Utviklings- og menneskerettighetsminister Hilde Frafjord Johnsons tale, på vegne av Regjeringen

Tale til Egersund by - 200 års jubileum

Lørdag 18. juli 1998

Sjekkes mot framføringen

Kjære Egersund by, kjære ‘egersundere’!

Gratulerer med dagen!

Det forplikter å være kystby. En kystby har naturlig nok alltid åpning mot utlandet, mot landene på den andre siden av havet. En kystby er som et rom med utsikt, et rom med utsyn.

En kystby som Egersund er derfor internasjonal i sin natur. Egersund, som er den eldste byen i Rogaland utenom Stavanger, har hatt og har mange og nære kontakter til de andre nasjonene omkring Nordsjøen. Jeg kunne ha lyst til å hente fram sagaskriver Snorre som forteller om danskekongen Knut den mektige som lå i sundet her med flåten sin i år 1028. - Den gang Erling Skjalgsson kom til ham med meget folk, som det står, og inngikk en vennskapsavtale. Storpolitikk med andre ord, realpolitikk og diplomati, for snart 1000 år siden. Det er fortsatt ‘danskebåter’ her i sundet, men av et annet slag og med andre hensikter.

Fra havet har impulser, endringer og nye tider blitt bragt og båret i land, bokstavelig talt. Nye og ukjente handelsvarer, dufter, farger, tungemål, arbeidsmåter og skikker kom sjøveien. - Og ble møtt med naturlig og velkjent norsk skepsis - men også med naturlig norsk nysgjerrighet og etterhvert åpenhet og tilpasning. Sjøfolk og fiskere var de første budbringerne. Sjøfolk og fiskere gjorde verden der utenfor større og nærmere for byen og de andre borgerne av Egersund. Fra sjøen kom nyhetene, både de urovekkende meldingene om dårlige tider, epidemier, krig og fiender, men også de etterlengtede nyhetene om store sildestimer på vei inn mot kysten. Men fiskerne kunne også bli møtt av faretruende lys innenfra land som varslet om enda en omfattende bybrann, som gjorde så mye skade på Egersunds vakre sen-empirske bebyggelse i forrige århundre.

Egersunds historie og status som ladested og tollsted begynner riktignok ikke med Snorre i 1028, - men for 200 år siden, i 1798. Og det var i starten sjøen som ga livsgrunnlaget. Sjøens arbeidere bragte ressurser og leveinntekter til Egersund og befestet tollstedets bystatus fra tidlig på 1800-tallet. Særlig sildefisket var avgjørende for byens velstand og virksomhet også på mange andre områder. Bebyggelsen her i denne ‘hvite byen’ klatret raskt til værs på alle de bratte knausene rundt bryggene. Helt opp til den siste store sildeperioden på 1950-tallet, kunne man oppleve havnen som en skog av master. Men silda kom og silda gikk. Dét visste folk og derfor har Egersund, som mange andre kystbyer, måttet utvise stor evne til omstilling og oppfinnsomhet. Havets sølv gjaldt det å legge på kistebunnen i tider man kunne det, for senere kunne det bli behov for å tømme kista. Og finne på noe annet.

Fortsatt er det vel slik at Egersund er en av de aller viktigste fiskerikommuner i Rogaland. Men etterhvert fikk knutepunktet Egersund, med sin beliggenhet i møtet mellom Vestlandet og Sørlandet, mange flere ben å stå på; - med godt utviklet jordbruksnæring, virksomheter innen jernbane, vei, fergesamband, og annen samferdsel, utstrakt handel, håndverk og småindustri, utbygde service- og omsorgsnæringer og en rekke andre økonomiske pilarer, som supplement og erstatning for fiskeriene. Der silda tidligere ga sølv, er det i dag særlig industri tilpasset oljevirksomheten som skaper gullpengene. - Og når man ser seg rundt i det moderne Egersund i dag, ser det ikke akkurat ut som om disse pengene bare havner på kistebunnen.

For det øvrige Norge var møtet med Egersund ofte et møte med Egersund Fayancefabrik. ‘Fayancen’ bragte under sin over 130 år lange håndverks- og produksjonsvirksomhet mønstre, motiver og bilder på bordet til hverdags og innenfor andre bruksområder. Design heter dette idag, - et begrep som våre oldemødre og bestemødre som kjøpte ‘fayancens’ kopper og kar, neppe kjente til. Men Egersund-fayancen’s design har vært ledende, og i dag finner vi derfor de nye generasjoner i Oslo og ellers i landet på jakt etter Egersund-kopper og -skåler i antikvitetsbutikker.

En kystbys oppgave er å gi en god havn. Egersund er vel en av de mest naturlige og beste allværs-havnene vi har i Norge, der Eigerøya ligger som en naturlig molo og skjermer for Nordsjøens raskt omskiftelige natur. Nordsjøfiskere fra mange land har derfor søkt havn i Egersund når dét trengtes i farlige situasjoner.

En god havn er ikke bare et spørsmål om fysiske sikre og skjermede omgivelser for fiskefartøy og andre båter. En god havn er å ha gode og trygge omgivelser også på det medmenneskelige plan. Et sted som gir ly. I denne sammenheng vil jeg gjerne framheve at regjeringen, som jeg representerer her i dag, har satt fokus på verdier. Ved dette ønsker vi å løfte fram den viktige diskusjonen om at det ikke bare er det økonomiske livsgrunnlag som bestemmer menneskers velferd og trivsel. - Med enklere ord; penger er ikke alt.

Vi ønsker at mennesket, enkeltmennesket, skal stå i sentrum for samfunnsbygging og samfunnets institusjoner. Lokalsamfunn og nærmiljø er blant de viktigste redskaper for oppgaven med å forebygge og motvirke dagens tendenser til økt voldsbruk, ensomhet, isolasjon, likegyldighet og andre sykdomstegn. Vi ønsker å løfte fram prinsippene om det enkelte menneskets ukrenkelige verdi og betydningen av toleranse, aksept og mangfold. Regjeringen tør “innrømme” at dette handler om moral, i tillegg til verdivalg. Vi har alle et moralsk ansvar for vår familie, våre naboer, våre venner, arbeidskolleger og nyinnflyttere. Regjeringen har som sitt fundament et ønske om å utvikle et mer solidarisk og humant samfunn, der medmenneskelighet og omsorg for de svakeste kjennetegner samfunnsborgerne.

Jeg ser at Egersund by har satt mottoet ‘Samhold og godt naboskap’ for 200 års jubileet. Dette er et godt motto. Vi kunne ha behov for et slikt motto for resten av landet også. I kommuneplanen prioriteres eldres levevilkår, familien, barn og ungdom og dermed enkeltmennesket under tittelen ‘Okka kommune - Felles ansvar’. Samfunnsverdier handler nettopp om dette. Det handler om at vi ikke lever alene, at vi er avhengige av hverandre, og at et lokalsamfunn og en by i Norge består av hvert enkelt menneskes innsats og evne til å se omkring seg. - Evnen til å ta ansvar. “Samfunnet er som et skip; alle mann må være med å styret roret”, som Henrik Ibsen uttrykte det i et av sine skuespill. [ En folkefiende, 1. akt ].

Vi har også et medmenneskelig ansvar utover våre nærmeste, utover vår by. Det forplikter å være kystby i Norge. Dramatiske TV-bilder har igjen opphevet distansene mellom oss her i trygge, velfødde Norge og folkegrupper i land som er langt, langt fra oss. - Det vil si langt i geografisk målestokk - men slett ikke langt når det gjelder vårt medmenneskelige omsorgsansvar. Fotball-tomme TV-skjermer har de siste ukene prioritert plass til reportasjer fra en katastrofepreget sultsituasjon i Sør-Sudan, der 2,5 millioner mennesker risikerer å dø.

I denne sammenheng har jeg lyst til å hente frem et avsnitt jeg nylig leste i en bok om Norges historie. For 300 år siden, på 1690-tallet, var Vestlandet og Sørlandet hardt rammet av uår, av sult og epidemier som fulgte i kjølvannet. I kirkebøkene for Egersund kunne man for eksempel lese at i mai 1694 var over én tiendel av befolkningen i sognet omkommet som følge av sult og nød. Kirkebøkene stopper i mai 1694, og historikere tror at årsaken kan være at sognepresten selv var blitt neste offer for epidemien. Dette er altså 300 år siden. Men dette var et stykke hard virkelighet en gang for ‘egersunderen’, en reell erfaring for våre forfedre og et glimt av levevilkårene for de kystsamfunn som lenge etterpå har blitt meget velstående, i verdensmålestokk.

Det er relevant og interessant å trekke en parallell til idag. - Hvorfor? Interessant, fordi det også er én tiendel av befolkningen i Sudan som risikerer å bukke under denne sommeren, i likhet med befolkningen i Egersund for 300 år siden. Relevant, fordi økt fokus på fattigdom og de mest fattige landene i verden i dag har hovedprioritet for regjeringens bistandspolitiske arbeid. For meg som utviklings- og menneskerettighetsminister. Sørlandet og Vestlandet er tradisjonelt kjent for sitt engasjement, nærvær og sin omsorg for andre folkeslag. Dette har ofte hatt og har sitt fundament i det kristne menneskesyn og i kristne nestekjærlighetsverdier. Vi er forpliktet til å bry oss om vår neste.

Jeg vil derfor benytte anledningen til å gratulere en samfunnspilar som er eldre enn Egersunds bystatus. Egersund kirke - den vakre, store korskirken - er 375 år i år, og som regjeringens representant her til byjubileet vil jeg også markere denne kirkens ‘runde’ år.

Jeg har hørt at Egersund har hatt en særegen og lokal skikk, hvor man henger ut, utenfor vinduet, vakre blomsterkranser med villblomster ved St.Hans-tider. Jeg vet ikke om dette fortsatt er skikk, men det høres ut som en god tradisjon. Dersom det er en tradisjon som er i ferd med å forsvinne, hvorfor ikke ta den fram igjen? - La kransen med markblomster representere de fargerike og positive utfordringer vi står overfor ved å skape mangfold, fellesskap og økt omsorg for hverandre i dagens norske samfunn. Grip fatt i disse utfordringene ved det å være en kystby, et moderne ‘ladested’ og hovedstad her i Dalane. Hold kystbyen åpen mot havet, mot fargene, impulsene og utfordringene, godt festet til landskapet og fjellene i innlandet. Eika er som kjent et av de sterkeste symboler vi har på holdbarhet.

Igjen, kjære ‘egersundere’, gratulerer med dagen, gratulerer med de 200 år, og la oss sammen plante trær som kan stå i nye 200 år og holde vedlike byvåpenets eike-symbol!

Til lykke med jubileet!