Appell ved Menneskerettighetsminister Hilde Frafjord Johnson

Psykisk helse og menneskerettigheter

Verdensdagen for psykisk helse 10. oktober 1998
Ved Rådet for psykisk helse.
Det Norske Teatret, Oslo kl. 15:00-16:30.

Kjære venner,

Vi har ofte vondt av det vi ikke vet. Og det er mye vi ikke vet. Om hverandre, om våre venner, om arbeidskolleger, og ikke minst om oss selv.

Når vi vet mer, kan vi bry oss. På en god måte, med respekt. Med nærhet, når det er nødvendig. Med plass og rom, der det er nødvendig. Når vi har større innsikt, kan vi bedre vise forståelse, toleranse og omsorg. Dette handler om åpenhet. Om åpenhet imellom mennesker. Ikke nødvendigvis et krav om medfølelse - men om deltakelse.

Vi opplever altfor ofte såkalte “overraskelser”, ved at et familiemedlem eller en kollega “plutselig” blir psykisk syk. Og sykemeldt over et langt tidsrom. Vi fikk ikke noe forvarsel om det, sier vi, vi ante det jo ikke. Men er det egentlig sant?

Psykiske lidelser “synes” ikke, som sår i huden. Sår i sjelen kan være både dypere og vondere. Og usynlige. Det er likefullt vår plikt, vårt medmenneskelige ansvar å ha øynene åpne. Å vise omsorg.

Vi markerer i dag Verdensdagen for psykisk helse. Slike synliggjøringer er viktig som ledd i allmenn kunnskapsheving og økt bevisstgjøring om psykisk helse. For å endre holdninger.

Bevisstgjøring om vår psykiske helse er fortsatt nødvendig. Utdelingen av “tabuprisen” vitner også om det. Vi har kommet et godt stykke på vei i “alminneliggjøring” av psykiske lidelser og i deres “likestilling” med fysisk helse, men det er fortsatt langt igjen.

Jeg er derfor glad for Rådet for psykisk helses visjon om å “drive opplysningsarbeid om psykiske lidelser for å fjerne myter og fordommer”. Rådet, sammen med en rekke andre organisasjoner, setter livssituasjonen for mennesker med psykiske lidelser på dagsorden. Når myter møter offentlighetens dagslys, er risikoen stor for at de sprekker. Som troll i solrenningen. Når fordommer bli møtt med kunnskap, innsikt, erfaringer og forskning, kan fordommene endres til aksept og positive holdninger. Endres til kreative handlinger.

Det handler rett og slett om respekten for menneskeverdet. For hvert enkelt menneske. Det er utgangspunktet, både for de universelle menneskerettighetene, for vår menneskerettighetspolitikk, men også for meg personlig - troen på menneskeverdet. Det enkelte mennesket har en grunnleggende verdi. Uavhengig av rase, kjønn, hudfarge, religion, funksjonsdyktighet, fysisk og psykisk helse. Alle har samme menneskeverd.

En lik verdi. Likeverd.

Det at alle mennesker er skapt like og fra fødselen gitt de samme rettighetene, er for meg det beste utgangspunktet for arbeidet med å bedre livssituasjonen for psykisk lidende. Menneskerettighetene gjelder for alle, for personer med psykiske lidelser - såvel som for andre. De angår alle. Dette arbeidet handler om å “sikre [dem] retten til å gjøre bruk av alle sivile, politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter”, som det heter i FNs særskilte prinsipper av 1991, for beskyttelse av sinnslidende og forbedring av psykisk helsevern.

Den 10. desember i år er det 50 år siden De Forente Nasjoner vedtok Verdenserklæringen om menneskerettighetene. Og som dere jo kjenner til er det også 50 år siden World Federation for Mental Health (WFMH) ble etablert i London. Når vi leser Menneskerettighetserklæringen blir vi - fortsatt - slått av hvordan menneskeverdet, menneskenes livssituasjon, gis universell egenverdi. Erklæringen gjør ikke forskjell på folk. Den er “betingelsesløs”. Den gir individet rettigheter, setter grenser mellom individ og stat, og forplikter myndighetene. Menneskerettighetserklæringen er selve grunndokumentet for menneskerettighetsarbeidet og for utformingen av andre menneskerettighets-instrumenter. Målet er å skape en verden der alle mennesker - uavhengig av sted, tid, kjønn, alder eller helse - er sikret retten til liv og mulighet for et liv i fred, frihet, trygghet og et minimum av velferd.

Når vi legger menneskeverdet til grunn, kan vi ikke annet enn forferdes over måten de psykisk lidende har vært behandlet på gjennom historien. - Og det er vel neppe slik at ordet “behandling” er det mest velvalgte. Få grupper har som psykisk lidende mennesker vært utsatt for så omfattende overgrep, så direkte uakseptable overgrep. Erkjennelsen av at sinnslidende er syke mennesker, som trenger behandling, og ikke skyldige som må straffes, er i historisk perspektiv av relativt ny dato. Det vil si ved inngangen til det nittende århundre. I et internasjonalt perspektiv har slike holdninger fremdeles gyldighet mange steder.

Men vi trenger ikke gå lenger tilbake enn noen få tiår, her i vårt eget land, for å se at pasienter med psykiske lidelser har vært ofre for “eksperimentering”, med tragiske utfall, i form av hjernekirurgiske inngrep. Overgrepene mot enkeltmennesker gjennom bruk av lobotomi er bare ett eksempel.

Det har funnet sted en meget omfattende og gledelig holdningsendring etter dette, i tillegg til forskning og annen kunnskapsoppbygging. Vi har vært vitne til en relativt radikal omlegging fra institusjon, isolasjon og avsondring til integrering og innlemmelse. Men behovet for holdningsendringer er på ingen måte avsluttet. Alt er ikke såre vel. Integrasjon er noe mer og noe helt annet enn fravær av institusjon. Her har vi langt igjen. Økt bevisstgjøring, opplysningsarbeid, kunnskapsheving, forskning og rehabilitering - for å nevne noen sentrale stikkord - er avgjørende for fremme av psykisk helse. Her spiller Rådet for psykisk helse og andre organisasjoner en viktig rolle.

Vi har et internasjonalt rammeverk for å ivareta psykisk helse. Det gjelder både de to grunnleggende konvensjonene om sivile og politiske rettigheter, og økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter og Den europeiske menneskerettighetskonvensjon av 1950 (EMK). Disse tre konvensjonene foreslår Regjeringen nå inkorporert i norsk lov. Ved konflikt skal de internasjonale menneskerettighetene gå foran vårt eget lovverk. Til det internasjonale rammeverket hører også Standardreglene for like muligheter for mennesker med funksjonshemming fra 1993, som eksplisitt inkluderer de psykisk lidende, og ikke minst i de prinsipper som FNs Generalforsamling vedtok i 1991 for beskyttelse av sinnslidende og forbedring av psykisk helsevern.

Det er viktig å være klar over at det internasjonalt finnes et slikt normverk som gir forpliktelser og føringer for det politiske arbeidet nasjonalt. Det bidrar til å heve kunnskaps- og bevissthetsnivået omkring menneskenes likeverd og psykisk helse generelt og om psykisk lidendes rettigheter spesielt. Samtidig er det myndighetenes ansvar å følge opp - og sikre at enkeltmennesker får den beskyttelse menneskerettighetene gir. Det gjelder både psykisk lidende i andre land, såvel som her hjemme.

Skal vi ha noen troverdighet internasjonalt må vi “feie for egen dør”. Vi har fremdeles forhold å rette opp når det gjelder oppfyllelsen av menneske-rettighetene i Norge. Også i forhold til psykisk lidende må vi gjøre en bedre jobb. Derfor har vi også utarbeidet en opptrappingsplan for psykisk helse. Dette for å rette opp mange års forsømmelser. Opptrappingsplanen er et bidrag til å oppfylle våre internasjonale forpliktelser. Som de fleste sikkert er kjent med innebærer planen at det skal investeres for ca. 6,3 mrd. kroner fra neste år til år 2006 innen psykiatrien. Driftsutgiftene skal økes til et nivå som ligger oppunder 5 mrd. kroner i løpet av samme tidsperiode. Ressurser er ikke alt. Men det betyr svært mye for behandlingen av den enkelte.

Retten til personlig frihet og retten til privatliv er to menneskerettigheter som er grunnleggende i forbindelse med diskusjonen om bruk av tvang i psykiatrisk behandling. Gjennom det arbeidet som nå pågår med psykiatriloven har Regjeringen som mål å bidra til redusert tvangsbruk og styrket rettssikkerhet for psykiatriske pasienter. Det er gjennom mer ressurser, et forbedret lovverk og en dialog med hele fagmiljøet innenfor psykiatrien at tvangsbruken kan reduseres og vi kan sikre at menneskerettighetene overholdes.

Arbeidet for å bedre den enkelte psykiatriske pasients rettsstilling er en kontinuerlig prosess. Her vil også holdningsarbeid være svært viktig. De årlige markeringer som Verdensdagen for psykisk helse innebærer, bidrar i seg selv til holdningsendringer. Dette gjelder også statusgjennomgangen for hva som er oppnådd og hva som fremdeles gjenstår. Det samme gjør alle organisasjoner og enkeltmennesker som gjør en kjempeinnsats for mennesker som sliter med psykiske problemer. Helseministeren besøker noen av dem i dette øyeblikk på dagsenteret på Holmen - som sin markering av Verdensdagen.

Bevisstgjøring gjør det usynlige synlig. Vi har alle et ansvar for å bidra til dette. Vi har alle et ansvar for å bryte tabuene. Å våge å bryte tausheten. Å våge å rekke ut hånden.

La meg ønske dere alle til lykke med dagen - med Verdensdagen. La meg også avslutte med et sitat fra Leonard Cohens tekster, som jeg nylig fant i en essaysamling av Håkon Harket;

“There is a crack in everything. That’s how the light gets in”.

Takk for meg.