Statssekretær Åslaug M. Haga;

Norsk baltikumpolitikk

Innlegg på Foreningen Norge – Baltikums åpne møte, 12. 2. 1998.

La meg få takke styreleder Magnar Enebakk og Foreningen Norge Baltikum for innbydelsen til å innlede til debatt om norsk Baltikum-politikk. Jeg setter pris på en anledning til å møte noen av dere som utgjør den engasjerte Baltikum-opinionen i Norge. Vi trenger denne type engasjement i norsk utenrikspolitikk. Som myndigheter har vi et stort ansvar og mange kanaler å benytte for å bidra til å integrere de baltiske land i europeiske og euroatlantiske samarbeidsstrukturer. Samtidig vil jeg understreke betydningen av det arbeid enkelte ildsjeler har gjort og gjør for å initiere et bredt spekter av kontakter mellom Norge og Baltikum etter 50 år med frosne relasjoner. Det er dette nettverket av kontakter gjennom foreninger, skoler, vennskapskommuner og enkeltbedrifter som på lengre sikt vil knytte de baltiske landene tett inntil det fellesskapet de søker med de nordiske land og resten av Europa. Foreningen Norge - Baltikum er en av de organisasjonene som jobber for å knytte nettopp slike bånd mellom Norge og de baltiske land. Det er et viktig og langsiktig arbeid som verdsettes høyt av Regjeringen.

Jeg har selvsagt merket styrelederens leserinnlegg i Aftenposten 19. januar som i klare ordelag kritiserte Regjeringen for manglende engasjement i Baltikum. Regjeringen er meget opptatt av Baltikum og jeg er derfor glad for å kunne skissere den nye regjeringens Baltikumpolitikk. Jeg vil legge vekt på de viktigste utfordringene vi står overfor i samarbeidet og gi en vurdering av de virkemidlene vi har for å fremme våre målsettinger. Jeg håper at vi på basis av dette kan konkludere med at den nye regjeringen ikke bare ønsker, men også har en strategi for å videreutvikle en aktiv norsk politikk overfor de tre baltiske landene.

Litt historikk

La oss ta utgangspunkt i hvilke bånd som har eksistert mellom Norge og landene ved Østersjøens østlige bredd. Fra vikingtiden har sjøen vært et bindeledd for handel og kontakt mellom Skandinavia og Baltikum. Østersjøregionen var fra senmiddelalderen av, på samme vis som Norge, en råstoffleverandør for Europa. Vår felles skjebne under Hansaforbundet integrerte oss i en voksende europeisk økonomi og bragte de samme tyske kulturimpulsene til de ledende lokale sjikt. Spillet om Baltikum fra hertug Johans politiske ekteskap med Katarina Jagellonica var fremmed for Norge, men innebar at de baltiske landene i flere hundre år ble kasteballer i maktkampen om hegemoniet i Østersjøområdet. Deres skjebne var like lite i egne hender som vår egen i bølgene omkring Napoleonskrigene, og den kan dermed stå som et eksempel på vår felles bakgrunn som usikre, nye demokratier i begynnelsen av vårt eget århundre.

Ved slutten av 1. verdenskrig ble de tre baltiske land erklært selvstendige stater. Norge, som selv var en ung nasjon på det europeiske kartet, anerkjente raskt de nye nasjonene i øst. I mellomkrigstiden fikk de baltiske landene oppleve en kort periode med selvstendighet inntil Ribbentrop-Molotov-pakten og Sovjetunionens anneksjon av de baltiske stater i 1940. Den sovjetiske okkupasjonen medførte 50 års atskillelse mellom Norden og de baltiske land, og utslettet i stor grad folks erindring om den felles forbindelse i nordisk/baltisk historie.

Det er i disse dager 80 år siden de baltiske republikkene ble erklært selvstendige. Dette skal markeres i ulike sammenhenger. For balterne og nordmenn er dette også en anledning til å markere at Norge aldri anerkjente Sovjetunionens anneksjon av de baltiske stater under 2. verdenskrig. Da de tre landene gjenvant sin selvstendighet i 1991, kunne Norge gjenopprette diplomatiske forbindelser med Estland, Latvia og Litauen etter at disse forbindelsene opphørte under okkupasjonstiden.

Våre nærområder

Baltikum og Østersjøregionen er en viktig del av vårt nærområde. En stabil og bærekraftig utvikling i de baltiske land har stor betydning for stabilitet og sikkerhet i vår del av verden.

Det er ikke bare ønskelig å støtte de baltiske landene ut i fra en solidarisk holdning til den skjebne disse landene har lidd under 50 års okkupasjon - det er også ønskelig å føre en aktiv politikk i Baltikum fordi det er i vår interesse å sikre en fredelig utvikling i våre nærområder.

Utviklingen i Russland og forholdet mellom Russland og de baltiske stater er avgjørende for stabiliteten i Østersjøregionen og i Europa. Det knytter seg store utfordringer til integreringen av Russland i europeiske samarbeidsstrukturer og til å skape grobunn for gode relasjoner mellom Russland og de baltiske naboland. Det tar tid å bygge ned gamle fiendebilder, og med den usikkerhet som er knyttet til utviklingen i dagens Russland skaper dette også utrygghet hos våre baltiske naboer. Utviklingen i Østersjøregionen kan bli et barometer for hvorvidt vi vil lykkes i å skape en helhetlig europeisk sikkerhetsarkitektur. Vi må derfor føre en politikk som trekker Russland med i den europeiske integrasjonsprosess - landet må ikke isoleres, vi må heller ikke la Russland isolere seg selv.

Vi opererer nå med et bredere sikkerhetsbegrep enn vi gjorde i den kalde krigens tid. Det er ikke lenger bare den potensielle trussel fra den russiske militærmakten som oppfattes som truende for Norge, men også i stor grad nye utfordringer som knytter seg til sammenbruddet i de militære strukturer, radioaktiv forurensing og andre miljøtrusler, sosial usikkerhet, etniske motsetninger og fraværet av en bærekraftig økonomisk utvikling. Arven fra Sovjetunionen i form av miljøtrusler og mangel på sosial stabilitet kan true vår egen sikkerhet og er en hovedutfordring for vår nærområdepolitikk.

Innenfor Østersjøsamarbeidets strukturer legges grunnlaget for regionalt samarbeid med henblikk på å møte nye utfordringer knyttet til miljø, helse og bekjempelse av organisert kriminalitet. Russland og de baltiske statene har etablert normale politiske besøksutvekslinger, og det var en gledelig begivenhet at Russland nylig undertegnet en grenseavtale med Litauen om grensen til Kaliningrad-enklaven. Estland og Latvia legger stor vekt på at Russland undertegner grenseavtalen med dem. Undertegningen vil gi et godt grunnlag for å normalisere de bilaterale relasjonene til Russland. Fra norsk side minner vi stadig Russland om betydningen av å få grenseavtalen på plass.

Baltiske prioriteringer

Mange har pekt på at Norge har færre tradisjoner å bygge på i Baltikum enn våre nordiske naboer. Det er riktig. Det er forhold man må ha i mente når en skal vurdere norsk aktivitet opp mot det engasjement som vises fra dansk, svensk og finsk side. Jeg skal komme tilbake til hvilke virkemidler jeg mener man fra norsk side skal legge vekt på i vårt arbeid for å støtte de baltiske landene. La meg først skissere de baltiske prioriteringene i dette bildet. Disse er selvsagt et avgjørende utgangspunkt når vi skal vurdere norsk innsats overfor Baltikum.

De baltiske landene har medlemskap i EU og NATO høyest på sin utenrikspolitiske dagsorden. I lys av disse statenes historiske erfaringer i vårt århundre er det ikke vanskelig å ha forståelse for disse ambisjonene. Det var imidlertid få som trodde at de baltiske landene ville lykkes med sine forsetter om reformer og tilknytninger til EU og NATO i det tempo som vi har vært vitne til det siste året.

Bare 8 år etter murens fall besluttet toppmøtet i NATO i Madrid å invitere tre nye land, Polen, Tsjekkia og Ungarn, til medlemskap i NATO. De tre landene vil ventelig bli medlemmer i 1999 samtidig som NATO feirer sitt 50 års jubileum. Samtidig erklærte man at NATO skulle forbli åpen for nye medlemmer, hvorav de tre baltiske landene også ble nevnt som land som aspirerer til medlemskap.

