons-, og kommunikasjonsteknologi), kamp mot rasisme og diskriminering

Regjeringen ikke bare overlever. Den produserer politiske resultater

Avslutning
Men vi kan ikke gå inn i et nytt årtusen med å se tilbake på hva vi har gjort. Vi møter et nytt årtusen best ved å møte vår tids utfordringer. Vi vet ikke hvordan verden vil se ut om 10, 20 eller 100 år. Det eneste som er sikkert er at det blir endringer. Store endringer. Vår oppgave er å møte disse endringene slik at vi sikrer de grunnleggende verdier vi vil skal prege framtidssamfunnet.

Verdier som er viktige for alle de tre sentrumspartiene;

Frihetsverdiene - som kan svekkes om staten blir for enerådende. Likhetsverdiene – som kan svekkes om markedet får for stor makt. Respekten for menneskeverdet – som kan bli svekket både om staten blir for allmektig - og om markedet blir for allmektig. Norge må velge en tredje vei, med desentralisering av makt og en sterkere rolle til det sivile samfunn, frivillig engasjement og personlig ansvar.

Kjære venner

Sentrumsregjeringen har nå styrt i over 1 ½ år . Jeg gleder meg over den varme støtte vi kjenner fra så mange. Jeg gleder meg til å stå på videre for sentrumsregjeringen - og for de verdier vi bygger vår politikk på. La oss gå sammen – inn i et nytt årtusen!.

Lagt inn 11. mai 1999 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen