Utenriksminister Knut Vollebæk

Europeisk sikkerhet i omforming - nye utfordringer for Norge

Oslo Militære Samfund, 9. november 1998

Kjære tilhørere!

Dagens emne, "Europeisk sikkerhet i omforming - nye utfordringer for Norge," er omfattende. Jeg vil prøve å se på det fra tre ulike synsvinkler.

For det første, vil jeg ta for meg sikkerheten i nærområdene, med vekt på samarbeidet med Russland. For det andre, vil jeg ta utgangspunkt i situasjonen i Kosovo og vise hvordan dette stiller økte krav til internasjonal krisehåndtering. For det tredje, vil jeg drøfte den sikkerhetspolitiske omformingen i Europa og de konsekvensene den får for NATO-samarbeidet.

NATO-toppmøtet i Washington i april neste år vil høytidelig markere at det er 50 år siden Atlanterhavspakten ble inngått. Men toppmøtet vil først og fremst identifisere og presentere NATOs nye oppgaver, i en ny situasjon, ved inngangen til et nytt århundre.

Utviklingen i Russland, krisene på Balkan og omformingen av NATO-samarbeidet må ses i sammenheng. De er alle utviklingstrekk av grunnleggende betydning for vår egen sikkerhet. Mitt viktigste budskap i dag er at vi må tenke grundig gjennom hva de nye utfordringene vil bety for oss. Vi må i tillegg intensivere arbeidet på det praktiske plan med å møte dem.

Situasjonen i Russland

Jeg velger å begynne med situasjonen i Russland, som gir grunn til bekymring. Overgangen til demokrati og markedsøkonomi har vist seg å bli en smertefull prosess for det russiske samfunnet. Å bygge opp nye politiske institusjoner og en ny politisk kultur er komplisert og tidkrevende.

Da det nye Russland konstituerte seg som stat og trådte frem på den internasjonale arenaen for snart syv år siden, var optimismen stor både i Russland og utenfor landets grenser. Myndighetene, med president Jeltsin i spissen, lovet befolkningen barske tider i en overgangsfase. Så skulle vekst og velstand følge.

For Norge og andre vestlige land gav omveltningene i Russland åpning for et bredt samarbeid. Den nye situasjonen inviterte til en langt mer målrettet Russlandspolitikk, som norske myndigheter har søkt å følge opp de siste årene. Politikken har vært innrettet mot å løse konkrete utfordringer, etablere nye samarbeidsformer og mellomfolkelig kontakt og legge grunnlaget for stabilitet og sikkerhet i nord.

Samarbeidsprogrammet for Sentral- og Øst-Europa, handlingsplanen mot atomforurensning og det regionale Barentssamarbeidet har vært de viktigste virkemidlene for å utvikle forholdet til Russland.

Også rent militært innebar den nye situasjonen viktige positive endringer. Det har det siste tiåret funnet sted en betydelig reduksjon i den militære kapasiteten i Leningrad militærdistrikt. CFE-avtalen om konvensjonelle styrkereduksjoner i Europa innebar at muligheten for storstilte offensive operasjoner og overraskelsesangrep ble fjernet. CFE-avtalens omfattende verifikasjons- og informasjonsregime har vist seg svært viktig for stabiliteten i alle deler av Europa.

Kola og Nordvest-Russland forblir imidlertid et svært viktig militært støttepunkt for Russland som stormakt. Russiske militære interesser i nord vil også i fremtiden virke inn på vår egen situasjon. Men fremveksten av et demokratisk Russland har åpnet for økt bilateral kontakt også på forsvarsområdet.

Hva har vi så oppnådd gjennom bestrebelsene på å utvikle en Russlandspolitikk på disse områdene ? Og hva er forutsetningene for videreutvikling av dette samarbeidet, gitt den økonomiske og sosiale krisen som i dag utfolder seg på den andre siden av grensen ?

Gjennom Samarbeidsprogrammet for Sentral- og Øst-Europa har norske myndigheter siden starten i 1992 støttet samarbeidsprosjekter i de øst-europeiske landene med mer enn 2 milliarder kroner. Over 2.800 tiltak er igangsatt. Prosjektinnsatsen har særlig vært konsentrert om Nordvest-Russland, med spesiell vekt på Barents-regionen, samt de tre baltiske landene. Det er imidlertid på det rene at for næringssamarbeidet er det omfattende russiske byråkratiet en vanskelig utfordring. I inneværende år er det bl.a. av den grunn foretatt en markert opptrapping av samarbeidstiltak innenfor helse- og sosialsektoren, når det gjelder utveksling av studenter og forskere og innenfor miljøvern og energisparing.

Med handlingsprogrammet for atomsaker har vi innledet et ambisiøst arbeid for å forebygge kjernefysisk forurensning fra et område med en av verdens tetteste konsentrasjoner av kjernefysiske installasjoner. Arbeidet gjennomføres i nært samarbeid med russiske myndigheter, private selskaper og internasjonale organisasjoner. Vi har lagt stor vekt på å mobilisere et internasjonalt engasjement i løsningen av disse oppgavene, i første rekke fra EU-land og USA. Utfordringene er enorme, og det er svært krevende å oppnå selv begrensete resultater. Vi har ikke oppnådd alt vi ønsket, men et omfattende arbeid er innledet. Vi skal huske på at samarbeidet om oppryddingen etter atomforurensningen i nord baserer seg på en russisk åpenhet som nylig var helt utenkelig.

Barentssamarbeidet har bidratt til å åpne opp en region som gjennom mange tiår var preget av lukkethet og mistenksomhet. Arbeidet med å fremme demokrati, rettssikkerhet og sosial trygghet i regionen vil bidra til å sikre fred og stabilitet i hele det nordlige Europa.

Det forsvarsrelaterte samarbeidet med Russland har vært rettet inn mot praktisk samarbeid og mot å utvikle åpenhet og tillit også på militær side. Vårt samarbeid på dette feltet må sees i sammenheng med det militær-politiske samarbeidet som er utviklet mellom Russland og de øvrige allierte og med NATO. Besøksutveksling, samarbeid med grensevaktstyrkene, miljøsamarbeid gjennom det norsk-russisk-amerikanske AMEC-samarbeidet og mellom Kystvakten og russiske myndigheter har stått sentralt. Vi har allikevel ikke oppnådd de fremskrittene vi ønsket oss på dette feltet.

På det utenrikspolitiske plan står vi overfor et Russland som er mer opptatt av sine nasjonale interesser. Enkelte har i denne sammenheng talt om en normalisering av utenrikspolitikken. Det kan være noe i dette. Det er legitimt å ha nasjonale interesser. Det avgjørende er at de hevdes på den rette måten og med akseptable metoder.

Norges bilaterale forhold til Russland er bedre enn noensinne, og det er en nødvendig forutsetning for å videreutvikle samarbeidet. To statsbesøk på to år er talende uttrykk for det gode forholdet. La meg også nevne de hyppige møtene mellom utenriksministrene, både bilateralt og multilateralt, bl.a. i Barentsrådet.

Krisen i Russland har ikke rokket ved grunnlaget for det allsidige samarbeidet som vi ønsker å videreutvikle, både politisk, kulturelt og økonomisk. Potensialet for samvirke på det økonomiske feltet er stort, men lite utnyttet så lenge Russland er i krise. Det er hjelpesendingene til Nordvest-Russland for vinteren som preger nyhetsbildet i dag.Vi arbeider imidlertid for at Russland raskest mulig skal overvinne dagens krise og fylle den plassen i det internasjonale samfunnet som landets store ressurser tilsier.

Vi har på kort tid oppnådd mye gjennom samarbeidet med Russland i Østersjøområdet og i Barentsregionen. Klarer vi i fellesskap å befeste dette samarbeidet, vil det bidra til vekst, velstand og folkestyre i nærområdene. Vi er i ferd med å se på dette som en del av forberedelsene til formannskapet vårt i Østersjørådet i 1999 - 2000. Formannskapet vil være et viktig bidrag til vår egen sikkerhet.

Vi har imidlertid også vanskelige spørsmål å hanskes med. Utvisningen av fem russiske diplomater tidligere i år var en tung avgjørelse. Avgrensnings-forhandlingene i Barentshavet går tregt. Fra i sommer vil dere huske et par begivenheter med tilknytning til fiskerispørsmål omkring Svalbard. Vi har også hatt vansker med å få gjennomført fiskeriforskningstokt i russisk økonomisk sone som fiskerimyndighetene våre har vært enige om betydningen av. Dette har vært et forstyrrende element i et ellers godt samarbeid mellom Norge og Russland om fiskeriforvaltning og kvotefastsettelser.

