Statsråd Hilde Frafjord Johnson

Regjeringens arbeid for menneskerettighetene.

Utviklings- og menneskerettighetsministerens redegjørelse for Stortinget 22. januar 1998.

Innledning

For hundre år siden fattet Stortinget et vedtak som endret synet på menneskeverdet i Norge. Da fikk så og si alle menn stemmerett. Holdningen til menneskeverdet ble endret fra spørsmål om " hvem du er" og "hva du har" til å slå fast at det er nok " at du er". Det tok ytterligere 15 år før vi kvinner også fikk almen stemmerett - slik at det heller ikke lenger var spørsmål om " hva du er".

Femti år senere fattet Norge sammen med de øvrige medlemsstatene i FN et vedtak som har hatt stor betydning for holdningen til menneskeverdet. Da ble Verdenserklæringen om menneskerettighetene vedtatt.

I dag, femti år senere, etter Menneskerettighetserklæringen, er arbeidet for å fremme respekten for menneskerettighetene forankret i en grunnleggende tro på menneskeverdet. Et overordnet mål er å bidra til en verden der alle mennesker er sikret retten til liv og mulighet til et liv i fred, frihet, trygghet og et minimum av velferd. Etterlevelse av menneskerettighetene er grunnlaget for et menneskeverdig liv.

Arbeidet for menneskerettighetene vil prege Regjeringens politikk på alle områder, og utgjøre grunnleggende premisser for politiske beslutninger.

I norsk opinion er det tradisjonelt et kraftfullt engasjement mot krenkelser av menneskerettighetene overalt hvor de måtte forekomme. Vi merker daglig at Regjeringen har sterk støtte i sin prioritering av dette. Målsettingen for vårt engasjement er ganske enkelt å styrke respekten for menneskerettighetene: til beste for vår neste - uansett hvem eller hvor de er.

Vi må være oss bevisst at en konsekvent holdning til menneskerettigheter ikke alltid vil bli godt mottatt av land vi samarbeider med. Dette kan gjelde både i bilaterale kontakter og i internasjonale fora. Vi må være forberedt på at vår politikk kan ha sin pris, både økonomisk og politisk. I gitte situasjoner kan vår prioritering av menneskerettighetshensyn komme til å koste i form av tapte muligheter for norske bedrifter. Det kan også være en politisk kostnad i form av et anstrengt forhold til andre land, faren for å bli sett på som “vanskelig” i internasjonale fora e.l. Dette er belastninger vi må være villige til å ta, dersom vi mener vi kan oppnå bedre etterlevelse av menneskerettighetene ved vår holdning. Det må hele tiden være resultatene for de menneskene det gjelder som driver oss - og som må avgjøre valg av virkemidler. Her må vi også veie raske og klare markeringer opp mot et langsiktig og mindre synlig engasjement som i gitte situasjoner kan gi større resultater. Av og til når en lengst med sterke markeringer - av og til med dialog og samarbeid.

Regjeringens organisering av arbeidet med menneskerettighetene

Da denne regjeringen fikk en statsråd med ansvar for menneskerettigheter såvel som utviklingsspørsmål, var det ikke for å lette arbeids- eller ansvarsbyrden for regjeringens øvrige medlemmer. Tvert imot; de øvrige statsråder vil som før ha ansvaret for menneskerettigheter innenfor sitt eget saksområde. Min oppgave vil være å bidra til økt oppmerksomhet om menneskerettighetene i ulike saker, og å bidra til at den totale innsatsen for menneskerettigheter forsterkes på en samordnet og konsistent måte. Denne oppgaven er ikke begrenset til virket som utviklingsminister. For å kunne gjøre dette vil vi opprette en enhet for arbeid med menneskerettigheter i Departementet.

Regjeringen har vedtatt å opprette et eget utvalg for menneskerettighetsspørsmål. Regjeringens menneskerettighetsutvalg vil bestå av utenriksministeren, justisministeren, nærings- og handelsministeren, olje- og energiministeren samt undertegnede.

Menneskerettighetsforpliktelsene

Rammeverket for menneskerettigheter

Menneskerettigheter skal ikke være et fjernt ideal. Menneskerettighetene kan ikke anvendes etter forgodtbefinnende, tilpasset tiden eller hva som passer oss best. Menneskerettigheter er kort og godt et sett med forpliktelser som Norge og en rekke andre land har påtatt seg. Mange av disse forpliktelsene er svært konkrete, som for eksempel i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter og i Europarådets menneskerettighetskonvensjon. Andre kan i større grad være formulert mer som programerklæringer av mer generell karakter, som FNs konvensjon om sosiale, økonomiske og kulturelle rettigheter og Kvinnekonvensjonen. Forpliktelsene kan være folkerettslig bindende, som konvensjonene jeg har nevnt, eller politisk bindende, slik som vedtakene i OSSE. Blant de grunnleggende menneskerettigheter er:

• Enhver har rett til liv, frihet og personlig sikkerhet.
• Ingen må utsettes for tortur, vilkårlig fengsling eller landsforvisning.
• Enhver har rett til tanke-, samvittighets og religionsfrihet.
• Enhver har rett til menings- og ytringsfrihet.
• Enhver har rett til forsamlingsfrihet og til å ta del i sitt lands styre på demokratisk grunnlag.
• Enhver har rett til arbeid, til nødvendig helse- og sosial omsorg, til utdanning og til å ta del i samfunnets kulturelle liv - i tråd med de ressurser det enkelte land rår over.

Forholdet mellom utvikling og menneskerettigheter - mellom sosiale, økonomiske og kulturelle rettigheter på den ene side og sivile og politiske på den andre

I menneskerettighetsdebatten har ofte de sivile og politiske rettighetene blitt satt opp mot de sosiale, økonomiske og kulturelle rettighetene. Mens vestlige land ofte har fokusert på de sivile og politiske, har mange utviklingsland vært mest opptatt av de sosiale, økonomiske og kulturelle rettighetene. Dette er imidlertid ikke noe enten eller. Det kan nok med rette sies at enkelte menneskerettigheter er verd lite for en som sulter og lider nød. Men fundamentalt sett dreier kampen for menneskerettighetene seg om menneskeverdet - om det enkelte mennesket. Om å verne det enkelte mennesket mot undertrykkelse og utbytting, mot fattigdom og overgrep, mot marginalisering og nedverdigelse. Slik henger også utvikling og menneskerettigheter sammen.

Universalitetsprinsippet

Det er ikke slik at noen menneskerettigheter gjelder i dag og andre i morgen. Det er heller ikke slik at noen gjelder deg og andre gjelder meg. Det er heller ikke slik at noen gjelder for menn og andre for kvinner. Forpliktelsene er universelle.

Mange forsøk har vært gjort på å avvise og bortforklare ansvaret for sivile og politiske rettigheter ved å gjøre dem til en vestlig konstruksjon i strid med egen kultur. Et slikt syn, som bl.a. har vært fremmet av enkelte asiatiske land, har FN’s generalsekretær Kofi Annan avvist med de treffende spørsmålene for sitt eget folk: ”Gråter ikke afrikanske mødre like mye som andre når deres sønner eller døtre drepes eller kvestes av lakeier for et undertrykkende regime? Sørger ikke afrikanske fedre like mye som andre når deres barn kastes i fengsel uten grunn eller tortureres?” Et ståsted i andre kulturer endrer altså ikke menneskeverdet.

Forholdet mellom rettigheter og plikter

Det har med andre ord vært - og er - stadig forsøk på å utvanne menneskerettighetene. Enkelte hevder at de fundamentale rettighetene må balanseres av et sett med grunnleggende plikter. Men menneskerettighetene innebærer plikter for statene, rettigheter for individene; aldri omvendt. Statsminister Tony Blair sier at våre grunnleggende friheter medfører plikten til å støtte også andres menneskerettigheter. Vi har rett og slett ikke lov til å lukke øynene for urett bare fordi det er så mye galt i verden at det kan synes håpløst å ta fatt. Dette er også Regjeringens utgangspunkt. Vi har ingen unnskyldning for ikke å engasjere oss i menneskerettighetsarbeidet. Mange prosesser er i gang for å videreutvikle mennneskerettighetsreglene og sikre etterlevelsen av forpliktelsene; dette vil jeg komme tilbake til senere.

Arbeidet for menneskerettighetene i Norge

Dersom vi med troverdighet skal engasjere oss for menneskerettigheter i forhold til andre land, må vi også feie for egen dør. Regjeringen har derfor igangsatt et arbeid for å inkorporere flere av menneskerettighetskonvensjonene i norsk lov.

Arbeidet for menneskerettigheter er imidlertid ikke en oppgave som kan løses med et vedtak, en budsjettramme eller et antall årsverk. Menneskerettighetsforpliktelsene kan alltid etterleves enda bedre, enda mere, enda lenger. Det har vært eksempler på situasjoner der det internasjonale samfunn, representert ved menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg eller andre institusjoner, har fortalt oss at vi har gjort feil som bør rettes opp. Vi skylder å leve opp til våre forpliktelser. Vår egen etterlevelse av menneskerettighetsforpliktelsene bør etterprøves, ikke minst i jubileumsåret. I 1993 ble den andre Verdenskonferansen om Menneskerettigheter holdt i Wien. Konferansen vedtok bl.a. en handlingsplan, der man forpliktet seg til å utarbeide nasjonale 5-års rapporter. I år skal altså alle land, inkludert Norge, rapportere. Dette er en god anledning for oss til å ta temperaturen på vår egen “menneskerettighets-helse”.

La meg kort redegjøre for noen av de menneskerettighetsspørsmål som berører oss i Norge direkte.

- Urfolk/samenes situasjon

Menneskerettighetene gir den norske staten forpliktelser overfor samene som urfolk. Retten til å dyrke sin egen kultur, bekjenne og praktisere sin egen religion og å bruke sitt eget språk er sentrale elementer i urfolksrettighetene. Urfolk har både individuelle og kollektive rettigheter. Respekt for samisk identitet ligger til grunn for norsk samepolitikk.

I samarbeid med Sametinget og andre organer vil vi arbeide for større rettferdighet nasjonalt som regionalt. Det vil bli fremmet en tilleggsmelding til St.meld. nr. 41 (1996-97) Om norsk samepolitikk. Regjeringen har styrket arbeidet med samespørsmål ved å oppnevne en egen statssekretær og et eget statssekretærutvalg for dette.

Norge arbeider også for urfolks rettigheter internasjonalt. Jeg vil kort nevne et par internasjonale prosesser som kan få virkninger for den norske samepolitikken og samene i Norge. Det forhandles om en FN-erklæring om urfolks rettigheter. Videre arbeides det for å opprette et permanent forum i FN for diskusjon av urfolksspørsmål og koordinering av FN-systemets aktiviteter i forhold til urfolk. Regjeringen støtter dette initiativet. Vi yter også støtte til urfolk i vårt bistandsengasjement.

Det arbeides også med en nordisk samekonvensjon som ledd i videreutviklingen av det nordiske samarbeidet. En arbeidsgruppe tar sikte på å legge fram sin rapport våren 1998.

- Minoriteters rettigheter - inkl. Roma-folket

Ved siden av vårt engasjement for samene vil Regjeringen arbeide for fremme av nasjonale minoriteters interesser. Norge har undertegnet Europarådets rammekonvensjon for beskyttelse av nasjonale minoriteter. Det legges opp til å fremme forslag til samtykke til ratifikasjon for Stortinget rundt påske. Regjeringen har også besluttet å nedsette en tverrdepartemental arbeidsgruppe som skal vurdere hvordan staten kan bedre samordningen av politikken overfor flere av disse nasjonale minoritetsgruppene. Det vil særlig gi anledning til å sette fokus på situasjonen for bl.a. Roma-folket og de reisende, som de også blir kalt.

- Kampen mot rasisme

Norge er langt på vei et flerkulturelt samfunn. Vi må erkjenne at diskriminering på rasistisk grunnlag forekommer her i landet. Dette gjenspeiler seg bl.a. i arbeidsmarkedet. Statistisk Sentralbyrå viser at arbeidsledigheten blant innvandrere er tre ganger høyere enn for befolkningen generelt. Gjennom media får vi stadig rapporter som tyder på rasediskriminering i arbeidsmarkedet. Dette strider mot fundamentale menneskerettigheter. Regjeringen har igangsatt et arbeid med en handlingsplan for tiltak som kan rette på dette. Gjennom forberedelsene til FNs rasismekonferanse i år 2001 kan vi også bidra til kampen mot rasismen på dette plan.

- Flyktninge- og asylpolitikken

Situasjonen for flyktninger og asylsøkere dreier seg også om respekt for menneskerettighetene. I tråd med Regjeringens tiltredelseserklæring om en liberalisering av flyktninge- og asylpolitikken, har Justisministeren nylig sendt ut nye retningslinjer for oppmyking av asylkriteriene. Dette innebærer at det skal bli lettere å få opphold i Norge på asylgrunnlag. Blant annet er det blitt lettere å få asyl på grunnlag av forfølgelse av andre enn hjemlandets myndigheter. Regjeringen har også myket opp praktiseringen av kravet om at asyl må søkes fra det første trygge land en asylsøker kommer til. Dette betyr at flere vil få behandlet søknaden sin i Norge. Tidligere har Regjeringen kunngjort at Norge vil ta imot flere overføringsflyktninger fra FN. Justisministeren vil dessuten gjennomgå praktiseringen av regelverket for opphold på humanitært grunnlag og familiegjenforening med sikte på en oppmyking.

- Bruken av varetektsfengsling

Torturkomiteen i Europarådet har rettet kritikk mot Norge når det gjelder bruken av politiarrest i forbindelse med varetektsfengsling. Dette vil vi gjøre noe med. Det gjelder også asylsøkere med ukjent identitet. Jeg kan i dag meddele Stortinget at Regjeringen nå har informert Europarådets torturkomite om hvilke tiltak som vil bli iverksatt for å rette på situasjonen. Regjeringen vil arbeide for å sikre bedre regler, retningslinjer og praksis på dette feltet. Fengselsstyret har nå satt som mål at overføring av arrestanter fra politiarrest til fengsel skal skje innen ett døgn etter at fengslingskjennelse er avsagt. Riksadvokaten er også innstilt på å gi påtalemyndigheten direktiv om å ta med en uttalelse i fengslingsbegjæringen om hvorvidt siktede er sikret plass i et ordinært varetektsfengsel.

- Funksjonshemmedes rettigheter

Når det gjelder funksjonshemmedes situasjon kan vi neppe gjøre nok for å legge forholdene til rette for et fullt ut menneskeverdig liv. I hele spekteret fra bearbeidelse av holdninger via veiledningstiltak til bygging av adkomstramper må vi anstrenge oss for å redusere konsekvensen av funksjonshemmingen for den enkelte. Sosialministeren arbeider nå med en oppfølging av FN's standardregler for like muligheter for funksjonshemmede i Regjeringens reviderte handlingsplan for funksjonshemmede 1998-2001. Den vil inkludere tiltak når det gjelder tilgjengelighet, brukermedvirkning og arbeid for funksjonshemmede.

- Likestillingsspørsmål

Menneskerettigheter er i år et særskilt satsningsfelt for FN’s kvinnekommisjon. Dette vil komme til uttrykk også i nasjonale initiativ. Aktuelle tema er at kvinners arbeid må bli vurdert og lønnet etter samme målestokk som menns arbeid. Særlig viktig er innsatsen for å bekjempe voldtekt og andre overgrep.

Årlig rapport om arbeidet for menneskerettighetene

Hovedansvaret for de spørsmål jeg har nevnt hører til andre statsråders ansvarsområde. For å etterprøve vår egen innsats for menneskerettighetene vil Regjeringen ved utgangen av året utgi den første årlige Rapport om Menneskerettighetene, der norsk innsats for menneskerettigheter såvel hjemme som ute vil bli redegjort for. Rapporten vil bli skrevet for et bredere publikum. Vi vil legge forholdene til rette for at den kan bli et nyttig instrument for det samlede norske arbeid med menneskerettigheter.

Arbeid for menneskerettighetene internasjonalt

Rapporter viser at menneskerettighetssituasjonen rundt om i verden er deprimerende lesning.

• Mer enn en fjerdedel av verdens befolkning lever under fattigdomsgrensen - det store flertall er kvinner og barn;
• i minst 124 land ble fanger torturert, mishandlet og voldtatt i 1997;
• i 94 land ble samvittighetsfanger eller “mulige” samvittighetsfanger fengslet;
• i 69 land ble det rapportert om utenomrettslige henrettelser eller “mulige utenomrettslige henrettelser” ifjor;
• 140 millioner barn får ikke et grunnskoletilbud;
• 250 millioner barn er i arbeid - ofte til skade for barnets oppvekst og framtid.

Disse tallene må ned. Derfor vil vi prioritere arbeidet med å styrke menneskerettighetene i land som bidrar til slike statistikker.

Det finnes samtidig lyspunkter i menneskerettighetsarbeidet. Det er en utvikling i holdningen internasjonalt. Det er ikke lenge siden repressive regimer kunne påberope seg indre anliggender som forsvar mot anklager om menneskerettighetsbrudd. I dagens verden aksepterer flere land enn før at brudd på menneskerettigheter er et internasjonalt anliggende. Flere nasjoner erkjenner egne overgrep og aksepterer samarbeid med andre land for å rette på forholdene. Valget av Mary Robinson som ny høykommisær for menneskerettigheter og opprustingen av FN-innsatsen er et eksempel på styrkingen av arbeidet internasjonalt. Vi ser en klar vekst i frivillige organisasjoners innsats, kompetanse og innsikt. Dette viser at engasjementet for menneskerettigheter er økende såvel i kvalitet som i kvantitet.

Virkemidler i kampen for menneskerettighetene

Regjeringen vil følge en mer markert og mer konsekvent menneskerettighetspolitikk internasjonalt. Vi vil påtale grove brudd på menneskerettighetene, og vi vil arbeide systematisk med tiltak som kan føre til økt respekt for disse rettighetene.

Her vil en ofte stå overfor vanskelige valg mellom virkemidler. På den ene siden vil offentlig kritikk og klare markeringer ofte være nødvendig for å vise våre holdninger. På den andre siden har det flere ganger vist seg at en har kommet lenger med å bygge opp gjensidig tillit og gå inn i en dialog.

Vi må i denne sammenhengen aldri tape målet av syne; vårt valg av midler må alltid avgjøres av hensynet til de mennesker vi ønsker å støtte. Umiddelbare konsekvenser må avveies mot mulige langsiktige konsekvenser. Signaleffekt i Norge og internasjonalt må avveies mot muligheter for konkrete forbedringer i vedkommende land. Grunnlaget for alle våre vurderinger må hele tiden være hva som er til det beste for det enkelte mennesket.

Nettopp her ligger den aller største utfordringen, nemlig å finne fram til det sett av virkemidler som gir best resultat i den enkelte situasjon.

Dette lå til grunn for daværende parlamentarisk leder Bondeviks innlegg i menneskerettighetsdebatten i Stortinget 28. november 1996, der han trakk opp en tiltaks-skala fra "forbud og full boikott til positiv støtte". Selv om denne først og fremst var knyttet til økonomisk samkvem, er poenget likevel en skala for tilpassing av virkemidler etter oppgaven. La meg få utdype dette perspektivet i en presentasjon av politiske, økonomiske, bistandsmessige og multilaterale virkemidler. Regjeringen vil ta i bruk alle disse virkemidlene på en mer systematisk og strategisk måte i arbeidet for å styrke menneskerettighetene internasjonalt. Jeg vil her gå inn på saker som også ligger innenfor utenriksministerens ansvarsområde. Han har i sin redegjørelse slått fast betydningen av menneskerettighetene i utenrikspolitikken. Vi vil arbeide nært sammen om disse spørsmålene, for å sikre best mulig virkning av Norges innsats for menneskerettigheter internasjonalt.

