Nordisk Råds 49. sesjon i Helsingfors

Utenriks- og sikkerhetspolitisk redegjørelse

Utenriksminister Knut Vollebæk

Mandag 10. november 1997, kl. 14

Hr President!

Vi har lagt et framgangsrikt år for det nordiske utenriks- og sikkerhetspolitiske samarbeidet bak oss. Våre land er fortsatt preget av ulik tilknytning til de sentrale samarbeidsfora NATO og EU. Men disse ulikhetene skaper ikke vanskeligheter. De kan snarere synes å være i pakt med det generelle politiske bildet i dagens Europa, der ulike land har ulik tilknytning til ulike institusjoner, men hvor helheten utgjør et stadig mer omfattende samarbeidsnettverk.

Europeiske samarbeidsspørsmål har stått i fokus. EU står foran en omfattende utvidelse. Vi registrerte med tilfredshet at de nordiske EU-landene på Amsterdam-toppmøtet fikk gjennomslag for sine prioriteringer av sysselsetting, miljø og åpenhet. Amsterdam-toppmøtet vedtok også at Schengen-samarbeidet skal foregå innenfor EUs rammeverk.

Den norske og islandske regjeringen har tidligere fremforhandlet en Samarbeidsavtale med Schengen-landene. I den situasjonen som nå er oppstått, vil Norge og Island forhandle fram en ny avtale, basert på Samarbeidsavtalen, for å regulere forholdet til EUs institusjoner. I disse forhandlingene vil det bli lagt stor vekt på å finne løsninger som bevarer den nordiske passunionen.

Vårt arbeid for sysselsetting, velferd, miljø og reisefrihet har begrenset betydning om vi ikke kan trygge freden og sikkerheten i våre nærområder, i Europa og i verden forøvrig. Derfor har vår felles oppmerksomhet i større grad enn noensinne vært rettet mot nærområdene det siste året. Vi har sammen og hver for oss villet støtte opp om de baltiske staters bestrebelser på å bli integrert i europeiske og transatlantiske strukturer.

Et sikkerhetspolitisk overblikk over situasjonen i nærområdene gir grunn til optimisme. Den kalde krigens spenninger er borte, og de verste spådommene om at gamle autoritære strukturer i øst skulle bli erstattet av politisk og sosialt kaos har heller ikke slått til. For de små landene ser overgangen til markedsøkonomi og byggingen av demokratiske institusjoner ut til å gå lettere enn fryktet. For andre vil det ta lengre tid. Selv om det overveiende er positive utviklingstrekk vi er vitne til, kan vi heller ikke lukke øynene for de nye truslene og risikomomentene som omstillingsprosessene har medført.

Det vi ser, er at et mylder av nye samarbeidsstrukturer vokser fram på tvers av gamle skillelinjer. Innenfor det nordiske samarbeidet har vi utviklet en politikk og et samarbeid østover gjennom båndene til Baltisk Råd og Baltisk Forsamling og gjennom den nordiske Nærområdestrategien. Vi arbeider nå fram mot det neste toppmøtet i Riga i januar for å definere nye utfordringer, ikke minst når det gjelder å styrke den såkalte "myke sikkerheten" i nærområdene våre.

Vi følger med interesse det arbeidet som gjøres fra finsk side for å engasjere EU mer aktivt i nord gjennom etableringen av en “Nordlig Dimensjon” i EU. Barentssamarbeidet har bidratt til å knytte kontakter over landegrensene i nord og til å inkludere Russland i en større europeisk sammenheng, hvor Barentssamarbeidet inngår i en regionsbyggende prosess. Samarbeidet er ikke gjenstand for politiske stridigheter, hverken nasjonalt eller internasjonalt, og bidrar snarere til en stabilisering av forholdet mellom de nordiske landene og Russland i nord. Det har vist seg at prosjekter som er konkrete og som betoner den menneskelige dimensjonen i samarbeidet ofte fungerer best. Derfor vil vi under det norske formannskapet fortsatt satse på områder som utdanning/forskning, helse, kultur, likestilling og informasjon.

President!

NATOs samarbeidsavtale med Russland har skapt et godt grunnlag for et bredt sikkerhetspolitisk samarbeid mellom Alliansen og Russland. Fellesrådet er allerede i funksjon, og arbeidet med å implementere de øvrige delene av samarbeidsdokumentet er godt igang. Et omfattende arbeidsprogram for Fellesrådet ble vedtatt i september.

Fra nordisk side må det sikkerhetspolitiske samarbeidet med Russland prioriteres høyt. Arbeidet i Fellesrådet kan suppleres både bilateralt og i andre sammenhenger, ikke minst innenfor Partnerskap for fred og Det euro-atlantiske partnerskapsråd.

NATOs utenriksministre skal i neste måned undertegne tiltredelsesprotokollene for Polen, Ungarn og Den tsjekkiske republikk. Vi går ut fra at protokollene vil bli ratifisert av samtlige medlemsland. Det knytter seg særlig interesse til behandlingen i den amerikanske Kongressen. Behandlingen der kan få virkning for påfølgende utvidelsesrunder ved at det blir knyttet betingelser til ratifikasjonen.

Fra nordisk side er det grunn til å legge stor vekt på Madrid-toppmøtets uttalelser om at NATOs dør fortsatt står åpen. Utvidelsesprosessen skal vurderes på et nytt toppmøte i 1999. Madrid-erklæringen viste også til de baltiske lands medlemskapsperspektiv. Vi må stå fast på de baltiske landenes rett til selv å velge sin alliansetilknytning.

De nordiske landene er aktive i arbeidet for å styrke de baltiske landenes forsvar og evne til å delta i fredsoperasjoner og krisehåndtering. I dette arbeidet har The Baltic Security Assistance Group (BALTSEA) en viktig samordnende funksjon.

Med opprettelsen av Det euro-atlantiske partnerskapsråd i mai og styrking og utbygging av Partnerskap for fred er det skapt et ytterligere forbedret fundament for utviklingen av et bredt europeisk sikkerhetssamarbeid. Begge fora kan og bør utnyttes for å skape sterkere sikkerhetspolitiske bånd mellom landene i den nord-europeiske regionen.

Etter at Den kalde krigen tok slutt, har europeisk politikk på mange måter vendt tilbake til det normale, fra en polarisering mellom øst og vest, til det historikerne har kalt Den europeiske konsert. En negativ faktor i denne utviklingen har vært oppblomstringen av en rekke regionale konflikter, ofte av gammelt konfliktmateriale som tidligere ble holdt i sjakk av spenningen mellom øst og vest. Den mest tragiske regionale konflikten har vært borgerkrigen i Bosnia og Hercegovina. I tillegg har økonomiske og etniske forskjeller ført til ustabilitet og i blant åpen konflikt i en rekke land i Øst- og Sørøst-Europa. De nordiske landene er blitt mer berørte av ustabile forhold i våre nærområder enn tidligere.

President!

OSSE har vært og er ett av våre viktigste instrumenter for å motvirke at latente konflikter bryter åpent ut. OSSEs preventive diplomati er en effektiv form for fredsbevarende arbeid. De nordiske landene deltar aktivt i OSSE og bidrar substansielt til organisasjonens virksomhet, både økonomisk og personellmessig. Det danske OSSE-formannskapet har demonstrert handlekraft i sin ledelse av OSSEs konfliktavvergende diplomati. OSSE må imidlertid få en mere effektiv finansiering av sin virksomhet, uten at utgiftene av den grunn bør øke. Danmark har derfor tatt initiativ til en finansreform. Dette har norsk, og jeg antar generell nordisk, støtte. Fra norsk side tok vi på OSSEs toppmøte i Lisboa i fjor initiativ til at OSSE skulle få et krisestyringsfond for å finansiere operasjoner som må settes inn på kort varsel. Takket være blant annet solid nordisk støtte ble fondet vedtatt i sommer. Etter vårt skjønn bør det utvides. De nordiske landene bør etter min mening ta sikte på fortsatt målbevisst arbeid i denne retning. Dersom Norge går inn i OSSEs formannskapstroika fra årsskiftet, vil dette være blant de spørsmålene vi vil vie stor oppmerksomhet.

I Bosnia og Hercegovina er en grunnfesting av demokratiet det viktigste for å hindre at ny krig bryter ut. OSSE har involvert seg direkte i å avholde valg i landet og vil også ha ansvar for parlamentsvalget i Republika Srpska senere denne måneden. Bosnia og Hercegovina krever imidlertid mer enn avholdelse og overvåking av valg for å bli demokratisk. Demokratiet må bygges fra grunnen av. Derfor har Norge satset spesielt på å utvikle OSSEs demokratiprogram i Bosnia og Hercegovina. Gjennom dette programmet har OSSE blant annet tatt sikte på å bygge opp frie og uavhengige media og å trene frivillige organisasjoner i grasrotarbeid. Ungdomspolitikere har lært om vilkårene for at demokratiet skal kunne vokse seg sterkt. Dette arbeidet er selvsagt langsiktig og vil måtte fortsette i flere år framover, støttet av NATO og andre organisasjoner med evne til å sikre stabile politiske rammebetingelser. Det ville være uansvarlig å anta at det er gjort på et par år å demokratisere et tidligere kommunistland som i tillegg har opplevd en grusom borgerkrig. Folket i Bosnia og Hercegovina, og dets ledere, må få anledning til å erfare hvordan demokratiet virker i praksis.

