Statsminister Kjell Magne Bondevik

Debatten etter utenriksministerens redegjørelse

Stortinget, 27. januar 2000

(Med forbehold om endringer)

President,

Til tross for avansert internasjonalt samarbeid, til tross for gode intensjoner og innsats, preger likevel krig, overgrep og nød mange land. Derfor er arbeidet for fred, forsoning, menneskerettigheter og en mer rettferdig fordeling vår største utfordring.

Vår egen sikkerhet og økonomiske velstand er tett sammenvevd ikke bare med våre naboer og andre europeiske land. Den henger nøye sammen med situasjonen i land i andre verdensdeler.

Vårt bidrag til FN er en del av vårt ansvar for at mennesker over hele verden skal nyte godt av de goder vi tar for gitt. Samtidig er det i vår egen nasjonale interesse å bidra til at FN og de internasjonale organisasjonene har evne og rett til å handle. Denne kombinasjonen av forpliktelse og nasjonal interesse lå bak da vi søkte og gjennomførte den meget krevende oppgaven med å lede Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa i fjor.

Globalisering er i ferd med å bli et motebegrep der vi kan miste av syne det viktige innholdet: En stadig mer sammenknyttet verden – økonomisk og politisk – stiller økte krav også til internasjonale organisasjoner. Særlig de mindre landene vil ha enda større behov for at de fungerer godt. Målet er bedre styring under nye betingelser.

Derfor er vi en viktig støttespiller og bidragsyter i mange internasjonale organisasjoner - fra Verdens handelsorganisasjon til Europarådet og en rekke andre. Hver på sitt felt gir disse organisasjonene rammer for samkvemmet mellom landene og mellom enkeltborgere.

President,

I vår tid er utenrikspolitikken tett bundet sammen med innenrikspolitikken. Den økende internasjonaliseringen er ikke bare en utfordring til politikerne. Den er en prosess som folk merker enten de arbeider i næringslivet, i offentlig og frivillig sektor eller i andre sammenhenger.

Denne utviklingen er Norge en del av, globalt og regionalt. Det er blant annet på denne bakgrunn at jeg har vært en sterk tilhenger av EØS-avtalen helt siden den ble forhandlet.

Utenriksministeren har redegjort for flere viktige utviklingstrekk i EU. Jeg vil her fremheve fordypningen av det utenrikspolitiske samarbeidet med oppbygging av en europeisk sikkerhets- og forsvarspolitikk.

NATO vil fortsatt være grunnlaget for medlemmenes kollektive sikkerhet og ha en viktig rolle i krisehåndtering. Det er viktig å merke seg at dette også ble understreket på EUs toppmøte i Helsingfors i forrige måned. Samtidig tok EU et viktig skritt mot et styrket utenriks- og sikkerhetspolitisk samarbeid og mot en bedre evne til krisehåndtering.

Vi arbeider for - med bred støtte fra allierte i og utenfor EU - at de transatlantiske forbindelsene ikke bare opprettholdes, men styrkes. Vi mener at økt europeisk ansvar for egen sikkerhet må skje på en måte som styrker båndene mellom Europa og USA. Dette ser også amerikanerne som ønskelig.

Regjeringen arbeider videre for tilfredsstillende tilknytning til ESDP for Norge og de andre europeiske allierte landene utenfor EU. Toppmøtet i Helsingfors ga klare forpliktelser til å finne ordninger for de allierte ikke-EU-landene. NATOs utenriksministermøte i desember i fjor viste da også at vi har bred støtte for våre synspunkter.

Jeg har ved innledningen til hvert nytt EU-formannskap lagt vekt på å føre grundige samtaler med mine kolleger i formannskapslandet. Nettopp ESDP blir ett av flere viktige tema når jeg neste uke møter Portugals statsminister i Lisboa.

Under et EØS-toppmøte i Istanbul i november ønsket Finlands statsminister Lipponen blant annet å intensivere den direkte kontakten mellom fagstatsråder i EFTA og i EU. Dette vil jeg også følge opp.

Neste uke vil jeg dessuten møte Europakommisjonens president Romano Prodi i Brussel. Vi vil fortsette dialogen vi innledet da vi møttes i november. Samtalen er et ledd i den tette norske kontakten med Kommisjonen på alle nivåer.

