Utviklings- og menneskerettighetsminister Hilde Frafjord Johnson

Innlegg under budsjettdebattene i Stortinget 11. desember 1998

President,

Utviklingshjelp nytter. Dette er det sentrale budskapet i Verdensbankens rapport “Assessing Aid” som ble publisert i forrige måned. Hvert år bidrar den internasjonale utviklingshjelpen til å løfte 30 millioner mennesker ut av fattigdom. Enkeltmennesker som får mulighet til rent vann, utdanning, bedre helsevesen og et lengre, sikrere og rikere liv. Dette er gode nyheter, men mange flere kunne nås ved bedre internasjonal samordning og arbeidsdeling. Regjeringen intensiverer derfor sitt arbeid for at giverlandene og internasjonale organisasjoner koordinerer bistanden bedre, i nært samarbeid med mottakerlandene.

Hva er så skussmålet Verdensbanken gir norsk utviklingshjelp? Med utgangspunkt i analysen i rapporten har Verdensbanken nå vurdert effekten av den norske bilaterale bistanden. Budskapet er oppmuntrende. Norsk utviklingshjelp er innrettet slik at den yter vesentlig bidrag til å redusere fattigdommen i våre viktigste samarbeidsland. Bistanden gis stort sett til land som arbeider for å bedre sitt styresett, noe Verdensbanken ser på som en viktig forutsetning for å møte fattigdomsproblemene. Landfordelingen av den norske bistanden ligger nær opp til det som ville være den ideelle globale fordelingen for å redusere fattigdommen i verden på den mest effektive måten. Stikk i strid med hva man kunne få inntrykk av i enkelte medier, sier Verdensbanken at Norge allerede implementerer den strategi en anbefaler giverlandene. Budskapet er at vi ikke bør kutte, men øke bistanden.

Det er likevel ingen grunn til å hvile på sine laurbær. Utfordringene står i kø. Mye kan gjøres bedre. I de av våre samarbeidsland hvor resultatene ikke har stått i forhold til forventningene justeres innsatsen. Men å kutte i bistanden vil være en kortslutning. Løsningen ligger ofte i en annen innretning på bistanden til landene. Innsatsen må rettes mot institusjonsutvikling, ansvarlig forvaltning, mindre korrupsjon og tiltak som bidrar til demokratisk utvikling og større respekt for menneskerettigheter. For det er nettopp i land som vektlegger godt styresett og en god utviklingsrettet politikk bistanden har størst effekt.

Fattigdomsbekjempelse står i sentrum for Regjeringens utviklingspolitikk. Dette gjenspeiler seg i profilen på bistandsbudsjettet for 1999. Fattigdomsprofilen forsterkes, selv om rammene for bistanden ikke økes. Kravet om at bistanden skal bidra til å redusere fattigdom legges til grunn for valg av samarbeidsland, sektorer, målgrupper og kanaler for bistanden. Utviklingshjelpen til de minst utviklede landene økes. I tråd med Stortingets ønske trappes overføringene til Afrika opp. Regjeringen legger opp til at minst 50 prosent av den bilateral bistanden skal gå til landene sør for Sahara.

Regjeringen satser tungt på utdanning og helse. Dette er fattigdomsrettet bistand på sitt beste. Målet som Stortinget har satt om at utdanning må utgjøre 10 prosent av bistanden innen år 2000 kan vi være i ferd med å nå allerede i år. I 1999 trapper vi videre opp mot et mål om 15 prosent. Stortingets mål om at helse må utgjøre 10 prosent av bistanden innen år 2000 følges også opp i dette budsjettet. En betydelig andel av bidragene som kanaliseres gjennom multilaterale organisasjoner vil gå til disse formål.

De frivillige organisasjonene retter størstedelen av sin innsats mot utdanning og helse. Organisasjonene er sentrale partnere i kampen mot fattigdom. Jeg er derfor glad for tilslutningen til økt bevilgning til de frivillige organisasjonene.

President,

Regjeringens arbeid med utarbeidelsen av en strategi for støtte til næringsutvikling i Sør har vakt oppmerksomhet. Flere internasjonale organisasjoner har uttrykt anerkjennelse for arbeidet. Også andre giverland har vist positiv interesse. I Norge har det imidlertid vært reist kritikk fra enkelte hold i næringslivet om at vi ikke har hatt en bred nok dialog. La meg derfor understreke at vi har hatt meget omfattende drøftinger i løpet av det snaue året arbeidet har pågått, særlig med næringslivet og dets organisasjoner, men også med fagbevegelsen og de frivillige organisasjonene. Det vil vi fortsette med fram mot ferdigstillelsen av strategien.

Norsk næringsliv har hatt og vil fortsatt ha en viktig rolle i utviklingssamarbeidet både som partner og som fagressurs. Dette må imidlertid skje på utviklingslandenes premisser. Bare slik kan vi sikre måloppnåelse - utviklingseffekt, som komiteflertallet peker på - og jeg vil tilføye - langsiktig bærekraft. I komiteens innstilling synes det derfor ikke å være uenighet på dette punkt.

Strategien skal sikre at næringslivssatsingen er en del av utviklingslandenes egne planer. Strategien vil derfor legge opp til en redusert bruk av bundne ordninger. Samtidig skal det satses mer på investeringer for å skape virksomhet og arbeidsplasser i utviklingslandene. Dette har Stortinget drøftet ved flere anledninger og det har vært bred oppslutning om en slik omlegging. Reduksjon vil skje i tråd med internasjonale avtaler.

I OECD har arbeidet for en avbinding av all bistand til de minst utviklede landene kommet langt, og det fortsetter. Det er godt håp om at resultatet vil være at en større del av OECD-landenes bistand legges ut på internasjonal anbud. Dette bør også norsk næringsliv kunne dra nytte av, ved at det vil gi økte muligheter for å vinne kontrakter gjennom internasjonale anbudskonkurranser. Ser en på merknadene fra komiteens flertall og sentrumspartiene ser det også ut til at en stort sett er enige i substans. Også tilslutningen til Regjeringens budsjettopplegg tyder på stor enighet. Behovet for å vise fleksibilitet i enkelte tilfeller vil bli ivaretatt. I det videre arbeidet med strategien for næringsutvikling og vårt engasjement for avbinding av bistand i OECD vil Regjeringen dessuten selvsagt bygge videre på Stortingets innstilling i forbindelse med behandlingen av St.meld. 19 (1995-96).

At 30 millioner mennesker løftes ut av fattigdom hvert år er bra. Men dersom de rike landene la økt vekt på fattigdomsbekjempelse, bedre koordinering og samtidig økte bistanden, kunne mye bedre resultater oppnås. Regjeringens ambisjon er at Norge skal være en ledende kraft for en slagkraftig og helhetlig utviklingspolitikk. Internasjonale tilbakemeldinger og gjeldsplanen viser at vi er på god vei. Uten en opptrapping av bistanden kan vi imidlertid ikke virkeliggjøre ambisjonen fullt ut. Derfor var det ikke med lett hjerte at Regjeringen fant å måtte utsette den varslede opptrappingsplanen for utviklingshjelpen. Men la det være sagt: 1 prosentmålet står fast. Planen vil imidlertid få en tidsmessig forskyvning. I budsjettet neste år vil vi komme tilbake til Stortinget med et opplegg for hvordan dette kan nås. I en så tøff innstramningsprosess som vi nå har vært igjennom, er jeg imidlertid glad for at vi i Statsbudsjettet for neste år har opprettholdt bistandens andel av BNI på 0,88 %.

Det viktigste og mest omfattende tiltaket for utviklingslandene i dette budsjettet er gjeldsplanen. Jeg er glad for at Regjeringen nå ser ut til å få Stortingets tilslutning til hele gjeldsplanen. Den omfatter både hvordan Norge skal jobbe som pådriver internasjonalt, hva Norge skal gjøre overfor det enkelte land, og hva som skal gjøres med den gjelden utviklingsland har til Norge. Vi ønsker ikke at store vestlige kreditorland skal oppnå økt tilbakebetaling på sine fordringer på utviklingsland gjennom ensidig norsk gjeldslette. Det har vi klart å unngå ved at Norge bare ettergir gjeld etter at de enkelte utviklingsland har fått en internasjonal gjeldsletteavtale. Slike avtaler kommer nå løpende på plass for de fattigste og mest gjeldstyngede landene, det såkalte HIPC-initiativet.

Denne ordningen innebærer at alle kreditorer - både stater, privatbanker og utviklingsbanker – deltar på lik linje i gjeldsreduksjonene. For at gjeldslette skal få positiv effekt, er det en forutsetning at utviklingslandene fører en økonomisk politikk som ikke leder landene ut i samme uføre på nytt. HIPC bygger nettopp på dette. Det er også den beste garanti for at de fattige i utviklingslandene tjener på gjeldsletten.

Ved gjeldsplanen har Regjeringen innført et nytt prinsipp: Norsk gjeldslette belaster ikke lenger bistandsbudsjettet. Dette frigjør betydelige midler til direkte utviklingsrettede tiltak. Gjeldsplanen plasserer oss i førersetet internasjonalt på dette området. Med planen iverksatt kan vi være viktige pådrivere for at de fattigste landene får en ny start ved årtusenskiftet.

I en tid hvor naturkatastrofer rammer hardt, hvor grunnleggende menneskerettigheter brytes,og hvor store folkegrupper utsettes for umenneskelige prøvelser i krig og konflikter, er det vår plikt som medmennesker å gjøre hva vi kan for å hjelpe. Regjeringen vil forsterke innsatsen for menneskerettighetene, demokratibygging, fred og forsoning. Regjeringen vil ta nye grep for å bedre effekten av den samlede innsatsen på disse områdene. I en egen humanitær redegjørelse for Stortinget på nyåret vil jeg presentere nærmere strategier og tiltak for den norske humanitære bistanden. En handlingsplan for menneskerettigheter vil bli lagt fram senere på året. Det dreier seg om enkeltmennesker og deres valgmuligheter. Det dreier seg om deres menneskeverd. Dette er den røde tråden i tiltakene i dette budsjettet - og i hele vår utviklings- og menneskerettighetspolitikk.