Den økonomiske og sosiale krisen svekker med andre ord mulighetene for resultater på kort sikt. Stilt overfor slike utfordringer og fare for tilbakeslag vil imidlertid min holdning være at vi bør gjøre en ekstra innsats for å få fortgang i et samarbeid som er i vår egen, Russlands og Europas sikkerhetspolitiske interesse. Vi ønsker å utvikle det konkrete samarbeidet, løse problemer som måtte oppstå, og fremme stabilitet og økt sikkerhet. Videreføring av Barentssamarbeidet vil være et viktig instrument i så måte.

Situasjonen på Balkan, Kosovo

Vi må altså forvente fortsatte utfordringer i nærområdene, men potensialet for ustabilitet og konflikt er langt større i Europas randområder i sør og sørøst. Disse konfliktene vil også påvirke vår sikkerhet. Vi gjør følgelig klokt i å forvente at vi i årene som kommer vil bli stilt overfor krav om bidrag til politisk, militær og humanitær innsats i nye konfliktområder.

I Kosovo har avtalene som ble inngått under forhandlingene mellom USAs spesialutsending Richard Holbrooke og president Milosevic i forrige måned, skapt en ny situasjon. President Milosevic aksepterte betingelsene i Sikkerhetsrådets resolusjon 1199 og et internasjonalt overvåkningsnærvær på bakken og i luften, i regi av OSSE og NATO. OSSE etablerer nå sitt overvåkningsorgan - Kosovo Verification Mission. NATO er i gang med overvåkingen av jugoslavisk luftrom. Det internasjonale samfunnet er godt i gang med å avhjelpe en humanitær krise som truet med å bli katastrofal.

Tilbaketrekkingen av serbiske styrker og avtalene om internasjonal overvåking gir en mulighet for å få i gang reelle forhandlinger om en varig løsning. Vi har nå skaffet oss albuerom som kan og må utnyttes for å få i gang en prosess mot en politisk løsning som kan føre til stabilitet, ikke bare i Kosovo, men også i regionen som helhet.

En politisk løsning vil omfatte etablering av demokratiske institusjoner som reflekterer befolkningsstrukturen i Kosovo, ivaretakelse av kosovo-albanernes rettigheter, gjennomføring av grunnleggende menneskerettigheter og arbeid for forsoning mellom folkegruppene. Løsningen må samtidig ivareta målet om å bevare Jugoslavias territorielle integritet.

Den kanskje største utfordringen blir å sikre at alle partene deltar fullt ut i den prosessen som er startet. Vi vet at det er sprikende oppfatninger på kosovo-albansk side av de avtalene som er oppnådd. Full uavhengighet for Kosovo er det endelige målet for mange. Faren er til stede for at utbrytergrupper vil forsøke å fremprovosere nye trefninger. Derfor er det av avgjørende betydning med fortsatt internasjonalt press på partene for å få i gang reelle forhandlinger. Dette vil øke muligheten for en varig løsning.

Hvis vi oppnår en fredelig løsning i Kosovo, vil det bli behov for ytterligere bistand til opprettelse av et forvaltningsapparat, rettssystem og politi. Valg vil måtte organiseres. Oppgavene vil være mange og kompliserte. Jeg tror vi må belage oss på en langsiktig innsats fra det internasjonale samfunnets side for å bidra til en demokratisk utvikling i Kosovo. Russland vil også ha en viktig rolle i dette arbeidet.

Oppdraget i Kosovo blir en hovedoppgave for det kommende norske formannskapet i OSSE. Verifikasjonsmisjonen har i utgangspunktet et mandat med ett års varighet, men med muligheter for forlengelse. Beslutningen om en eventuell forlengelse må derfor treffes under Norges formannskap.

Norge har som kjent påtatt seg å spille en ledende rolle i forbindelse med etableringen av KVMs hovedkvarter i Pristina. Vi har stilt til disposisjon en stabssjef som inngår i misjonens ledergruppe, og vi står ansvarlig for opprettelse og drift av hovedkvarteret. En betydelig del av de 70 nordmennene som skal inngå i misjonen, vil ha hovedkvarteret som sitt tjenestested. Tilretteleggelse av deltakelsen har skjedd i nært samarbeid med forsvaret, politiet og frivillige organisasjoner.

Det at vi på kort tid kan etablere en omfattende deltakelse med høyt kvalifisert personell, illustrerer at vår evne til å delta i internasjonal krisehåndtering har gjennomgått en rivende utvikling de siste årene.

Én av årsakene til at vi ble bedt om å spille en slik ledende rolle, er vårt kommende OSSE-formannskap. Samtidig er vi en aktiv alliert i NATO. Det reflekterer også at vi er en tradisjonelt sentral bidragsyter når det gjelder sivil og militær krisehåndtering, fredsbevaring og humanitær innsats. Anmodningen må etter mitt syn ses som en anerkjennelse av Norge som troverdig partner og alliert, og vår vilje til å prioritere nye sikkerhetspolitiske utfordringer.

Selv om serbiske myndigheter har garantert for KVMs sikkerhet, vil det foreligge en risiko, blant annet fra ekstremistgrupper på begge sider. Personellets sikkerhet er noe Regjeringen tar svært alvorlig. Etter mitt syn vil et fortsatt NATO-nærvær i regionen bidra til å heve terskelen for fornyede kamper og muliggjøre en rask reaksjon dersom det skulle bli nødvendig. Vi legger derfor stor vekt på at det forberedes utplassering av en reaksjonsstyrke i Makedonia, slik at både misjonens eget personell og personell fra de humanitære organisasjonene raskt kan evakueres.

Den kanskje viktigste lærdommen vi kan trekke fra håndteringen av krisen i Kosovo, er nødvendigheten av tilstrekkelig sterkt og troverdig politisk press. En mest mulig enhetlig internasjonal holdning er av avgjørende betydning. Russland har og vil fortsatt ha et stort ansvar for å bidra til en felles internasjonal holdning. Sikkerhetsrådsresolusjon 1199 la det nødvendige politiske grunnlaget for å få stanset den serbiske krigføringen. Uten det militære presset fra NATO er det lite trolig at president Milosevic hadde akseptert Sikkerhetsrådets krav og inngått overvåkningsavtalene.

Forsterket innsats for internasjonal sivil og militær krisehåndtering

Konfliktene i Bosnia og Kosovo understreker nødvendigheten av et mer omfattende engasjement for krisehåndtering. Det internasjonale samfunnet vil bli stilt overfor nye konflikter og forsterkete krav til humanitær og militær aksjon i årene som kommer.

Dette bunner i at interne og regionale konflikter hyppig slår ut i krigshandlinger, med omfattende lidelser for sivilbefolkningen, ødeleggende virkninger for stats- og samfunnsstrukturer og regional destabilisering som resultat.

Mens 9. april 1940 og 6. juni 1944 har formet de sikkerhetspolitiske grunnforestillingene i Norge det siste halve århundret, er det Srebrenica, Kosovo og Rwanda som former den sikkerhetspolitiske virkeligheten vi nå går i møte.

Norges deltakelse i fredsbevarende operasjoner og internasjonal krisehåndtering utgjør en integrert del av vår utenriks- og sikkerhetspolitikk, og det er flere grunner til det. Sikkerhetspolitisk bidrar vi til fred og stabilitet i vår del av verden. Det ligger videre en moralsk forpliktelse til grunn, som et ledd i vårt globale engasjement for menneskerettigheter og for fred. Mye av Norges engasjement i fredsoperasjoner verden over har vært begrunnet ut fra humanitære hensyn. Norske fredsstyrker og nødhjelpsarbeidere har ofte arbeidet side om side. Norge har også en klar egeninteresse i å bidra til at internasjonale normer etterleves, at brudd på verdenssamfunnets regler sanksjoneres.

Slik sett er fredsbevarende innsats med militære styrker et utenrikspolitisk virkemiddel. Megling, støtte til fredsprosesser og målrettet bruk av bistand er andre redskaper for internasjonal krisehåndtering.

Norge har i en årrekke vært en svært aktiv bidragsyter til internasjonal sivil og militær krisehåndtering, megling og innsats for fred og forsoning. Vi har all grunn til å være stolte av dette engasjementet. OSSE-formannskapet neste år og arbeidet med å etablere og drive organisasjonens hovedkvarter i Kosovo inngår i denne tradisjonen. KVM innebærer en pionerinnsats i overvåking av internasjonale avtaleforpliktelser. Oppdraget finner sted i et nytt og krevende terreng i grenselandet mellom sivil og militær iverksettelse av fredsavtaler.

