Utviklings- og menneskerettighetsminister Hilde Frafjord Johnson:

Fattigdomsbekjempelse, matvaresikkerhet og menneskerettigheter (*)

(*) Bearbeidede og oversatte utdrag fra Statsrådens foredrag på Norges Landbrukshøgskole, Ås, 8. september 1998; “Poverty Alleviation, Food Security and Human Rights”.

Foredrag for NORAD 19. oktober 1998

Landbrukssektoren fortjener økt oppmerksomhet i bistanden. Det er flere grunner til dette. Dekning av grunnbehov og fattigdomsorientering er en vinkling, næringsutvikling en annen. Landbruk henger også nært sammen med rettighetsspørsmål og med naturforvaltning og miljø, for ikke å glemme likestilling. Derfor er jeg glad for denne anledningen til å sette fokus på landbrukssektoren, med en visitt til alle disse stikkordene.

Matvaresikkerhet og utvikling innen landbrukssektoren

Som dere kjenner til ønsker vi en mer slagkraftig utviklingspolitikk rettet mot de fattigste. Dette innebærer å rette utviklingssamarbeidet mot fattige regioner, fattige land og fattige befolkningsgrupper. Dette betyr at MUL-landene - de minst utviklede landene - vil bli prioritert. Fokuset på fattigdom vil også påvirke hvordan utviklingsmål- og strategier blir formulert, hvordan utviklingsprosjekter blir utformet. Et mål er økt bistand til Afrika. Et annet element er mer vekt på sektorprogrammer. Hensikten er å fremme bedre koordinering, og å styrke mottakerlandenes evne til å initiere egne programmer for fattigdomsbekjempelse. I flere utviklingsland har man formet sektorprogram som kombinerer reformer, institusjons-utvikling, kompetansebygging og tiltak for å tiltrekke investeringer og innsats. Dette gjelder også i noen tilfeller landbrukssektoren.

I de fattigste landene livnærer opptil 90 prosent av befolkningen seg på landbruk. Dette gjelder også befolkningen i de landene som norsk utviklingshjelp prioriterer høyest. Man kan derfor ikke bekjempe fattigdom uten en ordentlig landbrukspolitikk og landbrukssatsing. Landbruk er hjørnesteinen i produksjonen. Landbruk har stor betydning for sysselsetting, “lønn” og eksportinntekter. Forskjellen mellom en god og dårlig avling kan bety liv eller død, eller det kan avgjøre om man vil klare å møte eller ikke møte grunnleggende behov for millioner av mennesker i et land. Det betyr mye for den enkelte og den enkeltes familie. Man kan heller ikke forvente særlig økonomisk vekst i landet som helhet uten utvikling innen landbrukssektoren.

De fattigste landene bør derfor føre en politikk som fokuserer på å legge til rette for bærekraftig vekst innen produksjon av landbruksvarer. Dette vil føre til større inntekter ikke bare innen landbrukssektoren, men også i den lokale foredlingsindustrien og innen den tjenesteytende sektor. På denne måten kan vi si at landbruket faktisk er - og skal være -dynamoen i den økonomiske utviklingen i mange av de fattigste landene. Det er ikke en overdrivelse å hevde at landets utvikling i stor grad vil avhenge av utviklingen innen landbrukssektoren. Dette bør også ha betydning for våre prioriteringer i det norske utviklingssamarbeidet. Paradoksalt nok har norsk bistand i mindre og mindre grad fokusert på landbruksutvikling. Selv om vi har gitt støtte, er det ikke landbruk som har vært mest i fokus. Dette må vi rette på. Dette innebærer at vi også må tenke nytt rundt virkemidler i landbrukssektoren.

Begrepet “matvaresikkerhet” har tradisjonelt vært forbundet med produksjon av matvarer. Man har lenge trodd at hvis matvareproduksjonen øker, så vil dette føre til at usikkerheten rundt tilgang til matvarer reduseres. Imidlertid viser det seg - og denne dimensjonen må også være med: - at til tross for at matvareproduksjonen per innbygger totalt har vært høyere enn befolkningsveksten i løpet av de siste 40 årene, så har underernæringsnivået vært konstant. Dette er et stort paradoks. Det viser seg dermed at fordeling av mat er det viktigste for matvaresikkerheten - ikke nødvendigvis produksjonsnivået. I dag er det nesten en milliard mennesker som ikke har tilgang til trygg og ernæringsrik mat. De neste 25 årene vil sannsynligvis matvareproduksjonen være tilstrekkelig til å dekke behovene til de som har nok kjøpekraft. Mange mennesker i utviklingsland vil imidlertid ikke ha tilstrekkelige produksjonsmuligheter eller inntekter til å dekke sine grunnleggende matbehov.

Sagt med andre ord, tilgang til matvarer er avhengig av at en enten har midler til å kjøpe matvarer eller til selv å produsere dem. Fattigdomsbekjempelsen er derfor en viktig faktor for å oppnå en bedre matvaresikkerhet. Siden vi allerede, erfaringsmessig, vet at matvaresikkerhet er forbundet med tilgang til jord, tilgang til kreditter og tilgang til produksjonsmidler, kan vi ikke skille det fra generell økonomisk og sosial utvikling.

I de fleste utviklingsland krever næringsutvikling en bred og konsekvent tilnærming. I denne sammenhengen er landbrukssektoren i mange utviklingsland den mest dynamiske sektoren. Det er et faktum at en ku i Tanzania i gjennomsnitt produsere 450 liter melk i året, mens en norsk ku i gjennomsnitt produserer 5.500 liter melk i året. Disse tallene illustrerer at utvikling innen landbruket vil øke inntektsgrunnlaget og har et stort potensiale, både for den enkelte og for samfunnet som helhet. Dette er derfor også en av de viktigste områdene innen næringsutvikling.

Bistand til landbrukssektoren, inkludert skogbruk og fiske, er avgjørende for den generelle sosiale og økonomiske utviklingen i de fleste utviklingsland. I denne sammenhengen er det viktig å erkjenne at produksjonen i landbruket må sees i en større sammenheng, relatert nettopp til fattigdomsbekjempelse og fordelingspolitikk. Som jeg nevnte tidligere, produksjonen i landbruket er bare en del av det bredere begrepet “matvaresikkerhet”. Det er derfor viktig å fokusere på aspekter som foredling av landbruksprodukter, handel og eksport av matvareprodukter, i tillegg til at man må tenke på hvem produsentene er og hvem som tjener på økt produksjon.

I 1997 beløp den bilaterale støtte til landbrukssektoren seg til nesten 200 millioner kroner, hvorav 25 prosent var øremerket skogbrukssektoren. Mye av støtten gikk til østlige og sørlige deler av Afrika, og en økende andel gjennom frivillige organisasjoner. Det har vært kanalisert støtte gjennom frivillige organisasjoner for gjennomføring av integrerte programmer som tar sikte på å bekjempe fattigdom, forbedre forvaltningen av naturressursene og det biologiske mangfoldet.

Statistikk for den norske utviklingshjelpen viser imidlertid at direkte støtte til landbruks-sektoren har gått ned de siste årene. En av hovedgrunnene til denne nedgangen har sammenheng med at matvarehjelpen har blitt vesentlig redusert i forhold til nivået på 70- og 80-tallet. Dette er spesielt knyttet til nedgang i leveringer av kunstgjødsel og andre tilsetnings-stoffer beregnet på landbrukssektoren. Jeg er ikke spesielt kritisk til dette. Vi skal ikke være så altfor stolte av all vår bistand til landbrukssektoren opp igjennom årene.

En stor del av vår hjelp til bærekraftig landbruk går gjennom støtte til utdanning og utvikling av små bedrifter for å forbedre foredlingen av landbruksprodukter. Dette kan man dessverre ikke se ut av utviklingsstatistikken. Allikevel er det klart at vårt utviklingssamarbeid ikke har vært nok fokusert mot landbrukssektoren. Dette har jeg tenkt å gjøre noe med. Dette må også NORAD gjøre noe med og vi må ha en dialog om dette.

Det har vært store forandringer i betingelsene for landbruket i utviklingslandene de siste 10 årene. Landbruksproduksjonen og avsetningen av landbruksvarer har enten vært statseid eller kontrollert av staten i mange samarbeidsland. Denne andelen har gått betydelig ned, og produsentene har i større grad vært nødt til å tilpasse seg de frie markedskreftene (knyttet til strukturtilpasninger). Landbruk er i dag i stor grad en del av privat sektor i de fleste av våre samarbeidsland. Dette har nok også ført til en viss usikkerhet knyttet til hvilke tiltak og hvilke virkemidler vi skal satse på. Utviklingshjelpen bør ta sikte på å utvikle og øke kapasiteten i landbrukssektoren gjennom støtte til utdanning, forskning, opplærings- og veilednings-tjenester . Betydningen av støtte også til foredling av landbruksprodukter vil bli videre diskutert og utdypet i vår nye strategi for næringsutvikling. Samtidig - når verden har forandret seg - må vi være forberedt på å tenke nytt rundt virkemidler i utviklingen av landbruksproduksjonen og landbrukssektoren som helhet, f.eks. på foredlingssiden.

Jeg vil ikke gå inn i detalj på strategien for næringsutvikling i Sør - dette arbeidet er godt i gang og en fyldig omtale av strategien er gitt i vedlegg 3 til vårt budsjett. Selve strategien presenteres som kjent ved årsskiftet. Det er imidlertid viktig å understreke at vi ønsker at strategien skal legge grunnlaget for en bedre sammenheng mellom tiltak på ulike områder og sektorer som alle bidrar til næringsutvikling. Dette gjelder også en bedre sammenheng mellom det vi gjør på ulike sektorer som landbruk, (små)industri, støtte til reform-programmene, osv.

Mens den tradisjonelle bistanden på landbruksområdet vektlegger de faglige sidene ved landbruksutvikling, vil jeg at strategien for næringsutvikling skal legge grunnlaget for en økt fokus på at bøndene får avsetning for sine produkter, på lønnsom produksjon og tiltak som kan knytte landbruket sammen med andre deler av økonomien. Altfor ofte ser vi i utviklings-land at sektorene er uten forbindelse med hverandre, at de opererer i isolerte skott og dermed ikke skaper den gjensidige forsterkende effekten som kan skape resultater på makronivå.

Poenget er at næringsutvikling må bli en integrert del av vårt utviklingssamarbeid. Dette innebærer at næringsutvikling ikke må sees på som en særskilt sektor og behandles isolert, for eksempel i utformingen av særegne bistandsprogrammer i våre samarbeidsland. Nærings- og landbruksutvikling må integreres i bistanden for øvrig. Her må det også tenkes nytt, både når det gjelder prosjekt- og programplanlegging, faglig oppfølging, og organiseringen av arbeidet i NORAD.

Landbruket har verken generelt eller innen næringsutvikling blitt sett på som et satsings-område. Vi kan godt si at landbruket har blitt stemoderlig behandlet de siste 10-15 årene i forhold til andre sektorer. I mange av våre samarbeidsland er imidlertid utvikling av landbruket nøkkelen til næringsutvikling. Dette gjelder landbrukets rolle både som råvareleverandør og input til industri som bearbeider landbruksprodukter, og som kilde til produktiv sysselsetting, inntekt og fordeling. Samtidig er landbruksproduksjon og bearbeidingsindustri - som f.eks. annen småindustri - avhengig av gode rammebetingelser. De trenger ikke nødvendigvis subsidier, men at man tar bort hindringer for utvikling; regelverk, bestemmelser, monopolsituasjoner, osv. Her ser vi behov for å gjøre mer, og til dels være tøffere overfor myndighetene i forhold til at de skal gjøre jobben sin. Lurer vi på hvorfor så mange landbruksprosjekter har vært mislykkede bakover i historien så finner vi noen av svarene her. Vel har ikke de internasjonale rammebetingelsene alltid vært de beste, men til dels har heller ikke myndighetene gjort sin jobb.

På den internasjonale arena har det vært stor fremgang innen landbruksforskning relatert til matvaresikkerhet og landbrukssystemer, noe som allerede har kommet småbrukere i Afrika til gode. For å illustrere hvor viktig utvikling av ekspertise på dette feltet er, vil jeg nevne vår støtte til internasjonal landbruksforskning kanalisert gjennom CIGAR systemet. Den økte for øvrig med 50 prosent i år forhold til i 1997. Støtte til institusjonsutvikling og kompetansebygging i den offentlige sektor, utvikling av lovverk, produksjon av kart og databaser med hensyn til planlegging er faktisk også av stor betydning. Videre er det viktig å bistå utviklingen av effektive kredittsystemer, i tillegg til offentlige støtteordninger. Her trenger jeg sikkert ikke nevne mikrokreditter, det vet dere.

Flesteparten av produsentene innen landbruket - spesielt i Afrika - er kvinner. Kvinner utgjør en stor del verdens småbrukere. Undersøkelser har vist at kvinner i svært stor grad har ansvaret for både produksjon og foredling av avlinger, i tillegg til å skaffe vann og ved til hus-holdningen. Over alt ser vi det samme bildet; kvinnenes arbeidsdag er mye lengre enn mennenes. Kvinner bærer denne arbeidsbyrden, til tross for at de ikke har lik tilgang til jord, innsatsfaktorer som gjødsel eller forbedrede såkorn, eller til informasjon.

Å fremme kvinners rettigheter er derfor et av hovedmålene i den norske utviklingshjelpen. I vår strategi, som vi i fellesskap har utarbeidet for kvinne- og likestillingsrettet utviklings-arbeid, er landbrukssektoren nevnt som et av de prioriterte områdene for å styrke kvinners økonomiske posisjon. Strategien legger vekt på at man vil forsøke å gi kvinner rettigheter i jorden de dyrker og for inntektene de skaper. Man vil også søke å sikre kvinner tilgang til rådgivningstjenester, kreditter og offentlige støtteordninger. Ved å støtte kvinners tilgang til disse tiltakene bidrar vi til å styrke deres rolle innen landbruket. En nøkkel forutsetning for vår bistand er at våre samarbeidsland tar kjønnsperspektivet på alvor gjennom alle faser av slike programmer.

Når vi ønsker å styrke vår støtte i en sektor, som landbrukssektoren, er vi imidlertid nødt til også å vurdere det store bildet.

Et faremoment er at det store antall giverland, som alle har forskjellige interesser, kan undergrave samarbeidslandets evne til å fokusere på utviklingsstrategier. Tanzania, for eksempel, må forholde seg til mer enn 60 giverland som støtter mer enn 1000 prosjekter. Dette er bare ett av mange eksempler på hvor komplisert dette bildet er. Med mindre vi blir flinkere til å koordinere vis-a-vis de andre giverlandene, kan vår tilstedeværelse gjøre mer skade enn nytte.

Vi kan ikke fortsette å slåss om hvem som skal heise flagg over de ulike prosjektene. Vi kan ikke alle sende ut konsulenter og eksperter som skal studere de samme temaene og evaluere de samme tiltakene. Det gjelder også landbrukssektoren. Vi kan ikke beslaglegge alt mottakermyndighetene har av tid på separate konsultasjoner og møter slik at de ikke har kapasitet til å gjøre det de er satt til å gjøre; nemlig å styre landet sitt og i dette tilfellet landbrukssektoren. Vi må bidra til å gjøre det enklere å styre landet - ikke vanskeligere. Hvordan kan vi hjelpe til? Et konstruktiv trekk ville være om giverlandene ble enige om å samarbeide om støtte til omfattende programmer. Slik koordinering er helt avgjørende også på landbrukssektoren.

For øyeblikket er vi i ferd med å forandre strukturen på vårt utviklingssamarbeid. Det er en internasjonal trend å gå bort fra modellen med individuelle prosjekter. Før ble det lagt vekt på spesifikke individuelle prosjekter i et prioritert land, nå legger vi vekt på sektorutvikling. Dette må selvfølgelig bygge på våre partnere i Sør sine utviklingsplaner. Det er de som må sitte i førersetet. Slike sektorprogrammer har allerede produsert gode resultater innen utdanning og helse i enkelte land, og representerer en lovende samarbeidsform. Sektorprogrammene burde også i større grad utvikles innen landbrukssektoren. De kan bli felles politiske og kontraktsmessig rammeverk for en stor del av utviklingssamarbeidet til de fattigste landene. En annen viktig oppgave vil være å forbedre arbeidsdelingen mellom giverlandene. Vi trenger ikke å gjøre det samme som f.eks. danskene gjør. - Hvis noen gjør noe bra, bør ikke vi duplisere. Vi må foreta en arbeidsdeling mellom de forskjellige giverne. På denne måten kan man unngå ressurssløsing og unngå duplisering av arbeid andre allerede har begynt på. Dette er en utfordring ikke bare for myndighetene i giverlandene, men for alle parter involvert i utviklingspolitikken, inkludert NORAD. Dette perspektivet må ligge til grunn også for utvikling av sektorprogrammer for landbruket i våre samarbeidsland.

Et lovende bidrag er samarbeidsmodellen innen norsk landbrukssamvirke. Vi bør overveie å tilføre mer utviklingshjelp gjennom kooperativbevegelser på lokal nivå. I vår egen historie har samvirket spilt en viktig rolle i utviklingen av landbruket. Selv om det kan vise seg vanskelig å bruke denne filosofien direkte på samfunn med andre sosiale, politiske og kulturelle tradisjoner, tror jeg likevel at samvirkebevegelsen, basert på folkelig deltakelse, samtidig som den kombinerer prinsippet med kostnadseffektiv drift som tar hensyn til medlemmenes behov, også burde være av interesse for enkelte utviklingsland. Støtte til lokale kooperativer gjennom ILO programmet ACOPAM har vist seg å være en vellykket måte å styrke folkelig deltakelse og institusjonsutvikling på, med hensyn til forvaltning av naturressurser og matvaresikkerhet på lokalt nivå i Vest-Afrika i dette tilfellet. Dette kan vi lære litt av også for vårt utviklingssamarbeid i våre samarbeidsland.

Kort sagt, utviklingssamarbeid bør reflektere de endrede betingelser og fokusere på å legge til rette for landbruksutvikling gjennom etablering av gunstige rammevilkår. På samme tid når vi også ut til de individuelle produsentene gjennom integrerte utviklingsprogrammer og andre prosjekter på landsbygda. Til slutt, som jeg allerede har understreket, er forbedret koordinering giverne i mellom er helt avgjørende med tanke på å styrke utviklingslandenes muligheter til å ta større ansvar for sin egen utvikling.

Matvaresikkerhet og menneskerettigheter

Å kjempe for menneskeverd og grunnleggende menneskerettigheter står sentralt i den norske utviklingspolitikken. Det er fundamentet for det vi gjør. Vårt primære mål er å bidra til vedvarende forbedringer i de økonomiske, sosiale og politiske forhold som mennesker i utviklingsland lever under, og da spesielt de fattige. Bedre beskyttelse av grunnleggende menneskerettigheter går hånd i hånd med utvikling. Faktisk så er utviklingsarbeid menneskerettighetsarbeid på sitt aller beste. Det dreier seg om å ivareta menneskerettigheter, ikke minst de sosiale, økonomiske og kulturelle rettighetene til det individuelle mennesket.

Innen utviklingspolitikken må matvaresikkerhet sees i sammenheng med grunnleggende menneskerettigheter. Retten til tilstrekkelig og ernæringsrik mat er i seg selv en fundamental menneskerettighet. Ansvaret for gjennomføring på det nasjonale nivået ligger hos det respektive lands myndigheter. Men som samarbeidspartnere og giverland kan vi bidra til at utviklingslandene bedre sikrer fundamentale sosiale og politiske rettigheter.

Retten til mat er derfor tett knyttet opp til andre grunnleggende menneskerettigheter, som retten til arbeid, inntekt, et anstendig liv og allmenn stemmerett. For fattige mennesker går veien til jord, kreditt og andre måter å skaffe seg mat på ofte igjennom deltakelse i politiske prosesser. Videre ligger ansvaret for å sikre at de nødvendige økonomiske, sosiale og politiske forhold for bedre matvaresikkerhet på det nasjonale nivå. Imidlertid vil fattige mennesker både på nasjonalt og lokalt nivå ofte møte politiske eliter med grunnfestede ideer som står mellom dem og den maten de trenger. Å støtte deres rettigheter til demokratisk deltakelse er derfor ofte et både viktig og nødvendig steg på veien mot å sikre bedre matvaresikkerhet for de fattige.

For å snu det hele på hodet: vi vet at tilstrekkelig tilgang til mat ofte er en forutsetning for demokratiutvikling og allmen stemmerett i mange utviklingsland. Hvis menneskene i et samfunn ikke klarer å stille sine egne grunnleggende behov så er ikke betingelsene for demokratisk utvikling og rettferdig fordeling tilstede. De vil ikke ha tid, ressurser eller energi til å involvere seg i politiske prosesser. De vil bare tenke på å skaffe mat til sine familier. Det er forståelig. Andre fundamentale mennesksrettigheter som retten til utdanning, retten til sosiale tjenester, hører også med til en rettighetsbasert tilnærming ril utviklingsarbeid og bistand.

På det internasjonale plan har vi vært opptatt av å initiere samarbeid mellom FN organisasjoner som har ansvar for menneskerettigheter og utviklingsspørsmål. Norge har lagt vekt på at erklæringen om matvaresikkerhet, som kom etter Matvaretoppmøtet i 1996, eksplisitt bør erklære tilgang til mat som en menneskerettighet. Vi sto også nylig som arrangør sammen med UNDP og FNs Høykommisær for menneskerettigheter, som et symposium nettopp om utvikling og menneskerettigheter.

Bærekraftig forvaltning av naturressurser og miljø

Ingen taper mer på forringelse av vann, luft og jord enn de fattigste. Derfor vil vi satse på tiltak som kan bidra til bedre miljø- og ressursforvaltning og en miljøfaglig kvalitetssikring av bistanden generelt. - Noe vi allerede jobber med. De aller fattigste vil ofte være tvunget til å øke utarmingen av jord- og vannressurser for å overleve. Økt satsing på fattigdoms-bekjempelse vil derfor ofte bidra til å redusere belastningen på miljøet - og i neste omgang styrke mulighetene for de fattigste til å overleve på sikt.

Å gjøre landbruksproduksjonen bærekraftig er en av de viktigste variabler når det gjelder å sikre levedyktighet og økt produktivitet over tid. Hvis ikke hjelpen til primærindustrien i utviklingslandene er basert på prinsippet om bærekraft, vil grunnlaget for landbruks-produksjon gradvis tæres bort. Det er viktig å legge vekt på utviklingsstrategier som kan hjelpe bønder, lokal samfunn og myndigheter med å forbedre forvaltningen i tillegg til å takle krisesituasjoner. Her er det også viktig å se på hvordan NORAD gjør bruk av norske fagmiljøer, for det å ha en analyse av bærekraft på landbrukssatsing er viktig.

I den norske regjeringens strategier for å oppnå utviklingsmål innen landbruk og matvaresikkerhet, er derfor bærekraft ett av hovedmålene. Utfordringen ligger i å finne måter å forbedre den miljøorienterte delen av utviklingssamarbeidet på - og her hører landbrukssatsing med.

Forvaltningen av naturressurser har blitt nesten 6-doblet i løpet av årene 1993-1997. Bevilgningene har økt fra 40 millioner NOK til 239 millioner NOK, og fokus har vært på tiltak som beskytter det biologiske mangfoldet, og som forbedrer forvaltningen av natur ressurser. Innen fiskerisektoren har utviklingshjelpen opplevd et skift vekk fra teknologi overføring og fokus på produksjon av fisk, i retning av programmer for bedre forvaltning av fiske ressurser og fiskeindustrien generelt. I flere land i det sørlig Afrika, som for eksempel Namibia og Mosambik, har den norske utviklingshjelpen fokusert på institusjonstutvikling og lovgivning.

En av de største utfordringene for mange utviklingsland som er truet av skogødeleggelse er bærekraftig forvaltning av skogressursene. Et av skrekkeksemplene er Kina hvor, i følge forskere, mye av de ødeleggelser vi har sett som følge av flom, delvis skyldes kommersiell utnytting av skogressurser, kombinert med mangel på langsiktig miljøplanlegging.

I mange afrikanske land har ødeleggelsen av skog sammenheng med klimatiske faktorer som tørke, eller fattigdomsrelaterte faktorer som overbefolkning, behov for ved og jord til landbruksproduksjon. Dette må sees i sammenheng med satsing på energisektoren. Gjennom samarbeidsorganisasjoner i utviklingsland basert på folkelig deltakelse, har Norge i Malawi, Etiopia og Tanzania bidratt til programmer for planting av skog, samt lokal forvaltning av skogressurser. Det har også blitt gitt støtte til utdanningsprogrammet som har som mål å øke oppmerksomheten rundt den bærekraftig forvaltningen av skogressurser som både er økonomisk og økologisk forsvarlig.

Når det gjelder jordforvaltning - for å introdusere et “nytt begrep” - og bærekraftige produksjonssystemer innen jordbruket, gjør vi mindre. Dette bør være et av de områdene vi bør øke innsatsen. - Kanskje vi skulle bringe inn erfaringene fra skog- og fiskeriressurs-forvaltning, og kanskje kunne norsk kompetanse brukes på dette området?

Økonomiske faktorer og det internasjonale rammeverk

I dag vet vi av erfaring og empirisk forskning at det er ekstremt vanskelig, kanskje umulig, og bevege seg i retning av meningsfull og bærekraftig utvikling hvis de fleste makroindikatorene peker i gal retning. Nøkkelindikatorene er internasjonal handel, et gitt lands gjeldsbyrde, og den makroøkonomiske politikken myndighetene i landet fører.

I 1998 tilbrakte jeg som mange av dere vet et år i en landsby i Tanzania, jeg gjorde felt-arbeidet i forbindelse med min hovedoppgave i sosialantropologi. Jeg bodde og arbeidet blant landsbyens bønder, og kunne på nært hold følge hvordan internasjonale priser, gjeld, offentlige subsidier, eller mangel på slike, og tilpasningsprogrammer påvirket disse landsbyfolket og deres familier. Disse fenomenene som for oss er tilsynelatende abstrakte, nesten akademiske, som vi publiserer bøker og artikler om, er avgjørende faktorer i millioner av menneskers liv. Et utviklingsprogram er omtrent verdiløst hvis det ikke tar disse forholdene med i betraktning.

Hvis utviklingslandene skal ha nødvendig handlingsrom for å manøvrere og strebe etter en utviklingsorientert politikk som vil komme de fattigste til gode, så må det internasjonale rammeverket være i samsvar med dette. De valg som foretas på det internasjonale plan innen handels og gjeldsspørsmål vil ha direkte virkning på om en fattig kvinne fra landsbygda eller en arbeidsløs mann i en storby og hvorvidt de klarer å skaffe en produktiv inntektskilde som gir håp om bedre levevilkår. Vi vil derfor gjøre en aktiv innsats for å bedre det internasjonale rammeverket slik at det i større grad imøtekommer utviklingslandenes eget behov.

Det er utallige faktorer som påvirker et lands økonomi. Jeg har nevnt en av de viktigste, det internasjonale rammeverket. For fattige utviklingsland er dette i hovedsak et spørsmål om gjeld og handel, sett i forhold til priser på råvarer og olje, eksport og import betingelser. Hvis vi ser på tallverdier, så er disse faktorene av større betydning for landene det gjelder enn utviklingshjelpen de mottar. Landenes egne økonomiske politikk og utviklingshjelpen de mottar fra forskjellige giverland kommer i tillegg til disse faktorene.

Dette er en av hovedgrunnene til at den norske regjeringen har lansert sin gjeldsplan for de fattigste og mest gjeldstyngede u-landene. Mange av våre samarbeidsland hører til dem. Jeg regner med at dere alle har sett gjeldsplanene i ferdigtrykket utgave. Hvis vi ikke griper fatt i gjeldsspørsmålet internasjonalt, nivå så levner vi ikke de fattigste landene en sjanse. Dess mer vi gjennom vårt fattigdomsorienterte utviklingssamarbeid kan bidra til sunn økonomisk politikk i våre samarbeidsland, desto flere fattige mennesker kan få hjelp. Med dette for øyet jobber vi aktivt med å skape allianser mellom likesinnede land og institusjoner. Gjeldsplanen er bare et eksempel på hvordan et lite land som Norge kan jobbe som pådriver internasjonalt for å sikre slike allianser. Men vi involverer oss også på andre områder: Bedre giver-koordinering er et annet eksempel. Et tredje er arbeidet for avbinding av bistanden slik at giverlandene ikke lenger skal kreve at utviklingsland som mottar deres bistand må kjøpe deres varer og tjenester. Som dere vil se av redegjørelsen for strategien for næringsutvikling i Sør, skal vi også her ligge i front fra norsk side. Det er viktig å ta et oppgjør med en slik egen-interessestyrt utviklingspolitikk.

Konklusjon

Jeg vil oppsummere og konkludere dette foredraget om fattigdomsbekjempelse, matvaresikkerhet og menneskerettigheter med følgende seks punkter;

• For det første - basis: Retten til mat er en grunnleggende menneskerettighet. Fattigdom er berøvelse av fundamentale menneskerettigheter. Verdens fattigdomsproblem utgjør et massivt brudd på de universelle menneskerettighetene.
• For det andre - perspektiver: Vi kan møte denne utfordringen utfra et rettighetsperspektiv og vise til FNs Verdenserklæring om menneskerettighetserklæringene, artikkel 22, som sier at; “enhver har som medlem av samfunnet rett til sosial trygghet og har krav på at de økonomiske, sosiale og kulturelle goder som er uunnværlige for hans verdighet og den frie utvikling av hans personlighet”. Eller gå videre til artikkel 25 som sier at; “enhver har rett til en levestandard som er tilstrekkelig for hans og hans families helse og velvære, og som omfatter mat, klær, bolig og helseomsorg...”. En bedre begrunnelse for en rettighetsbasert tilnærming til utviklingspolitikken og fattigdomsbekjempelse trenger vi ikke å lete etter. Fattigdomsorientert utvikling styrker, per definisjon, de økonomiske, sosiale og kulturelle rettighetene for den enkelte.

