Statsminister Kjell Magne Bondevik

Verdier og det gode samfunn

Stiklestad Nasjonale Kultursenter, 24. august 1999

Med forbehold om endringer

Jeg er glad for å kunne møte representanter fra Verdikommisjonen nettopp her i Stiklestad Nasjonale Kultursenter. Det fins vel knapt noe mer symbolrikt møtested for en norsk verdidebatt enn her på Stiklestad – som for snart tusen år siden var åsted for Norgeshistoriens viktigste slag.

Personlig kan jeg aldri glemme spenningen og larmen den gang jeg som ung hærmann var med her på Stiklestad. Det var en sterk opplevelse. Nå fomler kanskje noen av dere etter mobiltelefonen for å melde fra om en ny aldersrekord til Guinnes’ rekordbok. Men vent litt med det. Jeg tenker ikke på slaget for tusen år siden, men på framføringen av ”Spelet om heilag Olav” for 31 år siden, den gang jeg gjorde militærtjeneste på Steinkjersannan og hadde en statistrolle i teaterstykket til Gullvåg og Okkenhaug.

Medvirkningen i teaterstykket om hellig-Olav har for alltid levendegjort mitt indre bilde av det som skjedde i slaget på Stiklestad. Det ble en milepel i Norgeshistorien, ja, selve symbolet på et av de viktigste tidsskiftene i norsk kultur og historie. Kongens tap ble vendt til seier. Siden slaget på Stiklestad har vårt samfunns grunnvoll gradvis blitt preget av kristendommens menneskesyn og verdier. Det innebar et ”mildere” medmenneskelig klima, hvor respekten for menneskeverdet, også for barna, ble sterkere. Blant annet forsvant den forferdelige uskikken med å sette uønskede barn ut i skogen for å la dem dø. Kristendommens respekt for menneskeverdet forvandlet gradvis samfunnet.

Etter mitt syn rører vi her ved et kjernepunkt også når vi i dag skal formulere kvalitetstesten for et godt samfunn. Medmenneskelighet – kall det gjerne nestekjærlighet eller solidaritet – er og blir en kjerneverdi i ethvert godt samfunn.

Et eksempel på kristendommens revolusjonære kraft er William Wilberforce. Han var 21 år gammel da han ble innvalgt i det britiske parlamentet i 1780. Noen år senere ble han grepet av John Wesleys vekkelse. 28 år gammel skrev Wilberforce i dagboken sin:

”Gud den allmektige har satt to store mål foran meg; opphevelsen av slaveriet og forbedring av folkeskikken.”
(«God Almighty has set before me two great objects, the Suppresion of the Slave Trade and the reformation of manners.”)

Med denne setningen utfordret han selve grunnvollen i det britiske imperium. Økonomien i kolonimakten hvilte på kjøp og salg og utnyttelse av millioner av slaver som arbeidskraft. Wilberforce så slaveriet som et opprør mot Jesu prinsipper. Han bestemte seg for å vie sitt liv til kampen mot slaveriet. Hans syn var enkelt : Også en svart afrikaner er et menneske, ja, en likeverdig bror! Denne verdioppfatningen ble ansett som håpløs og latterlig av datidens intelligentsia, som fastslo hva som var politisk korrekt.

Men Wilberforce ga seg aldri. På tross av hånlatteren fikk han stadig flere sympatisører. Etter 46 års kamp opplevde han å se kampen kronet med seier. Den 23. juli 1833 ble loven om opphevelse av slaveriet i det britiske imperium behandlet for annen gang i Underhuset - loven var endelig vedtatt. Wilberforce var da svekket av sykdom. Tre dager før sin død fikk han lovvedtaket presentert på sykesengen. Hans livsdrøm var gått i oppfyllelse.

Fra å være en original og latterlig figur som talte mot det politisk korrekte og ble sett ned på, var Wilberforce blitt en av de mest respekterte og elskede ledere i Europa. Han stod for et av de største vendepunktene i historien, fordi han kjempet for det som var rett - uavhengig av hva mennesker tenkte om ham.