President,

Jeg vil særskilt kommentere Regjeringens arbeid med løpende EØS-regelverk. Målsettingen for EØS er som kjent et felles regelverk i EU og i EFTA-landene. Vi har likevel en avtalefestet adgang til å avvise nytt regelverk dersom tungtveiende hensyn tilsier det.

Å avvise regelverk ved veto er ikke noe mål i seg selv. Målet er at reglene som kommer til anvendelse i Norge, er gode og tilfredsstillende. Det er mange veier å følge. Veto- eller reservasjonsretten er én. Men vi har også påvirkningsmuligheter overfor Kommisjonen i forberedelsesfasen. Vi kan komme til enighet om tilpasninger av regelverket til særlige norske forhold. Vi kan drøfte med EU-siden overgangsordninger slik at innfasingen av nytt regelverk blir fornuftig. Dessuten er flere regler i EU under utvikling, og omstridte punkter blir utfordret av EUs egne medlemsland. Dagens konflikter kan bli morgendagens løsninger.

Å avvise regelverk fra innlemmelse i EØS har en kostnadsside. En slik situasjon vil også berøre våre EFTA-partnere Island og Liechtenstein. Derfor vurderer Regjeringen hvert regelverk nøye, både våre muligheter til å tilpasse det eller få overgangsordninger, og mulige mottiltak fra EUs side dersom vi skulle avvise det.

President,

En stabil utvikling i Europa fordrer mange redskaper. I år er Norge formann i Østersjørådet. Jeg vil lede et toppmøte med Østersjølandenes regjeringssjefer i Danmark i april. Etter et halvt århundre med deling er Østersjøen igjen et hav som samler de omkringliggende landene i samarbeid og økonomisk fremgang. Polens 38 millioner innbyggere ønsker å ta del i den alleuropeiske utviklingen og er allerede våre allierte i NATO. Baltikum strekker seg mot sterkere integrasjon i Europa. Russland søker å finne sin plass og sin rolle. Et byggende bidrag i dette arbeidet er tema for Østersjøtoppmøtet.

Arbeidet for et fredelig og nyttig samkvem med Russland, tidligere med Sovjetunionen, er kanskje det viktigste enkeltelementet i norsk utenrikspolitikks historie. I forhold til de store utfordringene det russiske samfunnet står overfor, vil det norske bidraget være beskjedent. Men sammen med andre land kan vår innsats likevel være sentral for integrering av Russland i europeisk og transatlantisk samarbeid.

Som utenriksministeren har annonsert, vil Regjeringen foreta en gjennomgang av mål og virkemidler i norsk russlandspolitikk. Målsettingen er en mer langsiktig og helhetlig innsats. Vi har mange byggestener. Sentralt står vårt samarbeidsprogram for Sentral- og Øst-Europa, ulike tilskudds- og garantiordninger, Østersjø- og Barentssamarbeidene, det nordiske samarbeidet, partnerskapet mellom NATO og Russland og EUs nordlige dimensjon, der Norge bidrar.

Neste måned vil jeg besøke tre afrikanske land; Sør-Afrika, Mosambik og Nigeria. På ulike områder berører de viktige sider av norsk utenrikspolitikk. Reisen vil legge vekt på utbygging av de politiske kontaktene, utviklingsspørsmål og næringsfremmende tiltak. Vårt arbeid for utvikling er en integrert del av et større hele.

Afrika er kanskje det kontinentet som står overfor de største problemer og utfordringer i årene som kommer. En helhetlig utenrikspolitikk må ivareta denne dimensjonen.

President,

Regjeringen mener det er viktig å styrke norsk deltagelse i internasjonalt samvirke. En illustrasjon på den rollen vi kan spille, var Midtøsten-toppmøtet i Oslo i november i fjor. Den samme beveggrunn ligger bak Regjeringens arbeid med å søke en plass i FNs sikkerhetsråd for perioden 2001-2002. Vi ønsker spesielt å følge opp arbeidet for menneskerettigheter, humanitære spørsmål og internasjonal krisehåndtering.

Gjennom OSSE-formannskapet har vi høstet erfaringer som vi vil kunne følge opp i Sikkerhetsrådet. Vi har noe å bidra med. Derfor er vi forpliktet til å yte. Og slik opptrer vi best for å fremme både verdenssamfunnets fellesinteresser og våre egne nasjonale interesser.

Lagt inn 27. januar 2000 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen