Regjeringens årsrapport om norsk innsats for menneskerettigheter 1998
ved utviklings- og menneskerettighetsminister Hilde Frafjord Johnson

“Har Norge en menneskerettighetspolitikk?”

Institutt for Menneskerettigheter, Universitetet i Oslo
Åpent seminar tirsdag 8. desember 1998 kl. 11:00

Innledning

Vi er ved starten av en omfattende menneskerettighetsuke med markeringer av alle slag, seminarer, konserter, barneopptog, kunstutstillinger og appeller. Det er en uke med mye og stor oppmerksomhet - fortjent - men også en uke som bør romme refleksjon og ettertanke. For egentlig kan vi ikke ‘feire’ Menneskerettighetserklæringen. Vi kan ikke ‘feire’ i lys av det faktum at millioner mennesker lever i desperat fattigdom og at mennesker blir fengslet, torturert og henrettet i dette øyeblikk. Derfor ‘feirer’ vi ikke - vi markerer - vi minnes - vi ‘commemorate’, som er et godt engelsk uttrykk for dette. Og så bør tallenes tale heller spore oss til handling.

Har Norge en menneskerettighetspolitikk? spørres det i invitasjonen til dette seminaret

- Ja, Norge har en menneskerettighetspolitikk. Jeg vil komme tilbake til dette gjennom fire eksempler i fortsettelsen. Men jeg håper også at Årsrapporten om norsk innsats for menneskerettighetene i 1998 reflekterer at vi har en menneskerettighetspolitikk.

Det er - om to dager for å være nøyaktig - 50 år siden Verdenserklæringen om menneske-rettighetene ble vedtatt, av FNs tredje generalforsamlig som satt samlet i Paris. 50 års markeringene ble innledet av FNs generalsekretær Kofi Annan allerede for et år siden. I en tale til studenter og lærere ved universitetet i Teheran, 10. desember i fjor, sa han: “ Human rights are what reason requires and conscience commands. They are us and we are them. Human rights are rights that any person has as a human being. We are all human beings; we are all deserving of human rights. One cannot be true without the other”.

Dette grunnleggende perspektivet er også mitt utgangspunkt. Menneskerettighetene er noe alle har i kraft av å være født. De universelle menneskerettighetene bygger på respekt for menneskeverdet, for hvert enkelt menneske. Dette er fundamentet for Regjeringens innsats og for meg personlig.

Menneskerettighetsminister-funksjonen

Da jeg begynte som statsråd med ansvar for menneskerettigheter og utviklingsspørsmål for litt over ett år siden, var det ikke for å lette arbeidsbyrden for mine kolleger. Jeg overtok heller ikke de andre regjeringsmedlemmenes konstitusjonelle ansvar for deres felt på menneskerettighetsområdet. Min rolle er å søke å styrke menneskerettighetsarbeidet og koordinere innsatsen i Regjeringen. Jeg skal bidra til bedre å ivareta menneskerettighetene ved Regjeringens behandling av politiske saker. Og ikke minst, jeg skal forsøke å være pådriver for menneskerettighetsarbeidet i Regjeringen nasjonalt og internasjonalt. Å være den første menneskerettighetsminister har definitivt vært et nybrottsarbeid.

Jeg opplever menneskerettighetsorganisasjonene og fagmiljøene innenfor dette feltet som viktige partnere i dette arbeidet. Derfor ville jeg også gjerne presentere Regjeringens årsrapport her ved Institutt for menneskerettigheter, Universitetet i Oslo.

Jeg ser at dere har invitert fire sentrale personer til å stille spørsmål om hvorvidt Norge har en menneskerettighetspolitikk. Og som menneskerettighetsforkjemper ser jeg fram til å bli utfordret. Det kan også trenges. For ikke alle følger like godt med. Her om dagen påsto Morgenbladet i en bredt anlagt artikkel at jeg “er som kjent minister uten eget embedsverk og har derfor langt dårligere arbeidsvilkår enn de øvrige statsråder”. Jeg disponerer ikke bare over det største embetsverket i statsadministrasjonen sammen med utenriksministeren. Antallet mennesker som nå jobber med menneskerettighetsspørsmål er faktisk også mangedoblet under min ledelse - og mer vil det bli.

Årsrapport om norsk innsats for menneskerettighetene

Regjeringens årsrapport om norsk innsats for menneskerettighetene trekker en linje 50 år tilbake i tid til Verdenserklæringens vedtakelse og en kortere linje 5 år tilbake til Verdenskonferansen om menneskerettighetene i Wien. Det er første gang den norske regjering lager denne type ‘oversiktsverktøy’ - over vårt menneskerettighetsengasjement.

Det er også første gangen den norske regjering lever opp til de internasjonale anmodninger og følger opp flere resolusjoner i FN-sammenheng på dette området. Hittil har disse resolusjonene blitt møtt med et skuldertrekk fra norsk side. Nå følger vi opp.

Hvorfor? For å bidra til å forbedre vår egen menneskerettighetspolitikk. Meningen er i alle fall ikke å lage et slags skrytealbum over Regjeringens menneskerettighetspolitikk. Intensjonen er snarere å ha et arbeidsredskap som vi som Regjering, menneskerettighetsaktivister og akademikere, pressemiljøer og internasjonale observatører kan benytte. Gjennom de kommende, årlige rapporter vil vårt eget menneskerettighetsarbeid kunne overvåkes, og forhåpentlig
- forbedres.

• Hovedformålet er å gi et bilde av norske myndigheters menneskerettighetspolitikk hjemme og ute i 1998. Jeg tror vi har klart å nå dette målet. Å gi et bilde - men ikke et totalbilde.
• Rapporten er ikke en ‘fyldestgjørende’ gjennomgang av menneskerettighetssituasjonen i alle land i verden, heller ikke av alle områder i Norge. Den kan betraktes som en tilstandsrapport for vårt eget engasjement. Og jeg vil understreke denne begrensningen. For det finnes en rekke store og gode rapporter, fra andre lands myndigheter eller organisasjoner, som gjerne har som formål å gi et slikt totalbilde.
• Rapporten - og arbeidet med den, siden dette er første gang - har heller ikke funnet sin endelige form. Det gjelder både det deskriptive innholdet og strukturen.
• Rapporten viser hvilke områder det har vært størst oppmerksomhet om, også for den hjemlige menneskerettighetssituasjon. Her skiller igjen vår rapport seg fra endel andre rapporter, som på sin side gir oversikter over innsatsen i andre land og ikke ens eget. Vår egen rapport, under kapitlene for norske forhold, viser at Regjeringen har satt søkelyset på menneskerettighetene i forhold til urfolk, varetektsfengsling, tvangsbruk i psykisk helsevern, asyl- og flyktningepolitikk og rasisme. Blant annet. Jeg bruker bevisst uttrykket ‘satt søkelyset på’. For vi er langt fra i mål, noe jeg er ganske sikker på at innleggene nå etter meg også vil bekrefte. Også på denne måten håper jeg årsrapporten vil vise seg å være et godt arbeidsredskap.
• På den internasjonale arena er menneskerettighetene en integrert del av Regjeringens utenrikspolitikk og utviklingspolitikk. Internasjonalt sett har derfor rapporten en oversikt over hvordan Norge har engasjert seg for menneskerettighetene i FN-organer og i annen multilateral sammenheng. Det gjelder kritikk internasjonalt av enkeltland, og tiltak for å bedre situasjonen. Rapporten viser også i hvilke land Norge har et bilateralt menneske-rettighetsengasjement og hvilke virkemidler vi anvender overfor dem. - Men rapporten er ingen ‘karakterbok’ som analyserer og vurderer menneskerettighetsbildet i alle land i verden - og det er igjen et viktig poeng for meg å understreke: En ‘karakterbok’ har vi ikke hatt til hensikt å lage.
• Årsrapporten om norsk innsats for menneskerettighetene handler om engasjement - i denne omgang om myndighetenes engasjement. Men - og det vil jeg framheve - at uten et nært samarbeid og felles løft med frivillige organisasjoner og fagmiljøene ville vi ikke ha fått til så mye som vi, tross alt, føler at vi har. Jeg kan også godt innrømme at vi skulle hatt mer tid på arbeidet med denne første årsrapporten til konsultasjoner og bidrag fra fagmiljøer og de frivillige organisasjonene - mange av dere er her på seminaret. Det var ikke fullt ut mulig i denne omgang. Men som det ligger i navnet, er planen å utgi en rapport til neste år også. Vi håper å trekke fagmiljøene nærmere med i fortsettelsen. Selv om dette dokumentet er og skal være Regjeringens egen rapport.

- Så til de fire eksempler på at Regjeringen har en menneskerettighetspolitikk:

1. Menneskerettighetene i Norge. Inkorporeringsloven

Det første jeg vil nevne er fokus på menneskerettighetene i Norge. Det må sies å være relativt nytt - med denne Regjeringen. Noe av det første jeg tok fatt på - og som jeg har brukt mest krefter på dette året - har vært å få rettet opp den viktigste og mest pinlige mangelen i vår hjemlige menneskrettighetspolitikk: Å få inkorporert de sentrale menneskerettighets- konvensjonene i norsk lov. Regjeringen fremmet - som dere jo vet, og som mange av dere har vært med å kjempe for - den 9. oktober den lenge etterlengtede lovproposisjonen. Det var på tide! Dette er faktisk en viktig lovreform. Menneskerettighetsloven er for meg også det viktigste ‘tegnet’ på at vi har en hjemlig menneskerettighetspolitikk. Selv om vi gjerne skulle sett av loven ble innlemmet i norsk rett i markeringsåret for FNs menneskerettighetserklæring, i 1998, må vi være tilfreds med at proposisjonen ble fremmet fra Regjeringen innen den tid. I loven foreslås det at Den europeiske menneskerettighetskonvensjon og de to FN-konvensjonene skal gjelde som lov i den utstrekning de er bindende for Norge. Loven vil styrke de inkorporerte konvensjonenes formelle stilling i norsk rett.

Respekten for menneskerettighetene har en bevisst og sterk stilling i Norge. Det er ikke mange direkte ‘misforhold’ på dette feltet i praksis. Samtidig har loven en større betydning enn symbolets. Forrangsbestemmelsen gjør at Norge på en helt annen måte nå er forpliktet på oppfølging av menneskerettighetskonvensjonene i norsk rett. Menneskerettighetene skal gå foran norske lovbestemmelser som gir et svakere vern.

Sammen med Grunnlovens § 110 c markerer loven menneskerettighetenes naturlige plass og sterke stilling i norsk rett. Den aller viktigste virkningen av reformen vil være et viktig signal, både nasjonalt og internasjonalt, om betydningen av menneskerettighetene. Blant annet bidrar dette til å øke Norges troverdighet når norske myndigheter tar opp menneskerettighets-situasjonen i andre land. Jeg vil også legge til - siden media og organisasjonene har pekt på dette i høst - at Regjeringen prioriterer arbeidet med også å innarbeide FNs barnekonvensjon i norsk rett høyt.

Menneskerettighetene skal prege politikken. Vi har derfor gjort noen organisatoriske grep som gir oss verktøy i vår politikk-utøvelse - som f.eks. etableringen av både et regjeringsutvalg og et statssekretærutvalg, for å styrke bevisstgjøringen og koordineringen av Regjeringens menneskerettighetsarbeid. I tillegg til Menneskerettighetsloven, har vi også fått på plass flere tiltak i kampen mot rasisme, bl.a. opprettelse av Senteret mot etnisk diskriminering - også et langvarig krav fra innvandrermiljøene i Norge. Vi har gjennomgått praksis i forhold til varetektsfengsling i lys av våre menneskerettighetsforpliktelser, og forsøker gjennom reformer i psykiatrien på ressurssiden og gjennom lovgivning å redusere tvangsbruken. Regjeringen er igang med en oppmykning av asyl- og flyktningepolitikken. - Bare for å nevne noen andre store områder i vårt eget land.