Blant OSSEs viktige oppgaver er nå innsettelsen av de nyvalgte kommunestyrene etter høstens lokalvalg i Bosnia og Hercegovina. Dette spørsmålet henger nøye sammen med spørsmålet om retur av flyktninger, noe vi prioriterer høyt. Gjennom OSSE arbeides det for å få en løsning på problemene med eiendomsrett til boliger for å hjelpe til slik at flest mulig flyktninger kan vende tilbake til sine opprinnelige hjem. Det er i den forbindelse også behov for å beskytte hjemvendte flyktninger mot overgrep og å overvåke situasjonen.

President!

Norge legger stor vekt på å videreføre det gode nordiske samarbeidet i FN. De nordiske landene har opparbeidet en høy stjerne i FN-sammenheng, som store bidragsytere og aktive brobyggere i forholdet mellom nord og sør. Norge ønsker at våre land skal fortsette å spille en slik rolle. Gjennom nære nordiske konsultasjoner, og gjennom våre medlemsskap i ulike organisasjoner og grupper, kan nordiske verdier og posisjoner fremmes på en effektiv måte i FN-systemet. Vi har sett bevis på dette i arbeidet med reform av Sikkerhetsrådet, der felles nordiske forslag til en utvidelse med fem nye faste plasser og et begrenset antall ikke-faste plasser har stått sentralt i diskusjonene. Vi har også sett det i arbeidet med Generalsekretærens omfattende forslag til reform av FN, der de nordiske utenriksministre har gitt full støtte til Kofi Annans reformbestrebelser. Fra norsk side er vi meget opptatt av fortsatt felles nordisk innsats for å hindre at Generalsekretærens viktige reformforslag vannes ut av Generalforsamlingen.

Det er grunn til å gi uttrykk for sterk bekymring for utviklingen i Irak. Det er sterkt beklagelig at Saddam Husseins regime nok en gang bryter samarbeidet med FNs Spesialkommisjon for fjerning og destruksjon av masseødeleggelsesvåpen i Irak. Kommisjonen utfører et betydningsfullt arbeid, som det er svært viktig får fortsette. Det er nå opp til Sikkerhetsrådet å vurdere hvilke tiltak som vil være nødvendige for å få det irakiske regimet til å etterleve inngåtte avtaler og samarbeide med FN.

President!

Jeg er enig med Nordisk Råds presidium i at vi bør ha spesiell oppmerksomhet rettet mot Kaliningrad-området. Presidiet tok spørsmålet opp i et brev til min forgjenger 12. september i år. Jeg vil gjerne få knytte noen kommentarer til dette.

Russlands vestligste provins har bare i beskjeden grad fått anledning til å utvikle et normalt sivilt samfunn bygget på et naturlig næringsliv. Områdets militære rolle fra Den kalde krigens dager er i realiteten videreført. Kaliningrad er fremdeles dominert av det russiske forsvaret, og den fysiske atskillelsen fra resten av Russland har ikke lettet etableringen av nye næringer som kan stå på egne ben.

OSSE evner etter min mening å sørge for innsyn og stabilitet i forhold til de militære styrkene i Kaliningrad og andre steder. CFE-avtalen legger i tillegg klare begrensninger på rustningsnivået. Den egentlige utfordringen er derfor å skape et samarbeid i regionen som kan gi Kaliningrad nye impulser. Et bredt samarbeid på regionalt nivå vil i seg selv være tillitsskapende. Østersjørådet er vårt fremste redskap for å fremme slikt samarbeid rundt Østersjøen, og dette omfatter også Kaliningrad.

De nordiske landene deltok aktivt i forberedelsene til Europarådets andre toppmøte i Strasbourg 10. - 11. oktober i år. Mange av forslagene som ble fremmet fra nordisk side, fikk god mottakelse. Det finske forslaget om en MR-kommissær ble hilst velkommen i handlingsplanen fra toppmøtet. Det samme ble også det norske forslaget om å videreutvikle overvåkningsmekanismen og å øke den praktiske bistanden for å styrke etterlevelsen av medlemskapsforpliktelsene. Det er gledelig at også det svenske forslaget om et program for å fremme barns interesser ble vedtatt i handlingsplanen.

Etter et halvt års stillstand i fredsprosessen i Midtøsten er det oppløftende at statsminister Netanyahu og president Arafat møtte hverandre 8. oktober og besluttet å gjennoppta arbeidet i 9 bilaterale forhandlingskomiteer. Partene må snarest vise reell vilje til å oppnå konkrete resultater i disse komiteene, fullføre iverksettingen av Oslo 2-avtalen og innlede sluttstatus-forhandlingene som skulle ha begynt i mai i fjor. Vi frykter for konsekvensene dersom partene nok en gang mislykkes i å etablere en konstruktiv dialog og løse reelle problemsaker.

Samtidig er vi bekymret over Israels pågående bosettingsaktiviteter i de palestinske områdene, samt de innenrikspolitiske vanskelighetene som tydelig går på bekostning av fredsarbeidet. På palestinsk side må det gjøres langt mer for å institusjonalisere respekten for menneskerettighetene, samt oversiktlighet og ansvarlighet i økonomiforvaltningen. De nordiske landene har stått i fremste rekke når det gjelder menneskerettighetsarbeid i de palestinske områdene. Denne innsatsen må videreføres og intensiveres.

President!

Situasjonen i Algerie har i de siste månedene blitt vesentlig forverret. Ingen grupper i sivilbefolkningen ser ut til å være fredet i den nådeløse, borgerkrigslignende tilstanden i landet. Befolkningen i Algerie har vår dypeste medfølelse i den tragedien landet gjennomlever.

En konflikt der mellom 60 000 og 100 000 mennesker har blitt drept i løpet av 5 år, er en sak det internasjonale samfunnet ikke kan snu ryggen til. Det finnes ingen unnskyldning for den meningsløse volden ekstremistiske organisasjoner og grupperinger i Algerie benytter seg av. Uten at større grupper blir trukket inn i dialog og styre i landet, ser det mørkt ut for en varig fred som kan sikre befolkningen mot overgrep. Det internasjonale samfunnet bør bestrebe seg på å bidra til at en reell dialog mellom alle grupper som tar avstand fra voldsbruken, kan komme igang.

Det påligger myndighetene i Algerie å beskytte sivilbefolkningen mot terroristangrep. Det internasjonale samfunnet står sammen i oppfordringen til president Zeroual om å gjennomføre reelle økonomiske og politiske reformer, slik at befolkningen får en rimelig adgang til politisk innflytelse og økonomisk framgang. Bare slik kan de betydelige sosiale problemene som gir grobunn for misnøye, bekjempes.

Svært få internasjonale frivillige organisasjoner er i dag aktive i Algerie. De ressursene man ville kunnet stille til rådighet for humanitært arbeid for ofrene, finner ikke normale kanaler for distribusjon. Det bør arbeides for at toneangivende humanitære organisasjoner får trygge arbeidsvilkår i landet. FNs spesialrapportør for utenomrettslige, summariske eller vilkårlige henrettelser vil nå få anledning til å avlegge landet et besøk. Denne beslutningen må hilses velkommen.

Sentral-Afrika er et av de områdene i verden som i senere år har påkalt et sterkt engasjement fra FNs side, men som dessverre også har vist mange av organisasjonens svakheter når det gjelder å beskytte menneskerettighetene og bevare fred og sikkerhet. Dette gjelder både med hensyn til det tragiske folkemordet i Rwanda og ettervirkningene av dette, konflikten i Burundi, og det som i det siste året har skjedd i det tidligere Zaire, den nåværende Demokratiske republikken Kongo.

I sommer brøt det også ut en blodig borgerkrig i nabolandet Republikken Kongo (Kongo-Brazzaville), men til tross for flere appeller om en internasjonal FN-intervensjon for å stanse kamphandlingene, var det fra Sikkerhetsrådets side ingen vilje til å sette inn noen slik FN-styrke i den kaotiske situasjonen som da hersket i landet.

En alvorlig konsekvens av dette er imidlertid at de internasjonale hjelpeorganisasjonene også stort sett har blitt forhindret fra å kunne bringe fram forsyninger og hjelp til den krigsrammede befolkningen i landet. Fra norsk side har vi derfor gitt støtte til det hjelpearbeidet som drives av norske og svenske misjonsorganisasjoner gjennom sitt lokale kirkelige nettverk i Aksjonen “La Kongo leve”.

Selv om situasjonen i Kongo-Brazzaville fortsatt er uoversiktlig, synes det likevel som om de verste kamphandlingene nå kan være over. Det er derfor viktig at FN og det internasjonale samfunnet aktivt støtter opp om en nasjonal forsoningsprosess, som snarest mulig kan lede fram til frie valg og en gjeninnføring av demokrati i landet.

President!

Jeg nevnte innledningsvis det interessante og framgangsrike året i det nordiske samarbeidet som vi er i ferd med å legge bak oss. La meg avslutte med å legge til at vi etter utenriksministrenes redegjørelse i dag vil få en forsvarspolitisk redegjørelse - den første i Rådets historie - av Norges forsvarsminister. Grunnlaget er dermed lagt for en spennende debatt i denne salen i morgen.

Takk for oppmerksomheten