Utviklings- og menneskerettighetsminister Hilde Frafjord Johnson

FNs barnekonvensjon i et globalt perspektiv

Avslutningsinnlegg ved regjeringshøring onsdag 11. mars 1998 (utkast)

Takk til Forum for Barnekonvensjonen for invitasjonen til å delta på denne Regjeringshøringen. Det er viktig og riktig å sette fokus på gjennomføringen av FNs Barnekonvensjon i Norge. Som statsråd for utvikling- og menneskerettigheter har jeg et koordinerende ansvar for Regjeringens menneskerettighetspolitikk. Her står barnas rettigheter selvsagt sentralt. Det gjelder i forhold til barn i Norge, men også barn ellers i verden.

Høringen har først og fremst dreiet seg om situasjonen for barn i Norge. Dere har fått svar fra en rekke departementer med fagansvar for gjennomføring av ulike sider av Barnekonvensjonen i Norge. Dette er viktig. Vi må gjøre en skikkelig jobb på hjemmebane hvis vi skal være troverdige når vi tar opp barnas situasjon internasjonalt. Ved avslutningen av høringen vil jeg imidlertid komme med noen betraktninger om Barnekonvensjonen i et mer globalt perspektiv - uten at jeg mister forholdene i Norge helt av synet. Jeg vil blant annet si noe om hvilke utfordringer verdenssamfunnet og Norge står overfor.

• 250 millioner barn er i arbeid, ofte til skade for deres oppvekst og framtid
• 140 millioner barn får ikke et grunnskoletilbud
• 12 millioner barn under 5 år dør hvert år, flertallet av feilernæring og mangel på medisiner
• Antallet barnesoldater i verden anslås til 500.000, fordelt på 32 land

Disse tallene må ned. For det første er det helt sentralt at statene som er parter til Barnekonvensjonen gjennomfører de forpliktelsene de har påtatt seg gjennom sin ratifikasjon. I løpet av få år har konvensjonen oppnådd tilnærmet universell oppslutning - 190 stater er parter. Barnekonvensjonen er den menneskerettighetskonvensjonen som har bredest oppslutning i dag.

Som tallene jeg refererte til viser, så er ikke situasjonen for verdens barn fullt så rosenrød som den brede oppslutningen om Barnekonvensjonen tyder på. Bred oppslutning er ingen garanti for reell gjennomføring. Det er en kjent sak at konvensjonen til tider ikke etterleves eller gjennomføres i praksis. Overvåking av statenes gjennomføring av konvensjonen skjer hovedsakelig ved avgivelse av rapporter til FNs Barnekomité. Der må statene gjøre rede for hvordan konvensjonen gjennomføres nasjonalt. Rapporten blir gjenstand for en grundig behandling i komitéen, som består av eksperter fra en rekke land. Den får ofte tilsendt ytterligere informasjon fra frivillige organisasjoner som retter søkelys på kritikkverdige forhold i de enkelte stater.

Før i dag har det blitt referert til at vi i Norge om kort tid skal sende inn vår andre rapport til FNs Barnekomité. Arbeidet med en slik rapport kan være en tankevekker ved at det fokuseres på barnas situasjon og på problemer som tidligere kan ha fått en stemoderlig behandling. Rapporteringsforpliktelsen kan bli en katalysator for endringer - både i Norge og i andre land. På den måten kan en unngå at konvensjonen bare blir fine ord og papirbestemmelser, og bidra til at den faktisk fører til reelle endringer i barnas livssituasjon - endringer til det bedre.

Dynamikken på dette rettighetsfeltet viser seg også på andre måter. I tillegg til de eksisterende bestemmelsene i Barnekonvensjonen pågår det arbeid på flere hold for å styrke barnas stilling ytterligere. Et forsterket internasjonalt regelverk er et viktig tiltak. Det er blant annet nedsatt to arbeidsgrupper i FN som skal lage utkast til tilleggsprotokoller til Barnekonvensjonen. Den ene skal beskytte barn mot å bli seksuelt utnyttet ved å gjøre det straffbart med salg av barn, barneprostitusjon og barnepornografi. Denne arbeidsgruppen har nylig hatt sitt fjerde møte, og her deltar Norge aktivt sammen med blant andre de øvrige nordiske landene. Vi forsøker å få aksept for behovet for internasjonale regler på dette området. Det er også iverksatt tiltak for å komme denne type problemer til livs, bl.a. som oppfølging av Stockholms-konferansen om kommersiell utnytting av barn, som dere har hørt om tidligere i dag.

