Statsminister Kjell Magne Bondevik

Tale ved vardetenning nyttårsaften 1999

Frognerseteren, 31. desember 1999

(Med forbehold om endringer)

Deres Majestet Kong Harald
Deres Majestet Dronning Sonja
Tilhørere her på Frognerseteren og i hele Norges land.

Vi står ved inngangen til tusenårshelgen. Mer enn 1000 varder vil brenne i kveld.

I tidligere tider var vardebrenning et varsel om ulykke, krig og fare - og et rop om mobilisering og samhold.

Vardebrenning var fortidens varslingssystem – før telefon, telefax og internett. Vardene var bygget på godt synlige åser og fjelltopper, og når det trengtes gikk vardeflammen som en løpeild gjennom landet vårt.

I dag er det bygget nye varder i de aller fleste av landets kommuner, men ikke for å varsle krig og fare. I kveld skal vardene tenne håp om vennskap, samhold og fred mellom mennesker - og mellom nasjoner - i det nye årtusen.

Ildens flammer er nemlig ikke bare et symbol for de krefter som forbrenner, fortærer og volder smerte, slik krig og ødeleggende ildebranner gjør.

Ilden kan også være et symbol for fred, noe uttrykket ”fredens flamme” minner oss om.

Ett av de sterkeste eksempler på denne symbolikken finner vi i Hiroshima, den japanske byen som ble ødelagt av en atombombe under den annen verdenskrig. Der finnes en ”fredens flamme” som skal brenne inntil det en dag er skapt en fred uten atombombens trusler.

Et annet eksempel er fra Mali, et land hvor Norge – og da særlig Kirkens Nødhjelp – har vært engasjert i et krevende freds- og forsoningsarbeid. Dette fattige afrikanske landet var lenge herjet av krig og væpnet konflikt. Spredningen av håndvåpen førte til en voldsbruk som rammet mange uskyldige.

Men freden kom, og landets myndigheter samlet inn geværer og andre skytevåpen. Våpnene ble stablet opp i et enormt bål i byen Timbuktu. Dette bålet – som smeltet de dødbringende våpen – har siden vært kjent som ”fredens flamme” i Mali.

Vi er heldige som lever i et fredelig land, i en fredelig del av verden. Den freden vi og våre barn kan glede seg over, må forplikte oss til aktiv innsats for konfliktløsning og fred.

Men freden bygges ikke bare gjennom politisk innsats og diplomatiske forhandlinger.

Freden må også bygges nedenfra. Den må bygges og beskyttes av hver enkelt av oss.

Hvert menneskehjerte er som en varde, der vi enten kan tenne voldens fortærende ild eller fredens forsonende flamme. Voldens fortærende ild blir antent når vi bygger bål av hat og frykt i menneskenes hjerter.

Fredens flamme tennes når vi bygger bål av kjærlighet og tillit i våre hjerter.

Denne kjærlighet og tillit må vi plante i våre barns hjerter. Det er en gave for livet, det gode liv som vokser ut av kjærlighetens berikende vekselvirkning: - Den som gir kjærlighet, vil også få, og den som får kjærlighet vil også lære å gi.

Jeg stoler og satser på kjærligheten.

” Kjærligheten søker ikke sitt eget, blir ikke sint og gjemmer ikke på det vonde. ” Velkjente ord. Denne visjonen er slitesterk. Den har sin rot i vår tidsregnings vugge – Barnet i krybben – Fredsfyrsten.

Fred står sentralt i vår framtidsvisjon.

Det har den også gjort for tusener på tusener av norske ungdommer som i høst har skrevet ned sine Tusenårsvisjoner.

Fredsønsket har også motivert de barn og voksne som har vært med på byggingen av tusenårsvardene rundt om i Norges vidstrakte land. De har ikke bare bygget fredsvarder på fjelltopper, men også i sine hjerter. Dette er i beste samsvar med De Forente Nasjoners vedtak om at jubileumsåret 2000 skal være Det internasjonale år for fredskultur.

Vi er samlet her den siste kvelden i et århundre, der to verdenskriger ble antent nettopp i vår verdensdel, i Europa. Når vi nå tenner varder over hele Norge, er det for å tenne håp om at år 2000 må markere inngangen til et fredens århundre, ja, et fredens årtusen: - Fred mellom mennesker, og fred mellom nasjoner.

La oss tenne fredens varder! La oss holde fredsflammen levende i våre hjerter!

Slik går vi rustet inn i et nytt årtusen.

Lagt inn 4. januar 2000 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen