Utviklings- og menneskerettighetsminister Hilde Frafjord Johnson

Skolenes U-landsaksjon. Barnetegningsutstilling i Stavanger.

Åpning ved utviklings- og menneskerettighetsminister.
Kulturtorget, Sølvberget, Stavanger, fredag 4. desember 1998 kl. 18:00

MOMENTER FOR INNLEGG

(MUNTLIG FRAMFØRING BLE ENDRET OG FORKORTET)

Kjære barn - kjære alle sammen - kjære kunstnere,

- Å tegne håp! - Det er litt av en oppgave. - Hvordan tegne håp? Hvordan ser håp ut? - Er det noe inne i oss - eller er det noe vi ser rundt oss? - Hva tror dere?

Håp er et av disse ‘store’ ordene. - Et av ordene vi også møter nå i adventstiden. - Hvilken farge er det på håp? - Er det lysegrønt, som i en kjent fortelling av Alexander Kielland (byens dikter, 150 års jubilanten), eller er det blått som en klar vinterhimmel? - Er håpet hvitt som en flott akebakke, gult som en stor stjerne, eller brunt som en melkesjokolade?

En tegning fra en førsteklassing fra Peru her på denne utstillingen har alle disse fargene med; rød, blå, brun, grønn og hvit. Og når vi ser nærmere etter i dette bildet finner vi hus, blomster, kirke og mennesker. Håpet - eller kanskje er det flere håp på en gang - viser denne tegningen oss.

For hva er egentlig en tegning som viser to eller flere mennesker? - Kanskje er det nettopp et bilde på vennskap, av det å ha noen å være sammen med, noen som passer på, noen som kommer på besøk, noen som bryr seg, en venn.

"Du må forbli et barn sålenge du lever", sa den kjente franske maleren Henri Matisse en gang, til oss voksne først og fremst. Matisse malte forresten også mennesker, blomster og hus. Som barn og som voksen kunstner. På sin måte. Med sine farger.

Vi voksne har alle vært barn en gang, og mange av oss skulle sikkert ønske at vi fortsatt hadde mer av barnet i oss. Når vi begir oss på leting etter barnet i oss, kan det skapende i barnas opplevelse av verden gi oss nye bilder og kanskje fornye oss som voksne mennesker. - Tror jeg.

Kunst er å lage noe, å forme noe, å skape. Å ha øynene med seg.

Kunst er å formidle tanker, inntrykk og følelser gjennom bokstaver, ord, farger, blyanter og pensler. Kunst gir oss rom til å utvikle våre evner - hva vi har ‘inne i oss’ - vår egenart.

Kunst får fram at vi er forskjellige. For ingen tegner eller maler helt likt. Har dere tenkt på det? - Det er akkurat som med håndskriften vår. Vi finner aldri to helt like. - Er det ikke rart?

Kunst skaper møteplasser for kunnskaper og verdier. For barn og for voksne. Kunst - som et felles språk - kan være bindeledd mellom barn og voksne. Barna kommer til orde med tegninger.

Ja, tegningene forteller. Det opplevde jeg da jeg besøkte noen barn på et terapisenter i Nord-Uganda. Disse barna hadde vært kidnappet og tvunget til å være barnesoldater for noe som heter “Lord’s Resistance Army”. De hadde blitt tvunget til å drepe folk i sine egne landsbyer og opplevd så mye grusomt at ingen av oss kan skjønne det. De fortalte meg sine historier. Men enda større inntrykk gjorde tegningene deres. På veggene hang hundrevis av tegninger de hadde laget. De fortalte hva disse barna hadde vært utsatt for, hva de ikke klarte å fortelle, hva de ikke klarte å sette ord på. Der - på veggen - hang deres historier, deres opplevelser, deres fortvilelse. Det fortalte mer enn ord. Det var rystende.

Tegninger forteller. Om barnas kår i verden i dag. Om hvordan barn har det. Og mange har det ikke så bra - i store deler av verden. Mange barn har det vondt, mange barn sulter, mange barn har mistet foreldre, venner eller søsken. Tall forteller at hvert fjerde barn i utviklingsland ikke har mulighet til å gå på skole. Over 250 millioner barn i verden må arbeide, som oftest til skade for barnas helse og oppvekst. Barn blir tvunget til å gjøre ting de er helt imot - som å delta i krig - som i Nord-Uganda. De mister sin barndom.