Begrensningen ligger som alltid i at internasjonale fredsoperasjoner bare kan legge til rette for en fredelig utvikling. Fred kan ikke påtvinges utenfra, den må villes innenfra og vinnes nedenfra.

Omforming av samarbeidet i NATO

Det konfliktbildet vi ser på Balkan og i Europas sørøstlige nærområder, fører med seg store endringer i NATO-samarbeidet. Krisehåndtering i situasjoner som ikke omfattes av artikkel 5 i NATO-pakten, dvs. som ikke berører Alliansens kollektive forsvarsforpliktelser, legger i dag beslag på den overveiende delen av den løpende virksomheten i NATO, både på politisk og militær side. Regional ustabilitet og konflikt opptar NATOs medlemsland og dermed også NATO i økende grad. Faren for spredning og bruk av masseødeleggelsesvåpen er andre trusler mot europeisk sikkerhet, med utgangspunkt i konflikter i Europas nærområder.

Vi står derfor i dag overfor en dreining i tyngdepunktet i Alliansens virksomhet, i retning av redusert oppmerksomhet om NATOs tradisjonelle hovedoppgave, knyttet til territorielt forsvar av medlemslandenes territorium. Vekten på de nye oppgavene er i ferd med å økes tilsvarende.

NATO-toppmøtet i Washington i april neste år vil i denne sammenheng bli et svært viktig møte. Det vil markere NATOs nøkkelrolle for bevaring av fred og sikkerhet i Europa i etterkrigstiden, men samtidig - og det vil være det viktigste - innevarsle NATOs nye rolle.

Gjennomgangen av NATOs strategiske konsept fra 1991 vil bli en hovedsak i tiden frem mot toppmøtet. Det reviderte konseptet vil som Alliansens "prinsipprogram" definere NATO's rolle i en ny situasjon. Det nye konseptet vil bli en sentral del av budskapet ved markeringen av Alliansens 50-årsjubileum.

Det er et åpenbart behov for ajourføring, i lys av de sikkerhetspolitiske endringene og nye oppgaver. Det er enighet om at det reviderte konseptet må ha en bred omtale av nye oppgaver knyttet til krisehåndtering og samarbeid med partnerlandene. Konseptet vil reflektere den betydelige omstillingsprosessen Alliansen er inne i. Samtidig må det bekrefte det sentrale innholdet i NATO-samarbeidet, som gir Alliansen en unik rolle i europeisk sikkerhet.

Det foreligger i dag ingen umiddelbar eller direkte militær trussel mot Alliansen. Den sikkerhetspolitiske utviklingen i Europa er imidlertid preget av usikkerhet. Vi blir daglig minnet om at etniske og religiøse motsetninger, territorielle krav, brudd på menneskerettigheter og økonomiske og sosiale vanskeligheter kan føre til ustabilitet og voldelige konflikter i Europa og Europas nærområder. Spredning av masseødeleggelsesvåpen er et annet alvorlig problem. Vår sikkerhet påvirkes også av risiki av mer global art, slik som internasjonal terrorisme. I arbeidet med det strategiske konsept må vi ta høyde for de utfordringene som kan oppstå på sikt.

Å sikre en balanse mellom videreføring av kjernen i NATO-samarbeidet og tilpasning til nye oppgaver og nye utfordringer vil stå sentralt i Norges arbeid med det strategiske konsept. Så langt har det vært lite debatt i Norge omkring disse spørsmålene. Jeg håper imidlertid at vi fram mot 50-årsmarkeringen kan få en diskusjon om endringene i Alliansen og hva dette innebærer for oss. La meg nevne noen av de problemstillingene det nå jobbes med.

Det kollektive forsvaret har vært bærebjelken i NATO. Dette har vært av særlig betydning for oss, gitt vår geopolitiske plassering med felles grense mot Russland og med nærheten til basekompleksene på Kola. Det kollektive forsvaret har samtidig dannet grunnlaget for Alliansens evne til å påta seg nye oppgaver knyttet til krisehåndtering og fredsoperasjoner. For Norge vil det være viktig at det reviderte strategiske konsept bekrefter betydningen av kollektivt forsvar som kjernefunksjon i Alliansen.

NATO har bidratt til å binde de europeiske og nord-amerikanske allierte sammen i et sikkerhetsfellesskap. Dette fellesskapet er like viktig i dag som da Altlanterhavspakten ble undertegnet for snart 50 år siden. Alliansens engasjement i konflikten i Bosnia - og nå også vår felles innsats for å stanse voldshandlingene i Kosovo - illustrerer at transatlantisk solidaritet og samarbeid er en viktig forutsetning for å kunne møte de mange utfordringene Alliansen står overfor ved inngangen til et nytt århundre.