Den politiske skala

Politiske samtaler og besøk gir mange muligheter til å ta opp menneskerettighetsspørsmål med andre lands myndigheter. Dette gjøres jevnlig, enten i full offentlighet eller i det stille. Det er bred politisk enighet i Norge om at det er viktig å føre en kritisk dialog med regimer vi er uenige med, og som vi synes det er grunn til å kritisere.

Nivået på diplomatisk kontakt og representasjon kan være et signal om ønske om kontakt eller uttrykk for misnøye. Generelt er det Regjeringens holdning at det er en fordel å ha kanaler for formidling av norske synspunkter, også i land der vi er kritiske til myndighetene. Politisk isolasjon kan f.eks. medføre at et regime får færre impulser fra utlandet og blir enda mer undertrykkende.

For 25 år siden førte Pinochets brutalt undertrykkende regime i Chile til at flere land reduserte sitt nærvær og trakk sine ambassadører hjem – noen i protest mot juntaen, andre som resultat av stagnasjon i de bilaterale forbindelser. Norge valgte den gang å beholde ambassadøren på plass i Santiago. Det vakte kritikk, og det kan ikke ha vært noen lett beslutning å ta. Men, i dag vet vi at den uomtvistelig var riktig. Vår ambassadør Frode Nilsen klarte å bearbeide myndighetene på stedet slik at han fikk et stort antall fanger ut av landet. Et annet eksempel på betydningen av nærvær er Sør-Afrika under apartheid-regimet. Vårt Generalkonsulat i Cape Town holdt tett kontakt med opposisjonsgrupper og frivillige organisasjoner under apartheid-regimet, og ga omfattende moralsk og praktisk støtte.

Begrensninger i utstedelse av visum til representanter for et regime er et annet klart politisk uttrykk for kritikk av deres politikk. Norge har innført slike begrensninger for representanter for myndighetene i Burma og Nigeria. Også andre former for begrensninger i samkvem - f.eks. idrettsboikott - har vært benyttet som politisk virkemiddel.

Den økonomiske skala

Norske myndigheter har også ulike virkemidler til påvirke handelen med og investeringer i andre land:

I den norske debatten kan en ofte få inntrykk av at en står overfor valget mellom “full stopp” og “full speed” på dette området. Det er sjelden tilfelle. Full økonomisk boikott vil bare kunne være aktuelt i helt spesielle tilfeller, f.eks. i tilfellet apartheidregimet i Sør-Afrika eller når Sikkerhetsrådet vedtar slike tiltak, som er tilfelle med Irak. Det finnes et bredt spekter av sanksjonstiltak i FN-regi. Regjeringen vil være varsom med å innføre ensidige tiltak. Dette er viktig også av hensyn til respekten for internasjonale kjøreregler. Bredere internasjonale tiltak som gjøres i samarbeid med andre land vil dessuten ha betydelig større vekt. Norge har blant annet tatt til orde for internasjonale sanksjoner mot Nigeria i FN-sammenheng. Hittil har det ikke vært oppslutning om dette. Regjeringen vil imidlertid påny ta opp dette spørsmålet i FN.

Det finnes imidlertid langt flere virkemidler langs den økonomiske skalen som kan brukes i forhold til land med grove brudd på menneskerettighetene. Et slikt virkemiddel er bl.a. å oppfordre norske bedrifter til å la være å engasjere seg økonomisk i land på grunn av deres alvorlige brudd på menneskerettighetene og manglende vilje til dialog. Dette gjelder i dag Iran og Burma. Det er ikke noen lovfestede forbud mot økonomiske forbindelser med disse landene, men offentlig støtte til handelsfremmende tiltak vil ikke bli gitt. Slike oppfordringer vil bare gjelde et begrenset antall land der menneskerettighetssituasjonen er spesielt vanskelig og hvor dialog ikke er mulig.

Norske myndigheter har i tillegg en rekke virkemidler vi bruker, eller kan la være å bruke, for å stimulere til handel og investeringer. Dette er for eksempel det generelle tollpreferansesystemet (GSP) og flere bistandsfinansierte næringslivsordninger. I tillegg kommer bistand fra Eksportrådet og utenrikstjenesten til næringslivets markedsfremstøt. Bruken av slike virkemidler vil i større grad bli avstemt i forhold til menneskerettighetssituasjonen i ulike land.

Den bistandsmessige skala

Vår utviklingspolitikk og vår bistand byr også på en rekke virkemidler for menneskerettigheter. Utviklingshjelpen er i seg selv et bidrag til å fremme de økonomiske, sosiale og kulturelle rettighetene. I mange samarbeidsland er samarbeidet om menneskerettigheter og demokratiutvikling blitt en hovedsektor. Tiltakslisten er lang og omfattende, fra faglig rådgiving til konkret menneskerettighetsovervåking og bygging av rettsstaten. Etiopia og Zambia er typiske eksempler på dette. Vi vet av erfaring at påvirkning gjennom overtalelse og overbevisning kombinert med praktiske tiltak er mer bærekraftig enn det som påtvinges gjennom sanksjon og straff. Vi oppmuntrer derfor til samarbeid mellom norske institusjoner og tilsvarende institusjoner i samarbeidsland for overføring av kunnskap og kompetanse. I tillegg gir vi støtte til frivillige organisasjoner. Regjeringen vil styrke dette arbeidet innenfor norsk utviklingshjelp.

Utviklingen i mange av våre samarbeidsland når det gjelder demokrati og respekt for menneskerettighetene går i positiv retning.

Det er imidlertid dessverre slik at det vil kunne bli grunn til å reagere på brudd på de sivile og politiske menneskerettighetene i et samarbeidsland. Et slikt eksempel er de palestinske områdene der vi gjentatte ganger har tatt opp brudd på menneskerettighetene. I slike situasjoner vurderer vi først om bistanden til menneskerettighetstiltak bør økes. Dette vil også være et signal til mottaker. Dersom dette ikke er mulig, må vi vurdere andre tiltak som dreining eller reduksjon av den samlede bistanden til landet, å holde deler av den tilbake eller, i ekstreme tilfelle, avbryte samarbeidet helt. Dette er selvsagt en reaksjon vi ønsker å unngå. Derfor er det viktig at våre synspunkter er klare for mottakerlandet og at vi har en kontinuerlig dialog.

Et avbrudd i samarbeidet vil få store følger for de som virkelig trenger vår bistand. Det kan også gå utover vår mulighet til å ivareta fattige menneskers økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter og våre muligheter til arbeid med fred og forsoning og å støtte opp om demokratiske krefter i landet. Dette må alltid være et viktig hensyn i våre avveininger.

Den multilaterale skala

Det multilaterale arbeidet for menneskerettigheter omfatter såvel etterlevelse som videreutvikling av det internasjonale regelverk.

FN er det viktigste forum for norsk offentlig kritikk av menneskerettighetsovergrep. Gjennom behandling av forslag til resolusjoner uttrykker Generalforsamlingen og Menneskerettighetskommisjonen det internasjonale samfunns oppfatning av forholdene i et land. Vi deltar for å bidra til å sette søkelys på krenkelser av menneskerettighetene. Norge er kandidat for å bli valgt inn som medlem av Menneskerettighetskommisjonen for en treårsperiode fra 1999. Dette er en oppgave Regjeringen vil prioritere høyt.

I tillegg til sanksjonsmidlene, rår FN over nyttige verktøy som kan brukes i arbeidet for menneskerettighetene. FN har både overvåkningskomiteer for de forskjellige konvensjonene og mer spesifikke undersøkelsesmekanismer. Vi arbeider også for å innføre klageadgang ved brudd på Kvinnekonvensjonen og inspeksjonsadgang i Torturkomiteen. Menneskerettighetskommisjonen oppnevner spesialrapportører for utvalgte land, og såkalte tematiske rapportører for å undersøke bl.a. påstander om brudd på religionsfriheten, begrensninger i ytringsfriheten eller mulige overgrep mot internt fordrevne personer. Et eksempel på dette er Algerie som utenriksministeren har vært inne på, der FN gjennom Høykommisæren for menneskerettigheter arbeider for å sende spesialrapportører for utenomrettslige henrettelser og tortur.

I vårt arbeid i Menneskerettighetskommisjonen vil vi legge vekt på å styrke undersøkelsesmekanismenes arbeid. FN's høykommissær for Menneskerettigheter er svært viktig for det internasjonale menneskerettighetsarbeidet. Dette arbeidet er sterkt begrenset av mangel på ressurser. Regjeringen tar nå til orde for et internasjonalt krafttak på dette området. Jeg kan i dag meddele Stortinget at vi vil gå foran med tilsagn om bidrag på NOK 10 mill. fra midlene til hjelp til flyktninger og menneskerettighetstiltak (kap. 191), til et fond som kan støtte Høykommisær Mary Robinsons arbeid i kampen for menneskerettighetene.

Behov for flere og bedre mekanismer gjelder også overholdelse av grunnleggende folkerettslige regler. Regjeringen vil derfor at Norge fortsatt skal være en pådriver for etableringen av en global straffedomstol for de alvorligste internasjonale forbrytelser. Etableringen av ad hoc-tribunalene for det tidligere Jugoslavia og Rwanda har ført til gjenopptakelse av drøftingene i FN om en slik domstol. Vi ser nå hvor viktig det er for fredsprosessen bl.a. i Bosnia at folk opplever at rettferdigheten kan skje fyllest ved at de verste krigsforbrytere blir stilt for retten og dømmes. Slik kan en internasjonal straffedomstol med universell støtte bidra til fredsbygging, forsoning og demokrati. Det er på denne bakgrunn vi fra norsk side vil delta engasjert og aktivt på den forestående traktatkonferansen i Roma i juni i år.

Domstolene for det tidligere Jugoslavia og Rwanda trenger å styrke sin effektivitet. Regjeringen vil gi mer ressurser til disse tribunalene for å bidra til dette.

Den nye europeiske Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg, som trer i funksjon 1. november i år, vil være bedre rustet til å behandle det økende antall klagesaker som følger av opptaket av nye medlemsland. Regjeringen vil understreke behovet for å samordne engasjementet i Europarådet med Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa, OSSE. Utenriksministeren har i dag gjort rede for våre ambisjoner for formannskapet. Jeg vil bare understreke at Norge fortsatt vil være aktiv med å påtale brudd på OSSE-forpliktelsene. I tillegg vil vi engasjere oss i løsning av konflikter og bidra økonomisk til å legge forholdene til rette for bedre etterlevelse av menneskerettighetene.

Det viktigste menneskerettighetsarbeidet i internasjonale fora dreier seg om å sikre at menneskerettighetsforpliktelsene blir etterlevd. Regjeringen vil imidlertid også legge vekt på en aktiv deltakelse i arbeidet for å videreutvikle de menneskerettighetsregler vi har. Vi er sterkt engasjert i arbeidet for å hindre at barn brukes som soldater, å sikre et mer effektivt forbud mot salg av barn, å etablere strengere regler mot skadelig barnearbeid, å bedre beskyttelsen for menneskerettighetsforkjempere og å styrke rettsvernet ved unntakstilstand og i interne konflikter.

Den internasjonale arbeidsorganisasjonen, ILO, har et særskilt ansvar for å følge opp arbeidet med overholdelse av grunnleggende arbeidsstandarder. Regjeringen vil delta i arbeidet om dette for en ILO-erklæring som skal drøftes på arbeidskonferansen i år.

Jeg vil også nevne mer ad hoc-pregede internasjonale fora, som barnearbeidskonferansen som ble holdt i Oslo sist høst. Regjeringen vil nå innta en pådriverrolle for å følge opp handlingsplanen som ble vedtatt på konferansen. Dette vil være et viktig bidrag for å få slutt på barnearbeid i tråd med FN's Barnekonvensjon. Vi tar også sikte på å delta aktivt i utarbeidelsen av en ILO-konvensjon som vil forby skadelige former for barnearbeid.

Dialog som fremgangsmåte

Den tiltaksskalaen jeg nå har redegjort for, fra "full speed til full stopp", viser at vi må avpasse virkemidler etter oppgaven. I engasjementet for å styrke respekten for menneskerettighetene i et land, kan vi spille på alle muligheter for kontakt og påvirkning. Politiske samtaler kan følges opp med konkrete tilbud om hjelp til å bedre forholdene og kombineres med kritikk i multilaterale organisasjoner. Slik jeg ser det er det ingen motsetning mellom å fremføre kritikk og engasjere seg for å bedre situasjonen, tvert imot.

Et engasjement for menneskerettighetene i et land ut over påtale i internasjonale fora, vil jeg kalle en menneskerettighetsdialog. En dialog må alltid være behovsorientert og tilpasset forholdene i det landet det gjelder. Jeg vil gjerne komme litt nærmere inn på slik dialog, som jeg anser å være et stadig mer sentralt ledd i vår menneskerettighetspolitikk. Dialog er ikke det samme som koseprat. Dialog åpner muligheten for å framføre bekymring og konstruktiv kritikk mer direkte, inngående og utdypende enn ved ensidige markeringer.

Kina er et godt eksempel på en pågående menneskerettighetsdialog. Regjeringen forsterker nå det samarbeidet. For å støtte opp om dialogen på politisk nivå, gir vi økonomisk og faglig assistanse gjennom en rekke prosjekter. Dette inkluderer samarbeid med menneskerettighetsmiljøer, oppbygging av en rettsstat og utvikling av lokalt selvstyre. Samtidig som vi nå kan se visse tegn til positiv utvikling, tar vi opp Kinas brudd på menneskerettighetene, slik som av utenriksministeren under statsbesøket til Kina.

Tyrkia er også et eksempel på et land vi legger vekt på å ha en dialog med. Forrige fredag besluttet tyrkisk høyesterett å forby landets største parti, det islamittiske partiet Refah. Dette er et alvorlig slag mot ytrings- og organisasjonsfriheten i Tyrkia. Regjeringen tok dette senest i går opp med tyrkiske myndigheter. Besøket til den tyrkiske visestatsminister Bulent Ecevit i Oslo sist november ga en god anledning til å sette fokus på forekomsten av tortur, ytringsfrihetens vilkår, fengsling av journalister og parlamentarikere og på kurdernes situasjon. Som et ledd i denne menneskerettighetsdialogen har jeg sagt ja til en invitasjon til å besøke Tyrkia til høsten. Regjeringen er opptatt av å kunne å supplere den politiske dialogen med støtte til praktiske og konkrete bilaterale samarbeidsprosjekter for bedre menneskerettighets-forholdene i Tyrkia, bl.a. på justissektoren. Vi ønsker også å fokusere på forholdene for barn og ungdom i et menneskerettighets-perspektiv.

Et land som Burma har hittil avslått dialog med Norge. Opposisjonen som vant det seneste valget oppfordrer dessuten til avståelse fra dialog og til boikott. I slike tilfeller er det berettiget å ta i bruk sterkere virkemidler, slik Regjeringen nå har gjort. Man kan imidlertid også tenke seg en dialog uten partner på myndighetssiden. I Nigeria støtter Norge et beskjedent, men nyttig samarbeid om menneskerettighetsprosjekter i regi av frivillige organisasjoner.

Chile og Sør-Afrika var lenge synonymt med de aller groveste brudd på menneskerettighetene. Omfattende menneskerettighetsbrudd fant hver dag sted bak lukkede dører. I dag er Chile såvel som Sør-Afrika aktive forkjempere for menneskerettighetene, men det finnes likevel fortsatt altfor mange slike lukkede dører rundt om i verden. I motsetning til for 25 år siden, er imidlertid mange av disse dørene ulåst - eller sågar på gløtt for engasjement fra omverdenen. Menneskerettigheter er, som nevnt, stort sett akseptert som et internasjonalt anliggende. Dette gir oss omfattende muligheter for praktisk innsats mot brudd på menneskerettighetene. Disse mulighetene overstiger vår kapasitet, men sammen med stadig flere land som engasjerer seg i kampen for menneskerettigheter er det håp om at stadig nye dører kan lukkes opp for å lufte ut, kaste lys over situasjonen og slippe hjelpen inn.

Det er viktig at vår politikk ikke blir dominert av det som kalles for "CNN-effekten": Inn når kamera slås på, ut når lyskasterne skrues av. Vi må forholde oss til menneskerettighetsbrudd uansett hvor de skjer i verden. Det er alvoret i menneskerettighetsituasjonen som skal drive oss, ikke mer eller mindre tilfeldige medieoppslag. Hvilke virkemidler vi velger vil også måtte avhenge av de ressurser vi har til disposisjon. For å kunne ta på oss oppgaver for å styrke menneskerettigheter i et annet land, må vi ha kompetanse for oppgaven. Vi må kunne bringe nyttig, relevant og målrettet kompetanse til torgs når vi går inn i prosjekter for å øke respekten for menneskerettighetene. Vår innsats bør også avstemmes med andre likesinnede land. Ingen bør "gå fri" fra grove brudd på menneskerettigheter i dagens verden, men vi verken kan eller skal ta på oss alle oppgavene.

Ulike kanaler for påvirkning: frivillige organisasjoner og media-støtte

Menneskerettighetsengasjementet i en rekke norske frivillige organisasjoner er gledelig. Disse har et utstrakt samarbeid og kontaktnett med miljøer i andre land. I mange land er det lokale menneskerettighetsforkjempere som arbeider under personlig risiko og vanskelige forhold for å styrke ytringsfriheten, faglige rettigheter eller andre rettigheter. Disse fortjener respekt og støtte. En arbeidsgruppe i FN arbeider under norsk ledelse med utkast til en erklæring som skal bidra til å sikre disse menneskerettighetsforkjemperne tryggere arbeidsforhold. Det er grunn til å håpe at en erklæring kan vedtas i år.

Innsatsen fra mange norske organisasjoner er helt sentral for å gi faglig assistanse, økonomiske bidrag og politisk støtte til kolleger, søsterorganisasjoner og menneskerettighetsorganisasjoner mange steder i verden. Frivillige organisasjoner har ofte mulighet til å få kontakter og gi hjelp på måter myndighetene ikke har anledning til. I Norge har vi en grunnleggende tro på at sterke frivillige organisasjoner er en positiv drivkraft i oppbygging av et samfunn med demokratiske institusjoner og deltakelse av store grupper av befolkningen på alle plan. Det gleder meg å registrere at også næringslivet vet å verdsette den betydelige kompetanse menneskerettighetsorganisasjonene kan tilby.

Dessverre er det mange regjeringer som ser kritiske organisasjoner som en trusel og anklager dem for samfunnsnedbrytende virksomhet. De er også negative til utenlandsk finansiering av slike organisasjoner, spesielt fra andre lands myndigheter. Vi kan bidra med økonomisk støtte i forskjellige former, og vi vil fortsette praksisen med å støtte menneskerettighetstiltak gjennomført av norske og internasjonale organisasjoner. Vi vil også støtte lokale organisasjoner, både direkte og gjennom støtte til Det norske menneskerettighetsfondet, som er etablert av de største norske humanitære organisasjonene. Vår støtte går til organisasjoner som samler dokumentasjon og sprer informasjon om brudd på menneskerettighetene, gir assistanse til ofre for slike brudd, driver opplæringstiltak for lærere, rettsvesenet, journalister, leger eller andre grupper, organiserer tiltak for å styrke ytringsfriheten, m.m.

Vi gir også betydelig støtte til uavhengige media. Dette gjelder bl.a. støtte til aviser og radiosendinger. Dette er ikke bare et uttrykk for støtte til ytringsfriheten, men også en mulig kime til mobilisering og motivasjon for videre arbeid for menneskerettighetene i land med alvorlige brudd på disse. Ytringsfriheten er sentral i arbeidet med å sikre de andre menneskerettighetene. Vi blir stadig minnet om betydningen av frie media for samfunnsutviklingen. I land der myndighetene i stor grad kontrollerer og manipulerer media kan støtte fra eksterne givere bidra til å gjøre alternativ informasjon tilgjengelig.

Menneskerettighetene i utviklingssamarbeidet

Bistandens betydning for menneskerettighetene

Det å arbeide for å redusere fattigdommen og sikre enkeltmenneskers grunnleggende behov er i seg selv å fremme menneskerettighetene. Norsk utviklingshjelp og støtte til humanitære organisasjoner er ledd i dette arbeidet. I mange av våre samarbeidsland er det behov for en bedre etterlevelse av menneskerettighetsforpliktelsene. Disse landene har imidlertid ofte en hardt presset statsadministrasjon og et dårlig utbygd rettsvesen. Noen mangler utbygde demokratiske institusjoner og har få aktive frivillige organisasjoner som kan være pressgrupper for positive endringer. Derfor vil det være et utviklingspolitisk mål å øke vår bistand til styrking av rettsvesen, valgsystemer og fagmiljøer på menneskerettigheter, bare for å nevne noe.

Jeg har tidligere sagt litt om vår bistand til å styrke respekten for menneskerettigheter og demokrati i mottakerlandene. Gjennom demokratireformer i et flertall av våre samarbeidsland er mulighetene for samarbeid og resultater på dette området blitt mye bedre. NORAD, i samarbeid med Institutt for menneskerettigheter, utarbeider nå forslag til retningslinjer for menneskerettigheter i bistanden. På denne måten vil vi bidra til at vår bistand fremmer respekten for de sivile og politiske rettighetene. Her vil Regjeringen styrke innsatsen. Dette er et viktig supplement til mye av den øvrige bistanden, som er rettet mot bedre oppfyllelse av de økonomiske, sosiale og kulturelle rettighetene.

Menneskerettighetenes betydning for utvikling

Nå satser vi enda sterkere på menneskerettighetene i norsk bistand. Flere studier konkluderer med at utviklingsprosjekter lykkes oftere og bedre i land som respekterer særlig de sivile rettighetene. Dette henger sammen med at myndighetene oppfører seg mer ansvarlig når innbyggerne nyter et rettsvern og det derfor er rom for kritikk og ettersyn. Kort sagt fører vern om menneskerettighetene til ansvarliggjøring av myndighetene overfor folket, noe som igjen har positiv utviklingseffekt. Det er altså en sterk gjensidig påvirkning mellom bedre oppfyllelse av de sivile og politiske rettighetene på den ene siden og de økonomiske, sosiale og kulturelle på den annen.

Menneskerettighetene og næringslivet

"Etikk og butikk"

Norsk næringsliv har vendt blikket langt utover landegrensene og er nå engasjert over hele verden. De fleste bransjer og større bedrifter har egne internasjonaliseringsstrategier og internasjonale handelspartnere. Mange selskaper har også investert i utlandet og har nært samarbeid med utenlandske selskaper og myndigheter. Det at norsk næringsliv nå hevder seg godt i internasjonal konkurranse og i internasjonal handel, har mange positive sider. Økt økonomisk samkvem kan i seg selv bidra til å åpne opp for nye impulser, også på menneskerettighetsområdet. Samtidig reiser dette en rekke utfordringer både for bedrifter og myndigheter. Det er nyttig for begge parter å diskutere noen av disse problemstillingene sammen. Dette er grunnen til at Regjeringen har vedtatt å opprette et eget forum for dialog med næringslivet.

Etikk og butikk har ofte blitt presentert som ytterpunkter eller motsetninger i menneskerettighetsdebatten. Tidligere valgte næringslivsledere ofte å avvise problemstillingen med å hevde at “politikk er politikk, butikk er butikk”. Den tiden er nå forbi. Jeg opplever at det har vært en betydelig holdningsendring i NHO og deler av næringslivet på dette området. Det erkjennes nå at etikk og butikk ikke kan holdes adskilt. Fra Regjeringens side opplever vi nå et betydelig engasjement i disse spørsmålene.

Blant myndigheter, forbrukere og jeg tror i bedriftene selv er det klare forventninger til bedriftenes etiske standard utenlands. Vi forventer at de skal ta med seg normer og holdninger som er akseptert i Norge, blant annet når det gjelder arbeidstakeres rettigheter og miljøspørsmål. Folk skal kjenne igjen Norge – norske standarder og verdier - når de treffer norske bedrifter ute.

Dette stiller krav til en bevisst holdning i bedriftene til hvor de skal satse og hvordan forholdene skal være på stedet. Økonomiske kalkyler er ikke nok. Den bevisste forbruker har gjort at mange bedrifter ser at det er i deres egen interesse å unngå å bli forbundet med undertrykkende regimer eller uverdige arbeidsforhold. Oppmerksomheten om barnearbeid er et godt eksempel. Jeg tror det vil bli mer fokus også på andre forhold i tiden fremover, som arbeidstakerrettigheter. Bedrifter vil også være opptatt av stabile politiske forhold for å sikre sine investeringer og handelsforbindelser, og regimer som ikke tillater opposisjon og gradvise forandringer, kan fremstå som potensielt ustabile. Både av kommersielle og etiske grunner er det økende interesse fra næringslivet for politiske og menneskerettslige forhold.

I Norge har fagbevegelsen i lang tid engasjert seg i menneskerettighetsfremmende arbeid, og næringsorganisasjonene har kommet stadig sterkere på banen. NHOs nye “sjekkliste for bedrifter som satser internasjonalt” vil kunne bidra på en positiv måte til den videre dialog om disse spørsmålene. I tillegg har endel bedrifter tatt initiativ til å utarbeide egne etiske retningslinjer og ansette personell med menneskerettighetskompetanse. Dette er prisverdig, og vil tjene som eksempler til etterfølgelse. Vi på vår side vil styrke vår kapasitet til å være samtalepartner og informasjonskilde for norske bedrifter når det gjelder menneskerettighetsspørsmål i internasjonal næringsvirksomhet.

Regjeringen oppretter nå som nevnt et konsultativt organ med representanter for berørte departementer, nærings- og arbeidstakerorganisasjoner, menneskerettighetsorganisasjoner og relevante forskningsmiljøer. Det konsultative organet skal ledes av Utenriksdepartementet. Det skal være et forum for å diskutere problemer næringslivet møter ved sitt engasjement i utlandet. Første møte i Det konsultative organet er berammet til den 5. februar i år.

Det er etablert et utvalg på politisk nivå som også skal arbeide med disse spørsmålene. Det består av statssekretærene i Utenriksdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet og Olje- og energidepartementet.

Vi vil også styrke Utenriksdepartementets kapasitet til å gi næringslivet informasjon om menneskerettighetsspørsmål når de vurderer et mulig økonomisk engasjement. Vi er i ferd med å etablere et kontaktpunkt for slike henvendelser i departementet.

Disse tiltakene skulle illustrere at vi som myndigheter stiller oss åpne for konsultasjoner fra bedrifter og næringsorganisasjoner i mange vanskelige avveininger på menneskerettighetssiden.

Vi som myndigheter kan gi informasjon, stille vår kompetanse til disposisjon og delta i en dialog med næringslivet. Men den endelige beslutning om økonomisk engasjement vil måtte ligge i vedkommende bedrift. Det er snakk om beslutninger som ofte har store og langsiktige økonomiske konsekvenser. Derfor er den bevisstgjøringen som skjer i næringslivet selv så viktig.

Hvilke forventninger vi har til bedrifters vurdering av menneskerettighetssituasjonen avhenger blant annet av hvilket tidsperspektiv de har. Dersom det er snakk om langsiktige investeringer, vil vi forvente at slike hensyn kommer sterkere inn enn om det gjelder kortsiktige handelstransaksjoner. Det er også enklere for bedrifter å ta hensyn til slike vurderinger før beslutning om investering fattes. Dersom situasjonen i landet, eller vurderingen av den, endrer seg senere, er det mye vanskeligere å trekke seg ut. Dette gjelder bl.a. endringer i de politiske rammebetingelsene

Internasjonaliseringen av vår petroleumsindustri representerer en særlig utfordring for Norge som oljenasjon. For å utvikle sin teknologi, markedsposisjon og konkurranseevne trenger norske selskaper i denne sektoren å kunne operere internasjonalt.

Det er med andre ord ikke et spørsmål om norsk oljenæring skal ta del i internasjonaliseringen, men hvordan man håndterer de utfordringer dette stiller industrien overfor. Det hører dessverre med til realitetene at de største deler av verdens petroleumsressurser er konsentrert i land der politiske institusjoner, demokrati og menneskerettigheter står svakt. Dersom forholdene legges til rette for det, er det en mulighet for at petroleumsvirksomheten og inntektene fra den kan fremme den politiske og økonomiske utvikling i disse landene. Dessverre er det ikke vanskelig å finne tragiske eksempler på det motsatte.

Statoil og andre norske selskaper har idag et betydelig internasjonalt engasjement. I denne sammenheng kan det være verdt å huske på at retningslinjene for Statoils virksomhet er trukket opp av Regjering og Storting. Stortinget har vedtatt at statsoljeselskapet skal operere kommersielt på linje med de private selskapene. Statoil er imidlertid oppfordret til å holde nær kontakt med myndighetene og samtidig legge til grunn Stortingets synspunkter når det gjelder norsk næringslivs forhold til menneskerettigheter og miljø. Dette innebærer at Regjeringen forventer en særlig årvåkenhet fra statlige selskapers side, ikke minst på disse følsomme områdene.

Før jeg forlater dette temaet, vil jeg igjen understreke betydningen av at selskapene har et grundig gjennomtenkt forhold til hvilke land de engasjerer seg i. Som jeg har vært inne på tidligere er det land hvor Regjeringen stiller seg kritisk til nye engasjementer. Når det gjelder spørsmålet om eventuell avvikling av et allerede eksisterende engasjement, vil virkningen av dette - ikke minst for menneskerettighetssituasjonen måtte vurderes svært nøye.

Petroleumsfondet og nye retningslinjer

Når regjeringen forventer at næringslivet skal ta hensyn til menneskerettighetssituasjonen i sine beslutninger om investeringer, er det naturlig at vi også stiller krav til investeringer av statens penger. Staten er som kjent en stor investor ved plassering av midlene i Petroleumsfondet. Spesielt i forhold til miljø og menneskerettigheter ønsker vi imidlertid å lage klarere retningslinjer enn de som nå foreligger. Regjeringen vil derfor komme tilbake til Stortinget i løpet av våren med forslag om supplering av retningslinjene for forvaltning av Petroleumsfondet.

Avslutning

Handlingsplanen for menneskerettigheter

Jeg har nå gått gjennom de ulike virkemidler vi har til disposisjon i kampen for menneskerettighetene. Regjeringen vil ta alle disse aktivt i bruk for å forsterke arbeidet for menneskerettighetene fra norsk side. Jeg kan i dag informere Stortinget om at Regjeringen vil utarbeide en handlingsplan for menneskerettighetsarbeidet. Den vil bli forelagt Stortinget til høsten, i form av en stortingsmelding. I utarbeidelsen av handlingsplanen vil regjeringen gjøre bruk av hele spekteret av samarbeidsorganer, konsultasjoner og andre fora på menneskerettighetsområdet for å sikre bredest mulig dialog, tilfang av innsikt og synspunkter. Menneskerettigheter er et tema som fordrer - og som fortjener - et bredt engasjement fra hele det norske samfunnet.

50-års jubileet

Den beste 50-årsfeiringen av Verdenserklæringen om menneskerettighetene ville være at vi styrker kampen for menneskerettighetene. Det er mange arrangementer på gang for å markere jubileet, og Regjeringen vil bidra på ulike måter. En slik feiring bør inkludere alle, skoleelever som foreldre, gamle som unge, aktivister som sofaslitere.

Menneskerettighetene gjelder oss alle - menneskerettighetene angår oss alle. Alle har vi samme menneskeverd. Når den enkelte trampes på er det vår plikt å stille opp. Når det står om livet for mennesker - om menneskeverdet, om frigjøring fra undertrykkelse og overgrep, da er det bare handling som betyr noe. Det er en slik felles dugnadsinnsats som vil være den mest verdige 50-års markeringen.