Tall og tabeller har ansikter, ett-og-ett ansikt. Det må vi ikke glemme. Alle slike tall har et navn. Et menneske. Med samme verd - samme grunnleggende verdi - som oss selv.

Barnas kår formidlet gjennom tegninger kunne vi også se i Oslo under høstens TV-aksjon i regi av Flyktningerådet. 580 barn fra 37 barnehager i Oslo hadde laget tegninger om flukt. - Ja, barna skulle tegne flukt. - Det å flykte fra noe.

- Hvordan ville dere tegne flukt? De utstilte tegningene i Oslo viste f.eks. barn som satt redde nede i en båt eller barn alene dypt inne i en stor skog. To bilder.

I barns formidling av verden omkring - av virkeligheten - blir vi voksne ofte slått av dette direkte budskapet. Med et innhold og med farger som med enkle streker forteller sannheten. Barnas kunst viser ofte de forhold som angår oss mest - som familien og naturen - og som har utspring i og forteller om dype følelser. Som glede og sorg. Som håp eller flukt. Det aller nærmeste.

Barnas kunst er nær.

Denne evnen til direkte tale og nærhet i kunst gjør barna til viktige budbringere. De forteller om virkeligheten, med den urett og smerte som så altfor mange opplever og som vi alle har et ansvar for å forsøke å forhindre.

For dette handler om medansvar, omsorg og solidaritet overfor ‘andre’. For ‘de andre’ er slett ikke ‘de andre’ - de er barn, unge, voksne - mennesker med samme verdi som oss selv. De er ‘våre neste’. De angår oss. Og det forplikter.

Informasjon og opplysning om hvordan barn og voksne i andre deler av verden lever er viktig for oss alle. - Ja, det er faktisk en forutsetning for å kunne handle, for å kunne gjøre noe. Skolenes U-landsaksjon har med sin store formidlingsrolle overfor skolemiljøene sørget for kunnskap om hvordan andre har det. Dermed har de også inspirert til solidaritet, til omsorg og medansvar.

Skolenes U-landsaksjon var en gang et barn og er nå blitt større - 25 år! Gratulerer med 25 års idealistisk engasjement for “de viktigste menneskene”! som det heter i årets brosjyre.

Utvikling av holdninger, av forståelse og toleranse for andre menneskers levesett og kultur, har stor betydning for utviklings- og menneskerettighetsarbeidet. Og for mine egne oppgaver som minister for dette arbeidsfeltet. Fra Regjeringens side setter vi det arbeidet som Skolenes U-landsaksjon gjør høyt, både for bevisstgjøring og kunnskapsheving, og for konkret solidaritetsarbeid, - gjennom oppbygging av skoler, som for eksempel i Lima i Peru, og innsamling av skolemateriell. Skolenes U-landsaksjon skaper grobunn for et aktivt engasjement. Grobunn der det virkelig kan gro. For Norge har et bredt og fargerikt bistandsengasjement. - Et engasjement som er rotfestet fordi det har en allmenn, stor oppslutning. - Noe som ikke minst skyldes skolemiljøenes innsats. Skolene spiller en nøkkelrolle for å opprettholde dette engasjementet. For at soldaritetstanken fremdeles har rotfeste i det norske folk.

Det er flott at cirka 400 tegninger er kommet inn fra Skolenes U-landsaksjons prosjekter i Brasil, Peru og Kamerun, og at mange, mange flere, ja ca. 10.000!! - er sendt inn gjennom Stavanger Aftenblads konkurranse. Vi sier gjerne at et avisfotografi formidler mer enn hundrevis av ord. Slik er det med tegninger også. De forteller mer enn all verdens ord, avisartikler og reportasjer. Tegninger huskes. Jeg håper at Stavanger Aftenblad har plass til å formidle mange av disse tegningene i avisen framover. - Tegninger som kan veie opp mot de fargesprakende julegaveannonser og de uttallige julebordtilbudene. Tegninger som forteller om virkeligheten. Sannheten. Tegninger som varer.

Tegningene formidler fortellinger. Tegningene er fortellinger.

Og derfor vil jeg oppfordre dere alle: Finn historiene, gå på oppdagelsesreise. - Fortell dem videre! - Om barn som trenger oss. Om barn som har et ansikt. Om vårt ansvar for å hjelpe. For alle har et navn. Alle er nevnt ved navn. Det dreier seg om å gi dem - barna et håp.

Og med dette erklærer jeg Barnekunstutstillingen for åpnet.

Takk for meg.