Statsminister Kjell Magne Bondevik

Tale ved NHO's årskonferanse

6. januar 2000

(Med forbehold om endringer)

Innledning

God morgen, kjære forsamling, og godt nytt år!

I løpet av det siste århundret har Norge endret seg fra å være et fattig land, til å bli et av verdens rikeste. Dette pålegger oss et stort forvalteransvar. Hva bruker vi rikdommen til? Ja, vil vi tåle den? Dette har med fordeling å gjøre. Som igjen er avhengig av et etisk fundament hos alle viktige samfunnsaktører, slik at vi treffer riktige valg.

Og det dreier seg om å ta vare på vår gunstige situasjon ved at vi fører en politikk som gir vekstvilkår for næringslivet – også her i Norge.

Vi lever i en stadig mer åpen verdensøkonomi. Dette innebærer store muligheter, en situasjon vi må sette norsk næringsliv i stand til å utnytte. Norske investorer har da også i den senere tid investert mer utenlands enn utlendinger har gjort i Norge. Vi er heller ikke redd for utenlandsk kapital i Norge. Men vi må sikre et industrielt og finansielt miljø i Norge, tilstrekkelig med så vel norske eiere som med lokalisering av produksjon og tjenesteytende bedrifter i Norge. Kort sagt: Lokalisering Norge. Spørsmålet blir: Hvordan?

Utfordringen ligger i å identifisere de konsekvensene en slik utvikling bør få, og hvilke konsekvenser utviklingen ikke bør få. Og da snakker vi også i stor grad om behovet for politikk og politiske bidrag til løsninger. Til tider blir det fremstilt som om den største utfordringen for Norge handler om å få politikk og politikere til å overlate næringsliv, kapital, handel og vandel til seg selv, så skal nok tingene løse seg. Jeg tror ikke at dette er riktig. Jeg tror på et samspill mellom politikk og marked, i god sentrumspolitisk tradisjon.

Regjeringen legger til grunn at videreutviklingen av vårt velferdssamfunn, er avhengig av et verdiskapende og dynamisk næringsliv. Denne konferansen retter søkelys på mange av de utfordringer og veivalg vi må forholde oss til i årene framover.

Vi er midt oppe i en brytningstid preget av store endringer i våre omgivelser. Endringene er kanskje først og fremst teknologiske, men minst like betydelige i sine økonomiske, politiske og kulturelle konsekvenser og utfordringer.

Norge står som land i tillegg overfor særlige utfordringer knyttet til vår næringsstruktur. Oljen genererer store inntekter som må forvaltes fornuftig, men som også binder opp store menneskelige ressurser.

Vi vet at verdiskapingen i landbaserte næringer som tradisjonelt regnes som konkurranseutsatte i liten grad har økt siden midt på 1970-tallet. Det er betydelig usikkerhet knyttet til hva som vil være våre framtidige konkurranseutsatte næringer. Som nevnt står vi overfor et verdiskapingsgap og et større omstillingsbehov enn mange andre industriland i årene framover.

Hva innebærer dette?

Jeg tror for det første at det er avgjørende at vi i størst mulig grad forstår de endringene som finner sted. Deretter må vi makte å foreta de rette veivalg i en ny tid. Dette gjelder både myndigheter og aktørene i næringslivet. Det er ikke tvil om at den raske teknologiske utvikling og endringer i markeder vil stille stadig større krav til innovasjon og entreprenørskap i næringslivet.

Jeg mener det er en rekke grunnleggende forhold som gjør at vi har et godt utgangspunkt. Vi har en arbeidsstyrke med et av verdens høyeste utdanningsnivå, på en rekke områder er vår forskning, teknologi og kompetanse i verdenseliten, vår økonomi er sterk og vi har et meget godt samspill mellom bedrifter, arbeidstakere og myndigheter. Tunge deler av vårt næringsliv har også lang erfaring med internasjonal virksomhet og konkurranse med omverdenen.

