Utviklings- og menneskerettighetsminister Hilde Frafjord Johnson

Menneskerettigheter og media

Danvik Folkehøgskole, onsdag 21. oktober 1998

Kjære mediestudenter,

Innledning. Virkelighetsbilder og agenda

Det er lettere å filme dramatikk enn demokrati.

Det er enklere for videokameraet å feste krig til taperullen enn fred. Enklere fordi krig og konflikt er mer visuelt, mer håndfast og mer konkret. Fred er en tilstand. Både langsom, tildels utydelig og vanskelig å få (kamera-) øye på.

Men vi merker det - når det er fravær av fred.

Media formidler virkelighetsbilder. Sanne virkelighetsbilder, forvridde, sensurerte eller direkte gale virkelighetsbilder. Og det handler om lage et utsnitt, et utdrag. Vi merker det selv hver gang vi fotograferer, at vi må velge. Hva skal vi ta med i bildet? Er det noe som forstyrrer i bildet? Er det noe som ikke passer inn? Må motivet endres? Skal vi ta bildet på ‘høykant’?

Dette hensynet, som kan sammenlignes med formgiving eller ‘arrangering’, er det viktig å være klar over i vår oppfatning av medienes rolle.

Mange av dere vil arbeide med media videre i livet, eller gjør det allerede nå, på en eller annen måte. Siden jeg har denne anledningen til også å snakke med mange mediestudenter - mennesker som er engasjert i medias innhold og medias uttrykksmåte - vil jeg komme med noen utfordringer til dere alle, underveis og særlig mot slutten.

Utfordringene gjelder våre virkelighetsbilder. Hvordan de skapes, hvordan de velges ut, hvordan de påvirker vårt verdensbilde.

Bilder i TV og aviser fra sultkatastrofer - som hungersnøden i Sør-Sudan - er ikke noe nytt. Dessverre. Og det kan være grunn til å spørre; sjokkeres vi like mye hver gang når vi blir konfrontert med bildene, eller blir vi “vant til det”? Kanskje vi “sløves” - og hva skjer? Jo, vi får oss til å tro at det bare er slik, at det “må” visst bare være sånn, som en del av en uforanderlig virkelighet. Som vi ikke kan gjøre noe med. Det skapes et “elendighets-syndrom”. Vi rammes av avmaktsfølelser. Og det er kanskje det farligste.

Media må ikke ta ifra oss engasjementet - men heller forsterke det. Media må vise oss at det nytter.

Krigen og sulttragedien i Biafra for 30 år siden var starten på det globale TV-mediets plass på katastrofe-arenaen. TV-reportasjene bragte en ny, visuell og kraftig dimensjon til formidlingen av sult, krig, nød og humanitær hjelp. TV-skjermene sendte sulttragediene direkte inn i folks stuer. Vi kunne ikke lenger snu oss bort.

Samtidig har TV-nyheter en tendens til å fokusere på og bevege seg fra den ene konflikten og til den neste. I vår komplekse verden blir savnet stort etter nyheter og reportasjer som gir oss dypde, bakgrunn, motiver, og langsiktige trekk ved dette konfliktpregede nyhetsbildet. Vi politikere kan også lett la oss styre etter denne omtalte “CNN-effekten”. Vi blir nødt til å gå “ut på lufta” for å kommentere en konflikt, en krise, en katastrofe. Men snart er den største dramatikken over og media forflytter seg til neste begivenhet med sine mikrofoner og lyskastere.

For å si det med de Lillos som synger etter en kjent julesang(!) -melodi; “ Og TV’en rasker over krisen / Og TV’en rasker over krisen / Så får vi lov / Så får vi lov / Å synge fjernsynets vise / Og sånn gjør fjernsynet deg så fjern.../”. Og så videre. Sangen kjenner dere sikkert.

Vår verden består ikke bare av begivenheter - men vel så mye av langsomme bevegelser - det vi kaller utviklingstrekk. De kan være vanskelige å få øye på.

Jeg ønsker ikke at politikken skal drives etter dette “CNN-prinsippet”. Jeg ønsker ikke at vi politikere skal la oss dirigere fra sted til sted fordi kameralinsene peker dit. Vi må - og vi skal - følge våre egne prioriteringer.

Hva er så prioriteringene? Hva består dagens viktigste agenda av?

Jeg vil i denne orienteringen ta utgangspunkt i FNs menneskerettighets-erklæring, som i år fyller 50 år. Så vil jeg beskrive den globale utviklings- og menneskerettighets-”temperaturen”, og fortelle hvorfor arbeidet for utvikling og for økt respekt for menneskerettighetene hører sammen. Utvikling og menneskerettigheter er faktisk to sider av samme sak. Retten til mat og utdanning er like viktig som for eksempel ytringsfrihet og religionsfrihet. Siden jeg jo befinner meg på et internasjonalt mediesenter, vil jeg mot slutten komme nærmere tilbake til formidling, informasjon og medier, det vil si ved der jeg startet. Vi gjør selv forsøk på formidling av Nord-Sør-informasjon med nye virkemidler, blant annet med heftet “Global generasjon”, som jeg har tatt med, og som er i trykket versjon og i internett-utgave.

Før jeg går nærmere inn på dette, la meg understreke: For meg er menneskeverdet det viktigste ankerfeste for både utviklings- og menneskerettighetspolitikken. Det ligger i bunnen for alt vi gjør. Det har med det kristne menneskesynet å gjøre, - at alle har samme menneskeverd, uansett kjønn, rase, funksjons-dyktighet, tro eller andre forhold. Alle har samme menneskeverd. Derfor har vi også de samme rettighetene.

