Utenriksminister Knut Vollebæk

Norge og de baltiske land - situasjonen i dag og utfordringer fremover

Innledning på Baltikum-seminar, 19. august 1998

I. Fugleperspektiv på de baltiske lands plass i Europa.

* Innledning

23. august 1989 var vi vitne til en begivenhet som markerte inngangen til en ny epoke i Europa: Hundretusener av baltere tok hverandre i hendene og dannet en sammenhengende menneskekjede som strakte seg fra Vilnius gjennom Riga til Tallinn. På denne måten ville de baltiske folkene vise sitt samhold på 50-årsdagen for Molotov-Ribbentrop-pakten, avtalen som åpnet for Sovjetunionens okkupasjon av de baltiske statene. Under de dramatiske hendelsene ved inngangen til 1990-tallet var det viktig for de tre baltiske land å vise at de stod sammen. På tross av tidligere tiders historiske forskjeller og ulik orientering i forhold til Europa, hadde den sovjetiske okkupasjonen brakt dem nærmere hverandre. I dag, et knapt tiår senere, står det klarere for oss i hvor stor grad det har preget utviklingen i Europa at Estland, Latvia og Litauen har inntatt sine naturlige plasser som selvstendige stater på den europeiske og internasjonale arenaen.

* Plass i historien, plass i kulturen

I et historisk perspektiv har det landområdet som i dag omfatter de selvstendige baltiske statene, vært en nøkkelfaktor i kampen om herredømmet i Nord-Europa. Her har tyskere, dansker, svensker, russere og polakker opp gjennom århundrene kjempet slag for å befeste sine posisjoner, både med krigsmakt og mer fredelige midler. Fra vikingetid, Hansa-tid og frem til våre dager har regionen vært et handelsknutepunkt i Europa. Her finner vi også en rik europeisk kulturarv, som gjenspeiler seg i arkitektur, musikk- og kunsttradisjoner, verdslige og religiøse institusjoner.

Men den strategiske beliggenheten og betydningen av viktige handelsveier har også gjort kampen for nasjonal selvråderett vanskelig. Bare i den korte perioden i mellomkrigstiden eksisterte alle de tre baltiske land side om side som uavhengige stater, før de på nytt ble ofre for okkupasjon av en fremmede makter.

* Gjenopprettet normalitet

I dag kan vi altså slå fast at i løpet av den tiden som har gått siden selvstendigheten ble gjenvunnet i 1991, har de baltiske land tatt store skritt i retning av å etablere seg i det europeiske samarbeidet som likeverdige partnere. Deres situasjon er imidlertid fortsatt preget av en politisk balansegang mellom ambisjonene om full integrasjon i samarbeidet i Vest-Europa og hensynet til den russiske naboen i øst.

II. Perspektiv med ståsted Baltikum

Det viktigste som har skjedd siden løsrivelsen fra Sovjetunionen, er at de baltiske landene har fått en ny identitet og selvsikkerhet, ved at folkene selv har fått muligheten og tatt ansvaret for å forme sine samfunn og sin fremtid. De baltiske landene må hver for seg og innbyrdes ivareta sine nasjonale interesser og stake ut sin egen kurs. De må definere sine interesser og utvikle sine relasjoner i forhold til det øvrige Europa, der ikke minst naboskapet til Russland utgjør en tungtveiende faktor.

Tettest mulig integrasjon med de vest-europeiske land er det overordnede politiske målet for alle de baltiske statene. De ønsker å være deltakere i europeisk samarbeid på lik linje med alle andre. De ønsker økonomisk og sikkerhetspolitisk trygghet. Derfor har det vært en viktig målsetting for dem å bygge opp et nettverk av internasjonale forbindelser. Fra den tidligste fasen i uavhengighetskampen var en orientering mot Norden naturlig. Nordiske demokrati- og velferdsmodeller var et nærliggende forbilde å strekke seg etter. Nå har forbindelsene vokst seg tette og nære, både gjennom det nordisk-baltiske "5+3-samarbeidet" og i samarbeidet i Østersjørådet. Samtidig har også forholdet til Tyskland og Polen blitt stadig viktigere, sett med baltiske øyne. Medlemsskap i EU er en overordnet ambisjon. Sovjetunionens og Warszawapaktens oppløsning har skapt et nytt sikkerhetspolitisk landskap. Gitt deres historiske erfaringer er det ikke til å undres over at NATO for disse landene fremstår som den eneste sikkerhetspolitiske tilknytning som kan gi de baltiske landene den nødvendige sikkerhet på noe sikt.

III. Perspektiv med ståsted Norge

* Hvordan svarer Europa på baltiske forventninger?

Det er en utfordring for Europa å svare på disse ambisjonene. Jeg tror det er viktig både for Norge og resten av Europa at vi ikke taper av syne hvor nær i tid den kalde krigens epoke fortsatt er, og hvordan dette preger vår virkelighetsoppfatning. Det gjelder ikke minst i de baltiske landene selv og i deres forventninger til oss.

Hvordan har vi til nå møtt disse forventningene? Jeg har nevnt det fruktbare samarbeidet som er bygget opp mellom de nordiske og de baltiske landene og arbeidet i Østersjørådet. I et bredere europeisk perspektiv vil jeg fremheve betydningen av den innsatsen som gjøres innen rammene av Europarådet og OSSE med vekt på demokrati og menneskerettigheter. En avgjørende forutsetning for full integrering av Estland, Latvia og Litauen i europeisk samarbeid er at de selv utvikler seg til levedyktige demokratier basert på rettsstatens prinsipper.

Mye positivt er oppnådd de siste årene. Tidsskriftet The Economist skrev tidligere i år at Nord-Europa opplever “en baltisk revolusjon”, med en bølge av reformer og integrasjon som har gjort regionen til en av de mest lovende i Europa. Men vi kan ikke være blinde for at det fortsatt er problemer som må løses. Både i Estland og Latvia er utfordringene store når det gjelder integrering av etniske minoriteter, noe den siste tidens utvikling i forholdet mellom Latvia og Russland er en påminnelse om. Andre forhold som påkaller oppmerksomhet, er behovet for reform av fengselsvesenet og spørsmålet om avskaffelse av dødsstraff. Vi kan heller ikke overse den betydningen bekjempelse av kriminalitet og fattigdom har for å forebygge sosial uro og polarisering.

* Hvordan svarer Norge - alene, sammen med andre?

Fra norsk side støtter vi de europeiske prosessene for integrering av de baltiske landene. Gjennom frihandelsavtalene mellom EFTA og Estland, Latvia og Litauen har Norge allerede vært med på å yte et viktig bidrag til å utvide det europeiske frihandelsområdet og styrke den økonomiske integrasjonen i Europa.

De baltiske landene ønsker et nærmere samarbeid med OECD, selv om de innser at medlemsskap ligger et stykke frem i tid. De ønsker derfor at OECD etablerer et regionalt landprogram for Baltikum som kan bistå landene i å utvikle sin økonomiske poltikk. Norge har sammen med Danmark vært en av pådriverne for å opprette et slikt program. Vi har også bidratt finansielt til programmet.

De baltiske landene ønsker medlemskap i EU. På samme måte som vi forventer respekt for vår beslutning om å stå utenfor, respekterer vi andre lands ønske om å delta i EU-samarbeidet. Fra norsk side håper vi at baltisk EU-medlemsskap vil bidra til stabilitet i hele Østersjøregionen. Mot denne bakgrunn har Norge sagt seg villig til, sammen med andre nordiske land, å gi praktisk assistanse til den politiske og sosiale reformprosessen, noe som også vil bidra til å legge forholdene bedre til rette for EU-forhandlingene. Samtidig anser vi det som viktig at utvidelsesprosessen ikke skaper nye skillelinjer i Europa. Vi ser derfor svært positivt på det finske utspillet om en nordlig dimensjon i EU. Her løftes Norden, Baltikum og dette områdets forhold til Russland frem i europeisk sammenheng.

Mens Russland har akseptert og etterhvert inntatt en overveiende positiv holdning til EU-utvidelsen, er det en kjensgjerning at skepsisen til NATOs utvidelse er stor i Russland. Spesielt gjelder dette en mulig innlemmelse av de baltiske land. Norges holdning er klar: De baltiske landene ønsker NATO-medlemsskap. Regjeringen vil arbeide aktivt for dette. Vi støtter NATOs åpen dør-politikk, som innebærer at utvidelsesprosessen ikke stanser med innlemmelsen av Polen, Den tsjekkiske republikk og Ungarn. Det knyttes ingen særskilte betingelser til de tre baltiske landene. Russland innehar ingen veto-rett overfor alliansen. Men de baltiske landene må være rede til medlemskap. Det er de ikke i dag. Det skal foretas viktige avveininger i den videre utvidelsesprosessen. De allierte må ta hensyn til at NATO trenger tid til å omstille seg etter at de sistnevnte tre land er tatt opp. Søkerlandenes kvalifikasjoner må tillegges vekt. Samarbeidet mellom NATO og Russland er en viktig dimensjon, og vi er fra norsk side tilfreds med hvordan dette samarbeidet har utviklet seg innenfor Fellesrådet NATO-Russland (PJC). Her har det kommet i gang drøftinger over et bredt spekter av sikkerhetspolitiske problemstillinger. Også de baltiske statene oppfordres til å benytte seg aktivt av de samarbeidsordninger som tilbys innenfor Partnerskap for fred- samarbeidet (PfP) og konsultasjonsprosessen i Det atlantiske samarbeidsråd (EAPC).

Høsten 1996 ble det fra norsk side tatt initativ for å styrke koordineringen av den forsvarsrelaterte støtten til de baltiske land. Norge inviterte til et møte i Oslo våren 1997 som ble oppstarten på det såkalte BALTSEA-samarbeidet (Baltic Security Assistance Group). Dette er et giverlands- og koordineringsforum der både NATO-land og ikke-NATO-land deltar, og hvor de baltiske land kan presentere sine behov for forsvarsrelatert støtte. Norge bidrar også bilateralt til oppbygging av de baltiske staters forsvarsevne bl.a. gjennom støtte til den baltiske fredsbevarende styrken BALTBAT.

USA og de tre baltiske land inngikk i januar i år en partnerskapspakt om samarbeid over et bredt spekter. Ass. viseutenriksminister (?) Marc Grossmann sa i en tale til Senatets utenrikskomite nylig at USAs uttalte mål for politikken overfor Baltikum er å gjøre Nord-Europa til et utstillingsvindu for USAs strategi for å skape en “vinn-vinn”-situasjon i det nye Europa. De vil m.a.o. demonstrere at alle vil tjene på integrasjon av de baltiske land i vest-europeisk samarbeid, også Russland. I utviklingen av sin Baltikum-politikk vil USA bl. a. bygge på de gode forbindelsene de har med de nordiske landene. Dette er en politisk linje som Norge hilser velkommen og støtter.

IV: Hva er Norges innsats, nærvær?

Hvis vi ser mer spesielt på det bilaterale samarbeidet mellom Norge og de baltiske land, kan vi konstatere at det har vært en rivende utvikling særlig de siste par årene, der både økonomisk og annet samarbeid har skutt fart. Norges viktigste praktiske virkemiddel i samarbeidet med Østersjøregionen er “Samarbeidsprogrammet for Sentral- og Øst-Europa". I 1998 er det satt av 60 millioner NOK til tiltak i Estland, latvia og Litauen. Programmet yter hovedsakelig støtte til bilaterale samarbeidsprosjekter. Det er et “folk-til-folk”-program, med aktører på alle nivåer i samfunnet. Det legges vekt på at prosjektene bl.a. skal bidra til overføring av kunnskap og kompetanse, bygge demokratiske institusjoner og fremme det sosiale nettverket av frivillige organisasjoner. Styrking av sentral- og lokalforvaltningen vil stå sentralt i prioriteringene fremover.

Det blir ofte fremholdt - og kritisert - at Norge ikke har satt av midler til tiltak i Baltikum i samme størrelsesorden som andre nordiske land. Målt i penger er nok dette riktig. Men vår politiske aktivitet og våre poltiske forbindelser er fullt på høyde med andres.

Når Kongen og Dronningen om kort tid innleder det første norske statsbesøket til Estland, Latvia og Litauen, er det god grunn til å kalle det en historisk begivenhet. Statsbesøket er en kraftfull markering av at de baltiske land har sin naturlige plass i familien av europeiske nasjoner. Det er også en markering av Norges politiske støtte til de baltiske land. Etterhvert som Østersjøregionen blir mer og mer integrert i den europeiske markedsøkonomien, reduseres behovet for støtte og tilskudd i form av penger. Det er den poltiske støtten som betyr mest, og at vi med praktiske tiltak av forskjellig art støtter landene i deres bestrebelser på å utvikle sine samfunn, sin økonomi og dermed sin egen verdiskaping.

Her tror jeg Samarbeidsprogrammet har hatt sin store betydning. Med bruk av forholdsvis beskjedne midler har vi kunnet muliggjøre samarbeid og bidra til at nettverk er bygget også på kommersielt grunnlag, innenfor de fleste samfunnssektorer. Da Nordland Akademi for Kunst og Vitenskap i sommer gjennomførte sin Melbukonferanse med fokus på Baltikum, skjedde det med støtte fra bl.a. Samarbeidsprogrammet. Det sier noe om hvor stor betydning denne mønstringen ble tillagt på baltisk side at Latvias utenriksminister Birkavs deltok på konferansen sammen med et stort følge av latviske kunstnere og kulturarbeidere.

I det bilaterale samarbeidet deltar en tallrik skare enkeltpersoner, organisasjoner, politiske partier, kommuner og fylkeskommuner, statlige organisasjoner og private firmaer. Hvis man ser på listen over prosjekter som mottar eller har mottatt støtte, må man bli imponert over det engasjementet og den idérikdommen som ligger bak hvert enkelt tiltak, det være seg Menighetssøsterhjemmets program for sykehusdrift og sykepleierutdanning i Tallinn, Riksantikvarens bistand til rehabilitering av verneverdige estiske fyr, Hordaland KrF's hjem for gatebarn i Vilnius, eller Norges Skogeierforbunds Østersjøkonferanse om familieskogbruk - for å nevne noen eksempler.

Det kan sikkert innvendes at sett i forhold til de enorme behovene for støtte, blir dette den berømte dråpen i havet. Og kanskje kan man ikke så lett måle den samfunnsmessige nytten av tiltakene. Men alle disse aktivitetene innebærer at ett sted har vi bidratt til å lindre nød og inngi håp, et annet sted har folk på lokalplanet i Estland, Latvia eller Litauen fått oppmuntring til å gjøre noe i sitt eget samfunn. La meg forøvrig minne om at også Nordisk Råd har et eget nærområdeprogram for Baltikum, som Norge yter sin del av bidraget til. Konklusjonen jeg vil trekke, er at norsk innsats i Baltikum har vært og er betydelig. Det er en innsats Norge kan være bekjent av.

V: Utfordringene fremover

Neste år vil Norge samtidig inneha formannskapet i OSSE og i Østersjørådet. Det betyr at norsk utenrikspolitikk i 1999 vil ha et enda sterkere fokus på Baltikum. Det betyr også at de baltiske land - med rette - vil ha større forventninger til oss. OSSE har utført godt preventivt diplomati i Baltikum ved å bidra til at utviklingen i Latvias og Estlands integrasjon av den russiske minoritetsbefolkningen har gått i riktig retning. Fra norsk side støtter vi en videreføring av OSSEs sendelag i disse to landene for fortsatt å overvåke situasjonen. Vi har fremholdt at vi ikke ser på Latvia eller Estland som kriseområder, men at OSSE er et naturlig instrument for å fremme konstruktiv dialog med Russland om minoritetsspørsmålene. Samtidig bidrar OSSE gjennom objektivt verifikasjonsarbeid til å styrke de to landenes troverdighet og posisjon overfor Russland.

Den politiske krisen som har utspunnet seg de siste 5 måneder mellom Russland og Latvia har til fulle vist den nytten OSSE kan spille som objektiv observatør. Målestokken for nødvendige tiltak i Latvia overfor den russisk-språklige befolkningen har vært OSSE’s anbefalinger - både EU og Russland har henvist til disse. Slik fungerer det preventive diplomatiet i praksis. Det er avgjørende nå at de foreslåtte reformene gjennomføres i Latvia. Dette vil bringe landet et skritt nærmere EU. I lys av dette er det oppmuntrende at den underskriftskampanjen som er satt i gang i Latvia mot lovendringene i statsborgerskapsloven ikke ser ut til å lykkes - selv om det endelige resultatet ennå ikke foreligger.

Når det gjelder arbeidet i Østersjørådet er det en målsetting for Norge å bidra til at samarbeidet får mer konkret innhold og blir utnyttet på en måte som gjør det interessant for Russland å delta mer aktivt. Vi vil arbeide for å trekke lokalbefolkning og lokale myndigheter på russisk side langt mer aktivt med i samarbeidet enn tilfellet har vært til nå. Fra norsk side har vi tatt et initiativ for å etablere grenseoverskridende regionale samarbeidsformer, som kan bidra til å bedre forbindelsene mellom de baltiske land og Russland. Her kan vi trekke på erfaringer fra Regionalrådet i Barentssamarbeidet, hvor man har et forbindelsesledd mellom sentrale og regionale nivåer. Dette mangler i de eksisterende samarbeidsstrukturene i Baltikum. Spenningsforholdet mellom Russland og de baltiske land øker viktigheten av å ha en plattform der alle disse landene deltar i et likeverdig samarbeid. Samarbeidet mellom medlemsstatene i Østersjørådet bidrar til prosessen med å skape inkluderende og stabile strukturer som engasjerer alle parter. For de baltiske land er samarbeidet ikke minst viktig som en "myk" sikkerhetsgaranti, i påvente av det NATO-medlemskapet de aspirerer mot.

Et annet felt der Norge har tatt et initiativ i Østersjøsammenheng, er å utvikle et samarbeid om bærekraftig energiforsyning. De nordiske samarbeidsministrene har konkludert med at det nordiske energisamarbeidet har vært fordelaktig for alle parter, og at det bør videreføres og styrkes. De har også konkludert med at samarbeidet med de nærmeste land bør styrkes. Det ble holdt et seminar mellom nordiske og baltiske energimyndigheter i Oslo i desember f.å, og et nytt seminar planlegges i Riga i oktober 1998. Statsminister Bondevik har invitert energiministrene i Østersjø-området til en konferanse i Stavanger til høsten, hvor også EU-kommissæren for energisaker er invitert.

Norge legger vekt på Østersjørådet som et viktig forum for integrering av de baltiske land og Russland i det europeiske mellomfolkelige samarbeidet. Både NATO- og EU-utvidelsen gjør det viktig for oss å bruke deltakelse i Østersjøsamarbeidet som et virkemiddel til både å få innsyn i og påvirke de endringsprosesser som vil forme det fremtidige Europa. Vårt engasjement i samarbeidet betoner norsk vilje til å bære medansvar for utviklingen. Kaptein Henning A. Frantzen skrev i en kronikk i Aftenposten i fjor at det neppe finnes et område i Norges nærhet “som har større konfliktpotensiale enn Baltikum”. Det har han sannsynligvis rett i. Men som jeg vel har fått sagt i denne seminar-innledningen, er det etter min mening også et område med stor dyamikk og store utviklingsmuligheter. Derfor er det så viktig at vi tilskynder alle former for samarbeid i regionen, som kan styrke den gjensidige tilliten og redusere konfliktpotensialet.

I neste uke møtes de nordiske utenriksministrene med sine baltiske kolleger i Sverige, i Västerås. Vi skal også ha et møte med Russlands viseutenriksminister Avdejev. På dagsorden står alle de problemstillinger som jeg har skissert som sentrale i vårt forhold til våre baltiske naboer. Det illustrerer på en enkel måte den sentrale posisjon disse landene nå har inntatt på de nordiske landenes utenrikspolitiske dagsorden og deres naturlige plass de har fått i vårt nærområdesamarbeid. Det er ingen grunn til å unnslå at de baltiske landenes frigjøring har bidratt vesentlig til å stimulere det nordiske utenrikspolitiske samarbeidet på en positiv måte.

Takk for meg.