På EU-toppmøtet i Luxembourg i desember i fjor ble det fattet vedtak om å starte en bred utvidelsesprosess der alle de 11 søkerlandene er inkludert. Estland, sammen med 5 andre søkerland vil innlede forhandlinger om medlemskap i løpet av dette året. De øvrige søkerlandene, inklusive Latvia og Litauen, vil inkluderes i en prosess der deres mulighet til å innlede forhandlinger jevnlig vurderes i forhold til den interne forberedelsesprosessen og der de vil motta bistand fra EU for å påskynde forberedelsene. Det er ventet at hele utvidelsesprosessen vil ta lang tid og selv om det på baltisk side var skuffelse over at ikke Latvia og Litauen er med i første runde, er det avgjørende at alle de tre landene er inkludert i prosessen. Gjennom utvidelsesprosessen integreres de baltiske landene stadig tettere inn i europeiske strukturer. Dette er i seg selv et vesentlig bidrag til baltisk sikkerhet.

Estland, Latvia og Litauen har hver for seg satt i verk en reformprosess få ville sagt var mulig for noen år siden. De trenger vår støtte for å sikre at kostnadene ved å endre samfunnsstrukturer så fort ikke blir så høye at reformene stanser opp. Dette er bitre erfaringer vi bærer med oss fra andre deler av verden. De baltiske regjeringer vet selv best hvor problemene er og hvor skoen trykker. Vi må derfor lytte til baltiske ønskemål og prioriteringer når vi utvikler våre samarbeidsprosjekter. Regjeringen legger stor vekt på dette.

Hvilke virkemidler har vi for å støtte reformprosessen i de baltiske land?

Norges overordnede mål om å bistå de baltiske land i en bred integrasjonsprosess i europeiske og euro-atlantiske samarbeidsstrukturer, ligger fast også for denne regjeringen. Dette arbeider vi med i en lang rekke fora der Norge er engasjert, og vi gjør det direkte gjennom våre bilaterale samarbeidstiltak. Regjeringens innsats kan bare måles i lys av alle våre ulike innsatser.

La oss begynne med det bilaterale samarbeidet. Gjennom Samarbeidsprogrammet for Sentral og Øst Europa har Norge de siste 6 årene overført totalt NOK 312 mill. til Baltikum innenfor de hovedinnsats-områdene vi har prioritert: Demokratibygging, miljø, utdanning, infrastruktur og næringsliv.

Levekår i et bredt perspektiv har stått sentralt for vår innsats, enten det gjelder kartleggingen av levekårene for befolkningsgrupper gjennom FAFOs store levekårsundersøkelse i Baltikum, eller det gjelder å skaffe innbyggerne i Tallinn rent drikkevann. Det kan gjelde bistand til småbonden i Latvia som har fått tilbake jorda som staten en gang tvangskollektiviserte, eller de norske ingeniørene som legger opp innemiljø og energiøkonomisering som fag på teknisk skole i Kaunas i Litauen. Prosjektene våre har i stor grad vært fra folk til folk. Ofte har det startet med noen ildsjeler og en god ide. Vi skal imidlertid ikke stikke under teppet at det i praksis ikke alltid har vært bare enkelt. Magnar Enebakk har selv vært meget aktivt engasjert i arbeidet for å starte et trykkeri i Rezekne – han vet at det ikke alltid er så enkelt å lose disse prosjektene i havn. Tålmodighet er også en ressurs i dette samarbeidet.

Hittil har overføringene til de baltiske landene utgjort ca. 20 % av de totale rammene i Samarbeidsprogrammet. Regjeringen vil øke andelen til Baltikum til minst 30 % av Samarbeidsprogrammets disponible midler for 1998. Det innebærer at vi har ca. 60 millioner kroner disponible for samarbeidsprosjekter i 1998. Når jeg reiser til Baltikum neste uke, blir det viktig for meg å lytte til landenes prioriteringer, og så skal vi konkretisere samarbeidstiltak på basis av dette. Når det er sagt, kjenner vi selvsagt landene godt, og jeg forutser at hovedinnsatsområdene for vår støtte til de baltiske land fortsatt skal være til demokratibygging, miljø og utdanning. Vi tror samtidig det er viktig å øke innsatsen for å trygge barns og unges oppvekstkår, og vi vil satse mer på helse, utdanning og integrasjonsprosessen av de mange russiskspråklige i Estland og Latvia.

Et gjennomgående trekk ved de baltiske landene er kompetansebehovet på alle områder i sentralforvaltningen og problemer knyttet til svake institusjoner både sentralt og lokalt og til et svakt rettsapparat. Dette hindrer reformprosessen. Det svekker også muligheten for å forankre demokratiet og rettsstaten som bærende samfunnselementer. De baltiske land er selv svært opptatt av dette, og det er en hovedutfordring for norsk støtte til de baltiske landene å bistå på disse områdene. Dette er også en sentral påpeking i EU-kommisjonens vurdering av de baltiske landenes EU-forberedelser. Ved å prioritere innsatsen på disse områdene oppnår vi både å bidra til de baltiske landenes forberedelse til EU-medlemskap og samtidig styrke reformprosessens demokratiske forankring.

Dette er en kvalitativ - mer enn en kvantitativ tilnærming til bistanden. Den er ressurskrevende, særlig fordi den krever stor bruk av faglig personell. Men jeg har stor tro på at den på lengre sikt vil gi de mest varige resultater.

Norden

Den nordiske innsatsen i Baltikum er samlet meget stor. De nordiske land spilte både hver for seg og samlet en betydelig rolle under de baltiske landenes løsrivelse fra Sovjetunionen. Fellesinnsatsen viste seg bl.a. gjennom etableringen av de nordiske informasjonskontorer i de tre baltiske hovedstedene, noe som muliggjorde nordisk tilstedeværelse i Baltikum allerede før etableringen av ambassader.

Det nordiske samarbeidet er nå i sterk grad preget av forholdet til de tre baltiske statene. Den nye nordiske virkeligheten med nye EU-medlemmer og ”nye ” nærområder har skapt nye samarbeidsformer både innenfor Nordisk Råd og Nordisk Ministerråd. Nordisk Råd møtes regelmessig med Baltisk Forsamling og under Nordisk Ministerråd er det blitt stadig mer vanlig på alle områder at de nordiske og baltiske ministre møtes i den såkalte 5 + 3 rammen. Slik utvikles fellesskapet og den politiske dialogen mellom landene.

Nordisk Ministerråds nærområdeprogram har en årlig ramme på omlag 60 millioner kroner. Innsatsområdene er informasjonsutveksling, kontaktvirksomhet, stipendordninger, utdanningssamarbeid, kultur, demokrati, industri, finans og miljø.

For å få et samlet bilde av nærområdeinnsatsen fra de nordiske land må en også ta i betraktning de finansieringsordningene som er etablert for å fremme handel og investeringer. Det er etablert et eget baltisk investeringsprogram (BIP) med en økonomisk ramme på NOK 230 mill. for perioden 1996–99. I tillegg har den nordiske investeringsbanken en egen garantiramme for lån til de baltiske land. En større interesse fra norsk næringsliv til å bruke disse mulighetene har vært etterlyst, og vi skal se på hvorfor ikke mulighetene blir fullt utnyttet.

Det eksisterer ingen klar arbeidsdeling mellom de nordiske landene når det gjelder innsatsen overfor de baltiske landene. En slik arbeidsdeling har heller ikke vært ønsket fra baltisk side. Derimot har det de senere årene vært forsøkt å styrke koordineringen av støtten til de baltiske landene. Innenfor forsvarssamarbeidet har en lykkes langt på vei å få etablert en fellesstruktur der giverlandene kan møtes med balterne og diskutere prioriteringer for å unngå overlapping.

I den bilaterale innsatsen på det sivile området har vi ikke kommet så langt, men fra norsk side ser vi gjerne en tettere nordisk kontakt for å sikre en mest mulig effektiv utnyttelse av de midler vi har til rådighet. Ett eksempel på et slikt nordisk samarbeid så vi nylig da en nordisk arbeidsgruppe la frem resultatet av en gjennomgang av den nordiske bistanden på justissektoren, det såkalte søyle 3 området som omfatter asyl- og flyktningespørsmål, grensekontroll og rettsapparatet. Hensikten er å bistå de baltiske landene best mulig i deres bestrebelser på å tilfredsstille kravene til EU-medlemskap samtidig som vi sikrer oss et nært samarbeid med de baltiske landene om de prioriteringer vi gjør.

Østersjøsamarbeidet

I norsk utenrikspolitikk har vi lagt stor vekt på regionale samarbeidsordningers betydning for å bygge ned gamle skillelinjer. Barents- og Østersjøsamarbeidet utfyller hverandre i så måte i våre nærområder. Østersjørådet ble etablert i 1992 og består, foruten av de fem nordiske og de tre baltiske landene, også av Russland, Tyskland, Polen og EU-kommisjonen. Den avgjørende drivkraft bak det regionale samarbeidskonseptet er de grenseoverskridende aktiviteter og konkrete samarbeidsprosjekter som etableres mellom ulike enheter på tvers av nasjonale grenser. Innen Østersjøsamarbeidet har en prioritert samarbeid om økonomiske spørsmål, kriminalitetsbekjempelse, utdanning, demokratiske institusjoner og miljø.

Østersjøsamarbeidet har fått betydelig politisk oppmerksomhet gjennom de to toppmøtene som er avholdt, det første i Visby i 1996 og nå nylig i Riga. Statsminister Bondevik lanserte i Riga et initiativ til tettere samarbeid om energispørsmål. Det vil bli fulgt opp gjennom et energi-ministermøte i Oslo senere i år. Fra norsk side har vi også tatt til orde for å styrke det lokale grenseoverskridende samarbeidet. Østersjøsamarbeidet er også en viktig ramme for tillitsskapende tiltak på de områder der det oppstår problemer i forholdet mellom de baltiske land og Russland. Ved blant annet å trekke Russland inn i et forpliktende samarbeid bidrar Østersjøsamarbeidet til økt forutsigbarhet og stabilitet i våre og de baltiske lands nærområde.

Den europeiske union

Det er viktig og gledelig at EU engasjerer seg direkte i det regionale samarbeidet. Det er også naturlig ettersom 8 av landene i Øtersjøregionen er enten medlemmer i EU eller søkerland til EU. Finlands statsminister Lipponen har lansert et initiativ om å utvikle en nordlig dimensjon i EU med sikte på at EUs samlede engasjement i det nord-europeiske område, som både dekker Østersjøregionen og Barentsregionen, kan framstå mer samlet og slagkraftig. Dette er et initiativ vi fra norsk side hilser velkommen og ønsker å bidra til å utforme.

NATO - PfP/EACP

De baltiske landene føler sterkt at NATO-medlemskap er den overordnede målsettingen for å garantere deres sikkerhet. Samtidig har Russland gitt klart uttrykk for sin motstand mot NATO-utvidelse generelt og et eventuelt medlemskap for de baltiske land i særdeleshet. Denne situasjonen understreker klart behovet for å arbeide for å endre russisk oppfatning omkring bakgrunnen for og formålet med NATOs utvidelsesprosess. Samtidig må vi bidra til å utvikle et praktisk samarbeid mellom Russland og de baltiske landene også på det sikkerhetspolitiske området. Å bidra til dette samarbeidet ser Norge som en viktig utenrikspolitisk utfordring.

Norge støtter de baltiske landene i deres aspirasjoner om medlemskap i NATO. Det har fra norsk side vært understreket at baltisk sikkerhet bare kan garanteres i en bredere euro-atlantisk ramme. Vi ønsker at utvidelsesprosessen skal være en løpende prosess som ikke avsluttes i og med opptaket av de tre nye medlemmene Polen, Tsjekkia og Ungarn i 1999. Når neste skritt i utvidelsesprosessen vil bli tatt er ikke klart, og derfor er det avgjørende at balterne utnytter de muligheter som ligger innenfor de etablerte nye samarbeidsstrukturene til å veve et tett nettverk av relasjoner mellom NATO-landene og seg selv.

På norsk side anser vi at NATOs partnerskapssamarbeid vil spille en nøkkelrolle i arbeidet for å ivareta sikkerhetsinteressene til land som ikke ønsker, eller ikke får tilbud om, NATO-medlemskap i denne omgang. Dette samarbeidet utgjør i dag en vesentlig del av NATOs samlede virksomhet. Partnerskapssamarbeidet består av to gjensidig utfyllende elementer; det praktisk militære samarbeidet innenfor Partnerskap for Fred (PfP), og stadig tettere politiske konsultasjoner i rammen av det nyopprettede euro-atlantiske partnerskapsrådet (EAPC).

Fra norsk side ser vi store muligheter for å utvikle det regionale forsvarssamarbeidet i Nord-Europa med utgangspunkt i NATOs samarbeidsaktiviteter. Endringene i de sikkerhetspolitiske rammebetingelsene gir nye dimensjoner til det nordiske samarbeidet. Finland og Sverige er aktive partnere i PFP. Alle de nordiske landene har vært aktivt med i etableringen av en baltisk fredsbevarende bataljon BALTBAT, sammen med Storbritannia og USA. Det omfatter både norske utstyrs- og våpenbidrag og trening gitt av norske offiserer. Nye samarbeidsprosjekter innen sjøforsvar og luftovervåking er igangsatt og man arbeider med nordisk og andre giverlands støtte til opprettelsen av en baltisk stabsskole. Fra norsk side vil vi fortsette å gi bidrag for å styrke de baltiske statenes forsvarsevne og -kompetanse gjennom bilateralt og multilateralt samarbeid.

I en erkjennelse av at de baltiske landenes sikkerhet bare kan garanteres innenfor en bred multilateral ramme der også USA deltar, har balterne lagt stor vekt på at det utvikles et tett og nært forhold til USA. 16. januar i år i Washington kunne de tre baltiske presidentene sammen med USAs president undertegne et amerikansk-baltisk charter om de bilaterale relasjonene mellom Estland, Latvia, Litauen og USA. Charteret inneholder ingen sikkerhetsgarantier, men den politiske betydningen av dette charteret er av stor viktighet.

Sikkerheten i Europa er et byggverk der sten må legges oppå sten. Det er mange institusjoner og organisasjoner som bidrar i denne prosessen. Ikke minst spiller Europarådet nå en langt mer all-europeisk rolle enn tidligere. OSSE - organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa - utgjør europeisk sikkerhetssamarbeid på sitt bredeste med sine 53 medlemsland. Norge har tatt mål av seg til å inneha formannskapet i OSSE i 1999. OSSEs arbeid bidrar til økt stabilitet og sikkerhet i Europa og i våre nærområder, inklusive de baltiske landene. OSSE-formannskapet blir en ansvarsfull utfordring for norsk utenrikspolitikk i nærmeste fremtid.

Konklusjoner

“på spissen”

• Regjeringen ønsker en aktiv politikk i Baltikum og overfor Baltikum. Vårt forhold til de baltiske landene er en sentral del av vår samlede nærområdepolitikk.
• Vi ønsker aktiv dialog med de baltiske land om hvordan vi best kan samarbeide på områder som er viktige for de enkelte lands utvikling. Stikkord er institusjonsbygging lokalt og sentralt, demokratisk forankring av institusjonene, trygging av barn og unges oppvekstvilkår, helse og utdanning.
• Vi ser ingen motsetning mellom vår støtte til de baltiske lands ønske om EU-medlemskap og norsk holdning til EU-medlemskap. Vi støtter balternes egne ambisjoner - og ønsker å gi vårt bidrag til dette.
• Vi ønsker å se samarbeidet i våre nærområder som en helhet og finne fellesområder der alle har interesse av fremgang: handel, bekjempelse av kriminalitet, sikring av miljøet og den sivile kriseberedskap.
• Sist men ikke minst: Baltisk sikkerhet er også et bidrag til vår egen sikkerhet - vi ønsker å befeste denne sikkerheten gjennom et bredt spekter av virkemidler: I samarbeidet innenfor rammen av NATO, gjennom OSSE og Europarådet, gjennom det regionale samarbeid og det nordisk/baltiske samarbeidet.

Jeg ser frem til å reise til Estland og Latvia i neste uke og vil dermed selv få en mulighet til å skaffe meg et direkte inntrykk av den politiske utviklingen og esternes og latviernes egne prioriteringer i vårt samarbeid. Utenriksminister Vollebæk tar sikte på å besøke alle de tre land i vår, og de politiske kontaktene vil ytterligre bli styrket når Estlands og Litauens statsministre kommer til Norge.