Statssekretær Leiv Lunde

Internasjonalisering og globalisering i grunnskole og videregående skole

Landskonferanse om "Den globale verden", Stavanger 29. oktober 1998

Sjekkes mot framføring

Kjære konferansedeltakere, kjære lærere, kjære venner,

Innledning

Skolenes U-landsaksjon er 25 år. Gratulerer! - Gratulerer med 25 års levende engasjement for “de viktigste menneskene”!

Det er ingen tvil om at Skolenes U-landsaksjon har satt barn og ungdom i fokus, både i Norge og i sentrale, prioriterte land for norsk utviklings- og menneskerettighetspolitikk. Skolenes U-landsaksjon har sørget for kunnskap og inspirert til solidaritet, medansvar og innsamling av midler. Det er skapt grobunn - lokalt, regionalt og nasjonalt - for et aktivt globalt engasjement. Grobunn der det virkelig kan gro. Og der ikke alle blomster og vekster er like. - Og det er viktig. Norge har et bredt, fargerikt og omfattende bistandsengasjement. Det er allmenn stor oppslutning om dette arbeidet - noe som ikke minst skyldes skolenes innsats.

Denne formidlingsfunksjonen som Skolenes U-landsaksjon - eller snarere: utdanningsrollen - overfor skolemiljøer har utviklet forståelse og toleranse for andre menneskers levesett og kultur. Dette har stor betydning både for utviklings- og menneskerettighetsarbeidet.

For kunnskap er en forutsetning for kjennskap.
Kjennskap bidrar til økt respekt, forståelse og toleranse.
Kjennskap er grunnlag for engasjement og ansvarsfølelse.
Ansvar for mennesker i andre land.
Det handler om bevisstgjøring og det handler om å sette spørsmål på dagsorden.

Som start på denne dagen vil jeg gi dere seks utfordringer - seks typer “food for thought”, som det jo heter på godt ‘globaliseringsnorsk’ - om temaer jeg ser at også andre innledere vil berøre i løpet av disse to dagene. - Temaer i lys av den store overskriften som er ‘internasjonalisering og globalisering’ som er denne konferansens emne. Utfordringene gjelder; 1. Våre virkelighetsbilder og medias rolle; 2. Vår bruk av global kommunikasjon og internett; 3. Vårt syn på menneskeverdet som ankerfeste for engasjementet; 4. Vår oppfatning av at alle menneskerettighetene er like viktige; 5. Våre diskusjoner omkring begrepet utvikling; og tilsist 6. Våre oppgaver i globaliseringsdebatten.

1. Virkelighetsbilder og dagsordensetting

Den første utfordringen er: Grip agendaen - ikke la dere styre.

- Hva mener så jeg med det?

Det er lettere å filme dramatikk enn demokrati.

Det er enklere for videokameraet å feste krig til taperullen enn fred. Enklere fordi krig og konflikt er mer visuelt, mer håndfast og mer konkret. Fred er en tilstand. Både langsom, tildels utydelig og vanskelig å få (kamera-) øye på. - Men vi merker det - når det er fravær av fred.

Media formidler virkelighetsbilder. Sanne virkelighetsbilder, forvridde, sensurerte eller direkte gale virkelighetsbilder. Og det handler om lage et utsnitt, et utdrag. Vi merker det selv hver gang vi fotograferer, at vi må velge. Hva skal vi ta med i bildet? Er det noe som forstyrrer i bildet? Er det noe som ikke passer inn? Må vi endre motivet?

Dette hensynet, som kan sammenlignes med formgiving eller ‘arrangering’, er det viktig å være klar over i vår oppfatning av medienes rolle.

Alle arbeider vi jo med informasjonsformidling, sett i vidt perspektiv, og vi er alle opptatt av medias innhold og medias uttrykksmåte. Hvordan skapes våre virkelighetsbilder? Hvordan velges de ut? Hvordan påvirker de vårt verdensbilde? Vårt bilde av globaliseringen?

Bilder i TV og aviser fra f.eks. sultkatastrofer - som hungersnøden i Sør-Sudan - er ikke noe nytt. Dessverre. Og det kan være grunn til å spørre; sjokkeres vi like mye hver gang når vi blir konfrontert med bildene, eller blir vi “vant til det”? Kanskje vi “sløves” - og hva skjer? Jo, vi får oss til å tro at det bare er slik, at det “må” visst bare være sånn, som en del av en uforanderlig virkelighet. Som vi ikke kan gjøre noe med. Det skapes et “elendighets-syndrom”. Vi rammes av avmaktsfølelse. Og det er kanskje det farligste.

Media må ikke ta ifra oss engasjementet - men heller forsterke det. Media må vise oss at det nytter.

Krigen og sulttragedien i Biafra for 30 år siden var starten på det globale TV-mediets plass på katastrofearenaen. - Som mange av dere husker. TV-reportasjene bragte en ny, visuell og kraftig dimensjon til formidlingen av sult, krig, nød og humanitær hjelp. TV-skjermene sendte sulttragediene direkte inn i folks stuer. Vi kunne ikke bare brette sammen avisen.

Samtidig har TV-nyheter en tendens til å fokusere på og bevege seg fra den ene konflikten og til den neste. I vår komplekse verden blir savnet dermed stort etter nyheter og reportasjer som gir oss dybde, bakgrunn, motiver, og langsiktige trekk ved et komplekst og konfliktpreget nyhetsbilde. Vi politikere kan også lett la oss styre etter denne mye omtalte “CNN-effekten”. Vi blir nødt til å gå “ut på lufta” for å kommentere en konflikt, en krise, en katastrofe. - Men snart er den største dramatikken over og media forflytter seg til neste begivenhet med sine mikrofoner og lyskastere.

For å si det med de Lillos som synger etter en kjent julesang(!) -melodi; “ Og TV’en rasker over krisen / Og TV’en rasker over krisen / Så får vi lov / Så får vi lov / Å synge fjernsynets vise / Og sånn gjør fjernsynet deg så fjern...”. Og så videre. Sangen kjenner dere sikkert.

Vår verden består ikke bare av begivenheter - men vel så mye av langsomme bevegelser - det vi kaller utviklingstrekk. De kan være vanskelige å få øye på.

Jeg ønsker ikke at politikken skal drives etter dette “CNN-prinsippet”. Jeg ønsker ikke at vi politikere skal la oss dirigere fra sted til sted fordi kameralinsene peker dit. Vi må - og vi skal - følge våre egne prioriteringer. Og det gjelder også dere.

2. Internettet og globale kommunikasjonsmuligheter

Den andre utfordringen er nært knyttet til den første: Utnytt de positive muligheter ved internettet - ‘verdens vide vev’.

Internettet - ‘verdensveven’ - viser oss igjen, kan vi si, hvordan teknologiske forandringer griper direkte inn i hvordan vi kommuniserer med andre deler av verden. Og form styrer som kjent innhold - ‘media is the message’. Det dreier seg om hvordan vi mottar og bearbeider kunnskap, og om hvordan vår tidsbruk, arbeidsvaner, pedagogiske opplegg, og hvordan fritidsmønstre - endres.

Internettet har den siste tiden fått mye negativ omtale. Farene er definitivt tilstede som f.eks. i spredningen av barnepornografi, for å nevne ett felt. - Eller uetisk markedsføring overfor barn og unge, som fører til økt kjøpe- og forbrukspress, for å nevne et annet felt.

Nye medier har dessuten alltid hatt i seg en fare av å skape nye skiller, mellom dem som har og dem som ikke har tilgang, til ressurser, kompetanse, computere og telefonlinjer.

Jeg vil at utfordringen til dere skal være å bidra til å videreutvikle internettet til å være et kreativt, globalt medium, der det ikke kreves altfor store ressurser til å delta, til å ha adgang eller tilgang. Et medium der man i størst mulig grad står på like fot.

Internettet kan for eksempel være - og er - et fenomenalt verktøy i menneskerettighets-arbeidet, til kartlegging, overvåking, informasjon og kommunikasjon. Det er ikke mulig å kneble internett. Internett innebærer det endelige oppgjøret med sensuren.

Nettsurfing kan skape nye ideer, koblinger og kontakter. Internett er et godt redskap innen språkopplæring. Men ikke la dere lure til å tro at verden blir mindre gjennom global nettsurfing. For meg blir den faktisk større. Jo mer kunnskap vi får om hvordan folk lever i andre land, desto større blir verden. Vi blir kjent med ulikhetene, med overgrepene, med sult og nød.

Bruk nettet til et globalt medium for kunnskap, for formidling, for kreativt og aktivt engasjement og deltakelse. Utfra et verdisyn, et menneskesyn - utfra et ønske også om å forandre verden.

Men ikke mist deres personlige håndskrift, det er min eneste “advarsel”!

3. Menneskeverdet - et ankerfeste for menneskerettighetene og for engasjementet

Min tredje utfordring er denne; ethvert arbeid, ethvert pedagogisk arbeid trenger et grunnsyn, et menneskesyn. - Bruk denne høstens fokus på 50 års jubileet for Menneskerettighetserklæringen til å reflektere over nettopp dette - over menneskeverdet. Over behovet for et fundament - for et ‘ankerfeste’.

Vi må aldri slutte å ha tro på mennesket - hvert enkelt menneske. Menneskerettighetene forplikter, menneskerettighetene krever at noen tror, at noen bryr seg. Om menneskets verd, om menneskets verdi. Alle har samme menneskeverd. Derfor har vi også de samme rettighetene.

For meg og for denne regjeringen er menneskeverdet det viktigste ankerfeste, både for utviklings- og menneskerettighetspolitikken. Det ligger i bunnen for alt vi gjør. Det kan ha å gjøre med et kristent menneskesyn - men det er ikke avhengig av det - holdningen om at alle har samme menneskeverd, uansett kjønn, rase, funksjonsdyktighet, tro eller andre forhold.

Sist lørdag markerte vi FN-dagen. Landets videregående skoler har denne uken ‘internasjonal uke’ og Operasjon Dagsverk der midler samles inn til formål i Øst-Afrika.

Innledningen til Verdenserklæringen om menneskerettighetene, som FN vedtok 10. desember 1948 sier at; “anerkjennelsen av menneskeverd og like og umistelige rettigheter for alle medlemmer av menneskeslekten er grunnlaget for frihet, rettferdighet og fred i verden”. I artikkel 1 heter det at; “Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd”. Menneskerettigheter er med andre ord noe alle mennesker er født med, noe vi har, uansett hvor i verden vi bor eller hvilken kultur, rase, kjønn, alder eller religion vi tilhører.

Menneskeheten er én. Menneskeslekten er én. Menneskeverdet er det samme.

Eller som Odd Børretzen formulerte i sin sang til TV-innsamlingsaksjonen for to uker siden; “...barn gråter likt i alle verdens land”.

Holdningskampanjen som pågår i regi av noen av de store frivillige organisasjonene, bærer denne teksten som vi kan lese på busser og postkort; “Menneskerettighetene for alle starter med ett menneske. Deg”. Dette er virkelig et godt motto. Menneskerettighetene gjelder alle, de gjelder deg. Og de starter hos oss selv.

Verdenserklæringen om menneskerettighetene er i vår tid grunnlaget for arbeidet for menneskerettighetene. Verdenserklæringen sier, som nevnt, at målet må være å skape en verden der alle mennesker er sikret retten til liv og mulighet til et liv i fred, frihet, trygghet og et minimum av velferd. - Eller som Nordahl Griegs kjente strofe; “Skaper vi menneskeverd, skaper vi fred”. Denne sammenhengen - menneskeverd og fred - må vi ikke miste av syne. Å øke respekten for menneskerettighetene er derfor et av de viktigste, grunnleggende spørsmål for denne regjeringen, hjemme - som ute. Menneskerettighets-arbeid er fredsarbeid.

Derfor - for å gjenta min utfordring nummer tre - arbeidet for fremme av menneskerettighetene har et fundament, en grunnholdning; menneskets verdi.

4. Menneskerettigheter og utvikling - to sider av samme sak, av samme arbeidsfelt

Min utfordring nummer fire gjelder; en av de viktigste oppgaver denne regjeringen konsentrerer seg om er å knytte sammen utviklingspolitikk og menneskerettighetspolitikk. Vi mener at menneskerettigheter og utvikling er to sider av samme saksfelt. - Vær med oss å utvikle dette ‘konseptet’ videre, på det praktiske plan!

Menneskerettighetene er egentlig ingen “liste” over alt som er “bra” - men en liste over konkrete rettigheter for hvert enkelt menneske, for alle mennesker. Menneskerettighetene er universelle.

Det er hver enkelt stats plikt å sikre at menneskerettighetene overholdes. Som dere jo kjenner til er det vanlig å dele menneskerettighetene i to hovedgrupper: De sivile og politiske rettighetene, og de økonomiske, sosiale og kulturelle rettighetene. De sivile og politiske rettighetene er nedfelt blant annet i Den europeiske menneskerettighets-konvensjonen og FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter. Den andre gruppen, de økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, er nedfelt i Den europeiske sosialpakt og i FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter.

I det internasjonale menneskerettighetsarbeidet har ofte de sivile og politiske rettighetene vært satt opp mot de sosiale, økonomiske og kulturelle rettighetene. Vi har hatt en øst-vest-skillelinje og en nord-sør-skillelinje i denne debatten. Det har vært hevdet at noen av rettighetene er viktigere enn andre eller at et lands kulturbakgrunn bestemmer hvilke rettigheter som gjelder.

Slik er det ikke. De to sett av rettigheter er innbyrdes avhengig av hverandre. Det dreier seg om en helhet, og ikke om et enten-eller, i forholdet mellom de ulike kategorier rettigheter. De er for meg like viktige. Ofte kan det faktisk være slik at fremme av én kategori menneskerettigheter forsterker eller letteregjør arbeidet for en annen kategori. Fattigdoms-rettet utviklingshjelp er for eksempel menneskerettighetsarbeid på sitt aller beste. Retten til mat og utdanning er like viktig som for eksempel ytringsfrihet og religionsfrihet. Og det er nettopp dette som er en kjerne i Regjeringens solidariske og helhetlige sør-politikk.

De sosiale, økonomiske og kulturelle rettighetene gir statene en “instruks” om å arbeide for at alle mennesker har en “levestandard som er tilstrekkelig for hans og hans families helse og velvære, og som omfatter mat, klær, bolig og helseomsorg...”, for å sitere fra artikkel 25 i Menneskerettighetserklæringen. Derfor setter Regjeringen fattigdomsbekjempelse i sentrum for utviklingspolitikken.

Om ikke alle mennesker kan få verdige levekår, i form av et økonomisk og sosialt tilfredsstillende levenivå, vil dessuten mange av de sivile menneskerettighetene - som f.eks. ytringsfrihet - fortone seg som temmelig meningsløse. Det hjelper lite med trykkefrihet for en som sulter. - Men fordi vi vet at menneskerettighetene virker sammen - at rettighetene virker gjensidig forsterkende, kan aldri fattigdom legitimere undertrykkelse. Demokratiutvikling og menneskerettighetsarbeid er derfor noe av det viktigste i vårt utviklingssamarbeid med mange land.

Fred, demokrati og respekt for menneskerettighetene er fundamentale forutsetninger for en god og varig utvikling i et land, som kommer alle til gode. Dette hensynet er bygget inn i norsk bistandssamarbeid. Utviklingsprosjekter lykkes oftere og bedre i land som respekterer de sivile og politiske rettighetene.

Én del av de sosiale og økonomiske rettighetene er retten til utdanning, eksplisitt nedfelt som en menneskerettighet. Grunnskoleutdanning er - som sagt - et av de høyest prioriterte sektorene for norsk utviklingssamarbeid i dag. Utdanning har sammenheng med helse og arbeidsmuligheter senere. Utdanning er grunnlaget. Utdanning er utvikling.

Jeg er glad for å kunne konstatere at det er en økende aksept og forståelse internasjonalt om at respekt for menneskerettighetene, alle menneskerettighetene, må spille en sentral rolle i utviklingen av et land og i internasjonalt utviklingsarbeid. Før kunne land argumentere for at visse menneskerettigheter - f.eks. innen de sivile og politiske rettighetene - var “indre anliggender” for å hindre at andre blandet seg inn. Slik er det ikke lenger.

Utfordring nummer fire består altså av; - vær med på å videreutvikle dette synet, konseptuelt og i praksis, at de ulike kategorier av menneskerettigheter er like viktige, innbyrdes avhengig av hverandre og innbyrdes forsterkende. - At menneskerettighets-arbeid og bistandsengasjement er to sider av samme sak.

5. Hva er utvikling?

Utfordring nummer fem utgjør et så grunnleggende spørsmål at jeg kanskje skulle tatt opp dette aller først; Hva mener vi med begrepet “utvikling”? Hva er utvikling? I en undervisningssituasjon ville jeg råde dere til alltid å sette av tid, selv, og for elevene, til å reflektere, grunne og drøfte begrepet utvikling. - Kanskje gjør dere det allerede?

Ja, men hva er egentlig utvikling? Jeg tror det kunne være nyttig å hente fram igjen hvordan FNs Utviklingsprogram (UNDP) definerer “utvikling” i sitt arbeid. I følge FNs definisjon er “utvikling” “en prosess som øker eller utvider menneskers valgmuligheter” ( “expanding peoples’ choices”). - Hvilke valgmuligheter? Valgmuligheter til hva? vil dere - eller i alle fall elevene deres - kanskje spørre.

Jo, de valg som gir muligheten til å leve et langt liv, med god helse; valg til å ta utdannelse og arbeid; valg som gir en tilfredsstillende materiell levestandard; valg som gir et liv i frihet, sikkerhet og trygghet; valg til å nyte godt av andre menneskers respekt og til å opprettholde egen selvrespekt. - Ifølge FNs utgangspunkt for bruken av dette begrepet.

Dette er samtidig sentrale stikkord, tror jeg, for den noe diffuse, men svært så populære betegnelsen: “et godt liv”. Dersom dere “gikk ut på gaten” og lagde en undersøkelse, og det har vært gjort slike av meningsmålingsinstitutter, ville vi - interessant nok - finne at FNs definisjon av utvikling “treffer”. “Et godt liv” har å gjøre med mat, helse, venner, fred, arbeid, utdanning, trygghet, medmennesker, frihet, humør, familie, tilhørighet, fellesskap og religiøs tro.

Hva vil jeg så fram til med dette?

• 1. Jo, det betyr for det første at “utvikling” er noe langt mer, videre og rikere enn økonomisk vekst. “Utvikling” handler ikke bare om materielle faktorer - men sier heller noe om verdier - som f.eks. frihet, respekt, trygghet og toleranse. Økonomisk, materiell vekst er naturligvis en del av utviklingsprosesser, men materiell vekst leder ikke av seg selv, automatisk, til “full” eller “hel” utvikling. Økonomisk vekst er derfor et middel og ikke et mål. Og vekst er ett - av flere - virkemidler. Samtidig blir vi minnet om at høyt forbruk - konsum - er ikke det samme som utvikling.
• 2. For det andre vil vi i denne tankerekken kunne oppdage også en annen viktig ting; nemlig at på sett og vis er alle samfunn i “utvikling”. Utvikling har verken en endestasjon eller en utopia-tilstand hvor man kan si at “nå er samfunnet eller landet fullt utviklet”. Det er ikke slik - og heldigvis. Alle samfunn er i kontinuerlig utvikling, mot det gode eller mot det mindre gode, avhengig av hvordan vi bruker kriteriene, som for eksempel “god helse”, “mat til alle” eller “sikkerhet”, som jeg nevnte. Denne måten å se og bruke begrepet “utvikling” på, får oss også bort ifra den uheldige, ovenfra-og-nedad-holdningen, om at de andre land, de fattige land, er land i utvikling, mens vi - derimot -er “ferdige” og “alt er bra hos oss”. Utvikling er endringer, for alle land.
• 3. En tredje og siste “oppdagelse” man kan gjøre ved å bruke denne utviklingsdefinisjonen i regi av FN, er at våre krav og forventninger til utvikling - dette å “utvide menneskers valgmuligheter” - er akkurat de samme som våre krav til oppfyllelse av grunnleggende sivile, politiske, sosiale, økonomiske og kulturelle menneskerettigheter. Menneskerettighetsagendaen og utviklingsagendaen er den samme, for fattige land som for rike. Menneskerettigheter og utvikling er to sider av samme sak, som jeg har påpekt. En god og sunn utviklingsprosess tjener og styrker menneskerettighetene - og omvendt.

Poenget mitt - den femte utfordringen - er altså dette; ikke ta betydningen av uttrykket “utvikling” for gitt, “røm heller ikke unna” vanskeligheten med å definere begrepet.

- Forsøk å drøfte betydninger, finn avgrensninger, forsøk å se hva “utvikling” ikke er!

6. Globalisering

Globaliseringsdebatten i mediene er omfattende og interessant å følge, men vi havner ofte i en overforenklet problemstilling i retning av “globalisering - trussel eller mulighet?” når vi forsøker å systematisere debatten og vår egne synspunkter. Dette berører min sjette og siste utfordring til dere. - Delta i globaliseringsdebatten og gjør en innsats for å nyansere og konkretisere den. - Bidra til å gjøre globaliseringsdebatten “realistisk” og ikke todelt.

På lik linje med uttrykket “utvikling” - er “globalisering” et av disse store ordene, hvor noen ser “rødt” og andre “grønt” ( - lys). Globalisering er så mangt. Det er bl.a. økt liberalisering av handel, økt privatisering, økt integrasjon av finansmarkedene, økt fart i informasjonsstrømmene som følge av utviklingen i informasjonsteknologien. Globaliseringen setter også miljø og universelle menneskerettigheter høyere på den internasjonale agenda. Globalisering handler om en ny politikk og nye maktkonstellasjoner.

Globalisering er kommet for å bli. Reversering er verken mulig eller ønskelig. Den store utfordringen er knyttet til å sikre globaliseringens fordeler og motvirke dens ulemper. Én stor ulempe er at de fattigste land og de fattigste befolkningsgrupper marginaliseres. - Dette krever aktivt engasjement fra oss alle. - Ikke minst er det viktig å sørge for at vi "følger med" i utdanningssammenheng, noe denne konferansen er et godt eksempel på.

Regjeringen tar globalisering på alvor. Jeg kan nevne at det ble forleden dag arrangert et nasjonalt globaliseringsseminar i Oslo, som vil bli fulgt opp av en stor internasjonal konferanse i juli neste år, der hovedtema er bl.a. hvordan globaliseringen kan styres.

Poenget for meg her er bare; la oss unngå en dikotomi i retning av “store stygge ulven” eller “en reddende engel” i vår globaliseringsdebatt, som bør skje i skolene, i organisasjonslivet, i det politiske og økonomiske liv, og i samfunnet for øvrig.

- À propos “global” og “globalisering”: Blant de hefter og brosjyrer som Utenriks-departementet lager om nord-sør-spørsmål, vil jeg spesielt vise dere heftet Global Generasjon, som er sendt hit til konferansearrangørene på forhånd. Heftet er helt nytt og er også lagt ut på internett. Global Generasjon er et ressurshefte for bruk i den videregående skolen. Som dere sikkert skjønner er vi litt stolte av dette heftet, som representerer noe nytt i vårt informasjonsarbeid overfor skoleverket. Da Utviklings- og menneskerettighets-ministeren lanserte produktet på Jessheim videregående skole for et par uker siden, var det også lagt opp til en “nett-samtale” - “chatting” - med skoleelever i Malawi om Aids og andre spørsmål elevene var opptatt av. Det hele var veldig vellykket, og dere må gjerne kontakte Utenriksdepartementets Presse-, Kultur- og Informasjonsavdeling med konkrete spørsmål om dette opplegget.

