Tale av Utviklings- og menneskerettighetsminister Hilde Frafjord Johnson

Perspektiver på menneskerettigheter hjemme og ute

Radisson SAS Caledonien Hotel Kristiansand 18. september 1998
Konferansen “Rotfeste og vidsyn - menneskerettigheter hjemme og ute”. FN-sambandets Agder/Telemarksavdeling og Statens utdanningskontor i Vest-Agder.

Kjære konferansedeltakere, kjære venner,

Innledning

Vi må aldri slutte å ha tro på mennesket. Hvert enkelt menneske. Menneskerettighetene forplikter, menneskerettighetene krever at noen tror, at noen bryr seg. Om menneskets verd, om menneskets verdi.

Holdningskampanjen som nå foregår, i regi av noen av de store organisasjonene, bærer følgende tekst som vi kan lese på busser og postkort; “Menneskerettighetene for alle starter med ett menneske. Deg”.

Dette er virkelig et godt motto. Menneskerettighetene gjelder alle, de gjelder deg. Og de starter hos oss selv. Det er derfor vi også er samlet her på denne konferansen.

Jeg liker godt konferansens tittel “Rotfeste og vidsyn”. For meg som er sosialantropolog gir tittelen assosiasjoner til at vi mennesker må ha et rotfeste for å kunne ha vidsyn. Disse to egenskapene henger sammen. Det er bare med tilstrekkelig kunnskap om og feste i våre egne røtter, historie og tradisjoner, at vi er i stand til se åpent omkring og forstå, ta innover oss, og la oss påvirke av det vi ser og opplever. Av andre kulturer, folk og tradisjoner. Vidt og bredt omkring. Vidsyn er for meg synonymt med toleranse, åpenhet for det nye og forståelse. Vidsyn er å ha perspektiver. Perspektiver på “menneskerettigheter hjemme og ute”, som er konferansens undertittel. Vi kan lettere møte omverdenen når vi er trygt forankret i vårt eget.

Med rotfeste tenker jeg derfor på verdier - på de røtter vi har i vår egen kultur. Vår kulturarv, med andre ord. Vårt menneskesyn hører naturlig med her. En av grunnpilarene i vår kulturarv, uavhengig om denne arven kalles “kristen” eller ikke, er troen på menneskeverdet, respekten for hvert eneste menneske.

Det er 50 år siden De Forente Nasjoner vedtok Verdenserklæringen om menneskerettighetene. Erklæringen er blitt stående som grunndokumentet for utviklingen av menneskerettighetsarbeidet. Et overordnet mål er å skape en verden der alle mennesker er sikret retten til liv og mulighet til et liv i fred, frihet, trygghet og et minimum av velferd. Etterlevelse av menneskerettighetene er grunnlaget for et menneskeverdig liv. Eller som Nordahl Griegs kjente strofe; “Skaper vi menneskeverd, skaper vi fred”. Denne sammenhengen må vi ikke miste av syne.

FN-sambandet, som sammen med Statens utdanningskontor står som arrangør av denne konferansen, har gjennom en årrekke hatt et nært og godt samarbeid med Utenriksdepartementet. FN-sambandet spiller en meget viktig rolle i formidlingen av informasjon om FN og FN-organisasjonene, ikke minst overfor skoleverket. Denne formidlingsfunksjonen - eller snarere: utdanningsrollen - bidrar til at barn, ungdom og undervisningsmiljøer kan bygge opp kunnskaper, oppdatere seg og utvikle forståelse for andre menneskers levesett og kultur. Det har stor betydning også for menneskerettighetsarbeidet.

Jeg vil takke for invitasjonen til å komme hit til konferansen. I dette foredraget vil jeg først si noen ord om målsettingene for menneskerettighetspolitikken. Jeg har allerede sagt noe om motiver og beveggrunner. Deretter vil jeg ta opp virkemidler eller instrumenter i menneskerettighetspolitikken, med en del aktuelle og konkrete eksempler, også fra utviklingspolitikken. Som dere jo vet, bærer jeg to “hatter” i Regjeringen; en “menneskerettighetspolitisk hatt” og en “utviklingspolitisk”. Nå har jeg de riktignok på meg begge to, samtidig. - Dette også fordi de to politikkområder henger sammen. Selv om hovedformålet for meg er å orientere om menneskerettighetspolitikken i et internasjonalt perspektiv, vil jeg også peke på noen av de utfordringer vi står overfor her på vår egen hjemlige agenda.

Målsettinger

Det er et hovedmål for Regjeringen at arbeidet med fremme av menneskerettighetene skal prege politikken på alle områder. Dette arbeidet - og dette verdisynet - skal være grunnlaget for våre politiske beslutninger.

Da jeg overtok som statsråd med ansvar for menneskerettigheter og utviklingsspørsmål for snart ett år siden, var det ikke for å lette arbeids- og ansvarsbyrden for mine kollegaer i Regjeringen. Min rolle har vært og er først og fremst å bidra til økt oppmerksomhet om menneskerettigheter i ulike politiske saker, å være en pådriver for menneskerettighetsarbeidet i Regjeringen, og koordinere og samordne innsatsen på dette feltet bedre. Menneskerettighetene skal ikke være et fjernt ideal. Hensynet til menneskerettighetene og respekten for menneskeverdet skal prege det daglige politiske arbeidet.

Men ikke misforstå meg, arbeidet med å fremme menneskerettighetene er ikke et “politisk betinget” arbeid. Arbeidet går utover det rent politiske. Arbeidet står på sett og vis over det rent politiske. Troen på menneskeverdet, på mennesket som “skapt i Guds bilde” - om du vil, er for meg den grunnleggende årsak til at arbeidet for menneskerettigheter må ha høy prioritet. Alltid. Tanken på at alle mennesker er skapt like, og fra fødselen av gitt de samme rettigheter, framstår for meg som selve grunnpilaren. Jeg er opptatt av at menneskerettighetene ikke utvannes, svekkes eller på annen måte relativiseres.

Menneskerettighetene er ikke en “liste” over alt som er “bra” for mennesker. Det er en liste - og forholdsvis begrenset - over konkrete rettigheter. Som dere jo alle kjenner til, er det vanlig å dele menneskerettighetene i to hovedgrupper: De sivile og politiske rettighetene, og de økonomiske, sosiale og kulturelle rettighetene. De sivile og politiske rettighetene omfatter blant annet retten til liv, retten til ikke å bli torturert og til ikke å bli fengslet uten etter lov og dom, retten til privatliv, ytrings- og trosfrihet, organisasjonsfrihet og stemmerett og retten til ikke å bli diskriminert p.g.a. kjønn, rase, etnisk opprinnelse eller nasjonal tilhørighet. De sivile og politiske rettighetene er nedfelt blant annet i Den europeiske menneskerettighets-konvensjonen og FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter.

Den andre hovedgruppen, de økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, skal først og fremst sikre retten til mat, retten til utdanning, til sosial velferd som arbeid, rimelige arbeidsvilkår, rett til å danne fagforeninger, sosial trygghet, familievern, rett til utdanning og helse og til kulturliv. Det kan synes enklere å påse at sivile og politiske rettigheter overholdes enn at de økonomiske, sosiale og kulturelle rettighetene respekteres. Det er fordi de sivile og politiske rettighetene på sett og vis er mer objektive. For eksempel er det enklere å konstatere om myndighetene i et land torturerer fanger, enn det er å få kunnskap om et land har gjort nok for å bygge opp et helsevesen.

I menneskerettighetsarbeidet og i debattene har ofte de sivile og politiske rettighetene vært satt opp mot de sosiale, økonomiske og kulturelle rettighetene. Det har vært hevdet at noen av rettighetene er viktigere enn andre eller at et lands kulturbakgrunn bestemmer hvilke rettigheter som har relevans. Slik er det ikke. Menneskerettighetene er universelle. Det dreier seg heller ikke om et enten-eller. Det kan naturligvis - og med rette - sies at for eksempel stemmerett og ytringsfrihet er lite verdt for en person som sulter. På den annen side er det et faktum at fattigdomsrettet utviklingshjelp er menneskerettighetsarbeid på sitt beste.

Derfor er jeg glad for at vi i jubileumsåret skal fokusere nettopp på dette, på sammenhengen mellom utvikling og menneskerettigheter. Om noen få uker står også FN-sambandet som teknisk arrangør av et stort internasjonalt symposium om menneskerettigheter og utvikling som vi sammen med FNs høykommissær for menneskerettigheter og FNs utviklingsprogram inviterer til.

Menneskerettigheter dreier seg i bunn og grunn om kampen for menneskeverdet - om det enkelte, hele mennesket - om å verne den enkelte mot undertrykking og utbytting, mot fattigdom og overgrep, mot marginalisering og nedverdigelse. Menneskerettighetene er universelle. Det er ikke slik at noen rettigheter gjelder i dag og ikke i morgen, eller at de gjelder i noen land, og ikke i andre. Menneskerettighetene gjelder alle - uansett hvor og når.

Menneskerettighetsarbeidet i Norge

Det å arbeide for fremme av menneskerettighetene er viktig nok i seg selv. Det er for vår egen anstendighets skyld vi må engasjere oss. “De andre” er slett ikke “de andre” - de er mennesker med samme verdi som oss selv. De er “vår neste”. De angår oss. Å overse dette er å miste noe av sin anstendighet.

Derfor har vi også en jobb å gjøre hjemme i vårt eget land. Dessuten, om vi skal ha full troverdighet i vårt arbeid for menneskerettighetene, kan vi ikke bare reise rundt med hevet pekefinger og påpeke brudd i andre land. Vi må være konsekvente og feie for egen dør. Arbeidet starter i vårt eget land. Det hender at internasjonale kontrollorganer peker på uverdige og kritikkverdige forhold også i Norge, selv om det er sjelden. Vi må derfor rette opp de misforhold som finnes.

Hvilke menneskerettighetsspørsmål berører Norge? vil du kanskje spørre. På vår egen agenda finner vi blant annet følgende saker som handler om menneskerettighetenes stilling: Inkorporering av internasjonale menneskerettighetskonvensjoner i norsk lov, urfolks - samenes - rettigheter, minoriteters rettigheter, rasisme og diskriminering, asylsøkeres rettigheter, spørsmål omkring bruk av varetektsfengsling og bruk av tvang i psykisk helsevern, funksjonshemmedes rettigheter, likestilling, religionsfrihet og diskriminering på grunnlag av seksuell legning. Denne listen gir et bilde av at menneskerettighetene må tas på alvor og følges også i vårt eget land.

På alle disse områdene har Regjeringen satt i gang et arbeid for å gjøre jobben bedre. La meg ta ett eksempel der mye gjenstår fremdeles. Det gjelder kampen mot rasisme. Dette har med vidsyn å gjøre. Jeg ser med stor uro på tendenser til rasistiske holdninger i norske miljøer. Rasisme er negativ forskjellsbehandling på grunnlag av rase, religiøs tro, hudfarge eller nasjonal eller etnisk opprinnelse. Det dreier seg riktignok ikke om overgrep fra statens side mot enkeltmennesker, men underliggende diskriminerende holdninger. Dette må vi ta på alvor! Det er et viktig mål for Regjeringen å bekjempe rasisme. Det bør få høyeste prioritet også for dere, på lokalt nivå og i nærmiljøene.

Problemene med rasisme i det norske samfunn må vi ta mye mer alvorlig. Dette gjelder blant annet også forskjellsbehandling på arbeidsmarkedet. Rasistiske uttrykk og vold i ungdomsmiljøer skaper frykt, avmakt og likegyldighet. Dette må vi motvirke. For en tid tilbake leste jeg i Fædrelandsvennen om et opplæringssenter i Kongensgate i Kristiansand som ble kalt et “mini-FN”. Senterets formål og virksomhet, ut ifra det jeg kunne lese i avisen, imponerte meg og det burde kunne gi idéer også til andre byer og kommuner.

Regjeringen vedtok for en uke siden å opprette et nasjonalt Senter mot etnisk diskriminering. Senteret vil være i drift fra årsskiftet av og formålet er å gi bedre muligheter for juridisk bistand, rådgivning og veiledning til personer som utsettes for diskriminering. Senteret skal også dokumentere og overvåke omfang og former for diskriminering i Norge. Hvert år skal det utgis en “tilstandsrapport”, og Senteret skal dessuten fremme forslag til tiltak i arbeidet mot diskriminering. Samtidig har Regjeringen også vedtatt en handlingsplan mot rasisme, og en egen plan for rekruttering av innvandrere til stillinger i Staten. Nå gjenstår oppfølgningen - også for dere på lokalt og regionalt nivå.

Regjeringens tiltredelseserklæring fra i fjor høst varslet å styrke asylretten for de som var forfulgt og som ikke kunne vende tilbake til sine hjemland. Dette løftet er fulgt opp av nye og mer liberale retningslinjer fra Justisdepartementet. Retningslinjene innebærer blant annet at det er blitt lettere å få asyl på grunnlag av forfølgelse fra andre enn hjemlandets myndigheter. Det er skjedd en oppmyking når det gjelder kravet om at søkeren skal søke om asyl i det første trygge land han eller hun kommer til. Dette betyr at flere asylsøkere som tidligere er blitt avvist på dette formelle grunnlaget, vil kunne få asyl i Norge.

Det nye kristendomsfaget i grunnskolen har også vært diskutert i forhold til menneskerettighetene. Det har vært påstått at manglende rett til generelt fritak fra denne undervisningen krenker menneskerettighetene. Jeg er ikke enig i denne vurderingen. Faget kristendomskunnskap, med religions- og livssynsorientering, skal gi kunnskaper om religioner og livssyn, ikke opplæring i en bestemt tro. Dette er viktig - ikke minst i forhold til religiøse minoriteter. Faget skal være åpent og skape innsikt, respekt og dialog på tvers av tros- og livssynsgrenser. Hensikten er å fremme forståelse og toleranse. Vi må heller ikke glemme at faget er en del av læreplanverket for den norske skolen, hvor det sies at opplæringen skal bygge på kristne og humanistiske verdier. Basiskunnskaper om den norske kulturen og vår kristne kulturarv skaper rotfeste for elevene. Og uten rotfeste kan vi ikke skue videre. Samtidig vil opplegget for faget og kunnskap om andre tros- og livssyn bidra til vidsyn og forståelse.

Et viktig del av arbeidet for menneskerettighetene her hjemme må være å bidra til økt satsning på opplysningsarbeid om menneskerettigheter. Jeg har lyst til å våge den påstand at vi i Norge har et meget høyt engasjement når det gjelder menneskerettigheter, mens det til tider kan skorte på de faktiske kunnskaper. Jeg er den første til å innrømme at det er behov for økte kunnskaper også innenfor departementene og andre offentlige forvaltningsorganer. En viktig oppgave for meg som menneskerettighetsminister er derfor å arbeide for å heve kompetanse-nivået og øke oppmerksomheten og bevisstheten om hva som er menneskerettighetsspørsmål. I dette arbeidet vil jeg utfordre dere alle sammen til økt innsats i alle deler av det norske samfunnet.

Som et ledd i denne bevisstgjøringen hører Verdikommisjonen med. Kommisjonens formål er å bidra til en bred og samfunnsetisk mobilisering for å styrke positive fellesskapsverdier i samfunnet. Formålet er videre å motvirke likegyldighet og fremme personlig ansvar, deltakelse og demokrati. Her bør menneskerettighetene definitivt være et viktig tema.

Virkemidler i menneskerettighetsarbeidet

Rapporter viser at menneskerettighetssituasjonen rundt om i verden er deprimerende lesning:

• Mer enn en fjerdedel av verdens befolkning lever under fattigdomsgrensen og det store flertall er kvinner og barn;
• i minst 124 land ble fanger torturert, mishandlet og voldtatt i fjor;
• i 94 land ble samvittighetsfanger eller “mulige” samvittighetsfanger fengslet;
• i 69 land ble det rapportert om utenomrettslige henrettelser eller “mulige utenomrettslige henrettelser”;
• 140 millioner barn får ikke et grunnskoletilbud;
• 250 millioner barn er i arbeid - ofte til skade for barnets oppvekst og framtid.

Disse tallene må ned.

Derfor prioriterer vi arbeidet med å styrke menneskerettighetene i land som bidrar til slike rapporter og statistikker. Både gjennom å ta opp konkrete menneskerettighetsbrudd og gjennom internasjonalt press. Men vi må ikke glemme at det samtidig finnes lyspunkter i menneskerettighetsarbeidet. Det er en forsiktig, positiv utvikling å spore i holdningene internasjonalt. Dette må vi utnytte. Det er ikke lenge siden repressive regimer kunne påberope seg “indre anliggender” som forsvar mot anklager om menneskerettighetsbrudd. I dagens verden aksepterer flere land enn før at brudd på menneskerettigheter er et internasjonalt anliggende. Flere nasjoner erkjenner egne overgrep og aksepterer samarbeid med andre land for å rette på forholdene.

Opprusting av FN-innsatsen innenfor menneskerettigheter er et eksempel på styrkingen av arbeidet internasjonalt. Vi ser også en klar vekst i frivillige organisasjoners virksomhet, kompetanse og innsikt. Dette viser at engasjementet for menneskerettigheter er økende såvel i kvalitet som i kvantitet.

Det er Regjeringens mål å følge en markert og konsekvent menneskerettighetspolitikk. Vi vil påtale grove brudd på menneskerettighetene, og vi vil arbeide systematisk med tiltak som kan føre til økt respekt for disse rettighetene. I dette arbeidet opererer vi med ulike virkemidler. Dette uttrykket brukes om de typer instrumenter vi tar i bruk for å bedre menneskerettighets-situasjonen i aktuelle land. Vi skiller mellom politiske, rettslige, økonomiske og bistandsmessige virkemidler, som anvendes bilateralt, altså tosidig i vårt forhold til de aktuelle landene, eller multilateralt gjennom internasjonale fora. Men skillet mellom typer av virkemidler er ikke så klart som jeg indikerer nå.

Menneskerettighetskonvensjonene etablerer forskjellige overvåkningsprosedyrer, som skal sikre at statene overholder menneskerettighetsforpliktelsene. Det er mulig å klage brudd på Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen inn for Den europeiske menneskerettighets-domstolen i Strasbourg. Når det gjelder etterlevelsen av Den europeiske torturkonvensjonen, kan Europarådets torturkomité reise til medlemsstatene og besøke fengsler for å se på soningsforholdene. Norge hadde besøk av Torturkomitéen i 1997 og ble kritisert for bruken av politiarrest ved varetekt. Dette har medført at praksis i dag er endret.

Det er vanskelig å velge de rette og mest egnede virkemidler i menneskerettighetsarbeidet. Kritikk og klare markeringer er ofte nødvendig for å demonstrere våre holdninger. I noen tilfeller vil et samlet internasjonalt press av denne typen kunne bidra til endringer. På den annen side viser det seg ofte at man kan komme lenger gjennom stille dialog, som bygger opp gjensidig tillit og som bidrar til kompetanseutvikling. Dette er eksempler på det jeg vil kalle positive virkemidler. I redegjørelser jeg har holdt i løpet av dette siste året har jeg kalt dette for “gulrot”-virkemiddelet, i motsetning til “pisken”. Ved valget og kombinasjonen av virkemidler må alltid målet være klart; å bidra til at enkeltmenneskets rettigheter blir bedre ivaretatt. Det gjelder å oppnå bedring i forholdene for dem som er utsatt for overgrep. Det er alltid konkrete resultater i felten som teller. Og bare det.

Men det er ofte ikke helt enkelt å måle resultater innen menneskerettighetsarbeidet. Men umulig er det ikke. I tillegg til menneskerettighetskonvensjonenes overvåkingsprosedyrer, har mange nasjonale og internasjonale organisasjoner et godt utbygget overvåkingsnett. Vi har i tillegg våre egne utenriksstasjoner som innhenter opplysninger og foretar vurderinger og analyser av utviklingen i menneskerettighetssituasjonen. I vår menneskerettighetspolitikk søker vi også å få til en arbeidsdeling med “likesinnede land”, det vil si land vi har mange interesser til felles med. I tillegg til samarbeidet mellom de nordiske land, vil jeg nevne at “Lysøen-erklæringen” med Canada er et godt eksempel på en form for arbeidsdeling innen menneskerettigheter og humanitær innsats, utover en rekke andre politikkområder.

Jeg har lyst til å gi noen konkrete eksempler på det vi kaller menneskerettighetsdialoger, som er et politisk og bilateralt virkemiddel innenfor arbeidet med å fremme menneskerettighetene. Dialog er ikke koseprat. Og det kommer ikke til erstatning for andre virkemidler. Dialog kombineres ofte med kritikk og press i internasjonale fora. Kina er ett eksempel på det.

Norge var tidlig ute med en dialog med Kina. Dette bilaterale samarbeidet om menneskerettigheter og utvikling av en rettsstat, som startet i 1993, har i dag utviklet seg til en bred dialog på høyt nivå. Dialogen omfatter drøfting av sentrale, nasjonale og internasjonale, problemstillinger relatert til menneskerettigheter. Dialogen inkluderer konkret samarbeid mellom en rekke rettsinstanser som domstolene, riksadvokaten, den sivile ombudsmann, Fengselsvesenet, Institutt for menneskerettigheter og Juridisk Fakultet ved Universitetet i Oslo. Den andre konferansen på politisk nivå om menneskerettigheter og rettsstaten ble holdt i Beijing i juni i år og en ny konferanse planlegges i Oslo neste år. Samtidig påtaler Norge brudd på menneskerettighetene i Kina, både direkte og i internasjonale fora.

Menneskerettigheter utgjør en sentral del av den politiske dialogen med Tyrkia. Onsdag kveld kom jeg tilbake etter et fire dager langt besøk i landet. Under besøket tok jeg opp mange menneskerettighetsspørsmål i samtaler med både den tyrkiske visestatsminister, innenriksminister og med min kollega - menneskerettighetsministeren, dessuten med Parlamentets menneskerettighetskommisjon. Jeg møtte også menneskerettighets-organisasjoner og andre organisasjoner som journalistforbundet og advokatforeningen. Jeg møtte også den fengslede opposisjonspolitikeren Leyla Zana i Ankara fengsel. Én utfordring ved Tyrkia-dialogen er at vår dialogpartner er en alliert - vi er begge medlem av NATO. Den politiske kontakten med tyrkiske myndigheter, som også gjelder kurdernes rettigheter, suppleres av et praktisk samarbeid innenfor fengsels- og politisektoren. Vi har nå også foreslått å inkludere barns rettigheter og kampen mot barnearbeid som et mulig samarbeidsområde. Forholdet til Tyrkia er dessuten et godt eksempel på betydningen av de nasjonale frivillige organisasjonenes rolle i en slik menneskerettighetsdialog.

Jeg har nå karakterisert med noen få ord den konkrete dialogen med to enkeltland. For noen andre land har det ikke vært mulig, foreløpig, å gå inn i en slik politisk dialog om menneskerettigheter på myndighetsplan. Et eksempel her er Burma. Burma har avvist dialog. Da må vi også ty til sterkere virkemidler, blant annet ved oppfordring til å avstå fra handel med eller investere i Burma. Dette eksempelet illustrerer for øvrig bruken av to typer virkemidler: De politiske virkemidler ved det forhold at bruddene på menneskerettighetene tas opp i internasjonale fora og forsøkes tatt opp bilateralt. Og de økonomiske virkemidler ved det forhold at vi aktivt har frarådet norsk handelssamkvem med landet.

Boikott og sanksjoner er typiske negative virkemidler, der en stat som overtrer sine menneskerettighetsforpliktelser straffes. Bruken av boikott og økonomiske sanksjoner har imidlertid ofte vist seg å reise særlige problemer. Analyser peker på at sanksjoner ikke rammer dem som hovedsakelig er ment å skulle være målet for reaksjonene. De kan snarere ramme den jevne mann og kvinne - og ikke minst barna. Dette er et stort tankekors. Mot denne bakgrunn pågår det nå et arbeid innen FN for å analysere og utvikle andre former for negative reaksjoner. Dette er riktignok ikke knyttet til menneskerettighetene - men sanksjoner i tilknytning til Sikkerhetsrådets vedtak. Det er viktig å drøfte grundig slike forhold - slik at vi velger virkemidler som når fram i forhold til de som er berørt.

Menneskerettigheter og norsk næringsliv

Dagens debatt dreier seg ofte om menneskerettigheter og norsk næringslivs engasjement i utlandet. Det er Regjeringens holdning at når det er direkte konflikt mellom hensynet til menneskerettighetene og hensynet til norsk næringsliv, går menneskerettighetshensynet foran. Vi har også oppfordret bedriftene til å vise tilbakeholdenhet i forhold til land med svært grove brudd på menneskerettighetene. Som oftest har vi situasjoner der det ikke er en slik direkte konflikt.

Vi har brukt begrepsparet “etikk og butikk” som motsetninger i menneskerettighetsdebatten. Tidligere valgte næringslivsledere ofte å avvise problemstillingen ved å hevde at “politikk er politikk og butikk er butikk”. Den tid er nå forbi. Jeg opplever at det har vært en betydelig holdningsendring i NHO og deler av næringslivet på dette området. Det erkjennes nå at “etikk og butikk” ikke kan holdes adskilt. Fra Regjeringens side opplever vi et betydelig engasjement i disse spørsmålene.

Blant myndigheter, forbrukere og jeg tror også i bedriftene selv er det klare forventninger til bedriftenes etiske standard utenlands. Vi forventer at de skal ta med seg normer og holdninger som er akseptert i Norge, blant annet når det gjelder arbeidstakeres rettigheter og miljøspørsmål. Folk skal kjenne igjen Norge - norske standarder og verdier - når de treffer norske bedrifter ute. Dette stiller krav til en bevisst holdning i bedriftene til hvor de skal satse og hvordan forholdene er på stedet. Økonomiske kalkyler er ikke nok. Bevisste forbrukere har gjort at mange bedrifter ser at det er i deres egen interesse å unngå å bli forbundet med undertrykkende regimer eller uverdige arbeidsforhold. Bedrifter er også opptatt av stabile politiske forhold for å sikre sine investeringer og handelsforbindelser. Regimer som ikke tillater opposisjon og gradvise forandringer, kan framstå som potensielt ustabile. Både av kommersielle og etiske grunner er det økende interesse fra næringslivet for politiske og menneskerettslige forhold. - For å sitere Amnesty Internationals generalsekretær Pierre Sané som har uttalt at; “while business is not always good for human rights, human rights are always good for business”.

NHOs “sjekkliste for bedrifter som satser internasjonalt” er eksempel på et tiltak som bidrar på en positiv måte til den videre dialog om disse spørsmålene. I tillegg har en del bedrifter tatt initiativ til å utarbeide egne etiske retningslinjer og ansette folk med menneskerettighetskompetanse. Dette er gledelig og kan tjene som eksempler til etterfølgelse. Fra vår side er vi ofte samtalepartner og informasjonskilde for norske bedrifter når det gjelder menneskerettighetsspørsmål i internasjonal næringsvirksomhet.

Regjeringen har mot denne bakgrunn også opprettet et eget forum for å drøfte etikk og internasjonalisering: “KOMpakt” - kontaktorganet for menneskerettigheter og norsk økonomisk engasjement i utlandet, som består av representanter for næringsliv, fagorganisasjoner, menneskerettighetsorganisasjoner og -miljøer, akademiske institusjoner, sammen med myndighetsrepresentanter.

Menneskerettigheter, utvikling og utviklingspolitikk

Retten til utvikling utgjør fundamentet for Regjeringens bistandssamarbeid. Vi arbeider for å gjøre utviklingspolitikken enda mer fattigdomsrettet. Fattigdomskriteriet er lagt til grunn for valg av sektorer, målgrupper og kanaler for bistanden. Om ikke alle mennesker kan nå opp til et tilfredsstillende økonomisk og sosialt levenivå, vil mange av de sivile menneskerettighetene fortone seg som illusoriske.

En naturlig del av retten til utvikling er retten til utdanning, som også er nedfelt som en menneskerett. Grunnskoleutdanning er et av de høyest prioriterte sektorene for norsk utviklingssamarbeid i dag. Andelen barn og unge som får grunnutdanning går ned i mange land. Prioritering av utdanning, ikke minst av jenter, er de mest lønnsomme investeringer vi kan gjøre i utviklingsarbeidet. Det har Verdensbanken funnet ut i en egen studie. Utdanning er også jobb nummer én i norsk bistand.

