Statssekretær Åslaug Haga, Utenriksdepartementet

Innledning på Europabevegelsens rådsmøte

Statssekretær Åslaug Haga: Regjeringens Europa-politikk

29. november 1997

Dagens Europa-politikk lages i en tid uten navn. Det er alt seks år siden det kom ut en bok på Cappelen med tittelen 'etter etterkrigstiden'. Fortsatt forandrer ting seg så hurtig at vi ikke engang har begynt å lete etter nye merkelapper på vår samtid. Ingenting tyder på at de voldsomme forandringene vi har sett i Europa siden Gorbatsjov innledet sitt virke på midten av 1980-tallet er iferd med å stoppe opp. På alle områder, enten det er økonomisk, politisk eller kulturelt er det én ting som går igjen, og det er endring. Det vi alle må være opptatt av, er at Norge skal kunne være med å aktivt påvirke denne prosessen. Dette skal skje gjennom de europeiske institusjonene vi er medlem av, i nært og konstruktivt samarbeid med de institusjonene vi ikke er medlem av, og ved å arbeide aktivt på arenaer som kompletterer de tradisjonelle. Jeg tenker her for eksempel på vårt engasjement i grenseregioner som Barents-regionen og Østersjø-regionen, som jo er lokale varianter av en regional tilnærming man finner over hele Europa.

Denne regjeringen har, og skal ha, en aktiv Europa-politikk.Vi er oss fullt bevisst at vi som ikke-medlem av EU i mange sammenhenger må jobbe hardere og mer målrettet enn land i EU-land for å utøve den innflytelsen vi ønsker. Når vi velger å betale denne prisen for å stå utenfor EU, er det fordi vi mener at vårt samarbeid i Europa i så høy grad som mulig skal skje på mellomstatlig basis. Dette er det to grunner til. For det første skal folkets nei respekteres. Og for det andre tolker vi dette nei-et som en støtte til prinsippet om at det er mellomstatlig samarbeid, og ikke overnasjonalitet, som skal være hovedprinsippet for norsk Europa-politikk. Muligheten for politisk styring er i ferd med å innskrenkes, ikke minst gjennom globaliseringen av økonomien. Nettopp derfor er det viktig å sikre at nasjonalstaten beholder sin plass som den viktigste arena for politiske beslutninger.

Når dette er sagt og denne rammen er klar, er det imidlertid også klart at Norge som et lite land ikke kan klare å møte de nye europeiske utfordringene uten aktiv innsats. Noen er opptatt av hvor komplisert dette er. Jeg ser det som en utfordring og aksepterer at det krever strategisk tenkning, vilje til å ta en proaktiv rolle og godt politisk håndverk. Og det er her jeg vil komme med en utfordring til Europabevegelsen. Vi har alle en oppgave i å tenke nytt og konstruktivt omkring norsk Europa-politikk innen den rammen som folkets nei og de nye utfordringene selv faktisk setter. Jeg utfordrer Europabevegelsen, på samme måte som jeg utfordrer andre politiske interesseorganisasjoner til å spille en både kritisk og konstruktiv rolle på sine fagfelter i diskusjonen om det fremtidige Europa og Norges rolle i dette bildet. Jeg tror folk er lei av å diskutere ja eller nei til EU. En slik debatt stimulerer ikke til det aktive engasjement om europeiske utfordringer som vi trenger. Folk er langt mer raffinert. De oppfatter ikke medlemsskapsdiskusjonen som en kamp mellom det gode og det onde. Vi trenger å få en nyansert Europadiskusjon i Norge. En diskusjon som er troverdig og som fanger opp at Europa handler om EU, men også langt mer enn det. La det være klart: Norge trenger en konstruktiv dialog om Europa-politikken, og i den dialogen trenger vi også Europabevegelsen.

Jeg vil gjerne bruke denne anledningen til å trekke frem endel overordnede problemstillinger som jeg mener må inngå i vår Europadiskusjon, og som vi må være mer konkrete i forhold til enn det vi har vært så langt.

