Statssekretær Åslaug Haga

Kjernevåpennedrustning og Norges bidrag

Innledning på tema-møte i regi av Nei til atomvåpen, Nobelinstituttet 17. mars 1998

Jeg vil først få takke for invitasjonen fra Nei til atomvåpen til å komme hit i kveld og snakke om kjernevåpennedrustning og Norges bidrag til dette. Regjeringen ønsker og verdsetter en aktiv og åpen dialog med Nei til atomvåpen og andre organisasjoner om kjernevåpenspørsmål. Vi setter derfor stor pris på anledninger som denne til å utveksle synspunkter. Vi vet at vi har felles mål. Vi ønsker alle at kjernevåpnene blir overflødige. Kjernevåpenpolitikken har de siste årene vært gjenstand for mindre oppmerksomhet enn tidligere. La meg understreke at trusselen fra atomvåpnene ikke er forbi. Engasjement og årvåkenhet bidrar til å holde kjernevåpenspørsmålene i fokus og opprettholde presset for å redusere kjernevåpnenes betydning.

Hvor står vi så i dag:

Det har funnet sted en betydelig reell nedbygging av kjernevåpnenes rolle og antall i Europa. Gjennom INF-avtalen er alle kjernefysiske mellomdistanseraketter trukket tilbake og eliminert. Russland og USA har gjennom ensidige erklæringer fra 1991 forpliktet seg til å trekke tilbake samtlige taktiske kjernevåpen. Dette har for NATOs vedkommende

resultert i at alle bakkeleverte ikke-strategiske kjernevåpen er blitt eliminert. Videre er alle kjernevåpen plassert på overflatefartøyer fjernet. Det er viktig å merke seg at disse våpnene ødelegges og ikke bare lagres.

Gjennom START I og START II-avtalene reduseres beholdningene av amerikanske og russiske strategiske kjernefysiske stridshoder fra 1990-nivået på over 10.000 hos hver part til ca. 3.500 i år 2007. Den russiske Duma'ens samtykke til ratifikasjon av START II-avtalen vil kunne bane veien for forhandlinger om en START III-avtale som forutsettes å redusere beholdningene av strategiske våpen med ytterligere en tredjedel. Toppmøtet i Helsinki mellom presidentene Clinton og Jeltsin for ett år siden markerte en klar vilje hos partene til slike reduksjoner.

Hviterussland, Kashakstan og Ukraina har ikke lenger kjernevåpen. Storbritannia og Frankrike har foretatt omfattende reduksjoner i sine våpen. Britiske kjernevåpen har i dag en sprengkraft som er 60 % mindre enn i 70-årene.

Vi ønsker å se dette fortsette - forpliktende avtaler om enda større kutt, og med deltakelse av alle kjernevåpenmaktene.

Ikke-spredningsavtalen ble i 1995 forlenget med ubegrenset varighet. Essensen i denne avtalen er at de land som ikke besitter kjernevåpen, ikke vil skaffe seg slike, mens de fem erklærte kjernevåpenmaktene på sin side forplikter seg til forhandlinger om en avtale om generell og fullstendig nedrustning under streng og effektiv internasjonal kontroll.

Farene forbundet med kjernefysisk virksomhet lar seg ikke stanse ved landegrensene. Multilaterale eksportkontroll-ordninger spiller en økende rolle i arbeidet for ikke-spredning. Fra russisk side har man gitt forsikringer om at overføringen av kjernevåpen fra tidligere sovjetrepublikker til Russland, har forløpt uten tap av våpen. Gjennom etableringen av det faste NATO-Russland rådet har vi fått et nytt viktig forum for diskusjon rundt problemstillinger knyttet til å hindre spredning av kjernevåpenteknologi.

Avtalen om fullstendig kjernefysisk prøvestans som ble vedtatt og åpnet for undertegning under FNs generalforsamling i 1996, var resultatet av et hardt arbeid over flere tiår for å bygge ned atomvåpnenes rolle i internasjonal politikk. Denne avtalen som etablerer et forbud mot alle typer kjernefysiske prøvesprengninger, representerer en milepæl i arbeidet for å stanse det kjernefysiske våpenkappløp. Oppbyggingen av en organisasjon som skal ivareta gjennomføringen og kontrollen med avtalen, foregår for fullt. Det er forutsatt at avtalens omfattende verifikasjonsregime skal være fullt ut operativt på det tidspunkt prøvestansavtalen kan tre i kraft, altså i 1999.

Vi må ikke glemme at bakgrunnen for den gledelige utvikling vi har opplevd gjennom de siste ti årene, er endrete sikkerhetspolitiske rammebetingelser. Stabile og forutsigbare omgivelser er en forutsetning for at den positive trenden skal fortsette.

I denne sammenheng er NATOs utvidelse østover en begivenhet av største betydning i nyere europeisk historie og har i alle fall i den norske opinionen ikke fått den oppmerksomhet den fortjener. Det overordnede mål er økt stabilitet og sikkerhet for alle. Samarbeidsavtalen mellom NATO og Russland er en hjørnesten i byggingen av nye sikkerhetspolitiske samarbeidsstrukturer i Europa.

NATOs kjernevåpenstrategi og -politikk har vært gjenstand for de største endringene innenfor alliansens forsvarskonsept i kjølvannet av den kalde krigen. Det er ingen overdrivelse å si at NATOs kjernefysiske styrker er blitt dramatisk redusert i løpet av de siste årene. De våpensystemer som skapte særlig press for tidlig bruk er borte. Beredskapsnivået for gjenværende våpen er betydelig senket. Disse forhold er også reflektert i NATOs planlegging. I dag framstår muligheten for at NATO skal være nødt til å vurdere å bruke kjernevåpen som ytterst fjern.

Gjennom sin erklæring i desember 1996 slo NATO-landene fast at Alliansen ikke har noen intensjon om, plan for eller grunn til å utplassere kjernevåpen i de nye medlemslandene og at man heller ikke ser noe fremtidig behov for dette.

Dessverre har vi ikke sett en tilsvarende utvikling på russisk side når det gjelder kjernevåpnene. Verken med hensyn til reduksjoner i antall eller vektlegging av kjernevåpnenes betydning er utviklingen sammenliknbar. Dette er sterkt beklagelig.

Innen rammene av det faste NATO - Russland Rådet er det nå etablert en dialog om kjernefysiske spørsmål. Fra norsk side legger vi vekt på at denne skal være åpen og bidra til økt tillit. Vi håper at dette også kan bidra til at Russland gjør en større innsats når det gjelder kjernefysisk nedrustning over et bredt område.

Hva så med veien videre:

Alle land i verden har egeninteresse av og ansvar for å fremme kjernefysisk nedrustning.

Norge var under FNs generalforsamling i fjor høst bl.a. medforslagsstiller til et japansk resolusjonsforslag om kjernefysisk nedrustning med sikte på å eliminere alle kjernevåpen. Resolusjonen tar til orde for at kjernevåpenstatene skal gjøre systematiske anstrengelser for global reduksjon av kjernevåpnene med sikte på å avskaffe disse under streng og effektiv internasjonal kontroll.

Som dere vil vite, støttet Norge imidlertid ikke den såkalte "Malaysiaresolusjonen" som tar til orde for at det skal igangsettes multilaterale forhandlinger innenfor rammen av Nedrustningskonferansen i Genève om en konvensjon som forbyr kjernevåpen. Vårt utgangspunkt er at det er kjernevåpenstatenes særlige ansvar å bidra til kjernefysisk nedrustning. Vi ønsker ikke å bidra til at dette ansvaret utvannes. Det vil kunne bli resultatet om Nedrustningskonferansen tillegges ansvar for kjernefysisk nedrustning. Vi mener at også praktiske grunner taler mot dette. I Nedrustningskonferansen veier Iraks og Myanmars stemme likt med USAs og Russlands.

Dette betyr ikke at vi mener at Nedrustningskonferansen ikke har noen rolle i spørsmål knyttet til kjernfysisk rustningskontroll og nedrustning. Verdenssamfunnet har en legitim interesse i å bli holdt informert om den fremgang som oppnås så vel som om de vanskeligheter og utfordringer kjernefysiske nedrustningsprosesser møter. Ved å etablere en prosedyre for rapportering i kjernvåpenspørsmål, kan Nedrustningskonferansen bli et nyttig forum for informasjonsutveksling mellom kjernevåpenstatene og øvrige land. Tillitsskapende tiltak som dette vil kunne bidra til et mer konstruktivt og dynamisk klima i slike spørsmål. De forslag som er fremmet av Sør-Afrika og Belgia om et mandat for Nedrustningskonferansen til å starte substansielle diskusjoner om nedrustningsspørsmål knyttet til kjernevåpen, er positive og konstruktive initiativ som legger grunnlaget for videre dialog. Disse forslagene har vi fra norsk side gitt aktiv tilslutning.

Jeg kan i denne sammmenheng ikke unnlate å nevne at vi på norsk hold er skuffet over den manglende progresjon i arbeidet i Nedrustningskonferansen. Forumets troverdighet avhenger av evnen til å produsere konkrete resultater.

La meg også ta opp Canberra-kommisjonens arbeid. I kommisjonens rapport fra 1996 fremmes det en rekke forslag og anbefalinger innenfor kjernefysisk nedrustning. Regjeringen betrakter denne rapporten som et viktig bidrag til debatten om veien videre. Et av forslagene i rapporten er såkalt "de-alerting", dvs. senket beredskapsnivå for kjernevåpen, for å trygge sikkerheten rundt de våpen som man tross alt vil sitte igjen med i overskuelig fremtid. Dette er et interessant forslag som er verdt å vurdere nærmere. Jeg minner her om at NATO uavhengig av denne rapporten hadde senket sitt generelle beredskapsnivå og dermed et forsiktig stykke på vei imøtekommet forslaget. Den såkalte Andøya-episoden i 1995 hvor en varslet oppskytning av en forskningsrakett fra Andøya rakettstasjon innledningsvis ble misoppfattet, illustrerer at ikke-truende sivil aktivitet har potensiale til utløse reaksjoner som kan utvikle seg til å bli farlige i en situasjon med et høyt beredskapsnivå. Det må arbeides med at svikt i kommunikasjonskjeden, slik det skjedde i dette tilfellet, ikke vil skje igjen.

Fjerning av stridshoder fra leveringsmidler, stans i deployering av ikke-strategiske kjernevåpen og slutt på sub-kritisk testing av kjernevåpenrelatert utstyr er andre anbefalinger i Canberra-kommisjonens rapport. Ikke alle de tiltak som kommisjonen forslår, vil kunne gjennomføres på kort sikt, men de bør bli arbeidet videre med. Rapportens steg for steg tilnærming til problematikken rundt avskaffelse av kjernevåpen er et utgangspunkt vi deler.

Vi må erkjenne at kjernevåpenmaktene sitter med nøkkelen til videre kjernefysisk nedrustning og derfor har dette særlige ansvaret som jeg tidligere har vist til. Utviklingen i Russland vil være en meget viktig faktor i denne sammenheng. Fremme av brede politiske, økonomiske og sikkerhetspolitiske bånd med Russland og russisk integrasjon i euro-atlantiske såvel som i globale samarbeidstrukturer vil bidra til å styrke utvikling og reform i Russland. Et demokratisk Russland, på vei mot større politisk og økonomisk stabilitet, vil være istand til å inngå avtaler om ytterligere reduksjoner i beholdningene av atomvåpen og se egne fordeler i en slik utvikling. Vi kan imidlertid ikke underslå at vi fremdeles står overfor store utfordringer når det gjelder å gjøre kjernevåpnene overflødige i ivaretakelsen av nasjonal sikkerhet.

Den reformprosessen NATO nå gjennomgår, vil styrke Alliansens ansvar for europeisk sikkerhet. Det er i Europas, og i norsk nasjonal interesse. NATO må tilpasses den nye situasjon for at Alliansen også i fremtiden skal kunne fylle rollen som garantist for medlemsstatenes sikkerhet, og samtidig bidra aktivt til fred og sikkerhet i hele Europa.

Stats- og regjeringssjefene i NATOs medlemsland vedtok på toppmøtet i Madrid i juli i fjor å gjennomgå og oppdatere NATOs strategiske konsept. Arbeidet tenkes ferdigstilt til NATO-toppmøtet i april 1999. Toppmøtet i Washington vil samtidig stadfeste Polen, Tsjekkia og Ungarns tiltredelse til Atlanterhavspakten og markere Alliansens 50-års jubileum.

