Statsministerens nyttårstale 2000

God kveld, alle sammen!

Det er en glede å hilse dere på den første dagen i år 2000.

Et nytt årtusen ligger foran oss – som et nyfødt barn. Derfor vil jeg aller først sende en spesiell hilsen til dere som nå har blitt foreldre det siste døgnet, og som har fått det krevende, men også fabelaktige ansvaret det er å holde et nyfødt barn i sine hender. En barnefødsel er som et årtusenskifte - det fyller oss med glede og forventning.

Både en fødsel – og et årtusenskifte – minner oss om slekters gang, og om den historiske sammenheng vi står i. La meg derfor dele med dere noen tanker om det å være menneske og nasjon – innrammet av et tilbakeblikk og et blikk inn i framtiden.

Tilbakeblikket gjør jeg i lys av de tre store tidsperspektiver som årsskiftet inviterer til: 2000 år, 1000 år og 100 år.

Å feire år 2000 uten å huske vår tidsregnings opprinnelse, er som å feire fødselsdagen - men glemme jubilanten. Jesus fra Nasaret. Vi skriver nå år 2000 etter Kristi fødsel. Uansett personlig tro eller livssyn; vi lever i en kristen kulturkrets: Ikke bare vår tidsregning, men også vårt samfunn og vår kultur, er gjennom århundrene blitt gjennomsyret av den kristne kulturarven. Verdier som menneskeverd og nestekjærlighet er eksempler på det.

Tusenårsperspektivet er todelt. I år 1000 stod vårt land midt i to gjennomgripende samfunnsforandringer: For det første: kristningen av Norge, som fikk sitt symbolske gjennomslag da Olav den hellige falt i slaget på Stiklestad i år 1030.

For det andre: samlingen av landet. De to prosessene gikk hånd i hånd. Framveksten av Norge som ett, samlet og uavhengig kongerike fikk bare en foreløpig seier for om lag tusen år siden. Deretter – fra slutten av 1300-tallet - fulgte århundrer med unionsstyre før vi igjen ble en selvstendig nasjon i 1905.

100-årsperspektivet er ikke minst historien om en enorm teknologisk og økonomisk utvikling. Ved forrige århundreskifte, i år 1900, var Norge på veg ut av fattigdommen. Den gang kunne nordmenn se tilbake på et utvandringens århundre. I alt reiste en fjerdedel av den norske befolkning til Amerika, først og fremst på grunn av fattigdom. I dag er Norge ett av verdens rikeste og tryggeste land, og innvandrerne banker på vår dør.

Århundret som gikk, viste at det norske folk maktet å arbeide seg ut av fattigdommen. Århundret som kommer, vil vise om vi tåler rikdommen.

I århundret som vi nå legger bak oss, skapte våre oldeforeldre, besteforeldre og foreldre et velferdssamfunn som det er vår oppgave å bære videre. De maktet det på grunn av sin livsholdning: Gjør først din plikt, krev så din rett! Skal det norske folk kjennes på dette adelsmerke også i det nye århundre, må vi styrke forpliktelsen og dempe kravmentaliteten!

110 år gamle Karen Svisdal fra Sunndal på Nordmøre, trolig Norges eldste person, ble nylig spurt om grunnen til at hun er blitt så gammel. ”Hardt arbeid”, svarte gamle Karen. Det er folk som henne som har bygd velferdssamfunnet. La meg sende en varm hilsen til landets aller eldste, og spesielt de om lag 430 som har gjennomlevd hele det siste århundret! Norge takker dere!

1900-tallet var også et århundre da enkeltmenneskets frihet ble kraftig utvidet. Ny teknologi ga nye muligheter, nye rettigheter og likestilling økte vår valgfrihet. Ny velstand og sosial utjevning ga folk flest sjansen til å bruke frihetens muligheter. De ytre autoriteter – og lokalmiljøets sosiale kontroll – ble svekket. Det skjedde en positiv frihetsutvidelse for det myndige, ansvarlige menneske.

Mange takler frihets- og valgsamfunnet, og klarer seg bra. Men det gjelder ikke alle. Noen barn vokser opp uten å få nødvendig hjelp til å sette grenser, føle ansvar for andre og oppleve forpliktelse som verdi. I en tid hvor samfunnets ytre autoriteter har mindre innflytelse, trenger vi en desto sterkere indre ballast av verdier. Vi trenger den indre stemmen vi kaller samvittighet, og som forplikter oss på det som er sant, rett og godt.

Det er et tankekors at midt i den nye rikdommen, har vi de siste årtier fått mer kriminalitet og flere psykiske problemer blant barn og ungdom. Narkotikabruken brer seg. Mange unge mister livsmot og håp. Mange spør fortvilt: Hvorfor? Kanskje er en grunn at mange opplever et underskudd av verdier som ikke kan måles i kroner og øre, av livsverdier.

Vi må passe oss så ikke prestasjonssamfunnets stress stjeler all tid til omsorg for hverandre. Den beste garanti for at våre barn skal bli varme og trygge mennesker er det foreldre og nære omsorgspersoner som kan gi. Men vi fristes for ofte til å gi barna kjøpte ting i stedet for å gi av vår tid: gi trøst og trygghet, dele gråt og glede, bygge selvtillit og håp.

Materielle verdier – som penger, bygninger og forbruksvarer - kjennes på at vi selv får mindre av dem jo flere vi deler dem med. Medmenneskelige livsverdier er annerledes: - Kjærlighet og glede, humor, omsorg og nærhet – det er verdier vi selv får mer av nettopp når vi deler dem med andre!

Det er verdier som holder – i gode og onde dager. Denne livserfaring kommer fint til uttrykk i et ordtak fra Telemark: ”Del gleda dobbel, del sorgi halv!”

Å være menneske handler om å ha omsorg for andre – ikke bare for seg og sitt, men vise forpliktende medmenneskelighet! Muligheten til det avhenger ikke av pengepungens størrelse, men av den enkeltes hjerte.

Jeg har derfor stor tro på enkeltmenneskers betydning for samfunnet. Det er noen som fortjener en særlig takk: - Det er dere som har brukt tid og krefter på å gi barna – og barnebarna - en bærende ballast i livet. Dere som har tatt dere av deres gamle og syke foreldre. Dere som har skapt gode nærmiljøer ved utrettelig frivillig innsats. Ja, alle dere som ved ansvarsbevisst arbeid, faglig innsats og mot til nyskaping har vært med å bygge opp vårt næringsliv, vårt helse- og sosialvesen, vårt kirke-, skole- og kulturliv – og vår offentlige forvaltning.

Den vekst i næringsliv, velferd og kultur som er skapt i Norge de siste hundre år, skal den jevne kvinne og mann være stolte av. Dere har båret nasjonen fram. Det er dere det kommer an på – også i framtiden. Vi har fortsatt store utfordringer, ikke minst for å gjøre helsetjenesten og eldreomsorgen bedre.

Om fem år feirer vi hundreårsjubileet for vår nasjonale selvstendighet. Den er det verdt å feire. Slik det også skjedde i 1945 – da vi vant friheten tilbake. Men vi har vunnet mer. Århundrets politiske regnskap går klart i pluss:

• Vi har vunnet selvstendighet, frihet og fred.
• Vi har utviklet folkestyret, med stemmerett for alle.
• Vi har vunnet en velstand og velferd uten historisk sidestykke.
• Vi har fått råderett over store olje- og gassressurser.
• Vi har maktet å holde arbeidsledigheten lav, langt under snittet i Vest-Europa.

Vi har mange grunner til selvrespekt, men ingen grunn til selvgodhet. Hva vi har vunnet er viktig, men storhet måles i det vi gjør for andre. Spørsmålet er: Hva vil vi bruke vår nasjonale handlefrihet til? Her har vi en arv å leve opp til:

• Norge må være en nestekjærlighetens og solidaritetens nasjon. La oss følge i Fridtjof Nansens spor ved trofast innsats for flyktninger og nødlidende i andre land. Vår nasjon går nå foran og sletter gjelden til de fattigste utviklingsland. Norge er blant verdens fremste i bistand. Vår visjon er at en dag skal ingen barn rekke ut sine hender etter brød – uten å få det. Huskes vi som et solidarisk Norge, har nordmenn grunn til stolthet.
• Norge må være en fredsnasjon – en aktør for konfliktløsning og fredsskapende virksomhet. En nasjon som følger Nordahl Griegs strategi: ”Skaper du menneskeverd, skaper du fred.” For et par måneder siden stod vi som vertskap for et stort Midt-Østen-arrangement, og for USAs president, noe som bidro til ny bevegelse i fredsprosessen. Nobels fredspris deles ut i Oslo, nå arbeider vi også for å få etablert et Holocaust-senter og et fredsmuseum. Jeg ønsker at vår hovedstad skal framstå som en internasjonal fredsby. Huskes vi som fredsnasjon, har nordmenn grunn til stolthet.
• Norge må være en teknologisk pionernasjon. Vikingenes havseilaser, Roald Amundsens polarferder og dagens gigantiske oljeplattformer i Nordsjøen – dette er høydepunkter i norsk pionerånd innen den maritime sektor. Et voksende antall små og mellomstore bedrifter har spisskompetanse som etterspørres på verdensmarkedet, slik tilfellet er for norske søkemotorer for internett. Vi må ligge i front som kunnskapssamfunn, utvikle skolen, satse på forskning og utvikling. Er vi en nyskapende nasjon, har vi også noe å gi til andre.

I møtet med det nye århundre må vi sette nye mål. En utfordring vil jeg særlig løfte fram: Storsamfunnets møte med de gamle minoritetene og de nye innvandrerne.

Å være et ”sam-funn” betyr å ha funnet sammen. Skal vi skape og bevare et nasjonalt fellesskap, må vi gjøre opp gammel urett og skape forsonende fellesskap. Noe positivt har skjedd i så måte:

• Ved jødebo-oppgjøret rettet vi opp noe av den urett norske jøder led under krigen.
• Det samiske folk har fått en helt ny status, og jeg kan i dag kunngjøre at regjeringen vil foreslå at det opprettes et eget fond, som en kollektiv erstatning for de skadene fornorskingspolitikken har påført det samiske folket.
• Vi kan heller ikke la århundreskiftet passere, uten at vi tar inn over oss den urett mange krigsbarn har lidd i etterkrigstida. På vegne av den norske stat vil jeg beklage den diskriminering og urettferdighet krigsbarna har vært utsatt for.

Oppgjør med fortiden er viktig. Men vi gjør også rett i å spørre oss selv: - Gjør vi i dag noe som vi en gang må be våre barn om unnskyldning for? Med andre ord: Like viktig som å rette opp, er å forebygge.

Vi må unngå at våre nye landsmenn, innvandrerne fra andre kulturer, blir nye utgrupper i storsamfunnet. Derfor må de lære norsk, kjenne vår kultur og våre lover, så de kan delta på like fot med andre. Derfor skal de ha de samme rettigheter – samme plikt, samme rett. Rasisme og fremmedhets skal være u-norsk. Likeverd og respekt skal være forpliktende nasjonale fellesverdier.

Forskjellighet må aldri bli kilde til fiendskap, men til berikende mangfold. For å nå dit, trenger vi forsonende fellesskap.

Den rake motsetning så vi på Balkan, der fremmedfrykten satte i gang en voldsspiral som endte med fordrivelse av store folkegrupper i Kosovo. Det var en vanskelig avgjørelse da NATO måtte bruke militær makt for å stoppe overgrepene. Og det gjorde sterke inntrykk å besøke flyktningeleirene i nabolandene, og oppleve takknemligheten til NATO og Norge - fordi vi ga dem beskyttelse, håp og til slutt – sjansen til å vende hjem. Jeg vil i denne forbindelse takke for den positive dugnadsånd mange kommuner og enkeltmennesker viste ved å ta imot flyktninger i Norge. Slik dugnadsånd vil også framtida kreve. Det er fortsatt en lang veg å gå i Kosovo. Men gjennom OSSE og vår bistand skal vi hjelpe våre brødre og søstre på Balkan – og i Tsjetsjenia - på vegen til forsoning og fellesskap – til et forsonende fellesskap.

Få har ledet sitt folk stødigere på den vegen enn en statsleder som sist år gjestet Norge. Jeg tenker på Sør-Afrikas første president etter apartheidstyret – Nelson Mandela. Etter 27 år i fengsel, kom han uten bitterhet og hevngjerrighet ut med følgende budskap: Gjennom oppgjør og tilgivelse, forsoning og fellesskap skal vi sammen legge grunnlaget for framtidens Sør-Afrika – med forbrødring mellom hvit og svart.

Her hjemme har kong Harald ofte markert behovet for fellesskap – også i forhold til våre nye landsmenn. Det er en verdig oppfølging av det symbol på enhet og fellesskap som kong Olav den femte var i hele sin livsgjerning – og før ham kong Haakon den 7. Vi takker kongefamilien for hva den betydde for vår nasjon – i krig og fred - gjennom det århundre som nå ligger bak oss. Vi ønsker dem alt godt i de kommende årtier!

Jeg hilser til alle nordmenn som gjør tjeneste i utlandet, i utenrikstjeneste, fredsbevarende styrker, misjon, bistands- og menneskerettighetsarbeid, i skipsfart og andre sammenhenger.

Mitt ønske for det nye århundre er at vi alle må søke forpliktende medmenneskelighet – og forsonende fellesskap. Finner vi sammen i denne visjon, finner vi sammen som medmennesker, som nasjon, og som verdenssamfunn.

Da kan vi komme nærmere det Alfred Hauge skrev i sitt dikt: ”Bøn for år 2000”:

“ Måtte dei i år 2000 søkja visdom framfor kunnskap,
kjærleik framfor kløkt,
meir ha omsut for andre enn sut for seg og sitt.
Herre, eg bed deg for alle menneske som måtte leve på jorda i år 2000:
At dei nytta ut havet og vår gode jord så det blei mat nok til alle då.
At ingen barn skulle strekkje ut hender etter brød utan å nå det.
Men at også menneskets hunger etter det evige varde ved.”

Alfred Hauges tretti år gamle dikt utfordrer oss - både som enkeltmennesker og som samfunn. I det nye århundre må vi gjøre hans visjon til virkelighet, slik at alle barn får en framtid med håp.

Umulig, sier du? Nei, sier jeg. Vi må satse høyt for det neste århundre!

Godt nytt år!

 

Lagt inn 1. januar 2000 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen