Statssekretær Åslaug Haga

Europa-programmets Europa-seminar (del III).

10. september 1998.

Da den politiske ledelsen i UD tok initiativ til denne seminarserien, var ett av våre ønsker å bidra til en konstruktiv debatt om utviklingen i Europa og Norges plass i dette bildet. Vi ønsket å drive fram en mer konstruktiv debatt enn den klassiske ja-nei -debatten i Norge. I noen grad synes jeg vi har lyktes og jeg ønsker å bruke min innledning til å fange opp noe av debatten snarere enn å gå dypt inn i det temaet vi skal diskutere utover dagen.

Hvis vi ser på debatten i Norge siden vi så hverandre på seminar i mai, har mye av den fokusert på EØS-avtalen. Det synes jeg er bra. Jeg hilser derfor velkommen NHOs studie "Inn i et nytt århundre med EØS-avtalen".

EØS-avtalen er den mest omfattende avtale Norge noen gang har inngått og den danner rammen for vårt forhold til EU. Det er en avtale som Norge er forpliktet til å følge opp. Avtalen vil ligge der inntil EU sier den opp eller stortings-flertallet mener at det finnes andre måter å ordne vårt forhold til EU på. Intensjonen i EØS-avtalen er at regelverk i Norge skal harmoniseres med EUs regelverk. Dersom dette ikke følges opp bryter Norge avtalen.

Det faktum at vi har en Sentrumsregjering endrer ikke de forpliktelser Norge har påtatt seg. I denne sal, vil man være kjent med at Senterpartiet ikke ønsket å kople Norge så sterkt og direkte til EU som EØS-avtalen gjør. Men Senterpartiet så like godt som andre at Norge måtte ha et ordnet forhold til sin største handelspartner. Vi mente at dette kunne ordnes gjennom en utvidet frihandelsavtale. Stortingsflertallet var av en annen oppfatning og Norge har en EØS-avtale. Det er som alle her vil vite, den avtalen Regjeringen baserer sin politikk på. La meg også understreke at Anne Enger Lahnstein sa allerede i 1992 at EØS-avtalen ikke skulle være til hinder for at SP kan delta i regjering. Hun sa vel til og med at den gleden skulle ikke ja-sida ha....

Når lederen i Europabevegelsen Gro Balas nærmest forundres over at Regjeringen følger opp sine EØS-forpliktelser, må jeg kunne få si at det overrasker Regjeringen en smule. Gro Balas sier også at "alt som kommer fra Brussel ikke er bra". Jeg vet ikke om dette er en ny erkjennelse for Gro Balas. Det er i alle fall ingen ny erkjennelse for Regjeringen. Det er derfor Regjeringen er opptatt av å benytte seg av de sikkerhetsmekanismer i EØS-avtalen som gjør det mulig for Norge å sette foten ned dersom det er forslag fra EU som vi ikke mener bør følges opp. Denne sikkerhetsmekanismen, eller vetoretten som den omtales som, har Regjeringen sagt at den er fullt rede til å bruke. Regjeringen har varlset at den vurderer bruk av veto på direktivet om patent på liv, på barnematdirektivet, den vil kreve unntak for en rekke tilsettingsstoffer i mat og en rekke miljøgifter.Regjeringen har som kjent ikke tatt endelig stilling til hvordan Norge skal forholde seg til gassmarkedsdirektivet.

Når det gjelder den serie direktiver man har hatt til behandling i vårsesjonen har disse vært av teknisk karakter. Direktiver om regler for pakking av krystall og plassering av blinklys på biler er ikke politiske stridsspørsmål og det kan være hensiktsmessig å ha felles europeiske standarder på slike områder. Jeg skulle gjerne ha hørt fra Gro Balas hvilke direktiver hun mener Regjeringen burde ha satt foten ned på i vår. De direktivene man velger å ta konflikt på må være av prinsipiell betydning. Regjeringen har varslet at den vil være spesielt opptatt av direktiver som knytter seg til standarder for helse, miljø og sikkerhet. Som jeg allerede har nevnt, ligger det flere vanskelige direktiver i løypa. Disse blir grundig behandlet av Regjeringen. Vetoretten er fremforhandlet for å kunne brukes. Regjeringa er rede til å bruke den.

Regjeringen er selvsagt helt og fullt enig med NHO i at vi må sikre at EØS-avtalen utnyttes på en måte som sikrer norske interesser på en best mulig måte. Dette gjelder næringsinteresser såvel som andre typer interesser. Dette er også grunnen til at UD gjennomgår hele EØS-forvaltningen og utreder muligheten for å etablere et "EØS-direktorat". Utfallet av utredningen gjenstår å se, men siktemålet er styrket EØS-forvaltning. Personlig tror jeg at vi kan jobbe bedre med EØS-spørsmålene hvis vi skiller ut den betydelige tekniske biten av arbeidet og fokuserer den politiske energien på de politiske spørsmålene - selvsagt i full erkjennelse av at en sak kan bevege seg fra det tekniske og over i det mer politiske. Vi må eventuelt etablere mekanismer som sikrer at vi fanger opp en slik utvikling av en sak.

