Statsråd Hilde Frafjord Johnson

“Strategi og rammebetingelser for næringslivets deltagelse i utviklingsarbeidet”

Innlegg på Norges eksportråds bistandsseminar, 15 januar 1998

1. Hovedmålsettinger for utviklingssamarbeidet

Kampen for menneskeverdet og menneskets grunnleggende rettigheter skal stå i sentrum for vår utviklingspolitikk. Det dreier seg om å verne det enkelte mennesket mot undertrykkelse og overgrep, mot fattigdom og utbytting. Vi må arbeide på flere fronter for å få dette til. Regjeringen vil arbeide for en helhetlig og slagkraftig norsk Sør-politikk med utvikling, fattigdomsbekjempelse og vern om menneskerettighetene som hovedmålsettinger.

I dette arbeidet er utviklingshjelpen et sentralt virkemiddel. I en tid hvor nesten hvert fjerde menneske i verden lever på eksistensminimum reduseres de totale bistandsoverføringer til utviklingslandene, og ikke minst til Afrika sør for Sahara. Dette er en utvikling som vi fra norsk side beklager på det sterkeste og som vi i internasjonale fora forsøker å snu. De rike landene må være villige til å dele av sin overflod med den øvrige verden på en langt mer generøst enn i dag. Fra norsk side gjør vi mye, men ikke nok. Regjeringen vil derfor utarbeide en opptrappingsplan for gradvis økning av utviklingshjelpen i perioden med sikte på å nå 1 prosent av BNI. Kvalitet og effektivitet i utviklingshjelpen er et grunnleggende premiss for at vi skal få gjennomført denne opptrappingsplanen.

Fattigdomsorienteringen innebærer konsentrasjon både om fattige regioner, land og folkegrupper. Dette er styrende for hvordan strategier og virkemiddelapparatet utformes og for bruk av budsjettmidler. Satsing på utdanning vil være jobb nummer en i norsk bistand i årene fremover. Utdanning og kompetanse er også en helt grunnleggende forutsetning for utvikling og næringsutvikling i et land på sikt. Den manglende satsingen på utdanning innenfor norsk bistand i lang tid har derfor også vært gjenstand for kraftig kritikk, ikke minst fra undertegnede. Sammen med vektlegging av helse er satsingen på utdanning grunnleggende for lands og enkeltmenneskers utviklingsmuligheter.

Regjeringen vil derfor innen år 2000 øke den andelen av utviklingshjelpen som går til utdanning til 10 prosent og det samme for helse. Ambisjonen for utdanning på noe lengre sikt er en opptrapping til 15 prosent. Vi har til hensikt å satse på utdanning over en bred skala - fra grunnutdanning til høyere utdanning og forskning. Miljø er også et viktig satsingsområde, hvor vi tar sikte på å videreutvikle den positive trenden vi har sett de siste årene - blant annet i forbindelse med NORADs miljøprosjekt.

2. Økt vekt på næringsutvikling i Sør

Når vi velger å satse på sektorer som utdanning og helse i mange av de fattigste landene, må vi samtidig være klar over at vi bidrar til å øke de offentlige utgiftene i det enkelte land. Det kan i neste omgang føre til økt bistandsavhengighet og økt gjeldsbelastning på grunn av låneopptak. Desto viktigere er det at vi bidrar også til inntektsgenererende virksomhet i utviklingslandene. Gjennom økning i produktiv virksomhet kan utviklingslandene på sikt være bedre i stand til selv å finansiere innsatsen innenfor sine “myke sektorer”.

Derfor er også næringsutvikling i Sør et viktig satsingsområde for Regjeringen. Utgangspunktet vårt er altså en erkjennelse av at økonomisk vekst i fattige land er en helt nødvendig betingelse for utvikling og fattigdomsbekjempelse. Et lands inntektsgenererende kapasitet er helt avgjørende for å skape en bærekraftig økonomisk utvikling.

Det er også på dette grunnlaget Regjeringen har initiert arbeidet med en egen strategi for næringsutvikling i Sør, - som jeg forstår har vært etterspurt lenge. Her er det altså behov for aktiv innsats, basert på de behov og muligheter utviklingslandene står overfor. Og den må skje i en helhetlig sammenheng, der makroøkonomiske forhold, såvel som lokale og regionale forhold inngår i vurderingen. Satsingen på næringsutvikling må inngå som et ledd i landenes egne utviklingsplaner. Det vil gi større eierskap og bedre forutsetninger for langsiktig bærekraft i de ulike samarbeidsprosjektene. Våre egne næringsinteresser kan ikke være styrende i denne sammenheng. Det ville gi et helt feil perspektiv.

Samtidig ønsker vi å trekke norsk næringsliv med i strategiarbeidet. Det har med kompetanse og samarbeidsmuligheter å gjøre. Gjennom strategiarbeidet skal vi behandle spørsmålet om hva slags støtte til næringsutvikling som best vil skape en langsiktig og bærekraftig økonomisk utvikling i utviklingslandene - som et viktig bidrag til å redusere fattigdommen. Arbeidet skal dessuten legge rammene for hvilke tiltak og hvilke kanaler støtten til disse nye områdene skal kanaliseres. Med utgangspunkt i de målsettinger jeg har skissert foran er det klart at vi ønsker en sterkere og bredere anlagt innsats enn før. Vi må utvikle et bredt spekter av virkemidler, der ulike næringslivsordninger bare utgjør en del. Jeg vil understreke at hensynet til norske næringsinteresser vil være underordnet målsettingen om næringsutvikling i Sør, Sørs næringsinteresser - om en vil.

Dette innebærer imidlertid ingen nedvurdering av næringslivets rolle; snarere tvert imot. Det er viktig at norsk næringsliv gjennom sitt rent forretningsmessige engasjement bidrar med risikovillig kapital, administrativ erfaring og teknologi i samarbeid med investorer i Sør. En slik utvikling er viktig ikke minst ut fra en målsetting om at våre relasjoner på lang sikt skal gå fra et giver/mottakerforhold til et likeverdig økonomisk samkvem. Dersom vi lykkes med å bidra til en positiv økonomisk utvikling i utviklingslandene, vil dette samlet sett kunne skape markedsmuligheter for norsk næringsliv som overstiger de ressurser som settes inn, og derfor ha større nytte for næringslivet.

Norsk næringsliv har generelt sett større markedsmuligheter i vekst-økonomiene, ikke minst i Asia. Fattige utviklingsland, ikke minst i Afrika - har vært vurdert som vanskelige - preget mer av kapitalflukt snarere enn av investeringslyst. Samtidig vil jeg gjerne utfordre noen av disse “Sannhetene”. Det finnes mange bedrifter som gjennom partnersamarbeid og samarbeidsprosjekter som joint ventures har etablert virksomhet og skapt arbeidsplasser i fattige afrikanske land. Det finnes også fattige afrikanske land som gjennom en fantastisk økonomisk utvikling har oppnådd å bli høyere mellominntektsland. Botswana er et slikt eksempel. Namibia er på vei. I Uganda er det heller ikke så verst. Jeg erkjenner at næringslivets oppgave aldri har vært å drive bistand. Men jeg vil gjerne utfordre til nytenkning, til vilje til å se muligheter og til å tenke i et mer langsiktig perspektiv - om den kortsiktige gevinsten ikke umiddelbart er så lett å få øye på. På sikt kan en oppnå en dobbel gevinst, fortjeneste for bedriften - og kanskje enda viktigere - arbeid og økte inntekter for befolkningen i et fattig utviklingsland.

Jeg vil understreke at det også er i et slikt langsiktig perspektiv Regjeringens endringer av støtten til næringsutvikling i Sør og næringslivsordningene må betraktes. Samtidig erkjenner vi også behovet for særskilte incentiver i de aller fattigste u-landene. Her vil vi arbeide tett med næringslivet for å finne frem til mest mulig effektive virkemidler. Det er i dette lys vi blant annet vil se ordninger som NORFUND.

3. Endrede rammebetingelser gir nye utfordringer

De økonomiske reformprogrammene og liberaliseringen av verdensøkonomien har endret rammebetingelsene for næringslivet i våre samarbeidsland radikalt. Deregulering, valutareformer, markedsorientering, privatisering og global handelsliberalisering er nøkkelord i denne sammenheng. Våre samarbeidsland har blitt stilt overfor mange nye utfordringer og vanskeligheter, samtidig som de også har fått nye muligheter for vekst.

Gjennom ofte svært tøffe økonomiske reformprogrammer har alle våre samarbeidsland i større eller mindre grad (- og mer eller mindre frivillig -) valgt å gå i retning av en markedsorientert blandingsøkonomi. Hovedutfordringene for disse landene er derfor å etablere tilfredsstillende rammevilkår for sitt næringsliv og iverksette tiltak som kan utvikle dette videre. Gjennom økonomisk samkvem og utviklingssamarbeid kan vi fra norsk side bidra til en slik utvikling.

Bistanden må innrettes slik at den bidrar til å skape inntekt, sysselsetting og sosial utvikling for brede befolkningsgrupper. En strategi for næringsutvikling i Sør må inneholde både målsettinger om tiltak i våre samarbeidsland, og tiltak knyttet til handelspolitikk vis-à-vis våre samarbeidsland. Bedring av internasjonale rammevilkår er ofte vel så viktig for utviklingslandenes økonomiske utvikling som bistand. Det har vi mange tall for - og mange eksempler på. Vi må derfor arbeide for at utviklingslandenes globale handelsvilkår bedres og at de får større muligheter til å utnytte sine fortrinn. Dette må skje bl.a. gjennom WTO-systemet, og de særlige ordninger en der har lagt til rette for MUL-landene.

Med til rammevilkårene hører også arbeidet for gjeldslette og en betydelig reduksjon i gjeldsbelastningen for de fattigste landene. Dette hører ikke med i strategiarbeidet, men er ingen digresjon i denne sammenheng - idet slike makroøkonomiske forhold virker betydelig inn på et lands økonomi og de rammer næringslivet opererer innenfor. De omfattende gjeldsproblemene i de fattigste landene er også bakgrunnen for at Regjeringen har varslet utarbeidelsen av en egen gjeldsplan. Dette arbeidet er vi nå igang med.

En forutsetning for økonomisk vekst er at myndighetene i det enkelte land fører en økonomisk politikk som stimulerer til sparing og investeringer. Produsenter må gis gode inntektsmuligheter og incentiver til økte investeringer. Det er derfor også viktig at utviklingslandene selv gjennom sin egen politikk legger til rette for at deres innbyggere skal kunne dra nytte av de utviklingsmuligheter som finnes.

Så mer spesifikt til temaet for mitt foredrag: “Strategi og rammebetingelser for næringslivets deltakelse i bistandsarbeidet”.

Norsk næringsliv er involvert både i den langsiktige bistanden og den kortsiktige humanitære bistanden. Jeg vil i dette innlegget omtale begge. La meg imidlertid først benytte anledningen til å dele med dere noen av de tankene jeg har gjort meg omkring menneskerettigheter og norsk næringsliv. Deretter vil jeg komme tilbake til hvordan Norge kan bidra til næringsutvikling og hvilke implikasjoner dette har for dagens støtte og næringslivsordningene.

4. Menneskerettighetene og norsk næringsliv

Arbeidet for menneskerettighetene er en integrert del av Regjeringens politikk for en bærekraftig utvikling og for en mer rettferdig fordeling av ressurser mellom fattige og rike i verdenssamfunnet. Hensyn til menneskerettigheter vil prege vår politikk på alle områder og vil ligge til grunn for politiske beslutninger. Det vil derfor også være en viktig del av rammebetingelsene for næringslivets deltakelse i utviklingsarbeidet.

Vi må være oss bevisst at en konsekvent holdning til menneskerettigheter ikke alltid vil bli like godt mottatt av land vi samarbeider med. Dette kan gjelde både i bilaterale kontakter og i internasjonale fora. I gitte situasjoner kan vår prioritering av menneskerettighetshensyn ha sin pris, både økonomisk og politisk.

Situasjonen kan imidlertid sjelden beskrives som et enkelt valg mellom penger og moral. Amnesty Internationals president Pierre Sane sier gjerne at handel ikke nødvendigvis er til nytte for menneskerettighetene, men menneskerettigheter er alltid til nytte for handel. Jeg vil gjerne skissere noen problemstillinger som illustrerer disse aspektene.

Hvilke moralske forpliktelser har norske selskaper som handler med andre land? Jeg tar som utgangspunkt at de skal oppføre seg i samsvar med lovene i de land de opererer i og med internasjonale konvensjoner og regelverk. Vi forventer også at en tar med seg sine norske verdier og normer ut i ansvaret for krav til sikkerhet, arbeidsmiljø, miljøtiltak, behandling av arbeidstakere o.l.

Vi må innse at det er endel kritikkverdige forhold i mange land vi har et samarbeid med. Når vi allikevel samarbeider med disse landene skyldes det blant annet et ønske om å støtte deres økonomiske og sosiale utvikling og for å bidra til vern av menneskerettighetene og en demokratisk utvikling. Samtidig vet vi at et sted går det en grense for hvilke land vi kan ha et økonomisk samkvem med. Der hvor det ikke er mulig å etablere en reell dialog, vil vi måtte vurdere konsekvenser også for økonomiske forbindelser. Et historisk eksempel er apartheid-tidens Sør-Afrika. I dag er henstillingen klar når det gjelder et land som Burma.

Regjeringen ønsker å engasjere næringslivet i en debatt om disse spørsmålene. I Norge har LO i lang tid engasjert seg i menneskerettighets-fremmende arbeid og NHO har kommet stadig sterkere på banen. “Sjekkliste for bedrifter som satser internasjonalt” som nylig ble presentert av NHO vil kunne bidra på en positiv måte til den videre dialog om disse spørsmål. Jeg opplever at det her har vært en betydelig holdningsendring i NHO og deler av næringslivet på dette området. Mens det før het at myndighetene skulle drive politikk, og bedriftene business, erkjennes det nå at etikk og butikk ikke kan holdes atskilt. Hensynet til menneskerettighetene bør høre med i vurderingene både av hvor, når og hvordan virksomheten skal drives.

Høyere forventninger fra politisk hold til næringslivets engasjement ute gjør imidlertid at norske myndigheter i større grad enn tidligere må være villige til å dele informasjon med offentligheten. Dette kan gi norske bedrifter et bedre grunnlag for de beslutninger de selv skal treffe.

Som ledd i vår dialog med norsk næringsliv er vi derfor iferd med å etablere et konsultativt organ der myndigheter, nærings- og arbeidstakerorganisasjoner, menneskerettighetsmiljøer, både på forskningssiden og organisasjonssiden vil være representert. Det er dessuten etablert et eget statssekretærutvalg - slik at politiske signaler kan fanges opp og fremdrift sikres. Det nye konsultasjonssystemet vil ha en bredere sammensetning og en mer ambisiøs målsetting enn den gamle møteplassen. Hensikten er å utveksle informasjon og diskutere utfordringer næringslivet møter ved sitt engasjement i utlandet. Vi vil også etablere et kontaktpunkt i UD som vil ha ansvar for å formidle informasjon til bedrifter som vurderer et økonomisk engasjement i andre land. Vi håper dette vil komme til nytte, ikke minst for bedrifter som ønsker å engasjere seg i utviklingsland.

5. Norges bidrag til næringsutvikling

Norsk støtte til næringsutvikling i utviklingslandene må som nevnt være basert på et bredt sett av virkemidler, hvor bl.a. bistand, økonomiske reformer, handel og arbeid for bedring av internasjonale rammevilkår må ses i sammenheng. Fra myndighetssiden ønsker vi å stimulere til størst mulig kontaktflate med utviklingslandene også på det økonomiske området.

Politikken må ta utgangspunkt i de endringene som har skjedd i det økonomiske og politiske landskapet og det varierte næringsgrunnlaget vi finner i Sør. Enkelte av våre samarbeidsland har, blant annet gjennom utnyttelse av spesielle naturressurser (jfr. Botswana), lagt grunnlaget for en betydelig økonomisk utvikling. Andre er fremdeles avhengige av en råvare med sterkt varierende priser og den økonomiske sårbarhet dette innebærer. Fra norsk side må vi bidra til at samarbeidslandene utvikler et næringsliv som har flere ben å stå på. Vi må prioritere hva vi vil støtte, men det er viktig å være oppmerksom på det samspill som er nødvendig mellom ulike næringer og ulike typer tiltak.

Dagens norske bistand innenfor området næringsutvikling har i altfor stor grad vært begrenset til de såkalte næringslivsordningene. En helhetlig tenkning og strategi har manglet. Det har riktignok i tillegg vært gitt en del støtte til mikrokreditter, eksempelvis gjennom Grameen Bank og gjennom andre norske og utenlandske frivillige organisasjoner. I noen land har også NORAD støttet småindustriutvikling. Dessuten har man gjennom de multilaterale kanaler, og særlig gjennom Verdensbanken, støttet privat sektor utvikling, prosjektforberedelser og prosjekter innenfor infrastrukturtiltak i en rekke utviklingsland.

Jeg vil ikke gå i detalj om disse tiltakene. De vil bli behandlet inngående i arbeidet med strategien og i den omtalte gjennomgangen av næringslivsordningene og NORFUND. Et strategiarbeid som også vil inkludere støtte til næringsutvikling gjennom alle de nevnte kanalene.

Når det gjelder dagens næringslivsordninger vil jeg understreke at det sentrale for meg er å støtte ordninger som kan gi langsiktige investeringer som skaper arbeidsplasser i utviklingslandene. Norsk næringsliv sitter inne med kunnskaper, teknologi og kapital som er svært viktig i bistandssammenheng. Jeg er imidlertid i utgangspunktet kritisk til bistandsordninger som i første rekke fungerer som subsidiering av norsk eksport til utviklingsland. De resulterer sjelden i etablering av næringsvirksomhet i Sør. Kombinasjonen av importvern, næringsstøtte og eksportsubsidier i industriland gjør det dessuten svært vanskelig for utviklingsland å utvikle en mer allsidig næringsstruktur. Det har bidratt til en sementering av dagens skjeve arbeidsdeling mellom rike og fattige land. Regjeringen ønsker å være pådriver i bl.a. OECDs utviklingskomite (DAC) og WTO nettopp for å bedre konkurransevilkårene for de små og svake aktørene i verdensøkonomien. Her har Norge og våre samarbeidsland i Sør klare felles interesser.

Dagens næringslivsordninger ble utviklet i en tid hvor mange av våre samarbeidsland hadde en statsdominert industrisektor med liten evne til å utvikle en konkurransedyktig produksjon avstemt etter markedet. De økonomiske reformprogrammene på 90-tallet har ført til en viss bedring i så måte. Tradisjonelt har imidlertid prosjekter innen de norske næringslivsordningene i stor grad konsentrert seg om leveranser av norskproduserte varer og tjenester i forbindelse med utbygging av infrastruktur i mottakerlandene, og støttet investeringer knyttet til norske etableringer.

Dette har vært støtte som i stor grad har vært bundet til norsk næringsliv, som oftest basert på søknader fra norske bedrifter og godkjent av mottakerlandets myndigheter. Prosjektene har vært gjenstand for individuell vurdering og har som enkeltprosjekter tilfredsstilt krav til en positiv utviklingsmessig virkning, men har ikke vært gjenstand for noen helhetlig vurdering i forhold til en satsing på næringsutvikling i det enkelte mottakerlandet. Det kan også stilles spørsmålstegn ved graden av overføring av kompetanse og teknologi som grunnlag for næringsutvikling lokalt. Når en for eksempel vet at bare omlag 1/3-del av antallet tilsagn innenfor næringslivsordningene de siste årene har gått til Afrika, sier det seg selv at effekten på lokal næringsutvikling i våre fattige samarbeidsland også har vært begrenset.

Det er bl.a. dette jeg ønsker å endre på. Dagens ordninger vil bli gjennomgått med henblikk på hvilken effekt de har på næringsutvikling i Sør, - i våre samarbeidsland, ikke minst i Afrika. Nye ordninger som NORFUND vil bli gjennomgått utfra samme perspektiv. Dette arbeidet vil så munne ut i en anbefaling som vil bli forelagt Stortinget i forbindelse med Statsbudsjettet for 1999. Gjennomgangen vil imidlertid bare være ett ledd i utarbeidelsen av en helhetlig og omfattende strategi for næringsutvikling i Sør.

6. NOREPS

Dette arbeidet vil også få implikasjoner for vår støtte gjennom den kortsiktige humanitære bistanden. Det norske beredskapssystemet NOREPS bygger på et unikt samarbeid mellom norske myndigheter, frivillige organisasjoner og næringslivet. Eksportrådet har hele tiden spilt en koordinerende rolle i dette arbeidet. Et framtredende trekk ved modellen er at den legger til rette for at vi kan treffe raske beslutninger og foreta hurtig iverksettelse av nødhjelpstiltak.

De positive erfaringene med et eget norsk beredskapssystem har gjort det naturlig å videreutvikle systemet for å møte nye behov og endrede krisesituasjoner. I arbeidet framover er det viktig å holde fram det overordnete mål for NOREPS som er å hjelpe så mange nødlidende som mulig mest mulig effektivt. De nødlidendes behov er alltid avgjørende for innsatsen. Det er derfor viktig å nå raskt ut med nødhjelpen i en første livreddende fase.

Norge skal fortsatt være en pådriver i arbeidet for best mulig hjelp ved humanitære kriser og samtidig være med på å levere fleksible problemløsninger tilpasset ulike behov. Det blir imidlertid stadig viktigere å tilstrebe at den norske innsatsen i internasjonalt hjelpearbeid bidrar til løsninger som også kan legge grunnlag for en positiv langsiktig utvikling. Vi må se humanitær bistand og utviklingshjelp i nærmere sammenheng enn før. Nettopp dette anliggendet er også bakgrunnen for den nye arbeidsdelingen på det humanitære området mellom utenriksministeren og meg.

I lys av arbeidet med en strategi for næringsutvikling i Sør er det viktig at partene i den norske modellen arbeider for mer bruk av lokale og regionale ressurser i nødhjelpsarbeidet. Det kan for eksempel tenkes at nødhjelpsprodusenter samarbeider med lokale partnere for å bygge opp lokal kompetanse og produksjon. Dette vil også være viktig i bedriftenes arbeid for å oppnå leveranser i FNs nye desentraliserte innkjøpsordning. En bør også arbeide for bruk av lokalt tilpassede produkter, slik at innsatsen har større varighet og bærekraft over tid. Dette betinger større fleksibilitet i systemene og større lokal kunnskap. En forutsetning vil imidlertid hele tiden være at hjelpen kommer fram raskt og effektivt.

For å oppnå slike tilpasninger og bruk av lokale varer og tjenester er utfordringen å videreutvikle samarbeidet mellom partene i den norske modellen. Den nære kontakten mellom de frivillige organisasjonene, Eksportrådet, bedriftene og UD må fortsette fordi den er avgjørende for kvaliteten på den hjelp vi leverer og hvor raskt den kan komme nødlidende tilgode. Men det er mulig vi må se litt på strukturen på arbeidet vårt. Alle parter må være villige til å bidra til at modellen utbedres og utvikles.

Et eksempel på dette er UDs dialog med sørafrikanske myndigheter om etablering av en beredskapsordning i det sørlige Afrika bygget på NOREPS-modellen. Foreløpig er ikke arbeidet kommet så langt, men interessen fra regionen er stor og dette arbeidet må forseres. I et mulig framtidig samarbeid om dette vil det være aktuelt å trekke inn myndigheter, næringsliv og humanitære organisasjoner i flere av våre samarbeidsland.

7. Hvor bør innsatsen settes inn? Noen innledende betraktninger

La meg reflektere litt over noen viktige problemstillinger i dette bildet. Næringsutvikling må omfatte både primærnæringer, gruvedrift, turisme, tjenesteytende næringer og industrisektoren. Den vekt som skal legges på de ulike næringer vil være avhengig av det enkelte lands konkurransefortrinn. Selv om primærnæringene og spesielt jordbruket fortsatt er helt grunnleggende for en økonomisk utvikling i de fleste av våre prioriterte samarbeidsland, må det også skapes sysselsetting og inntektsgrunnlag utenom primærnæringene. Urbaniseringstendenser forsterker dette behovet, men understreker samtidig behovet for næringsutvikling på landsbygda og i tettsteder. For alle land vil en slik målsetting forutsette en eller annen form for industrialisering.

For de fleste land vil imidlertid næringsutvikling først og fremst skje gjennom en form for industrialisering. For dette finnes det ikke en enkelt modell. Det er behov for både høyere sparing og en mer effektiv bruk av investeringsmidlene. Nord-Sør/Bistands-kommisjonen diskuterer dette spørsmålet i sin rapport og konkluderer med at en bredere innretting mot små og mellomstore bedrifter er nødvendig i de fattigste landene. Denne typen virksomheter er generelt mer arbeidsintensive og benytter en teknologi som ofte er bedre tilpasset lokale forhold enn større bedrifter. De medfører dessuten økte inntektsmuligheter for kvinner som er et svært viktig tiltak for å bidra til fattigdomsreduksjon.

Behovet for satsing på små og mellomstore bedrifter underbygges av den privatisering, spesialisering og nedlegging av statsselskaper og private selskaper som har fulgt av reformprosessen i mange av Norges samarbeidsland. Dette har åpnet muligheter for underleveranser og gitt små og mellomstore bedrifter markedsmuligheter som tidligere ikke eksisterte og som det bør legges bedre til rette for at de kan utnytte.

Her skal det samtidig understrekes den betydning som utbygging av nødvendig infrastruktur har for mulighetene for en næringsutvikling i utviklingslandene. Veier er ofte helt avgjørende dersom landbruksproduktene skal nå markedene. Energitilførsel er nødvendig for at industriproduksjon av en viss størrelse og med en viss forutsigbarhet skal kunne utvikle seg. Utbygging av nøkkelindustrier nasjonalt er også ofte nødvendig for at en viss industriell utvikling skal finne sted; etableringen av en limfabrikk i et land kan f. eks. ha avgjørende betydning for utviklingen av den lokale møbelindustrien. For turisme er veier, flyplasser og visse andre tjenesteytende næringer helt vesentlige for å kunne lykkes.

Erfaringer fra en del slike prosjekter tilsier imidlertid at en i flere tilfeller ikke har sikret bærekraftighet over tid. Prosjektene har ikke vært satt i en helhetlig sammenheng - og i liten grad vært ledd i landenes egne utviklingsplaner. Dersom i kunne bruke bedrifter lokalt eller i regionen til denne typen prosjekter ville det være en stor fordel. Stortinget har i forbindelse med behandlingen av bistandsmeldingen knesatt et prinsipp om å øke de lokale leveransene i bistandsprosjekter, slik at bedrifter lokalt - eller i regionen får delta i anbudsrundene først. Hensikten var å forsøke å unngå direkte eller indirekte binding av bistanden, skape flere oppdrag for bedrifter i Sør, og deretter åpne for at anbudsrunden i neste omgang utvides til OECD-land - dersom bedrifter i regionen ikke kan levere til en tilfredsstillende pris og kvalitet.

Vi må nå se litt på hvordan vi kan operasjonalisere dette i forhold til OECD-regelverket og internasjonale konkurranseregler. Dette vil også bli trukket inn i arbeidet med strategien for næringsutvikling i Sør. Dersom norske selskaper gjennom etablering av bedrifter eller joint-venture-prosjekter slik sikrer leveranser fra sin lokale bedrift, har jeg selvsagt intet imot det. Det er jo nettopp på investeringssiden gjennom bl.a. partnerskap vi ønsker en større innsats fra næringslivets side i utviklingslandene.

Utviklingen innenfor infrastruktur er imidlertid også et eksempel på hvordan endrede rammebetingelser kan få konsekvenser for vår støtte til ulike sektorer. Støtte til prosjekter innen for eksempel kraftforsyning og telekommunikasjon, som har vært tilgodesett gjennom næringslivsordningene, må dessuten vurderes i lys av de endringer i eierskap som har funnet sted i mange av våre samarbeidsland. Mange tidligere statsselskaper er helt eller delvis privatisert og drives kommersielt som en følge av økonomiske omlegginger. Det er derfor ofte ikke lenger naturlig å bidra til denne type tiltak med bistandsmidler og spesielt ikke gavebistand.

Sist, men ikke minst, i denne rekke av refleksjoner: Unødig byråkrati og “red tape” er et utbredt fenomen i mange utviklingsland, og mange av dere sikkert egne erfaringer i så måte. Praktiske tiltak som kan bidra til å forenkle lover og regler vil derfor ofte være en forutsetning for en positiv næringsutvikling og det vil kunne være relevant med norsk støtte til dette.

Økonomisk kompetanse på myndighetssiden er imidlertid også viktig. Finans- og valutapolitikk er viktig for næringsutvikling. Desto viktigere er det at arbeidet for en bedre offentlig forvaltning og det vi gjerne kaller good governance blir prioritert i utviklingssamarbeidet. Det ønsker vi å gjøre, ikke minst i våre bilaterale programmer. Vi vil også vurdere bredere tilnærminger, gjerne multilateralt, som sikter mot å skape bedre forretningsklima i de enkelte landene. Mitt poeng er at en må arbeide på ulike nivåer og på ulike sektorer for å fremme næringsutvikling. Her er det gjort mye gjennom reformer i mange utviklingsland de siste årene, men store utfordringer gjenstår.

8. Økt handel

Økt handel er viktig å få økt verdiskapning det enkelte utviklingsland i Sør, - og omvendt. I internasjonale fora vil derfor Norge arbeide for at utviklingslandenes handelsvilkår bedres og at de får større muligheter på verdensmarkedet. En rekke handels- og eksportfremmende tiltak er dessuten nødvendig for å sørge for at spesielt de fattigste utviklingslandenes næringsliv er konkurransedyktig på verdensmarkedet. Kvalitetsforbedring og markedsføring viktige temaer her, og vi støtter allerede interessante programmer i regi av WTO og UNCTAD på disse områdene. Samtidig er det fortsatt nødvendig at en rekke av disse landene tilgodesees med særlige tilpassede ordninger i WTO-sammenheng.

Det må være samsvar mellom det Norge står for i bistandssammenheng og vår handelspolitikk overfor utviklingslandene. Det er derfor Regjeringen legger vekt på å utforme en helhetlig utviklingspolitikk. Dette krever konsistens i politikkutformingen og gjør at vi også må være villige til å betale en pris for bedret adgang til våre markeder. Prisen kan gjerne fordeles mer solidarisk, slik at ikke enkelte grupper i Norge risikerer å bli urimelig belastet. Kravet til konsistens er likevel klart. Et eksempel fra de siste dagers debatt er den delvis bistandsfinansierte roseproduksjon og roseimport fra Uganda til Norge.

I denne sammenheng vil jeg understreke at et styrket regionalt handelssamarbeid og økt sør-sør handel generelt, også er svært viktig for å skape næringsutvikling i Sør. I lys av det regionale samarbeidet mellom SADC-landene bør en stimulere til nytenkning på dette området, som kan stimulere til næringslivssamarbeid på tvers av landegrensene i regionen. En av de største utfordringene på handelssiden i SADC er handelshindringene. Det er svært viktig å arbeide for at sør-sør-handelen oppfattes som en mulighet til samarbeid og utnyttelse av hverandres komparative fortrinn, og ikke som en trussel om å bli utkonkurrert på det samme markedet. Investeringer i infrastruktur i SADC-regionen er imidlertid også viktig. Ikke minst gjennom norsk støtte har en bidratt til å legge forholdene godt til rette for regionalt samarbeid her. Vi må i sørge for å fjerne disincentiver til slik handel (blant annet de som skyldes OECD-landenes eksportsubsidier) og aktivt stimulere til økt sør-sør handel.

9. Organiseringen av arbeidet med en strategi for næringsutvikling

La meg så avslutningsvis kort kommentere tidsplanen for arbeidet med strategien. Som dere forstår har vi et omfattende arbeid foran oss.

Ikke minst i den første delen av strategiarbeidet, hvor det vil bli foretatt en gjennomgang av dagens støtte til næringsutvikling, er det viktig med aktiv deltakelse fra næringslivets organisasjoner såvel som enkeltbedrifter. Jeg håper og tror at det vil bli mange anledninger til dialog og samarbeid med dere i forskjellige faser av dette arbeidet og er oppmerksom på at noen av dere allerede har igangsatt egne initiativer som skal frembringe forslag til strategien. Dette ser jeg på som positivt og vi ser fram til innspillene. Jeg regner også med at det i løpet av dagens seminar vil komme innspill som vi kan få nytte av. Vår målsetting er at den første fasen av arbeidet grovt sett skal være brakt i havn i løpet av våren, og vi vil i denne perioden invitere til flere møter med næringslivet.

I en andre fase vil vi gjennomgå innspill og erfaringer ‘to date’, og blant annet vurdere om det er nye ordninger og tiltak som kan gjøre det lettere for oss å nå våre utviklingspolitiske målsettinger. Denne fasen vil markere begynnelsen på arbeidet med en strategi og en plan for gjennomføring av strategien sentralt og i de enkelte samarbeidslandene. Forskjellige alternativer vil måtte bli vurdert for hvordan dette skal skje, men en pilot-fase i noen utvalgte land er blant alternativene vi allerede nå vurderer.

Arbeidet i denne andre fasen vil danne grunnlaget for Regjeringens forslag til 1999-budsjettet . Strategien må deretter utformes mer i detalj - på landnivå, og i nær dialog med mottakerlandene.

Jeg vet at vi har med oss næringslivet i dette arbeidet. Med dette vil jeg invitere dere samarbeid og til en skikkelig god gammeldags dugnad. Sammen tror jeg vi skal få gjort noe for å møte den største utfordringen verdenssamfunnet står overfor:
å bedre levekårene og sikre en menneskeverdig framtid for verdens fattige.

Takk for oppmerksomheten.

Lagt inn 21 januar 1998 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen