Utenriksminister Knut Vollebæk

Kontrolleres mot fremføringen

Utenriksministerens redegjørelse for Stortinget om nærområdepolitikken

Fredag 15. mai 1998

President,

I Statsråd i dag vil Regjeringen legge frem den norsk-russiske rammeavtalen om atomsikkerhet for godkjennelse. Dette er en milepæl i atomsikkerhets-samarbeidet med Russland og illustrerende for de nye dimensjonene som preger vårt samkvem med Russland og samarbeidet i våre nærområder.

President,

Frem mot og etter årtusenskiftet vil europeiske lands utenrikspolitikk for en stor del være rettet inn mot å inkludere nye land i vestlige samarbeidsformer. De gamle ordningene i Sentral- og Øst-Europa ga ikke svar på menneskenes materielle, sosiale og politiske behov. Heller ikke de åndelige, for den sakens skyld. De ønsker seg derfor en tilnærming til vår samfunnsform.

Det er i norsk og europeisk interesse at våre nærområder i øst er velfungerende, levende samfunn, som gir mennesker sammen og enkeltvis mulighet til å oppnå sine mål og drømmer i trygghet for at veien går mot en bedre fremtid, og at den enkeltes rettigheter ikke blir tråkket på. Den nye freden må sikres gjennom en tett vev av samarbeidsordninger, samhandel og gjensidig avhengighet.

Under den kalde krigen hadde Norge et særlig ansvar for stabilitet og lavspenning i Nord-Europa. Vår nærområdepolitikk i dag har enda større ambisjoner. Sammen med våre naboer og partnere - på begge sider av Atlanterhavet - skal vi sette virkemidler inn for et felles mål: et Europa i fredelig samarbeid fra Atlanterhavet til Ural. Etter mønster av de siste 50 års samarbeid vest for det gamle jernteppet ønsker vi et større fellesskap. I dette bildet er det at Norge skal forholde seg særlig aktivt til sine nære omgivelser, som vi er avhengige av, og som igjen er avhengige av oss.

Vi kan og skal samordne vår utenrikspolitikk og våre virkemidler med dem som settes inn av de øvrige landene i Europa, hver for seg, eller i fellesskap. Derfor hilser vi Finlands initiativ til en nordlig dimensjon i EU velkommen. Derfor verdsetter vi også amerikansk og canadisk engasjement i Barents-, Østersjø- og Arktisk sammenheng.

Og vi ønsker å se den dagen da det blir like selvfølgelig å handle og samarbeide med hele Nord-Europa - med Russland, med de baltiske land og med Polen - som det i dag er med Norden og EU, og der mennesker kan utfolde seg i levende demokratier og bærekraftige økonomier. Demokratiske prosesser i et velutviklet sivilt samfunn er den beste garantien for stabilitet, større frihet og økonomisk fremgang. Slike forhold må forankres i hele vår del av verden.

Dette er et hovedperspektiv i Regjeringens utenrikspolitikk. Alle våre virkemidler, om de er store eller små, er en del av denne helheten og utgjør midler for å nå det overordnete målet.

I sentrum står kontakten mellom mennesker. Mellom de store såvel som de små enheter. Mellom enkeltpersoner, bedrifter, lag, foreninger, kommuner, fylkeskommuner og myndigheter.

Oppgavene står i kø. En oppgave med høyeste prioritet de nærmeste årene vil være å utbygge samarbeidet med Russland i bred forstand.

Velstandsgapet er en trussel for stabiliteten i nærområdene. Forskjellene i velferdsnivå mellom landene, og også internt i enkelte land, er så enorme at de kan representere en destabiliserende kraft.

Vi innser alle hvor krevende overgangen til demokrati og rettsstatens normer er for de land som lenge har levd uten. Det handler om intet mindre enn en total omlegging av verdigrunnlaget i disse samfunnene.

Hvert land må selv bygge opp sine egne institusjonelle rammer og de konstitusjonelle grensene for myndighetene som kjennetegner en rettsstat, slik som vern mot myndighetsmisbruk og sikkerhet mot vilkårlighet.

I de nye demokratiene dreier det seg om å bygge et sivilt samfunn fra grunnen, der innbyggerne har mulighet til medinnflytelse og oppfordres til å ta medansvar, og til å engasjere seg gjennom lokalt selvstyre, folkenære offentlige institusjoner, og frivillige organisasjoner.

Og liksom vi - da landet ble vårt eget, - mottok impulser fra de frihetlige bevegelsene ute i verden, fra den franske revolusjon og den nord-amerikanske uavhengighetskampen, slik er også vi rede til å dele våre egne erfaringer med å bygge den moderne rettsstaten. Derfor vil vi sette respekten for menneskene i sentrum, og særlig for dem som så lenge ble nektet den friheten vi selv etterhvert har begynt å ta for gitt.

To dager før Grunnlovsdagen bør vi stemmes til ydmykhet overfor de menneskene som nå først går inn i det som må bli en fremtid i frihet. Da er det vår plikt å gi den støtten vi kan.

President,

Det ligger store muligheter i det nære folk-til-folk-samarbeidet som allerede eksisterer i Barents- og Østersjøregionen. Et russisk ordspråk sier at "det er nyttigere å se én gang enn å høre 100 ganger." Eksemplets makt kan være stor. Jeg ble nylig fortalt at Nordland fylkeskommune på oppfordring fra sitt russiske vennskapsfylke Leningrad har satt i gang et opplæringsprogram i lokaldemokrati for russiske lokalpolitikere. Gjennom ti år med vennskapskontakter og besøk hadde russerne blitt overbevist om at den norske modellen var verdt å kopiere.

Vi har sett at folk på lokalplanet i Russland eller de baltiske landene har blitt inspirert gjennom kontakter med organisasjoner i Norden til å sette i gang frivillig arbeid til beste for utviklingshemmede og andre utsatte grupper. De mange ildsjelene på norsk såvel som russisk og baltisk side er avgjørende for å bygge sivile samfunn. Regjeringen vil understreke hvor betydningsfull denne innsatsen er og ønsker å støtte den der det er mulig.

Vi vil gi honnør til de mange som er engasjert på lokalplan, i kommuner og fylkeskommuner, for den innsatsen de gjør for å bygge broer til våre nærområder. Samarbeidet foregår mot øst, sør og vest. Like fullt er myndighetssamarbeid viktig og et hovedanliggende i denne redegjørelsen. Her kan vi bidra på ulike måter, slik vi bl.a. gjør i det samarbeidet som er etablert med Russland på domstolssektoren. På likestillingsområdet kan vi bidra med nyttige erfaringer, både når det gjelder institusjonsbygging, forskningssamarbeid, arbeidsmetoder og nettverksamarbeid. Dette bare for å nevne noen eksempler.

President,

Sosial nød og fattigdom er den største trusselen mot en positiv utvikling. Et nytt fattigdomsteppe må ikke få dele det Europa som fjernet jernteppet.

De sosiale ulikhetene på hver side av grensen mellom Norden og Russland, og også mellom Norden og de baltiske land, er alvorlige. Det er maktpåliggende at menneskenes håp ikke slokner ut, og at hver og en ser at utviklingen går i riktig retning. Det er landene selv som må ta ansvar for sin egen fremtid. De må skape sine sikkerhetsnett og sine minstestandarder og omfordelingsordninger. Det er fare på ferde hvis unge mennesker vokser opp uten håp, i et samfunn der døren til arbeidslivet ikke står åpen for den som vil.

Faktum er at fattigdommen kan representere en destabilisernde faktor i våre nærområder og derfor må tas på alvor. Regjeringen har startet innledende drøftinger med flere land med sikte på å få til en bredere internasjonal innsats for å avhjelpe den kompliserte sosiale situasjonen særlig i Nordvest- Russland. I regi av Nordisk Råd er det tatt viktige initiativer for å komme i gang med sosiale programmer i Baltikum, spesielt rettet mot barn og ungdom.

På norsk side tar vi sikte på å øke innsatsen for å bedre helsesituasjonen særlig på Kola-halvøya og i Nordvest-Russland. Vi prøver å trekke igang en internasjonal aksjon. Ett argument for å drive dette arbeidet fremover er faren for at smittsomme sykdommer som vi trodde var utryddet i Europa, kan komme inn over oss med røtter i disse nærområdene.

President,

La meg så gi en vurdering av de viktigste samarbeids-mekanismene vi har til rådighet når vi skal ta fatt på disse oppgavene.

Vi har etter den kalde krigens opphør fått flere regionale samarbeidsmekanismer i våre nærområder. Hva betyr det? Betyr det at de etablerte organisasjonene ikke har tilpasset seg den nye virkeligheten? Nei, det betyr at vi har et organisatorisk mønster som gjenspeiler at forbindelsene over landegrensene knyttes på ulike nivåer - mellom individer, lag, foreninger, kommuner, fylkeskommuner, militære, næringslivs-organisasjoner, parlamentarikere og selvsagt mellom myndigheter på regjeringsnivå, og at disse alle arbeider sammen, om enn på ulike nivåer, i forhold til felles overordnete målsettinger.

Erfaringene fra det nordiske samarbeidet tilsier at alle kontaktaktflater er nyttige for å bygge nettverk og på den måten sikre fredelig samekistens og utvikling. I samarbeidet med Russland og de baltiske landene kan de erfaringene vi selv har høstet gjennom mer enn 40 års nordisk samarbeid, komme til god anvendelse. Vi ser at andre ønsker å dra nytte av våre erfaringer med hvordan et samarbeid praktisk kan innrettes og gi gevinst i form av økt økonomisk fremgang og sosial utvikling.

Samarbeidet mellom Norden og de baltiske landene må koples til prosesser i europeiske og internasjonale fora. Jeg vil som eksempel nevne et viktig element i Estlands og Latvias tilknytning til europeiske samarbeidsstrukturer, nemlig integrasjons-prosessen overfor de russiskspråklige. Både Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) og Europarådet bistår i integrasjonsprosessen, og Norge finansierer en rekke tiltak for å støtte opp om dette arbeidet.

President,

En av bunnplankene i vår nærområdepolitikk er det nordiske samarbeidet. Dette har selvsagt endret karakter ved at tre nordiske land nå er EU-medlemmer. Det er en målsetting for Regjeringen å opprettholde og utvikle samarbeidet for å møte nye utfordringer. Det meste av det tradisjonelle nordiske samarbeidet vil bli videreført uavhengig av EU-medlemskap. Og her vil jeg understreke at det aller meste av det daglige, praktiske nordiske samarbeidet er av uformell karakter. Representanter for Norden trenger ingen avtale eller direktiv for å samarbeide. Det faller helt naturlig og følger av det språklige og kulturelle fellesskapet som ingen vedtak kan oppheve.

Når det gjelder muligheten for å opptre samlet i internasjonale fora, vil dette bli påvirket av de nordiske lands ulike tilknytninger til Europa. Dette utelukker ikke tett samordning i substans, og disse prosessene foregår fortsatt på de fleste områder hvor vi tidligere også fremsto samlet utad. Vi er naturlig nok særlig opptatt av fortsatt sterk nordisk koordinering - f.eks. i FN. Vi ser betydelig vilje også i de andre nordiske land til å fortsette denne linjen. Vi registrerer med glede at Sverige har tatt initiativ til en konferanse om "Norden i internasjonal politikk" i september.

Det faktum at tre nordiske land nå er EU-medlemmer åpner for en ny generasjon nordisk samarbeid. Vi må utnytte potensialet som ligger i at tradisjonelle nordiske verdier kan fremmes direkte inn i EU-systemet. Norge kan også aktivt bidra til å bygge opp under de initiativ som tas fra de tre EU-medlemmenes side. Arbeidsformen blir en annen, men målsettingen vil gjerne oppvise stort sammenfall med målsettingene til våre nordiske naboer.

Vi ser nå nye muligheter for et konstruktivt utenrikspolitisk samarbeid i Norden og Nord-Europa, og med EU. Finland har introdusert begrepet den nordlige dimensjon i EUs utenrikspolitiske overlegninger og orientering. Statsminister Lipponens forslag har startet en politisk prosess med sikte på å engasjere europeiske land og EU mer aktivt i Nord-Europa. Vi holder nær kontakt med Finland og de øvrige nordiske land om disse spørsmålene, og har lykkes med å få betydelig oppmerksomhet også i Tyskland og andre EU-land.

Europas Middelhavsland er nå etablerte medlemmer i EU. Den neste prosessen vil rette seg nord- og østover. Finland er EUs første felles grense med Russland og sikter nå mot å utvikle en enhetlig politikk fra EUs side i forhold til Russland. Selv om den nordlige dimensjonen først og fremst er et EU-prosjekt, omfatter politikken ikke bare nord-europeiske EU-medlemmer, men hele området fra Island til Nordvest-Russland, samt Nord-Amerika og Canada. Finland legger vekt på en samordning av EUs engasjement i Barentsrådet, Østersjørådet og Arktisk Råd, samt en bedre samordning av EUs bistand til Russland.

Fra norsk side har vi aktivt støttet det finske initiativet. Vi har stått som medarrangør av en større konferanse som nylig ble holdt i Tyskland med bred deltakelse fra Norden, Russland og Tyskland. Vi har en nær dialog med Finland og understreker særlig betydningen av at Arktis og Barents blir behørig tatt hensyn til.

Det finske initiativet er stort sett positivt mottatt, og EU-kommisjonen vil legge frem en rapport om den nordlige dimensjonen i desember. Mye tyder på at når Tyskland overtar EU-formannskapet i 1999, vil nettopp denne dimensjonen komme i fokus. Fra norsk side må vi utnytte de mulighetene dette gir til å utdype våre bilaterale forbindelser med Tyskland som del av vår nord-europeiske nærområdepolitikk og for å få et godt samarbeid med tyske myndigheter vis-a-vis Russland. Denne målsettingen deles på politisk hold i Tyskland og vil bli markert i forbindelse med statsbesøket i juni.

Det er avgjørende at EUs største medlemsland, det landet som sitter med nøkkelen til det nye Europa, viser vilje til sterkt og positivt engasjement i Østersjøregionen, Barentsregionen og i forhold til hele den nordlige dimensjonen i EUs politikk. Regjeringen ønsker en bred dialog med Tyskland og EU om politikken overfor disse områdene og vil engasjere seg sterkt i den forbindelse.

President,

Barentssamarbeidet er et særlig viktig anliggende for oss, siden initiativet bærer de norske farger. Samarbeidet ble lansert med det siktemål å integrere Russland i et pragmatisk og jordnært samarbeid på tvers av det tidligere øst/vest-skillet. Det var et fremtidsrettet initiativ som ble tatt for vel fem år siden. Som tillitsskapende tiltak har det vært en utvilsom suksess.

Det unike ved Barentssamarbeidet er at det involverer både regionale og sentrale myndigheter. De regionale myndighetene kjenner regionen på en annen måte enn de sentrale, og her har de fått slippe til, de mange ildsjelene og ekspertene - de som selv har støvlene på og som vet hvor de trykker. Den regionale pillaren i Barentssamarbeidet har etter min oppfatning vært en vellykket nyskapning.

I dag er det satt i gang hundrevis av små og store prosjekter innenfor områder som kultur, utdanning, urfolkenes levekår, landbruk, industri, likestilling, miljøvern, helse, kommunikasjon og informasjon.

Det er gjennom disse prosjektene at det mellomfolkelige samkvemmet har fått blomstre. Det er ingen tvil om at det er på dette området - det noen kaller det myke samarbeidet - at resultatene har vært størst. Summen av prosjekter har gitt regionen mer liv, og det har økt den gjensidige tilliten i befolkningen.

Samtidig er det nok riktig å si at vi hadde håpet at næringslivssamarbeidet var kommet lenger. Her har det lugget på flere hold.

Derfor vil Regjeringen nå foreta en gjennomgang av virkemiddelbruken på næringsområdet. Vi vil se hvordan ekisterende ordninger kan utnyttes bedre og om det er behov for nye grep.

La meg imidlertid understreke at det gjerne tar mellom tre og fem år fra en idé ser dagens lys her hjemme og til den blir realisert, og dét skjer i en situasjon hvor man har ett lovverk, én infrastruktur, ett språk å forholde seg til. Hvis næringsutvikling normalt tar noe tid på vår side av grensen, så må man være realistisk nok til å godta at samarbeid over grensen må få en noe lenger modningsperiode. Vi må ikke glemme at utenlandske investeringer for 10 år siden var forbudt i de markedsøkonomiene vi nå ser utvikle seg i nærområdene våre.

Den sikkerhetspolitiske og økonomiske utviklingen i Barentsregionen avhenger ikke bare av hvordan den militære ned- og ombyggingen forløper og hvordan vi håndterer miljøproblemene. De endringene regionen gjennomgår, påvirker sosiale, næringsmessige, kulturelle og politiske prosesser. Det er viktig å få belyst de langsiktige konsekvensene av dette.

Regjeringen ser det derfor som en viktig oppgave å bidra til å bygge opp forskerkompetanse i Barentsregionen som kan tilføre oss kunnskap om disse spørsmålene. Kunnskap er en viktig forutsetning for å kunne iverksette og gjennomføre tiltak. Vi har igangsatt et arbeid for å se på hvordan den norske forskerkompetansen kan styrkes og hvordan vi kan bygge opp et forskernettverk i Barentsregionen, bl. a. ved bruk av moderne informasjonsteknologi.

I formannskapsperioden i Barentsrådet i år legger Regjeringen vekt på konkret prosjektsamarbeid og utvikling av strategier for arbeidet de neste fem til ti år. Det gjelder områdene demokrati og rettssikkerhet, kultur og utdanning, en strategi for levekår, samt nærings- og handelsutvikling.

Vi vil også utnytte formannskapsperioden til å trekke flere internasjonale aktører med i samarbeidet i nord. Utfordringene er så store at det er behov for internasjonal koordinering for at vi skal lykkes. Gjennom USAs og Canadas deltakelse som observatører i Barentsrådet og gjennom det trilaterale miljøsamarbeidet mellom Norge, Russland og USA har Barentssamarbeidet også en transatlantisk dimensjon, som gir det tyngde internasjonalt. I tillegg arbeider vi med å trekke EU-kommisjonen og flere EU-land med i samarbeidet. Signalene ikke minst fra EU-kommisjonen er positive.

Østersjøregionen representerer en av de mest dynamiske regionene i Europa, med et stort vekstpotensiale. 50-60 millioner mennesker bor i dette området, åtte av landene i regionen er enten medlemmer av, eller søkerland til, EU. Polen blir til neste år medlem av NATO. Østersjøen er også mer enn noen annen region i Europa preget av sporene etter det tidligere øst/vest-skillet. Både sikkerhetspolitisk og økonomisk er regionen et barometer som vil fortelle oss om vi lykkes med å skape en ny sikkerhetsarkitektur i Europa.

De institusjonelle mekanismene er på plass i Østersjørådet. Utfordringen ligger imidlertid i å gjøre Østersjørådet i større grad til et operativt organ. I denne sammenhengen bør vi kunne dra nytte av den erfaringen vi har fra Barentsrådet. Et forslag i denne retning vil bli fremmet mer formelt fra norsk side i nær fremtid.

Norge tar sikte på å ha formannsskapet i Østersjørådet i 1999-2000. Dette er en markering av den vekten Regjeringen legger på Østersjøregionen. Viktige innsatsområder er miljøvern og bekjempelsen av organisert kriminalitet. Vi ønsker å bistå med å utvikle et grenseregionalt samarbeid mellom Estland, Latvia og Russland. Dette er er pilotprosjekt som vi vil forsøke å bygge videre på i andre grenseområder i de baltiske landene og Russland. På denne måten kan vi medvirke til å konkretisere samarbeidet i Østersjørådet på en slik måte at det blir interessant for Russland å delta mer aktivt.

Innen Østersjøsamarbeidet er Polen et viktig land, både i kraft av sin størrelse med 40 millioner mennesker og med en økonomi i rask vekst. Polen vil de nærmeste årene bli en enda viktigere samarbeidspartner i norsk nærområdepolitikk, ikke minst når vi begge blir partnere i NATO. Vi har allerede hyppige og nære politiske forbindelser med Polen gjennom samarbeidet i OSSEs ledertroika der Polen nå har formannskapet, og utsiktene til polsk medlemsskap i EU vil gi oss felles interesser som fremtidige partnere i EØS-samarbeidet.

Opprettelsen av Arktisk Råd i 1996 var et viktig fremskritt i en historisk prosess der det har skjedd raske endringer de siste årene. Innenfor Arktisk Råd, som omfatter landene som støter til Nordkalotten, og der også USA og Canada deltar, vil vi utvikle konkrete prosjektplaner som tar særlig hensyn til urbefolkningen i regionen. Vi vil trekke på de arktiske landenes erfaringer hver for seg og sette det hele bedre i system.

I arktiske strøk er arbeidet for bærekraftig utvikling i bred forstand en prioritet. Samarbeidet er et uttrykk for at Arktis utgjør et nærområde ikke bare for de nordiske landene og Russland, men også for Nord-Amerika. Folk bosatt i nord har i århundrer vært avhengige av nettopp å leve i pakt med naturen. Det er derfor av stor betydning at urbefolkningene har plass i Rådet som permanente representanter.

Nordisk Råd og de arktiske parlamentarikerkonferansene har vært viktige pådrivere for opprettelsen av Arktisk Råd. Parlamentarisk årvåkenhet vil fortsatt være viktig når Rådet nå går inn i det mer substansielle arbeidet. I Sluttdokumentet fra Den 3. Arktiske parlamentarikerkonferansen som nylig ble holdt i Sibir, understrekes de forventningene parlamentarikerne har til arbeidet. Jeg for min del vil legge vekt på at dokumentet skal utgjøre en referanseramme for det videre arbeidet i Rådet.

Forskningsbasert kunnskap er en viktig forutsetning for å sikre at aktivitet i arktiske strøk ikke påfører dette sårbare miljøet uopprettelig skade. Svalbard er den nordligste delen av Norge og internasjonalt sett den mest tilgjengelige delen av Arktis. Norge ønsker å utnytte de mulighetene vi her har til å videreutvikle det internasjonale samarbeidet med Svalbardtraktatens parter, spesielt innen arktisk forskning. I brevvekslingen mellom statsministrene Bondevik og Blair ved årsskiftet om økt norsk-britisk samarbeid omtales forskningssamarbeid på Svalbard som et eget punkt. Fra norsk side er slikt samarbeid samtidig en videreføring av norsk Svalbardpolitikk med vekt på å opprettholde norske bosettinger, med grunnlag i nærings- og forskningsaktivitet.

President,

Samarbeidet i Nordsjøområdet er en så selvfølgelig del av vår internasjonale virkelighet at vi står i fare for å hoppe over det når ny oppmerksomhet kreves i øst. Faktum er jo at dette samarbeidet, på de aller fleste områder, ligger på et meget høyt nivå - politisk, teknologisk og forvaltningsmessig - og kan være egnet til å danne skole for det fremtidige Østersjøsamarbeidet.

Vi kan trygt slå fast at det praktiske samarbeidet rundt Nordsjøbassenget er mer utviklet enn rundt noe tilsvarende havområde. En rekke organisasjoner er aktive i regionen. Nordsjøkommisjonen organiserer et samarbeid mellom 35 fylker i 6 land, med en befolkning på tilsammen 40 millioner. Samarbeidet sikter mot å utvikle og profilere regionen som et økonomisk tyngdepunkt i Europa.

I denne regionen er det at vi selv er med i noen av de mest avanserte internasjonale avtalene som finnes, gjennom samarbeidsavtalene på myndighets- og selskapsnivå for utvinning og transport av petroleum, og som studeres med interesse av omverdenen, inkludert Russland.

Det nære regionale samarbeidet som er etablert rundt Nordsjøen, i Barentsregionen og også i Østlandsregionen, gjør at regionene står godt rustet til å delta i EUs såkalte INTERREG-programmer. Målet med norsk deltakelse i disse er å bedre betingelsene for verdiskaping og sysselsetting i grenseregionene. Norge bidrar med betydelige midler til programmene og sikrer på denne måten inngangsbilletten til norsk deltakelse i konkrete prosjekter.

Når det gjelder samarbeidsstrukturene i våre nærområder, vil jeg generelt si at vi gjennom tradisjonelle og nylig etablerte samarbeidsmekanismer har tilstrekkelige arenaer til å ivareta norske interesser. Utfordringen er å utnytte de strukturene som ligger der, fylle rammene med innhold, gjøre samarbeidet effektivt og utvikle det i bredden. Vi får mest ut av våre egne ressurser når vi samordner vår innsats med andre land i regionen som deler våre prioriteringer. Dette kan vi virkeliggjøre gjennom et aktivt nærområdediplomati som en helt sentral del av Regjeringens Europa-politikk.

President,

Stortinget er vel kjent med Samarbeidsprogrammet for Sentral- og Øst-Europa som ble etablert tidlig på 90-tallet ut fra en gitt historisk situasjon. Mye har endret seg på få år i våre nærområder. Det er derfor naturlig å ta en full gjennomgang av den finansielle virkemiddelbruken. Vi har nå vunnet vesentlige erfaringer, og jeg tror det er riktig at vi går grundig gjennom hvilke økonomiske midler vi har til rådighet og hvilken innsats som gir størst effekt. Jeg vil med dette varsle at Regjeringen i budsjettproposisjonen for 1999 vil redegjøre for de endringene den mener er nødvendige for å utnytte våre ressurser på en best mulig måte.

La meg også understreke at nærområde-innsatsen kan og bør koordineres med det pågående multilaterale arbeidet for sosial reform og fattigdomsbekjempelse i regi av organisasjoner som FNs utviklingsprogram (UNDP), OECD, Den europeiske utviklingsbanken (EBRD) og Verdensbanken. I tillegg kommer europeiske samarbeids-programmer som PHARE. Gjennom koordinert samarbeid med denne typen institusjoner, med tilstrekkelig faglig kompetanse og finansiell tyngde, kan vi få økt effekt også av våre egne midler.

President,

Jeg har kort berørt de overordnete målsetningene for Regjeringens nærområdepolitikk og de institusjonelle virkemidlene vi har til rådighet. La meg gå over til å se på enkelte konkrete utfordringer, nærmere bestemt innenfor miljø, energi og ressursforvaltning.

Hensynet til miljøet skal gjennomsyre all vår nærområdepolitikk. Atomsikkerhetssamarbeidet med Russland står i en særlig stilling, og dette vil jeg komme nærmere tilbake til.

Både Østersjøen og Nordsjøen er omgitt av industriland som skaper utslipp til vann og luft. I Østersjøsamarbeidet må miljøtiltak ha særlig høy prioritet, ikke minst langs de delene av kysten som preges av nedslitte og forurensende industribedrifter.

Nordsjøen er en naturlig modell for et fremtidig Østersjøsamarbeid på dette området. Her har vi fått på plass meget avanserte samarbeidsmekanismer som sikrer overvåkning og kontroll. Men mye gjenstår. Landbaserte utslipp utgjør omlag 90 prosent av havforurensningen og må reduseres.

Gjennom arbeidet i Nordsjøkommisjonen gjør politikere og myndigheter i regionen en stor innsats for å øke årvåkenheten omkring miljøproblemene i Nordsjøen. Jeg vil ta initiativ til at de landene som deltar i Nordsjøkommisjonen - foruten Norge er det Danmark, Sverige, Tyskland, Nederland og Storbritannia - inviteres på regjeringsnivå til en markering av Kommisjonens 10-årsjubileum i år 2000. Her bør det være en målsetting å sette fokus bl.a. på miljøsamarbeidet. En passende møteplass ville være den tidligere hansabyen Bergen, som det samme året er utpekt til europeisk kulturby.

Med Russland har Norge fra 1992 en miljøvernsamarbeidsavtale. Avtalen utgjør et viktig bidrag til samarbeidet i Barentsregionen og Arktis. Regjeringen vil videreutvikle dette samarbeidet. Havmiljøet i nord er et av verdens reneste, men det er et sårbart miljø som i økende grad er truet av forurensning av organiske og kjemiske stoffer, hovedsakelig fra kilder utenfor området.

En av de største miljøutfordringene i nord er planene om en storstilt utvikling av energiressurser i Barentshavsområdet, under til dels ekstreme klimatiske forhold. Norge, USA og Russland samarbeider om å utvikle et miljøregelverk for denne virksomheten på russisk sokkel. Det er viktig at Russland kommer med i forpliktende internasjonalt samarbeid om havforurensning i nordområdene, ved å slutte seg til Oslo-Paris-konvensjonen (Ospar) om vern av havmiljøet i det nordøstlige Atlanterhavet. Vi har drøftet spørsmålet om tilslutning til konvensjonen med russiske miljøvernmyndigheter, og vi vil følge dette opp videre.

Når det gjelder annen industriforurensning, har vi fra norsk side igangsatt prosjekter for å øke bevisstheten om skadelige virkninger av utslipp fra russiske bedrifter og bidra til reduksjon av disse. Svært vellykket i så måte er prosjektet Renere produksjon, som nå omfatter 100 russiske bedrifter og opplæring av 350 ingeniører flere steder i Nordvest-Russland. Resultater i form av både reduserte utslipp og merkbare kostnadsreduksjoner i de berørte bedriftene gjør at russisk interesse for programmet er stadig økende. På minussiden må vi notere at planer for mer miljøvennlig drift av nikkelverket i Petsjenga dessverre ennå ikke er utarbeidet og satt i verk på russisk side. Nye opplysninger tyder imidlertid på at det er bevegelse også her, og vi følger denne saken med stor oppmerksomhet.

President,

Energi og miljø er uløselig knyttet sammen. Når vi vet hvor enorme energiressurser som finnes i nærområdene, så er det også klart hvor viktig det er at vi har ordnede samarbeidsforhold til våre naboer. Jeg har nevnt det meget avanserte samarbeidet som er utviklet i Nordsjøen. I de siste årene har det lykkes å redusere kostnader og miljøbelastninger ved petroleumsvirksomheten. Den teknikken vi har utviklet, vil utvilsomt kunne være av interesse for andre land og selskaper, både økonomisk og miljømessig. Også deler av Vest-Norden vil kunne bli interessante når det gjelder olje- og gassvirksomhet i nye områder. Denne sektoren peker seg ut som en ytterligere samarbeidsmulighet med våre vest-nordiske naboer, som vi har samarbeidet med i over 1000 år.

Russlands petroleumsressurser er blant verdens største. Åpningen av det russiske samfunn mot vest gir Norge en historisk mulighet til å utvikle energiforbindelsene med Russland. Landet er også et potensielt viktig marked for norsk petroleumsindustri, der bl.a. erfaringene fra vår egen sokkel og samarbeidet med våre naboland i Nordsjøen kan komme russisk offshore-virksomhet til gode. Hovedproblemet i dag er mangelfulle rammebetingelser for utenlandsk deltakelse i petroleumsvirksomheten.

Norge og Russland konkurrerer i en viss utstrekning om de europeiske gassmarkedene. Men vi har en felles interesse i å legge forholdene til rette for en langsiktig og stabil utvikling av disse markedene. Både Norge og Russland vil være tjent med at gass får en enda mer fremtredende plass i europeisk energiforsyning, til erstatning for andre og mer forurensende fossile brensler.

Regjeringen legger vekt på å gjøre Russland til en partner i internasjonale energispørsmål. G8-landenes ministermøte i Moskva 1. april i år var en markering av Russlands viktige plass i det internasjonale energisamarbeidet. Det er for det første viktig å integrere Russland som en likeverdig samarbeidspartner i hele bredden av det internasjonale økonomiske samkvemet. Slikt samarbeid vil være viktig også for Russland, p.g.a. den helt avgjørende rollen energisektoren spiller for mulighetene til å komme videre i reformprosessene, og fordi Russland trenger meget betydelige investeringer som grunnlag for en mer bærekraftig utvikling.

I de baltiske land og Polen spiller energisektoren en avgjørende rolle for å befeste markedsøkonomien. På norsk initiativ vedtok de nordiske statsministrene i fjor vår Bergenserklæringen om samarbeid med sikte på å utvikle en bærekraftig energiforsyning rundt Østersjøen. På Østersjørådets møte i Riga i vinter inviterte statsminister Bondevik energiminstrene rundt Østersjøen til et møte i Norge, for å drøfte forslaget videre. Møtet vil finne sted i Oslo i november. Temaer for møtet vil være økt bruk av fornybare energikilder og utvikling av el-nettverket og gass-nettverket. Det er ingen mangel på energi i Østersjøområdet. Problemene består i at energi produseres og overføres på en svært ineffektiv og forurensende måte. Her kan Norge bidra med kompetanse. I hvilket omfang vi vil bli engasjert, vil bl.a. avhenge av politiske beslutninger i våre naboland.

President,

Like ny som petroleumsutvinningen i våre nærområder er som gren av ressursforvaltningen, like urgamle er våre fiskerier. Norge har dermed et særlig stort ansvar for forvaltning av vitale ressurser. For å trygge det marine ressursgrunnlaget for fremtiden har vi utviklet et antall samarbeidsmekanismer i nærområdene, men også her gjenstår det mange utfordringer. Generelt må det sies at samarbeidet mellom Norge og Russland om forvaltning av fiskeressursene på mange måter har vært mer vellykket enn samarbeidet med våre vestlige naboer.

Fiskerisamarbeidet med Russland har i 40 år vært omfattende og godt. Imidlertid har nye prosedyrer og nye aktører på russisk side de siste par år ført til vanskeligheter i forsknings-samarbeidet. Mens russiske forskningstokt i norsk sone har gått som normalt, har problemer på russisk side hindret gjennomføringen av norske tokt i russisk sone. Det hører til restene av en forgangen tid at to land som Norge og Russland ikke skal kunne greie å gjennomføre kritisk forskning uten slike forstyrrelser, og dette vil vi følge opp i klar tale overfor russiske myndigheter. Det er det som er fordelen når forbindelsene er gode. De tåler åpenhet også om problemer.

Vi har et langsiktig perspektiv på våre fiskeriforbindelser med Russland. Vi må søke å utnytte og bygge ut de mulighetene som finnes til praktisk og kommersielt samarbeid. For Russland er det alvorlig at problemer med å lande fisk i russiske havner har ført til en rasering av fiskeforedlingsindustrien. Selv om dette har gjort at norske bedrifter for tiden drar fordel av de russiske fangstene, kan norsk foredling av russisk fisk knapt være noen varig løsning. På den annen side kan det slå negativt ut for foredlingsindustrien i Nord-Norge hvis de russiske fangstene faller bort. Det er en utfordring for begge våre land å vise forutseenhet og satse på samarbeidsformer som kan bidra til en mer balansert utvikling, hvor vi også medvirker til å gjenreise russisk fiskeindustri. Norske investeringer i russisk fiskeforedling er én mulig opsjon. Fra Regjeringens side søker vi å legge mulighetene til rette for næringslivs-engasjement gjennom en oppmykning av vilkårene for eksportkreditt. Det vil være opp til norske bedrifter å utnytte denne muligheten.

Gjennom fiskerisamarbeidet med EU forvalter vi felles ressurser i Nordsjøen. Forsterkede forvaltningstiltak har de senere årene resultert i bedringer i bestandssituasjonen. Dette er positivt, men samtidig er det rom for ytterligere tiltak for å fremme en robust og helhetlig forvaltning av ressursene. Gjennom Nordsjøprosessen omfatter samarbeidet også strategier for en samordning av fiskeri- og miljøspørsmål i forvaltningen av Nordsjøen.

I fiskeriforbindelsene med Island har vi de siste årene opplevd flere problemer. Dette må ikke få utvikle seg. Regjeringen ser det som beklagelig at to land som står hverandre så nær som Norge og Island, har problemer av denne type. Vi ønsker et nært samarbeid med Island også om næringsutvikling i fiskerisektoren og på andre områder.

Smutthullsaken representerer, som vi alle vet, en særlig utfordring i forholdet til Island. Vi ønsker å få en forhandlingsløsning på plass så snart som mulig. I disse bestrebelsene har vi hatt god nytte av et nært samarbeid med Russland. Etter norsk initiativ er det nå en trilateral norsk-islandsk-russisk prosess i gang med sikte på å avklare om det er grunnlag for å gjenoppta forhandlingene. Jeg drøftet denne saken med min islandske kollega under besøket på Island i begynnelsen av april.

Regjeringen er opptatt av at samarbeidet med Island må få flere ben å stå på. De kulturelle forbindelsene er sterke. Men selv om de er gode og sterke, må vi ikke ta dem for gitt, men pleie dem videre. Jeg har allerede drøftet mulighetene for å utvikle et bredere utenrikspolitisk samarbeid med Island - f.eks. innen fredsbevaring. Dette vil bli fulgt opp.

Mulighetene er gode til å bygge ut også de praktiske og økonomiske forbindelsene med Færøyene og Grønland. Bl.a. har vi et godt grunnlag gjennom det etablerte nordatlantiske samarbeidet - NORA - der Grønland, Færøyene, Island og Norge arbeider for å utvikle næringsvirksomhet på områder som havressurser og havmiljø.

President,

Forholdet til Russland er et hovedanliggende i norsk utenrikspolitikk. Den foregående tematiske gjennomgangen illustrerer dette med all tydelighet. Innholdet i det bilaterale samarbeidet har fått et nytt og bredere innhold de siste ti årene. Norsk Russlands-politikk utgjør en del av en bred internasjonal innsats for å bidra til en positiv utvikling i Russland som kan befeste det som er oppnådd, og føre landet frem mot en mer stabil, demokratisk utvikling.

Regjeringens overordnete målsetting for Russlands-politikken er at Norge skal gi viktige bidrag til å integrere Russland som en partner i europeisk og globalt samarbeid, samtidig som vi skal videreutvikle forbindelsene og ivareta våre nasjonale interesser.

I det store bildet er det bilaterale forholdet preget av stabilitet og felles vilje til problemløsning. Dette har ført til økt gjensidig tillit. Forholdet karakteriseres av en god og pragmatisk tone. Det forestående statsbesøket til Russland vil ytterligere befeste forbindelsene.

Fra norsk side anstrenger vi oss for å medvirke til å finne en løsning på utestående saker. Dette gjelder i første rekke avgrensnings-problematikken i Barentshavet, samarbeidet om fiskeriforskning, rammevilkår for utvikling av næringssamarbeid og etablering av forenklede grensepasserings- og tollrutiner. Viljen til å finne frem til løsninger synes generelt å være til stede på russisk side, men det er et problem at uavklarte ansvarsforhold mellom regionale og sentrale myndigheter, mellom sivile og militære, gjør beslutningsprosessen komplisert. Utestående problemer må imidlertid ikke forhindre oss i å se at vi har beveget oss et langt stykke på vei og at utviklingen går i riktig retning.

Et særlig innsatsområde er samarbeidet for å øke atomsikkerheten i nord. Trusselen fra atom-etterlevninger fra den kalde krigen såvel som usikre operative atominstallasjoner utgjør ikke bare en trussel for den russiske befolkningen, men også for oss.

Vi har nå god oversikt over problemene, og planer for konkret innsats har lenge ligget klare. Norge har gått i bresjen for å mobilisere internasjonal støtte til de russiske bestrebelsene på dette området. Dybden i det norsk-russiske atomsikkerhets-samarbeidet har gjort oss til en internasjonal pådriver av første rang. USA og EU er nå aktivt med i arbeidet.

Som jeg sa innledningsvis, vil Regjeringen i dag legge den norsk-russiske rammeavtalen om atomsikkerhet frem til godkjennelse i Statsråd. Den skal etter planen undertegnes under statsbesøket i Russland senere i måneden. Avtalen er banebrytende i vårt samarbeid med Russland og vil gi avgjørende bidrag til økt trygghet i Russland og i landets nærområder. Atomsikkerhets-avtalen vil utløse prosjekter for mellom 200 og 250 millioner kroner fordelt over 3 - 4 år og vil stå som modell også for andre lands samarbeid med Russland på dette området.

Vi er glade for at Russland har tatt initiativ til felles innsats for å rydde opp i Andrejevbukta. Neste uke møtes norske, britiske og russiske eksperter i Murmansk for å drøfte organisatoriske, tekniske og finansielle rammer for prosjektet. Vi er oppmuntret av fremgangen på dette feltet, og regner med at også spørsmålet om ekspertenes direkte adgang til anleggene vil bli tilfredsstillende løst.

Russland tar nå selv initiativ for å samordne håndteringen av de store oppgavene på atomsikkerhetsområdet. Fra norsk side har vi vært med på å stimulere til denne prosessen. Arbeidet skal følges opp, og Regjeringen vil ta initiativ til at det utarbeides et internasjonalt rammeverk for å sikre gjennomføringen av store felles prosjekter. En internasjonal handlingsplan er under utvikling, og Norge er en sentral aktør.

Et viktig aspekt ved atomsikkerhetssamarbeidet er at det også involverer militære myndigheter. Gjennom samarbeidet i AMEC - Arctic Military Environmental Cooperation - er det kommet i gang et miljøsamarbeid mellom norske, russiske og amerikanske forsvarsmyndigheter. Et av prosjektene som står sentralt, er utvikling av en transport- og lagringscontainer for brukt kjernebrensel.

President,

Med utgangspunkt i et utvidet sikkerhetsbegrep er utfordringen for vår nærområdepolitikk å bygge opp et nettverk av samarbeidsrelasjoner som til sammen utgjør det vi kan kalle en sikkerhetsdimensjon. Det nye i vår sikkerhetspolitiske tilnærming til Russland er at vi legger til grunn den samme tilnærmingen som har gjort krig til en umulighet i Vest-Europa. Vi søker å skape så sterke felles interesser at alle har alt å tape, og ingenting å vinne, på å utgjøre en trussel for hverandre.

Selv om det ikke foreligger noen militær trussel mot vårt område i dag, vil jeg likevel peke på betydningen av at NATO-samarbeidet utgjør et viktig ankerfeste i all vår politikk. NATO er fortsatt kjernen og garantisten for vår egen og Europas sikkerhet. Norges bidrag til vår egen og til Europas sikkerhet krever opprettholdelse av et troverdig militært forsvar med tilstrekkelige ressurser til å løse sine pålagte oppgaver.

Norge ønsker å drive den sikkerhetspolitiske integrasjonen i Europa fremover. Regjeringen legger avgjørende vekt på beslutningen på Madridtoppmøtet om at NATOs dør forblir åpen.

Parallelt med utvidelsesprosessen må NATO utvikle samarbeidet med partnerlandene - først og fremst Russland. NATO-Russlands-rådet begynner å finne sin form, men innholdet i arbeidet rådet gjør, må gradvis få større bredde. Norge arbeider for å få dette til. Det praktiske samarbeidet på det militære området må intensiveres. Et aktivt øvelsesprogram med Russland innenfor NATOs Partnerskap for fred-samarbeid (PfP) er avgjørende for å bygge opp tillit. Fra norsk side legger vi vekt på å engasjere det russiske forsvaret i et nært samarbeid, sammen med våre NATO-allierte og andre nordiske naboland. Regjeringen er bl.a. opptatt av at de kommende gjensidige liaison-ordningene ved militære hovedkvarterer bygges ut til også å inkludere Leningrad militærdistrikt og Nordflåten.

Det euro-atlantiske partnerskapsrådet (EAPC) er et potensielt meget viktig forum. Regjeringen ser det som en viktig oppgave å fylle EAPC med konkret innhold. Samarbeid om fredsbevarende operasjoner, krisehåndtering og sivilt beredskap er naturlige oppgaver for EAPC.

De baltiske land ønsker NATO-medlemsskap. Regjeringen vil arbeide aktivt for dette. Vi innser at NATO-medlemsskap for de baltiske landene stiller oss overfor viktige avveininger. Det foreligger i dag en rekke initiativ for å utvikle tillitskapende tiltak i Østersjøregionen. Fra norsk side arbeider vi for å styrke tilliten og samarbeidet i dette området. Den amerikanske samarbeidsavtalen med de baltiske land er positiv. Vi registrerer med tilfredshet tysk, fransk og svensk/finsk interesse for tillitsskapende tilltak. Det blir viktig å samordne de ulike initiativene i tiden fremover. OSSE og EAPC fremstår for oss som de mest relevante fora. Samtidig er vi opptatt av at denne typen initiativ ikke undergraver NATO-medlemskap som en reell mulighet for de baltiske landene.

Baltisk sikkerhet kan best ivaretas gjennom bygging av et nettverk av til dels overlappende fora og strukturer, der balternes egne behov og ønskemål selvsagt må stå i fokus. Sammen med de andre nordiske landene har vi i dag et utstrakt engasjement i Estland, Latvia og Litauen. Norge har inngått egne rammeavtaler med de baltiske landene om forsvarsrelatert samarbeid.

Den vestlige koordineringen av forsvarsbistanden er organisert gjennom BALTSEA-samarbeidet, som omfatter oppbyggingen av en fredsbevarende bataljon, en marineskvadron, et regionalt luftovervåkningssystem og en baltisk stabsskole. Det er gledelig at den baltiske fredsbevarende bataljonen snart vil kunne delta i fredsbevarende operasjoner. Regjeringen vil følge opp dette viktige arbeidet.

De positive endringene i Europa de siste årene har gjort et utvidet forsvarspolitisk samarbeid til en ny dimensjon i det nordiske samarbeidet. Innen PfP deltar Finland og Sverige aktivt i et omfattende militært samarbeids- og opplæringsprogram med sikte på å øke den samlede evnen til krisehåndtering og fredsoperasjoner. Således er samtlige nordiske land, inkl. Island, invitert til å delta i den PfP-inspirerte øvelsen BARENTS PEACE i Finnmark i 1999. Regjeringen er opptatt av å styrke det nordisk-baltiske forsvarssamarbeidet.

Også i en bredere euro-atlantisk ramme har vi fått økt handlingsrom for felles nordisk innsats. Dette må vi utnytte. Et godt eksempel på slik felles innsats er den nordisk-baltisk-polske brigaden i SFOR, der soldater fra alle de nordiske landene deltar sammen med soldater fra det tidligere Warszawapakt-området i en felles enhet under amerikansk kommando, i en NATO-styrke der også Russland deltar.

President,

I 1948, da jernteppet senket seg i Europa, ble den daværende britiske utenriksminister Ernest Bevan spurt hva som var hans visjon for fremtiden. Han svarte at han ønsket å gå ned til Victoria Station og kjøpe seg en billett til hvor enn han ville i verden. En absurd tanke i 1948, men en drøm som kan være i ferd med å gå i oppfyllelse i dag, 50 år etter. Vår nærområdepolitikk er et virkemiddel med en slik bredere frihetlig visjon for øyet. Det er en fredspolitikk og en utviklingspolitikk på veien mot det sivile samfunn som skal dekke alle klodens tidssoner. Lavere ambisjoner sømmer seg ikke.