Utenriksminister Knut Vollebæk

Redegjørelse for Stortinget om situasjonen i Irak

23. februar 1998

Ærede President,

Da jeg torsdag i forrige uke bad om å få holde en redegjørelse om situasjonen i Irak og Regjeringens holdning, var vi alle redde for at verdenssamfunnet ville måtte bruke militær makt for å få Saddam Hussein til å innfri de krav som FNs sikkerhetsråd har pålagt Irak.

De siste meldingene fra Irak kan tyde på at generalsekretær Kofi Annans besøk i Bagdad har ført til at Saddam Hussein har oppfylt de betingelser som Sikkerhetsrådet har stilt. Det endelige resultatet av Generalsekretærens forhandlinger med Iraks ledere vil vi først få når Kofi Annan rapporterer til Sikkerhetsrådet i morgen. Vi må imidlertid allerede nå kunne gi uttrykk for glede og lettelse over at det ser ut som diplomatiet har seiret. I følge den pressekonferansen som nylig er avsluttet, skal avtalen ikke inneholde noen tidsbegrensninger for inspektørenes arbeid. Dette har vært en forutsetning for at Sikkerhetsrådet ville kunne akseptere en avtale med Irak. På pressekonferansen forsvarte Generalsekretæren UNSCOM og understreket at sanksjonene mot Irak ville kunne oppheves når UNSCOM og det internasjonale atomenergibyrået IAEA var tilfredse. Samtidig som aksjonen så langt må kunne sies å være en personlig seier for FNs generalsekretær, viser den hvilken nytte vi alle har av å beholde verdensorganisasjonen som en sentral aktør for å opprettholde internasjonal fred og sikkerhet.

Jeg tror også at et eventuelt positivt resultat skyldes de klare meldinger Saddam Hussein har mottatt gjennom at Sikkerhetsrådets medlemmer og særlig de fem faste i fellesskap stod bak alle betingelsene som Irak måtte oppfylle. Det faktum at det internasjonale samfunn også viste at den militære opsjon var reell hvis ikke betingelsene ble oppfylt, tror jeg også har vært med på å bidra til at vi nå må få lov til å håpe at vi har nådd en fredelig løsning på konflikten. Ikke minst for Iraks befolknings skyld er det vårt håp at de positive meldingene medfører riktighet.

Ut fra situasjonens alvor og ettersom vi enda ikke vet med sikkerhet hva som vil bli resultatet av Generalsekretærenes drøftelser med Sikkerhetsrådets medlemmer, finner jeg det allikevel riktig å redegjøre for bakgrunnen for konflikten, Regjeringens holdning til den, og hva som var grunnen til at Regjeringen besluttet å ville støtte en eventuell militær aksjon innen rammen av FNs Sikkerhetsråds resolusjoner, etter at alle fredelige midler var uttømt.

Irak invaderte nabolandet Kuwait 2. august 1990. Angrepet ble fordømt av FNs sikkerhetsråd, som fastslo at Irak hadde brutt den internasjonale fred og sikkerhet og krevde øyeblikkelig og betingelsesløs tilbaketrekking av Iraks styrker. Dette kravet ble ikke imøtekommet, og Sikkerhetsrådet vedtok i tiden etter en rekke resolusjoner med krav til Irak om å etterkomme Rådets pålegg.

Ved sin resolusjon 678 av 29. november 1990, gav Sikkerhetsrådet FNs medlemsstater fullmakt til bruk av alle nødvendige midler for å få Irak til å etterkomme de krav som Rådet hadde stilt. Fullmakten til bruk av makt gjaldt også ved brudd på kommende resolusjoner i samme sak. Irak ble gitt en frist til å imøtekomme Sikkerhetsrådets krav, men da den ikke ble overholdt, gjennomførte en koalisjon av FNs medlemmer væpnede tiltak mot Irak. Aksjonen startet 16. januar og ble avsluttet 28. februar 1991.

Sikkerhetsrådet vedtok 3. april 1991 resolusjon 687 som inneholdt klare betingelser for en våpenhvile. Blant betingelsene som Irak måtte oppfylle, var at landet skulle fjerne, avskaffe eller ødelegge alle kjemiske, biologiske og kjernefysiske våpen samt bæreraketter, og avstå fra videre programmer til utvikling av slike våpen. Dette erklærte Irak seg villig til å oppfylle. Våpenhvile ble inngått, men opphevelse av sanksjonene mot Irak ble utsatt inntil det kunne fastslås med sikkerhet at Irak hadde oppfylt alle betingelsene.

FNs spesialkommisjon for Irak, UNSCOM, ble opprettet for å overvåke fjerning og ødeleggelse av kjemiske og biologiske våpen og bæreraketter, samt bistå Det internasjonale atomenergibyrå IAEA, i overvåkning av det kjernefysiske program.

Iraks ledelse har imidlertid hele tiden systematisk lagt hindringer i veien for UNSCOMs arbeid og etterhvert vist en stadig mindre samarbeidsvilje. Inspeksjonsgrupper er avvist fra områder av interesse, informasjon er holdt tilbake eller fordreid, materiale er blitt unndradd inspeksjon, og Irak har nektet å akseptere inspektører oppnevnt av UNSCOM.

Spesialkommisjonen har tross disse vanskelighetene avdekket og ødelagt betydelige mengder irakiske masseødeleggelsesvåpen, leveringsmidler og produksjonsutstyr. Etter UNSCOMs vurdering er det tegn som tyder på at Irak fremdeles besitter og er i stand til å produsere ytterligere masseødeleggelsesvåpen. Så lenge Irak ikke gir kommisjonen uhindret og betingelsesløs adgang, kan UNSCOM ikke få full kjennskap til situasjonen og dermed heller ikke oppfylle sitt mandat. Det vil derfor være helt avgjørende at Generalsekretæren har oppnådd nødvendig inspeksjonsrett for inspektørene.

I denne sammenheng vil jeg minne om at FN har nedlagt et omfattende arbeid for å bli kvitt kjemiske og biologiske våpen i global sammenheng. Internasjonale avtaler forbyr utvikling, bruk og lagring av slike våpen. Iraks virksomhet er derfor ikke bare brudd på de vedtak Sikkerhetsrådet gjorde i forbindelse med Gulfkrigen, men også i strid med internasjonale avtaler som store deler av verden har sluttet seg til. Irak har selv undertegnet og ratifisert Biologivåpenkonvensjonen av 1972 og bryter dermed klart en internasjonal avtale landet selv er part i.

Det er viktig å ha klart for seg at Saddam Hussein har vist både evne og vilje til å bruke slike våpen. Vi husker alle Saddams bruk av kjemiske våpen mot egen befolkning for noen år siden, da bilder av sivile kurdere rammet av Saddams kjemiske våpen ble vist på fjernsynsskjermen for en hel verden. Dette minner oss om hvilken situasjon som ville kunne oppstå hvis Irak ble gitt anledning til å fortsette produksjonen av masseødeleggelsesvåpen. Verdenssamfunnet kan ikke stille seg likegyldig til det.

La meg kort redegjøre for hjemmelsgrunnlaget for en eventuell militær aksjon slik Regjeringen ser det.

Sikkerhetsrådets resolusjon 687 (1991) om våpenhvilen med Irak suspenderte, men opphevet ikke, resolusjon 678 (1990). At resolusjon 678 (1990) fortsatt har gyldighet, blir uttrykkelig bekreftet i våpenhvileresolusjonen.

Resolusjon 678 gir i realiteten en fullmakt til å anvende militære tiltak mot Irak. Den sier at FNs medlemsstater som samarbeider med Kuwaits regjering har fullmakt til å benytte alle nødvendige midler for å oppnå angitte målsettinger. Disse omfatter gjennomføringen av resolusjon 660 (1990) om irakisk tilbaketrekning fra Kuwait, men også alle senere, relevante resolusjoner, samt gjenopprettelsen av internasjonal fred og sikkerhet i området. Fullmakten gjelder altså også gjennomføring av senere resolusjoner av særlig betydning for arbeidet til FNs våpeninspektører, som er et sentralt anliggende i henhold til våpenhvileresolusjonen.

Det er vedtatt en rekke bindende resolusjoner, som presiserer og utdyper våpenhvileresolusjonens krav om fjerning av masseødeleggelsesvåpen og avståelse fra videre programmer til utvikling av slike våpen. Iraks plikter med hensyn til FNs våpeninspektører (UNSCOM) er nærmere regulert blant annet i resolusjonene 707 og 715 (1991), som må sees i nær sammenheng med våpenhvileresolusjonen. Iraks brudd på betingelsene i våpenhvileresolusjonen og tilknyttede resolusjoner har skjedd på en måte som innebærer en vesentlig og vedvarende overtredelse av disse. Derved reaktiveres den fullmakt som ble gitt de aktuelle medlemsland i resolusjon 678, og som ble benyttet av den militære koalisjonen mot Irak i 1991.

Iraks restriksjoner i 1993 på hvilke fly våpeninspektørene kunne benytte under inspeksjonene ble i to uttalelser av formannen i Sikkerhetsrådet den gang ansett som vesentlige overtredelser av våpenhvileresolusjonen, og det ble advart mot konsekvensene av slike overtredelser. På denne bakgrunn ble det foretatt et bombeangrep mot Sør-Irak av USA, Storbritannia og Frankrike.

I lys av Iraks vedvarende og gjentatte brudd på vesentlige folkerettslige forpliktelser pålagt landet i Sikkerhetsrådets resolusjoner, og den alvorlige trussel som foreligger mot landene i regionen og mot verdenssamfunnet i sin helhet hvis Irak skulle tillates å besitte og utvikle masseødeleggelsesvåpen, kom Regjeringen etter en samlet vurdering til at nødvendig maktbruk i dette tilfellet må anses å ligge innenfor rammen av Sikkerhetsrådets foreliggende resolusjoner når de diplomatiske og politiske forsøk var uttømt.

Det må altså konstateres at de kjemiske, biologiske og andre masseødeleggelsesvåpen som det er grunn til å tro at Irak besitter, utgjør en meget alvorlig trussel mot både landene i regionen og mot verdenssamfunnet for øvrig. Etter vårt syn kan man ikke stille seg likegyldig til dette. I en situasjon der alle forsøk på å finne en fredelig løsning ikke fører frem, må også andre løsninger vurderes. Det faktum at FNs generalsekretær har kunnet føre konstruktiv forhandlinger med de irakiske lederne viser hvor viktig det er at det internasjonale samfunn opptrer med fasthet, og at etableringen av en troverdig militær opsjon har betydning. Bare med en avtale som innebærer fulle inspeksjonsrettigheter for UNSCOM, vil en kunne unngå luftangrep mot irakiske militære mål. En slik avtale synes nå å være oppnådd.

Målsetningen ved en eventuell militær aksjon ville være å redusere på en avgjørende måte Iraks evne til å produsere og bruke masseødeleggelsesvåpen. Rapporter levner ingen tvil om at Irak fortsatt har ambisjoner om å videreutvikle produksjon av slike våpen. Et militært angrep mot utvalgte mål ville imidlertid neppe alene kunne tvinge Irak til å samarbeide med det internasjonale samfunn eller UNSCOM, men ville måtte sees innenfor rammen av en bredere strategi der det politiske presset og de nødvendige sanksjoner opprettholdes helt til Irak etterlever FNs vedtak.

Den risiko man står overfor dersom Irak skulle tillates å videreføre sine programmer for produksjon av masseødeleggelsesvåpen, vil være betydelig. Parallelt med arbeidet for å få i stand en politisk og diplomatisk løsning, som må ha høyeste prioritet, har USA og Storbritannia derfor søkt å kartlegge politisk og militær støtte til en eventuell aksjon mot Irak.

De aller fleste allierte land har gitt uttrykk for politisk støtte til en slik militær aksjon hvis den skulle være nødvendig. Også en rekke andre land utover den allierte krets har sagt seg rede til å gi praktisk militær støtte til en eventuell flernasjonal aksjon. Det dreier seg om bidrag av ulik karakter, som base- og overflygningsrettigheter, fly og marinefartøy og militær/medisinsk personell. Både den politiske og praktiske støtte som er fremkommet fra en bred krets levner ingen tvil om verdenssamfunnets evne og vilje til om nødvendig å iverksette militære tiltak for å sikre irakisk etterlevelse av Sikkerhetsrådets bindende resolusjoner.

La meg også si noen ord om den humanitære situasjonen i landet.

FNs Generalsekretær konstaterte i en rapport 1. februar i år at den humanitære situasjonen i Irak fortsatt er prekær, til tross for at sanksjonsregimet klart gjør unntak for innførsel av mat og medisiner. Det er en utbredt oppfatning at regimet selv må bære hovedansvaret for denne situasjonen. Dette skyldes både egne politiske og andre tiltak, og ved at regimet i seks år trenerte ordningen med “olje for mat”.

Generalsekretæren foreslo i sin rapport en utvidelse av denne ordningen, og effektivisering og forenkling av Sanksjonskomiteens behandling. Dette har vi fra norsk side aktivt støttet. Sikkerhetsrådet vedtok sist fredag enstemmig en slik utvidelse og forlengelse av ordningen. Det demonstrerer klart at Rådet står samlet når det gjelder Irak og at man ønsker å lette forholdene mest mulig for sivilbefolkningen.

Norge ga 30,4 millioner kroner i humanitær bistand til Irak i 1997. Støtten omfatter varebistand (telt med ovner, tepper, mat m.m.), opprettholdelse av FNs vaktstyrke i Irak, utlån av ekspertpersonell til UNICEF, distribusjon av spesialernæring til sterkt underernærte barn, opplæring i behandling av mineskader, m.m.

Hittil i år er det utbetalt og tatt beslutning om nye 19,4 millioner kroner i humanitær bistand for kanalisering gjennom FN-systemet og norske frivillige organisasjoner. Ytterligere søknader og appeller er under vurdering.

Det er opprettet kontakt med relevante humanitære organisasjoner i FN-systemet, samt med norske og internasjonale frivillige organisasjoner, med sikte på å forberede en humanitær innsats i Irak etter en eventuell militær aksjon. Regjeringen har dessuten vært i kontakt med israelske og palestinske myndigheter med sikte på å stille til rådighet et antall barnegassmasker samt injeksjoner.

La meg avslutningsvis oppsummere med følgende:

Regjeringen hilser velkommen den avtaletekst som er oppnådd i Bagdad mellom FNs generalsekretær Kofi Annan og irakiske myndigheter. Vi kjenner ikke enkelthetene, men legger til grunn at avtaletekstene innebærer at Irak nå fullt ut vil oppfylle sine forpliktelser om å samarbeide med FNs Spesialkommisjon for Irak, i dets arbeid for å kartlegge og uskadeliggjøre Iraks masseødeleggelsesvåpen.

Dersom alle fredelige anstrengelser for å unngå en åpen konflikt likevel ikke skulle føre frem, er det norsk syn at en militær aksjon kan forsvares innenfor rammen av Sikkerhetsrådets resolusjoner for å møte den trusselen som de irakiske masseødeleggelsesvåpen representerer.

Regjeringen besluttet derfor, hvis det skulle bli aktuelt, som svar på henvendelse fra amerikanske og britiske myndigheter, og etter konsultasjoner med Stortingets organer, å stille til rådighet for en flernasjonal styrke et C-130 Hercules transportfly, fortrinnsvis utstyrt for medisinsk evakuering.

Flyet er operativt. Med besetning og nødvendig støttepersonell vil ca. 30 personer delta. Sikkerheten til disse vil bli tillagt største betydning. Dersom det skulle bli aktuelt, vil Regjeringen ta sikte på å innarbeide i revidert nasjonalbudsjett en tilleggsbevilgning for å dekke kostnadene som antas å være ca. 10 millioner kroner pr. måned for den perioden flyet er stilt til disposisjon.

Regjeringen er opptatt av sivilbefolkningens situasjon i Irak og yter humanitær bistand gjennom frivillige organisasjoner og FN-systemet. Utover den bistand som allerede er gitt, vil Regjeringen positivt vurdere ytterligere humanitær støtte, dersom situasjonen skulle kreve det.

Dersom vi nå faktisk står overfor en fredelig løsning er dette et resultat av den fasthet som er utvist av verdenssamfunnet for å sikre etterlevelse av Sikkerhetsrådets bindende resolusjoner og det er også en seier for FNs generalsekretær personlig som vil styrke verdensorganisasjonen fremover.