William Wilberforce kan stå som en kilde til inspirasjon for oss alle. Hans syn på menneskers likeverd, uansett hudfarge, trenger vi også i dag – i mange europeiske samfunn som opplever økende innslag av mennesker fra andre deler av verden. Det er en følge av internasjonaliseringen som preger stadig flere samfunnsområder. Også i Norge.

Verdier – som menneskeverd og solidaritet - må forplikte til konkret handling:

• Derfor stiller vi opp når medmennesker rammes av krig, flom, tørke – eller av en jordskjelvkatastrofe som den som nå har rammet Tyrkia.
• Derfor stiller vi opp når flyktninger trenger beskyttelse mot livstruende forfølgelse i sitt hjemland. Derfor tok vi imot 6 000 kosovoalbanere som var ofre for etnisk rensning i vår, og derfor hjelper vi dem som nå reiser hjem igjen - til en ny start.
• Derfor stiller vi opp for verdens fattigste og mest gjeldstyngede utviklingsland. Vi gir ikke bare vanlig bistand. Regjeringen har også fått gjennom en omfattende norsk plan for gjeldslette som har fått internasjonal oppmerksomhet. Slik kan vi være med å gjøre fattige og nødlidende mer selvhjulpne, gi dem håp – og en ny start.

Det handler om solidaritet – om medmenneskelighet i praktisk handling. Det samme trengs også i lokalsamfunnet, slik professor Reidar Almås var inne på i sitt innlegg. Et uttrykk for denne medmenneskeligheten finner vi i denne historia fra ei bygd her i Trøndelag:

Det var i trettiåra, og det stod skralt til med økonomien. Han Ola drev et lite småbruk, med kone, tre små barn og en hest. Så gikk det ikke bedre enn at hesten døde like før slåttonna. Mye stod på spill, uten hesten ble det smått med gårdsdrifta, og de ble redd de måtte gå fra både gard og grunn, for de hadde ikke penger nok til å kjøpe en ny hest.

Men gode naboer fant råd. Før nyheten om hestedødsfallet hadde spredt seg, sprang de rundt på dørene og solgte lodder. Premien var hesten til han Ola. Og folk kjøpte villig vekk.

Da loddsalget var gjort unna, banka de på døra borte hos han Ola, la loddpengene på bordet og sa:

- Vi ha solgt lodd, og pængan ska du ha te å kjøp ny hæst. Værsågod! Ola ble rørt til tårer, og spurte: - Kålles klart dokk det? Ka va det dokk lodda ut? - Vi lodda ut hæsten din, svarte naboen. - Men hæsten e jo dau. Dokk har vel fortalt det te hain som vainn? - Jo da, og hain fekk igjen de fæm kronan hain hadd kjøpt lodd for. Så hain e godt fornøgd. Og dæm som itj vainn, har ingen teng å klag på. Så no e aill di ainner fornøgd, og det håpe æ at du e å…

Slik kan det gå når trøndere kombinerer et varmt hjerte med en kløktig hjerne. Det er lenge siden ”de harde trettiåra”. Vi har i dag en materiell velferd langt ut over det våre bestefedre kunne drømme om. Velferdsstaten garanterer for det. Den sosiale og økonomiske tryggheten har blitt større for de fleste. Nye tekniske framskritt gir oss muligheter til livsutfoldelse som var utenkelig for en mannsalder siden. Kulturlivet har også blitt mer mangfoldig.