Fred, demokrati og respekt for menneskerettighetene er fundamentale forutsetninger for bærekraftig utvikling i et land. Dette må bygges inn i bistandssamarbeidet. Vi satser derfor sterkere enn før på å fremme menneskerettighetene i norsk bistand. Utviklingsprosjekter lykkes oftere og bedre i land som respekterer de sivile rettighetene. Dette henger sammen med at myndighetene oppfører seg mer ansvarlig når innbyggerne nyter et rettsvern og hvor det er rom for kritikk og ettersyn. Vi ser at det er en sammenheng mellom oppfyllelse av de sivile og politiske rettighetene på den ene side, og oppfyllelse av de økonomiske, sosiale og kulturelle rettighetene på den annen side. Det er viktig å forstå at disse to kategoriene av rettigheter er udelelige og gjensidig forsterkende. De utgjør en helhet.

I menneskerettighetsarbeidet i bistandspolitikken legger vi stor vekt på god og nær kontakt med frivillige organisasjoner og uavhengige institusjoner, i tillegg til vår dialog med myndighetene. Kontakten med og støtten til disse organisasjonene er i seg selv demokrati-utviklende for landet.

Arbeidet med å fremme menneskerettighetene er ikke en egen isolert sektor for norsk bistand. Målet er at dette skal være gjennomgripende for all vår utviklingshjelp. Norsk bistands-samarbeid - eller la oss bruke ordet dialog også her - skal bidra til at myndighetene i disse landene får økt kompetanse og kapasitet til å oppfylle menneskerettighetsforpliktelsene overfor egen befolkning.

I vårt samarbeid med partnerlandene er det et spørsmål som kan komme opp, nemlig om overtredelser av menneskerettighetsforpliktelsene i et av våre samarbeidsland skal føre til reduksjon av bistandsoverføringene. Dette dreier seg om “gulrot” og “pisk”.

Som et eksempel på dialogen med et av våre hovedsamarbeidsland på dette området, vil jeg si noen ord om vårt samarbeid med Zambia. Bekymring over manglende oppfølging av den zambiske regjeringens demokratiseringsplaner førte til at en fra norsk side i 1996 besluttet å avvente inngåelse av nye bistandsavtaler. Denne beslutningen var et viktig utspill fra norsk side og et klart signal om at Norge tok Zambias egne planer for demokratisering alvorlig. Til tross for klare svakheter ble det gjennomført valg høsten 1996. Siden den norske beslutningen om å avvente inngåelse av nye avtaler så klart var knyttet til krav til valgforberedelser, besluttet en derfor å oppheve dette “frysvedtaket”.

Vi inngikk istedet en “pakkeavtale” med Zambia der opphevelse, omlegging av bistanden i retning av økt vekt på menneskerettigheter og demokrati og vurdering av framtidig størrelse på bistanden virket sammen. Det er undertegnet en rammeavtale om støtte til utvikling av demokrati, menneskerettigheter og godt styresett. Norge fører nå en kritisk dialog med Zambia, sammen med andre aktører i giversamfunnet. En egen studie som har vært gjennomført viser at “gulrot” fungerer bedre enn “pisk”. Der er bedre å gå inn i et samarbeid kombinert med politisk press, for å bedre situasjonen, enn å true med bistandskutt for å oppnå resultater.

FN og menneskerettigheter

FN har helt siden opprettelsen representert en hjørnestein for norsk utenrikspolitikk og utviklingspolitikk. Regjeringen ser det derfor som en viktig oppgave kontinuerlig å arbeide for å styrke Verdensorganisasjonen. FN er den eneste organisasjon med global oppslutning og et tilstrekkelig bredt mandat til å håndtere verdensomspennende utfordringer. Jeg er spesielt glad for at FNs rolle på menneskerettighetsfeltet er i ferd med å styrkes gjennom en sterkere integrering av menneskerettigheter i alle deler av FNs virksomhet. Dette er blitt kalt “mainstreaming”, på godt norsk, og betyr at menneskerettighetsaspekter skal integreres i alle programmer i regi av FNs særorganisasjoner. Dette arbeidet er i god gjenge, selv om det ikke skal legges skjul på at det til tider er motstand fra enkelte land.

Svært mye av vårt menneskerettighetsengasjement multilateralt er konsentrert om og kanalisert gjennom Verdensorganisasjonen. Norge blir medlem av FNs Menneskerettighetskommisjon fra årsskiftet av, for en periode på tre år. Dermed vil vi få større muligheter til å forsterke vårt menneskerettighetsarbeid internasjonalt. Vi vil legge vekt på å føre en offensiv menneskerettighetspolitikk. Målestokken på dette er en politikk som gir konkrete resultater for dem vi ønsker å hjelpe og ikke nødvendigvis å slamre høyest med dørene. Også under den kommende generalforsamling som starter om noen få dager, vil menneskerettighetsspørsmål stå i fokus, og ikke minst på selve dagen den 10. desember.

Andre menneskerettighetsemner

La meg nevne et par sentrale menneskerettighetsspørsmål, uten at dette angir noen form for prioritering: Barns rettigheter og religionsfrihet.

Barns rettigheter - og særlig kampen mot barnearbeid og for å forhindre at barn deltar i krig, er dessverre et meget aktuelt tema. Å kjempe mot barnearbeid er både en utviklingssak og et menneskerettighetsanliggende. Det handler om respekten for menneskeverdet. At barn hindres i skolegang for å måtte tjene til livets opphold, ofte under svært ødeleggende forhold, er et moralsk overgrep og et klart brudd på Barnekonvensjonen. Barn har rett på beskyttelse mot slik utbytting og rett til skolegang og sosial utvikling. Utdanning er en forutsetning for utvikling av et land. Barnearbeid er med andre ord også et globalt fattigsdomsproblem og et utviklingsproblem.

Den store internasjonale barnearbeidskonferansen som ble avholdt i Oslo i fjor høst bidro til å sette disse spørsmålene høyere opp på den politiske dagsorden. Jeg vil arbeide for at kampen mot barnearbeid fortsatt skal ha høy prioritet internasjonalt. Derfor tar jeg alltid opp spørsmålet om barnearbeid i samtaler med myndigheter i aktuelle samarbeidsland, sist for et par dager siden under mitt besøk til Tyrkia. NORAD er instruert om at barnearbeid må stå sentralt i bistandsforhandlingene med samarbeidslandene. Vi vil aktivt bidra til å videreutvikle det internasjonale regelverket mot barnearbeid. Her er blant annet arbeidet med en ny ILO-konvensjon om ekstreme former for barnearbeid av stor betydning. Den forventes å bli vedtatt sommeren 1999. Vi vil dessuten prioritere å gi økt støtte til frivillige organisasjoners ulike tiltak mot barnearbeid.

En annen utfordring er behovet for å styrke arbeidet for religionsfrihet internasjonalt. Dette har i for lang tid vært nedprioritert nasjonalt og internasjonalt. Den internasjonale konferansen som ble holdt i Oslo nå i august om religionsfrihet utfordret både regjeringer, religionssamfunn og organisasjoner. Fra myndighetenes side må vi gjøre vår del av dette arbeidet ved å sørge for at overgrep motivert ut ifra religions- eller livssynsforskjeller blir rapportert og omtalt i kontakt med de aktuelle land og i internasjonale fora. Fra norsk side ser vi også på hvordan vi bedre kan styrke det internasjonale rammeverket på dette området.

De frivillige organisasjonene

Floraen av frivillige organisasjoner, i tillegg til de akademiske miljøer, som arbeider med menneskerettighetsspørsmål er viktige partnere i menneskerettighetsarbeidet. Disse miljøene gjør et viktig arbeid. De representerer en kombinasjon av mobiliseringsevne, kompetanse og bredt engasjement som både er en ressurs og i mange tilfeller en forutsetning for handling.

En stor del av disse organisasjonenes virksomhet internasjonalt støttes av våre midler, som blant annet kanaliseres gjennom Menneskerettighetsfondet. Vel så viktig er den uformelle daglige kontakten som vi har med menneskerettighetsmiljøene i Norge. Disse kontaktene er meget verdifulle. Den kompetanse som er bygget opp i disse miljøene, som premiss-leverandører og innenfor evalueringsarbeidet, er av uvurderlig betydning for Norges innsats for menneskerettighetene.

Som dere kanskje kjenner til finnes det også formaliserte kontaktpunkter gjennom rådgivende utvalg og for eksempel gjennom konsultasjonsorganet ‘KOMpakt’, som jeg nevnte. Det rådgivende utvalg for menneskerettigheter med deltakelse blant annet fra de frivillige organisasjonene, blir oppnevnt for to år av gangen og får i disse dager fornyet sitt mandat. Utvalget spiller blant annet en rolle som leverandør av innspill i forkant av behandlingen av menneskerettighetsspørsmål under FNs Generalforsamling. Siden Norge er valgt inn som medlem av FNs Menneskerettighetskommisjon og i lys av den vekt Regjeringen legger på menneskerettighetsarbeidet, vil de frivillige organisasjonene og andre menneskerettighets- miljøer i Norge spille en særlig viktig rolle i tiden fremover.

Tilsvarende miljøer i utlandet er også viktige og nyttige kontaktpunkter for oss. Våre ambassader og faste delegasjoner er derfor instruert om å ha nær dialog med slike miljøer, der det er mulig.

Handlingsplan og årsmelding

Jeg vil gjerne si noen flere ord om nye trekk ved Regjeringens samlede menneskerettighetspolitikk. Regjeringen har oppnevnt et eget menneskerettighetsutvalg, under min ledelse, der de mest berørte statsrådene sitter. Her møter utenriksministeren, justisministeren, næringsministeren og olje- og energiministeren, og andre statsråder etter behov. Formålet er å drøfte status for oppfølgingen av menneskerettighetsforpliktelsene fra norsk side hjemme og ute.

Vi arbeider nå, som første regjering, med en handlingsplan for menneskerettighetsarbeidet. Denne planen vil trekke opp konkrete mål og tiltak som skal bedre etterlevelsen av våre menneskerettighetsforpliktelser, både her hjemme og internasjonalt. De virkemidler vi har tilgjengelige vil også bli gjennomgått. Handlingsplanen vil bli lagt fram for Stortinget i form av en egen melding på nyåret. I arbeidet med handlingsplanen vil Regjeringen gjøre bruk av hele spekteret av samarbeidsorganer, konsultasjoner og andre fora på menneskerettighetsområdet for å sikre en bredest mulig dialog, tilfang av innsikt og synspunkter. Som det fremgår av navnet, vil handlingsplanen legge størst vekt på tiltak som kan settes i verk i tiden framover, både nasjonalt og internasjonalt, for fremme av menneskerettighetene. Planen vil også legge vekt på utfordringene og tiltakene på den hjemlige arena. Det er mitt håp at handlingsplanen vil være et viktig skritt i retning av å skape orden i eget hus når det gjelder internasjonale forpliktelser og å gjøre jobben bedre ute.

På den store Wien-konferansen om menneskerettigheter som ble holdt i 1993 forpliktet man seg til hvert femte år å utarbeide nasjonale menneskerettighetsrapporter. Den 10. desember, på selve jubileumsdagen, vil Regjeringen for første gang legge frem en slik årsrapport om menneskerettigheter, som vil redegjøre for hva vi har gjort både i Norge og i andre land. Rapporten vil være en god anledning til å ta temperaturen på vår egen “menneskerettighets-tilstand”. Jeg tror at rapporten vil bli et nyttig dokument også for miljøer innen undervisning, forskning, organisasjoner og medier som arbeider med disse spørsmålene. Rapporten vil være skrevet for et bredt publikum og jeg vil tro at den kan bli et redskap for skolene. At vi legger fram denne årsmeldingen, vil også bidra til en god markering av 50-årsjubileet for FNs Verdenserklæring om menneskerettigheter.

50-årsmarkering for Verdenserklæringen

Den 10. desember 1948 samlet representanter for alle FNs 58 medlemsstater seg i Paris og vedtok Verdenserklæringen om menneskerettigheter. Av alle de resolusjoner FNs Generalforsamling har vedtatt, er det denne - resolusjon 217 A (III) - som er den mest betydningsfulle. Erklæringen og innledningen til denne slår nemlig fast anerkjennelsen av menneskets iboende verdighet og at like og umistelige rettigheter for alle mennesker er grunnlaget for frihet, rettferdighet og fred. - Og for igjen å minne om Nordahl Griegs ord, skrevet noen ganske få år før Verdenserklæringens tekstutforming; “Skaper vi menneskeverd, skaper vi fred”.

Vi skal i år feire at Verdenserklæringen er 50 år og at fundamentet ble lagt for å sikre alle mennesker de samme grunnleggende rettigheter. Dette vil bli markert gjennom mange arrangementer i Norge, i andre land, og selvsagt i FNs egen regi. Jeg vil spesielt peke på at her hjemme har en rekke institusjoner og frivillige organisasjoner gått sammen om å danne “Menneskerettighetsfestivalen Dugnad ‘98”. Hovedinnsatsen for markeringene vil skje i dagene 10-13. desember, med seminarer, diskusjoner kunstneriske arrangementer og arrangementer for barn, over hele landet. Regjeringen slutter opp om denne “Dugnad ‘98”, og jeg for min del gleder meg til å ta del i markeringene.

I tillegg til markeringene konsentrert om 10. desember, støtter og deltar vi også i en rekke andre arrangementer. Vi bidro for eksempel den internasjonale religionsfrihetskonferansen i august, som jeg nevnte tidligere, og som var et ledd i 50-årsmarkeringen. I den forbindelse kom også FNs høykommissær for menneskerettigheter Mary Robinson til Oslo. Hun kommer også tilbake i starten av oktober i anledning av et internasjonalt symposium som skal fokusere på retten til utvikling og menneskerettighetene, som vi sammen med Høykommissæren og FNs utviklingsprogram (UNDP) inviterer til.

I dette jubileumsåret feirer vi ikke at menneskerettighetene faktisk blir respektert overalt i verden. Dessverre. Vi feirer det dokumentet som vi alle skal speile virkeligheten mot, selve Verdenserklæringen. Den aller beste 50-årsfeiringen av Verdenserklæringen vil derfor være at vi styrker kampen for menneskerettighetene. I Norge og i andre land. Feiringen bør inkludere alle, skoleelever som foreldre, gamle som unge, aktivister som sofaslitere. Når den enkelte trampes på er det vår plikt å stille opp. Når det står om livet for mennesker - om menneskeverdet, om frigjøring fra undertrykkelse og overgrep - da er det bare handling som betyr noe. Det er en slik felles dugnadsinnsats som vil være den mest verdige 50-års markeringen.

Avslutningsord

Vi kan velge å gå 50 år tilbake i tid i våre perspektiver og vidsyn - men vi kan også velge å gå over 200 år tilbake for å synliggjøre menneskerettighetenes røtter, for å finne vårt “rotfeste”, om man vil, for å holde oss til denne konferansens overskrift. Jeg vil derfor avslutte med å fortelle en historie knyttet til etableringen av den franske revolusjonens erklæring av 1789 om menneskets og borgernes rettigheter, hentet fra Cappelens Kvinnehistorie.

Tidlig en regnvåt morgen, 5. oktober 1789, strømmet kvinner fra arbeiderforstedene inn mot rådhuset i Paris. Torgkoner fra bykjernen sluttet seg raskt til. Kvinnene forlangte at byens borgermester skulle sørge for matforsyninger til byen - men ingen var å få i tale. Nesten syv tusen kvinner samlet seg, byens kirkeklokker ringte til oppstand, og de bestemte seg for å dra til Versailles for å trekke kong Ludvig 16. og Nasjonalforsamlingen til regnskap. I Versailles trengte kvinnene seg inn i Nasjonalforsamlingen, tok ordet fra talerstolen og deltok i avstemningene. Tidlig neste dag - og vi befinner oss altså fortsatt i 1789 - fikk en gruppe blant kvinnene foretrede for Kongen. Her sikret de seg hans skriftlige løfte om brødforsyninger.

Kvinnetoget til Versailles var noe mer enn en demonstrasjon mot matmangel og urettferdige og uverdige forhold. Det var ikke minst en protest mot at Kongen nektet å sanksjonere Menneskerettighetserklæringen fra samme år. Kongen ga etter, som følge av presset.

Kvinnene grep med andre ord direkte inn i den politiske - og for oss: den historiske - utvikling. Kvinnemarsjen til Versailles var et uttrykk for kvinnenes styrke, og den førte sammen de økonomiske bekymringer og politiske problemer som lå bak Revolusjonen.

Poenget for meg, og her vil jeg trekke en lang linje til våre dager, er at eksempelet fra den franske revolusjonens tidsepoke illustrerer hvordan sivile og politiske, og økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, hører sammen. For folk flest. For de franske arbeiderkvinnene for snart 210 år siden - og for store deler av verdens befolkning i dag.

For norsk utviklings- og menneskerettighetspolitikk er dette et kjernepunkt. Menneskerettighetene representerer et helhetlig perspektiv. Det ene settet av rettigheter kan ikke sees isolert fra det andre. Det handler om utvikling, for kropp, ånd og sjel. Og om folkelig engasjement. Fra meg og fra deg.

Det beste våpenet vi kan bruke for dette engasjementet og i denne kampen er rotfeste og vidsyn. Olav Mosdøl sier i et dikt; “ Rotfeste treng eit menneske når ein skal bæra bører i motvind”. Motvinden blåser - det kjenner vi. Mange steder i verden. Bører må vi bære. Det vet vi. Da trenger vi rotfeste, grunnfeste - i verdier som varer, og et vidsyn som utfordrer. Vi har alle vår marsj å gå. Fordi alle har vi samme menneskeverd. Fordi menneskerettighetene gjelder oss alle og menneskerettighetene angår oss alle. For vår anstendighets skyld.

Takk for meg.