I tillegg til rettighetsperspektivet må vi se dagens globale fattigdomsproblem som en stor moralsk utfordring. Menneskerettighetene setter menneskeverdet i sentrum, det allmenne, like menneskeverd. Det er kun én menneskeslekt. Dette er et spørsmål om solidaritet, et spørsmål om rettferdighet, og et viktig verdianliggende for denne regjeringen.

• For det tredje - konstatering: Fattigdom kan ikke bekjempes uten å fokusere på landbruksproduksjonen. For landbruket er en dynamo i den økonomiske og sosiale utvikling i de fleste av de fattigste landene - når opptil 90 pst. av befolkningen livnærer seg av landbruk. Vi kan bare svare på den moralske fattigdomsutfordringen ved å sette matvaresikkerhet i høysetet for vårt utviklingsarbeid.
• For det fjerde - og her starter oppfølgningen: Regjeringen kommer til å prioritere landbrukssektoren høyere i vårt utviklingssamarbeid. Innsatsen på dette feltet tillegges betydelig vekt fra min side. Dette må også få implikasjoner for NORADs virksomhet. Det må avsettes ressurser - både penger og personell - til dette.
• For det femte - og igjen et oppfølgningspunkt: Økt innsats på landbrukssektoren må sees i en bred sammenheng, som en del av næringsutvikling i våre partnerland. Det gjelder i dialogen med mottakersiden. Det gjelder for selve planleggingen av prosjekter og programmer. Vi må med andre ord tenke igjennom organiseringen i forhold til landbruk som en del av satsing på næringsutvikling, og vi finne bedre og flere koblinger mellom landbruksinnsats og næringsutvikling. Foredling er bare ett av mange områder. Vi må også finne koblinger til andre og viktige hensyn i bistandsarbeidet, som menneskerettigheter, likestilling, miljø og ressursforvaltning. Denne koblingen må selvsagt gå begge veier.
• For det sjette - og siste oppfølgningspunkt: Dette betyr at samarbeidet mellom UD og NORAD må styrkes på dette feltet. Både for å videreutvikle den bilaterale innsatsen og for å sikre at det er sammenheng i det vi gjør bilateralt og vår innsats multilateralt. Med andre ord; vi må “stikke fingeren i jorda” (bokstavelig talt) og søke å gå noen nye veier, noen uopptråkkede stier og kontakte ulike relevante fagmiljøer og ekspertise for å finne hvordan veien går videre.

Og dessuten; siden norske landbruksmiljøer er i stand til å begynne med strutsehold (!), i Telemark, som jeg leste i en avis nylig, tror jeg vi sammen skal kunne klare å finne en del nye koblinger, noen nye metoder og idéer til økt landbrukssatsing i sør, integrert i vårt eksisterende arbeid.

Til slutt; noen av de viktigste stikkordene for Regjeringens politikk har vært og er fattigdoms-orientering, helse og utdanning, gjeldsslette, og en ny tenkning omkring privat sektor og næringsutvikling i sør. Meningen er ikke nå først og fremst å legge et nytt “ord” - et nytt stort felt - til den eksisterende listen av sentrale nøkkelord. Når jeg nå vektlegger landbruket tar jeg utgangspunkt i hvor primær denne sektoren er - bokstavelig talt. Landbruket representerer primære ressurser - dyrking av jorda, mat - og landbruket krever primær arbeidskraft. Landbruket er et fundament.

Landbruket bereder grunnen - for å si det enda mer bokstavelig. Landbruket er derfor en del av de andre - og det er dette som er hovedpoenget - sektorer og mål, knyttet til for eksempel helse, vannressurser og kvinners rettigheter, for å nevne tre områder.

“Skaper vi menneskeverd, skaper vi fred”, er blitt en mye brukt strofe nå under denne høstens markeringer av 50 års jubileet for FNs menneskerettighetserklæring, i regi av organisasjoner, foreninger og skoler, i tillegg til myndighetene. Til avslutning kunne jeg ha lyst til å gå noen ganske få linjer lenger tilbake i dette kjente diktet ‘Til Ungdommen’ (av Nordahl Grieg) og minne om linjene i tredje siste vers;

“Edelt er mennesket, / jorden er rik ! / Finnes her nød og sult, skyldes det svik”.

Takk for meg!