Hvorvidt vi bør ha en egen EØS-statsråd, kan vi gjerne diskutere. Men en viss skespsis nærer jeg nok til en slik ordning, bl.a. fordi kompetanselinjene kan bli uklare mellom en EØS-minister og andre ministre. Fordi EØS-arbeidet er, og må være, en integrert del av det det regulære arbeidet i alle departement, må det være en utfordring å i så stor grad som mulig ansvarliggjøre alle ministre og departement.

Det som oppfattes som manglende åpenhet i EØS-arbeidet må tas på alvor. Dersom vi skulle komme til at et EØS-direktorat er fornuftig, vil det måtte bli en viktig oppgave for direktoratet å styrke informasjonsarbeidet knyttet til avtalen. Kanskje er ikke EØS-prosessene så lukket som mange tror. Tilgangen på informasjon er i hverfall stor for den som orker å nøste opp i den. Problemet er nok snarere at informasjonen er lite tilgjengelig. Det må være en klar målsetting for et EØS-direktorat at det skal utvikles til et serviceorgan for bedrifter, kommuner, fylkeskommuner, politiske partier, frivillige organisasjoner, media og enkeltpersoner som ønsker å få kunnskap om EØS-avtalen generelt eller spesifikke sider ved avtalen av betydning for den enkeltes daglige liv.

Det er en kontinuerlig utfordring i EØS-arbeidet å komme tidlig nok inn i prosesser i Brussel. Vi jobber allerede tett med NHO, LO, HSH og andre om dette, men vi er fullt rede til å diskutere hvordan dette kan gjøres bedre. Vi er også opptatt av hvordan vi kan bruke de frivillige organisasjonene bedre i EØS-arbeidet. Vi samler derfor en rekke frivillige organisasjoner til en drøfting av dette 22. september. Diskusjonen vil da fokuseres på hvordan organisasjonene kan jobbe i forhold til myndighetene, hvordan de kan utnytte sine europeiske nettverk og hvordan organisasjonene må arbeide i Brussel og andre hovedsteder for å få gjennomslag for sine interesser.

EU er ikke bare Brussel. Jeg har sagt det før, og gjentar gjerne at Norge som ikke-medlem i EU på en rekke områder må arbeide hardere enn land som sitter inne i alle møter og er en automatisk del av ulike nettverk. Dette stiller krav til oss - ikke minst til våre ambassader på kontinentet. Vi må jobbe hardt i alle hovedsteder for å makere våre synspunkter og vi har en kontinuerlig dialog med våre ambassader om hvordan dette kan gjøres best mulig.

En utvidelse av EU betyr også utvidelse av EØS. Utvidelsen berører oss med andre ord direkte. Utvidelse av EØS gir muligheter og stiller oss samtidig overfor utfordringer - ikke minst hva gjelder dagens EFTA-frihandlesavtaler m.h.t. fiskeeksport til sentral- og østeuropeiske land, avtaler som vil overtas av mindre fordelaktig tollregime når disse landene går inn i EU og EØS. NHO-studien om EØS anmoder Regjeringen om å ta skrittet videre fra stadiet som mottaker av informasjon om utvidelsesprosessen fra EUs organer, til reell konsultasjon på områder der vi har særskilte interesser. Dette er vi allerede igang med. Vi har fått gode konsultasjonsmekanismer med Kommisjonene og medlemslandene. Dette bør kunne gi oss et godt utgangspunkt for ivaretakelse av norske interesser når medlemsskapsforhandlingen mellom EU og søkerlandene går over i en mer konkret fase.

Hvorvidt det er ønskelig, som NHO-studien antyder, å reforhandle deler av EØS-avtalen, må man selvsagt vurdere kontinuerlig. Pr. idag ser ikke Regjeringen det som formålstjenelig, men dette og andre synspunkter vil Regjeringen komme tilbake til i den redegjørelse om Europa-politikken Utenriksministeren skal holde i Stortinget over nyttår. Etter redegjørelsen og debatten i Stortinget, vil det også være naturlig å komme tilbake til spørsmålet om en egen melding til Stortinget slik NHO oppfordrer til.

La meg også nevne en annen side ved EØS-arbeidet, nemlig forholdet til Stortinget. Regjeringssiden skal ikke blande seg inn i Stortingets organisering av dette arbeidet, men vi har en felles utfordring i å sikre solid behandling i Stortinget og sikre at Stortinget ikke dynges ned i detaljer, men får muligheten til å forholde seg til overordnede politiske spørsmål.

Jeg har, som jeg sa innledningsvis, ikke snakket om temaet for dagens seminar, nemlig sikkerhets- og utenrikspolitisk utvikling etter den kalde krigen. Dette skal jeg overlate til dere å diskutere og jeg håper seminaret vil bidra til å styrke tekningen vår også på dette området. La meg bare konstatere at dette temaet er enda mer relevant enn vi kanske trodde da det ble satt på dagsorden for seminarserien. De siste ukers uro i Russland beskriver dette med all mulig tydelighet. Situasjonen i Kosovo like så.

NATOs rolle som aktiv pådriver for sikkerhetspolitisk integrasjon i Europa, OSSEs rolle, VEUs ambisjoner og ulike lands reelle vilje til å avgi suverenitet på et så sentralt område som sikkerhetspolitikk og utenrikspolitikk bør stå i fokus. Jeg ser fram til utfallet av debatten og ønsker lykke til!