Avslutningsord

Avslutningsvis; vi kan velge å gå 50 år tilbake i tid for vårt menneskerettighets-utgangspunkt - men vi kan også velge å gå over 200 år tilbake for å synliggjøre noen av menneskerettighetenes røtter, for å finne “rotfestene”, om man vil. Jeg vil konkludere mine seks punkter - de dagsaktuelle utfordringene - med å fortelle en historie knyttet til etableringen av den franske revolusjonens erklæring av 1789 om menneskets og borgernes rettigheter, hentet fra Cappelens Kvinnehistorie.

Tidlig en regnvåt morgen, 5. oktober 1789, strømmet kvinner fra arbeiderforstedene inn mot rådhuset i Paris. Torgkoner fra bykjernen sluttet seg raskt til. Kvinnene forlangte at byens borgermester skulle sørge for matforsyninger til byen - men ingen var å få i tale. Nesten syv tusen kvinner samlet seg, byens kirkeklokker ringte til oppstand, og de bestemte seg for å dra til Versailles for å trekke kong Ludvig 16. og Nasjonalforsamlingen til regnskap. I Versailles trengte kvinnene seg inn i Nasjonalforsamlingen, tok ordet fra talerstolen og deltok i avstemningene. Tidlig neste dag - og vi befinner oss altså fortsatt i 1789 - fikk en gruppe blant kvinnene foretrede for Kongen. Her sikret de seg hans skriftlige løfte om brødforsyninger.

Kvinnetoget til Versailles var noe mer enn en demonstrasjon mot matmangel og urettferdige og uverdige forhold. Det var ikke minst en protest mot at Kongen nektet å sanksjonere Menneskerettighetserklæringen fra samme år. Kongen ga etter, som følge av presset. Kvinnene grep med andre ord direkte inn i den politiske - og for oss: den historiske - utvikling. Kvinnemarsjen til Versailles var et uttrykk for kvinnenes styrke, og den førte sammen de økonomiske bekymringer og politiske problemer som lå bak Revolusjonen.

Poenget for meg, og her vil jeg trekke en lang linje til våre dager, er at eksempelet fra den franske revolusjonens tidsepoke illustrerer hvordan sivile og politiske, og økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, hører sammen. For folk flest. For de franske arbeiderkvinnene for snart 210 år siden - og for store deler av verdens befolkning i dag.

For norsk utviklings- og menneskerettighetspolitikk er dette et kjernepunkt. Menneske-rettighetene representerer et helhetlig perspektiv. Det ene settet av rettigheter kan ikke sees isolert fra det andre. Det handler om utvikling, for kropp, ånd og sjel. Og om folkelig engasjement. Fra meg og fra deg.

Helt tilslutt; vi kan ofte bli litt “matte” av denne følelsen av at “det spiller vel ingen rolle hva “lille meg” kan uttrette her i denne verden” overfor den enorme fattigdommen og de massive, alvorlige menneskerettighetsbruddene i andre land. Da skal vi låne øre til Anne Grete Preus og sangen ‘Millimeter’;

“Du kan bestige høye fjell for å utforske din styrke
eller studere i årevis for å få et fint yrke
lese metervis med bøker
for å skjerpe tanken
eller jobbe til du har millioner i banken

Av og til er en millimeter nok
lavt og lite har mere kraft enn mye, fullt og nok
Av og til er en millimeter nok

Et øyeblikk, en evighet?
beror på perspektivet
et lysglimt av en tanke
kan snu opp og ned på livet ...”.

Med disse perspektivene ønsker jeg dere en nyttig og givende landskonferanse!

Takk for meg.