Utviklings- og menneskerettighetsminister Hilde Frafjord Johnson

Kvinners menneskerettigheter - et glemt kapittel?

Fellesmarkering i Oslo 5. mars 1998

Kjære venner!

Takk for invitasjon til å delta på denne fellesmarkeringen, den satte jeg stor pris på. Og jeg tror at dette er en viktig og riktig markering. Med den viser vi at kvinner i ulike politiske leire og organisasjoner står sammen i arbeidet for å fremme noen av de mest grunnleggende verdier vi kan tenke oss, menneskerettighetene.

For hundre år siden fattet Stortinget et vedtak som endret synet på menneskeverdet i Norge. Da fikk så og si alle menn stemmerett. Holdningen til menneskeverdet ble endret fra spørsmålet om “hvem du er” og “hva du har” til å slå fast at det er nok “at du er”. Det tok ytterligere 15 år før vi kvinner også fikk almen stemmerett, slik at det heller ikke lenger var spørsmål om “hva du er”. Det er viktig at vi ikke glemmer betydningen av samhold og den lange kampen våre medsøstre kjempet for å sikre kvinnens rettigheter.

Kampen for kvinners rettigheter har i årene som har gått vært vanskelig, og motstanden stor. Heldigvis er det mange kvinner som har vært villige til å stå opp og ta belastningen med å være de første til å kreve at også våre røster skal bli hørt i alle fora. Jeg vil i denne forbindelse minne om at det knapt er en generasjon siden kvinner fikk odelsrett, og at det var først på 70-tallet at kvinner fikk sitt virkelige gjennombrudd i norsk politikk. Mange kvinner deler æren for dette, men jeg vil rette en særlig takk til Gro Harlem Brundtland, som måtte tåle mye urettferdig kritikk for sin innsats for å sikre kvinners rettmessige plass på første benk i det politiske liv.

Fremdeles er imidlertid kvinner alt for dårlig representert i enkelte samfunnssektorer. Jeg vil her særlig trekke frem næringslivet. Når skal vi få vår første administrerende direktør i DnB, i Storebrand, i Statoil eller Saga? Her må mye gjøres for å legge forholdene til rette for at kvinner kan delta på lik linje med menn. Mye er ugjort også i andre deler av samfunnet. Vi må derfor ikke glemme betydningen av 8. mars. Oppslutningen om vår dag har i de senere år ikke vært hva den burde. Vi kan imidlertid ikke glemme at mye er ugjort når det gjelder kvinners rettigheter - det gjelder for forholdene her hjemme, og det gjelder i enda større grad ute. 8. mars er dagen hvor vi må markere vår solidaritet med medsøstre som hver dag strever for å fø sine barn, ta hånd om sine gamle og med å bevare sin verdighet som kvinner under de vanskeligste forhold.

I år markerer vi 50-årsjubileet for FNs menneskerettighetserklæring. Erklæringen er grunnlaget for alle senere menneskerettighetsinstrumenter. Det er derfor på sin plass at vi minner hverandre om at disse rettighetene er basert på hvert enkelt menneskes uendelig verdi og ukrenkelighet. Menneskerettighetene skal fungere som et vern for oss alle som enkeltmennesker, mot overgrep eller manglende beskyttelse fra statens side.

Det er ikke slik at noen menneskerettigheter gjelder i dag og andre i morgen. Det er heller ikke slik at noen gjelder deg og andre gjelder meg. Det er heller ikke slik at noen gjelder for menn og andre for kvinner. Forpliktelsene er universelle.

Det har vært gjort mange forsøk på å avvise og bortforklare ansvaret for sivile og politiske rettigheter ved å fremstille dem som en vestlig konstruksjon i strid med egen kultur. Et slikt syn, som bl.a. har vært fremmet av asiatiske land, har FNs generalsekretær Kofi Annan avvist med de treffende spørsmålene for sitt eget folk: “Gråter ikke afrikanske mødre like mye som andre når deres sønner eller døtre drepes eller kvestes av lakeier for et undertrykkende regime?” Et ståsted i andre kulturer endrer altså ikke menneskeverdet.

Menneskerettighetene vil alltid stå sentralt i denne regjeringens arbeid. Dette markeres ved at den, for første gang i Norge, har utpekt en egen statsråd med ansvar for å koordinere regjeringens arbeid for å fremme menneskerettighetene. I min redegjørelse for regjeringens arbeid for menneskerettighetene presenterte jeg et bredt spekter av virkemidler som vi vil ta i bruke for å fremme respekten for menneskerettighetene, både hjemme og ute.

Mange menneskerettighetsbrudd er knyttet til kvinner. Det skjer gjennom hele livsløpet. Alt fra mors liv rammes jentebarn av kjønnsselektive aborter, og jenter avlives ved fødselen. De som lever opp får ofte mindre oppmerksomhet, mat og skolegang enn gutter. Omskjæring er et meget alvorlig problem i enkelte kulturer. Kvinners muligheter til økonomisk og politisk deltakelse er ofte svært begrenset. Kvinner voldtas systematisk i forbindelse med væpnede konflikter verden over. Voldtekt har blitt et maktmiddel som brukes for å skade og ydmyke kvinner og for å gjøre kvinner redde for å delta i kampen for politisk frihet. Kvinnelige fanger utsettes i mange land for voldtekt og andre overgrep. Det samme skjer i verdens mange flyktningeleire, hvor kvinner og barn oftest er i flertall.

I menneskerettighetsarbeidet fokuserer vi ofte på problemene i andre land, og vi i Norge ønsker å spille en rolle internasjonalt. Skal vi ha troverdighet, er det imidlertid helt avgjørende at vi først viser vilje til å feie for egen dør. Det er dessverre ikke bare i land langt borte at kvinners menneskerettigheter brytes.

Vold mot kvinner er et problem vi strir med også i Norge. På den ene siden er lovverket relativt godt utviklet. Et konkret eksempel på hvor langt vi går gjelder reaksjonen på omskjæring av jenter. I disse tilfellene er det slik at personer som er bosatt her i landet kan tiltales og straffes, også for omskjæring foretatt utenfor landets grenser. Det samme gjelder for seksuelle overgrep mot barn. Problemet er imidlertid ikke løst ved at vold mot kvinner er straffbart etter loven. I tillegg til klare rettsregler, må vi motarbeide vold mot kvinner ved praktiske tiltak. Dette gjelder forebyggende opplysning og rådgivning og støtte til krisesentre og behandlingsapparat. Et viktig tiltak i seg selv er en bevisst satsing på å synliggjøre problemet.

Tross mange gode ordninger er vi i Norge ikke i mål når det gjelder ambisjonen om å gi kvinner og menn lik mulighet til å kombinere familieliv og arbeidsliv. I dag arbeider flertallet av norske kvinner med barn i skolepliktig alder utenfor hjemmet. Regjeringen ønsker å bidra til å øke fedres muligheter til å utøve en aktiv foreldrerolle. Far er viktig for barna, på samme måte som mor, og må få muligheter til å delta i oppdragelsen av sine barn. Jeg tror ikke barns behov for farskontakt og fedres rett til samvær med sine barn er tilstrekkelig ivaretatt i dag. Ved å rette på dette vil vi bidra til å skape en bedre balanse mellom kvinners arbeid i og utenfor hjemmet. Den familiereform som regjeringen arbeider med er et viktig virkemiddel for å gi foreldre mulighet til å velge å være mer sammen med sine barn. Å være foreldre innebærer hardt arbeid, noe staten så langt hverken har erkjent eller belønnet i tilstrekkelig grad. Kanskje grunnen nettopp er at det er kvinnene som gjennom tidene har tatt hovedtyngden av denne arbeidsbyrden.

Menneskerettigheter er i år et særskilt satsningsfelt for FNs kvinnekommisjon. Dette vil komme til uttrykk også i nasjonale initiativ. Aktuelle tema er at kvinners arbeid må bli vurdert og lønnet etter samme målestokk som menns arbeid. Det er utrolig at vi enda ikke har klart å hale i land den politiske seieren i Norge. Særlig viktig er innsatsen for å bekjempe voldtekt og andre overgrep. Også andre likestillingspolitiske initiativ er på beddingen.

Samtidig som vi arbeider for å fremme kvinners rettigheter i Norge, satser vi aktivt for å bidra til å fremme respekten for kvinners menneskerettigheter internasjonalt. Her står utfordringene i kø.

Norge er en pådriver for å etablere effektive internasjonale normer, rettsregler og institusjoner for håndhevelse av menneskerettighetene. I løpet av året vil den nye europeiske menneskerettighetsdomstolen tre i funksjon. Valget av Mary Robinson som FNs nye høykommisær for menneskerettigheter bidrar til økt oppmerksomhet mot menneskerettighetsbrudd som rammer kvinner. Akkurat i disse dager arbeider den norske delegasjonen til FNs kvinnekommisjon for en styrking av FNs konvensjon om å avskaffe alle former for diskriminering mot kvinner (CEDAW). Norge deltar aktivt i arbeidet med å etablere en internasjonal straffedomstol for krigsforbrytelser. Her er det viktig å legge vekt på de krigsforbrytelsene som rammer kvinner. Som vi har sett i det tidligere Jugoslavia og andre steder, er kvinner svært utsatt for voldtekt og andre overgrep i forbindelse med væpnede konflikter.

Ut over innsats i internasjonale fora utgjør kvinners rettigheter en viktig del av dialogen og samarbeidet med andre land. Det sier seg selv at vår mulighet til å påvirke situasjonen er større i de land vi har et nært utviklingssamarbeid med enn i de fleste andre land. Kvinners rettigheter er et hensyn som tillegges vekt i all bistandsvirksomhet. I tillegg til dette kommer prosjekter som er spesielt innrettet mot å fremme respekten for kvinners rettigheter.

Likestillingsperspektivet har stått sentralt i norsk bistandspolitikk i over 20 år. I en startfase var de nordiske land ganske alene med sitt krav om kvinneprioriteringer i bistanden. Arbeidet med å snu stemningen i Verdensbanken, og flere av de multilaterale bistandsorganisajonene, har tatt tid, og til tider vært tungt. Etter mer enn 20 år kan vi imidlertid slå fast at likestillingshensynet har fått sitt internasjonale gjennombrudd.

Mye er oppnådd i den forstand at det nå er bred enighet om betydningen av å legge vekt på likestilling i bistanden. Samtidig er det helt klart at svært mye gjenstår før vi kan si at våre initiativ har ført til at likestillingssituasjonen i utviklingslandene er tilfredsstillende. Dette er alvorlig. Fordi det er så mye ugjort på dette helt avgjørende området, blir likestilling en sentral målsetting i bistandspolitikken.

Retten til utdanning er grunnleggende. Ved å tilby utdanning kommer vi barnearbeid til livs, vi bidrar til å dempe befolkningsøkningen og gir mennesker et utgangspunkt for økonomisk og politisk deltagelse. Verdensbank-studier viser at investering i kvinners utdanning er det tiltak som gir størst samfunnsmessig avkastning i utviklingsland. Å sikre kvinner utdanning står sentralt i all norsk innsats i utviklingssammenheng. Kvinner med utdanning får færre barn, deres barn får gjennomgående bedre helse og økte muligheter for skolegang.

Undersøkelser viser at kvinner bruker sine inntekter på familien. Kvinners arbeid er derfor av helt avgjørende betydning for et lands utvikling. Kvinner bruker ikke opp lønna si på nærmeste bar eller diskotek. Kvinner investerer i sin egen og sine barns fremtid. I tillegg til at utdanning gir kvinner økte inntektsmuligheter, styrker utdanning kvinnens kulturelle tilhørighet og fremmer kvinners deltagelse i demokratiske prosesser. For det handler om rettferdighet og i bunn og grunn om demokrati. Om det er store forskjeller mellom ulike land, har nesten alle en ting felles. Blant de mest underpriviligerte finner vi flest kvinner. Generell fattigdom, økonomisk tilbakegang og tørke rammer kvinnene hardest. Det er de som i de fleste samfunn har ansvaret for å bringe maten i hus. Kvinner utfører det meste av det ulønnede arbeidet og er gjennomgående lavere betalt enn menn.

Utdanning for jenter er derfor noe vi prioriterer svært høyt. Det er jobb nr. 1. Vi har satt oss fore at 10 prosent av bistandsbudsjettet skal brukes på denne sektoren innen år 2000. Deretter er målsettingen å komme opp i 15 prosent. Alle tiltak har klare krav til at de skal omfatte jenter, og mange av prosjektene er også spesielt rettet mot jenter.

Enkelte ganger kan det være enklere å støtte konkrete tiltak i forbindelse med kvinners rettigheter enn menneskerettigheter mer generelt, fordi myndighetene ikke oppfatter det som truende. Andre ganger kan styresmaktene være mindre samarbeidsvillige. Da er det særlig viktig å samarbeide med lokale ikke statlige organisasjoner, ofte gjennom norske frivillige organisasjoner.

Det går sent, men det går framover! For noen få uker siden var jeg på besøk i Uganda, Rwanda og Tanzania hvor jeg på nært hold fikk se og møte levende eksempler på at vi har en lang vei foran oss, men også at utviklingen på mange områder er veldig positiv og oppløftende. I Gulu i Nord-Uganda snakket jeg personlig med jenter helt nede i 13-14 års alderen som hadde blitt kidnappet og deretter voldtatt og mishandlet av soldater i den såkalte Lord’s Resistance Army. De var blitt tvunget inn i en tortur-aktig militær trening, gjort til “koner” og barnepiker for offiserer og soldater, sex-slaver, og i noen tilfeller blitt tvunget til å angripe og drepe folk i sine egne landsbyer. Andre er blitt solgt som slaver på markeder i Sudan. De jeg traff var altså så heldige at de hadde overlevd, enten ved å rømme eller ved at de ble tatt til fange av den ugandiske hæren. Og det som altså er positivt oppe i alt dette forferdelige er at kvinner i Gulu selv har opprettet et senter for rehabilitering av jenter--og gutter--som har vært igjennom disse tingene. Her møter de omsorg og får hjelp til å bearbeide sine følelser og minner, og får gjennom dette sjansen til å begynne livet på nytt igjen. Nå arbeider vi for å styrke det internasjonale menneskerettighetsregelverket mot nettopp slike overgrep mot barn.

Jeg møtte også kvinner i hovedstaden Kampala som sto i bresjen for Ugandas nye Human Rights Commission. Det brennende engasjementet for menneskerettighetene gjorde et uutslettelig inntrykk. Det mest gledelige inntrykket jeg tok med meg hjem var likevel det å treffe helt vanlige kvinner i min fødeby Arusha i Tanzania som hadde startet egne forretningsvirksomheter ved hjelp av lån fra PRIDE Tanzania, en mikrokredittordning finansiert av NORAD som kvinner har vist seg mest dyktige til å benytte. PRIDE Tanzania har helt konkret løftet tusenvis av kvinner, og dermed tusenvis av hele familier, opp fra håpløs fattigdom til en tilværelse preget av håp og stolthet over eget verd og egne evner. Dette er et helt sentralt aspekt ved arbeidet for menneskerettighetene: å bekjempe fattigdom, på lik linje med fremming av politiske og sosiale rettigheter. PRIDE Tanzania viser at det nytter. Det gir håp for framtiden.

La meg avslutningsvis minne om at kvinner over store deler av verden i løpet av de siste par tiår har oppnådd en betydelig grad av juridisk likestilling. Men juridisk likestilling er som vi vet med erfaring fra vårt eget land ikke det samme som faktisk likestilling. Rettigheter som grunnutdanning og helse er generelt blitt forbedret i mange land, men fremdeles er det store forskjeller mellom menn og kvinner når det gjelder lesekyndighet, inntekt og tilgang på sosiale tjenester. Fremdeles er det snakk om en meget skjev fordeling av byrder og goder. Kvinner må bære tyngre byrder og ta til takke med færre goder. Slik er desverre fremdeles vår virkelighet. Dette til tross for at vi vet at kvinners innsats er avgjørende for alle lands økonomiske og sosiale utvikling.

Vi ser også at den økonomisk vekst mange land opplever ikke automatisk fører til bedring av kvinners kår. Økonomisk vekst må være ledsaget av en politikk som sikrer en rettferdig fordeling av godene og bygging av sosiale institusjoner. Kvinners behov og interesser må ivaretas gjennom spesielle tiltak for at ressursene skal nå fram også til dem.

8. mars har hatt stor betydning for arbeidet med å bedre kvinners rettigheter i Norge. Mye er oppnådd. Men fortsatt gjenstår mange utfordringer. Noen av de største utfordringene gjelder forholdene som våre medsøstre i andre land lever under. Det regner jeg med vi får høre mer om fra de som kommer etter meg. Jeg håper dette har gitt et visst innblikk i hva regjeringen tenker og ikke minst hva vi gjør på bred front for å fremme kvinners menneskerettigheter såvel hjemme som ute. Dette er en kamp vi vil føre så lenge kvinners rettigheter krenkes.