Det er nødvendig å gjennomgå NATOs strategiske konsept av flere grunner:

• De sikkerhetspolitiske rammebetingelser er positivt endret siden 1991, da det foreliggende konsept ble utformet.
• Alliansen har fått en utvidet rolle og nye oppgaver: NATO har i dag et bredt ansvar for sikkerhet og stabilitet i hele det nye Europa. Videre er fredsstøttende arbeid på vegne av FN og OSSE blitt en viktig oppgave.

Det strategiske konsept er et bredt anlagt og offentlig dokument, som formulerer målsettinger for NATO-samarbeidet og angir overordnete politiske og militære retningslinjer. Konseptet kan på mange måter anses som NATOs "prinsipprogram". Det vil etter vårt syn være viktig at et revidert konsept målbærer Alliansens nye oppgaver og rolle i det nye Europa, og de store muligheterden nye situasjonen gir til å oppnå sikkerhet i fellesskap. Samtidig er det klart at konseptet vil bekrefte NATOs kjernefunksjoner knyttet til de transatlantiske forbindelser og det kollektive forsvar.

Det er ikke grunn til å tro at kjernevåpenspørsmål vil stå sentralt i arbeidet med det strategiske konsept. Det er ikke innledet noen debatt om de avsnitt i konseptet som berører kjernevåpen. Kjernevåpen er heller ikke inkludert blant de sentrale problemstillinger som skal drøftes i månedene som kommer.

Regjeringen vil imidlertid legge vekt på at også de kjernevåpenrelaterte avsnitt av det strategiske konsept gjennomgås som en del av denne prosessen. Det oppdaterte konseptet må gjenspeile de resultater som er oppnådd mht. kjernefysisk nedrustning, og bør målbære forventninger om ytterligere reduksjoner.

Vi vil legge vekt på at omtalen av kjernevåpen i et revidert strategisk konsept bekrefter og viderefører den positive utvikling som er oppnådd når det gjelder Alliansens egen kjernevåpenpolitikk.

Hvordan kan så Norge bidra:

Målsettingen om avskaffelse av atomvåpen ligger fast. Vi vil ta til orde for ytterligere reduksjoner og økt tempo når det gjelder kjernefysisk nedrustning. Regjeringen vil videreføre Norges aktive arbeid for å motvirke spredning av kjernevåpen og fortsatt arbeide for å bygge ned atomvåpnenes rolle i internasjonal politikk. Det er i fremme av samarbeidsstrukturer, som aktiv talsmann og pådriver for nedrustning og ikke-spredning og som positiv og pragmatisk bidragsyter og deltaker i internasjonale forhandlinger at vi kan oppfylle vårt ansvar innenfor kjernefysisk nedrustning.

Regjeringen ser det som sin fremste oppgave også i relasjon til kjernevåpenpolitikken å bidra til internasjonal stabilitet og forutsigbare sikkerhetspolitiske omgivelser. Det kan virke selvsagt, men dette er helt grunnleggende forutsetninger for videre nedbygging av atomvåpnene og for at vi kan nå det endelige mål om fjerning av disse. Vi må anvende den tilnærming som ligger i et utvidet sikkerhetsbegrep. Tiltak for å etablere varige sikkerhets-og samarbeidsordninger på et bredt felt må gå hånd i hånd med tiltak innenfor rustningskontroll, nedrustning og ikke-spredning. Fra norsk side har vi fremholdt at europeisk sikkerhet bare kan bygges med aktiv russisk deltakelse. Vi har i denne sammenheng et særlig ansvar for å bidra til stabilitet i våre nærområder. I norsk utenrikspolitikk har vi lagt stor vekt på regionale samarbeidsordningers betydning for å bygge ned gamle skillelinjer. Barents- og Østersjøsamarbeidet utfyller hverandre i så måte i våre nærområder. Russland trekkes her inn i brede og forpliktende samarbeidsformer. Den avgjørende drivkraft bak to de regionale samarbeidskonseptene er de grenseoverskridende aktiviteter og konkrete samarbeidsprosjekter som etableres mellom ulike enheter på tvers av nasjonale grenser. Norge overtok formannskapet i Barentsrådet under rådets møte i Luleå i januar i år. Barentsrådet vil i de kommende år legge vekt på økonomisk samarbeid, forbedring av miljøet inkludert atomsikkerhet, energi med særlig vekt på energiøkonomisering, utveksling innen forskning og utdanning og helseprogrammer. Disse prioriteringene vil danne grunnlag for arbeidet undet det norske formannskapet. Innen Østersjøsamarbeidet har en prioritert økonomiske spørsmål, kriminalitetsbekjempelse, utdanning, demokratiske institusjoner og miljø.

