Åpningsinnlegg ved utviklings- og menneskerettighetsminister Hilde Frafjord Johnson

Åpningsinnlegg på seminaret "FNs menneskerettighetserklæring 50 år: Finnes det ytringsfrihet i Norge?"

Holdt på seminaret “FNs menneskerettighetserklæring 50 år: Finnes det ytringsfrihet i Norge?”. Stavanger internasjonale festival for litteratur og ytringsfrihet “Kapittel 98”. Onsdag 23. september 1998

Kjære venner,

Innledning

Det er interessant å se hvordan selve begrepet “ytring” i norske ordbøker ofte defineres eller forklares som nettopp det å uttale seg fritt og frimodig. Ytring og frihet hører sammen semantisk sett også, kunne vi kanskje si, selv om jeg slett ikke er noen språkforsker.

Artikkel 19 i Verdenserklæringen om menneskerettigheter, som omhandler ytringsfriheten, er blitt en berømt linje i “verdenslitteraturen”, og kanskje sammenlignbar med en inngangs-replikk fra våre mest kjente forfatteres verker. For å minne om denne artikkel 19, siden jeg er seminardagens første innleder, og på engelsk denne gang; “Everyone has the right to freedom of opinion and expression; this right includes freedom to hold opinions without interference and to seek, receive and impart information and ideas through any media and regardless of frontiers”.

For noen få uker siden deltok jeg på en stor internasjonal konferanse i Oslo om artikkel 18, om tros- og religionsfrihet og om status i dag for denne artikkelens forpliktelser. I Stavanger i dag er det artikkel 19 om ytringsfriheten som står i fokus. Denne form for dybdedykk i Verdenserklæringens tekster er viktig og - etter min vurdering - en del av jubileumsårets markeringer. - Kanskje de viktigste og nyttigste markeringerne som gjøres. Dybdedykk er en forutsetning for kritisk analyse, for nødvendig vurdering av tingenes tilstand og for at vi ikke bare skal surfe på bølgene i dette jubileumsåret uten å skue ned i dypet.

Et dyp som kan være svært mørkt, for mange forfattere og journalister i verden i dag.

Det er 50 år siden De Forente Nasjoner vedtok Verdenserklæringen om menneskerettigheter. Den er blitt stående som grunndokumentet for utviklingen av menneskerettighetsarbeidet.

Troen på menneskeverdet, på det enkelte menneskets grunnleggende verdi, er for meg den fundamentale årsak til at arbeidet for menneskerettigheter må ha høy prioritet. Alltid.

Tanken på at alle mennesker er skapt like og fra fødselen av gitt de samme rettigheter, framstår for meg som selve grunnpilaren. Jeg er derfor opptatt av at menneskerettighetene ikke utvannes, ikke svekkes eller på annen måte relativiseres.

Det er et hovedmål for Regjeringen at arbeidet med å fremme menneskerettighetene skal prege politikken på alle områder. Det arbeidet - og respekten for menneskeverdet som verdigrunnlag - skal ligge i bunnen for våre politiske beslutninger. Min oppgave som statsråd for menneskerettigheter og utvikling er å bidra til økt oppmerksomhet om menneske-rettighetene i ulike politiske saker, å være en pådriver for menneskerettighetsarbeidet innad Regjeringen og samordne innsatsen på dette feltet bedre. Menneskerettighetene skal ikke være et fjernt ideal, eller noe vi her i Norge tror er oppfylt på alle områder. Hensynet til menneskerettighetene og respekten for menneskeverdet skal prege det daglige politiske arbeidet. Kontinuerlig. Beskyttelse av menneskeverdet er dessuten selve utgangspunktet for Regjeringens utviklingspolitikk. For meg er det å skape utvikling og det å fremme menneskerettigheter to sider av samme sak.

Vi liker å tro at respekten for menneskerettigheter er en selvfølge i vårt eget land. Men menneskerettighetene kan alltid oppfylles mer - og bedre. Derfor har vi en jobb å gjøre på hjemmebane. Derfor må vi også feie for egen dør, idet vi går ut og kritiserer menneske-rettighetsbrudd i andre land. 50-årsjubileet for Verdenserklæringen om menneskerettigheter gir oss en anledning til å minne om alle de prinsipper, tanker og forpliktelser som er nedfelt i denne erklæringen. Jubiléet må ikke bare bli gjenstand for festtaler - men være et utgangspunkt for selvkritiske vurderinger og debatt.

I dette innlegget vil jeg si noe om ytringsfriheten som grunnlag for andre menneskerettigheter og om vilkårene for ytringsfriheten i dag. Selv om hovedfokus for seminaret er norske forhold, ser jeg det også som min oppgave å redegjøre for noen relevante menneskerettighets-emner internasjonalt og om utfordringene til oss der.

Ytringsfrihet og andre menneskerettigheter

For denne kvalifiserte forsamling kan jeg ikke se det er nødvendig å gå inn på hva menneskerettigheter er og hvilke forpliktelser som påhviler oss. Jeg vil understreke at jeg ser alle menneskerettigheter i sammenheng, som en integrert helhet. Sivile og politiske rettigheter henger nært sammen med de økonomiske, sosiale og kulturelle. De er like viktige.

Rettighetene styrker hverandre gjensidig. Rettighetene er som byggesteiner. Én stein bærer og holder oppe en annen. Når én stein knuses, ødelegges også en annen. Dette ser vi meget tydelig med utgangspunkt i ytringsfriheten. Jeg kan gi noen illustrasjoner;

• Ytringsfrihet en forutsetning for å nyte godt av andre rettigheter, som forsamlings- og organisasjons- og trosfrihet.
• Ytringsfrihet er et grunnlag for å kritisere makthavere og manglende oppfyllelse av andre menneskerettigheter.
• Ytringfrihet gir mulighet til å delta i styringen av samfunnet og gjennomføre frie valg, som er selve demokratiets grunnpilarer.
• Ytringsfrihet gir dermed mulighet til å påvirke den økonomiske fordelingen i landet og ta del i velferdsutviklingen.
• Ytringsfrihet er en forutsetning for retten til utdanning og deltakelse i samfunnets kulturelle liv.
• Ytringsfrihet er både en rettighet og et krav om toleranse, om å respektere andre menneskers meninger.
• Ytringsfrihet betyr åpen og fri meningsutveksling, som skaper økt gjensidig respekt mellom mennesker av ulike nasjonaliteter, kulturer, religioner og generasjoner. Ytringsfrihet gir personlig frihet og utvikling og skaper økt kunnskap og forståelse.

Med andre ord; ytringsfriheten er en grunnleggende menneskerettighet. Eller som jeg har sett “Kapittel ‘98”-festivalen selv peker på i et sitat fra den kjente polske juss-professor og dommer ved Den europeiske menneske-rettighetsdomstol, Jerzy Makarczyk; “Hvis man ikke har ytringsfrihet er all annen undertrykkelse mulig, ingen kan vite om hva som skjer, og ingen kan kjempe imot det”.

Ytringsfrihetens vilkår

Det er begrensninger - tildels store og alvorlige - i ytringsfriheten i mange land i dag. I form av sensur og straffeforfølgelse av forfattere og journalister. Myndigheter slår også hardt ned på opposisjonelle eller andre som kritiserer, gransker og avdekker. De mest ekstreme utslag er drap på journalister og forfattere.

International PEN har rapportert at forfattere er drept, forsvunnet, fengslet eller truet i 29 land. Rapporter forteller at minst 26 journalister fra 14 land ble drept for å ha utøvd sitt yrke i fjor, minst 129 journalister fra 24 land var fengslet.

Tall og statistikk har ansikter og de har navn. Jeg har selv nettopp vært på et fire dagers besøk i Tyrkia, som et ledd i menneskerettighetsdialogen med landet. Der traff jeg Akim Birdal, lederen for organisasjonen Turkish Human Rights Association. Han ble brutalt skutt ned på sitt kontor for bare noen få måneder siden. Han overlevde, men er hardt og kanskje varig skadet. Det var et sterkt møte. Slike samtaler setter vår egen hverdag i relieff.

De viser at for mange mennesker er ytringsfrihet faktisk et spørsmål om liv og død. Forfattere og journalister verden over risikerer liv og helse for å fortelle resten av verden om urett-ferdighet og overgrep. For å ytre seg fritt. Det er vår plikt å lytte til disse stemmene. Det er vår plikt å bidra til at ytringene får levevilkår. Det er vår plikt å arbeide for å hindre overgrep.

- Hvordan gjør vi det?

Instrumenter for Regjeringens menneskerettighetspolitikk

- Jeg vil derfor nå si litt om nye trekk og instrumenter for Regjeringens samlede menneskerettighetspolitikk, hjemme og ute.

Vi arbeider nå, som den første regjering, med en handlingsplan for menneskerettighets-arbeidet. Planen skal trekke opp konkrete mål, virkemidler og framtidige tiltak for å bedre etterlevelsen av våre menneskerettighetsforpliktelser, i vårt eget hus og internasjonalt. Her vil også arbeidet for ytringsfrihet inngå som en svært sentral del. Handlingsplanen skal legges fram for Stortinget i form av en egen melding på nyåret. I arbeidet med planen inviterer vi frivillige organisasjoner og andre menneskerettighetsmiljøer i Norge til å delta med innspill.

Jeg vil igjen understreke hvor viktig det er å feie for egen dør. Derfor vil Handlingsplanen blant annet ta opp; Inkorporering av internasjonale menneskerettighetskonvensjoner i norsk lov, urfolks - samenes - rettigheter, minoriteters rettigheter, rasisme og diskriminering, asylsøkeres rettigheter, spørsmål omkring bruk av varetektsfengsling og bruk av tvang i psykisk helsevern, funksjonshemmedes rettigheter, likestilling, religionsfrihet og diskriminering på grunnlag av seksuell legning. Emnelisten gir et bilde av at menneske-rettighetene må følges også i vårt eget land. På disse områdene har Regjeringen satt i gang et arbeid for å gjøre jobben bedre.

Den 10. desember i år, på selve jubileumsdagen, vil vi for første gang legge fram en samlet, nasjonal årsrapport om menneskerettighetene. Den vil redegjøre for hva vi har gjort både i Norge og i andre land. Årsrapporten er ment å skulle ta temperaturen på vår egen “menneske-rettighetstilstand”. Jeg håper den er god, men det gjenstår å se. Rapporten vil dessuten være en god form for markering av 50-årsjubileet.

Fra Regjeringens side arbeider vi for å bedre menneskerettighetssituasjonen på en bred skala. Et eget, permanent menneskerettighetsutvalg, under min ledelse er oppnevnt, der de mest berørte statsrådene sitter. Formålet er å sikre en aktiv menneskerettighetspolitikk hjemme og ute.

Vi ønsker å følge en markert og konsekvent menneskerettighetspolitikk; påtale grove brudd på menneskerettighetene og arbeide systematisk med tiltak som kan føre til økt respekt for disse rettighetene. Politisk press overfor undertrykkende regimer kan skje på forskjellige måter. Vi engasjerer oss både bilateralt og multilateralt, med politiske kontakter, rettslige-, bistands-messige- og økonomiske virkemidler. Her finnes det en hel skala både av virkemidler og konkrete tiltak som kan iverksettes for å påvirke et lands menneskerettighetssituasjon i riktig retning. Nesten alle er i bruk. Dette sier noe om bredden i norsk menneskerettighetspolitikk.

Derfor er det litt synd at debatten nesten alltid dreier seg om kun de økonomiske virke-midlene, om boikott eller ikke. Et mangfold av virkemidler er nødvendig dersom vi - sammen med andre land - skal klare å påvirke et regime til endring og respekt for menneske-rettighetene. Samtidig er det ikke uten grunn at diskusjonen ofte dreier seg om menneske-rettigheter og norsk næringslivs engasjement i utlandet. Det er min holdning at der det er direkte konflikt mellom hensynet til menneskerettighetene og hensynet til norsk næringslivs interesser, går menneskerettighetene foran. Men jeg opplever en betydelig holdningsendring i deler av næringslivet på dette feltet. Det erkjennes at begrepsparet - populært kalt: - “etikk og butikk”, ikke kan holdes adskilt. De henger faktisk sammen. Bevisstheten styrkes. Dette ønsker vi fra Regjeringens side også å bidra til. Derfor har vi også opprettet et eget forum for etikk og internasjonalisering; det såkalte - “KOMpakt” - det konsultative organet for menneskerettigheter og norsk økonomisk engasjement i utlandet, som består av representanter for næringslivet, menneskerttighetsorganisasjonene, akademiske miljøer og ulike departementer. Her drøftes landsituasjoner og hvordan vi skal forholde oss til dem for å bidra til å endre situasjonen.

Vårt internasjonale engasjement for menneskerettigheter er omfattende og kjent for de fleste. Norge er valgt inn som medlem i FNs Menneskerettighets-kommisjon for en treårsperiode fra nyttår. Vi har hittil være observatører. Medlemskapet gir oss større muligheter til å forsterke vårt menneskerettighetsarbeid internasjonalt. Vi overtar samtidig formannsrollen i OSSE, hvor menneskerettigheter vil være et prioritert område. Begge disse funksjonene gir oss en enestående mulighet til å sette fokus på menneskerettighetsbrudd generelt og brudd på ytringsfriheten spesielt. I tillegg kommer vår omfattende økonomiske støtte til tiltak for å styrke menneskerettighetene i andre land, både gjennom støtte til norske og internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner og representanter for det sivile samfunn, og til arbeidet i FN, Europarådet og OSSE.

Ett annet sentralt tiltak - som jeg bare kort skal nevne - er det vi kaller menneskerettighets-dialoger, som er et politisk og bilateralt virkemiddel. Dette kommer ikke til erstatning for andre virkemidler. Dialog er ikke koseprat, dialog kombineres som oftest med kritikk og press i internasjonale fora.

Jeg var nylig i Tyrkia, som et ledd i menneskerettighetsdialogen med landet. Tyrkia er et land der mange menneskerettigheter krenkes. I samtaler med myndighetene tok jeg opp en rekke kritikkverdige forhold, særlig ytringsfriheten som i Tyrkia er spesielt utsatt. Samtidig diskuterte vi tiltak for å bedre forholdene, blant annet for menneskerettighetsopplæring innen fengselsvesenet og politiet. Jeg hadde møter med tyrkiske menneskerettighetsorganisasjoner som vi støtter i deres arbeid. Mange av disse samarbeider med norske menneskerettighets-organisasjoner. Det utvikles dermed et nettverk av kontakter og påvirkningsmuligheter, på en rekke nivåer, og vi håper dette kan gi konkrete resultater.

Også med Kina er vi involvert i en pågående menneskerettighetsdialog. Vi har oppnådd et gjennombrudd overfor Cuba, og vi er i startgropen i forhold til flere andre land, som Indonesia, Vietnam og Iran. Jeg skal selv besøke Vietnam i slutten av oktober måned. Med alle programland for bistand inngår menneskerettighetsspørsmål som en del av den løpende kontakten, og retningslinjer for menneskerettigheter i bistanden er under utarbeidelse.

Å gå fra en situasjon med ikke-dialog til en selektiv og målrettet dialog er ikke alltid enkelt. Som eksempelet Iran viser oss. Fatwaen er et av de mest eklatante brudd på ytringsfriheten som vi kan tenke oss. Dette - og drapsforsøket mot en av våre forleggere har satt Norge i en helt spesiell situasjon i forhold til Iran. Det er vi fortsatt - i internasjonal sammenheng. Samtidig er det nå en bevegelse i Iran der viktige moderate grupper ønsker en åpning mot Vesten og å satse på mer liberale verdier. Landets president er en av dem. Vil en fortsatt norsk “isolasjonspolitikk” bidra til å styrke disse kreftene, eller vil forsiktig kontakt med dem fra vår side være et riktig virkemiddel? Vi har - etter mye refleksjon - landet på det siste. Dette fordrer stor kløkt - og tildels at man oppretter dialog med kretser det tidligere ikke var aksept for at man hadde åpen dialog med. Det krever også at man skaffer seg oversikt over en kompleks politisk og kulturell utvikling. Uten kontakt og en forsiktig dialog med landet risikerer man imidlertid å bidra til at de konservative kreftene får overtaket og forsømme seg i forhold til de grupper som er særlig utsatt. Det er gledelig at vi nå - i samtaler også med Rushdie-komiteens representanter har kunnet enes om en slik strategi.

Men hva er en dialog? - og her reiser jeg et spørsmål som kan stilles i internasjonal kontekst - så vel som i annen sammenheng. Dialog innebærer en meningsutveksling mellom parter som i utgangspunktet er ulike. Når vi sier at tiden er inne for dialog, kan ikke dette bety at vi utelukkende skal fortsette å si det samme, men denne gang ansikt til ansikt. Dialog innebærer også at vi tar inn over oss møtet med et annet menneske - møtet med en annen kultur. Det betyr både at vi må bestrebe oss på å forstå vår dialogpartner - og at vi må forstå oss selv -, men selvsagt uten å gå på akkord med de universelle verdiene - menneskerettighetene og menneskeverdet.

Dersom et land helt avviser dialog med oss, er det på tide å ta ibruk andre og krassere virkemidler i menneskerettighetsarbeidet. Det gjelder for eksempel Burma, som har avvist dialog. Derfor har regjeringen også oppfordret norsk næringsliv til ikke å engasjere seg økonomisk. Vi har også tatt til orde for internasjonale sanksjoner mot landet.

Som dere er klar over er kontakt med alle norske organisasjoner som arbeider for ytringsfrihet helt avgjørende i vårt eget arbeid, internasjonalt og nasjonalt. Vi er avhengig av informasjon, innspill, vurderinger og debatt, og vi vil ofte kunne følge opp saker som organisasjonene er opptatt av gjennom våre egne kanaler. Organisasjonsmiljøene reresenterer en kombinasjon av mobiliseringsevne, kompetanse og bredt engasjement som både er en ressurs og i mange tilfeller en forutsetning for handling for oss. Den kompetanse som er bygget opp i disse miljøene, som premissleverandører og innenfor evalueringsarbeidet, er av uvurderlig betydning for Norges innsats for menneskerettighetene.

Tilsvarende menneskerettighetsmiljøer finner vi i utlandet er viktige og nyttige kontakt-punkter for oss. Våre ambassader og faste delegasjoner er derfor instruert om å ha nær kontakt og dialog med slike miljøer, med det sivile samfunn - der det er mulig.

Mange av disse organisasjonene og enkeltmenneskene er rett og slett menneskerettighetsforkjempere. Norge har spilt en pådriverrolle i FN spesielt når det gjelder situasjonen for Menneskerettighetsforkjemperne. De er ofte svært utsatt. I en rekke land har brutalt fått erfare myndighetenes manglende respekt for ytringsfriheten. Etter 14 års forhandlinger - og under norsk ledelse - ble et utkast til en erklæring om beskyttelse av menneskerettighetsforkjempere vedtatt av FNs Menneskerettighetskommisjon tidligere i år. Det forventes at erklæringen vil bli vedtatt av FN under høstens generalforsamling, og at den kanskje blir undertegnet 10. desember - vi får se. Dette arbeidet er nært knyttet til kampen for fremme av ytringsfriheten. Menneskerettighetsforkjempere - som ofte er forfattere og journalister - viser oss hvordan ytringsfriheten er selve grunnlaget for arbeidet for de andre fundamentale menneskerettigheter i et samfunn.

Et gledelig eksempel på hvordan myndigheter og frivillige organisasjoner sammen kan oppnå konkrete resultater, er at forfatteren Mansur Rajih fra Yemen - som er her i forsamlingen i dag - nå kan leve i frihet i Stavanger sammen med sin kone, etter mange år i yemensk fengsel. Dette viser at både myndigheter og organisasjoner kan bruke sine respektive kontakter og påvirkningsmuligheter, og at innsats for å redde forfulgte forfattere nytter. Ingen regjering er helt upåvirket av press fra omverdenen, i lengden.

Regjeringen gir betydelig støtte - økonomisk - til arbeid for å bedre ytringsfriheten inter-nasjonalt, og det vil vi fortsette med. Det gjelder både støtte til uavhengige media, støtte til lokale frivillige organisasjoner og vi bidrar til internasjonale organisasjoners arbeid, som Article 19 og tidsskriftet Index on Censorship. Den viktigste delen av støtten er imidlertid den som går imidlertid gjennom norske ytringsfrihetsorganisasjoner.

Finnes det ytringsfrihet i Norge?

- Det er viktig å ha dette “bakteppet” om hva Regjeringen gjør internasjonalt før vi så går over til emnet ytringsfrihet i Norge -.

Ytringsfriheten er en av de fundamentale menneskerettigheter. I FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter står det at ytringsfriheten omfatter både retten til å si hva man vil, og retten til å motta informasjon. Informasjonen kan formidles muntlig eller skriftlig, ved kunst-neriske eller andre uttrykksmidler.

I Norge har vi enestående muligheter til å holde oss informert, til å utgi og lese litteratur om alle emner, til å rette søkelyset mot kritikkverdige forhold og delta i samfunnsdebatten.

Festivalarrangørene reiser spørsmålet - Finnes det ytringsfrihet i Norge? - Jeg mener at spørsmålet i første omgang må besvares med et ja. Ytringsfrihet i Norge er juridisk sett sikret i Grunnloven og gjennom internasjonale menneskerettighetskonvensjoner. Mennesker i Norge blir ikke forfulgt og straffet for å gi uttrykk for sine meninger.

Men det er, og må være, visse kvalifikasjoner knyttet til mitt ja-svar. Ingen rettigheter kan trekkes så langt at resultatet blir at andres rettigheter krenkes. Derfor er det lagt inn visse modifikasjoner i ytringsfriheten, som jeg nå skal komme nærmere inn på.

Det finnes også andre, utilsiktede, innskrenkninger i folks muligheter til å realisere ytringsfriheten. Ikke nødvendigvis formelle, juridiske innskrenkninger, men reelle nok likevel. Oppleves ytringsfriheten som reell for alle sosiale grupper? Jeg vil gjerne også si noe om dette, men først noen ord om de hensyn som tilsier en avveining mellom ytringsfriheten og andre rettigheter.

Ytringsfrihetens grenser

At ytringsfriheten har grenser kan naturligvis virke som en prinsipiell motsetning, og spørsmålet har derfor vært gjenstand for stor debatt til alle tider - eller i alle fall siden den franske revolusjon. Vi erfarer alle at ytringsfriheten kan komme i konflikt med - og vil måtte veies opp mot - andre rettigheter.

Ytringsfriheten er derfor ikke absolutt. Selv om den er én av de grunnleggende friheter er den ikke den eneste verdi som samfunnet skal beskytte. I noen tilfeller kan ytringer skade, og ytringsfriheten må derfor veies mot andre verdier og menneskerettigheter. Artikkel 10 i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen sikrer alle rett til ytringsfrihet, men sier samtidig at denne friheten må utøves med de restriksjoner som er nødvendig i et demokratisk samfunn. Begrensninger i ytringsfriheten kan blant annet være nødvendig av hensyn til andres personvern, for å forhindre kriminalitet eller av hensyn til rikets sikkerhet.

Spørsmålet som må vurderes i noen tilfeller er; Hva skal veie tyngst - den enkeltes ytrings-frihet eller andres krav på vern mot ytringene?

Ett aktuelt tema i dag, både i Norge og i andre land, er grensen mellom ytringsfrihet og den enkeltes krav på vern mot rasistiske handlinger og ytringer. Her står to menneskerettigheter opp mot hverandre. Oppblomstringen av nasjonalistiske bevegelser i store deler av Europa har særlig aktualisert spørsmålet om ytringsfrihetens grenser. I Norge forbyr Straffeloven forfølgelse av mennesker eller grupper gjennom ord eller handling på grunnlag av rase, tro, hudfarge eller seksuell legning. Vi er også forpliktet gjennom ulike menneskerettighets-konvensjoner, både til å sikre ytringsfriheten og samtidig gi beskyttelse mot rasisme eller annen diskriminering.

I Kjuus-saken kom Høyesterett til at noen av uttalelsene i prinsipprogrammet til Hvit Valgallianse var rasistiske og derfor straffbare. Saken illustrerer at hensynet til beskyttelse mot rasisme kan veie tyngre enn den enkeltes frihet til å si hva hun eller han vil. Dommen har vakt debatt, og jeg har ikke til hensikt å komme med politiske synspunkter i forhold til Kjuus-dommen her.

• Gjennom medias utvikling har mange kryssende hensyn kommet klart fram. Det er satt fokus på medias frihet, kontra hensynet til personvern og regler om taushetsplikt. Med ytringsfriheten som basis for næringsvirksomhet innenfor media har vi fått nye diskusjoner, bl.a. knyttet til at enkelte selskaper har store eierinteresser i flere aviser eller andre medier. Et annet aktuelt tema er spørsmålet om begrensninger i reklamens innhold, som gjelder for eksempel alkohol, tobakk, partipolitiske budskap m.v. Reglene for reklameinnhold i media viser hvordan avveiningene mellom ulike “friheter” kan være vanskelige. Igjen kommer spørsmålet opp; hvor går ytringsfrihetens grenser?
• Også i forhold til andre ytringer i mediene finner vi grenser for ytringsfriheten. Dette gjelder f.eks. brutal vold. Norske lovgivere har valgt å beskytte enkeltpersoner fra å bli utsatt for å se slike forrående voldsscener f.eks. i billedmedier og film, fremfor å gi rettslig beskyttelse til dem som ønsker å selge og formidle slike scener - i ytringsfrihetens navn. Samtidig ser vi nå hvordan grenser med tiden flyttes, som innenfor film og video, for hva som vises og hva som klippes bort av vold og brutalitet. Her vil det alltid være diskusjon om avveiningene mellom ytringsfrihetshensyn og hvilken effekt film- og videobildene kan ha, særlig i forhold til barn og unge. Dette har også med beskyttelse av den svake part å gjøre, noe jeg vil legge vekt på i slike avveininger.
• Internet er en forholdsvis ny arena for formidling av informasjon og annet materiale. Her - som innen øvrig utvikling av nye medier og informasjonsteknologi - oppstår det vanskelige spørsmål knyttet til ytringsfriheten. Et av dem er utbredelsen av voldsytringer - som jeg har vært inne på - et annet er pornografisk materiale. Flere alvorlige pedofilisaker viser at det er helt nødvendig med grenser, og at forbudet mot barnepornografi for eksempel må håndheves i alle medier. Dette illustrerer igjen at hensynet til ytringsfriheten etter min vurdering ikke kan være absolutt.

Både ytringsfriheten og retten til beskyttelse mot diskriminering og av den svake part - har en solid forankring i Norge. Det er likevel viktig at vi kontinuerlig vurderer om disse over-ordnede hensynene og verdiene blir tilstrekkelig ivaretatt og hvordan de skal veies mot hverandre.

Dagens bestemmelse om ytringsfrihet i Grunnlovens § 100 er helt fra 1814. Regjeringen oppnevnte i 1996 en Ytringsfrihetskommisjon, som ledes av Francis Sejersted, for å utrede behov og muligheter for en modernisering av ytringsfrihetsvernet i Grunnloven. Kom-misjonen skal foreta en grundig gjennomgang av ulike aspekter ved ytringsfriheten for å vurdere hvilket vern ytringsfriheten vil trenge i fremtiden. Retten til informasjon som også er en del av Ytringsfrihetskommisjonens arbeid, berører også Offentlighetsloven og spørsmålet om offentlighet i forvaltningen.

Når det gjelder veiing av ytringsfriheten opp mot andre viktige hensyn, står Kommisjonen fritt til selv å formulere de interesser den mener den bør se nærmere på. - Noe får vi kanskje belyst her i dag? - Det blir i alle fall svært interessant å få ulike problemstillinger belyst og gjennom-drøftet. Som menneskerettighetsminister har jeg store forventninger til drøftelsene og vurderingene som gjelder forholdet til Norges internasjonale menneskerettighetsforpliktelser. Her står Den europeiske menneskerettighets-konvensjonen og praksis rundt den sentralt. Jeg ser med spenning frem til resultatet av Ytringsfrihetskommisjonens arbeid, som forventes å foreligge i løpet av sommeren 1999.

Gjennom alle former for ytringer, gjennom det skrevne ord, bilder, film, musikk og andre medier, formidler vi verdier. Regjeringen ønsker å skape større bevissthet om verdispørsmål og etiske problemstillinger. Dette er hovedformålet for Verdikommisjonen som ble oppnevnt i januar. Verdikommisjonen skal bidra til analyse, refleksjon og kunnskapsformidling, og fokus skal være på overordnede, tverrgående prosjekter, gjerne forankret lokalt. Verdikommisjonen skal ikke være noe mediejippo - skjønt noen synes å ha forventet det. Jeg vil utfordre dere alle til å følge og delta i de prosjekter som Verdikommisjonen har igangsatt eller arrangerer i samarbeid med organisasjonsmiljøene. Moderne medier, menneskerettigheter og ytringsfrihet er naturlige temaer også for Verdikommisjonens arbeid. - Jeg kan nevne ett prosjekt i den forbindelse: Alle landets skoler er invitert til å drøfte hvordan menneskerettighetene praktiseres i lokalmiljøet, som en del av markeringene av 50 årsjubileet for Verdens-erklæringen.

Ytringsfriheten for hvem?

Spørsmålet - Ytringsfrihet for hvem? - bringer meg over til noen problemstillinger som også kan fungere som innspill for den videre diskusjon her i dag. Når vi snakker om begrensninger i ytringsfriheten, er det lett å tenke på de formelle begrensningene, forbud, sensur-bestemmelser. Som kjent er det mange andre mekanismer som styrer vår mulighet til å formidle og motta ytringer. - Mekanismer som er relevante i norsk sammenheng. Dette er ofte knyttet til ressurser og fordelingsspørsmål til makt. I en debatt om ytringsfriheten hører det også med å diskutere hvem som har mulighet til å gjøre bruk av denne friheten og hvordan maktrelasjoner kan føre til at ytringsfriheten ikke blir reell, for alle.

