Utviklings- og menneskerettighetsminister Hilde Frafjord Johnson

“Menneskerettigheter og utvikling - aktuelle perspektiver”

Besøk til Høgskolen i Nord-Trøndelag, Avdeling for lærerutdanning, Levanger og besøk til Falstadminnet onsdag 11. november 1998.

Kjære høyskolestudenter, lærere og administrasjon,

Innledning. 11. november 1918 - 1998

Vi må aldri slutte å ha tro på mennesket. Hvert enkelt menneske. Menneskerettighetene forplikter, menneskerettighetene krever at noen tror, at noen bryr seg. Om menneskets verd, om menneskets verdi.

Dette er mitt utgangspunkt - og vi trenger å slå det fast hver eneste dag. - Kanskje særlig i dag, fordi denne dagen er spesiell. - Historisk. 11. november: For 80 år siden tok Den første verdenskrig slutt, det ble inngått våpenstillstand og ilden opphørte på Vestfronten. Tapstallene var enorme: Over ni millioner soldater var falt. I tillegg kom millioner av skadede og invalidiserte soldater. Frankrike alene hadde 1,4 millioner falne og 4,3 millioner sårede soldater. Bare for å nevne ett land. Vanskeligere var det å anslå de såkalt ‘indirekte’ tapstall hos sivilbefolkning og som følge av sykdom og sult. Spanskesyken herjet og det var en katastrofal matforsyningssituasjon over store deler av Europa. Om man tar med disse ‘indirekte tall’ - og det bør vi jo! - kommer dødstallene raskt opp mot 20 millioner mennesker. Som mistet sine liv. Som hadde familie, barn, venner, naboer. Som hadde et ansikt, en historie, et navn. Som hadde menneskelig verdi - menneskeverd.

Få familier i den krigførende verden var uberørt. Krigen kom til å ligge dypt både i den individuelle og kollektive bevissthet i mange land. Og for lang tid framover. Det ble skapt sår. La oss ha dette ‘in mente’ når vi i dag vurderer vår tids kriger og voldelige konflikter, på Balkan, Sentral-Asia eller i Afrika - kriger mellom stater og innenfor staters grenser.

Den første verdenskrig var større, mer overgripende og annerledes på mange vis. Denne krigen hadde - for første gang kan vi kanskje si - vidtrekkende globale virkninger (- før ordet ‘global’ kom på mote -). De økonomiske og sosiale konsekvensene ga f.eks. kaos i penge- og valutasystemene og endrede politiske og sosiale maktforhold, nasjonalt og internasjonalt. Første verdenskrigs maskineri - krigsmaskineri - pekte dystert fram mot kriger og voldelige konflikter som skulle komme, nærmere vår egen tid. På makabert vis satte Første verdenskrig hensynsløsheten over menneskeverdet - det vil si det totale mangel på hensyn til menneske-verdet - i fokus. Det går derfor en linje fra 1918 og til 1948, etter enda en verdenskrig, verre enn den første.

I 1948 satte man ord på menneskeverdet. Man søkte sammen. Det ble enighet om en internasjonal tekst - en erklæring - som så konkret det var mulig skildret menneskenes rettigheter. Og som grunnga menneskenes behov for rettigheter og friheter. - Behovet for å beskytte og verne om det fundamentale menneskeverdet, likt for alle, ble aksentuert.

Linjen fra november 1918 og til desember 1948 går også via novemberdagene i 1938 og den såkalte “krystallnatten” 8-9. november der det tyske nasjonalsosialistiske regimet igangsatte jødepogromer uten historisk sidestykke. “Krystallnatten” innledet et helt nytt stadium i forfølgelsene. Jødene ble utelukket fra arbeidslivet og adskilt fra resten av befolkningen i Tyskland. Apartheid var et faktum. Jødene skulle utryddes. Europeisk historie og vår egen menneskerettighetshistorie - tok en dyster vending. - Og når vi leser dokumenter og biografier skrevet av dem som var med og utformet Menneskerettighetserklæringen i 1948, blir vi slått av hvor konkret og direkte erfaringene fra de to verdenskrigene preget arbeidet deres: Dette måtte ikke skje igjen: - Vi må bli enige om noen universelle prinsipper om vern om menneskene, om beskyttelse mot krigenes redsler.

Mangelen på respekt for menneskeverdet har jeg også blitt minnet om her i formiddag under besøket til Falstadminnet. Det grep meg sterkt.

- Om det er snakk om titalls, hundretalls, tusentalls eller millioner menneskeliv som blir drept, såret eller krenket, er det fortsatt snakk om én - og - én - og - én. Vi må ikke miste dette perspektivet. For som enken etter en dødsdømt på Falstad forteller til forfatteren Dag Skogheim i et hefte som er blitt skrevet; “ ... hun husker ikke hvordan hun fikk meldingen om at mannen var henrettet. Om det var med telefon eller per brev. - Plutselig var hun alene om alt, om ansvar, ... med barn og dyr. Naboene hjalp så langt det rakk, var med i skogen og hogg ved som hun kløvde selv. - ‘Jeg måtte ta meg sammen for ungenes del... Ansvaret gjorde at jeg var nødt til å holde det gående...’ ”. Ja, det er en historie bak hver enkelt. - Andre, tilsvarende historier finner vi bak hvert ‘tall’ i dag. La oss ikke miste disse historiene - men beholde dem - og lære av dem - gi dem plass, for kunnskap, for lærdom og for forsoning.

Derfor sier jeg igjen, som i starten av dette foredraget; vi må aldri slutte å ha tro på mennesket. Hvert enkelt menneske. Menneskerettighetene forplikter, menneskerettighetene krever at noen tror, at noen bryr seg.

La meg ta utgangspunkt i FNs menneskerettighetserklæring, som i år fyller 50 år, utgangs-punktet også for arrangementet i dag - som for det vellykkede Falstadseminaret i Levanger i forrige måned (9-10.10.98). Så vil jeg beskrive den globale menneskerettighets- og utviklings”temperaturen”. Utvikling og menneskerettigheter er faktisk to sider av samme sak. Retten til mat og utdanning er like viktig som for eksempel ytringsfrihet og religionsfrihet. Jeg vil også si noen ord om våre egne oppgaver og utfordringer - her i Norge - for å styrke etterlevelsen av menneskerettighetene.

Før jeg går nærmere inn på dette, la meg understreke: For Regjeringen er menneskeverdet det viktigste ankerfeste for både menneskerettighets- og utviklingspolitikken. Det ligger i bunnen for alt vi gjør. Det har å gjøre med det kristne menneskesynet så vel som det humanistiske; at alle har samme menneskeverd, uansett kjønn, rase, funksjonsdyktighet, tro eller andre forhold. Alle har samme menneskeverd. Derfor har vi også de samme rettighetene.

Verdenserklæringen om menneskerettighetene

Innledningen til Verdenserklæringen om menneskerettighetene, som FN vedtok 10. desember 1948 sier at; “anerkjennelsen av menneskeverd og like og umistelige rettigheter for alle medlemmer av menneskeslekten er grunnlaget for frihet, rettferdighet og fred i verden”. Menneskerettigheter er med andre ord noe alle mennesker er født med, noe vi har, uansett.

Menneskeheten er én. Menneskeslekten er én. Menneskeverdet er det samme. Eller som Odd Børretzen formulerte det i høstens TV-aksjonssang i regi av Flyktningerådet; “...barn gråter likt i alle verdens land”.

Det har i høst pågått en holdningskampanje i regi av noen av de store frivillige organisasjonene. På plakater på busser og på postkort kunne vi lese; “Menneskerettighetene for alle starter med ett menneske. Deg”. Dette er virkelig et godt motto. Menneskerettighetene gjelder alle, de gjelder deg. Og de starter hos oss selv.

Situasjonen for utvikling og menneskerettigheter i verden

- Hva er situasjonen idet vi runder årtusenskiftet?

• Mer enn en tredjedel av befolkningen i utviklingslandene lever under fattigdomsgrensen, og det store antall er kvinner og barn.
• Vi vet at 800 millioner mennesker ikke har tilgang til de mest grunnleggende helsetjenester.
• Hvert fjerde barn i utviklingslandene har ikke grunnskoletilbud. Det er dobbelt så mange kvinner som menn blant de i alt 900 millioner mennesker som ikke kan lese eller skrive.
• Og 250 millioner barn er i arbeid, ofte til skade for barnets oppvekst og framtid.
• 100 millioner mennesker er hjemløse.
• I hvert tredje land er det ikke frie, demokratiske valg.
• Samvittighetsfanger sitter fengslet i 87 land og utenomrettslige henrettelser utføres i 55 land.
• Fanger blir mishandlet og torturert i minst 117 land.

Disse tallene må ned. Alle representerer de menneskerettighetsbrudd. Det er mitt og det er regjeringens mål. Bak disse store tallene er det enkeltmennesker. Ansikter, fortellinger, bilder, historier. Hvert enkelt menneske teller.

Tallene illustrerer også kanskje det største problemet i verden idag - noe jeg nevnte - nemlig fattigdomsproblemene, gapet mellom oss rike i Nord - og de fattige i Sør. De fattige ekskluderes fra den utvikling som blir oss andre til del. Svært mange faller utenfor. Det er faktisk også slik at avstanden mellom rike og fattige øker både i Nord og i Sør. For å si det enkelt, vi er i ferd med å få “mer Nord i Sør og mer Sør i Nord”. Vi som “reiser rundt i verden på første klasse” - i overført betydning - kan ikke overse denne økende marginaliseringen av de fattige. Verken for vår egen del, eller for deres. Dette er for meg et moralsk, etisk spørsmål.

Vi deler én klode. Vi puster den samme luften. Nå er det ikke lenger slik at vi kan dele verden i to, og at det som foregår på den andre halvdelen av kloden ikke angår oss. Det er ikke bare moralsk uakseptabelt å tenke slik. Det er faktisk ikke lenger slik. Aids, kriminalitet og narkotika stopper ikke ved landegrenser. Terrorisme, krig og katastrofer berører oss alle, i dag indirekte, i morgen kanskje direkte. Vi deler det samme miljøet. Klimaproblemene illustrerer at vi alle lever på samme klode - i et skjebnefellesskap.

Vi ser også positive utviklingstrekk. Det er ikke bare “elendighet”. Vi finner eksempler på at det har nyttet - og det nytter - å engasjere seg. Vi ser tydelige og klare tegn i flere afrikanske land, for eksempel, til endringer i positiv retning; demokratiske valg, bedre styresett, økonomisk vekst til fordel for hele befolkningen og økt respekt for menneskerettighetene. Siden 1960 har barnedødeligheten i utviklingsland generelt blitt mer enn halvert. Matproduksjonen har økt kraftigere enn befolkningsveksten, og flere enn før får tilgang til grunnskole. Samtidig har den økonomiske veksten i de fattigste utviklingslandene økt, og var i gjennomsnitt 6,8 pst. i perioden 1990 - 1995. Vi ser også at andelen av utviklingslandenes budsjetter til primærhelsetjeneste øker.

Vi ser med andre ord at det nytter å gjøre noe. Vi er også forpliktet til å tro det, at til tross for alle dramatiske TV-reportasjer nytter det. Dette har igjen med troen på mennesket å gjøre.

Menneskerettighetsarbeidet

Menneskerettighetene er universelle. Det er ikke slik at noen gjelder deg og andre gjelder meg, eller at noen gjelder for menn og andre for kvinner, eller at de er “kulturrelative” og gjelder der “de passer”. - Eller at noen menneskerettigheter gjelder i dag og andre i morgen. Menneskerettighetene er heller ingen “liste” over alt som er “bra” for oss. Det er en liste over konkrete rettigheter for hvert enkelt menneske. Og det er hver enkelt stats plikt å sikre at rettighetene overholdes.

Som dere jo kjenner til er det vanlig å dele menneskerettighetene i to hovedgrupper:

De sivile og politiske rettighetene omfatter bl.a. retten til liv, ytrings- og trosfrihet, organisasjonsfrihet, stemmerett og retten til ikke å bli diskriminert. Disse rettighetene er nedfelt blant annet i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter.

Den andre hovedgruppen, de økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, sikrer bl.a. retten til mat, retten til utdanning, til sosial velferd som arbeid, rimelige arbeidsvilkår, retten til helse og til kulturliv. Disse rettighetene er nedfelt i Den europeiske sosialpakt og i FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter.

For meg - og dette vil jeg understreke - er disse kategoriene av menneskerettigheter like viktige. De er innbyrdes avhengig av hverandre og gjensidig forsterkende. Det er ofte slik at fremme av én kategori menneskerettigheter styrker eller forbedrer arbeidet for en annen kategori. Fattigdomsrettet utviklingshjelp - for eksempel - er menneskerettighetsarbeid på sitt aller beste. Nettopp det er også Regjeringens politikk.

Samtidig tar vi opp menneskerettighetsbrudd i ulike land, i internasjonale fora, i FNs Generalforsamling og Menneskerettighetskommisjon, bl.a. med egne resolusjoner, på møter, seminarer og konferanser, og direkte overfor dem i samtaler og under besøk, gjennom det vi kaller menneskerettighetsdialoger. En slik dialog er et politisk og bilateralt virkemiddel innenfor arbeidet med å fremme menneskerettighetene. Dialog er ikke koseprat. Og det kommer ikke til erstatning for andre virkemidler. Det er Regjeringens mål å følge en markert og konsekvent menneskerettighetspolitikk. Vi vil påtale grove brudd på menneskerettighetene, og vi vil arbeide systematisk med tiltak som kan føre til økt respekt for disse rettighetene.

Noen landeksempler: Vi er i dag i innledningsfasen i en menneskerettighetssamtale med Vietnam, som jeg besøkte for et par uker siden, og der situasjonen er alvorlig på flere områder. Men jeg vil spesielt komme inn på Kina og Tyrkia der vi har hatt en menneskerettighetsdialog over lengre tid. Samtidig driver vi konkret politikk og samarbeider om prosjekter for å bedre situasjonen når det gjelder menneskerettigheter, demokrati og bedre styresett i våre samarbeidsland innenfor bistanden.

Dialog kombineres ofte med kritikk og press i internasjonale fora. Kina er ett eksempel på dette. Norge var tidlig ute med en dialog med dette landet. Et bilateralt samarbeid om menneskerettigheter og utvikling av rettsstaten som startet i 1993, har i dag utviklet seg til bred kontakt på høyt nivå. Dialogen inkluderer konkret samarbeid mellom rettsinstanser, fengselsvesen, forskningsmiljøer og frivillige organisasjoner. Den andre konferansen på politisk nivå ble holdt i Beijing i juni i år og en ny konferanse planlegges i Oslo neste år.

Menneskerettigheter utgjør også en sentral del av den politiske dialogen med Tyrkia. I september var jeg på et fire dagers besøk i landet. Under besøket tok jeg opp mange menneskerettighetsspørsmål i samtaler med tyrkiske myndigheter. Jeg møtte også menneskerettighetsorganisasjoner og andre organisasjoner som journalistforbundet og advokatforeningen. Jeg møtte også den fengslede opposisjonspolitikeren Leyla Zana i Ankara fengsel og menneskerettighetsaktivisten Akin Birdal som denne uken ble nektet utreise. Den politiske kontakten med tyrkiske myndigheter, som også gjelder kurdernes rettigheter, suppleres av praktisk samarbeid innenfor fengsels- og politisektoren. Vi har også foreslått å inkludere barns rettigheter og kampen mot barnearbeid som et mulig nytt samarbeidsområde. Forholdet til Tyrkia er et godt eksempel på betydningen av de nasjonale frivillige organisasjonenes rolle i en slik dialog.

For noen andre land har det ikke vært mulig, foreløpig, å gå inn i en slik politisk dialog om menneskerettigheter på myndighetsplan. Et eksempel her er Burma. Burma har avvist dialog. Da må vi også ty til sterkere virkemidler i vårt menneskerettighetsarbeid, blant annet gjennom oppfordring til å avstå fra handel eller å investere i Burma.

Disse tre eksemplene kan beskrive hvordan vi i menneskerettighetspolitikken opererer vi med ulike virkemidler - det vil si typer av instrumenter vi tar i bruk for å bedre menneskerettighets-situasjonen i aktuelle land. Som jeg har vært inne på skiller vi mellom politiske, rettslige, økonomiske og bistandsmessige virkemidler. De kan anvendes bilateralt, altså tosidig i vårt forhold til de aktuelle landene, eller multilateralt gjennom internasjonale fora. Men skillet mellom typer av virkemidler er ikke alltid så klart som jeg indikerer nå.

Det er vanskelig å velge de rette og mest egnede virkemidler i menneskerettighetsarbeidet - og det er nettopp denne type debatt vi ofte finner i media. Klare markeringer og kritikk er ofte nødvendig for å demonstrere våre holdninger. I noen tilfeller vil et samlet internasjonalt press av denne typen kunne bidra til endringer. På den annen side viser det seg at man kan komme lenger gjennom stille dialog, som bygger opp gjensidig tillit og som bidrar til endring. - Her er det snakk om “gulrot” og / eller “pisk”. Ved valg og kombinasjoner av virkemidler må alltid målet være klart; å oppnå bedring i forholdene for dem som er utsatt for overgrep. Det er alltid konkrete resultater i felten som teller. Og bare det.

Det internasjonale samfunn har også etablert forskjellige overvåkningsprosedyrer, som skal sikre at statene overholder menneskerettighetsforpliktelsene. De er viktige redskap i menneskerettighetsarbeidet.

Jeg vil også understreke at når vi tar opp menneskerettighetsbrudd med andre land, må vi også ha respekt for andres kulturer. Det bør ikke skje med pekefingeren - men med en viss ydmykhet. Selv om menneskerettighetene er like - for alle, og skal framholdes - for alle. Der skal vi ikke inngå kompromisser.

Menneskerettighetsarbeidet i Norge

Skal vi være troverdige må vi også ‘ha orden i vårt eget hus’. Vi kan ikke bare reise rundt med hevet pekefinger og påpeke brudd i andre land. Vi må være konsekvente. Vi må “feie for egen dør”. Arbeidet starter i vårt eget land.

På vår egen hjemlige agenda finner vi blant annet; urfolks - samenes - rettigheter, minoriteters rettigheter, rasisme og diskriminering, asylsøkeres rettigheter, spørsmål omkring bruk av varetektsfengsling og bruk av tvang i psykisk helsevern, funksjonshemmedes rettigheter, likestilling, religionsfrihet og diskriminering på grunnlag av seksuell legning. - Listen gir et bilde av at menneske-rettighetene må tas på alvor og følges også i vårt eget land.

På alle disse områdene har Regjeringen satt i gang et arbeid for å gjøre jobben bedre. - Men la meg ta ett eksempel der mye gjenstår fremdeles - kampen mot rasisme. Jeg ser med stor uro på tendenser til rasistiske holdninger i norske miljøer. Rasisme er negativ forskjellsbehandling på grunnlag av rase, religiøs tro, hudfarge eller nasjonal eller etnisk opprinnelse. Det dreier seg riktignok ikke om overgrep fra statens side mot enkeltmennesker, men underliggende diskriminerende holdninger. Uttrykk for forskjellsbehandling finnes blant annet også på arbeidsmarkedet. Rasistiske uttrykk og vold i ungdomsmiljøer skaper dessuten frykt, avmakt og likegyldighet. Dette må vi ta på alvor! Det er et viktig mål for Regjeringen å bekjempe rasisme. Det bør få høyeste prioritet også for dere, på lokalt nivå og i nærmiljøene.

Regjeringen vedtok i september å opprette et nasjonalt Senter mot etnisk diskriminering. Senteret vil være i drift fra årsskiftet av og formålet er å gi bedre muligheter for juridisk bistand, rådgivning og veiledning til personer som utsettes for diskriminering. Senteret skal også dokumentere og overvåke omfang og former for diskriminering i Norge, og fremme egne forslag til tiltak. Regjeringen har også vedtatt en Handlingsplan mot rasisme, og en egen plan for rekruttering av innvandrere til stillinger i Staten. - Nå gjenstår oppfølgningen - også for dere på lokalt og regionalt nivå.

Et aktuelt punkt kanskje særlig her - for deres hverdag på Høgskolen - er det nye kristendomsfaget i grunnskolen, som har vært diskutert i forhold til menneskerettighetene. Det har vært påstått at manglende rett til generelt fritak fra denne undervisningen krenker menneskerettighetene. Jeg er ikke enig i denne vurderingen. Fritaksreglene skal praktiseres på en måte som sikrer at religionsfriheten overholdes (ref. de nye retningslinjer). Faget kristendomskunnskap, med religions- og livssynsorientering, skal gi kunnskaper om religioner og livssyn, ikke opplæring i en bestemt tro. Dette er viktig - ikke minst i forhold til religiøse minoriteter. Faget skal være åpent og skape innsikt, respekt og dialog på tvers av tros- og livssynsgrenser. Hensikten er å fremme forståelse og toleranse. Vi må ikke glemme at faget er en del av læreplanverket for den norske skolen, hvor det sies at opplæringen skal bygge på kristne og humanistiske verdier. Basiskunnskaper om den norske kulturen og vår kristne kulturarv gir elevene et rotfeste. Samtidig vil opplegget for faget og kunnskap om andre tros- og livssyn bidra til vidsyn og forståelse.

Utviklingssamarbeidet og menneskerettigheter

- Dette kan lyde som en merkelig digresjon, for jeg er fortsatt opptatt av hvilken dag det er i dag - 11. november: Og jeg vil gå lenger tilbake enn 1918, mye lenger tilbake, til den gang primstaven ordnet årstidene og høytidene. - Som høgskolestudenter vet dere sikkert at 11. november også er ‘mortensmesse’, ‘mortensdag’ eller ‘mortensgås’. Mortensmesse er egentlig en minnefest for biskop Martin av Tours i Frankrike, som levde på 300-tallet. Det er mange legender om biskop Martin og ofte handler de om hans hjelpsomhet. Om vinteren kunne han gi bort sine klær til de forfrosne og fattige og han er derfor blitt skytshelgen nettopp for de fattige... - Dette var en aldri så liten ‘digresjon’ - men den gir stikkord til et annet hovedbudskap for mitt foredrag, nemlig situasjonen for de fattige i verden i dag.

Jeg ser det som en av mine viktigste oppgaver som minister for utvikling og menneskerettigheter å arbeide internasjonalt for forståelsen av at de sosiale, økonomiske og kulturelle menneskerettighetene er like viktige som de sivile og politiske. - At menneskerettighetene utgjør en helhet, en udelelig helhet, der rettighetene innbyrdes forsterker hverandre, der de er innbyrdes avhengig av hverandre. De sosiale, økonomiske og kulturelle menneskerettighetene gir statene en “instruks” om å arbeide for at alle mennesker har en “levestandard som er tilstrekkelig for hans og hans families helse og velvære, og som omfatter mat, klær, bolig og helseomsorg...”, for å sitere fra artikkel 25 i Verdenserklæringen. Denne instruksen er en av grunnene til at Regjeringen setter fattigdomsbekjempelse i sentrum for utviklingspolitikken. Og på denne måten ser vi at utviklingspolititkk er menneskerettighetspolitikk - og omvendt.

For at vi skal kunne gjøre noe for de fattigste må vi gjøre noe med internasjonale rammevilkår som gjeld og handel for de fattigste landene. Vi må stille opp gjennom bistand - sammen med andre land, og bistå slik at den nasjonale politikken i landet går i riktig retning og bidrar til fattigdomsbekjempelse. Alle disse faktorene må virke sammen for at vi skal se varige forbedringer i levekårene for de fattigste. Det er dette vi kaller en mer slagkraftig, helhetlig og solidarisk sør-politikk.

Gjeldsproblemene er det alvorligste hinderet for økonomisk og sosial utvikling i mange av de fattigste landene. På denne måten kan vi se gjeldsproblemene i et menneskerettighets-perspektiv. Gjeld og gjeldsbetjening hindrer utvikling. I flere tilfeller brukes det flere ganger så mye midler til gjeldsbetjening som f.eks. til utdanning. Gjeldskrisen rammer altså de fattigste og hindrer bedre levekår for hele befolkningen. Regjeringen har derfor laget en gjeldsplan som skal gjøre det mulig for disse landene å komme ut av gjeldskrisen. Vi vil gjøre slutt på den vonde sirkelen. Planen omfatter per i dag 22 av de aller fattigste og gjeldstyngede land. Gjeldsplanen plasserer Norge i førersetet internasjonalt, og nå arbeider vi for å få med oss andre land.

Samtidig må vi også stille opp gjennom bistand. Og den må være rettet mot de fattigste landene og befolkningsgruppene. Denne fattigdomsrettingen har vært svekket de siste årene - gjennom tendenser til det vi kan kalle kommersialisering av bistanden. Nå snur vi denne trenden - motsatt vei. Fattigdomskriteriet legges til grunn for valg og prioriteringer av land for norsk bistand, samfunnssektorer, målgrupper, metoder, samarbeidspartnere og kanaler for bistanden.

Dette fører også til en endring i prioritering av sektorer: Vi har gjort utdanning til jobb nr. 1 i norsk bistand. - Både satsing på utdanning og på helsesektoren, det vi kan kalle sosial sektor, når ofte lengst i forhold til de fattigste. Før var dette området ganske lavt prioritert i stat-til-stat-samarbeidet (2,7 % av bistanden gikk til grunnutdanning i 1996). - Nå gjør vi noe med det! Allerede i år vil målet om at en 10 %-andel av bistanden skal gå til henholdsvis utdanning og helse bli nådd. Men vi vil videre i forhold til dette målet.

Utifra et menneskerettighetsperspektiv er det viktig å være klar over dette at retten til utdanning er en selvfølgelig del av de sosiale og økonomiske rettighetene. Vi vet at prioritering av utdanning, ikke minst av jenter, er blant de mest lønnsomme investeringer vi kan gjøre i utviklingsarbeidet. Det har Verdensbanken funnet ut i en egen studie. Utdanning har sammenheng med helse og arbeidsmuligheter senere. - For det er kjent at når en satser på utdanning av kvinner ‘blir det i familien’ - i lokalsamfunnet - det kommer mange til gode. Det får ringvirkninger. Derfor er det i norsk utviklingspolitikk et særlig fokus på kvinners situasjon, kvinners utvikling, kvinners rettigheter.

Kvinners rettigheter er også en viktig del av menneskerettighetene. Disse rettighetene er de samme over hele verden uavhengig av samfunn eller kultur. Mange former for menneskerettighetsbrudd og overgrep begås nettopp mot kvinner, gjennom hele livsløpet. Jeg kan nevne eksempler som kjønnsselektive aborter, jenter som gjennom oppveksten får systematisk mindre oppmerksomhet, mat og skolegang enn gutter, voldtekter i forbindelse med væpnede konflikter i land verden over, og generelt sett kan kvinners muligheter til økonomisk og politisk deltakelse ofte være svært begrenset.

Utvikling kan bare finne sted ved at både kvinner og menn deltar i beslutningsprosesser og tar del i de framskritt som gjøres. Det å fremme kvinners rettigheter og muligheter for deltakelse i samfunnsutviklingen, er rett og slett arbeid for å oppfylle menneskerettighetene. - Og dette har derfor høy prioritet fra min side.

Samtidig vet vi at det hjelper lite med organisasjonsfrihet og trykkefrihet for en som sulter... Dette må vi ta på alvor! Menneskerettighetene virker faktisk gjensidig forsterkende i forhold til hverandre. - Derfor kan heller aldri fattigdom legitimere undertrykkelse. FNs utviklings-program (UNDP) definerer “utvikling” som “en prosess som utvider menneskers valgmuligheter”. Det er viktig å være klar over at denne definisjonen rommer muligheten til å leve et langt liv, med god helse; valg til å ta utdannelse og arbeid; valg som gir en tilfredsstillende materiell levestandard; valg som gir et liv i frihet, sikkerhet og trygghet; valg til å nyte godt av andre menneskers respekt og til å opprettholde egen selvrespekt. - Det handler med andre ord både om kropp og sjel - om menneskerettigheter. - Og at utvikling ikke er det samme som kun materiell, økonomisk vekst.

Derfor er arbeidet for økt respekt for menneskerettighetene og tiltak som styrker demokratiet fundamentale forutsetninger for en god og varig utvikling i et land. Utviklingsprosjekter lykkes oftere og bedre i land som respekterer de sivile og politiske rettighetene. Dette henger sammen med at myndigheter oppfører seg mer ansvarlig når innbyggerne nyter et rettsvern og der det er rom for kritikk og ettersyn. Å styrke uavhengige institusjoner i våre samarbeidsland i sør - som for eksempel støtte til et fagforbund - er i seg selv utviklende for demokratiet i landet. Vi har faktisk sett direkte virkninger av kurs vi har holdt for journalister f.eks. fra Zambia.

I Norge er floraen av de frivillige organisasjoner, i tillegg til de akademiske miljøer, som arbeider med utviklings- og menneskerettighetsspørsmål sentrale partnere. Disse miljøene gjør et viktig arbeid - det er det ingen tvil om. De representerer en kombinasjon av mobiliseringsevne, kompetanse og bredt engasjement som både er en ressurs og ofte en forutsetning for handling.

I denne gjennomgangen har jeg vist hvordan agendaen for utviklings- og menneskerettighets-spørsmål ofte er felles. Jeg er dessuten glad for å se at det er en økende aksept internasjonalt for at respekt for menneskerettighetene må spille en sentral rolle i utviklingen av et land og i internasjonalt utviklingsarbeid. Før kunne land argumentere for at flere kategorier menneskerettigheter var såkalt “indre anliggender” - og at dermed kunne ikke andre land blande seg inn eller kritisere. Slik er det ikke lenger.

På samme måte er det økende forståelse for at menneskerettighetshensyn bør veie tyngre i forhold til økonomiske, kommersielle hensyn når en bedrift etablerer virksomhet, handel eller investeringer i et annet land. Dette gjelder både hvor man engasjerer seg - og hvordan. Dersom det viser seg at en norsk bedrift bruker barnearbeidere til sin produksjon i utlandet, for å ta ett eksempel, vil offentlighetens søkelys føre til et så tungt, negativt press på bedriften at de må stoppe dette. De må rydde opp. Næringslivet vil i dag være stuerene, som det kalles, og det er bra. Egne sjekklister skal sørge for det - selv om det fremdeles er et stykke igjen.

Årsrapport og Handlingsplan om norsk innsats for menneskerettighetene. Global Generasjon. Skoleverket som informasjons- og kunnskapsbase

Om et par uker legger jeg fram en årsrapport om norsk innsats for menneskerettighetene i 1998. For første gang har regjeringen utarbeidet et slikt dokument, og den vil bli presentert i tilknytning til markeringsarrangementene omkring 10. desember, når Menneskerettighets-erklæringen fyller 50 år. Årsrapporten skal redegjøre for hva vi har gjort både i Norge og internasjonalt, innenfor en rekke menneskerettighetsemner. Rapporten vil fungere som en pedagogisk oversikt og en god anledning til “å ta temperaturen på vår egen menneske-rettighetstilstand”. Jeg tror at rapporten vil bli et nyttig dokument også for miljøer innen undervisning - på skolene, forskning, organisasjoner og media som arbeider med disse spørsmålene. Bare kontakt Utenriksdepartementet etter 10. desember så skal dere få den tilsendt.

Vi arbeider nå, som første regjering, også med en handlingsplan for menneskerettighets-arbeidet. Denne planen vil trekke opp konkrete mål, virkemidler og tiltak som skal bedre etterlevelsen av våre menneskerettighetsforpliktelser, både i Norge og internasjonalt. Handlingsplanen vil bli lagt fram for Stortinget i løpet av våren.

Vi feirer i år at Verdenserklæringen er 50 år og at fundamentet ble lagt for å sikre alle mennesker de samme grunnleggende rettigheter. Dette vil bli markert gjennom mange arrangementer i Norge og i utlandet - bl.a. i FNs regi i New York og i Paris, der General-forsamlingen var samlet da Verdenserklæringen ble vedtatt i desember for 50 år siden. Her hjemme har mange institusjoner og frivillige organisasjoner har gått sammen om å danne “Menneskerettighetsfestivalen Dugnad ‘98”. - Som dere sikkert kjenner til. Hovedinnsatsen for disse markeringene skjer i dagene 10-13. desember, med seminarer, diskusjoner, kunstneriske arrangementer og arrangementer for barn, over hele landet. Regjeringen slutter aktivt opp om “Dugnad ‘98” og jeg for min del gleder meg til å ta del i markeringene.

Blant de hefter og brosjyrer som vi lager om nord-sør-spørsmål, vil jeg spesielt peke på heftet Global Generasjon - som vi er veldig stolte av! - og som jeg vil sørge for at dere alle får tilsendt om noen dager. Heftet er helt nytt og er også lagt ut på internett. Global Generasjon er et aktivt ressurshefte - med utseende som en avis - for bruk for aldersgruppen i videregående skole. Dette heftet representerer noe nytt i vårt informasjonsarbeid overfor skoleverket, for da jeg lanserte produktet på Jessheim videregående skole, var det også lagt opp til en “nett-samtale” - “chatting” - med skoleelever i Malawi om Aids og andre spørsmål elevene var opptatt av. Dere må gjerne kontakte Utenriksdepartementets Presse-, Kultur- og Informasjonsavdeling med konkrete spørsmål om hele dette opplegget.