Norge har også engasjert seg sterkt for å gi oppfølgingen av den særlige samarbeidsavtalen mellom NATO og Russland et konkret og konstruktivt innhold. En bred agenda, åpenhet, gjensidighet og reelle diskusjoner vil være avgjørende for at NATO-Russland rådet blir den byggesten som vi ønsker i den nye sikkerhetsstrukturen.

Videre kan og skal vi delta i prosesser og forhandlinger hvor vi kan yte et direkte bidrag.

Ikke-spredningsavtalen spiller en nøkkelrolle i det videre arbeid for kjernefysisk nedrustning og ikke-spredning. Et viktig element i beslutningen om å forlenge NPT på ubestemt tid var å styrke samarbeidet om gjennomføringen av avtalen i perioden mellom de foreskrevne tilsynskonferanser. Regjeringen ønsker i forbindelse med den nye tilsynsprosessen å etablere nærmere kontakt med andre land for å drøfte retningslinjer og prinsipper for det videre ikke-sprednings- og nedrustningsarbeid. Tilsynsprosessen gir oss en mulighet til å stille kjernevåpenmaktene til ansvar for deres løfte fra ikke-spredningskonferansen i 1995 om å redusere kjernevåpnenes rolle i internasjonal politikk. For at dette løfte skal være troverdig, må det følges opp av full stopp i kvalitativ oppgradering av atomvåpen-beholdningene, økt åpenhet om våpenarsenalene og plutoniumbeholdninger, og ikke minst av fortsatte våpenreduksjoner.

Neste tilsynskonferanse for ikke-spredningsavtalen finner sted i år 2000. Forberedelsene til denne konferansen startet i april ifjor. Norge la da frem forslag om økt åpenhet om beholdninger av spaltbart materiale og understreket samtidig de miljømessige sider ved nedrustningsprosessen som en særlig utfordring.

Den andre forberedende komité for tilsynskonferansen i år 2000 vil finne sted fra 27. april til 8. mai i år i Genève. Regjeringen vil da følge opp det norske forslaget om økt åpenhet.

Et første skritt til slik økt åpenhet kan være at kjernevåpenmaktene på frivillig basis informerer om sine beholdninger. Et neste skritt kan være at de også åpner opp for inspeksjoner av lagrene for å forsikre om at lagret spaltbart materiale ikke benyttes til våpenformål. Balansert reduksjoner av eksisterende lagre under internasjonal kontroll kan være et tredje skritt.

Styrket kontroll med plutonium og høyanriket uran er viktig for den videre nedrustningsprosessen. Vi ønsker derfor en snarlig start på forhandlinger om et avtalefestet forbud mot produksjon av spaltbart materiale for våpenformål ved nedrustningskonferansen i Genève. En slik avtale vil være et viktig instrument for å redusere tilgjengeligheten av spaltbart materale som kan utnyttes som kjernefysisk sprengstoff og vil derfor være et betydningsfullt tiltak mot spredning. Jeg vil gjerne legge til at samtlige NATO-land støtter igangsettelse av slike forhandlinger på et snarlig tidspunkt.

Overvåkning og verifikasjon er helt avgjørende elementer i avtalen om fullstendig kjernefysisk prøvestans. Norge tillegger mulighetene for effektiv internasjonal kontroll meget stor vekt og spilte en aktiv rolle under forhandlingene om traktaten. NORSAR på Kjeller utenfor Oslo var i denne prosessen spesielt engasjert i arbeidet med å utvikle et eksperimentelt internasjonalt system for global overvåkning av seismiske hendelser (jordskjelv og eksplosjoner). Dette arbeidet ble utført i regi av Nedrustningskonferansen i Genève, og spilte en nøkkelrolle i utarbeidelsen av verifikasjonsregimet under forhandlingene om traktaten mot totalforbud mot kjernefysiske prøvesprengninger.

En stortingsproposisjon om samtykke til ratifikasjon av prøvestansavtalen er under arbeid. Norge vil ha en betydelig rolle i det overvåkningssystem som er under oppbygging for å sikre effektiv gjennomføring av avtalen gjennom kontinuerlig registrering av hendelser som kan indikere brudd på avtalens bestemmelser. Seks målestasjoner, blant dem noen av de største og mest avanserte, vil bli lokalisert på norsk territorium.

Vi har videre en forpliktelse til å støtte opp om kjernevåpenmaktenes nedrustningstiltak.

Fra norsk side har vi vært særlig opptatt av den innvirkning gjennomføring av nedrustningsavtaler kan få på våre nærområder. En sikker og miljøforsvarlig håndtering av den kjernefysiske destruksjonsprosessen er svært kostnadskrevende og teknologisk komplisert. Disse utfordringene må møtes på en tilfredsstillende måte. Hvis ikke, kan faren være at fremdriften i det videre nedrustningsarbeidet stopper opp. Det er et faktum at Russland ikke alene kan makte å ta hånd om denne delen i den omstillingfasen landet er inne i. Norge har vært og vil fortsatt være en betydelig pådriver internasjonalt for økt samarbeid med Russland i dette spørsmålet. Vårt engasjement tar sikte på både å styrke internasjonal medvirkning og å øke åpenheten på russisk side.

I denne sammenheng har vi på norsk side særlig søkt å bidra til å løse miljøtrusselen forbundet med langvarig lagring av ubåter med høyaktivt brukt kjernebrensel langs Kola-kysten. 125 russiske ubåter fra Nord-flåten skal etter planen hugges opp innen 2010.

Det brukte kjernebrenselet fra disse ubåtene må håndteres etter internasjonalt aksepterte regler. Russland mangler utrustning og anlegg for å gjøre dette tilfredsstillende. Det er etablert et bredt samarbeid mellom Norge og Russland på dette feltet, knyttet spesielt til arbeidet med å få etablert den nødvendige infrastruktur, og administrative og økonomiske rammer for forsvarlig håndtering av det radioaktive avfallet. Regjeringen tar sikte på å inngå en norsk/russisk rammeavtale for prosjektsamarbeid på atomsikkerhetsområdet så snart enkelte utestående punkter på russisk side er avklart. En slik avtale vil være et vesentlig instrument i dette arbeidet. Det legges opp til at nærmere 60 prosent av midlene tilgjengelig i 1998 (pr. primo januar ca. NOK 163 mill.) under Handlingsplanen for atomsaker skal gå til prosjekter knyttet til behandling, lagring og deponering av radioaktivt avfall og brukt kjernebrensel og våpenrelaterte miljøfarer.

La meg oppsummere:

Vi legger til grunn et utvidet sikkerhetsbegrep i vår tilnærming til kjernevåpenspørsmålene. Kjernevåpenpolitikken kan ikke isoleres fra andre internasjonale spørsmål. En steg for steg tilnærming vil være den eneste farbare vei til målet om avskaffelse av atomvåpnene. Der er ingen snarveier, selv om vi alle skulle ønske at slike fantes.

Den positive utvikling vi har sett det siste tiåret, er resultatet av målrettet og systematisk innsats fra en rekke hold, ikke minst fra en aktiv opinion. Uten de rette rammebetingelsene ville vi imidlertid ikke ha hatt de samme muligheter. Det langvarige arbeidet med en avtale om fullstendig prøvestans er illustrerende i så måte.

Regjeringen vil basere sin kjernevåpenpolitikk på innsats for langsiktige tiltak rettet mot bygging av stabile og brede regionale og globale samarbeids- og sikkerhetsstrukturer, koblet med årvåkenhet for når, hvor og hvordan forslag til ulike tiltak for kjernevåpennedrustning best kan fremmes. Vi står fremdeles overfor store utfordringer.