Åpningsinnlegg ved statssekretær Leiv Lunde

Fredskorpset 35 år

Seminar 11. desember 1998

Kjære deltakere,

Fredskorpset ble født i utviklingshjelpens barndom. Målene som ble satt i Stortingsmelding nr. 23 (1961/62) var todelt; Fredskorpset skulle bidra til den økonomiske og faglige utbyggingen i utviklingslandene og til å fremme menneskelige kontakt og forståelse over landegrensene. Fredskorpset var til å begynne med noe eksotisk som ga norsk ungdom en unik mulighet til å lære andre kulturer å kjenne og til å gjøre en aktiv handling for en bedre verden.

Fredskorpset sto sentralt i norsk utviklingsbistand i mange år. I dag spiller det en langt mer tilbaketrukket rolle, og har vært nesten fraværende i debatten omkring norsk utviklingspolitikk. Det er derfor etter 35 år all grunn til å se både bakover og forover. Vi må ta erfaringene på alvor, noe dette seminaret vil bidra til. Vi må få Fredskorpset tilbake ‘på banen’. Det er også positivt at det er flere foredragsholdere fra Sør på dette seminaret.

Uten å gå nærmere inn på de ulike evalueringer av Fredskorpset opp gjennom årene, vil jeg bare kort konstatere at de vel 1.500 nordmenn som har hatt anledning til slik tjeneste har bidratt både til å nå fram til viktige målgrupper for norsk bistand - dvs. fattige og ressurssvake grupper - og til å bringe informasjon tilbake til det norske samfunn om forholdene i de land dere har arbeidet i. Når jeg her sier ‘dere’ er det fordi jeg antar at aller de fleste av dere som er tilstede her i dag faktisk er tidligere fredskorpsdeltakere. Dere vet bedre enn meg hvor mange bånd som er knyttet mellom enkeltpersoner og mellom lokalmiljøer i Norge og samarbeidslandene, som et resultat av fredskorpsdeltakeres innsats.

Enhver ordning må fra tid til annen gjennomgås og eventuelt endres. Tidlig i 1997 ba Utenriksdepartementet om synspunkter fra NORAD på Fredskorpsets framtid. Departementet mottok i februar i år NORADs forslag. NORAD foreslo at man burde utforme et nytt fredskorps ved å etablere et utvekslingsprogram for ungdom, med vekt på læring gjennom arbeid. NORAD foreslo også at ordningen skulle omfatte ungdom fra utviklingsland. NORAD la vekt på at programmet måtte omfatte krav til erfaringsformidling etter endt opphold.

Dette forslaget innebærer en forholdsvis radikal omlegging av Fredskorpset. Det er mange gode grunner til de forslag som ble fremmet av NORAD. Ordningen er blitt forholdsvis kostbar. Årsverkskostnaden for en fredskorpsdeltaker er på nærmere en halv million kroner. Gjennomsnittsalderen på fredskorpsdeltakeren, som etterhvert er blitt en erfaren bistandsarbeider, er mer enn 40 år. Dessuten har det de siste 10-15 årene funnet sted en vesentlig endring av faglig bistand, vekk fra enkeltstående, individuelt rekrutterte fagfolk og enkeltprosjekter, til institusjonsutvikling. Det oppleves derfor som et paradoks at Norge har lagt om den faglige bistanden fra individuell rekruttering av eksperter til økt grad av institusjonssamarbeid, og likevel beholdt fredskorpsbistanden inntil nå i sin opprinnelige form.

Utviklingspolitisk ledelse i Utenriksdepartementet brukte noe tid på å vurdere dette forslaget. Vi kom til at det var ønskelig å se nærmere på en del forhold knyttet til videreføringen av Fredskorpset, som ikke var godt nok dekket i NORADs rapport. NORAD la i sin utredning vekt på utvekslingsaspektet. Vi ønsker at det gjennom Fredskorpset fortsatt skal kunne rekrutteres nordmenn som får anledning til å gjøre en aktiv solidaritetshandling over en lengre, sammenhengende periode. Vi vil ha med en god del elementer av utveksling, men det bør ikke nødvendigvis være det primære. Videre er vi opptatt av å høre stemmen fra Sør og deres vurdering. Vi må også klarere få fram erfaringer med andre lands tilsvarende ordninger.

Det vi ønsker er at Fredskorpset gjenskapes slik at det igjen kan få rotfeste i den hverdag og det organisasjonsliv som omgir dagens unge - samtidig som, og det er for oss et vesentlig poeng - at Fredskorpset blir et relevant og nyttig redskap for den norske deltakelsen i arbeidet med å bygge bærekraftige strukturer i utviklingsland.

Vi har derfor nedsatt en arbeidsgruppe, bestående foruten av representanter for Utenriksdepartementet og NORAD, av Norsk Fredskorpssamband og Landsrådet for norske barne- og ungdomsorganisasjoner. Vi har gitt dem et mandat som er utfordrende på den korte tiden de har fått til rådighet. Fredskorpsvirksomheten skal bygge på de samme mål og prinsipper som øvrig norsk innsats i Sør, og den skal tilpasses det enkelte mottakerland. Ordningen skal ikke nødvendigvis begrenses til de land som Fredskorpset i dag arbeider i.