Jeg vil igjen understreke at vi har begynt å arbeide med slike hjemlige menneskerettighets-utfordringer og er kommet et stykke på vei. Fremdeles gjenstår imidlertid mye. Denne form for selvransakende prosess var - og er - meningen med et slikt ‘oversiktsverktøy’ som årsrapporten. Den er ment å være et redskap for videre arbeid for å forbedre vår hjemlige menneskerettighetssituasjon. Det er nødvendig å rette opp misforhold i vårt eget land og ‘feie for egen dør’, som er et uttrykk jeg har brukt i mange sammenhenger. Vi må ha orden i eget hus om vi skal ha troverdighet. Samtidig er selve arbeidet for å fremme menneskerettighetene viktig nok i seg selv. Vi skal engasjere oss på hjemmebane også for vår egen skyld, vår egen anstendighets skyld.

2. Et helhetlig syn på menneskerettighetene og for menneskerettighetspolitikken

Så til det andre eksempelet, å ta et oppgjør med slagsidene i menneskerettighetsarbeidet. Menneskerettighetene er ikke tjent med ‘enøyethet’. Det skaper nord-sør konflikter og undergraver menneskerettighetenes universialitet. Jeg har gått langt i å kritisere, klart og entydig, den vestlige verden og i-landene for å anvende et altfor snevert menneske-rettighetsperspektiv. Hovedfokus rettes mot de sivile og politiske rettighetene i andre land, mens en tilsynelatende og beleilig “glemmer” de sosiale og økonomiske rettighetene. For der kunne pekefingeren også rettes hjemover - mot en selv. Her har nok profilen fra denne Regjeringen vært atskillig sterkere enn den man vanligvis har sett fra norsk side.

Jeg har i mitt første år som menneskerettighetsminister arbeidet for at Norge skal gå i bresjen for nettopp en helhetlig menneskerettighetspolitikk, for en politikk og et perspektiv som sier klart at de sosiale, økonomiske og kulturelle rettighetene er like viktige, like verdige, som de sivile og politiske. At de er gjensidig avhengig av hverandre for å kunne oppfylles. At det å arbeide for menneskerettigheter og utvikling er to sider ved samme sak. At det hele tiden handler om menneskeverdet. I en interessant artikkel ved Asbjørn Eide i Mennesker og Rettigheter (2/98) om ‘Verdenserklæringens historiske betydning’ minner han oss om at det er et stykke igjen før de sosiale og økonomiske rettighetene fastlagt i Menneskerettighets-erklæringen kan bli realisert. For meg som menneskerettighetsminister og utviklingsminister er dette feltet et kjerneområde. Det står øverst på agendaen. Også fordi forutsetningen for å skape global enighet om betydningen av overholdelse av menneskerettighetene, er at alle rettighetene tas på alvor.

Mye gjenstår. Jeg tør imidlertid hevde at vi i stor grad har lykkes med våre bestrebelser for å få til en bedre dialog på dette punktet, bl.a. den internasjonale konferansen om menneskelig utvikling og menneskerettigheter som Norge arrangerte sammen med UNDP og FNs Høykommissær for menneskerettigheter i Oslo i oktober i år. Fattigdomsrettet utviklingshjelp - som er Regjeringens varemerke - er faktisk menneskerettighetsarbeid på sitt beste.

Samtidig har jeg som utviklings- og menneskerettighetsminister fokusert hvor fundamentalt det er for utviklingslandenes utviklingsmuligheter at det finnes en fri presse, at arbeidere kan organisere seg, at styresettet er demokratisk, at kvinner har like rettigheter som menn. Her har vi talt klart og tydelig. Fattigdom kan ikke være noen unnskyldning for undertrykking. Mange mener at Regjeringens sør-politikk på denne måten har bidratt til en økt ‘politisering’ av bistanden, og det kan godt være, men jeg håper også at det er skjedd en økt ‘vitalisering’.

Også menneskerettighetenes universalitet står i sentrum for mitt arbeid. Jeg kunne ha snakket lenge om dette, også i kraft av mitt faglige ståsted som sosialantropolog. Vi ser fortsatt argumentasjon i retning av at et lands kulturbakgrunn eller andre karakteristika bestemmer hvilke rettigheter som har relevans. Men menneskerettigheter handler ikke om ‘relevans’ eller andre ‘utvannende’ uttrykk - men om universell gyldighet. Om menneskenes likeverd.

Det kjente sør-nord- og øst-vest-skillet er etter min vurdering svekket i denne debatten, som jo har gått i høye bølger. Berlin-murens fall har hjulpet oss litt, globaleringsdebatten likeså. I dette 50 års-markeringsåret er det derfor viktig å slå fast, ved alle anledninger - og jeg vil igjen benytte sjansen i min tale til FN i New York om to dager - at Verdenserklæringen rommer alle menneskerettighetene. Verdenserklæringen henvender seg til det hele mennesket og til hele menneskeheten. Alle rettighetene er like for alle.

3. Forsterket internasjonalt engasjement. Med landeksempler

Det tredje eksempelet gjelder en markert og konsekvent menneskerettighetspolitikk internasjonalt. Det gjelder påtale av grove brudd på menneskerettighetene og systematisk arbeid med tiltak som kan føre til økt respekt og etterlevelse. I dette arbeidet har vi et mangfold av virkemidler, som Årsrapporten omtaler. Ett av de viktigste er arbeid gjennom og kritikk i internasjonale fora, f.eks. i FNs menneskerettighetskommisjon og i Generalforsamlingen. Her har bl.a. arbeidet for religionsfrihet fått større vekt enn det hadde tidligere. Et annet virkemiddel - som som oftest kombineres med slik omtale - er menneskerettighetsdialog. Årsrapporten viser at vi har brukt FNs talerstol til å rette vår bekymring for menneskerettighetssituasjonen i en rekke land, som for eksempel Burma, Afghanistan, Algerie, Nigeria, Irak og Saudi Arabia. I flere tilfeller har denne kritikken gått lenger enn tidligere. Det gjelder også Burma.

For Norge forholder seg også til land som ikke ønsker dialog om menneskerettigheter - som Burma. Som følge av at burmesiske myndigheter så langt har vært uvillige til å gå inn i en dialog om menneskerettighetsspørsmål, har Regjeringen oppfordret norsk næringsliv til ikke å handle med eller investere i Burma. Også i forhold til Libya har vi oppfordret norsk nærings-liv til å være tilbakeholdne når det gjelder næringslivsvirksomhet.

Andre land som har vært omtalt med bekymring i våre innlegg i FN er ‘dialog-land’ som Kina og Tyrkia. Menneskerettighetsdialogene med land som Tyrkia og Kina har foregått på et svært bredt plan, med høyere frekvens og på et høyere nivå enn tidligere. I Kina-dialogen spiller Institutt for menneskerettigheter spiller en vesentlig rolle. Både i denne og i den løpende politiske menneskerettighetsdialogen med Tyrkia har vi tatt opp en rekke menneskerettighets-spørsmål, i tillegg til at det etableres praktisk samarbeid for å forbedre menneskerettighets-situasjonen. Under besøket mitt i september til Tyrkia foreslo jeg også å inkludere barns rettigheter og kampen mot barnearbeid som enda et mulig samarbeidsområde.

Hvordan vi konkret forholder oss til forskjellige land og situasjoner i 1998 er det altså mulighet til å lese mer om i Årsrapporten dere har foran dere (bl.a. fra side 63 til 92).