Allerede i den innledende fasen av arbeidet med det nye konseptet ble det slått fast at kollektivt forsvar og betydningen av transatlantisk solidaritet skal bekreftes som kjernefunksjoner. Konseptet må også bekrefte NATOs rolle som forum for konsultasjoner om sikkerhetsspørsmål. Denne kjernefunksjonen er av stor betydning og av flere grunner svært viktig for vår egen del, ikke minst siden Norge ikke er medlem av EU.

Konseptet vil måtte vektlegge krisehåndtering og fredsoperasjoner på en måte som er i tråd med disse oppgavenes betydning for internasjonal sikkerhet i dag, og den vekten de har fått i NATO-samarbeidet. Dette er i tråd med vårt syn. De fleste allierte understreker at disse oppgavene må gis en langt mer fremtredende plass enn tidligere. Enkelte land har også fremmet tanken om at de langt på vei bør sidestilles med de tradisjonelle oppgavene. Vi ser problemer med slike forslag, men de stiller oss likefullt overfor viktige avveininger.

Norge har alltid vært en vesentlig bidragsyter til fredsbevarende innsats. Vårt ønske om å la disse oppgavene få en mer framtredende plass i det reviderte strategiske konsept er i tråd med vårt brede engasjement på dette området. Men det kan reises argumenter mot å sidestille kollektivt forsvar og nye militære oppgaver som ikke er hjemlet i Washington-traktatens artikkel 5. Ett argument er at de nye oppgavene ikke er forpliktende for medlemslandene på samme måte som oppgavene knyttet til det kollektive forsvar.

Vårt utgangspunkt er at det er evnen til å ivareta artikkel 5-oppgaver som ligger til grunn for mulighetene til å håndtere ikke-artikkel 5-operasjoner. Vi må unngå å komme i en situasjon hvor ressurser prioriteres til krisehåndteringsoppgaver på bekostning av det som er nødvendig for det kollektive forsvaret.

Det klare ønsket om å gi ikke-artikkel 5-oppgaver en mer fremtredene plass i det reviderte konseptet gjør samtidig at vi må se nærmere på konsekvensene for NATOs militære samarbeid og for det norske forsvaret.

Økt vektlegging av krisehåndtering er altså et uttrykk for at Alliansens fokus er i endring. Oppmerksomheten rettes i økende grad mot utfordringene i Sørøst-Europa og i Europas nærområder i Middelhavsregionen.

Toneangivende allierte legger stor vekt på grenseoverskridende trusler, knyttet til spredning av masseødeleggelsesvåpen og terrorisme. De går inn for at det reviderte konseptet reflekterer dette og at NATO gis en tydeligere rolle i regionale konflikter som angår europeisk sikkerhet. Spørsmålet er hvor langt en skal gå i å gi NATO en slik rolle.

Også på norsk side ser vi en klar sammenheng mellom sikkerhet i Europa og Europas nærområder. Alliansens rolle som konsultasjonsforum bør styrkes ved at spørsmål som angår europeisk sikkerhet, gjøres til gjenstand for konsultasjoner i Alliansen. NATOs brede engasjement i krisehåndtering gjør dette naturlig. Vi må imidlertid være varsomme med å gi NATO en global rolle.

NATOs engasjement i krisehåndtering har ført til at diskusjonen om mandat fra FN eller OSSE for fredsoperasjoner har stått sentralt. Denne problemstillingen vil også komme opp under arbeidet med det strategiske konsept. Fra norsk side har vi klart understreket at det i utgangspunktet er nødvendig med FN-mandat for operasjoner som ikke er hjemlet i FN-paktens artikkel 51 og Washington-traktatens artikkel 5. Vi vil forsatt legge stor vekt på dette, også av hensyn til politisk oppslutning og legitimitet for framtidige militære operasjoner ledet av NATO. Samtidig er det klart at det kan tenkes tilfeller hvor det ikke er mulig å oppnå et klart mandat fra FNs sikkerhetsråd, som vi så i forbindelse med krisen i Kosovo.