I en endringstid øker oppmerksomheten hos investorer så vel som hos bedriftsledere om vilkår for næringsvekst. Vi må derfor sørge for at Norge i årene som kommer er et attraktivt land å lokalisere næringsvirksomhet og investeringer i. Det har vært en god del fokus i offentligheten på utenlandske oppkjøp av norske virksomheter. Tall for i fjor viste noe økning av slike oppkjøp. Jeg mener vi må diskutere hva dette innebærer i forhold til utviklingen i norsk næringsliv. Det er likevel viktig å peke på at vi er i en situasjon hvor det i økende grad er konkurranse mellom land om å tiltrekke seg investeringer. Hovedtendensen fra midten av 1990-tallet har også vært at norske investeringer i utlandet har ligget vesentlig over utenlandske oppkjøp her i landet. Dette illustrerer den lokaliseringsutfordring vi står overfor: norsk næringsliv må være gunstig og lønnsomt å investere i for så vel norske som utenlandske investorer.

Det er nødt til å være et samspill mellom hva dere i næringslivet gjør og de rammevilkår som vi fra myndighetssiden etablerer. Fra Regjeringens side legger vi vekt på å ha en helhetlig næringspolitikk. Hovedelementet er å stimulere til omstillingsdyktighet, nyskaping og lønnsomhet i hele næringslivet. En helhetlig næringsstrategi krever også at alle politikkområder som påvirker bedriftenes lokaliseringsvalg må sees i sammenheng og ha økt verdiskaping som fokus.

Jeg vil i denne sammenheng stanse opp ved kompetanseutvikling, forenkling av regelverk, skatter og avgifter, vilkår for eierskap, internasjonale rammevilkår og referansetesting.

Kompetanse, forskning og innovasjon

En hovedutfordring for utviklingen av næringslivet, er å styrke innovasjonsevnen, eller evnen til forandring og fornyelse. Vi må konsentrere mer av den politiske innsatsen mot å utvikle gode innovasjonsmiljøer i Norge. Gode innovasjons- og kunnskapsmiljøer kan bety mye for at bedriftene vil ønske å være lokalisert i Norge. Og, kanskje enda viktigere: At de kompetentearbeidstakerne selv ønsker å bo og arbeide i Norge. I årene framover blir den enkelte arbeidstakers kompetanse den viktigste konkurransefaktor. Etterhvert som kapital og ny teknologi blir mer tilgjengelig på samme tidspunkt i de fleste bedrifter og land, blir kompetanse som konkurransefortrinn i næringslivet stadig viktigere.

Dette kommer til uttrykk i Regjeringens Næringsmelding, og nå sist i Forskningsmeldingen. Vi går i Forskningsmeldingen inn for å styrke forskningsinnsatsen, slik at Norge i løpet av den neste fem-års-perioden kommer på linje med gjennomsnittet i OECD-landene, målt som andel av BNP.

Et hovedproblem i norsk forskning er for liten forsknings- og utviklingsinnsats i næringslivet. For å muliggjøre en mer kunnskapsbasert næringsstruktur, er det nødvendig med både kortsiktige og langsiktige virkemidler. Et viktig ledd er en vesentlig opptrapping av offentlig støtte til forskning og utvikling. Regjeringens forslag til statsbudsjettet for 2000 innebar en økning på mer enn 7 prosent til forskning og utvikling i forhold til vedtatt budsjett for 1999. Et annet element er Regjeringens oppnevnelse av Hervik-utvalget som skal vurdere tiltak som stimulerer næringslivet til økt engasjement innenfor forskning og utvikling.

Satsing på kompetanse krever en generell styrking av grunnutdanningen, men også en målrettet kompetanseutvikling i arbeidslivet. Dette er noe av bakgrunnen for både de omfattende skolereformene som er gjennomført, og for den forestående kompetansereformen for voksne. Vi må se kompetanseutvikling i et bredt perspektiv – som viktig for det enkelte individ, for hver enkelt bedrift, men også for samfunns- og arbeidslivet generelt.

Informasjonsteknologien er et kompetanse- og teknologiområde som vil påvirke næringslivet og det meste av samfunnet for øvrig inn i det nye århundret. IT reduserer transaksjonskostnader og reduserer ulemper som følge av geografisk avstand. Slik sett representerer IT en særskilt mulighet for et land som vårt.

Et dominerende trekk ved det som ofte karakteriseres som ”den nye økonomien” er at utviklingen både når det gjelder teknologi og rammene for politikkens handlingsrom raser fremover i ekspressfart. Dette innebærer at både næringsaktører og politiske myndigheter må forholde seg til en markedsdrevet dynamikk som nok en gang utfordrer vår evne til konstruktivt samarbeid.

Ikke minst på dette grunnlaget setter Regjeringen pris på den omfattende rapporten om ”fremtidens kommunikasjon i Norge” som IKT-næringene leverte i fjor høst. Samtidig har Regjeringen også arbeid i gang med hvordan vi som nasjon best kan utvikle den infrastruktur vi vet vil være avgjørende for videre utvikling av IKT-bransjen i Norge. Dette er et område hvor vi er fullstendig avhengige av et godt samspill mellom myndigheter og næringsliv.

Jeg ser denne rapporten som et viktig og konkret innspill som Regjeringen

vil ha nytte av for å virkeliggjøre mål som ble nedfelt allerede i

Voksenåsen-erklæringen: Nemlig at det skal være tilgang til en

IKT-infrastruktur med høy overføringskapasitet i hele landet.

Det er viktig å understreke at framtidig satsing på et landsomfattende bredbåndsnett ikke skal komme i stedet for den utbyggingen som hittil har skjedd i regi av konkurrerende private aktører. Tvert om skal en videre satsing utnytte den dynamikken konkurransen på telemarkedet har skapt. Det er jo den som har gitt oss stadig billigere og bedre teletjenester, vel og merke innenfor rammer satt av Regjering og Storting, som for eksempel krav om landsdekkende levering av grunnleggende teletjenester.

NHOs president har tatt til orde for (også her i dag) at Norge skal ”se til Finland” når det gjelder hvordan vi skal organisere arbeidet med en fornyet satsing på IKT. Også blant næringens representanter er det mange som peker på Finland blant flere internasjonale eksempler. Jeg er personlig selvsagt beæret over Onarheims tilsynelatende klokketro på at jeg og mitt kontor er de rette til å ta ledelsen i en slik satsing. Jeg vil verken love eller avvise en slik løsning, men føler nok at Regjeringen foreløpig har funnet en hensiktmessig form på sitt IT-arbeide, ikke minst gjennom å ha lagt det samlede ansvaret for IT-politikken til Nærings- og Handelsdepartementet som på en forbilledlig måte holder seg oppdatert også om hvordan det arbeides i andre land. Etter min oppfatning er Regjeringens arbeide med 2000-problematikken et godt eksempel på dette.

Men som sagt er både jeg og Regjeringen mer enn villige til å se på eventuelt andre måter å organisere arbeidet på, og regner med at vi vil stå i nær kontakt med blant andre næringens representanter i en slik vurdering.

Våre mange små og mellomstore bedrifter har også spesielt gode forutsetninger for å utnytte IT. Vi har en rekke eksempler på at IT har skapt grobunn for framvekst av nye produkter, tjenester og arbeidsplasser i Norge. Økt anvendelse av IT åpner for mer effektive samarbeidsformer mellom små bedrifter.

Norge har et godt utgangspunkt for å utnytte disse mulighetene ytterligere. Norge er, sammen med de andre nordiske land, i verdenstoppen når det gjelder bruk og utbredelse av IT, både blant innbyggerene, bedrifter og statlige virksomheter. Norge er også et av de første land til å gi alle fastnettabonnenter digital tilknytning til teleinfrastruktur.

Regjeringen har også store forventninger til hva som kan komme ut av det planlagte IT- og Kunnskapssenteret på den tidligere flyplassen på Fornebu. Det er vårt håp at virksomheten som lokaliseres der kan bli en vesentlig bidragsyter når det gjelder å etablere nye virksomheter, basert på kompetanse og moderne kommunikasjonsløsninger.

Regjeringens IT-strategi er konsentrert rundt flere viktige innsatsområder:

• Næringsutvikling med basis i IT-anvendelser står sentralt.
• Innenfor forskningspolitikken er informasjons- og kommunikasjonsteknologien et prioritert område.
• Ny teknologi kan utnyttes til å skape livskraftige lokalsamfunn i alle deler av landet.
• Utvikling av gode rammebetingelser for elektronisk handel er viktig.
• Bruk av IT til å forbedre og modernisere offentlig sektor er et annet viktig innsatsområde – både for brukerne i næringslivet og befolkningen forøvrig.