Verdenserklæringen om menneskerettighetene

På lørdag markerer vi FN-dagen. Innledningen til Verdenserklæringen om menneskerettighetene, som FN vedtok 10. desember 1948 sier at; “anerkjennelsen av menneskeverd og like og umistelige rettigheter for alle medlemmer av menneskeslekten er grunnlaget for frihet, rettferdighet og fred i verden”. I artikkel 1 heter det at; “Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd”. Eller i ‘søsterskapets ånd’, ville nå jeg tilføye, språklig sett... Menneskerettigheter er med andre ord noe alle mennesker er født med, noe vi har, uansett hvor i verden vi bor eller hvilken kultur, rase, kjønn, alder eller religion vi tilhører.

Menneskeheten er én. Menneskeslekten er én. Menneskeverdet er det samme.

Eller som Odd Børretzen formulerte det i TV-aksjonsangen til sist søndag; “...barn gråter likt i alle verdens land”.

Holdningskampanjen som pågår i regi av noen av de store frivillige organisasjonene, bærer denne teksten som vi kan lese på busser og postkort; “Menneskerettighetene for alle starter med ett menneske. Deg”. Dette er virkelig et godt motto. Menneskerettighetene gjelder alle, de gjelder deg. Og de starter hos oss selv.

Verdenserklæringen om menneskerettighetene er i vår tid grunnlaget for arbeidet for menneskerettighetene. Jeg synes dere denne uken skal finne fram Verdenserklæringen fra et leksikon, en samfunnsfagsbok eller en internett-adresse, og lese den pånytt. Respekten for menneskeverdet er også fundamentet for det kristne livssyn som denne folkehøgskolen bygger på.

Grunnlaget for økt kunnskap om og økt respekt for andre mennesker og deres kultur, religion, levesett og holdninger er også knyttet til tilstrekkelig informasjon. Gjennom arbeidet her på folkehøgskolen, ikke minst gjennom de reiser dere har gjort og skal gjøre, vil kunnskapene øke. Dere vil få en enda bedre mulighet til å forstå stadig større deler av den internasjonale medievirkelighet som omgir oss. Dere settes i stand til å bli bedre formidlere, som journalister og mediearbeidere.

Situasjonen for utvikling og menneskerettigheter i verden

Menneskerettighetbrudd, manglende utvikling og fattigdom har mange ansikter. Det er dramatiske og dystre tall som forteller om situasjonen i verden i dag, idet vi runder årtusenskiftet. La meg bare nevne noe:

• Mer enn en tredjedel av befolkningen i utviklingslandene lever under fattigdomsgrensen, og det store antall er kvinner og barn.
• Vi vet at 800 millioner mennesker ikke har tilgang til de mest grunnleggende helsetjenester.
• Hvert fjerde barn i utviklingslandene har ikke grunnskoletilbud. Det er dobbelt så mange kvinner som menn blant de i alt 900 millioner mennesker som ikke kan lese eller skrive.
• Og 250 millioner barn er i arbeid, ofte til skade for barnets oppvekst og framtid.
• 100 millioner mennesker er hjemløse.
• I hvert tredje land er det ikke frie, demokratiske valg.
• Det finnes samvittighetsfanger i 94 land.
• Fanger blir mishandlet og torturert i 124 land.

Disse tallene må ned. Det er mitt og det er regjeringens mål. Bak de store tallene er det enkeltmennesker. Hvert enkelt menneske teller.

Tallene illustrerer også kanskje det største problemet i verden idag, nemlig fattigdoms-problemene, gapet mellom oss rike i Nord - og de fattige i Sør. De fattige ekskluderes fra den utvikling som blir oss andre til del. Svært mange faller utenfor. Det er faktisk også slik at avstanden mellom rike og fattige øker både i Nord og i Sør. For å si det enkelt, vi er i ferd med å få mer Nord i Sør og mer Sør i Nord. Vi som reiser rundt i verden på første klasse - i overført betydning - kan ikke overse denne økende marginaliseringen av de fattige. Verken for vår egen del, eller for deres. Dette er for meg et moralsk, etisk spørsmål.

Vi deler én klode. Vi puster den samme luften. Nå er det ikke lenger slik at vi kan dele verden i to, og at det som foregår på den andre halvdelen av kloden ikke angår oss. Det er ikke bare moralsk uakseptabelt å tenke slik. Det er faktisk ikke lenger slik. Aids, kriminalitet og narkotika stopper ikke ved landegrenser. Terrorisme, krig og katastrofer berører oss alle, i dag indirekte, i morgen kanskje direkte. Vi deler det samme miljøet. Klimaproblemene illustrerer at vi alle lever på samme klode - i et skjebnefellesskap. Det gjelder også de levekårene alle mennesker lever under. Det angår oss.

Vi ser nemlig også positive utviklingstrekk. Det er ikke bare “elendighet”. Vi finner eksempler på at det har nyttet - og det nytter - å engasjere seg. Det er vel så viktig å framheve dette for ikke å bli rammet av “elendighetssyndromet”, av avmakt og likegyldighet. Vi ser tydelige og klare tegn i flere afrikanske land, for eksempel, til endringer i positiv retning; demokratiske valg, bedre styresett, økonomisk vekst til fordel for hele befolkningen og økt respekt for menneskerettighetene. Siden 1960 har barnedødeligheten i utviklingsland generelt blitt mer enn halvert. Matproduksjonen har økt kraftigere enn befolknings-veksten, og flere enn før får tilgang til grunnskole. Samtidig har den økonomiske veksten i de fattigste utviklingslandene økt, og var i gjennomsnitt 6,8 pst. i perioden 1990 - 1995. Vi ser også at andelen av utviklingslandenes budsjetter til primærhelsetjenester øker.

Vi ser med andre ord at det nytter å gjøre noe. Vi er også forpliktet til å tro det, at til tross for alle dramatiske TV-reportasjer nytter det. Dette har også med troen på mennesket å gjøre.

La meg derfor si noe om utfordringene både når det gjelder menneskerettigheter og utvikling.

Menneskerettighetsarbeidet

FNs Verdenserklæring om menneskerettighetene sier at målet må være å skape en verden der alle mennesker er sikret retten til liv og mulighet til et liv i fred, frihet, trygghet og et minimum av velferd. Eller som Nordahl Griegs kjente strofe; “Skaper vi menneskeverd, skaper vi fred”. Denne sammenhengen - menneskeverd og fred - må vi ikke miste av syne. Å øke respekten for menneskerettighetene er et av de viktigste spørsmål for denne regjeringen, hjemme - som ute i verden. Menneskerettighetsarbeid er fredsarbeid.

Menneskerettighetene er ikke en “liste” over alt som er “bra” for mennesker. Det er en liste over konkrete rettigheter for hvert enkelt menneske. Det er hver enkelt stats plikt å sikre at menneskerettighetene overholdes.

Som dere jo sikkert alle kjenner til er det vanlig å dele menneskerettighetene i to hovedgrupper: De sivile og politiske rettighetene, og de økonomiske, sosiale og kulturelle rettighetene. De sivile og politiske rettighetene omfatter blant annet retten til liv, retten til ikke å bli fengslet uten etter lov og dom, ytrings- og trosfrihet, organisasjonsfrihet og stemmerett og retten til ikke å bli diskriminert pga. kjønn, rase, etnisk opprinnelse eller nasjonal tilhørighet. De sivile og politiske rettighetene er nedfelt blant annet i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen og FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter.

Den andre hovedgruppen, de økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, skal først og fremst sikre retten til mat, retten til utdanning, til sosial velferd som arbeid, rimelige arbeidsvilkår, rett til å danne fagforeninger, sosial trygghet, familievern, rett til utdanning og helse og til kulturliv. Disse rettighetene er nedfelt i Den europeiske sosialpakt og i FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter.

I det internasjonale menneskerettighetsarbeidet har ofte de sivile og politiske rettighetene vært satt opp mot de sosiale, økonomiske og kulturelle rettighetene. Det har vært hevdet at noen av rettighetene er viktigere enn andre eller at et lands kulturbakgrunn bestemmer hvilke rettigheter som gjelder. Slik er det ikke. De to sett av rettigheter er innbyrdes avhengig av hverandre. Menneskerettighetene er universelle. Det er ikke slik at noen menneskerettigheter gjelder i dag og andre i morgen. Det er heller ikke slik at noen gjelder deg og andre gjelder meg, eller at noen gjelder for menn og andre for kvinner.

Vi tar opp menneskerettighetsbrudd i internasjonale fora og overfor enkelte land, i møter, i samtaler, gjennom det vi kaller “menneskerettighetsdialog”.

“Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter”, som det står i Verdenserklæringens artikkel 1. Det dreier seg heller om et enten - eller i forholdet mellom de ulike kategorier rettigheter. De er for meg like viktige, og ofte kan det faktisk være slik at fremme av en kategori menneskerettigheter forsterker eller forbedrer arbeidet for en annen kategori. Fattigdomsrettet utviklingshjelp er for eksempel menneskerettighetsarbeid på sitt aller beste. Og det er nettopp det som er Regjeringens politikk.

Utviklingssamarbeidet

De sosiale, økonomiske og kulturelle rettighetene gir statene en “instruks” om å arbeide for at alle mennesker har en “levestandard som er tilstrekkelig for hans og hans families helse og velvære, og som omfatter mat, klær, bolig og helseomsorg...”, for å sitere fra artikkel 25 i Menneskerettighetserklæringen. Det står “hans”, og i dag ville man, språklig sett, sikkert tilføyd “hennes”. Denne “instruksen” er en av grunnene til at regjeringen setter fattigdomsbekjempelse i sentrum for utviklingspolitikken.

For at vi skal kunne gjøre noe for de fattigste må vi både gjøre noe med internasjonale rammevilkår som gjeld og handel for de fattigste landene. Vi må stille opp gjennom bistand - sammen med andre land, og bistå slik at den nasjonale politikken i landet går i riktig retning og bidrar til fattigdomsbekjempelse. Alle disse faktorene må virke sammen for at vi skal se varige forbedringer i levekårene for de fattigste. Det er dette vi kaller en mer slagkraftig og helhetlig Sør-politikk.

Gjeldsproblemene er det alvorligste hinderet for økonomisk og sosial utvikling i mange av de fattigste landene. Dette har ikke bare med landenes økonomi å gjøre. I flere tilfeller brukes flere ganger så mye midler til gjeldsbetjening som f.eks. til utdanning. Gjeldskrisen rammer altså de fattigste og hindrer i mange tilfeller bedre levekår for hele befolkningen. Regjeringen har derfor laget en gjeldsplan som skal gjøre det mulig for disse landene å komme ut av gjeldskrisen. Vi vil gjøre slutt på den vonde sirkelen. Planen omfatter per i dag 22 av de aller fattigste og gjeldstyngede land. Den plasserer Nogre i førersetet internasjonalt. Nå arbeider vi for å få med oss andre land internasjonalt.

I mange tilfeller bruker flere land langt mer - noen ganger dobbelt så mye på gjeldsbetjening som de mottar i bistand. Derfor er det så viktig å gjøre noe med dette. Samtidig må vi også stille opp gjennom bistand. Og den må være rettet mot de fattigste landene og befolkningsgruppene. Denne fattigdomsrettingen har vært svekket de siste årene - gjennom tendenser til det vi kan kalle kommersialisering av bistanden. Nå snur vi denne trenden - motsatt vei. Det som kalles “fattigdomskriteriet” legges til grunn for valg og prioritering av land for norsk bistand, samfunnssektorer, målgrupper, metoder, samarbeidspartnere og kanaler for bistanden. Til kanalene hører blant annet de frivillige organisasjonene med.

Dette fører også til en endring i prioritering av sektorer. Vi har gjort utdanning til Jobb nr. 1 i norsk bistand. Både satsing på dette og på helsesektoren, det vi kan kalle sosial sektor, når ofte lengst i forhold til de fattigste. Før var dette ganske lavt prioritert i stat-til-stat-samarbeidet (2,7 % av bistanden til grunnutdanning i 1996). Nå gjør vi noe med det. Allerede i år vil målet om at en 10 %-andel av bistanden skal gå til henholdsvis utdanning og helse bli nådd. Men vi vil videre i forhold til det.

Om ikke alle mennesker kan få verdige levekår, i form av et økonomisk og sosialt tilfredsstillende levenivå, vil mange av de sivile menneskerettighetene - som f.eks. ytringsfrihet - fortone seg som temmelig meningsløse. Det hjelper lite med trykkefrihet for en som sulter. Samtidig vet vi at ting henger sammen, og at det faktisk er slik at rettighetene virker gjensidig forsterkende i forhold til hverandre. Derfor kan aldri fattigdom legitimere undertrykkelse. Derfor er også demokratiutvikling og menneskerettighetsarbeid noe av det viktigste i vårt utviklingssamarbeid med mange land.

Samtidig er vi opptatt av å få andre til å ta sin del av ansvaret. Det er én av grunnene til at vi arbeider aktivt gjennom internasjonale organisasjoner, og kanaliserer mye av vår bistand der, særlig til FN selv og de bistands-organisasjonene som er en del av FN-systemet, som f.eks. UNICEF. I disse organisasjonene er alle verdens land medlemmer, både vi som har et overskudd å gi av og de som trenger vår bistand. På denne måten medvirker vi til et fellesskap, noe som er nødvendig for å løse problemer og forhindre sultkatastrofer. Vi lykkes ikke bestandig og endringsprosesser kan være svært langsomme, men tro meg, det ville ha vært langt verre uten dette fellesskapet.

Mer om sammenhengen menneskerettigheter og utvikling. Hva er utvikling? Og noen aktuelle emner i norsk politikk

Retten til utvikling er en grunnleggende rettighet, knyttet til menneskeverdet. Oppfyllelse av denne rettigheten skal gi alle mennesker mulighet til å delta i, bidra til og nyte godt av økonomisk, sosial og kulturell utvikling. - Som gjør det lettere å oppfylle andre rettigheter, som de politiske og sivile. På denne måten kan utvikling også forstås som en positiv og helhetlig endringsprosess i samfunnet. Prinsippene står blant annet i Erklæringen om retten til utvikling som ble vedtatt i 1986.

Ethvert menneskets rett til utvikling - en viss levestandard - er også selve fundamentet for vårt bistandssamarbeid. Dette gjelder utvikling særlig for de fattigste i verden.

Ja, men hva er egentlig utvikling? Jeg har allerede nevnt flere betydninger av ordet, men det kan være nyttig å hente fram hvordan FNs Utviklingsprogram (UNDP) definerer “utvikling” i sitt arbeid. I følge FNs definisjon er “utvikling” “en prosess som øker eller utvider menneskers valgmuligheter” ( “expanding peoples’ choices”). - Hvilke valg-muligheter? Valgmuligheter til hva? vil dere kanskje spørre.

Jo, de valg som gir muligheten til å leve et langt liv, med god helse; valg til å ta utdannelse og arbeid; valg som gir en tilfredsstillende materiell levestandard; valg som gir et liv i frihet, sikkerhet og trygghet; valg til å nyte godt av andre menneskers respekt og til å opprettholde egen selvrespekt.

Dette er sentrale stikkord, tror jeg, for den noe diffuse, men populære betegnelsen “et godt liv”. Dersom dere “gikk ut på gaten” og lagde en undersøkelse, og det har vært gjort slike av meningsmålingsintsitutter, ville vi finne at FNs definisjon “treffer”. “Et godt liv” har å gjøre med helse, venner, fred, arbeid, utdanning, trygghet, medmennesker, frihet, humør, familie og religiøs tro.

• a) Det betyr for det første at “utvikling” er noe langt mer, videre og rikere enn økonomisk vekst og rikdom. “Utvikling” handler ikke bare om materielle faktorer - men sier heller noe om verdier - som f.eks. frihet, respekt og toleranse. Økonomisk, materiell vekst er naturligvis en del av utviklingsprosesser, men materiell vekst leder ikke av seg selv, automatisk, til “full” eller “hel” utvikling. Det tror jeg vi alle kan være enige om. Økonomisk vekst er derfor et middel og ikke et mål. Vekst er ett - av flere - virkemidler. Og samtidig; forbruk, konsum er ikke det samme som utvikling.
• b) Vi kan ved dette oppdage også en annen viktig ting; nemlig at på sett og vis er alle samfunn i “utvikling”. Utvikling har verken en endestasjon eller en utopia-situasjon hvor man kan si at “nå er samfunnet eller landet fullt utviklet”. Det er ikke slik - og heldigvis. Alle samfunn er i kontinuerlig utvikling, mot det gode eller mot det mindre gode, avhengig av hvordan vi bruker kriterier som for eksempel “god helse” eller “sikkerhet”, som jeg nevnte. Denne måten å se og bruke begrepet “utvikling” på, får oss også bort ifra den uheldige, ovenfra-og-nedad-holdningen, om at de andre land, de fattige land, er land i utvikling, mens vi er “ferdige” og “alt er bra hos oss”. Utvikling er endringer, for alle land.
• c) En tredje og siste “oppdagelse” man kan gjøre ved å bruke denne utviklingsdefinisjonen i regi av FN, er at vårt ønske og våre krav om utvikling - det å “utvide våre valg-muligheter” - er akkurat de samme som våre krav til oppfyllelse av grunnleggende sivile, politiske, sosiale, økonomiske og kulturelle menneske-rettigheter. Menneskerettighets-agendaen og utviklingsagendaen er den samme, for fattige land som for rike. Menneske-rettigheter og utvikling er altså to sider av samme sak, som jeg har påpekt tidligere. En god og sunn utviklingsprosess tjener og styrker menneskerettighetene - og omvendt.

Jeg vil nå gå konkret inn på noen av spørsmålene som er på denne felles agendaen av utviklings- og menneskerettighetsspørsmål, som utdanning, barns rettigheter, kvinner og likestilling. - Emner jeg ser dere skal ta opp spesielt de andre dagene.

Jeg er glad for å se at det er en økende aksept og forståelse internasjonalt om at respekt for menneskerettighetene må spille en sentral rolle i utviklingen av et land og i internasjonalt utviklingsarbeid. Før kunne land argumentere for at slike menneskerettigheter var “indre anliggender” og at dermed kunne ikke andre land blande seg inn eller kritisere. Slik er det ikke lenger. Det er også økende forståelse for at menneskerettighets-hensyn må veies opp mot økonomiske, kommersielle hensyn når en bedrift etablerer virksomhet, handel eller investeringer i et annet land. Dersom det viser seg at en norsk bedrift bruker barnearbeidere til sin produksjon i utlandet, for å ta ett eksempel, vil offentlighetens søkelys føre til et så tungt, negativt press på bedriften at de må stoppe dette. Næringslivet vil i dag være “stuerene”, som det kalles, og det er bra.

En selvfølgelig del av de sosiale og økonomiske rettighetene er retten til utdanning, eksplisitt nedfelt som en menneskerettighet. Grunnskoleutdanning er - som sagt - et av de høyest prioriterte sektorene for norsk utviklingssamarbeid i dag. Andelen barn og unge som får grunnutdanning går ned i mange land. Dette er en trist og urovekkende tendens. På den annen side vet vi at prioritering av utdanning, ikke minst av jenter, er blant de mest lønnsomme investeringer vi kan gjøre i utviklingsarbeidet. Det har Verdensbanken funnet ut i en egen studie. Utdanning har sammenheng med helse og arbeidsmuligheter senere, eller som FNs definisjon; utdanning “utvider menneskers valgmuligheter”.

Fred, demokrati og respekt for menneskerettighetene er fundamentale forutsetninger for en god og varig utvikling i et land, som kommer alle til gode. Dette hensynet bygges også inn i norsk bistandssamarbeid. Utviklings-prosjekter lykkes oftere og bedre i land som respekterer de sivile og politiske rettighetene. Dette henger sammen med at myndigheter oppfører seg mer ansvarlig når innbyggerne nyter et rettsvern, og der det er rom for kritikk og ettersyn. Vi ser igjen at de to sett av menneskerettigheter henger sammen og er gjensidig forsterkende. De utgjør en helhet. Vår kontakt med og støtte til små og store organisasjoner og uavhengige institusjoner i våre samarbeidsland i sør - som for eksempel støtte til et journalistforbund - er i seg selv utviklende for demokratiet i et land. Vi har faktisk sett direkte virkninger av kurs vi har holdt for journalister f.eks. fra Zambia. Det er blant annet dette vi kaller støtte til “det sivile samfunn”.

Et annet viktig felt er barns rettigheter - og særlig kampen mot barnearbeid og for å forhindre at barn deltar i krig. Dette er dessverre et meget aktuelt tema, som dere sikkert har sett fryktelige bilder av og lest om fra flere afrikanske land. Barnearbeid er dessuten svært utbredt i en rekke asiatiske land. Men vi behøver ikke reise så langt. Til og med i Tyrkia, der jeg nylig var på offisielt menneskerettighetsbesøk, var vi vitne til barnearbeid. Å kjempe mot barnearbeid er både en utviklingssak og et menneskerettighetsanliggende. Det handler om respekten for menneskeverdet. At barn hindres i skolegang for å måtte tjene til livets opphold, ofte under svært ødeleggende forhold, er et moralsk overgrep og et klart brudd på Barnekonvensjonen. Barn har rett på beskyttelse mot slik utbytting og rett til skolegang og sosial utvikling. Og siden utdanning er en forutsetning for utvikling av et land, er barnearbeid et globalt fattigdomsproblem og et utviklingsproblem. Jeg har derfor barns rettigheter og kampen mot barnearbeid høyt oppe på min agenda som minister.

Kvinners rettigheter er en naturlig del av menneskerettighetene. Disse rettighetene er de samme over hele verden uavhengig av samfunn, kultur eller kjønn. Mange former for menneskerettighets-brudd og overgrep begås mot kvinner, gjennom hele livsløpet. Jeg kan nevne som eksempler; kjønnsselektive aborter, jenter som avlives ved fødselen, jenter som gjennom oppveksten får systematisk mindre oppmerksomhet, mat og skolegang enn gutter, omskjæring, voldtekter i forbindelse med væpnede konflikter i land verden over, og generelt sett kan kvinners muligheter til økonomisk og politisk deltakelse være svært begrenset.

En av grunnene til kjønnsdiskriminering i forhold til menneskerettighetene er at det bare er menn i mange land som har fulle borgerrettigheter. Kvinner mangler for eksempel arverettigheter, retten til å eie eller disponere jord eller rett til å opprette egen bankkonto. Ett av fem hovedområder for norsk utviklingspolitikk er å fremme like rettigheter og muligheter for kvinner og menn på alle områder. Utvikling kan bare finne sted ved at både kvinner og menn deltar i beslutningsprosesser og tar del i de framskritt som gjøres. Et godt, demokratisk styresett forutsetter formell likestilling og likhet for loven for kvinner og menn. Det å fremme kvinners rettigheter og muligheter for deltakelse i samfunnsutviklingen, er rett og slett arbeid for å oppfylle menneskerettighetene. Dette har derfor høy prioritet fra min side.

Når vi tar opp menneskerettighetsbrudd med andre land, må vi også ha respekt for andres kulturer. Det bør ikke skje med pekefingeren, men med ydmykhet. Vi har ikke alle de rette svarene, selv om rettighetene er like - for alle.

Menneskerettighetsarbeidet i Norge

Dere arrangerer ‘internasjonale dager’ og jeg vil derfor ikke si så mye om norske forhold. Men det er viktig at vi også gjør en jobb hjemme i vårt eget land. Og om vi skal bli trodd i vårt arbeid for menneskerettighetene, kan vi ikke bare reise rundt med hevet pekefinger og påpeke brudd i andre land. Vi må feie for egen dør. Vi må rette opp de misforhold som finnes.

Her tenker jeg for eksempel på rasisme og diskriminering, asylsøkeres rettigheter, bruk av tvang i psykisk helsevern, funksjonshemmedes rettigheter, religionsfrihet, bruk av varetekt osv. Menneskerettighetene må tas på alvor også i vårt eget land.

Jeg vil spesielt nevne kampen mot rasisme. Jeg ser med stor uro på tendenser til rasistiske holdninger i en del norske miljøer. Rasisme er negativ forskjellsbehandling på grunnlag av rase, religiøs tro, hudfarge eller nasjonal eller etnisk opprinnelse. Det dreier seg underliggende diskriminerende holdninger. Dette må vi ta på alvor! Og det er et viktig mål for Regjeringen å bekjempe rasisme. Dette må dere også engasjere dere i, på skolen og i ungdomsmiljøer, i nærmiljøet. Rasistiske uttrykk og vold i ungdomsmiljøer skaper frykt, avmakt og likegyldighet. Dette må vi alle sammen motvirke. Hver enkelt av oss. Og i fellesskap.

Formidling, Kunnskap, Informasjon og Media

Grunnlaget for at vi engasjerer oss er kunnskap og informasjon. Vi kan ikke gjøre noe - før vi vet hva som skjer. Vi kan ikke vite hvordan vi skal gjøre noe med det - uten kunnskap om hva vi kan gjøre, om hvilke handlingsalternativer som finnes. Derfor er informasjon så viktig - og kunnskap helt avgjørende.

Derfor vil jeg også understreke medias rolle, og betydningen av informasjonsarbeid. Ikke minst når det gjelder situasjonen for de fattige, sultkatastrofer eller alvorlige menneske-rettighetsbrudd, i geografisk lang avstand fra oss i vårt fredelige og rike hjørne av verden, er dette helt avgjørende.

Dere har medias rolle på dagsorden denne uken. Det er bra. En betydelig del av arbeidet for menneskerettigheter og utviklings-spørsmål her hjemme er å bidra til økt opplysningsarbeid. “Opplysningsarbeid” kan høres som et litt gammeldags ord i vår tid, men det handler om heve kunnskapsnivået blant alle norske miljøer.

Kunnskap er en forutsetning også for kjennskap. Kjennskap bidrar til økt respekt, forståelse og toleranse. Kjennskap er grunnlag for engasjement og ansvarsfølelse. Ansvar for mennesker i andre land. Vi er ikke alene i denne verden. Det handler om bevisstgjøring og det handler om å sette spørsmål på dagsorden.

Utgangspunktet er godt i Norge. Her hjemme har vi et bredt, folkelig engasjement både når det gjelder menneskerettighetsspørsmål og bistandsspørsmål. Men det skorter ofte på faktiske kunnskaper.

Vi lever i et samfunn der tilgangen på informasjon er langt større enn det er mulig for noen av oss å ta i mot. Og det er særlig de nye elektroniske, globale medier som har bidratt til det. Denne form for “instant” nyhetsoppdatering som for eksempel CNN og internett sørger for, står i sterk kontrast til den kunnskapsformidling som foregikk for bare noen tiår siden. - Den gang da hovedkilder denne type kunnskap for en stor del av den norske befolkning var fortellinger som sjømenn, handelsreisende og misjonærer bragte med seg hjem. Men jeg er ikke i tvil om - bare for å ha nevnt det her - at noe av grunnlaget for det engasjement som i dag finnes i Norge for utviklingshjelp og menneskerettighetsarbeid ble lagt av misjonærenes informasjonsarbeid her hjemme. Som nevnt; kunnskap skaper forståelse og engasjement.

Jeg vil gå litt tilbake til spørsmålet om ressurser og ulikheter - denne gang i medie-sammenheng. Vi snakker som regel om ytringsfrihet som en menneskerettighet. Det er viktig å være klar over at ytringsfrihet også har med ressurser å gjøre, det er et spørsmål om muligheten til å komme til orde. - For alle kommer ikke til orde. Vi vet alle selv hvor vanskelig det er “å få en sak på trykk”, en sak som kanskje ikke passer helt inn i nyhetsbildet, men som vi selv “brenner for” og som vi mener burde vært formidlet til andre, til offentligheten.

Muligheten til å skaffe seg informasjon er heller ikke likelig fordelt for alle. Den tekniske medieutviklingen ser ut til å ha økt forskjellene på dette feltet mellom rike og fattige land. Dette er tankevekkende i dagens populære bilde av en “global verden”. Årets versjon av Human Development Report, som gis ut av FNs Utviklingsprogram, viser at det er for eksempel 15 ganger så mange TV-apparater i vår del av verden som i land i Afrika sør for Sahara. Vår del av verden har 35 ganger så mange telefonlinjer, og antallet PC’er og internettbrukere er så lite i de fattige landene i sør at det ikke kommer fram på statistikken en gang. På store deler av det afrikanske kontinent - der jeg selv har vokst opp - er den eneste muligheten til informasjon om det som skjer utenfor eget bosted, det som blir fortalt av tilreisende eller i beste fall gjennom radioens kortbølgesendinger. Fortsatt. Dette handler om makt og avmakt.

Dette sier noe om begrensede ressurser og begrensede muligheter til å skaffe seg informasjon og til selv å ytre seg. Informasjon er grunnleggende også for økonomisk utvikling. I norsk utviklings- og menneskerettighetspolitikk legger vi derfor særskilt vekt på utdanning og informasjon, slik at mennesker skal få et bedre kunnskapsgrunnlag. Men den utfordringen er like stor her hos oss. Bare på en annen måte.

I Utenriksdepartementet satser vi store ressurser på eget informasjonsarbeid og på støtte til organisasjoners og skoleverkets informasjonssatsninger. Barn og ungdom er en av de viktigste målgruppene. Denne høsten ønsker vi spesielt å markere 50 års jubileet for FNs menneskerettighetserklæring. Målet er å skape engasjement, formidle kunnskap og innsikt om menneske-rettigheter og utvikling. Vi ønsker å sette menneskerettighetene inn i et helhetsperspektiv knyttet til de globale utfordringer innen økonomi, kultur og religion.

Jeg kan nevne ett konkret og relevant eksempel på vårt informasjonsarbeid innen menneskerettigheter: For noen uker siden vendte et titalls norske utenriksjournalister hjem fra en studietur til Tyrkia. Journalistreisen skjedde kun noen få dager etter at jeg selv hadde besøkt landet i vår dialog om menneskerettigheter. Siktemålet med journalistenes besøk, som var et samarbeid mellom Institutt for journalistikk og Utenriksdepartementet, var å se nærmere på menneskerettighetenes plass i utenrikspolitikken, menneskerettighets-forholdene i landet og Norges forhold til Tyrkia. Reisen hadde stor og aktuell kunnskapsverdi for deltakerne. Vi har også utlyst et stort antall stipendier til journalister som prioriterer å studere spørsmål knyttet til menneskerettigheter og utvikling.

Blant hefter og brosjyrer som vi selv lager om Nord-Sør-spørsmål, vil jeg spesielt vise dere heftet "Global generasjon", som dere har fått tilsendt på forhånd. Heftet er helt nytt og er også lagt ut på ‘nettet’. Selv om hovedmålgruppen er elever i de videregående skoler, vil det sikkert være interessant for dere som mediestudenter å se hvordan vi arbeider med formidling av denne type informasjon, for denne målgruppen.

Avslutning - tre utfordringer

Til slutt, som en oppfølgning av det jeg snakket om nå sist og for å vende tilbake til starten på foredraget, vil jeg gi dere alle noen flere utfordringer:

· Mange av dere tar sikte på, etter at dere er ferdige her på Danvik, å studere eller arbeide videre innen media og informasjonsformidling. Eller innen organisasjonsarbeid. Som jeg nevnte i starten; reportasjer fra Sør har veldig lett for å fokusere på de negative, dramatiske og ofte sensasjonelle sider av nyhetsbildet. Vi får for eksempel inntrykk av at et helt kontinent - som det afrikanske - kontinuerlig og overalt, domineres av krig, sult og naturkatastrofer. Det er helt galt! Få steder finnes det så mye frodighet, glede, livsmot og dans som - for eksempel i Afrika. Utfordring til dere nummer 1 er; vær med på å nyanser dette nyhetsbildet, gå i dybden, gi forklaringer og bakgrunnsintervjuer, gjør et godt researcharbeid, søk å sette nyhetsbilde-bitene i sammenheng, studer de langsiktige utviklingstrekk, hjelp seere, lesere og lyttere til å oppdage kontinuiteten.

Mitt ønske vil være at flere av dere velger å spesialisere dere nettopp innenfor dette feltet. Det er altfor få journalister i Norge som har skikkelig kunnskap om Nord-Sør-spørsmål og menneskerettigheter. Det er altfor få som ser det som sin oppgave å få fattige og forfulgte opp på dagsorden, og formidle et sant og helt bilde av deres situasjon. Det er altfor få som prioriterer det som faktisk angår flesteparten av verdens befolkning. Og ikke bare oss.