NATO har de siste årene spilt en sentral rolle i arbeidet med å fremme den sikkerhetspolitiske integrasjonen i Europa på tvers av gamle skillelinjer. Det stadig mer forpliktende samarbeidet med partnerlandene gjennom det Euro-atlantiske partnerskapsrådet og Partnerskap for fred viser at landene gjennom NATO bidrar aktivt til å forme et bredt sikkerhetsfelleskap i Europa. Dette arbeidet må gis bred omtale i det reviderte strategiske konseptet.

Etter vårt syn vil det også være viktig å framheve Alliansens samarbeid med Russland og potensialet for videreutvikling av dette samarbeidet. Det er nå gått halvannet år siden grunnakten om samarbeid mellom NATO og Russland ble undertegnet. I løpet av denne tiden har vi oppnådd mye. De månedlige fellesmøtene har gitt oss en åpen kanal for drøfting av aktuelle spørsmål, ikke minst slike som angår situasjonen på Balkan. I Fellesrådet, og i ekspertfora under dette rådet, har det samtidig foregått konsultasjoner om saker som spenner fra sivilt beredskap til masseødeleggelsesvåpen. Vi har åpent drøftet problemstillinger som for få år siden var omgitt av det strengeste hemmelighold. I høst tok Fellesrådet fatt på en serie av konsultasjoner der nasjonene presenterer sine militære infrastrukturprogrammer. Den norske presentasjonen vil ventelig finne sted en gang på nyåret.

Det vi er vitne til, er en gradvis nedbygging av en rekke konkrete barrierer i forholdet mellom NATO og Russland.

Under arbeidet med grunnakten i 1997, var enkelte bekymret for at Russland skulle få stor innflytelse over det allierte samarbeidet. Dette perspektivet tror jeg er galt av to grunner. For det første bygger det på en undervurdering av styrken i NATO-samarbeidet og det allierte samholdet. Alliansen er ikke en organisasjon som kan presses til å akseptere noe som ikke er i samsvar med dens interesser. For det andre er det ikke nødvendigvis galt at Russland får innflytelse. Vi må unngå å betrakte Russland som en motpart. Det er i vår interesse å legge forholdene til rette slik at Russland blir en medspiller i sikkerhetspolitikken. Dette betyr ikke at jeg undervurderer de interessemotsetningene som finnes. Men en av Fellesrådets overordnede oppgaver er å bygge ned disse motsetningene.

Vi må erkjenne at NATO/Russland-samarbeidet for tiden sliter i motbakke. Det er ikke fordi motsetningene har økt, til tross for at Kosovo-krisen nok har vært en belastning. Årsaken finnes først og fremst i den dype krisen Russland selv befinner seg i, både økonomisk og politisk.

Over hele spekteret av samarbeidsaktiviteter ser vi at ressursknapphet setter klare grenser for hva russerne ser seg i stand til å delta i. Det kan gjelde øvingsvirksomhet under Partnerskap for fred, og det gjelder møtevirksomhet i NATO-hovedkvarteret. Vi ser det samme problemet på det bilaterale plan i nordområdene. Vi må derfor være rede til å se på utradisjonelle løsninger, for å unngå svekkelse av det viktige samarbeidet som er under oppbygging. Vi skal bidra til at målsettingene våre nås ved å være så åpne som mulig overfor Russland og vise stor vilje til å trekke landet med. Intet annet partnerland betyr så mye for oss og for sikkerheten i Europa som nettopp Russland.

Arbeidet med å integrere Polen, Ungarn og Den tsjekkiske republikk i Allianse-samarbeidet er i rute. Jeg ser frem til at de blir medlemmer av Alliansen før toppmøtet i april. Utvidelsen vil befeste den positive politiske og økonomiske utviklingen de tre landene har hatt. Sammen med samarbeidet i Partnerskap for fred, EAPC og med Russland og Ukraina, vil utvidelsen også styrke sikkerheten og stabiliteten i Europa og Alliansen selv.

Det er bred enighet om at NATO forsatt skal være åpen for nye medlemmer. Det er også vårt syn at utvidelsesprosessen bør fortsette, som et vesentlig ledd i arbeidet med å fremme et utdypet sikkerhets- og forsvarspolitisk samarbeid i hele Europa. Prosessen skal gjennomgås i forbindelse med Washington-toppmøtet, men det er lite trolig at det blir et utvidelsestoppmøte.

Norge støtter aktivt opp om NATOs åpne dør, men vi ser ikke behov for nye invitasjoner allerede på det kommende NATO-toppmøtet. Det vil imidlertid være viktig at stats- og regjeringssjefene klart bekrefter og utdyper budskapet fra toppmøtet i Madrid. Dette vil bidra til å gi utvidelsesprosessen fortsatt troverdighet og opprettholde motivasjonen og reformviljen i søkerlandene.

På norsk side er vi opptatt av at toppmøtet gir en balansert omtale av kandidatland i nord og sør. Toppmøtet bør også ha referanser til de omfattende forberedelsene og reformene som er gjennomført i flere partnerland, ikke minst på demokrati- og MR-siden. Det har også skjedd en positiv utvikling av naboskapsforbindelsene i Europa. De baltiske landene har gjort mye på disse områdene. Fra norsk side tar vi sikte på å gjennomføre en sikkerhetspolitisk dialog med de baltiske landene før toppmøtet i Washington.

Vi legger også vekt på å videreutvikle NATOs åpne dør, bl.a. gjennom utbygging av Partnerskap for fred. Vi bør se nærmere på en mer aktiv bruk av den individuelle dialogen mellom NATO og søkerlandene for å bistå dem ytterligere i forberedelsene til medlemskap.

Håndteringen av de nye sikkerhetsutfordringene, i Bosnia og nå i Kosovo, viser med all tydelighet nødvendigheten av at Europa og Nord-Amerika står sammen i løsningen av oppgaver som krever felles opptreden. Samtidig vil de europeiske landene gradvis måtte påta seg et større ansvar for sikkerheten i Europa og en større rolle innenfor Alliansen. Det har pågått en gradvis utvikling i den retningen de siste årene, under stikkordet Europeisk sikkerhets- og forsvarsidentitet (ESDI). Denne prosessen kommer politisk til uttrykk i EU-samarbeidet innenfor rammen av den felles utenriks- og sikkerhetspolitikk, og den kommer til uttrykk i Alliansen og i samarbeidet mellom NATO og VEU.

Det synes fortsatt å være klare begrensninger på hvor langt denne prosessen kan utvikle seg. Det er imidlertid liten tvil om at framveksten av et mer enhetlig sikkerhetspolitisk tyngdepunkt på vår side av Atlanterhavet vil fortsette, særlig fordi det både svarer til ambisjoner i Europa og forventninger i Nord-Amerika. Den siste tiden er det kommet enkelte tegn på en ny dynamikk i dette arbeidet, særlig fra den britiske regjeringens side.

Bestrebelsene på å gjøre Europa til en mer enhetlig aktør på det sikkerhetspolitiske område vil ikke minst være knyttet til EUs felles utenriks- og sikkerhetspolitikk, FUSP. Det er klart at en slik utvikling vil stille oss overfor en utfordring. Et styrket europeisk ansvar vil særlig være aktuelt nettopp på krisehåndteringsområdet. Vi er som nevnt en viktig bidragsyter til internasjonal krisehåndtering, med personell og finansielle ressurser. Samtidig har vi egne interesser å ivareta i forbindelse med omformingen av de sikkerhetspolitiske samarbeidsstrukturene. Det betyr at vi har et selvfølgelig ønske om å delta aktivt i beslutningsprosessene på dette området.

Det er ikke anledning til å gå inn på ESDI i større detalj i dag, men jeg vil komme tilbake til saken i forbindelse med redegjørelsen for Stortinget om norsk Europa-politikk i januar.

Avslutning

Når fremtidige historikere analyserer norsk sikkerhetspolitikk i det 20. århundre, vil 9. april fortsatt være en merkedato. Det som skjedde i 1940 har formet norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk på en grunnleggende måte. Det har også preget nordmenns bilde av NATO. Alliansen har i sine snart 50 år gitt oss visshet om alliert unnsetning og støtte i tilfelle krise eller krig.

Alliansen vil fortsatt ivareta denne oppgaven. Men vi må i stigende grad ta inn over oss at NATO i dag har andre og nye oppgaver, som dominerer den løpende politiske og militære virksomheten i organisasjonen. Washington-toppmøtet er bare første etappe.

Dette er en utvikling vi hilser velkommen. Norges deltakelse i Alliansen, våre bidrag til internasjonale fredsoperasjoner, vårt engasjement i FN og OSSE, naboskapet med Russland - alt dette gir oss gode forutsetninger for å delta aktivt i arbeidet med de nye utfordringene.