Tale av Utenriksminister Knut Vollebæk:

Hvordan sikre videre atomnedrustning

Nei til atomvåpen, 24. oktober 1998

1. Innledning

Vi markerer FN-dagen i dag. Helt fra sin aller første resolusjon i januar 1946 har FN oppfordret medlemsstatene til å vedta tiltak for å redusere risikoen for atomkrig. Mer enn 50 år senere stiller kjernefysisk nedrustning og ikke-spredning oss fortsatt overfor store oppgaver som vi bare kan løse gjennom felles innsats.

"Nei til atomvåpen" tok i sommer initiativ til en spørreundersøkelse om det norske folks syn på atomvåpen og nedrustning. Undersøkelsen ga oss et klart svar. Hele 92% av de spurte var motstandere av kjernevåpen. Jeg er svært glad for den fortsatte oppmerksomheten og engasjementet som her kom til syne.

Regjeringens målsetting om avskaffelse av atomvåpnene er uendret. Vi mener det fremste ansvaret for atomnedrustning ligger hos kjernevåpenmaktene. Men alle land har et ansvar for å bidra til fremgang. Vi tar for vår del dette ansvaret på alvor gjennom arbeidet langs tre hovedspor - ved bilaterale samarbeids-programmer, i multilaterale fora og i alliansesammenheng - noe jeg kommer tilbake til.

Det er ingen grunn til at det internasjonale samfunnet skal gå inn i det neste årtusen med forestillingen om at atomvåpnene skal finnes for all fremtid.

Samtidig må vi imidlertid erkjenne at veien mot målet er de små skritts vei. Vi må bidra til å eliminere årsakene til at land har, eller vil skaffe seg, atomvåpen. Vi må også sørge for omfattende verifikasjons- og kontrollordninger, både for nedrustning og ikke-spredning, men vi kommer ikke videre uten at de rette rammebetingelsene er til stede.

Jeg mener den beste strategien for Norge er å velge seg ut politiske prosesser hvor vi kan gi realistiske, konkrete og konstruktive bidrag til arbeidet for nedrustning og ikke-spredning. Vi kommer lenger med en pragmatisk handlingsstrategi på områder hvor vi kan utrette noe, enn ved å snakke i store bokstaver, selv om dette også er nødvendig fra tid til annen.

I det siste har vi opplevd både tunge skuffelser og gledelige gjennombrudd i dette arbeidet. Møtet i dag er en god anledning til å foreta en oppsummering.

Det har for det første funnet sted en betydelig reell nedbygging av kjernevåpnenes rolle og antall i Europa de siste årene. Alle kjernefysiske mellomdistanse-raketter er trukket tilbake og eliminert. Russland og USA forpliktet seg gjennom ensidige erklæringer i 1991/92 til omfattende reduksjoner av taktiske kjernevåpen. Gjennom START I og START II-avtalene vil beholdningen av amerikanske og russiske strategiske kjernefysiske stridshoder bli redusert fra over 10.000 hver i 1990 til 3.500 i 2007. I fremtidige forhandlinger om en START III-avtale er tanken å redusere beholdningen av strategiske våpen med ytterligere en tredel.

Vi ønsker fra norsk side forpliktende avtaler om nye reduksjoner, og at alle kjernevåpenmaktene etter hvert deltar.

Det må også nevnes at Hviterussland, Kasakhstan og Ukraina i dag er kjernevåpenfrie stater. Frankrike og Storbritannia har foretatt omfattende reduksjoner av sine beholdninger. Den britiske regjeringen har i forbindelse med gjennomgangen av forsvaret nylig (i den såkalte "Strategic Defence Review") også foretatt reduksjoner i det britiske atomprogrammet og oppgitt lagerbeholdning for spaltbart materiale for kjernevåpenformål.

2. Det bilaterale sporet

La meg så gå over til de tre hovedsporene i norsk kjernevåpen-politikk, og jeg vil begynne med nærområdene våre.

26. mai i år undertegnet vi en rammeavtale om atomsikkerhets-samarbeid med Russland. Det betyr at handlingsplanen for atomsaker nå går over i en langt mer tiltaksrettet fase. Rammeavtalen er et viktig skritt i det norsk-russiske samarbeidet fordi den bl.a. fastslår Russlands eget ansvar i tilfelle av en atomulykke. Russerne har tidligere ment at dette er samarbeidspartnernes ansvar. Den norsk-russiske avtalen åpner nå opp for tilsvarende avtaler med andre land, noe som er svært viktig for å kunne få til et bredt internasjonalt samarbeid om atomsikkerhet på Kola.

Siden 1992 har Norge finansiert en rekke sikkerhetstiltak ved Kola kjernekraftverk. Nå innleder vi en fase i samarbeidsprosjektet som inneholder planer for dekommisjonering av anlegget, for sikkerhetstiltak og for bistand til det russiske strålevernet.

Medieoppslag denne uken kunne tyde på at rammeavtalen ikke fungerer, fordi et finsk firma mener den ikke gir tilstrekkelig dekning for deres leveranser.

Firmaet har bl.a. stilt spørsmål om Russland kan oppfylle sine økonomiske forpliktelser i forbindelse med erstatninger for atomuhell. Firmaet er imidlertid innstilt på å fortsette forhandlingene om leveranser med russerne.

Hensikten med rammeavtalen er å avhjelpe mangler i det russiske lovverket. Avtalen ble utformet i samarbeid med europeiske firmaer som leverer utstyr til atomindustrien. De mener at den er god nok.

Også etter vår mening gir avtalen leverandører en så god sikkerhet mot erstatningssøksmål som det er mulig å oppnå. Det er snarere den ene avtalepartens evne til å oppfylle avtalen, ikke avtalen i seg selv, som er det sentrale punktet i denne saken.

Avviklingen av "den kalde krigen" medfører at Russland skal kvitte seg med et stort antall atomdrevne ubåter. En forutsetning for at et slikt stortstilt opphuggingsprogram skal kunne gjennomføres, er tilgjengelig infrastruktur som kan ta hånd om det brukte kjernebrenselet og det radioaktive avfallet man sitter igjen med etter opphuggingen. 125 utrangerte atomubåter skal etter planen hugges opp innen år 2010. Sammen med Russland og USA finansierer Norge modernisering og utvidelse av et renseanlegg i Murmansk for flytende radioaktivt avfall som dannes ved opphugging av atomubåter. Anlegget er noe forsinket, men vi forventer at det blir ferdig i løpet av 1999.

Det er viktig for Norge at opphuggingen skjer på en miljøsikker måte og at det blir funnet gode, langsiktige løsninger for håndtering av radioaktivt avfall og brukt kjernebrensel.

Norge er forpliktet til å støtte opp om kjernevåpenmaktenes nedrustningstiltak. Fra norsk side har vi vært særlig opptatt av hvordan gjennomføring av nedrustningsavtaler kan virke inn på nærområdene våre. En sikker og miljøforsvarlig håndtering av den kjernefysiske destruksjonsprosessen er svært kostnadskrevende og teknologisk komplisert. Disse utfordringene må møtes på en tilfredsstillende måte. Hvis ikke, kan fremdriften i det videre nedrustningsarbeidet stoppe opp. Det er et faktum at Russland alene ikke kan makte å ta hånd om dette i den omstillingfasen landet er inne i. Norge har vært og vil fortsatt være en pådriver internasjonalt for økt samarbeid med Russland om disse spørsmålene. Vårt engasjement tar sikte på både å sikre internasjonal medvirkning og å øke åpenheten på russisk side.

Vi har hele tiden fremholdt at europeisk sikkerhet bare kan bygges med aktiv russisk deltakelse. Innen rammen av det faste NATO-Russland-rådet (PJC) er det etablert en dialog om kjernefysiske spørsmål. Fra norsk side legger vi vekt på at denne dialogen skal være åpen og bidra til økt tillit. Vi håper også at dette kan bidra til at Russland gjør en større innsats når det gjelder kjernefysisk nedrustning. Dessverre er utviklingen i Russland så langt ikke sammenlignbar med den utviklingen som har foregått i NATO, verken når det gjelder reduksjoner i antall kjernevåpen eller den reduserte vekten på våpnenes betydning. Dette beklager vi sterkt.