En annen arbeidsgruppe som Norge deltar i, skal lage utkast til tilleggsprotokoll om barn i væpnede konflikter. Målet er å forby rekruttering av barn under 18 år til væpnede styrker. Bruk av barnesoldater er et omfattende problem i mange konflikter og i mange land. Tidligere i år møtte jeg representanter for barnesoldater fra den såkalte Lord’s Resistance Army i Uganda. Det var et sterkt møte. Der fikk jeg se og møte levende eksempler på at vi har en lang vei foran oss, men også at utviklingen på mange områder er veldig positiv og oppløftende. I Gulu i Nord-Uganda snakket jeg personlig med jenter helt ned i 13-14 års alderen som hadde blitt kidnappet og deretter voldtatt og mishandlet av soldater i Lord’s Resistance Army. De var blitt gjort til “koner” og barnepiker for offiserer og soldater. Mange barn var blitt gitt en tortur-aktig militær trening, og i noen tilfeller blitt tvunget til å angripe og drepe folk i sine egne landsbyer. Andre var blitt solgt som slaver på markeder i Sudan. De jeg traff var altså så heldige at de hadde overlevd, enten ved å rømme eller ved at de ble tatt til fange av den ugandiske hæren. Positivt midt oppe i alt dette forferdelige er at menneskene i Gulu selv har opprettet et senter for rehabilitering av jenter og gutter som har vært igjennom disse tingene. Her møter de omsorg og får hjelp til å bearbeide sine følelser og minner, og får gjennom dette sjansen til å begynne livet på nytt igjen.

Regjeringen har nylig gitt løfte om økt støtte til spesialrepresentanten til FNs Generalsekretær for barn og væpnede konflikter. I den senere tid har det også fremkommet opplysninger om at behandlingsbehovet ikke er begrenset til Afrika og Asia, men at også barn og unge som har kommet til Norge har bakgrunn som barnesoldater. Disse barna har opplevd grusomme påkjenninger, og det er klart at vi må se nærmere på hvordan disse kan hjelpes.

Ved siden av arbeidet med å forby bruken av barnesoldater, har Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) tatt et viktig initiativ for å begrense barnearbeid. En av mine første oppgaver som statsråd var å lede en internasjonal konferanse om barnearbeid her i Oslo i fjor høst. Handlingsplanen som ble vedtatt er et viktig skritt i kampen for å avskaffe barnearbeid. Flere land som har store problemer med barnearbeid, forpliktet seg til å lage nasjonale handlingsplaner med tidfestede mål. Det som nå gjenstår er å omsette ordene i politisk handling. Her ønsker Norge å spille en pådriverrolle.

Vår oppfølging av barnearbeidskonferansen er handlingsorientert. Vi vil ta kontakt med likesinnede land for å arbeide med oppfølgingen av forpliktelsene fra konferansen, men samtidig må vi også gjøre noe selv. De kommende tre år vil vi bruke 200 millioner kroner til tiltak mot barnearbeid. Noen tiltak er allerede i gang og andre vil bli realisert etter hvert, både gjennom frivillige organisasjoner og internasjonale aktører.

Barnearbeid er både en følge av, og en årsak til, fattigdom. Fattige familier trenger barna som arbeidskraft for å skaffe nok mat og inntekter til morgendagen. Men nettopp dette er også den største hindringen for at barna får seg utdanning og dermed fremtidige inntektsmuligheter som gjør at familien kan komme seg ut av fattigdommen. Dette er en ond sirkel som må brytes. Et av de viktigste virkemidlene er å satse mer ressurser på fattigdomsorientert utviklingshjelp, slik at retten til mat, medisiner og andre livsnødvendigheter sikres.

Et viktig tiltak mot barnearbeid, som også er et viktig ledd i oppfølging av Barnekonvensjonen, er å sikre barn skolegang. Regjeringen vil øke bistanden til utdanning. Hovedfokus skal være på grunnutdanning, og her vil særlig jenter være en viktig målgruppe. 10% av all bistand skal gå til utdanningssektoren innen år 2000. På lengre sikt skal dette økes til 15%. Satsing på utdanning er et sentralt ledd i regjeringens utviklingspolitikk, og en prioritering som kan bidra til at Barnekonvensjonens rett til utdanning blir en realitet for flere barn.

I år er det 50 år siden FNs menneskerettighetserklæring ble vedtatt. Det er mange måter å markere denne skjellsettende begivenheten på, og vi ser med glede fram til arrangementer og aksjoner av ulike slag. Det gjelder å løfte menneskerettighetsfanen så høyt vi bare kan, både her hjemme og ute i verden.

Men hvis dere spør meg om hva som ville være den aller beste måten å feire jubileet på, så er jeg ikke i tvil om svaret. Den beste feiring av menneskerettighetsjubileet er å vedta og å gjennomføre tiltak som bidrar til at barn beskyttes og at barn får muligheten til å utfolde seg og utvikle seg slik de er ment å skulle gjøre, både her hjemme og ute.

Barna er selve målestokken på vår respekt for menneskerettighetene. For greier vi ikke å hegne om barna, som er den mest sårbare av alle grupper samtidig som de er selve framtida, hva sier det om oss som politikere, samfunnsborgere og foreldre? En menneskerettighetskamp som ekskluderer barna blir i beste fall ufullstendig og i verste fall en hul interessekamp på voksnes vegne. Det vil vi ikke tillate. Barns rettigheter står sentralt i kampen for menneskeverdet. Det eneste som til slutt teller, er handling og resultater. Det er barna det gjelder.

Lykke til videre!