For å skape fred og stabilitet i Europa, er Regjeringen opptatt av at Europa skal bli tettere sammenvevd og at vi skal bidra til en demokratisk utvikling i alle europeiske land basert på menneskerettigheter og rettsstatens prinsipper. Dette arbeidet bør og kan skje på flere arenaer, og på flere måter. La meg begynne med det nære. Den forrige regjeringen fortjener honnør for initiativet til og oppfølgingen av arbeidet med Barents-regionen. Av alle de utfordringer den nye situasjonen i Europa stiller oss overfor, er kanskje situasjonen i Russland den aller viktigste, og med utgangspunkt i Barents-regionen har vi et konkret sted å ta itu med denne kjempeutfordringen. Vi har fått til endel, men det er et faktum at vi kan gjøre mer. Spørsmålet er hvordan vi kan få bringe mer fortgang i dette arabeidet. Det er bare et par måneder til vi overtar formannskapet i Barents-rådet. Dette gir oss en spesiell anledning til å ta nye initiativer.

Om Barents-samarbeidet så langt har inntatt en sentral plass i nærområde-politikken, er selvfølgelig også samarbeidet i Østersjørådet viktig - ikke minst på grunn av forholdet til de baltiske land. Om vi alt i alt har grunn til å si oss fornøyd med det arbeidet som er gjort i Barents-regionen, er det kanskje ikke like stor grunn til å si seg fornøyd med det man har fått til i Østersjøen. Arbeidet skyter imidlertid fart og de 11 land som er med i Østersjø-samarbeidett representerer et svært dynamisk område i Europa. Østersjøsamarbeidet gir en god plattform for å arbeide med spørsmål som demokratiutvikling, miljø og handelssamkvem.

UDs samarbeids-program for Øst-Europa som dere sikkert kjenner, har tradisjonelt hatt Nordvest-Russland og Baltikum som prioriterte områder. Det skal de fortsatt være, og vi trenger ikke minst en mer aktiv Baltikumpolitikk. Men vi skal ikke overse andre deler av Sentral- og Øst-Europa. En rekke av disse landene trenger fortsatt å rotfeste og utvikle demokratiske institusjoner. Norge må bidra i disse prosessene. Et slikt arbeid vil også skape grunnlag for fremtidig samarbeid - f.eks. på det økonomiske området.

Østersjøsamarbeidet bæres i kanskje enda større grad enn Barents-samarbeidet oppe av et nettverk av samfunnsorganisasjoner. Det var de ikke-statlige aktørene som først fant hverandre og begynte det møysommelige arbeidet med igjen å knytte sammen det Den kalde krigen hadde skilt ad. Først da disse initiativene nedenfra var kommet godt i gjenge, kom det mellomstatlige samarbeidet inn. I Østersjøen har vi muligheten til å tilføre denne sunne blandingen av bredt samfunnsmessig engasjement og mellomstatlig samarbeid enda et element. Barents-regionen hviler som kjent på to sett av formelle institusjonelle strukturer: et mellomstatlig, og i tillegg det vi kanskje kan kalle et mellom-fylkelig. Denne modellen burde man kunne bygge videre på også i Østersjø-regionen. Det ville i tilfelle ikke bli et spørsmål om å tilføre noe helt nytt, men snarere om å institusjonalisere et element som har ligget der hele tiden. Noen vil vite at Schleswig-Holstein har vært og er blant de mest aktive pådriverne i Østersjø-samarbeidet. Fylkes- og kommunenivået har et stort potensiale når det gjelder å tilføre mellomstatlig samarbeide den oppslutningen fra folk flest som det må ha for å være demokratisk legitimt, styringsmessig effektivt og for at folk skal føle at dette angår dem. Vi trekker på dette i Barents-regionen gjennom konkrete samarbeidsprosjekter, og vi vil gå inn for at vi i enda sterkere grad enn nå skal trekke på det i Østersjø-samarbeidet.

I diskusjonen om våre nærområder må vi selvsagt også snakke om EUs arbeid. EU har engasjert seg forsiktig i både Barents og Østersjøen. Det såkalte Lipponen-initiativet om en nordlig dimensjon i EU, en dimensjon som er tenkt å matche EUs Middelhavs-dimensjon, er det hyggelig for meg å hilse velkommen. Regjeringen fremhever nordisk samarbeid som et viktig utenrikspolitisk nedslagsfelt. For denne regjeringen er Lipponen-initiativet nettopp en mulighet til å spille opp det nordiske. Den konkrete realiteten er at Norden, Baltikum og dette områdets forhold til Russland løftes frem i europeisk politikk, og det er vi glade for at blir gjort. Samtidig støter vi igjen på en utfordring menlig hvordan vi kan posisjonere oss på best mulig måte, som støtte for det finske utspillet som klart er i Norges interesse.

Jeg har prøvd å illustrere at vi har høye ambisjoner i "det høye nord", og at vi ønsker å samarbeide - på bredest mulig basis med andre aktører - inklusiv EU. Under Statsministerens besøk i Brussel 1. desember vil disse temaene være en viktig del av samtalen og vi vil se på muligheten for at samarbeidet med EU styrkes på disse områdene.

Som nevnt er Barents-samarbeidet en viktig ramme for vår Russlands-politikk. En annen viktig ramme er OSSE, der vi fra nyttår av som kjent - etter alt å dømme - går inn i ledertroikaen. OSSE er den eneste sikkerhetsorganisasjonen hvor Russland deltar på like fot med USA. Ikke minst derfor finner vi det riktig å prioritere arbeidet i organisasjonen. OSSE gjør imidlertid også en betydelig arbeid hva angår menneskerettigheter, demokratiutvikling og tillitsskapende tiltak på det militære området. OSSEs økende rolle som et alleuropeisk samarbeidsforum er allment anerkjent. OSSE vil sannsynligvis være den organisasjonen som er best i stand til å bidra til å forebygge og løse konflikter på det europeiske kontinent i fremtiden. OSSEs potensiale er etter regjeringens oppfatning stort og bl.a. gjennom det kommende formannsskapet vil vi invistere mye energi i organisasjonen.

Det norske formannsskapet i OSSE vil videreføre og forhåpentligvis styrke OSSEs arbeid på kjerneområdene menneskerettigheter, demokrati og etterlevelse av rettsstatens prinsipper. Vi vil se det som en av hovedoppgavene å bidra til å etablere demokratiske tradisjoner og institusjoner i OSSE-landene. Parallelt med dette arbeidet, må formannsskapet forholde seg til de aktuelle politiske hendelsene. Dersom ting skulle skje f.eks. på Balkan eller i Kaukasus, vil agendaen i stor grad bli satt av disse hendelsene.

NATO spiller en nøkkelrolle i arbeidet for å utvikle et alleuropeisk sikkerhetssystem. Målet er å integrere Russland og øvrige deler ar den tidligere øst-blokken i det europeiske sikkerhetspolitiske samarbeidet i størst mulig grad. Dette er ingen ukomplisert oppgave men utvilsomt en at de viktigste for NATO. Fra norsk side må dette arbeidet prioriteres høyt. Arbeidet i fellesrådet NATO-Russland kan suppleres både bilateralt og i andre sammenhenger, ikke minst innenfor Partnerskap for Fred og Det Euro-Atlantiske Partnerskapsråd. Disse nyskapningene innenfor NATO har skapt et enda bedre fundament for utviklingen av et bredt europeisk sikkerhetssamarbeid.

Regjeringen ønsker en gradvis utvidelse av NATO, samtidig som vi vil styrke samarbeidet og relasjonen med Russland. Vi legger stor vekt på Madrid-toppmøtets uttalelser om NATOs fortsatte åpne dørs politikk. Det er helt avgjørende at NATO-utvidelsen skjer på en slik måte at vi ikke skaper nye skillelinjer i Europa og at alle land selv bestemmer sin sikkerhetspolitiske forankring. Dette gjelder selvsagt også for de baltiske land. Her har Norge en viktig rolle å spille.

La meg også nevne Europarådet. Med sine 40 medlemmer, inkludert Russland, er Europarået i ferd med å bli en alleuropeisk struktur som spiller en ledende rolle spesielt m.h.t. oppfølging av medlemslandenes forpliktelser til å etterleve menneskerettighetene. Europarådet har et verdifullt regelverk og tvisteløsningsordninger knyttet til Menneskerettighetskommisjonen og domstolen. Gjennom ulike tiltak og prosjekter er Europarådet engasjert i arbeidet med demokratibygging i Sentral- og Øst-Europa. Regjeringen ønsker å bruke energi på Europarådet fremover. Men la det være klart at skal Europa-rådet bidra til å løse utfordringene på demokrati og menneskerettighetsområdet i Europa, må det bli et mer fokusert Europaråd enn det vi har idag og det må tilstilles flere virkemidler - ikke minst økonomisk. Europarådet må tilstilles finansielle midler slik at man gjennom konkrete prosjekter kan underbygge det viktige normgivende arbeidet.

EU-utvidelsen kan vi gjerne snakke mer om i diskusjonen. Jeg vil bare nå understreke at Regjeringen selvsagt følger utvidelsesprosessen nøye. Det er en spennende prosess og vi får se hva resultatet blir i desember. I hvor stor grad EU vil bli en sentral byggestein i en alleuropeisk orden, vil etter min oppfatning i stor grad avhenge av hvordan utvidelsesprosessen blir håndtert. Som med NATO-utvidelsen, er det å håpe at heller ikke EU-utvidelsen vil skape nye skillelinjer i Europa. EU står utvilsomt overfor en formidabel oppgave dersom man skal greie å utligne økonomiske forskjeller i øst- og vest-Europa på bred basis. Når det gjelder tankene om en Europeisk Konferanse, får vi ikke foregripe begivenhetens gang. Men Norge bør selvsagt stille seg positiv til deltakelse dersom vi skulle bli invitert og under forutsetning av at konseptet ikke bærer preg av å være et venterom for medlemsskap.

Jeg har så langt fokusert på det store politiske bildet, fordi det er disse tingene det er lettest å diskutere bredt. Dette betyr selvfølgelig ikke på noen måte at jeg har tenkt å hoppe bukk over den økonomiske delen av Europa-politikken.

Norges innfallsport og ramme for samarbeidet med EU er EØS-avtalen. Den har bred oppslutning i Stortinget, og vil være en bærebjelke i regjeringens EU-politikk. EU er vår desidert største handelspartner. Mer enn 75% av vår eksport går til EU, og 75% av vår import kommer også derfra. Vi er ikke akkurat den sterkeste part i EØS. Derfor kan vi ikke komme unna at det hviler et særskilt ansvar på Norge for å sørge for at EØS er livskraftig. Norsk deltagelse i det indre marked fordrer en løpende innlemmelse av EU-direktiver i norsk lovgivning. En utfordring blir da å få innflytelse på utformingen av dette regelverket. En strategi som har vært tatt i bruk, og som den nye regjeringen vil videreføre, er å jobbe målrettet i Brussel. Eksempelvis har vi i forbindelse med gassmarkedsdirektivet hatt møter med de europeiske energiministrene i forkant av rådsmøtene, for å klargjøre de norske interessene. Det er spesielt viktig at vi i større grad kommer tidlig inn i prosessen med utforming av nye regler, slik at våre hensyn i størst mulig grad blir ivaretatt allerede før EU fatter sitt vedtak.

Men, man kan ikke bare jobbe i Brussel. Laksesaken viste at det norske arbeidet som gjøres i de andre europeiske hovedstedene kan være vel så viktig. - Og jeg vil understreke betydningen også av det bilaterale arbeidet i vårt samkvem med EU. At vi fikk til en forhandlingsløsning om laksesaken skyldtes ikke minst at vi fikk presset Kommisjonen til å gå inn i forhandlinger med Norge. Dette gjorde vi ved å få flertallet av EUs medlemsland til å se forhandlinger som et alternativ til innføring av midlertidig straffetoll og utjevningsavgift. Vi vil fortsette å arbeide på bred front - og ikke bare ved å gå til de andre europeiske hovedstedene, men også ved å gå til ikke-statlige aktører. Når det gjelder viktige saker for folk flest, slik som helsespørsmål tilknyttet matvarekvalitet, kan for eksempel allianser med produsent og forbrukerorganisasjoner på kontinentet vise seg å være viktige.

Regjeringen har signalisert at den vil føre en aktiv politikk med hensyn til å vurdere konsekvensene av det regelverk som følger med EØS-avtalen. Dette gjelder særlig sikkerhet, helse og miljø, og ganske spesielt matkvalitet og veterinærkontroll. Likevel er det viktig å signalisere overfor våre partnere i EØS at norske myndigheter står fast på den grunnleggende målsettingen med EØS-avtalen, nemlig å etablere et enhetlig regelverk innenfor hele EØS-området på de områder som avtalen dekker. La det være helt klart: vi er forhandlingsvillige. Regjeringen har ikke tatt noe prinsipielt standpunkt i forhold til bruken av veto. Veto vil uansett alltid være siste utvei. Dog vil jeg minne om hva Gro Harlem Brundtland sa da EØS-avtalen ble vedtatt; nemlig at vi ikke har fremforhandlet en vetorett uten å kunne bruke den.

En sak som er aktuell akkurat nå, er EUs arbeid med et gassmarkedsdirektiv. Dersom EU tar stilling til et endelig direktiv på energirådsmøtet 8. desember, kan det være at det skjer uten at det etter vårt syn tas tilstrekkelig hensyn til Norges spesielle produksjonsstruktur i Nordsjøen. Men, selv da er det ikke gitt at det vil være nødvendig eller formålstjenlig for Norge å legge ned veto. For det første finnes det muligheter for tilpasning på EØS-siden, muligheter som regjeringen selvsagt vil søke å utnytte fullt ut. Først om dette ikke fører frem, vil vi måtte vurdere muligheten for bruk av veto.

Den forestående EU-utvidelsen berører ikke bare EU og søkerlandene. Den berører også Norge direkte fordi disse landene som EU-medlemmer også vil bli parter i EØS-avtalen. Det er positivt, fordi det vil føre til et tettere samarbeid mellom Norge og de nye medlemslandene på alle de områdene som omfattes av EØS. Det gir oss nye muligheter for forpliktende samarbeid om blant annet miljø, energi, og handel.

Man skal ikke gjøre EØS-avtalen til noe mer - eller mindre - enn hva den faktisk er. Avtalen gjør oss til en integrert del av EUs indre marked, og ivaretar således de økonomiske og handlesmessige hensyn i våre forbindelser med EU. Når Regjeringen bygger på EØS-avtalen er det disse hensyn vi har i mente. Vi har ingen illusjoner om at vi i EØS-sammenheng har like stor politiske innflytelse som vi ville hatt med medlemsskap. Vi har fattet et valg og utfordringen nå er å utnytte maksimalt de mulighetene for innflytelse som avtalen gir - på de områder som avtalen dekker.

Veldig kort noen ord om Schengen. På basis av Stortingsflertallets ønsker skal Regjeringen forhandle med EU om institusjonell tilpasning av Schengen-avtalen etter at Schengen-samarbeidet ble en integrert del av EU gjennom vedtak i Amsterdam. Dette arbeidet er igang. Vi venter nå på utspill fra EU. Regjeringen skal fremforhandle en avtale som gir Norge størst mulig innflytelse i organer som behandler Schengen-spørsmål og vi har en klar målsetting om å sikre den nordiske passunionen.

La meg til sist si noe om et økonomisk sakskompleks som på lengre sikt kan føre med seg et helt nytt EU, nemlig ØMU og innføring av euro-en. Alt tyder nå på at ØMU vil bli realisert 1 januar 1999. Kanskje vil så mange som 11 medlemsland bli med allerede fra begynnelsen. At naturlige samarbeidsland for Norge slik som Storbritannia, Danmark og Sverige ikke blir med i første runde, hører også med i bildet, men det betyr på ingen måte at vi kan ignorere det som skjer. Regjeringen vil i sitt arbeid fremover basere seg på at ØMU blir realisert, vi vil følge utviklingen nøye og arbeide aktivt med spørsmålene.

Utfordringene for norsk Europa-politikk er mange. Jeg har vært innom Barentssamarbeidet, Østersjøsamarbeidet, forholdet til Russland, forholdet til Baltikum, forholdet til andre land i Sentral- og Øst-Europa, NATO-utvidelse, EU-utvidelse, EØS, ØMU, Europarådet og OSSE. Jeg kunne sagt mye mer om Norden, Balkan og Svartehavssamarbeid - bare for å nevne noe. Alle disse stikkordene representerer elementer i Regjeringens totale Europa-politikk. Vi trenger en engasjert og entusiastisk norsk diskusjon om disse sakene.

Norge har siden folkeavstmningen om EU-medlemskap vist at vi greier å opprettholde en sunn økonmi med lav sysselsetting og et aktivt europeisk og globalt engasjement. Spørsmålet om medlemskap i EU står ikke på dagsorden i denne Stortingsperioden, men utfordringene er, som jeg gjentar, mange og omfattende. Jeg håper at Europabevegelsen vil ønske å bidra til en bred debatt om norsk Europa-politikk ut fra de rammebetingelsene som eksisterer. Regjeringen vil hilse dette velkommen.