4. Menneskerettigheter og norsk økonomisk engasjement i utlandet

Det fjerde eksempelet gjelder menneskerettigheter og næringsliv, eller - ‘etikk og butikk’. Regjeringen har tatt til orde for bevisstgjøring av næringslivet for å la menneskerettighetene veie tyngre både når det gjelder hvor man engasjerer seg - og hvordan. Vi har bedt om tilbakeholdenhet i land med svært grove brudd på menneskerettighetene. For å få en mer konstruktiv og fruktbar dialog om dette har Regjeringen som kjent opprettet KOMpakt, det konsultative organ for menneskerettigheter og norsk økonomisk engasjement i utlandet. Både representanter for næringslivet, menneskerettighetsorganisasjonene, fagbevegelse og departementene er med. Også fagmiljøene er trukket aktivt inn. Dette har også vært et ønske fra næringslivet og næringslivets organisasjoner selv. De ønsker debatt, informasjon og råd på dette feltet. Det skjer en bevisstgjøring. KOMpakt er et mye mer omfattende prosjekt på dette feltet, enn det som tidligere har foregått på dette området. Så har det også skjedd mye i næringslivsmiljøene på dette feltet i løpet av det siste året. KOMpakt’s rolle er å øke bevisstheten og bidra til utvikling av tenkning og handling i skjæringsfeltet mellom Norges internasjonale økonomiske engasjement og menneskerettighetene. Hensikten har ikke vært å oppnå enighet i alle spørsmål - men å skaffe økt innsikt og bredest mulig forståelse for hvordan ulike menneskerettighetsspørsmål kaan og bør håndteres.

Avslutning

I morgen reiser jeg til New York for å holde Regjeringens innlegg i FN under Verdens-erklæringens hovedmarkering 10. desember. Det ser også ut til at det kan lykkes å få vedtatt en Erklæring om menneskerettighetsforsvarere i FNs Generalforsamling i morgen, 9. desember. Denne erklæringen er - som dere vet - et resultat av lange og vanskelige forhandlinger, de siste fem år ledet av Jan Helgesen fra Universitetet i Oslo og spesialrådgiver for Utenriksdepartementet. Den vil bety mye for menneskerettighetsaktivister og dette vil være en verdig 50 årsmarkering av Menneskerettighetserklæringen.

Regjeringen har for første gang lagt fram en rapport om norsk innsats for menneskerettighetene. Du har i hendene et dokument som skal synliggjøre, redegjøre og bevisstgjøre. Den skal være et redskap i menneskerettighetsarbeidet. Rapporten skal derfor informere, inspirere - og kanskje irritere. Vi inviterer derfor dere; fagmiljøer, organisasjoner og presse til debatt, kritisk lesning og samtale.

Vi inviterer spesielt til en idédugnad med det norske menneskerettighetsmiljøet 19. januar, hvor vi sammen skal se framover - men hvor også denne årsrapporten bør bli gjenstand for aktiv og kritisk gjennomgang.

En slik samtale om årsrapporten kan gi innspill og ideer ikke minst til Regjeringens Handlingsplan for menneskerettighetene - en stortingsmelding - som skal legges fram på vårparten. Denne handlingsplanen tar sikte på å gi en analyse av mål, prioriteringer og virkemidler for menneskerettighetspolitikken framover, hjemme og ute.

For nesten nøyaktig 30 år siden sto franskmannen René Cassin, hovedforfatter av Menneskerettighetserklæringen, og holdt sitt Nobelforedrag her i Oslo, etter å ha mottatt Fredsprisen for sitt arbeid. - Nå da vi har et middel til å fjerne eller lette den byrde som undertrykkelse og urettferdighet betyr i verden, må vi lære å bruke det, var en av hans oppfordringer i foredraget.

Menneskerettighetserklæringen er ord. Den gir verdier og den krever handling. På samme vis har også Årsrapporten mange budbærere - men ett budskap:
La ord tale - men la handling telle.

For “... historien er ikke slutt. Fortsatt skrider menneskeheten langsomt frem”, som Jostein Gaarder sier det i sin artikkel til Dugnad ‘98-brosjyren (Menneskerettighetsfestivalen). - For langsomt vil mange si. Og det kan jeg være enig i. Men - vi er også på rett vei.

Takk for oppmerksomheten.