Jeg ser av programmet for denne uken at dere skal få mulighet til å gå inn i disse problemstillingene konkret gjennom arbeidet med en mediakampanje for en humanitær organisasjon. - Kanskje dere kunne legge inn i arbeidet med dette opplegget hvordan oppmerksomheten og medias interesse for et nødhjelpsområde kan holdes ved like også etter at CNN, BBC eller NRK er dratt til andre og mer aktuelle, nyhetsmessige jaktmarker? For vi skal alltid huske at folket er igjen - de som er rammet - når kameraene er slått av.

· Utfordring nummer 2 gjelder utviklingen av internett. Internett - “verdensveven” - viser oss igjen, kan vi si, hvordan teknologiske forandringer griper inn i hvordan vi kommuniserer med andre deler av verden. Det dreier seg om hvordan vi mottar og bearbeider kunnskap og hvordan vår tidsbruk og fritidsmønster endres. Internett har den siste tiden fått mye negativ omtale. Farene er definitivt tilstede som f.eks. i spredningen av barnepornografi, for å nevne ett felt, eller uetisk markedsføring overfor barn og unge som fører til økt kjøpe- og forbrukspress. Jeg vil at utfordring nummer 2 skal være å bidra til å videreutvikle internettet til å være et kreativt, globalt medium, der det ikke kreves altfor store ressurser til å delta, til å ha adgang eller tilgang.

Internett kan for eksempel være et fenomenalt verktøy i menneskerettighetsarbeidet, i kartlegging, overvåking, informasjon og kommunikasjon. Det er umulig å kneble internett. Internett innebærer det endelige oppgjøret med sensuren. Nye medier har alltid hatt i seg en fare av å skape nye skiller, mellom dem som har og dem som ikke har tilgang, til ressurser, kompetanse, til telefonlinjer og computere. Nett-surfing kan skape nye idéer, koblinger og kontakter, men ikke la dere lure av å tro at verden blir mindre gjennom global nett-surfing. For meg blir den faktisk større. Jo mer kunnskap vi får om hvordan folk lever i andre land, desto større blir verden. Vi blir kjent med ulikhetene, med overgrepene, med sult og nød. - Bruk nettet til et globalt medium for kunnskap, for formidling, for kreativt og aktivt engasjement og deltakelse. Utfra et verdisyn, et menneskesyn - utfra et ønske også om å forandre verden. Men ikke mist deres personlige håndskrift, det er min eneste “advarsel”.

· Den tredje og siste utfordringen gjelder religionenes rolle. Jeg ser av programmet for denne uken at temaet “Fred og forsoning” skal drøftes. Det er jeg glad for. Det er ingen tvil om at religioner, kristendommen inkludert, er blitt brukt til krig, konflikt, politisk og sosial uro, intoleranse og diskriminering gjennom hele menneskehetens historie. Det ligger mye sannhet i “Ingen fred mellom nasjoner uten fred mellom religioner”, for å sitere Hans Küng, forkjemperen for global etikk. Vi ser i dag en rekke eksempler på at religioner spiller betydelige roller i freds- og forsoningsarbeid. Vi ser det i Sør-Afrika, vi ser det vår egen verdensdel.

Religioner er rammer for samvær, sameksistens, kulturell forståelse og toleranse. Ideelt sett, vel og merke. Derfor ser jeg på fundamentalisme, i den ene eller andre retning, slik vi finner det igjen i grupperinger innen de fleste av verdens religioner, som en farlig tendens. Utfordringen til dere her på Danvik, med et kristent ståsted, er å gå inn i et engasjement for andre mennesker, i områder preget av konflikt, ufred, splittelse og overgrep, med kristendommens forsonende, brobyggende budskap om fred, forståelse og respekt for menneskeverdet. Respekt for hverandres tros- og livssyn - og den verdiplattform som dette utgjør - er en av de viktigste forpliktelser vi kan lese ut av FNs menneskerettighets-erklæring. Tenk derfor igjennom hvordan det kristne budskap bør være et budskap for å åpne og bygge, ikke for å stenge og gjerde inn.

Tross objektivitetens ambisjon i medieverdenen, håper jeg dere tar verdisynet, menneskesynet og engasjementet med dere. Jeg håper dere tar utfordringen om å prioritere de som er minst synlige, de som ikke høres, de fattige og forfulgte, på alvor.

Dette arbeidet, arbeidet for utvikling og menneskerettigheter er viktig nok i seg selv - for dem det gjelder. Men vi skal også gjøre dette for vår egen skyld. For vår anstendighets skyld. Vi bør ikke - vi kan ikke - la være å engasjere oss. - Igjen handler dette om verdier og etikk. “De andre” er slett ikke “de andre” - de er mennesker med samme verdi som oss selv. De er “vår neste”. De angår oss. Å overse dette er å miste noe av vår anstendighet. Det har vi ikke råd til.

Så kan vi av og til bli litt “matte” av følelsen av at “det spiller vel ingen rolle hva “lille meg” kan uttrette her i denne verden” overfor den enorme fattigdommen og de massive, alvorlige menneskerettighetsbruddene i andre land. Da skal vi låne øre til Anne Grete Preus og sangen ‘Millimeter’;

“Du kan bestige høye fjell for å utforske din styrke
eller studere i årevis for å få et fint yrke
lese metervis med bøker
for å skjerpe tanken
eller jobbe til du har millioner i banken

Av og til er en millimeter nok
lavt og lite har mere kraft enn mye, fullt og nok
Av og til er en millimeter nok

Et øyeblikk, en evighet?
beror på perspektivet
et lysglimt av en tanke
kan snu opp og ned på livet ...”.

Av og til er en millimeter nok. Gjør din millimeter!

Med dette ønsker jeg dere lykke til med Danviks internasjonale dager!

Takk for meg.