• Internet gir som allerede nevnt enorme muligheter til å spre, lete etter og motta informasjon. Dette er et medium som det er vanskelig for myndigheter å sensurere, informasjonsspredningen går utrolig raskt og krysser landegrensene - per definisjon. Internet er globalt. Mange menneskerettighetsorganisasjoner sier at dette verktøyet har lettet deres arbeid. Samtidig er internettet et medium som krever teknologi, kunnskap og investeringer. Det kan bidra til å utvikle nye skiller mellom de som har tilgang til teknologien og de som ikke har det, og mellom de som behersker teknologien og de som ikke får mulighet til opplæring og utdanning for å kunne nyttiggjøre seg den. Internet reiser med andre ord nye utfordringer, og her ligger nok den teknologiske utviklingen foran oss politikere.
• Vi ser tendenser til konsentrasjon av eierinteresser i mediene i mange vestlige land. Styrtrike mediaeiere kjøper opp tidligere uavhengige aviser, forlag og TV-kanaler og innlemmer dem i sine mediekonglomerater. Dette er en sterk internasjonal tendens som kan ha konsekvenser for bredden i - og uavhengigheten av - informasjonstilgangen. Konse-kvensene rører ved retten, rettigheten til informasjon.
• Kommersialiseringen av nyhetsmediene er mye diskutert. Det gjelder kamp om markeds-andeler, inntjening betyr mer, lesertall og reklameinntekter blir viktigere. I USA skal det være avdekket skremmende eksempler på fabrikerte artikler, diktet opp for å selge. Sensasjonsoppslag og personfokusering er en velkjent konsekvens av kampen om leserne. Dette begrenser medienes utvalg av informasjon, i en tid da overveldende mye informasjon i utgangspunktet er tilgjengelig. Og i en tid hvor publikum heller trenger bakgrunn, rammer, fortolkninger og forklaringer for å kunne sette nyhetsflommen i perspektiv. Dette berører spørsmålet både om hvem som kommer til med sine ytringer, og om retten til å motta informasjon - av alle typer - blir tilstrekkelig ivaretatt.
• Å gjøre bruk av friheten til ytringer er et ressursspørsmål. Dette har ofte med makt-relasjoner å gjøre. Å bli hørt eller få anledning til eksponering i media, forutsetter ofte en ressursbestemt posisjon, i form av stilling eller organisering. Interesser som er organisert blir lettere lagt merke til. Svakt organiserte grupper kan falle igjennom i kampen om oppmerksomhet. Det er mange vi ikke hører i vårt samfunn, ikke på grunn av sensur, men på grunn av deres lavmælte stemmer. Innvandrerkvinner kan være ett eksempel, de døves situasjon i Norge et annet eksempel. Hva gjør mediene selv for å fange opp disse stemmene? Hvor høy er terskelen for å komme med i offentlighetens søkelys? Hvor reell er ytringsfriheten for de mer lavmælte gruppene? Og ikke minst; hva gjør vi i forhold til den del av ytringsfriheten som omhandler deres rett også til å motta informasjon for å kunne delta? Dette er etter min vurdering svært viktig å diskutere, og for dem det gjelder langt mer reellt enn mer teoretiske problemstillinger knyttet til ytringsfriheten.

Disse - og mange andre lignende problemstillinger - håper jeg det blir anledning til å komme tilbake til under dette seminaret.

Avslutning

Jeg har som innledning for dette seminaret i starten av “Kapittel ‘98” et ønske om å fastholde fem overordnede momenter;

• Respekten for menneskerettighetene er forankret i troen på at vi alle har samme menneske-verd. Menneskerettighetene gjelder oss alle - og de angår oss alle. Ytringsfriheten er en grunnleggende rettighet og forutsetning for oppfyllelse av de andre menneskerettigheter.
• I jubileumsåret for Verdenserklæringen feirer vi ikke at menneskerettighetene faktisk blir respektert overalt i verden. Dessverre. Den beste 50-årsfeiringen vil være at vi styrker kampen for menneskerettighetene. I Norge og i andre land.
• Fra Regjeringens side følger vi aktivt opp med å ta opp forfulgte og fengslede forfatteres og journalisters sak med myndigheter i en rekke land. Dette skjer gjennom direkte kontakt, dialog og kompetanseutvikling på menneskerettssiden, gjennom internasjonalt press, og gjennom økonomisk støtte til menneskerettighetsorganisasjoner og uavhengige medier. Vi gjør dette i nært samspill med ytringsfrihets- og andre menneskerettighetsorganisasjoner i Norge.
• Jeg svarer ‘ja’ på spørsmålet om vi har ytringsfrihet i Norge. Men det er viktig å framheve, samtidig, at ytringsfriheten i en del tilfeller kan komme i konflikt med andre menneskerettigheter, og hvor det må foretas avveininger. Dernest er det også klart at det finnes en rekke reelle hindringer, knyttet til ressurser, som gjør at ytringsfriheten ikke er en automatisk og lett-tilgjengelig rettighet for alle mennesker i Norge i dag. Her ligger det store utfordringer for myndighetene. Det gjelder å gjøre det “usynlige synlig”.
• Det er kommunikasjonen - ordene - som skaper et samfunn, som skaper deltakelse, nærvær, fellesskap og meningsbrytninger. Det er vår oppgave å skape rom for ordene. Forfatteren har selv sitt ansvar for ‘ytringsviljen’, fordi ytringsvilje er en individuell egenskap. Ytringsevne derimot, er et samfunnsansvar. Det handler om å skape rom, muligheter, ressurser og å ta bort hindringer.

Jeg innledet mine åpningsord til festivalen i går kveld med å vise til Nelson Mandela’s bok Long Walk to Freedom, om isolasjonen fra omverdenen og om sensur i form av gjennomklippede aviser og brev, i løpet av hans mange år på Robben Island. Nelson Mandela skildrer i et vakkert avsnitt om betydningen av ordene, om de gjennomsensurerte og derfor så sjeldne brevene fra familien og fra venner, som jeg vil sitere nå til slutt;

“When letters did arrive, they were cherished. A letter was like the summer rain that could make even the desert bloom”.

Takk for meg.