Pressemelding

Nr. 132/1999
Dato: 26. juli 1999

Fire utviklingsministre med felles kurs

- Giverne må samordne sin innsats bedre, sette inn større ressurser i utviklingsbistand og styrke det multilaterale systemet for å bidra til å utrydde fattigdom i utviklingslandene og støtte global, bærekraftig utvikling. Dette var budskapet fra de fire utviklingsministrene Clare Short (Storbritannia), Eveline Herfkens (Nederland), Heidemarie Wieczorek-Zeul (Tyskland) og Hilde F. Johnson (Norge), som var samlet på Utstein kloster på Vestlandet 25. – 26. juli, der de drøftet fremtidige strategier for samarbeid på en rekke felter innen utviklingsbistand.

Å få til en endring i utviklingsbistanden er ambisjonen til dette nettverket med fire utviklingsministrene. De framla elleve nøkkelområder som må vurderes nærmere sammen med andre land og med internasjonale organisasjoner.

På fire viktige områder må giverne i særlig grad gå sammen og handle i fellesskap:

· Økt samordning: Alle givere må være forberedt på å justere programmene sine for å oppnå bedre samordning og dermed mer effektiv bistand. Mottakerlandet skal sitte i førersetet. Forslaget fra Verdensbanken og FNs Development Assistance Framework (UNDAF) om Comprehensive Development Framework er et fremragende grunnlag og bør gjennomføres.

· Bistand uten binding: Videreføring av prinsippet om bistand uten binding vil medføre økt effektivitet, forbedret kvalitet og mer utvikling for hver euro. OECD-medlemsland bør bestrebe seg på å fjerne snarest mulig finansoperasjoner og investeringer koplet til utviklingsbistand og matvarehjelp til de minst utviklede land.

· En institusjonell og økonomisk kløft: Å bygge bro over den institusjonelle og økonomiske kløften mellom humanitær bistand og langsiktig utviklingssamarbeid er av avgjørende betydning. Forsømt oppmerksomhet omkring utviklingsbehov fører altfor ofte til nye konflikter og humanitære katastrofer.

· Større konsekvens i alle tiltak som berører utviklingsland: Bedre fremgangsmåter innen bistand er ikke nok. Giverlandene bør være like opptatt av å føre en konsekvent politikk, for eksempel innen handel, investeringer og miljø, som støtter opp om en bærekraftig utvikling.

Det må sørges for at det settes inn flere ressurser og at det settes nye prioriteringer:

· Gjeldsinitiativet: Ved å gjennomføre tiltakene for gjeldslette som ble foreslått av toppmøtet i Køln, vil vi gjøre det mulig for fattige debitorland å bevilge mer penger til å minske fattigdommen. Vi oppfordrer alle kreditorland til å forsøke å finne måter å styrke Paris-klubbens løsninger på. Et opplagt og viktig bidrag ville være å slette resterende ODA-gjeld (offentlig utviklingsbistand) for de fattigste landene som fører en effektiv politikk. Andre alternativer innebærer ettergivelse av handelskreditt i tillegg til multilaterale avtaler eller bevilgning av ytterligere midler til HIPC-fondet (fondet for de mest gjeldstyngede fattige land), som støtter gjeldslette fra multinasjonale institusjoner. Finansiering av multilateral gjeldslette krever at en må trekke på en begrenset del av IMFs gullreserver. Utover dette bør de multilaterale bidragene ikke gis på bekostning av disse institusjonenes evne til å betjene kunder som er utviklingsland. Bilaterale bidrag basert på en åpen og rettferdig fordeling av byrdene vil også være nødvendig. For at Køln-toppmøtets initiativ skal kunne lykkes må gjeldslettetiltak føre til reell fattigdomsreduksjon og bærekraftig utvikling. En styrking av den sosiale dimensjonen i IMFs Enhanced Structural Adjustment Facility (ESAF) ville være et avgjørende bidrag.

· Det multilaterale systemet: Støtte til De forente nasjoner og utviklingsbankene, både ved å oppfylle de økonomiske forpliktelsene, ved internasjonale samordningstiltak og gjennom politiske prioriteringer. Det er avgjørende å styrke det multilaterale systemet. Det er svært viktig at De forente nasjoner får støtte til å oppfylle sin rolle i glemte konflikter og kriser i verden.

· Finansiering av utvikling: Kampen mot den globale fattigdomstrusselen krever oppfinnsom tenking og handling for å styrke finansieringen av utviklingen. Det må gjøres en større innsats for å trekke inn privat kapital i de land som trenger det mest. Det gjelder å utnytte mer effektivt potensialet for offentlig/privat partnerskap. Offentlig utviklingsbistand (ODA) fra OECD-land samlet ligger langt under det internasjonale anerkjente målet på 0,7 prosent av BNP. Vi vil gjøre en felles innsats for å snu nedgangen i ODA. Vi oppfordrer alle berørte samarbeidspartnere til fornyet innsats for å nå de internasjonalt fastsatte mål for utvikling, herunder en halvering innen 2015 av antall mennesker som lever i absolutt fattigdom. Givere kan gi et klart signal om sitt engasjement ved for eksempel å bevilge mer hjelp til land som beveger seg i riktig retning når det gjelder økonomisk politikk og godt styre, samt arbeider for større sosial rettferdighet, og på denne måten vise overfor publikum hvor effektiv bistanden er med hensyn til varig reduksjon av fattigdom.

Utviklingslandene må gå sammen og handle i fellesskap:

· Bekjempelse av korrupsjon: Korrupsjon er å stjele fra de fattige. Korrupsjon er et vesentlig hinder for utvikling, ettersom den ikke bare hemmer økonomisk utvikling, men også undergraver demokratiet og ødelegger myndighetenes troverdighet. Korrupsjon bør bekjempes både ved hjelp av kontrollsystemer, gjennom reformer i offentlig sektor og ved å straffe de som driver korrupsjon.

· Styrking av demokratiet og godt styresett: Demokrati og kompetente og sterke offentlige myndigheter er de beste garantier for bærekraftig utvikling. Manglende demokratisk medvirkning og svake offentlige sektorer er store utfordringer som både utviklingsland og givere må ta opp.

· Konfliktforebygging: Fred er en grunnleggende forutsetning for utvikling. Dette er alle aktørers ansvar. Konflikter som er løst på fredelig vis kan blusse opp igjen dersom de underliggende årsakene ikke er blitt fjernet. Utviklingstiltak bør benyttes strategisk, ikke bare for å forebygge og løse konflikter, men også for å konsolidere fred etter at en har nådd fram til en løsning.

· Gjennomføring av tiltak for å bekjempe fattigdommen: Utviklingslandene selv må skape et gunstig klima for å stimulere investeringer i den private sektor, sikre en rettferdig fordeling og gjøre offentlig ressursforbruk mer effektiv og åpen.

Møtet på Utstein kloster er bare begynnelsen

De fire utviklingsministrene vil fortsette sitt samarbeid på disse elleve nøkkelområdene. Eveline Herfkens, utviklingsminister i Nederland, vil arrangere det neste møtet sommeren 2000. I mellomtiden vil de fire ministrene arbeide sammen og hver på sin kant for å fremme sakene på dagsordenen under møtet på Utstein kloster.