Utviklingen i Russland vil være en meget viktig faktor i arbeidet for videre kjernefysisk nedrustning. Hvis ikke de rette politiske og økonomiske forholdene er til stede, kan fremdriften i det videre nedrustningsarbeidet stoppe opp. START II-avtalen er ennå ikke ratifisert av Dumaen, og det er foreløpig uklart når det vil skje. Den særdeles vanskelige situasjonen i Russland understreker behovet for brede politiske, økonomiske og sikkerhetspolitiske kontakter med Moskva. Et demokratisk Russland vil være i stand til å inngå og gjennomføre avtaler om ytterligere reduksjoner i beholdningene av atomvåpen, og se at de selv har fordeler av en slik utvikling.

Det siste toppmøtet mellom USA og Russland i begynnelsen av september i år ga to konkrete resultater som jeg vil trekke frem. For det første enigheten mellom de to om tidlig varsling av rakettutskytninger. Hensikten med en slik avtale er å hindre at manglende informasjon eller feiltolkning leder til alvorlige situasjoner. De to landene har uttalt at det kan bli aktuelt å åpne for at andre land kan delta i et slikt varslingssamarbeid på frivillig basis. Andøya-episoden i januar 1995 er et eksempel på at dette er viktig. Da ble en varslet oppskytning av en forskningsrakett fra Andøya rakettstasjon innledningsvis misoppfattet. Episoden viste at også ikke-truende sivil aktivitet har potensiale i seg til å utløse reaksjoner som kan bli farlige i en situasjon med et høyt beredskapsnivå.

Det andre viktige resultatet fra toppmøtet mellom USA og Russland er at det ble oppnådd enighet om prinsippene for håndtering og reduksjon av lagret militært plutonium underlagt landenes respektive militære sikkerhetsprogrammer. USA og Russland skal begge redusere sine beholdninger med 50 tonn gjennom en flertrinnsprosess innenfor en klar tidsramme. Samtidig forplikter de seg til å utvikle metoder for økt innsyn, slik som materialregnskap og internasjonale verifikasjonsordninger.

USA og Russland har begge uttalt at andre land med tilsvarende lagre etterhvert skal kunne slutte seg til. Dette initiativet er meget gledelig. Som nevnt har Storbritannia annonsert sin totale beholdning av plutonium og høyanriket uran. Begge disse tiltakene er i tråd med det norske ønsket om økt åpenhet rundt lagre av spaltbart materiale og viser hva som kan oppnås gjennom ensidige eller bilaterale ordninger.

Statssekretær Åslaug Haga i Utenriksdepartementet har denne uken besøkt USA og bl.a. tatt opp vår interesse for å kunne delta i et system for tidlig varsling av rakettutskytninger. Hun uttrykte også vår tilfredshet med de planene USA og Russland nå har for reduksjon og åpenhet om plutoniumslagre. Hun orienterte dessuten om hvordan vi fra norsk side vil følge opp vårt forslag om større åpenhet om lagrene for spaltbart materiale.

3. FN-sporet

Dette leder meg over til det andre hovedsporet for norsk kjernevåpenpolitikk, nemlig arbeidet vårt i multilaterale fora, i første rekke i FN og på Nedrustningskonferansen i Genève (CD).

India og Pakistan har brutt den internasjonale normen som ble etablert da man vedtok Prøvestansavtalen i 1996. De sterke internasjonale reaksjonene viser hvor forkastelig store deler av verdenssamfunnet finner slike handlinger. Fra norsk side har vi på det sterkeste tatt avstand fra Indias og Pakistans handlemåte. Et våpenkappløp kan bare øke spenningen i regionen og sette freden i fare. Vi har oppfordret begge land til snarest og uten betingelser å slutte seg til både Prøvestans- og Ikke-spredningsavtalen. Det er ingen tvil om at de indiske og pakistanske testene har satt ikke-spredningsregimet under press.

Samtidig viser testene ikke-spredningsregimets logikk og nødvendighet. Det er ikke mer enn én generasjon siden man spådde at verden ville få mellom tyve og tredve kjernevåpenstater. I dag har vi fortsatt bare en håndfull slike land. Ikke-spredningsavtalen har derfor vært av større betydning enn noe annet tiltak for å hindre en slik utvikling.

I tillegg til å legge press på India og Pakistan, både bilateralt og internasjonalt, har vi fra norsk side bidratt til et seminar i regi av FNs institutt for nedrustningsstudier (UNIDIR). Seminaret, som fant sted i september, fokuserte på virkningene av prøvesprengningene i Sør-Asia, både for ikke-spredningsregimet og for nedrustningsbestrebelsene generelt. Seminaret samlet myndighetsrepresentanter, akademikere og representanter for frivillige organisasjoner fra en rekke land. Norge deltok aktivt under seminaret, som ga verdifulle innspill og impulser til det videre arbeidet.

Jeg er glad for de signalene som er kommet fra India og Pakistan om en mulig tilslutning til Prøvestansavtalen. Vi vil presse på for at en slik tilslutning blir en realitet snarest mulig. Vi vil legge vekt på å overbevise India og Pakistan om at det er i deres egen interesse å gi avkall på kjernevåpenprogrammene og handle i samsvar med de normene som er etablert av det gjeldende nedrustningsregimet. Dette betyr også tilslutning til Ikke-sprednings-avtalen.

En politisk hovedutfordring for Norge er å utnytte den brede internasjonale fordømmelsen av de siste testene til å skape større bevegelse i den multilaterale dialogen om nedrustning og rustningskontroll. Denne utfordringen kan vi best møte ved å se på hva vi kan bidra med helt konkret. Det betyr forslag og initiativ som er realistisk utformet, og som kan samle støtte fra de landene som er helt avgjørende for at vi skal kunne oppnå resultater. Dette vil jeg komme tilbake til senere i foredraget.

Hovedansvaret for atomnedrustning hviler på atommaktene. Likevel har det internasjonale samfunnet en legitim interesse i å få informasjon om utviklingen i bilaterale forhandlinger om kjernevåpen, samt om kjernevåpenmaktenes politikk på dette området. Norge har som kjent ikke støttet den såkalte Malaysia-resolusjonen om multilaterale forhandlinger innen rammen av Nedrustningskonferansen i Geneve. Etter vår mening er dette et urealistisk spor. En slik fremgangsmåte vil kunne svekke kjernevåpenmaktenes direkte ansvar for å videreføre arbeidet med å fjerne disse våpnene.

Vi mener imidlertid at det er behov for en mekanisme knyttet til Nedrustningskonferansen som innebærer at kjernevåpenmaktene rapporterer om bilaterale kontakter, om forhandlingsresultater og gjeldende politikk på området. Dette vil kunne gjøre CD til et forum for utveksling av informasjon og diskusjon og gi oss rammen for en dialog om disse viktige spørsmålene. Vi har tatt til orde for dette i FN.

Regjeringen vil støtte opp om alle politiske initiativ som har til formål å redusere kjernevåpnenes rolle i internasjonal politikk, og som er av en slik karakter at de kan samle støtte. Det initiativet som er kommet, fra Sverige, Brasil, Egypt, Irland, Mexico, New Zealand, Slovenia og Sør-Afrika (den såkalte "New Agenda Coalition"), blir vurdert på samme måte.

Fra norsk side deler vi resolusjonsutkastets hovedmålsetning om en kjernevåpenfri verden. Vi finner det også helt på sin plass at utkastet uttrykker en generell utilfredshet med NPT-prosessens manglende fremgang. Vi er enige i betydningen av å legge til rette for en mer konstruktiv og effektiv ivaretakelse av det umiddelbare behovet for å styrke ikke-spredningsregimet og den langsiktige målsetningen om kjernefysisk nedrustning.

Når dét er sagt, vil jeg legge til at resolusjonsutkastet så langt inneholder en rekke elementer som det er urealistisk å få gjennomslag for. Vi oppnår ikke fremgang ved å trekke kjernevåpenmaktenes nedrustningsvilje i tvil, ved ubalansert omtale eller ved å ta til orde for en rekke forslag som vi vet er uakseptable for de viktigste landene i prosessen.

Jeg er redd dette vil kunne bidra til å fryse frontene, snarere enn å utvikle den multilaterale dialogen om kjernefysisk ikke-spredning og nedrustning. Å legge til rette for en mer konstruktiv dialog på dette feltet er den politiske utfordringen vi alle står overfor. Utkastet til 8-landsgruppens resolusjonstekst, slik det nå er formulert, må derfor endres ganske betydelig for å kunne skape grunnlag for videre dialog.

I Canberra-kommisjonens rapport fra 1996 fremmes det en rekke forslag og anbefalinger når det gjelder kjernefysisk nedrustning. Jeg betrakter denne rapporten som et viktig bidrag til debatten om veien videre, og Utenriksdepartementet har gitt økonomisk støtte til en norsk utgave av et sammendrag av rapporten. Jeg sa med glede ja til å skrive forordet til den norske oversettelsen. Det betyr ikke at vi stiller oss bak samtlige av kommisjonens konklusjoner, men rapportens steg-for-steg-tilnærming til problematikken er et utgangspunkt vi deler.

Ett av forslagene er et senket beredskapsnivå for kjernevåpen (såkalt "de-alerting"), for å trygge sikkerheten rundt de våpnene som man tross alt vil sitte igjen med i overskuelig fremtid. Dette er et interessant forslag som det er verdt å vurdere nærmere. Jeg minner her om at NATO uavhengig av denne rapporten har senket sitt generelle beredskapsnivå betraktelig og har dermed imøtekommet denne oppfordringen et stykke på vei.

Andre anbefalinger i Canberra-kommisjonens rapport som vi mener man kan vurdere nærmere, er å fjerne stridshoder fra leveringsmidler, å stanse utplassering av ikke-strategiske kjernevåpen og få slutt på subkritisk testing av kjernevåpenrelatert utstyr.

Når det gjelder subkritiske tester, tror jeg synet vårt er kjent. Slike tester er ikke i strid med Prøvestansavtalen. De er imidlertid blitt gjenstand for økende internasjonal oppmerksomhet og kan bidra til å undergrave internasjonale bestrebelser for kjernefysisk rustningskontroll og nedrustning. Vi kan ikke utelukke at slike tester kan minske presset for økt oppslutning og snarlig ratifikasjon av Prøvestansavtalen. Vi har derfor både overfor USA og Russland gjort det klart at vi ønsker at slike tester opphører.

Traktaten om et totalforbud mot kjernefysiske prøvesprengninger ble vedtatt og åpnet for undertegning på FNs generalforsamling i 1996. Traktaten var resultat av et hardt arbeid over flere tiår for å bygge ned atomvåpnenes rolle i internasjonal politikk. Avtalen etablerer et forbud mot alle typer kjernefysiske prøvesprengninger og representerer en milepæl i arbeidet for å stanse det kjernefysiske våpenkappløpet. Nå bygges det opp en organisasjon som skal ivareta gjennomføringen og kontrollen med avtalen.

Prøvestansavtalen er ikke blitt mindre viktig som følge av de indiske og pakistanske prøvesprengningene. Tvertimot, det er avgjørende at arbeidet med å bygge opp avtalens verifikasjonsapparat følger fremdriftsplanen og legger grunnlaget for effektiv overvåkning og kontroll i tråd med avtalens bestemmelser. Dette vil skje uten hensyn til usikkerheten omkring når avtalen faktisk vil tre i kraft.

Departementet arbeider nå med en stortingsproposisjon om samtykke til ratifikasjon av Prøvestansavtalen, som vil bli fremmet i inneværende stortingssesjon. Norge spilte en aktiv rolle under forhandlingene og vil ha en betydelig rolle i det overvåkningssystemet som nå bygges opp for å sikre effektiv gjennomføring av avtalen. Vi vil gjøre kontinuerlige registreringer av hendelser som kan indikere brudd på bestemmelsene. Seks målestasjoner, blant dem noen av de største og mest avanserte, vil bli lokalisert på norsk territorium og drevet av NORSAR på Kjeller. Det apparatet og den ekspertisen vi allerede har i Norge på dette feltet, viste sin nytte senest ved de indiske og pakistanske sprengningene.

Ikke-spredningsavtalen vil fortsatt spille en nøkkelrolle i arbeidet for kjernefysisk nedrustning. Avtalen ble i 1995 forlenget på ubestemt tid. Et viktig element i beslutningen var å styrke samarbeidet om å gjennomføre avtalen i perioden mellom de foreskrevne tilsynskonferansene. Regjeringen ønsker i forbindelse med den nye tilsynsprosessen å etablere nærmere kontakt med andre land for å drøfte det videre ikke-sprednings- og nedrustningsarbeidet. Vi har tatt konkrete steg i denne retningen, noe jeg håper å kunne redegjøre mer inngående for ved en senere anledning.

Prinsippdokumentet som ble vedtatt under Tilsynskonferansen i 1995, hadde viktige intensjoner. I samsvar med disse bør neste skritt være å vurdere tiltak som ytterligere vil forplikte kjernevåpenmaktene til ikke å bruke eller true med bruk av kjernevåpen mot stater som selv ikke har slike våpen, og som har sluttet seg til Ikke-spredningsavtalen. Såkalte negative sikkerhetsgarantier, dvs. garantiforpliktelser overfor ikke-kjernevåpenland om ikke-bruk og ikke-trussel, kan få form av et internasjonalt, folkerettslig bindende instrument.

Tilsynsprosessen gir oss en mulighet til å stille kjernevåpenmaktene til ansvar overfor løftene de ga på ikke-spredningskonferansen i 1995 om å redusere kjernevåpnenes rolle i internasjonal politikk. For at dette løftet skal være troverdig, må det følges opp. Vi må ha full stopp i kvalitativ oppgradering av atomvåpen-beholdningene, og økt åpenhet om våpenarsenalene og beholdningene av spaltbart materiale. Ikke minst må vi ha fortsatte våpenreduksjoner.

Som jeg har nevnt ovenfor, vil vi i samarbeid med nærstående og likesinnede land søke å finne metoder for å drøfte og utveksle informasjon om kjernefysisk nedrustning. Dette vil vi gjøre innenfor rammen av Nedrustningskonferansen i Genève.

Det ble tatt et meget viktig og gledelig skritt i riktig retning gjennom vedtaket på Nedrustningskonferansen i august i år. Da ble det vedtatt å sette igang forhandlinger om et forbud mot produksjon av spaltbart materiale til våpenformål. Slike forhandlinger var et sentralt element i vedtaket fra den siste tilsynskonferansen for Ikke-spredningsavtalen i 1995, og Norge har lenge arbeidet aktivt for en snarlig forhandlingsstart. Det har imidlertid først nå vært mulig å komme til enighet blant Nedrustningskonferansens medlemmer, som også inkluderer India og Pakistan.

Vi vil hele tiden ha for øye at Nedrustningskonferansens troverdighet avhenger av evnen til å produsere konkrete resultater. Det er vårt sterke håp at forhandlingene om et produksjonsforbud vil komme i gang tidlig neste år og etterhvert resultere i en avtale som vil stoppe videre oppbygging av spaltbart materiale. Dette vil i neste omgang kunne lede til en mer omfattende ordning for kontroll med slikt materiale til våpenbruk. En avtale vil ikke bare være viktig i ikke-spredningsammenheng, men vil også representere et betydelig skritt i riktig retning for arbeidet for reduksjon og endelig avskaffelse av kjernevåpnene. Fra norsk side vil vi legge stor vekt på å delta aktivt i dette arbeidet i CD.

I denne forbindelse ser vi bl.a. økt åpenhet om eksisterende beholdninger av spaltbart materiale som viktig. Ideelt sett bør arbeidet for økt innsyn skje parallelt med fremdrift i forhandlingene om et avtalefestet forbud mot produksjon av nytt materiale. Et første tiltak for økt åpenhet kan være at kjernevåpenmaktene på frivillig basis informerer om sine beholdninger. Et neste skritt kan være at de også åpner opp for inspeksjoner av lagrene for å forsikre om at lagret spaltbart materiale ikke benyttes til våpenformål. Balanserte reduksjoner av eksisterende lagre under internasjonal kontroll kan være et tredje skritt.

CD har vedtatt å starte forhandlinger om forbud mot produksjon av spaltbart materiale. Derfor mener vi tidspunktet nå er det rette til å videreutvikle forslaget om innsyn. Samtidig vil vi se nærmere på andre aspekter knyttet til ikke-spredning og håndtering av slikt spaltbart materiale. Vi inviterte derfor tidligere denne måneden et utvalg norske forskningsinstitusjoner og berørte departementer og etater til et rådslag for å styrke dialogen med norske fagmiljøer i dette spørsmålet. Hensikten med rådslaget var å trekke inn norsk teknisk ekspertise på dette viktige og kompliserte feltet. Vi ønsker å legge et best mulig grunnlag for at Norge kan spille en aktiv rolle når forhandlingene kommer i gang.

Skal vi kunne ta vårt forslag om åpenhet videre, er det ytterst viktig at vi har gjort "hjemmeleksen" og kan presentere vel gjennomarbeidete synspunkter og ideer. Vi mener at forhandlingsmandatet bør begrenses til produksjon av spaltbart materiale. Men samtidig er det grunn til å ta tak i hvordan tidligere produksjon og eksisterende lagre skal håndteres. Vi ser for oss at denne siste delen kan behandles i en separat og frivillig prosess, parallelt med forhandlingene. Hensikten med et parallelt spor vil være å sikre åpenhet og skape tillit mellom de ulike aktørene.

Teknologien knyttet til militær utnyttelse av spaltbart materiale er på mange måter "gammel" teknologi i dag og dessverre relativt lett tilgjengelig. I vårt moderne informasjonssamfunn kan internasjonale eksportkontrollregimer ikke helt demme opp for dette. Kontroll med selve materialet blir dermed en nøkkelfaktor i arbeidet med å hindre spredning.

I dag mangler vi et internasjonalt organisasjonsapparat. Vi har svake kontrollrutiner, og dessuten kan enkeltindivider lett handle på egen hånd. Dette betyr paradoksalt nok at raketthoder kan være det minst farlige stedet for oppbevaring av plutonium.

4. NATO-sporet

I kjølvannet av den kalde krigen har det skjedd store endringer i NATOs kjernevåpenstrategi og -politikk, det tredje hovedsporet vårt. Det er ingen overdrivelse å si at NATOs kjernefysiske styrker er blitt dramatisk redusert i løpet av de siste årene. Våpensystemene som skapte særlig press for tidlig bruk, er borte. Beredskapsnivået for gjenværende våpen er betydelig senket, og disse forholdene er reflektert i NATOs planlegging. I dag fremstår muligheten for at NATO skal være nødt til å vurdere bruk av kjernevåpen som ytterst fjern.

Gjennom sin erklæring i desember 1996 slo NATO-landene fast at Alliansen ikke har noen intensjon om, ikke noen plan for eller noen grunn til å utplassere kjernevåpen i de nye medlemslandene. NATO ser heller ikke noe fremtidig behov for dette.

Toppmøtet i Madrid i juli i fjor vedtok å gjennomgå og oppdatere NATOs strategiske konsept. Arbeidet skal etter planen være ferdig til NATO-toppmøtet i april 1999. Toppmøtet i Washington vil samtidig stadfeste at Polen, Tsjekkia og Ungarn blir nye medlemmer av Atlanterhavspakten, og dessuten markere Alliansens 50-års jubileum.

Det strategiske konsept er et bredt anlagt, offentlig dokument som formulerer de overordnete målsetningene for NATO-samarbeidet. Konseptet kan på mange måter anses som NATOs "prinsipprogram". Det vil etter vårt syn være viktig at et revidert konsept målbærer Alliansens hovedoppgaver og rolle i det nye Europa, og de store mulighetene den nye situasjonen gir til å oppnå sikkerhet i fellesskap. Konseptet bør bekrefte NATOs kjernefunksjoner knyttet til kollektivt forsvar og til det transatlantiske samarbeidet.

Regjeringen legger vekt på at også de kjernevåpenrelaterte avsnittene av det strategiske konsept er en del av denne gjennomgangen. Omtalen av kjernevåpen i det reviderte konseptet bør bekrefte og videreføre den nevnte positive utviklingen når det gjelder Alliansens kjernevåpenpolitikk. Norge vil ta aktivt del i disse drøftelsene.

La meg også si noen ord om førstebruk. Jeg vet at mange i denne forsamlingen er opptatte av dette. Kjernevåpnenes funksjon er primært politisk. De skal bevare freden og hindre angrep. De skal skape usikkerhet hos en angriper om NATOs svar på et eventuelt anslag med masseødeleggelsesvåpen. Alliansen vil derfor fortsatt måtte forbeholde seg retten til å svare med alle tilgjengelige midler.

I 1996 diskuterte Den internasjonale domstolen i Haag kjernevåpnenes forhold til folkeretten. I en rådgivende uttalelse konstaterte domstolen at det ikke foreligger et folkerettslig grunnlag for å avklare spørsmålet om kjernevåpnenes rettmessighet i selvforsvarssituasjoner der selve overlevelsen av en stat står på spill. Samtidig fastslo Domstolen at det foreligger en folkerettslig forpliktelse til å fullføre forhandlinger om kjernefysisk nedrustning. Problemstillingen ble dermed henvist til politiske fora.

Regjeringens arbeid for nedrustning og ikke-spredning er basert på et utvidet sikkerhetsbegrep. Kjernevåpenpolitikken kan ikke isoleres fra andre internasjonale spørsmål. Tiltak for å etablere internasjonale sikkerhets-og samarbeidsordninger på et bredt felt må gå hånd i hånd med tiltak innenfor rustningskontroll, nedrustning og ikke-spredning.

Verdenssamfunnet må være villig til å håndtere underliggende politiske, sosiale og økonomiske problemer i konfliktområder. En viktig forutsetning for ikke-spredning er erkjennelsen av at kjernevåpen verken tjener en stats sikkerhetspolitiske interesser eller nasjonale ambisjoner. Internasjonalt samarbeid og innsats for å løse lokale og regionale konflikter er vesentlige bidrag til ikke-spredning. Norsk utenrikspolitikk legger vekt på at konfliktforebygging og fredsbevaring gjennom tillitsskapende tiltak kan bidra til å fjerne usikkerhet og mistillit.

5. Avslutning

Som dere forstår, har jeg i dag valgt å vektlegge de områdene hvor Regjeringen mener Norge kan gi konkrete bidrag til det internasjonale arbeidet for videre kjernefysisk nedrustning og ikke-spredning. Alle sider ved kjernevåpen-problematikken er på langt nær berørt.

Vi er opptatt av å ha en pragmatisk og resultatorientert tilnærming. Franskmennene har et uttrykk som lyder "doucement, doucement, on est pressé" - "langsomt, langsomt, vi har det travelt." Begrunnelsen for denne holdningen er at vi på den måten tar vårt eget ansvar på alvor. På en dag som denne tror jeg det er en god måte å hedre verdensorganisasjonen på.