Et enklere Norge

Rammebetingelser som legges av offentlig sektor er viktige for utviklingen av eksisterende virksomheter og for lokalisering av nyetableringer. Lovreguleringer og forvaltningspraksis er en del av dette. Regjeringen har satt i gang prosjektet ”Et enklere Norge” som fra vår side er et samlet grep for å styrke og fornye statens forenklingsarbeid. Målet er å gjøre statlig forvaltning i Norge enklere for bedrifter, kommuner og enkeltpersoner, noe som er av betydning for å utløse næringslivets evne til nyskapning og omstilling. Det er utarbeidet en egen prosjektkatalog som inneholder i overkant av 100 prosjekter innenfor tre hovedområder – enklere forvaltning, enklere regelverk og økt handlefrihet for kommunesektoren. Programmet skal gå over to år, og nye forenklingsprosjekter vil bli tatt inn i prosjektkatalogen to ganger per år. Det er gledelig å registrere at også NHO gir positiv anerkjennelse til Regjeringens innsats med ytterligere innspill til hva som kan forsterke dette arbeidet.

Skatter og avgifter

De rammebetingelser og incitamenter som følger av skatter- og avgifter er naturlig nok sentrale i forhold til lokalisering av næringsvirksomhet. Iallefall er dette noe næringslivet selv ikke unnlater å peke på! I Nasjonalbudsjettet i høst ble det gjort en gjennomgang av sentrale regler for bedriftsbeskatningen i de nordiske land. Selv om det er visse forskjeller i skatteregler gir denne gjennomgangen ikke indikasjoner på at de norske bedriftsbeskatningsreglene samlet sett er mindre gunstige enn i de andre nordiske landene. Det er ikke noe i denne oversikten som indikerer at de norske skattereglene ikke bidrar til et tilstrekkelig investeringsnivå og en god utnyttelse av ressursene i Norge.

Vårt system for beskatning av aksjeopsjoner er av mange, særlig representanter for kunnskapsbedrifter, fremholdt som mindre gunstig enn hos mange av våre konkurrentland. Allerede høsten 1998 foreslo Regjeringen oppmykninger i reglene for opsjonsbeskatning ved å la opsjoner i et avgrenset omfang være fritatt for beskatning på tildelingstidspunktet. Som dere kjenner til var det betydelig oppmerksomhet rundt urimelige utslag av de tidligere skattereglene som i 1995 fikk Brundtland-regjeringen til å foreslå innstramminger i opsjonsbeskatningen. På denne bakgrunn har Regjeringen funnet det riktig å gå mer trinnvis frem i arbeidet med å utvikle skatteregler for opsjonsordninger og medeierskap i bedriftene som kan gjøre dette til et hensiktsmessig instrument for avlønning, særlig i bedrifter med begrenset lønnsevne, gjerne i en oppbyggingsfase.

Det er min oppfatning at tiden nå er moden for å se på hvilke elementer som ytterligere kan forbedres for å legge til rette for at norske kunnskapsbedrifter skal kunne lokke til seg den beste kompetansen og ”de beste hodene.” Regjeringen tar sikte på å komme til Stortinget med forslag til endrede regler for opsjonsbeskatning som vil bringe Norge mer på linje med landene vi konkurrerer med.

Det påhviler i en slik sammenheng næringslivet et stort ansvar for å sørge for at ordningen ikke igjen kommer i miskreditt på en slik måte at det nok en gang vil komme krav om innstramminger. Jeg har god tro på at en slik endring vil være et godt bidrag til å legge til rette for nettopp det vi snakker om her i dag: Lokalisering av kunnskap, kompetanse, kapital og arbeidsplasser også i Norge.

Eierskap

Betydningen av bedriftenes eierskap har kommet stadig mer i fokus, både i forhold til næringsutvikling generelt, men også når det gjelder lokalisering av bedrifter og funksjoner innenfor bedrifter. Regjeringen la i 1998 fram en egen stortingsmelding om eierskap i næringslivet. Mange av spørsmålene som ble tatt opp her, har fått ytterligere aktualitet. Et viktig utgangspunkt i Regjeringens eierskapsstrategi er et ønske om å ta vare på og videreutvikle et mangfold av eierformer og eiertyper i norsk næringsliv. Vi ønsker en balanse mellom det private og det statlige, mellom mindre og større eiere, mellom nasjonalt og utenlandsk eierskap. Ikke minst det siste er det vesentlig oppmerksomhet omkring. Oppkjøp og sammenslutninger over landegrensene er en viktig del av den økonomiske globaliseringen og tendensen vil trolig bare forsterkes.

Aktive privateeiere, enten de er norske eller utenlandske, kan tilføre virksomheter kompetanse, verdifulle nettverk og adgang til markeder. Dette er forhold som også kan tale for å vurdere dagens balanse mellom statlig og privat eierskap i næringslivet. Det betyr ikke at nasjonal forankring av eierskapet er uten betydning. Norske eiere må på noen områder antas å ha betydning for å sikre at strategiske deler av en virksomhet forblir lokalisert i Norge. I noen tilfeller kan statlig eierskap ha bidratt til å sikre forankring av viktige miljøer i Norge. Jeg vil likevel understreke at statlig eierskap ikke kan være noe hovedvirkemiddel for å sikre et dynamisk næringsliv i Norge. Tvert imot tror jeg den statlige eierandelen i næringslivet bør reduseres. Jeg tror heller ikke det er grunnlag for å si at erfaringene med utenlandsk eierskap i norsk næringsliv hovedsaklig har vært negative. Regjeringen legger i næringspolitikken derfor hovedvekten på å styrke grunnlaget for et lønnsomt næringsliv. Dette skal bidra til at investorer velger lokalisering i Norge og at vi får en balansert eierstruktur som bidrar til konkurransedyktighet og utvikling i næringslivet.

Internasjonale spilleregler – WTO

Det norske markedet består kun av 4,4 millioner innbyggere. Eksport utgjør i dag en betydelig del av vårt brutto nasjonalprodukt. For svært mange norske bedrifter ligger potensialet for økt verdiskapning i eksportrettet vekst og internasjonalisering. ”Markedet” omfatter i dag hele kloden. Mest mulig uhindret adgang til markeder ute – og nært samspill med virksomheter i utlandet – er derfor en grunnleggende faktor for lokalisering av næringsvirksomhet i Norge.

Vi er avhengige av internasjonale kjøreregler, som kombinerer hensynet til markedsadgang og forutsigbarhet. Arbeidet med å fremme gode internasjonale rammebetingelser står derfor sentralt for Regjeringen.

WTOs 3. ministerkonferanse i Seattle sist desember, gav som kjent ikke det ønskede resultat; nemlig et mandat for de kommende forhandlinger. Arbeidet for å etablere et omforenet forhandlingsmandat fortsetter i Genève. Regjeringens posisjon er fortsatt at vi trenger en bredt anlagt runde, inklusive den såkalte innebygde agenda, og hvor forhandlingsresultatet til slutt vedtas som en ”pakke”. Som alle andre land har Norge både offensive og defensive interesser å ivareta i WTO. At forhandlingene om landbruk vil bli vanskelige for Norge, fører ikke på noen måte til at Regjeringen nedprioriterer våre offensive interesser, hverken innen tjenester eller markedsadgang for varer.

En refleksjon man kan gjøre seg i etterkant av Seattle-møtet, er hvor grunnleggende viktig en åpen, offentlig dialog er i et demokrati - både som kilde til informasjon, og for å skape et legitimt grunnlag for samfunnsordninger. Handelsrelaterte spørsmål er ikke lenger et tema for de få. Globaliseringen fører til at slike spørsmål berører stadig flere mennesker og grupperinger. Større åpenhet både i organisasjonen og på nasjonalt plan er derfor viktig for å sikre at WTO kan fungere effektivt også i framtiden.

For å møte morgendagens utfordringer, er det fortsatt Regjeringens syn at nye kjøreregler i WTO både kan og må forene hensynet økonomisk vekst med hensynet til miljø, menneskerettigheter, global fordeling og distriktspolitiske hensyn.

EU og EØS

Dette perspektivet legger regjeringen også til grunn i sin Europa-politikk. Norsk næringsliv vil fortsatt være tett vevet sammen med det europeiske. EU er markedet for ca. 72% av vår eksport, og står for 71% av vår import. De dynamiske endringsprosessene i Europa påvirker derfor Norge i høy grad. Endringene omfatter blant annet det økonomiske og montære samarbeidet, uviklingen av det indre marked, sikkerhetspolitiske spørsmål og EUs utvidelse.

Derfor har Regjeringen satt i gang arbeidet med en Stortingsmelding om norsk Europa-politikk. Regjeringen tar sikte på å legge fram meldingen for Stortinget i løpet av året.

EØS-avtalen vil fortsatt danne et godt grunnlag for samarbeidet på det økonomiske området. Gjennom EØS er norske bedrifter en del av det indre marked. Regjeringen arbeider for å holde avtalen godt i hevd, og vi ønsker å bidra til en dynamisk utvikling av avtalen. En framtidig utvidelse av EØS-området, som følge av EUs utvidelse, vil også gi norske bedrifter nye muligheter.

Referansetesting

Vi må ha en politikk for framtiden som får de beste – norske eller utenlandske - bedriftene til å ha kjernevirksomhet i Norge. Vi må ha en politikk som fremmer nyskaping og nyetableringer i norsk næringsliv. Dette er hovedpillarer i Regjeringens næringspolitikk ved begynnelsen av et nytt århundre.

Regjeringen ønsker å ta aktivt tak i diskusjonen om grunnlaget for framtidig verdiskaping. Vi er opptatt av at denne diskusjonen må ta utgangspunkt i et godt faktagrunnlag. Vi trenger kunnskap ikke bare om norske rammevilkår, men også om hva som er situasjonen i Norge sammenlignet med i andre land. Regjeringen har derfor besluttet å nedsette et utvalg som skal bidra til dette. Utvalget skal bruke metoden ”benchmarking” eller hva vi på norsk har valgt å kalle ”referansetesting”. Dette er en metode som er vel kjent for dagens arrangør, gjennom NHOs arbeid med Lokalisering Norge og det årlige konkurranseevnebarometeret.

Et referansetestingsutvalg vil få i oppdrag å utvikle en rekke indikatorer som kan brukes til å sammenligne norske rammevilkår med andre lands rammevilkår. Med bakgrunn i dette skal utvalget analysere vilkårene for verdiskaping i Norge. Utvalget skal ha en bred tilnærming og en sterk faglig forankring. Vi ønsker derfor både å trekke inn representanter fra akademiske miljøer og fra organisasjonene i arbeids- og næringslivet. Innenfor de områder utvalget analyserer skal det vurdere konkrete tiltak som kan bedre mulighetene for framtidig verdiskaping i Norge.

Utvalget vil bli oppnevnt av Regjeringen i løpet av vinteren, og skal arbeide fram til neste sommer. Jeg ser fram til dette arbeidet. Regjeringen vet selvsagt, like godt som de øvrige tilstedeværende her i salen, at utvikling av et system for sammenligning av norske rammevilkår med situasjonen i andre land ikke i seg selv vil innebære forbedringer for norsk næringsliv. Samtidig er Regjeringen innforstått med at det arbeidet vi nå igangsetter kommer til å forplikte og vil kreve oppfølging også i Norge.

Avslutning

Avslutningsvis vil jeg si at vi som land har store muligheter. Men vi må være forberedt på betydelige endringer. Vi har de beste forutsetninger for å møte disse utfordringene med et sterkt kompetansegrunnlag og en solid økonomi. Vår gunstige økonomiske stilling kan imidlertid gjøre det krevende å få til nødvendig omstilling. Dette kan synes som et paradoks. Vi må makte å møte omstillingsutfordringen og legge til rette for verdiskaping i ti-årene framover i en situasjon hvor økonomien er sterk. Vi vet imidlertid at det må skje en utvikling mot en økonomi med mindre vekt på olje. Jeg er sikker på at landet har store muligheter for framtidig næringsvekst på en rekke områder. Myndigheter og næringsliv må i et samspill arbeide for å gripe disse mulighetene gjennom riktige veivalg. Møteplasser som dette er en del av en slik prosess.

Takk for oppmerksomheten.

Lagt inn 6. januar 2000 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen