Politisk rådgiver Olav Kjørven

Menneskerettighetene 50 år - hverdagsrettigheter for alle?

Tale ved folkemøte i Arendal Rådhus i regi av Akademi for kirke og kultur, Tirsdag 27. oktober 1998

Kjære forsamling,

Innledning

Det var alt annet enn hverdag da FN vedtok Menneskerettighetserklæringen for 50 år siden. Det var en skjellsettende begivenhet i menneskehetens historie, ja kanskje den aller viktigste begivenheten i menneskehetens historie - dette at alle verdens nasjoner klarte å bli enige om en felles verdiplattform, et sett universelle prinsipper som gjelder alle mennesker, alle steder, til alle tider. Det var en høytidsstund, en nesten mirakuløs høytidsstund.

Men om vedtaket som ble fattet for 50 år siden var en høytidsstund og om selve erklæringen er preget av en oppstemthet som hører de store anledninger til, så dreier jo menneske-rettighetene seg om det enkelte menneske og dets hverdag. De dreier seg om deg og meg, den fattige landsbykvinnen i Tanzania, flyktningen i Kosovo, asylsøkeren her i Norge. De høytids-stemte ordene i FN, i talene, i erklæringene har bare verdi så lenge de bidrar til å styrke vernet om rettighetene til vanlige mennesker. I denne forstand må menneskerettighetene være hverdagsrettigheter, om de skal ha noen mening.

Det er myndighetenes oppgave og plikt - jeg vil nesten kalle det et kall - å sørge for dette. Norske myndigheter, alle lands myndigheter. Og som norske myndigheter har vi en oppgave og et ansvar også utenfor vårt eget land. Menneskerettighetene gjelder alle.

Ettersom vi lever i et demokratisk land - og demokrati er jo også en del av rettighetsbildet - så er det til syvende og sist opp til den enkelte av oss å bidra til å virkeliggjøre menneske-rettighetene. Den enkelte må være med å sørge for at stat og regjering oppfyller sine forpliktelser.

Jeg ønsker i denne talen å fokusere på de største utfordringene vi har i dagens verden. Utfordringer som ikke lar seg løse ‘over natten’, utfordringer vi nok aldri vil greie å løse helt og fullt, men hvor selve kampen, engasjementet, visjonen, kanskje er det viktigste. Det dreier seg om å kjempe for å virkeliggjøre - og tilgi meg at jeg krydrer talen med litt ‘Kanaans språk’ - det helligste av alt på denne siden av perleporten - menneskets iboende verdi. De hellige hverdagsrettighetene for hellige hverdagsmennesker. Altså ikke de heldige blant oss, de priviligerte, men de hellige - menneskerettighetene gjelder oss alle. Verdenserklæringen sier implisitt at vi alle er hellige, for vi har alle den samme, iboende, uendelige verdi, simpelthen fordi vi eksisterer.

Hva er så prioriteringene? Hva består dagens viktigste agenda av?

Jeg vil i denne orienteringen ta utgangspunkt i FNs menneskerettighetserklæring, som i år fyller 50 år. Så vil jeg beskrive den globale utviklings- og menneskerettighets-”temperaturen”, og fortelle hvorfor arbeidet for utvikling og for økt respekt for menneskerettighetene hører sammen. Utvikling og menneskerettigheter er faktisk to sider av samme sak. Retten til mat og utdanning er like viktig som for eksempel ytringsfrihet og religionsfrihet. Jeg vil så si noen ord om våre menneskerettighetsutfordringer her hjemme på berget.

Før jeg går nærmere inn på dette, la meg understreke: For Regjeringen er menneskeverdet det viktigste ankerfeste for både utviklings- og menneskerettighetspolitikken. Det ligger i bunnen for alt vi gjør. Det har med det kristne menneskesynet så vel som det humanistiske, å gjøre, - at alle har samme menneskeverd, uansett kjønn, rase, funksjonsdyktighet, tro eller andre forhold. Alle har samme menneskeverd. Derfor har vi også de samme rettighetene.

Verdenserklæringen om menneskerettighetene

Sist lørdag markerte vi FN-dagen. Innledningen til Verdenserklæringen om menneske-rettighetene, som FN vedtok 10. desember 1948 sier at; “anerkjennelsen av menneskeverd og like og umistelige rettigheter for alle medlemmer av menneskeslekten er grunnlaget for frihet, rettferdighet og fred i verden”. I artikkel 1 heter det at; “Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd”. Eller i ‘søsterskapets ånd’, ville nå jeg tilføye, språklig sett... Menneskerettigheter er med andre ord noe alle mennesker er født med, noe vi har, uansett hvor i verden vi bor eller hvilken kultur, rase, kjønn, alder eller religion vi tilhører.

Menneskeheten er én. Menneskeslekten er én. Menneskeverdet er det samme.

Eller som Odd Børretzen formulerte det i TV-aksjonsangen til sist søndag; “...barn gråter likt i alle verdens land”.

Holdningskampanjen som pågår i regi av noen av de store frivillige organisasjonene, bærer denne teksten som vi kan lese på busser og postkort; “Menneskerettighetene for alle starter med ett menneske. Deg”. Dette er virkelig et godt motto. Menneskerettighetene gjelder alle, de gjelder deg. Og de starter hos oss selv.

Verdenserklæringen om menneskerettighetene er i vår tid grunnlaget for arbeidet for menneskerettighetene. Jeg synes det er en god ide å finne fram Verdenserklæringen fra et leksikon, en samfunnsfagsbok eller en internett-adresse, og lese den pånytt.

Situasjonen for utvikling og menneskerettigheter i verden

Menneskerettighetbrudd, manglende utvikling og fattigdom har mange ansikter. Det er dramatiske og dystre tall som forteller om situasjonen i verden i dag, idet vi runder årtusenskiftet. La meg bare nevne noen fakta:

• Mer enn en tredjedel av befolkningen i utviklingslandene lever under fattigdomsgrensen, og det store antall er kvinner og barn.
• Vi vet at 800 millioner mennesker ikke har tilgang til de mest grunnleggende helsetjenester.
• Hvert fjerde barn i utviklingslandene har ikke grunnskoletilbud. Det er dobbelt så mange kvinner som menn blant de i alt 900 millioner mennesker som ikke kan lese eller skrive.
• Og 250 millioner barn er i arbeid, ofte til skade for barnets oppvekst og framtid.
• 100 millioner mennesker er hjemløse.
• I hvert tredje land er det ikke frie, demokratiske valg.
• Det finnes samvittighetsfanger i 94 land.
• Fanger blir mishandlet og torturert i 124 land.

Disse tallene må ned. Det er Regjeringens mål. Bak de store tallene er det enkeltmennesker. Hvert enkelt menneske teller.

Tallene illustrerer også kanskje det største problemet i verden idag, nemlig fattigdoms-problemene, gapet mellom oss rike i Nord - og de fattige i Sør. De fattige ekskluderes fra den utvikling som blir oss andre til del. Svært mange faller utenfor. Det er faktisk også slik at avstanden mellom rike og fattige øker både i Nord og i Sør. For å si det enkelt, vi er i ferd med å få mer Nord i Sør og mer Sør i Nord. Vi som reiser rundt i verden på første klasse - i overført betydning - kan ikke overse denne økende marginaliseringen av de fattige. Verken for vår egen del, eller for deres. Dette er for meg et moralsk, etisk spørsmål.

Vi deler én klode. Vi puster den samme luften. Nå er det ikke lenger slik at vi kan dele verden i to, og at det som foregår på den andre halvdelen av kloden ikke angår oss. Det er ikke bare moralsk uakseptabelt å tenke slik. Det er faktisk ikke lenger slik. Aids, kriminalitet og narkotika stopper ikke ved landegrenser. Terrorisme, krig og katastrofer berører oss alle, i dag indirekte, i morgen kanskje direkte. Vi deler det samme miljøet. Klimaproblemene illustrerer at vi alle lever på samme klode - i et skjebnefellesskap. Det gjelder også de levekårene alle mennesker lever under. Det angår oss.

Vi ser nemlig også positive utviklingstrekk. Det er ikke bare “elendighet”. Vi finner eksempler på at det har nyttet - og det nytter - å engasjere seg. Det er vel så viktig å framheve dette for ikke å bli rammet av “elendighetssyndromet”, av avmakt og likegyldighet. Vi ser tydelige og klare tegn i flere afrikanske land, for eksempel, til endringer i positiv retning; demokratiske valg, bedre styresett, økonomisk vekst til fordel for hele befolkningen og økt respekt for menneskerettighetene. Siden 1960 har barnedødeligheten i utviklingsland generelt blitt mer enn halvert. Matproduksjonen har økt kraftigere enn befolknings-veksten, og flere enn før får tilgang til grunnskole. Samtidig har den økonomiske veksten i de fattigste utviklingslandene økt, og var i gjennomsnitt 6,8 pst. i perioden 1990 - 1995. Vi ser også at andelen av utviklingslandenes budsjetter til primærhelsetjenester øker.

Vi ser med andre ord at det nytter å gjøre noe. Vi er også forpliktet til å tro det, at til tross for alle dramatiske TV-reportasjer nytter det. Dette har også med troen på mennesket å gjøre.

La meg derfor si noe om utfordringene både når det gjelder menneskerettigheter og utvikling.

Menneskerettighetsarbeidet

FNs Verdenserklæring om menneskerettighetene sier at målet må være å skape en verden der alle mennesker er sikret retten til liv og mulighet til et liv i fred, frihet, trygghet og et minimum av velferd. Eller som Nordahl Griegs kjente strofe; “Skaper vi menneskeverd, skaper vi fred”. Denne sammenhengen - menneskeverd og fred - må vi ikke miste av syne. Å øke respekten for menneskerettighetene er et av de viktigste spørsmål for denne regjeringen, hjemme - som ute i verden. Menneskerettighetsarbeid er fredsarbeid.

Menneskerettighetene er ikke en “liste” over alt som er “bra” for mennesker. Det er en liste over konkrete rettigheter for hvert enkelt menneske. Det er hver enkelt stats plikt å sikre at menneskerettighetene overholdes.

Som dere jo sikkert alle kjenner til er det vanlig å dele menneskerettighetene i to hovedgrupper: De sivile og politiske rettighetene, og de økonomiske, sosiale og kulturelle rettighetene. De sivile og politiske rettighetene omfatter blant annet retten til liv, retten til ikke å bli fengslet uten etter lov og dom, ytrings- og trosfrihet, organisasjonsfrihet og stemmerett og retten til ikke å bli diskriminert pga. kjønn, rase, etnisk opprinnelse eller nasjonal tilhørighet. De sivile og politiske rettighetene er nedfelt blant annet i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen og FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter.

Den andre hovedgruppen, de økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, skal først og fremst sikre retten til mat, retten til utdanning, til sosial velferd som arbeid, rimelige arbeidsvilkår, rett til å danne fagforeninger, sosial trygghet, familievern, rett til utdanning og helse og til kulturliv. Disse rettighetene er nedfelt i Den europeiske sosialpakt og i FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter.

I det internasjonale menneskerettighetsarbeidet har ofte de sivile og politiske rettighetene vært satt opp mot de sosiale, økonomiske og kulturelle rettighetene. Det har vært hevdet at noen av rettighetene er viktigere enn andre eller at et lands kulturbakgrunn bestemmer hvilke rettigheter som gjelder. Slik er det ikke. De to sett av rettigheter er innbyrdes avhengig av hverandre. Menneskerettighetene er universelle. Det er ikke slik at noen menneskerettigheter gjelder i dag og andre i morgen. Det er heller ikke slik at noen gjelder deg og andre gjelder meg, eller at noen gjelder for menn og andre for kvinner.

Vi tar opp menneskerettighetsbrudd i internasjonale fora og overfor enkelte land, i møter, i samtaler, gjennom det vi kaller “menneskerettighetsdialog”.

“Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter”, som det står i Verdenserklæringens artikkel 1. Det dreier seg heller om et enten - eller i forholdet mellom de ulike kategorier rettigheter. De er for oss like viktige, og ofte kan det faktisk være slik at fremme av en kategori menneskerettigheter forsterker eller forbedrer arbeidet for en annen kategori. Fattigdomsrettet utviklingshjelp er for eksempel menneskerettighetsarbeid på sitt aller beste. Og det er nettopp det som er Regjeringens politikk.

Utviklingssamarbeidet

De sosiale, økonomiske og kulturelle rettighetene gir statene en “instruks” om å arbeide for at alle mennesker har en “levestandard som er tilstrekkelig for hans og hans families helse og velvære, og som omfatter mat, klær, bolig og helseomsorg...”, for å sitere fra artikkel 25 i Menneskerettighetserklæringen. Det står “hans”, og i dag ville man, språklig sett, sikkert tilføyd “hennes”. Denne “instruksen” er en av grunnene til at regjeringen setter fattigdomsbekjempelse i sentrum for utviklingspolitikken.

For at vi skal kunne gjøre noe for de fattigste må vi både gjøre noe med internasjonale rammevilkår som gjeld og handel for de fattigste landene. Vi må stille opp gjennom bistand - sammen med andre land, og bistå slik at den nasjonale politikken i landet går i riktig retning og bidrar til fattigdomsbekjempelse. Alle disse faktorene må virke sammen for at vi skal se varige forbedringer i levekårene for de fattigste. Det er dette vi kaller en mer slagkraftig og helhetlig Sør-politikk.

Gjeldsproblemene er det alvorligste hinderet for økonomisk og sosial utvikling i mange av de fattigste landene. Dette har ikke bare med landenes økonomi å gjøre. I flere tilfeller brukes flere ganger så mye midler til gjeldsbetjening som f.eks. til utdanning. Gjeldskrisen rammer altså de fattigste og hindrer i mange tilfeller bedre levekår for hele befolkningen. Regjeringen har derfor laget en gjeldsplan som skal gjøre det mulig for disse landene å komme ut av gjeldskrisen. Vi vil gjøre slutt på den vonde sirkelen. Planen omfatter per i dag 22 av de aller fattigste og gjeldstyngede land. Den plasserer Nogre i førersetet internasjonalt. Nå arbeider vi for å få med oss andre land internasjonalt.

I mange tilfeller bruker flere land langt mer - noen ganger dobbelt så mye på gjeldsbetjening som de mottar i bistand. Derfor er det så viktig å gjøre noe med dette. Samtidig må vi også stille opp gjennom bistand. Og den må være rettet mot de fattigste landene og befolknings-gruppene. Denne fattigdomsrettingen har vært svekket de siste årene - gjennom tendenser til det vi kan kalle kommersialisering av bistanden. Nå snur vi denne trenden - motsatt vei. Det som kalles “fattigdomskriteriet” legges til grunn for valg og prioritering av land for norsk bistand, samfunnssektorer, målgrupper, metoder, samarbeidspartnere og kanaler for bistanden. Til kanalene hører blant annet de frivillige organisasjonene med.

Dette fører også til en endring i prioritering av sektorer. Vi har gjort utdanning til Jobb nr. 1 i norsk bistand. Både satsing på dette og på helsesektoren, det vi kan kalle sosial sektor, når ofte lengst i forhold til de fattigste. Før var dette ganske lavt prioritert i stat-til-stat-samarbeidet (2,7 % av bistanden til grunnutdanning i 1996). Nå gjør vi noe med det. Allerede i år vil målet om at en 10 %-andel av bistanden skal gå til henholdsvis utdanning og helse bli nådd. Men vi vil videre i forhold til det.

Om ikke alle mennesker kan få verdige levekår, i form av et økonomisk og sosialt tilfreds-stillende levenivå, vil mange av de sivile menneskerettighetene - som f.eks. ytringsfrihet - fortone seg som temmelig meningsløse. Det hjelper lite med trykkefrihet for en som sulter. Samtidig vet vi at ting henger sammen, og at det faktisk er slik at rettighetene virker gjensidig forsterkende i forhold til hverandre. Derfor kan aldri fattigdom legitimere undertrykkelse. Derfor er også demokratiutvikling og menneskerettighetsarbeid noe av det viktigste i vårt utviklingssamarbeid med mange land.

Samtidig er vi opptatt av å få andre til å ta sin del av ansvaret. Det er én av grunnene til at vi arbeider aktivt gjennom internasjonale organisasjoner, og kanaliserer mye av vår bistand der, særlig til FN selv og de bistands-organisasjonene som er en del av FN-systemet, som f.eks. UNICEF. I disse organisasjonene er alle verdens land medlemmer, både vi som har et overskudd å gi av og de som trenger vår bistand. På denne måten medvirker vi til et fellesskap, noe som er nødvendig for å løse problemer og forhindre sultkatastrofer. Vi lykkes ikke bestandig og endringsprosesser kan være svært langsomme, men tro meg, det ville ha vært langt verre uten dette fellesskapet.

Mer om sammenhengen menneskerettigheter og utvikling.

Hva er utvikling? - Og noen aktuelle emner i norsk politikk.

Retten til utvikling er en grunnleggende rettighet, knyttet til menneskeverdet. Oppfyllelse av denne rettigheten skal gi alle mennesker mulighet til å delta i, bidra til og nyte godt av økonomisk, sosial og kulturell utvikling. - Som gjør det lettere å oppfylle andre rettigheter, som de politiske og sivile. På denne måten kan utvikling også forstås som en positiv og helhetlig endringsprosess i samfunnet. Prinsippene står blant annet i Erklæringen om retten til utvikling som ble vedtatt i 1986.

Ethvert menneskets rett til utvikling - en viss levestandard - er også selve fundamentet for vårt bistandssamarbeid. Dette gjelder utvikling særlig for de fattigste i verden.

Ja, men hva er egentlig utvikling? Jeg har allerede nevnt flere betydninger av ordet, men det kan være nyttig å hente fram hvordan FNs Utviklingsprogram (UNDP) definerer “utvikling” i sitt arbeid. I følge FNs definisjon er “utvikling” “en prosess som øker eller utvider menneskers valgmuligheter” ( “expanding peoples’ choices”). - Hvilke valgmuligheter? Valgmuligheter til hva? vil dere kanskje spørre.

Jo, de valg som gir muligheten til å leve et langt liv, med god helse; valg til å ta utdannelse og arbeid; valg som gir en tilfredsstillende materiell levestandard; valg som gir et liv i frihet, sikkerhet og trygghet; valg til å nyte godt av andre menneskers respekt og til å opprettholde egen selvrespekt.

Dette er sentrale stikkord, tror jeg, for den noe diffuse, men populære betegnelsen “et godt liv”. Dersom dere “gikk ut på gaten” og lagde en undersøkelse, og det har vært gjort slike av meningsmålingsintsitutter, ville vi finne at FNs definisjon “treffer”. “Et godt liv” har å gjøre med helse, venner, fred, arbeid, utdanning, trygghet, medmennesker, frihet, humør, familie og religiøs tro.

a) Det betyr for det første at “utvikling” er noe langt mer, videre og rikere enn økonomisk vekst og rikdom. “Utvikling” handler ikke bare om materielle faktorer - men sier heller noe om verdier - som f.eks. frihet, respekt og toleranse. Økonomisk, materiell vekst er naturligvis en del av utviklingsprosesser, men materiell vekst leder ikke av seg selv, automatisk, til “full” eller “hel” utvikling. Det tror jeg vi alle kan være enige om. Økonomisk vekst er derfor et middel og ikke et mål. Vekst er ett - av flere - virkemidler. Og samtidig; forbruk, konsum er ikke det samme som utvikling.

b) Vi kan ved dette oppdage også en annen viktig ting; nemlig at på sett og vis er alle samfunn i “utvikling”. Utvikling har verken en endestasjon eller en utopia-situasjon hvor man kan si at “nå er samfunnet eller landet fullt utviklet”. Det er ikke slik - og heldigvis. Alle samfunn er i kontinuerlig utvikling, mot det gode eller mot det mindre gode, avhengig av hvordan vi bruker kriterier som for eksempel “god helse” eller “sikkerhet”, som jeg nevnte. Denne måten å se og bruke begrepet “utvikling” på, får oss også bort ifra den uheldige, ovenfra-og-nedad-holdningen, om at de andre land, de fattige land, er land i utvikling, mens vi er “ferdige” og “alt er bra hos oss”. Utvikling er endringer, for alle land.

c) En tredje og siste “oppdagelse” man kan gjøre ved å bruke denne utviklingsdefinisjonen i regi av FN, er at vårt ønske og våre krav om utvikling - det å “utvide våre valg-muligheter” - er akkurat de samme som våre krav til oppfyllelse av grunnleggende sivile, politiske, sosiale, økonomiske og kulturelle menneskerettigheter. Menneskerettighetsagendaen og utviklingsagendaen er den samme, for fattige land som for rike. Menneskerettigheter og utvikling er altså to sider av samme sak, som jeg har påpekt tidligere. En god og sunn utviklingsprosess tjener og styrker menneskerettighetene - og omvendt.

Jeg vil nå gå konkret inn på noen av spørsmålene som er på denne felles agendaen av utviklings- og menneskerettighetsspørsmål.

Jeg er glad for å se at det er en økende aksept og forståelse internasjonalt om at respekt for menneskerettighetene må spille en sentral rolle i utviklingen av et land og i internasjonalt utviklingsarbeid. Før kunne land argumentere for at slike menneskerettigheter var “indre anliggender” og at dermed kunne ikke andre land blande seg inn eller kritisere. Slik er det ikke lenger. Det er også økende forståelse for at menneskerettighetshensyn må veies opp mot økonomiske, kommersielle hensyn når en bedrift etablerer virksomhet, handel eller investeringer i et annet land. Dersom det viser seg at en norsk bedrift bruker barnearbeidere til sin produksjon i utlandet, for å ta ett eksempel, vil offentlighetens søkelys føre til et så tungt, negativt press på bedriften at de må stoppe dette. Næringslivet vil i dag være “stuerene”, som det kalles, og det er bra.

En selvfølgelig del av de sosiale og økonomiske rettighetene er retten til utdanning, eksplisitt nedfelt som en menneskerettighet. Grunnskoleutdanning er - som sagt - et av de høyest prioriterte sektorene for norsk utviklingssamarbeid i dag. Andelen barn og unge som får grunnutdanning går ned i mange land. Dette er en trist og urovekkende tendens. På den annen side vet vi at prioritering av utdanning, ikke minst av jenter, er blant de mest lønnsomme investeringer vi kan gjøre i utviklingsarbeidet. Det har Verdensbanken funnet ut i en egen studie. Utdanning har sammenheng med helse og arbeidsmuligheter senere, eller som FNs definisjon; utdanning “utvider menneskers valgmuligheter”.

Fred, demokrati og respekt for menneskerettighetene er fundamentale forutsetninger for en god og varig utvikling i et land, som kommer alle til gode. Dette hensynet bygges også inn i norsk bistandssamarbeid. Utviklings-prosjekter lykkes oftere og bedre i land som respekterer de sivile og politiske rettighetene. Dette henger sammen med at myndigheter oppfører seg mer ansvarlig når innbyggerne nyter et rettsvern, og der det er rom for kritikk og ettersyn. Vi ser igjen at de to sett av menneskerettigheter henger sammen og er gjensidig forsterkende. De utgjør en helhet. Vår kontakt med og støtte til små og store organisasjoner og uavhengige institusjoner i våre samarbeidsland i sør - som for eksempel støtte til et journalistforbund - er i seg selv utviklende for demokratiet i et land. Vi har faktisk sett direkte virkninger av kurs vi har holdt for journalister f.eks. fra Zambia. Det er blant annet dette vi kaller støtte til “det sivile samfunn”.

Kvinners rettigheter er en naturlig del av menneskerettighetene. Disse rettighetene er de samme over hele verden uavhengig av samfunn, kultur eller kjønn. Mange former for menneskerettighets-brudd og overgrep begås mot kvinner, gjennom hele livsløpet. Jeg kan nevne som eksempler; kjønnsselektive aborter, jenter som avlives ved fødselen, jenter som gjennom oppveksten får systematisk mindre oppmerksomhet, mat og skolegang enn gutter, omskjæring, voldtekter i forbindelse med væpnede konflikter i land verden over, og generelt sett kan kvinners muligheter til økonomisk og politisk deltakelse være svært begrenset.

En av grunnene til kjønnsdiskriminering i forhold til menneskerettighetene er at det bare er menn i mange land som har fulle borgerrettigheter. Kvinner mangler for eksempel arverettigheter, retten til å eie eller disponere jord eller rett til å opprette egen bankkonto. Ett av fem hovedområder for norsk utviklingspolitikk er å fremme like rettigheter og muligheter for kvinner og menn på alle områder. Utvikling kan bare finne sted ved at både kvinner og menn deltar i beslutningsprosesser og tar del i de framskritt som gjøres. Et godt, demokratisk styresett forutsetter formell likestilling og likhet for loven for kvinner og menn. Det å fremme kvinners rettigheter og muligheter for deltakelse i samfunnsutviklingen, er rett og slett arbeid for å oppfylle menneskerettighetene. Dette har derfor høy prioritet fra vår side.

Når vi tar opp menneskerettighetsbrudd med andre land, må vi også ha respekt for andres kulturer. Det bør ikke skje med pekefingeren, men med ydmykhet. Vi har ikke alle de rette svarene, selv om rettighetene er like - for alle.

Menneskerettighetsarbeidet i Norge

Det å arbeide for fremme av menneskerettighetene er viktig nok i seg selv. Det er for vår egen anstendighets skyld vi må engasjere oss. “De andre” er slett ikke “de andre” - de er mennesker med samme verdi som oss selv. De er “vår neste”. De angår oss. Å overse dette er å miste noe av sin anstendighet.

Derfor har vi også en jobb å gjøre hjemme i vårt eget land. Dessuten, om vi skal ha full troverdighet i vårt arbeid for menneskerettighetene, kan vi ikke bare reise rundt med hevet pekefinger og påpeke brudd i andre land. Vi må være konsekvente og feie for egen dør. Arbeidet starter i vårt eget land. Det hender at internasjonale kontrollorganer peker på uverdige og kritikkverdige forhold også i Norge, selv om det er sjelden. Vi må derfor rette opp de misforhold som finnes.

Hvilke menneskerettighetsspørsmål berører Norge? vil du kanskje spørre. På vår egen agenda finner vi blant annet følgende saker som handler om menneskerettighetenes stilling: Inkorporering av internasjonale menneskerettighetskonvensjoner i norsk lov, urfolks - samenes - rettigheter, minoriteters rettigheter, rasisme og diskriminering, asylsøkeres rettigheter, spørsmål omkring bruk av varetektsfengsling og bruk av tvang i psykisk helsevern, funksjonshemmedes rettigheter, likestilling, religionsfrihet og diskriminering på grunnlag av seksuell legning. Denne listen gir et bilde av at menneskerettighetene må tas på alvor og følges også i vårt eget land.

På alle disse områdene har Regjeringen satt i gang et arbeid for å gjøre jobben bedre. La meg ta ett eksempel der mye gjenstår fremdeles. Det gjelder kampen mot rasisme. Jeg ser med stor uro på tendenser til rasistiske holdninger i norske miljøer. Rasisme er negativ forskjells-behandling på grunnlag av rase, religiøs tro, hudfarge eller nasjonal eller etnisk opprinnelse. Det dreier seg riktignok ikke om overgrep fra statens side mot enkeltmennesker, men underliggende diskriminerende holdninger. Dette må vi ta på alvor! Det er et viktig mål for Regjeringen å bekjempe rasisme. Det bør få høyeste prioritet også for dere, på lokalt nivå og i nærmiljøene.

Problemene med rasisme i det norske samfunn må vi ta mye mer alvorlig. Dette gjelder blant annet også forskjellsbehandling på arbeidsmarkedet. Rasistiske uttrykk og vold i ungdoms-miljøer skaper frykt, avmakt og likegyldighet. Dette må vi motvirke.

Regjeringen vedtok i forrige måned å opprette et nasjonalt Senter mot etnisk diskriminering. Senteret vil være i drift fra årsskiftet av og formålet er å gi bedre muligheter for juridisk bistand, rådgivning og veiledning til personer som utsettes for diskriminering. Senteret skal også dokumentere og overvåke omfang og former for diskriminering i Norge. Hvert år skal det utgis en “tilstandsrapport”, og Senteret skal dessuten fremme forslag til tiltak i arbeidet mot diskriminering. Samtidig har Regjeringen også vedtatt en handlingsplan mot rasisme, og en egen plan for rekruttering av innvandrere til stillinger i Staten. Nå gjenstår oppfølgningen - også for dere på lokalt og regionalt nivå.

Regjeringens tiltredelseserklæring fra i fjor høst varslet å styrke asylretten for de som var forfulgt og som ikke kunne vende tilbake til sine hjemland. Dette løftet er fulgt opp av nye og mer liberale retningslinjer fra Justisdepartementet. Retningslinjene innebærer blant annet at det er blitt lettere å få asyl på grunnlag av forfølgelse fra andre enn hjemlandets myndigheter. Det er skjedd en oppmyking når det gjelder kravet om at søkeren skal søke om asyl i det første trygge land han eller hun kommer til. Dette betyr at flere asylsøkere som tidligere er blitt avvist på dette formelle grunnlaget, vil kunne få asyl i Norge.

Det nye kristendomsfaget i grunnskolen har også vært diskutert i forhold til menneske-rettighetene. Det har vært påstått at manglende rett til generelt fritak fra denne undervisningen krenker menneskerettighetene. Vi er ikke enig i denne vurderingen. Faget kristendoms-kunnskap, med religions- og livssynsorientering, skal gi kunnskaper om religioner og livssyn, ikke opplæring i en bestemt tro. Dette er viktig - ikke minst i forhold til religiøse minoriteter. Faget skal være åpent og skape innsikt, respekt og dialog på tvers av tros- og livssynsgrenser. Hensikten er å fremme forståelse og toleranse. Vi må heller ikke glemme at faget er en del av læreplanverket for den norske skolen, hvor det sies at opplæringen skal bygge på kristne og humanistiske verdier. Basiskunnskaper om den norske kulturen og vår kristne kulturarv skaper rotfeste for elevene. Og uten rotfeste kan vi ikke skue videre. Samtidig vil opplegget for faget og kunnskap om andre tros- og livssyn bidra til vidsyn og forståelse.

Et viktig del av arbeidet for menneskerettighetene her hjemme må være å bidra til økt satsning på opplysningsarbeid om menneskerettigheter. Jeg har lyst til å våge den påstand at vi i Norge har et meget høyt engasjement når det gjelder menneskerettigheter, mens det til tider kan skorte på de faktiske kunnskaper. Jeg er den første til å innrømme at det er behov for økte kunnskaper også innenfor departementene og andre offentlige forvaltningsorganer. En viktig oppgave for oss i Regjeringen og Utenriksdepartementet er derfor å arbeide for å heve kompetansenivået og øke oppmerksomheten og bevisstheten om hva som er menneske-rettighetsspørsmål. I dette arbeidet vil jeg utfordre dere alle sammen til å hjelpe oss. Regjeringen kan ikke gjøre jobben alene.

Som et ledd i denne bevisstgjøringen hører Verdikommisjonen med. Kommisjonens formål er å bidra til en bred og samfunnsetisk mobilisering for å styrke positive fellesskapsverdier i samfunnet. Formålet er videre å motvirke likegyldighet og fremme personlig ansvar, deltakelse og demokrati. Her bør menneskerettighetene definitivt være et viktig tema.

Avslutningsord

I dette jubileumsåret feirer vi ikke at menneskerettighetene faktisk blir respektert overalt i verden. Dessverre. Vi feirer det dokumentet som vi alle skal speile virkeligheten mot, selve Verdenserklæringen. Den aller beste 50-årsfeiringen av Verdenserklæringen vil derfor være at vi styrker kampen for menneskerettighetene. I Norge og i andre land. Feiringen bør inkludere alle, skoleelever som foreldre, gamle som unge, aktivister som sofaslitere. Når den enkelte trampes på er det vår plikt å stille opp. Når det står om livet for mennesker - om menneske-verdet, om frigjøring fra undertrykkelse og overgrep - da er det bare handling som betyr noe. Det er en slik felles dugnadsinnsats som vil være den mest verdige 50-års markeringen.

Vi kan velge å gå 50 år tilbake i tid men vi kan også velge å gå over 200 år tilbake for å synliggjøre menneskerettighetenes røtter, for å finne vårt ‘rotfeste’, om man vil. Jeg vil derfor avslutte med å fortelle en historie knyttet til etableringen av den franske revolusjonens erklæring av 1789 om menneskets og borgernes rettigheter, hentet fra Cappelens Kvinnehistorie.

Tidlig en regnvåt morgen, 5. oktober 1789, strømmet kvinner fra arbeiderforstedene inn mot rådhuset i Paris. Torgkoner fra bykjernen sluttet seg raskt til. Kvinnene forlangte at byens borgermester skulle sørge for matforsyninger til byen - men ingen var å få i tale. Nesten syv tusen kvinner samlet seg, byens kirkeklokker ringte til oppstand, og de bestemte seg for å dra til Versailles for å trekke kong Ludvig 16. og Nasjonalforsamlingen til regnskap. I Versailles trengte kvinnene seg inn i Nasjonalforsamlingen, tok ordet fra talerstolen og deltok i avstemningene. Tidlig neste dag - og vi befinner oss altså fortsatt i 1789 - fikk en gruppe blant kvinnene foretrede for Kongen. Her sikret de seg hans skriftlige løfte om brødforsyninger.

Kvinnetoget til Versailles var noe mer enn en demonstrasjon mot matmangel og urettferdige og uverdige forhold. Det var ikke minst en protest mot at Kongen nektet å sanksjonere Menneskerettighetserklæringen fra samme år. Kongen ga etter, som følge av presset.

Kvinnene grep med andre ord direkte inn i den politiske - og for oss: den historiske - utvikling. Kvinnemarsjen til Versailles var et uttrykk for kvinnenes styrke, og den førte sammen de økonomiske bekymringer og politiske problemer som lå bak Revolusjonen.

Poenget for meg, og her vil jeg trekke en lang linje til våre dager, er at eksempelet fra den franske revolusjonens tidsepoke illustrerer hvordan sivile og politiske, og økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, hører sammen. For folk flest. For de franske arbeiderkvinnene for snart 210 år siden - og for store deler av verdens befolkning i dag.

For norsk utviklings- og menneskerettighetspolitikk er dette et kjernepunkt. Menneske-rettighetene representerer et helhetlig perspektiv. Det ene settet av rettigheter kan ikke sees isolert fra det andre. Det handler om utvikling, for kropp, ånd og sjel. Og om folkelig engasjement. Fra meg og fra deg. Bare slik kan vi virkeliggjøre visjonen i verdenserklæringen fra 50 år tilbake. Bare slik kan de bli hverdagsrettigheter for alle.

Så kan vi av og til bli litt “matte” av følelsen av at “det spiller vel ingen rolle hva “lille meg” kan uttrette her i denne verden” overfor den enorme fattigdommen og de massive, alvorlige menneskerettighetsbruddene i andre land. Da skal vi låne øre til Anne Grete Preus og sangen ‘Millimeter’;

“Du kan bestige høye fjell for å utforske din styrke
eller studere i årevis for å få et fint yrke
lese metervis med bøker
for å skjerpe tanken
eller jobbe til du har millioner i banken

Av og til er en millimeter nok
lavt og lite har mere kraft enn mye, fullt og nok
Av og til er en millimeter nok

Et øyeblikk, en evighet?
beror på perspektivet
et lysglimt av en tanke
kan snu opp og ned på livet ...”.

Av og til er en millimeter nok. Gjør din millimeter!

Takk for meg!