Formålet med Fredskorpset skal være å fremme solidaritet og forståelse mellom Nord og Sør og bidra til oppbygging av det sivile samfunn i Sør. Som en del av programmet skal deltakerne etter endt opphold være forpliktet til å stille seg til disposisjon for å tilbakeføre kunnskap og erfaring til det norske samfunnet, gjennom foredrags- og seminarvirksomhet, skolebesøk og lignende. Vi har kommet til at den primære aldersgruppa bør være fra 22 til 35 år. Vi mener også at det bør legges opp til en ordning som er kostnadsmessig nøktern. Gruppa som er nedsatt skal også vurdere hvordan et tilsvarende program kan legges opp for deltakere fra Sør, på en slik måte at disse gis muligheter til opphold i Norge som gir utviklingseffekt for den institusjon eller organisasjon vedkommende er knyttet til i hjemlandet.

Vi har lagt opp til en åpen prosess for dette arbeidet. Gruppa vil ha konsultasjoner med et stort antall organisasjoner, etater og bedrifter. Ambassadene vil bli trukket inn i arbeidet, slik at vi får inn synspunkter på videreføringen av Fredskorpset både fra de norske miljøene ute som har erfaring og fra representanter fra landene selv. Deler av arbeidsgruppa vil tidlig på nyåret besøke Uganda og Sør-Afrika.

Den 1. februar 1999 skal rapporten ligge på Statsrådens bord. Hun vil så ta saken opp med Stortinget i løpet av vårsesjonen.

Ut over det som er nedfelt i mandatet for arbeidsgruppa har den politiske ledelse et helt åpent syn på Fredskorpsets framtid og hvordan det bør organiseres. Vi lar nå gruppa arbeide og ser fram til å få et velfundert forslag vi kan ta stilling til.

----------------

Siden dette seminaret holdes i samme uke som vi markerer at FNs menneskerettighetserklæring er 50 år, vil jeg benytte anledningen til å si noe om Regjeringens årsrapport om norsk innsats for menneskerettighetene i 1998, som ble presentert for et par dager siden, og som jeg har tatt med meg for utdeling her.

Regjeringens årsrapport om norsk innsats for menneskerettighetene trekker en linje 50 år tilbake i tid til Menneskerettighetserklæringens vedtakelse og en kortere linje 5 år tilbake til Verdenskonferansen om menneskerettighetene i Wien. Det er første gang den norske regjering lager denne type ‘oversiktsverktøy’ - over Norges menneske-rettighetsengasjement.

Det er også første gangen den norske regjering lever opp til de internasjonale anmodninger og følger opp flere resolusjoner i FN-sammenheng på dette området. Hittil har disse resolusjonene blitt møtt med et skuldertrekk fra norsk side. Nå følger vi opp.

Vi gjør dette for å få et arbeidsredskap som Regjeringen, menneskerettighetsaktivister og akademikere, pressemiljøer og internasjonale observatører kan benytte. Gjennom de kommende, årlige rapporter vil vårt eget menneskerettighetsarbeid kunne overvåkes, og forhåpentligvis forbedres.

Rapporten er ikke en ‘fyldestgjørende’ gjennomgang av menneskerettighets-situasjonen i alle land i verden, heller ikke av alle områder i Norge. Den kan betraktes som en tilstandsrapport for vårt eget engasjement.

Rapporten viser hvilke områder det har vært størst oppmerksomhet om, også for den hjemlige menneskerettighetssituasjon. Her skiller vår rapport seg fra endel andre rapporter, som på sin side gir oversikter over innsatsen i andre land og ikke ens eget. Vår egen rapport, under kapitlene for norske forhold, viser at Regjeringen har satt søkelyset på menneskerettighetene i forhold til urfolk, varetektsfengsling, tvangsbruk i psykisk helsevern, asyl- og flyktningepolitikk og rasisme. Blant annet. Jeg bruker bevisst uttrykket ‘satt søkelyset på’. For vi er langt fra i mål. Men vi håper at årsrapporten vil vise seg å være et godt arbeidsredskap.

På den internasjonale arena er menneskerettighetene en integrert del av Regjeringens utenrikspolitikk og utviklingspolitikk. Internasjonalt sett har derfor rapporten en oversikt over hvordan Norge har engasjert seg for menneskerettighetene i FN-organer og i annen multilateral sammenheng. Det gjelder kritikk internasjonalt av enkeltland, og tiltak for å bedre situasjonen. Rapporten viser også i hvilke land Norge har et bilateralt menneskerettighetsengasjement og hvilke virkemidler vi anvender overfor dem. - Men rapporten er ingen ‘karakterbok’ som analyserer og vurderer menneske-rettighetsbildet i alle land i verden.

Årsrapporten om norsk innsats for menneskerettighetene handler om engasjement - i denne omgang om myndighetenes engasjement. Men - og det vil jeg framheve - at uten et nært samarbeid og felles løft med frivillige organisasjoner og fagmiljøene ville vi ikke ha fått til så mye som vi, tross alt, føler at vi har.

En spennende idé som jeg vet at arbeidsgruppen som arbeider med Fredskorpset ser på, er om man mer bevisst kan benytte det nye Fredskorpset i arbeidet med å bedre menneskerettighetene rundt om i verden.

Et viktig ledd i en aktiv menneskerettighetspolitikk er at mennesker viser solidaritet i handling. Jeg håper vi kan få fram et nytt Fredskorps som gir norsk ungdom en slik mulighet.

Jeg takker for oppmerksomheten og ønsker dere et godt seminar.