Grunnlaget for at vi kan engasjere oss i menneskerettighetsspørsmål er kunnskap og informasjon: Vi kan ikke gjøre noe - før vi vet hva som skjer. Vi kan ikke vite hvordan vi skal gjøre noe med det - uten kunnskap om hva vi kan gjøre, om hvilke handlingsalternativer som finnes. Derfor er informasjon så viktig - og kunnskap helt avgjørende. Kunnskap er også en forutsetning også for kjennskap. For kjennskap bidrar til økt respekt, forståelse og toleranse - og ansvarsfølelse. Ansvar for mennesker i andre land. Dette handler om bevisstgjøring og om det å sette spørsmål på dagsorden. Utgangspunktet er godt i Norge. Her hjemme har vi et bredt, folkelig engasjement både når det gjelder menneskerettighetsspørsmål og bistands-spørsmål. Men det skorter ofte på faktiske kunnskaper.

Og her har skoleverket den viktigste formidlingsrollen - eller snarere: utdanningsrollen. Det er meget viktig for menneskerettighetsarbeidet at skolene bidrar til at barn, ungdom og andre undervisningsmiljøer bygger opp kunnskaper, oppdaterer seg og utvikler forståelse for andre menneskers levesett og kultur. Regjeringen kan ikke gjøre den jobben alene.

Avslutningsord.

1789 - 1948 - 1998

I dette jubileumsåret feirer vi ikke at menneskerettighetene faktisk blir respektert overalt i verden. Dessverre. Vi feirer det dokument som vi alle bør speile virkeligheten mot, selve Verdenserklæringen om menneskerettighetene. Den aller beste feiringen bør være at vi styrker kampen for menneskerettighetene. Når det står om livet for mennesker - om menneskeverdet, om frigjøring fra undertrykkelse og overgrep - da er det bare handling som betyr noe. Det er en slik felles dugnadsinnsats som vil være den mest verdige 50-års markeringen.

Vi kan velge å gå 50 år tilbake i tid - men vi kan også velge å gå over 200 år tilbake for å synliggjøre menneskerettighetenes røtter. Jeg vil derfor avslutte med å fortelle en historie knyttet til etableringen av den franske revolusjonens erklæring av 1789 om menneskets og borgernes rettigheter, hentet fra Cappelens Kvinnehistorie.

Tidlig en regnvåt morgen, 5. oktober 1789, strømmet kvinner fra arbeiderforstedene inn mot rådhuset i Paris. Torgkoner fra bykjernen sluttet seg raskt til. Kvinnene forlangte at byens borgermester skulle sørge for matforsyninger til byen - men ingen var å få i tale. Nesten syv tusen kvinner samlet seg, byens kirkeklokker ringte til oppstand, og de bestemte seg for å dra til Versailles for å trekke kong Ludvig 16. og Nasjonalforsamlingen til regnskap. I Versailles trengte kvinnene seg inn i Nasjonalforsamlingen, tok ordet fra talerstolen og deltok i avstemningene. Tidlig neste dag - og vi befinner oss altså fortsatt i 1789 - fikk en gruppe blant kvinnene foretrede for Kongen. Her sikret de seg hans skriftlige løfte om brødforsyninger.

Kvinnetoget til Versailles var noe mer enn en demonstrasjon mot matmangel og urettferdige og uverdige forhold. Det var ikke minst en protest mot at Kongen nektet å sanksjonere Menneskerettighetserklæringen fra samme år. Kongen ga etter, som følge av presset.

Kvinnene grep med andre ord direkte inn i den politiske - og for oss: den historiske - utvikling. Kvinnemarsjen til Versailles var et uttrykk for kvinnenes styrke, og den førte sammen de økonomiske bekymringer og politiske problemer som lå bak Revolusjonen.

Poenget for meg, og her vil jeg trekke en lang linje tilbake til våre dager, er at eksempelet fra den franske revolusjonens tidsepoke illustrerer hvordan sivile og politiske, og økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, hører sammen. For folk flest. For de franske arbeiderkvinnene for snart 210 år siden - og for store deler av verdens befolkning i dag.

For norsk utviklings- og menneskerettighetspolitikk er dette et kjernepunkt: Alle menneske-rettighetene er like viktige. Det ene settet av rettigheter kan ikke sees isolert fra det andre. Det handler om utvikling, for kropp, ånd og sjel. Og om folkelig engasjement. Fra meg og fra deg.

- Så kan vi av og til bli litt “matte” av følelsen av at “det spiller vel ingen rolle hva “lille meg” kan uttrette her i denne verden” overfor den enorme fattigdommen og de massive, alvorlige menneskerettighetsbruddene i andre land. Da skal vi låne øre til Anne Grete Preus og sangen ‘Millimeter’;

“Du kan bestige høye fjell for å utforske din styrke
eller studere i årevis for å få et fint yrke
lese metervis med bøker
for å skjerpe tanken
eller jobbe til du har millioner i banken

Av og til er en millimeter nok
lavt og lite har mere kraft enn mye, fullt og nok
Av og til er en millimeter nok

Et øyeblikk, en evighet?
beror på perspektivet
et lysglimt av en tanke
kan snu opp og ned på livet ...”.

Av og til er en millimeter nok. Gjør din millimeter!

Takk for invitasjonen hit og lykke til i deres videre arbeid!