På mange måter har vi fått et bedre samfunn. Men det fins også skyggesider. Fra ulike hold uttrykkes det bekymring for en verdimessig og moralsk forvitring i samfunnet. Dette slår ut i problemer både av menneskelig og økonomisk art. La meg nevne noen eksempler:

• Vi ser tendenser til en “grådighetskultur”. Hvis de kan tjene noen kroner ekstra, ”gir mange blaffen i etikken, hvis ikke loven eller myndighetene stopper dem.”
• Det avdekkes fra tid til annen betydelige skatteunndragelser og svart økonomi. Dette undergraver samfunnsøkonomien og svekker våre muligheter til å bygge ut velferdsgoder og fellesskapsløsninger.
• Professor Ottar Hellevik har påvist økende utbredelse av en “materialistisk verdiorientering og villigheten til å godta ulike former for økonomisk uærlighet”.
• Vi opplever en rå og økende voldsbruk, ofte utløst av alkoholmisbruk. Mobbing i skolen er et annet problem. Det er også avdekket alvorlige tilfeller av seksuell mishandling, blant annet overfor barn. Mange sliter med langvarige ettervirkninger av vold, mobbing eller mishandling.
• Det har de senere år vært en tiltagende tendens til forvitring og oppløsning av nettverk, nærmiljø og familiefellesskap. Spesielt barn kan i mange tilfeller rammes av dette.
• Forvitringen av sosiale nettverk bidrar også til utbredelsen av det som enkelte kaller vår tids folkesykdom: Ensomhet. De mest hjerteskjærende eksempler på det er kanskje de tilfeller hvor eldre, avkreftede mennesker lever i ensomhet og dør uten at det blir oppdaget av naboer eller andre før lenge etterpå.
• Det er avdekket ulike ekstreme miljøer som har tiltrekningskraft på ungdom, for eksempel rasistiske og satanistiske.

Jeg tror det er bred enighet, på tvers av ulike politiske og livssynsmessige grupper, om at det er behov for en verdimessig og moralsk mobilisering for å snu slike negative utviklingstrekk.

Politikken er viktig, for i politikken må vi hele tiden prioritere og gjøre verdivalg. Men et godt samfunn krever også noe av det enkelte menneske. Det må være lov å stille krav. Den enkelte må ville fellesskapets vel, og ha karakterstyrke nok til å ta ansvar og følge spillereglene. Det gjelder på fotballbanen, slik sjefen for ungdomslandslaget i fotball, Bjørn Hansen, snakket om for et øyeblikk siden, og det gjelder i samfunnet for øvrig. Ellers blir resultatet mistillit, frykt og utrygghet. Kort sagt: Samfunnets kvalitet er avhengig av folkets moralske ryggrad.

Våre holdninger formes gjennom hele livet, men særlig i de unge år. Familien spiller en nøkkelrolle i oppdragelsen, godt støttet av barnehage og skole. Det er bred enighet om å bygge ut barnehagetilbudet og styrke skolen. Men offentlige institusjoner kan ikke erstatte familien, bare supplere. I stedet for å tømme familien for stadig flere oppgaver, må vi å styrke foreldrenes evne til å ta ansvar for egne barn. Gi barna kjærlighet og varme, tillit og trygghet, slik at de i sin tur kan evne å gi andre det samme. Dette er ”familieverdier” som må styrkes. Det har også den britiske Labour-lederen Tony Blair sett. Han maner til kamp for ”family values”. Det må vi også gjøre i Norge. Det er en ideologisk villfarelse å tro at barneoppdragelsen kan sosialiseres. I stedet må vi styrke foreldrenes valgfrihet, styrke familiens evne til å ta ansvar. Slik styrker vi familieverdiene, slik styrker vi familien.

Utviklingen av folks holdninger og verdioppfatninger påvirkes også sterkt gjennom vår deltakelse i det sivile samfunn. Vi påvirkes av de verdier som preger de forskjellige institusjoner vi deltar i – nabolaget og barnehagen, skoleklassen og arbeidsplassen, kirken og organisasjonen, idrettslaget og teaterlaget, sjukehuset og aldersheimen.

