Utviklings- og menneskerettighetsminister Hilde Frafjord Johnson

Stavanger internasjonale festival for litteratur og ytringsfrihet “Kapittel ‘98”.

Tirsdag 22. september 1998

Kjære “Kapittel ‘98” - kjære festivalvenner,

Noe av det som grep meg sterkest da jeg leste Nelson Mandela’s Long Walk to Freedom var beskrivelsene av hvordan han på Robben Island mottok aviser og brev som var gjennom-klippet. De var så gjennomboret, oppstykket og ødelagt at de ikke hang sammen, bokstavelig talt, verken i innhold eller form. Om denne tilværelsen i isolasjon, undertrykkelse og nyhetshunger, skriver Mandela;

“Newspapers are more valuable to political prisoners than gold or diamonds, more hungered for than food or tobacco; they were the most precious contraband on Robben Island. News was the intellectual raw material of the struggle. We were not allowed any news at all, and we craved it. The authorities attempted to impose a complete blackout; they did not want us to learn anything that might raise our morale or reassure us that people on the outside were still thinking about us”.

Nelson Mandela’s bok er en meget stillferdig og nøktern livsfortelling. Vi finner ikke de store ord og vendinger. Opplevelser og hendelser er formidlet enkelt og uten svulstighet. Men ordene er brutale og vonde i sin nakenhet.

Det er ikke alltid slagord som slår hardest. Ord skal ikke slå. Ord er tunge nok i seg selv. Om ord har frihet og bevegelsesrom. Frihet - og ikke armslag.

Ord skal ikke slå. Ord skal veie. Ord skal tale.

Sør-Afrika er et godt eksempel på hvordan ordet, teksten, artikkelen - forfatterne og journalistene - skapte forandringer, skapte forandringen. Skjønnlitterære verk kan ha mye større gjennomslagskraft enn politiske opprop. De skaper innlevelse, identifikasjon, forståelse, kunnskap, innsikt og dermed et grunnlag for politisk handling.

Ytringsfriheten er en av de grunnleggende menneskerettighetene. Men den er ofte inn-skrenket, kontrollert, ufri og arrestert. I mange land prøver makthaverne ved bruk av alle midler å ta kontroll over det skrevne ord og det som skulle bli formidlet. Vel vitende om ordets makt. Aviser og bøker sensureres. Forfattere og journalister forfølges om de gir uttrykk for avvikende meninger og kastes i fengsel, tortureres og drepes. Minst 26 journalister fra 14 land ble drept i fjor, ifølge International PEN, og i mer enn 29 land ble journalister og forfattere fengslet, truet eller de “forsvant”. Disse menneskene visste at de utsatte seg for livsfare ved å forfølge sannheten. De var drevet av overbevisningen om hvor nødvendig det er å avdekke maktmisbruk, overgrep og undertrykkelse. De var budbringere.

Det er et hovedmål for Regjeringen å fremme menneskerettighetene. Og derfor står jeg her nå. Det er vårt mål å bidra til at PEN-klubbens tall går ned. At neste årsrapport fra PEN er mindre dyster. Det er et vårt mål å bistå budbringerne.

Regjeringen har en dialog med Tyrkia om menneskerettighetene. I forrige uke var jeg på et fire dagers besøk til landet. Noe av det som gjorde sterkest inntrykk var å treffe menneske-rettighetsaktivisten Akin Birdal, formann i Turkish Human Rights Association. Han er hardt skadet i et ben og lam i den ene armen. Han har våget å kreve respekt for menneske-rettighetene for hele befolkningen i sitt land. En dag i juni i år stormet bevæpnede menn inn på kontoret hans. De skjøt ham ned med kaldt blod. Det er et under at han lever. Menneske-rettighetsarbeidet kostet ham nesten livet.

For den kurdiske parlamentarikeren Leyla Zana har ordene kostet henne friheten. Jeg besøkte henne i Ankaras fengsel. Der sitter hun for sine meningers skyld. Hun har en dom på 15 års fengsel. Onsdag i forrige uke ble fengselsstraffen forlenget med to år til på grunn av artikler som hun og andre hadde skrevet. Tyrkiske myndigheter tror åpenbart at ved å tvinge henne - og andre - til taushet kan de unngå internasjonal oppmerksomhet om kurdernes situasjon. Andre journalister og forfattere som skriver om kurderne og deres rettigheter sitter også fengslet. I alt 117 personer som Leyla Zana i Ankara fengsel. I samtalene mine med tyrkiske myndigheter tok jeg opp ytringsfrihetsspørsmål, minoriteters rettigheter, rapporter om bruk av tortur og konkrete samvittighetsfangers sak - som navnene Duran, Besikci og Yagmurdereli, som mange av dere kanskje kjenner, tre forfattere og journalister som sitter fengslet. År etter år.

Jeg kunne fortsette å fortelle fra samtaler vi fører med land der menneskeverdet trampes på, og om det politiske presset vi utøver. Forfattere og journalister er ofte fanebærere for de undertrykte. De gir stemme til de stemmeløse, de gir håp og visjoner til de resignerte og til de som lever i ufrihet. De er vitner. De er budbringere.

Det er vårt ansvar å bringe videre budskapet når en stemme kveles av undertrykkere.

Festivalen “Kapittel ‘98” i Stavanger gjør nettopp det. For fjerde gang som denne festivalen arrangeres, settes søkelyset på forfatteres kamp for å virkeliggjøre ytringsfriheten og på ulike regimers forsøk på å kneble den. Festivalen gjør kjent litteratur som makthavere forsøker å fortie. Den avdekker skjebnen til forfattere som trosser sensur, trusler og tortur. Festivalen gjør et viktig arbeid og jeg er takknemlig for engasjementet, innsikten og idealismen. I år finner litteraturfestivalen sted innen rammen av de mange jubileumsmarkeringene knyttet til Verdenserklæringen for menneskerettigheter som fyller 50 år.

Stavanger har som første og foreløpig eneste norske by status som fristed for forfulgte forfattere. - Som bysbarn er jeg også stolt av det. Nå er byen vertskap for poeten Mansur Rajih fra Yemen, som jeg hadde gleden av å ønske velkommen til Norge, og som vi får høre i kveld, i norsk gjendiktning ved Tor Obrestad. Den internasjonale kulturbyen Stavanger er et eksempel til etterfølgelse i oppgaven å sørge for mangfoldet. Og ved å være budbringer.

Forfattere, journalister og andre som avslører overgrep og urettferdighet, bringer oss et budskap. Vår oppgave er å lytte til budskapet - så det ikke bare blir et rop i mørket. Ut i det store intet.

Vi kan lytte, vi kan lære og vi kan - og vi må - la oss engasjere. Det er vår plikt å holde levende litteratur levende - fortsatt.

Ingen stemme kan gi så sterk gjenlyd som Axel Jensen. For noen dager siden mottok han Forfatterforeningens Ytringsfrihetspris og tidligere har han fått PEN-klubbens Ossietzky-pris. I en artikkel om ham i Aftenposten skildres det hvordan Axel Jensen, i kraft av sin person, og jeg siterer; “forvandler flukten til hjemkomst, fraværet til nærvær og tausheten til tale” (sitat slutt). - Ja , la dette være et motto for årets festival: - Å forvandle taushet til tale.

Ladies and gentlemen, I hope that “Chapter ‘98” - the Stavanger International Festival of Literature and Freedom of Speech - will remind us all of the plight of writers and journalists who are defying oppressive regimes to reveal injustice, abuse of power and violations of human rights all over the world. It is up to us to listen to and to take in the message they are risking their lives to get across, and it is our moral responsibility to act upon it. As writers, politicians or readers we can all play a role in helping to protect these brave messengers by spreading their words and letting their oppressors know that we have not forgotten them. We remember them. I am honoured to be opening this festival, and I wish you all a thought-provoking and memorable stay in Stavanger and in Norway.

I hereby have the great pleasure of declaring “Kapittel ‘98” - “Chapter ‘98” to be open.