Utviklings- og menneskerettighetsminister Hilde Frafjord Johnson

Utviklingspolitikk og menneskerettighetsarbeid - Operasjon Dagsverk 1998 og Afrika

Sandnes videregående skole, 30. oktober 1998

Kjære elever - kjære lærere,

Innledning

Jeg kommer rett hit fra en ukes reise til Vietnam. Det er godt å være tilbake! Spesielt til ‘internasjonal uke’ og Operasjon Dagsverk. I Vietnam ledet jeg en stor konferanse om å styrke sosial sektor i utviklingsland - særlig grunnutdanning og primærhelse. Nesten 70 land og organisasjoner deltok. Jeg hadde også egne møter med myndighetene i Vietnam om menneskerettighetssituasjonen i landet.

Dere har hele denne uken vært opptatt av forholdene i tre land i Øst-Afrika, Kenya, Tanzania og Uganda. Det er langt fra Vietnam. La meg likevel ta dere med på en reise til en liten landsby sørvest i Tanzania:

Agatha og Jakob, støtter seg på hakken ute på jordet og ser opp mot himmelen. Langt, langt over maisåkeren farer et fly forbi. De er ikke ofte å se på disse kanter. På kiswahili er uttrykket for fugl og fly det samme. Og for dem som bare ser et fly nedenfra er den eneste forskjellen størrelsen og lyden. Flyene hører til i en fremmed verden. En verden som kommer til dem via transistorradioen. Her kan de høre om myndighetenes - presidentens og partiets - beslutninger, om krig og fred, om nye priser på mais og bønner, og om hendelser i land langt, langt borte.

Denne verdenen raser også gjennom landsbyen i hvite og grønne landrovere. Noen få ganger stopper bilene, etterfulgt av en stor støvsky. Det kan være regionadministrasjonens folk som vil snakke med landsbyformannen. Det kan være hvite som vil samtale med landsbyens menn om hjelpeprosjekter av forskjellig slag. De har sjelden tid til å stanse mer enn et par timer eller så.

Hvite - eller “wazungu” på kiswahili - er betegnelsen på alle med lys hud. Forretningsmann, diplomat, misjonær eller bistandsarbeider - hvit er du uansett. Agatha og Jakob og de andre i landsbyen tar imot oss og våre medarbeidere med den største gjestfrihet, med varme og omsorg, endog med takknemlighet. Men vi er fremmede likevel, fremmede - fordi vi tilhører en annen virkelighet enn deres. Fremmede - fordi vi kommer fra en annen kultur, som oftest snakker et annet språk, kommuniserer annerledes. Fremmede - fordi vi sier og gjør rare ting. Fremmede - fordi vi som hvite har overflod av det de selv - Agatha og Jakob - ikke engang kan drømme om. Fremmede - fordi vi hvite kommer for å lære bort, ikke lære av - for å gi, ikke ta i mot. Fremmede - fordi vi alltid har det travelt. Fremmede - fordi vi som hvite kjører bil, mens de går. Fremmede - fordi de er vant til at vi hvite vet best - og i alle fall tror at vi vet best.

I mange tilfeller kan vi erstatte de fremmede hvite - oss - med den nasjonale eliten, og vi kan beskrive det samme møtet. Samtidig vet vi at Agatha og Jakob og alle andre fattige i verden over har én ting felles. De ønsker ikke almisser eller veldedighet. De ønsker muligheter. De ønsker ikke løsninger som kommer utenfra. De ønsker å bygge på og ut ifra det de selv har. De ønsker ikke vår kultur. De ønsker å holde på og styrke sin egen. De ønsker en framtid basert på deres egen fortid og tilpasset deres egen virkelighet.

Dette illustrerer mange ting. Én ting er hvordan vi oppfattes - vi som aktivt arbeider for å bedre andres levekår. - Men kanskje det viktigste spørsmålet er; gir vi disse to, Agatha og Jakob, muligheter til utvikling?

Jeg vil i denne timen ha FNs menneskerettighetserklæring som en ‘rød tråd’. Denne erklæringen - som vi kaller Verdenserklæringen om menneskerettighetene - fyller 50 år. Jeg vil få dere til å tenke litt omkring hva vi legger i begrepet “utvikling”, og jeg vil beskrive utviklings- og menneskerettighets”temperaturen” i verden i dag. Så vil jeg fortelle hvorfor arbeidet for utvikling, bistand og for økt respekt for menneskerettighetene hører sammen, at dette faktisk er to sider av samme sak.

I bunnen for alt vi gjør ligger respekten for menneskeverdet. Det har med menneskesyn å gjøre - at alle er verd like mye - uansett kjønn, rase, funksjonsdyktighet, tro eller andre forhold. Alle har vi samme menneskeverd. Derfor har vi også de samme rettighetene - menneskerettighetene.

Hva er utvikling? Om utvikling, menneskerettigheter og “et godt liv”.

Hva er egentlig utvikling?

FNs Utviklingsprogram (UNDP) definerer “utvikling” som “en prosess som utvider menneskers valgmuligheter” - “expanding peoples’ choices”, som det heter på engelsk.

- Men hvilke valgmuligheter? Valgmuligheter til hva?

Jo, de valg som gir muligheten til å leve et langt liv, med god helse; valg til å ta utdannelse og arbeid; valg som gir en tilfredsstillende materielle levekår; valg som gir et liv i frihet, sikkerhet og trygghet; valg til å nyte godt av andre menneskers respekt og til å opprettholde egen selvrespekt.

Det dreier seg om det gode liv. Dersom dere “gikk ut på gaten” og lagde en undersøkelse, og det har vært gjort slike av meningsmålingsinstitutter, ville vi finne at FNs definisjon “treffer”. “Et godt liv” har å gjøre med nok mat, god helse, venner, fred, arbeid, utdanning, kunnskap, trygghet, medmennesker, frihet, humør, familie, tilhørighet, fellesskap og for mange - tro.

Her vil jeg peke på tre ting:

1. For det første: “Utvikling” er noe langt mer, videre og rikere enn økonomisk vekst og rikdom. Utvikling handler ikke bare om materielle faktorer - men sier heller noe om verdier - som f.eks. frihet, respekt, trygghet og toleranse. Økonomisk, materiell vekst er naturligvis en del av utviklingsprosesser, men materiell vekst leder ikke av seg selv, automatisk, til “full” eller “hel” utvikling. Økonomisk vekst er et middel og ikke et mål.
2. For det andre: Alle samfunn er i “utvikling”. Utvikling har verken en endestasjon eller en utopia-tilstand hvor man kan si at “nå er samfunnet eller landet fullt utviklet”. Slik er det ikke - heldigvis. Alle samfunn er i kontinuerlig utvikling, mot det gode eller mot det mindre gode. Denne måten å se “utvikling” på, får oss også bort ifra en ovenfra-og-nedad-holdning, om at de andre, de fattige landene, er land i utvikling, mens vi er “ferdige” og “alt er bra hos oss”. Utvikling er endring - for alle land.
3. En tredje og siste “oppdagelse” vi kan gjøre ved å bruke FNs definisjon av utvikling er at det å “utvide våre valgmuligheter” faktisk svarer til de grunnleggende sivile, politiske, sosiale, økonomiske og kulturelle menneskerettigheter. Hva disse rettighetene er skal jeg komme tilbake til senere. En god og sunn utviklingsprosess tjener og styrker menneskerettighetene - og omvendt. Å arbeide for menneskerettigheter er utviklingsarbeid - og omvendt. - Kanskje er uttrykket solidarisk sør-politikk bedre? - Slik som dette solidariske håndslaget dere gjør denne uken?

Elevavisa til Operasjon Dagsverk har som motto "Skaff deg et annet bilde av Afrika". Selv var jeg så heldig at jeg fikk “Afrika-bilder” så-og-si inn med morsmelken. Som kanskje noen av dere har lest i elevavisa er jeg født i Tanzania, og jeg bodde der til jeg var syv år. Siden har jeg vært tilbake som student og gjorde feltarbeid i sosialantropologi. Nå som statsråd for utvikling og menneskerettigheter har jeg vært tilbake i Afrika flere ganger - også til de tre øst-afrikanske landene som inntektene fra årets Operasjon Dagsverk går til. Fremdeles gir bildene fra Afrika sterke inntrykk. De er helt annerledes enn man tror. Bildet som presenteres i media er ikke sant!

TV-nyheter har en tendens til å fokusere på og bevege seg fra den ene krigen, konflikten eller katastrofen til den neste. Ofte er savnet stort etter nyheter og reportasjer som gir oss dybde, bakgrunn, motiver - og de langsiktige trekk. Også vi politikere kan lett la oss styre etter denne omtalte “CNN-effekten”. Vi føler oss nødt til å gå “ut på lufta” for å kommentere en konflikt, en krise, en katastrofe. Men snart er den største dramatikken over og media forflytter seg til neste katastrofe med sine mikrofoner og lyskastere. Men noen blir igjen. De som ble rammet. Vi må være igjen sammen med dem. Og ikke bare følge TV-kameraene.

For som de Lillos synger etter en kjent julesang(!) -melodi; “ Og TV-en rasker over krisen / Og TV-en rasker over krisen / Så får vi lov / Så får vi lov / Å synge fjernsynets vise / Og sånn gjør fjernsynet deg så fjern.../”. Og så videre. Sangen kjenner dere sikkert.

Verden består ikke bare av enkeltbegivenheter - men vel så mye av langsomme og mer underliggende bevegelser - det vi kaller utviklingstrekk. De kan være vanskelige å få øye på. Det er f.eks. mye lettere å filme dramatikk enn demokrati. Dette skal ikke være styrende for våre prioriteringer. Vanskelig er det også å få et sant bilde av virkeligheten. Det håper jeg dere gjør, bl.a. gjennom Operasjon Dagsverk denne uken.

Afrika er et kontinent med store kontraster - og med mange farger, med frodighet og latter, omsorg, varme, åpenhet. Jeg ønsker å dele noen av mine inntrykk, bilder og historier med dere. Å la dere få møte noen enkeltmennesker jeg har møtt:

Situasjonen for utvikling og menneskerettigheter i verden

Jeg vil aldri glemme gutten i Rwanda - fra et sted der en av de store massakrene hadde foregått. Jeg møtte ham på en skole for foreldreløse elever. En 16-årig gutt som våget å svare på mine spørsmål. Og etterhvert kom hele historien. Han hadde sett foreldrene bli drept. Da militsen kom til landsbyen hadde alle flyktet inn i kirken. Det var det eneste stedet de trodde de kunne være trygge. Det ble sagt at flere tusen hadde klemt seg inn. Så ble de alle meiet ned. 16-åringen hadde blitt liggende nederst og spilte død. Sammen med en kamerat var de to de eneste som overlevde. De flyktet inn i jungelen og over grensen. Da det hele var over og han kom seg tilbake, var det ingen igjen i landsbyen. Alle slektningene var døde. Bare en fjern onkel var igjen. Nå var det ham som skulle bære slekten videre. Han stod der i skoleuniform og med oppvakte øyne, i begynnelsen av livet. På nytt. Og han hadde håp - utrolig nok - om en ny framtid.

Menneskerettighetsbrudd, manglende utvikling og fattigdom har mange ansikter. Det er dystre tall som forteller om situasjonen, idet vi runder årtusenskiftet. La meg nevne noen fakta;

• Mer enn en tredjedel av befolkningen i utviklingslandene lever under fattigdomsgrensen, og det store antall er kvinner og barn.
• Vi vet at 800 millioner mennesker ikke har tilgang til de mest grunnleggende helsetjenester.
• Hvert fjerde barn i utviklingslandene har ikke grunnskoletilbud. Det er dobbelt så mange kvinner som menn blant de i alt 900 millioner mennesker som ikke kan lese eller skrive.
• Og 250 millioner barn er i arbeid, ofte til skade for barnets oppvekst og framtid.
• 100 millioner mennesker er hjemløse.
• I hvert tredje land er det ikke frie, demokratiske valg.
• Samvittighetsfanger sitter fengslet i 87 land og utenomrettslige henrettelser utføres i 55 land.
• Fanger blir mishandlet og torturert i minst 117 land.

Disse tallene må ned. Det er mitt og det er regjeringens mål. Bak disse store tallene er det enkeltmennesker. Ansikter, fortellinger, bilder, historier. Hvert enkelt menneske teller.

Tallene illustrerer også kanskje det største problemet i verden i dag, nemlig fattigdoms-problemene, gapet mellom oss rike i nord - og de fattige i sør. De fattige stenges ute fra den utvikling som blir oss andre til del. Svært mange faller utenfor. Avstanden mellom rike og fattige øker både i Nord og i Sør. De fattige blir stadig mer marginalisert. Vi kan ikke overse det, verken for vår egen del, eller for deres. Dette er for meg et moralsk, etisk spørsmål. - Og som dere også kan gripe fatt i ved å ta del i Operasjon Dagsverk, for eksempel.

Vi deler alle den samme klode. Vi puster alle den samme luften. Vi kan ikke dele vår verden i to og late som om det som foregår på den andre halvdelen av kloden ikke angår oss. Aids, kriminalitet og narkotika trenger ikke pass for å krysse grenser. Terrorisme, krig og katastrofer berører oss alle, i dag indirekte, i morgen kanskje direkte. Vi deler det samme miljøet. De globale klimaproblemene illustrerer hvordan vi alle lever på samme klode, i avhengighet, i et skjebnefellesskap. Dette gjelder også levekårene for alle mennesker. Alt dette angår oss.

Det gjelder også en liten, foreldreløs pike jeg traff i Angola. Jeg glemmer henne aldri. Hun hadde mistet foreldrene sine i borgerkrigen. Liten, sped, forsvarsløs. Hun kunne ha mistet motet - ikke orket a ta fatt på livet. Men øynene hennes glødet av tillit. Gjennom et skole-prosjekt drevet av den katolske kirken ‘langt ute i bushen’ fikk hun og andre barn nytt håp. En ny sjanse - en ny framtid. De sang - hele skolen - av full hals, og smilte fra øre til øre. Jeg fikk tårer i øynene. Det mest utrolige var at det var lovsanger de sang.

For det finnes også positive utviklingstrekk. Det finnes mange eksempler på at det har nyttet - og at det nytter - å engasjere seg. Vi er også forpliktet til å tro at det nytter, tross dramatiske TV-reportasjer. Det har med troen på mennesket å gjøre. Vi må ikke bli rammet av “elendighetssyndromet” - av avmakt og likegyldighet. For det skjer endringer i positiv retning i mange afrikanske land; demokratiske valg, bedre styresett, økonomisk vekst til fordel for hele befolkningen og økt respekt for menneskerettighetene. Siden 1960 har barnedødeligheten i utviklingsland generelt blitt mer enn halvert. Matproduksjonen har økt kraftigere enn befolkningsveksten, og flere enn før får tilgang til grunnskole. Vi ser også at andelen av utviklingslandenes budsjetter til helse øker. Den økonomiske veksten i de fattigste utviklingslandene er i mange tilfelle høyere enn her hjemme, i gjennomsnitt 6,8 prosent i perioden 1990 - 1995. Heldigvis.

La meg si noe om utfordringene både når det gjelder menneskerettighetsarbeidet og utviklingsarbeidet i dag.

Først noen ord om menneskerettighetene

Holdningskampanjen som pågår i regi av noen av de store frivillige organisasjonene, bærer denne teksten, som vi kan lese på busser og postkort; “Menneskerettighetene for alle starter med ett menneske. Deg”. Dette er virkelig et godt motto. Menneskerettighetene gjelder alle, de gjelder deg. Og de starter hos hver enkelt av oss. Dette er en av de viktigste utfordringene jeg har som statsråd - og vi har som regjering.

Sist lørdag - 24. oktober - markerte vi FN-dagen, som en start på ‘internasjonal uke’ og Operasjon Dagsverk. Innledningen til Verdenserklæringen om menneskerettighetene, som FN vedtok 10. desember 1948 sier at; “Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd”. Eller i ‘søsterskapets ånd’, ville nå jeg tilføye, språklig sett...

Nordahl Grieg sier det mer direkte i en kjent diktstrofe; “Skaper vi menneskeverd, skaper vi fred”.

Menneskerettigheter er noe alle mennesker er født med, noe vi har, uansett hvor i verden vi bor eller hvilken kultur, rase, kjønn, alder eller religion vi tilhører. Menneskerettighetenes grunnlag er at menneskeheten er én, menneskeslekten er én og at menneskeverdet er det samme. - Eller som Odd Børretzen formulerte det i sin sangen for årets TV-innsamlingsaksjon i regi av Flyktningerådet; “...barn gråter likt i alle verdens land”.

Derfor sier vi også at menneskerettighetene er universelle. Det er ikke slik at noen gjelder deg og andre gjelder meg, eller at noen gjelder for menn og andre for kvinner. Det er heller ikke slik at noen menneskerettigheter gjelder i dag og andre i morgen. Menneskerettighetene er heller ingen “liste” over alt som er “bra” for oss. Det er en liste over konkrete rettigheter for hvert enkelt menneske. Og det er hver enkelt stats plikt å sikre at rettighetene overholdes.

De sivile og politiske rettighetene omfatter bl.a. retten til liv, ytrings- og trosfrihet, organisasjonsfrihet, stemmerett og retten til ikke å bli diskriminert. Disse rettighetene er nedfelt blant annet i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter.

Den andre hovedgruppen, de økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, sikrer bl.a. retten til mat, retten til utdanning, til sosial velferd som arbeid, rimelige arbeidsvilkår, retten til helse og til kulturliv. Disse rettighetene er nedfelt i Den europeiske sosialpakt og i FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter.

For meg - og dette vil jeg understreke - er disse kategoriene av menneskerettigheter like viktige. De er dessuten innbyrdes avhengig av hverandre og gjensidig forsterkende. Fattigdomsrettet utviklingshjelp - for eksempel - er menneskerettighetsarbeid på sitt aller beste. Nettopp det er Regjeringens politikk. Vi tar dessuten opp menneskerettighetsbrudd i internasjonale fora, på møter, seminarer og konferanser, og direkte overfor enkeltland i samtaler og under besøk, gjennom det vi kaller “menneskerettighetsdialoger”.

Det gjorde jeg bl.a. i Vietnam, der menneskerettighetssituasjonen er alvorlig på flere områder. Samtidig driver vi konkret politikk og samarbeider om prosjekter for å bedre situasjonen når det gjelder menneskerettigheter, demokrati og bedre styresett i våre samarbeidsland.

Men når vi tar opp menneskerettighetsbrudd med andre land, må vi også ha respekt for andres kulturer. Det bør ikke skje med pekefingeren - men med en viss ydmykhet. Selv om menneskerettighetene er like - for alle, og skal framholdes - for alle. Der skal vi ikke inngå kompromiss.

Så til utviklingsarbeidet, som også er menneskerettighetsarbeid, og omvendt

Et bilde til: Stolthet og glede lyste av kvinnene jeg traff i min “hjemby” Arusha i Tanzania. - Det glemmer jeg aldri. Gjennom smålån på kooperativt vis - der de sammen finansierer hverandres små investeringer - det vi kaller mikrokreditter i et slags lite lokalt banksystem - tjener de nå til livets opphold. De skaffer penger til å sende ungene på skole. - Det kan være ei ku - melken er god å selge. - Det kan være å selge kurver, frukt eller matter på markedet. Det gjelder å bruke fantasien. Vi finansierer prosjektet, over skatteseddelen. Tusener av kvinner blir hjulpet. Og denne “banken” for de fattige har en tilbakebetalingsandel på 99 prosent! Så heter det også PRIDE Africa - pride / stolthet - vi skal klare oss selv. Og det gjør de. Det må vi også bidra til at flere kan - hjelp til selvhjelp.

De sosiale, økonomiske og kulturelle menneskerettighetene gir statene, regjeringene, en “instruks” om å arbeide for at alle mennesker har en “levestandard som er tilstrekkelig for hans og hans families helse og velvære, og som omfatter mat, klær, bolig og helseomsorg...”, for å referere til ordene i artikkel 25 i Menneskerettighetserklæringen. Det står “hans”, og i dag ville man, språklig sett, sikkert tilføyd “hennes”. Denne “instruksen” er en av grunnene til at vi setter fattigdomsbekjempelse i sentrum for utviklingspolitikken.

For at vi skal kunne gjøre noe for de fattigste må vi gjøre noe med internasjonale rammevilkår som gjeld og handel for de fattigste landene. Gjeldsproblemene er det alvorligste hinderet for økonomisk og sosial utvikling i mange av disse landene. I flere tilfeller brukes flere ganger så mye midler til å håndtere gjelden som f.eks. til utdanning av barn og unge. Regjeringen har nettopp utarbeidet en gjeldsplan som skal gjøre det mulig for disse landene å komme ut av gjeldskrisen - den vonde sirkelen. Denne gjeldsplanen har faktisk plassert oss i førersetet internasjonalt på dette området.

Samtidig må vi også stille opp gjennom bistand - rettet mot de fattigste landene og fattigste befolkningsgruppene. - Dette som kalles “fattigdomskriteriet” legger vi til grunn for valg av land for norsk bistand, samfunnssektorer, målgrupper, metoder, samarbeidspartnere og kanaler for bistanden. Vårt hovedfokus er på Afrika, der vi har flest av våre prioriterte samarbeidsland.

Retten til utdanning er eksplisitt nedfelt som en menneskerettighet. Regjeringen har gjort utdanning til jobb nr. 1 i norsk bistand. Både satsing på utdanning og på helsesektoren - det vil si alt det vi kan kalle sosial sektor - når ofte lengst i forhold til de fattigste. Før var dette ganske lavt prioritert, men nå øker vi innsatsen. Allerede i år vil målet om at en 10 prosent-andel av bistanden skal gå til henholdsvis utdanning og helse bli nådd. Men vi vil videre. Dette var viktigste punkt på dagsorden på det internasjonale møtet i Vietnam som jeg nå kommer rett fra. - Vet dere hva som er den mest lønnsomme investeringen i utviklingsland?

- Det har nemlig Verdensbanken faktisk regnet ut. Vi vet nå at prioritering av utdanning, ikke minst av jenter, er blant de mest lønnsomme investeringer som kan gjøres i utviklingsarbeidet.

Samtidig er vi opptatt av å få andre til å ta sin del av ansvaret. Norge arbeider derfor aktivt gjennom internasjonale organisasjoner, og vi kanaliserer mye av vår bistand dit, særlig til FN og de bistandsorganisasjonene som er en del av FN-systemet, som f.eks. UNICEF. I disse organisasjonene er alle verdens land medlemmer, både vi som har et overskudd å gi av og de som trenger vår bistand. På denne måten arbeider vi sammen i et arbeidsfellesskap.

Dette viser hvordan utvikling og menneskerettigheter hører sammen. Utviklingsprosjekter lykkes dessuten bedre i land som respekterer de sivile og politiske rettighetene, det vil si der det f.eks. er rettsvern og ytringsfrihet. Vår støtte til små og store organisasjoner i våre samarbeidsland i sør - som for eksempel støtte til et journalistforbund - er i seg selv utviklende for demokratiet i landet. Vi har bl.a. sett direkte positive virkninger av kurs vi har holdt for journalister fra Zambia.

Et annet viktig felt er barns rettigheter - og særlig kampen mot barnearbeid og for å forhindre at barn deltar i krig. Dette er dessverre høyaktuelt - som dere sikkert har sett bilder av og lest om fra flere afrikanske land. Barnearbeid er dessuten svært utbredt i Asia. Men vi behøver ikke reise så langt. Til og med i Tyrkia, der jeg nylig var på menneskerettighetsbesøk, var vi vitne til barnearbeid. At barn hindres i skolegang for å måtte tjene til livets opphold, ofte under svært ødeleggende forhold, er et moralsk overgrep og et klart brudd på Barne-konvensjonen. Barn har rett til beskyttelse mot slik utbytting og rett til skolegang, som gir sosial utvikling. Jeg har derfor satt barns rettigheter og kampen mot barnearbeid og mot bruk av barn i krig høyt oppe på min agenda som minister.

Kvinners rettigheter hører til menneskerettighetene. Mange former for menneskerettighetsbrudd og overgrep begås mot jenter og kvinner, gjennom hele livsløpet. Vi vet at i mange land får jenter systematisk mindre oppmerksomhet, mat og skolegang enn gutter. De utsettes for voldtekter i forbindelse med væpnede konflikter og endog drepes fordi de er født med “galt” kjønn. Generelt er kvinners muligheter til økonomisk og politisk deltakelse svært begrenset i en rekke land. En av grunnene til diskrimineringen er at det bare er menn i mange land som har fulle borgerrettigheter. Kvinner mangler for eksempel arverettigheter, rett til å eie jord eller rett til å opprette egen bankkonto. Ett av fem hovedområder for norsk utviklingspolitikk er å fremme like rettigheter og muligheter - for kvinner og menn - på alle områder. Dette arbeidet har høy prioritet fra min side.

Mitt femte og siste Afrika-bilde er knyttet til det jeg nettopp har snakket om - og det er den innsats som kvinnelige afrikanske utdanningsledere, universitetsansatte og pedagoger har gjort siden de i 1992 etablerte Forum for afrikanske kvinnelige pedagoger, FAWE. De arbeider for politiske reformer som tar sterkere hensyn til at jenter trenger utdanning, og driver informasjonsvirksomhet rettet mot foreldre som ofte tror at det er nok at guttene i familien hjelpes opp og fram i verden. FAWE er opptatt av at kampen for bedre vilkår for utdanning av jenter i Afrika ikke bare er kvinnesak, men et viktig spørsmål for hele samfunnet. En undersøkelse som omfatter hele Afrika sør for Sahara anslår at mellom 17 til 30 prosent av alle jenter avslutter grunnutdanning før de kommer til fjerde klasse. En typisk forklaring er at mange av jentene begynner i første klasse noen år etter guttene. De har måttet hjelpe til hjemme! Dermed kommer jentene i puberteten midt i grunnutdanningen og blir ofte gravide i 15-16 års alderen. Gravide jenter blir nesten uten unntak utvist fra skolene. FAWE arbeider energisk for å endre samfunnets holdninger til jenter og skolegang. Norge støtter aktivt det arbeid som FAWE gjør, både med økonomiske bidrag og faglige råd.

Operasjon Dagsverk.

Organisasjonsarbeid, engasjement, kunnskap, informasjon og media

Alt dette arbeidet - for de fattigste, for bedre utdanningsmuligheter og helsetjenester, for barns, jenters og kvinners rettigheter - er ikke noe regjeringer og myndigheter kan holde på med alene. Både i menneskerettighetsarbeidet og i utviklingspolitikken legger vi stor vekt på god kontakt med frivillige organisasjoner og uavhengige institusjoner. Dette samarbeidet er helt avgjørende for å lykkes. Jeg tror vi kan si at Operasjon Dagsverk er den viktigste solidaritetsaksjonen i Norge. Ikke bare fordi aksjonen bringer inn betydelige bidrag - hele 25 millioner kroner - men fordi Operasjon Dagsverk setter søkelyset på de fattige i Sør og gir ungdom mulighet til selv å delta. Det er viktig.

Etter mitt syn er Operasjon Dagsverk en viktig årsak til at oppslutningen om norsk bistand er så stor og stabil i Norge. - Ja, vi er så stolte av Operasjon Dagsverk at vi faktisk hjelper til med å eksportere det til USA, etter amerikansk ønske. For en uke siden møtte jeg cirka 20 amerikanske ungdommer på Gardermoen som kom hit for å være med på Operasjon Dagsverk. De har startet Operasjon Dagsverk i USA.

Jeg synes det er flott at Operasjon Dagsverk i år valgte å samarbeide med en så erfaren og dyktig organisasjon som Frelsesarmeen. Gjennom denne støtten gir dere et betydelig bidrag til fattige i Kenya, Tanzania og Uganda. Jeg møtte selv kommandør Donald Ødegaard i Nairobi, som er ansvarlig for prosjektene i Øst-Afrika, i forbindelse med en reise til Sudan og Kenya. Og en ting skal jeg fortelle dere. Det er nesten ingen som er dårligere stilt enn funksjons-hemmede i Afrika. De har det aller verst. Desto viktigere er det å hjelpe dem - å bidra til at de får gå på skole. Menneskerettighetene er like og gjelder for alle.

Dere er med andre ord med på noe viktig! Det dere gjør betyr noe - for andre!

Gjennom Operasjon Dagsverk er dere formidlere. Dere er budbringere for solidaritet med de fattige og forfulgte. Dere bidrar med informasjon også til andre. Grunnlaget for at vi kan engasjere oss er nemlig kunnskap og informasjon. Vi kan ikke gjøre noe før vi vet hva som skjer, rundt om i verden. Og vi kan ikke vite hvordan vi skal møte utfordringene uten kunnskaper.

Kunnskap er en forutsetning også for kjennskap. Kjennskap bidrar til økt respekt, forståelse og toleranse. Kjennskap er grunnlag for engasjement og ansvarsfølelse. Ansvar for mennesker i andre land. For funksjonshemmede i Afrika. For flomrammede i Bangladesh. Det handler om bevisstgjøring og det handler om å sette spørsmål på dagsorden. På vår egen dagsorden.

Det er Global Generasjon et eksempel på. Dette heftet er helt nytt og er også lagt ut på internett. Til bruk i den videregående skolen. - Og det er dere som er den globale generasjon!

Uttrykket "global generasjon” er inkluderende, det favner alle, i motsetning til den “dessertgenerasjon” mange av våre foreldre tilhører. Verden blir ikke mindre gjennom global nettsurfing. For meg blir verden større gjennom global kommunikasjon. Jo mer informasjon og kunnskap vi får om hvordan folk lever i andre land, desto større blir verden. Vi kan nå folk - snakke med dem. Og vi blir kjent med ulikhetene, med overgrepene, med sult og nød. Med skoleelever i Afrika. For å ta ett eksempel. Jeg åpnet nemlig også en “internettlink”, som heter, for Global Generasjon på en videregående skole nylig. Da snakket vi med elever fra mange land.

Avslutning

I dette jubileumsåret feirer vi ikke at menneskerettighetene blir respektert overalt i verden. Dessverre. Til det gjenstår for mye. Den aller beste 50-årsfeiringen vil imidlertid være at vi styrker kampen for menneskerettighetene - bl.a. gjennom solidaritetsarbeid. Som dere gjør nå.

• For når den enkelte trampes på og når menneskers utvikling hindres, er det vår plikt å stille opp.
• For når alt kommer til alt er det bare handling som betyr noe. Det er en slik felles dugnadsinnsats som vil være den mest verdige 50-års markeringen.

Det dreier seg om mennesker og det enkelte menneskets verd. For alle har et navn. Alle

er nevnt ved navn. Så er de også vår neste. - Hver enkelt.

Vi kan av og til bli litt “matte” av følelsen av at “det spiller vel ingen rolle hva ‘lille meg’ kan uttrette her i denne verden” overfor den enorme fattigdom og de massive, alvorlige menneske-rettighetsbrudd, lidelser og urettferdighet i andre land. - Kanskje nå under Operasjon Dagsverk også. - Da skal vi låne øre til Anne Grete Preus og sangen ‘Millimeter’;

“Du kan bestige høye fjell for å utforske din styrke
eller studere i årevis for å få et fint yrke
lese metervis med bøker
for å skjerpe tanken
eller jobbe til du har millioner i banken

Av og til er en millimeter nok
lavt og lite har mere kraft enn mye, fullt og nok
Av og til er en millimeter nok

Et øyeblikk, en evighet?
beror på perspektivet
et lysglimt av en tanke
kan snu opp og ned på livet ...”.

Av og til er en millimeter nok. Gjør din millimeter!

Lykke til - og takk for meg.