Vi ønsket å framheve betydningen av det sivile samfunn, ikke minst den frivillige innsatsen som der blir utført av utrettelige ildsjeler. De gjør noe for andre, og tar ansvar for fellesskapet. Da nyheten om Verdikommisjonen nådde Danmark, framhevet den danske sosialminister Karen Jespersen nettopp denne del av ansvarsmobiliseringen:” – Jeg synes det norske initiativet er spennende og vi er selv opptatt av mange av de samme tanker. Vi satser på bevisstgjøring omkring den enkeltes ansvar for seg selv og for fellesskapet, så vel som frivillig sosialt arbeid, behovet for en verdibasert ledelseog arbeidsgivernes sosiale ansvar… Velferdsstaten kan reddes av en slik verdidebatt”, sa den danske sosialministeren.

Derfor er Verdikommisjonen satt sammen av folk fra forskjellige deler av det sivile samfunn, fra alle samfunnslag og fra alle deler av landet. Der møtes fabrikkarbeideren og direktøren, skoleeleven og professoren, sjukepleieren og presten, skuespilleren og popartisten, førskolelæreren og idrettslederen – for å nevne noen.

Vi ga Verdikommisjonen er bredt og åpent mandat. Verdikommisjonen skal ikke være styrt av partipolitikerne eller statsbyråkratiet. Den skal være selvstendig katalysator for verdidebatt. Et forum som skal engasjere og utfordre både samfunnstoppene og mannen i gata til å klargjøre verdivalg og ta ansvar, til å bli mer bevisst på de verdivalg som gjøres.

Det gjelder selvsagt også oss som er gitt politisk ansvar, folkevalgte på riksplan og lokalt. I det offentlige liv – i politikken og forvaltningen – må vi hele tiden forholde oss til verdivalg, ikke minst til det som skal være fellesverdiene og prege lovgivningen. Jeg finner det derfor naturlig og riktig – men ikke alltid enkelt – når Verdikommisjonen utfordrer myndighetene i krevende og vanskelige spørsmål.

En av utfordringene gjelder helsesektoren. Verdikommisjonen har også satt i gang en rekke prosjekter med fokus på mennesker i vanskelige livssituasjoner. Det gjelder blant annet prosjektet ”Perspektiver på livets slutt”, som vi for litt siden ble orientert om av prosjektlederen selv, Marie Aakre. Ikke bare helsevesenet, men vi alle kan ta ansvar. Det gjelder selv når kirurgen sier: ”Her er ikke mer å gjøre.” For fortsatt er det mye vi kan gjøre – som medmennesker.

Regjeringen gir høy prioritet til en styrking av helsetilbudet. Ja, så mye satser vi på flerårige opptrappingsplaner på dette området at vi må si nei til populære utgiftsøkninger på flere andre områder. Helse-Norge skal styrkes gjennom forpliktende opptrappingsplaner:

• En 4-årig plan for utstyr ved sykehusene.
• En 5-årig kreftplan.
• En 8-årig plan for psykisk helse.

Her er mange forsømmelser å ta igjen. Men vi skal forbedre sykehusene og helsetilbudet. Ved mer innsatsstyrt finansiering har aktiviteten i sykehusene nå blitt økt. Resultatene begynner å komme. Antall brudd på ventelistegarantien er halvert det siste året! Det er langt fram, men vi er på rett vei. Målet må være at folk skal få behandling – når de trenger det.

Det samme gjelder innen eldreomsorgen. Eldreplanen følges nå opp ved at kommunene bygger stadig flere enerom og omsorgsleiligheter. Mye gjenstår, men vi er på rett vei også i eldreomsorgen. På vei mot større trygghet for en verdig alderdom.

Trygghet er en viktig verdi. Vi vil også styrke tryggheten mot kriminalitet. En langvarig trend med økende kriminalitet må snus. Det satses nå offensivt på mange frontert for å redusere ikke minst volds- og vinningsforbrytelser. Halvårsstatistikken fra politiet viser at det nytter: Færre voldsforbrytelser. Færre vinningsforbrytelser, ikke minst gjelder det grovt tyveri fra hus, hytter og motorkjøretøyer. Og – færre anmeldte narkotikaforbrytelser. Vi skal glede oss over nedgangen i slik kriminalitet, og skjerpe innsatsen ikke minst mot ransbølgen. Vi vil et tryggere Norge.

Den norske verdikommisjonen er et unikt prosjekt. Det er dristig. Ingen kan vite hvor vellykket det blir. Men den folkelige respons så langt er oppmuntrende. Jeg vil også berømme Verdikommisjonen for at den ikke har latt seg friste til å satse på kjappe medieoppslag og personlig synsing. I stedet har den har valgt å sette i gang en rekke seriøse prosjekter som kan få breddevirkning og som går i dybden av de verdiutfordringer samfunnet står overfor. Jeg ser med spenning fram til ”midtveisrapporten” som Verdikommisjonen planlegger å komme med senere i høst. Og jeg ser med spenning fram til den verdisamtale vi skal ha her i kveld – etter pausen.

Jeg håper at verdidebatten kan bidra til tre ting:

1. At enda flere engasjeres av debatten om verdispørsmål, noe som vil bety økt kunnskap og bevissthet om verdispørsmål og etiske problemstillinger.
2. En ansvarsmobilisering som styrker det sivile samfunn – ikke minst frivillighetssektoren - og som inspirerer oss alle til i praksis å gjøre mer for å skape gode mellommenneskelige fellesskap i de sammenhenger vi ferdes.
3. At vi kan få fram visjoner av hva slags framtidssamfunn vi ønsker oss på terskelen til et nytt årtusen. Kanskje kan det også gi et løft for den folkelige deltakelse i de demokratiske prosessene.

Jeg fortalte innledningsvis historien om William Wilberforce og hans kamp for menneskeverdet, mot slavehandelen. Det var en verdikamp som krevde mot og oppofrelse. Han ga ikke opp, fordi han så seg forpliktet av Kristus, av respekten for det gudskapte menneske og av nestekjærlighetsbudet. Av en grunnleggende plikt til medmenneskelighet.

Vår kristne og humanistiske kulturarv utgjør fortsatt en hovedbjelke i det verdigrunnlag som er felleseie for de aller fleste i det norske samfunnet. Dette må ikke forveksles med spørsmålet om å ha en personlig kristentro. Det kan bare den enkelte svare for i sitt hjerte. Jeg snakker om vår kollektive kulturarv, de tradisjoner, kulturmønstre og verdioppfatninger som vi ofte ikke er oss så bevisst, men som vi slår ring om når de blir truet. Folks reaksjoner på kirkebrannene, som ble påsatt av satanister for noen år siden, var et uttrykk for dette.

Ett tusen år etter kristningen av Norge synes folk flest fortsatt at de ti bud er gode livsregler; det er galt å stjele, å lyve, å slå i hjel, å begjære sin nestes ektemake. Det er rett og godt å vise omsorg, nestekjærlighet og solidaritet, å være tro i handel og vandel. Så innarbeidet er de ti bud, at de fleste av de syv siste – som omhandler mellommenneskelige forhold – er nedfelt i norsk lov. Noen av dem er konkretisert i detalj i strafferetten. Rett og slett fordi tusen års erfaring har vist oss at de er leveregler som bidrar til gode fellesskap. Ja, de avspeiler verdier som hjelper oss å skape det gode samfunn.

På terskelen til et nytt årtusen spør mange etter verdier som kan hjelpe oss videre på veien mot det gode samfunn.

Skal framtidens Norge bli et godt samfunn for våre barn, må vi bygge det på bærekraftige fellesverdier som tåler tidens slitasje! Som viderefører det beste i vår kulturarv! Som borger for åpenhet, frihet og toleranse, uten at vi mister vårt eget fotfeste, våre egne røtter! Det gir trygghet. Mitt svar er klart – vi skal bygge på de kristne, humanistiske og demokratiske verdiene!

Lagt inn 31. august 1999 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen