Utviklings- og menneskerettighetsminister Hilde Frafjord Johnson

Utviklingspolitisk redegjørelse for Stortinget, 5. mai 1998

Perspektiver og utfordringer

For noen få uker siden dro USAs president, Bill Clinton, ut på en elleve dagers historisk rundreise til Afrika. Det er første gang en amerikansk president tilbringer så mye tid på dette kontinentet og første gang på nærmere 20 år at en amerikansk president i det hele tatt har dratt på statsbesøk til Afrika sør for Sahara.

Man kan spørre seg: Hvorfor drar lederen av verdens mektigste nasjon til et kontinent som mange de senere årene har avskrevet som håpløst fortapt? Verdensdelen som investorer har forbigått og mange bistandsytere synes å ha gitt opp? Hvorfor brukte han mer tid der enn han har brukt i Europa, Asia eller Latin-Amerika på svært lenge? Har det bare innenrikspolitiske årsaker, eller kan det ha noe å gjøre med at Afrika ikke lenger oppfattes som det tapte kontinent, at Afrika igjen anses som en viktig og interessant region, og det i en annen forstand enn den gang kontinentet ble brukt som en brikke i spillet mellom øst og vest?

Vi ser faktisk flere tegn som gir grunn til håp i verdens fattige land, og ikke bare i Afrika. Demokratiet sprer seg. Mange i den nye generasjonen statsledere har en annen holdning til politisk og økonomisk forvaltning enn hva vi har sett før. Vi ser lovende tegn til økonomisk vekst i en rekke land. De siste par årene er Afrika den verdensdel som har hatt sterkest økonomisk vekst, nest etter Asia. Eksportvolumet og utenlandske investeringer øker om enn fra et svært lavt nivå. De som våger å investere, opplever større gjennomsnittlig fortjeneste enn noe annet sted på kloden. Dette viser statistikken fra USAID. Stor fortjeneste gir ikke nødvendigvis god utvikling. Men kan det være at inngrodde oppfatninger både i næringsliv og blant myndigheter nå er modne for utlufting?

Vi lever nemlig i en verden preget av motsetninger og rask endring. La meg nevne noen eksempler:

• Fattigdomsbildet: Aldri har så mange mennesker hevet seg ut av absolutt fattigdom som de siste 20-30 årene. Men samtidig er det slik at aldri har antallet fattige mennesker, og aldri har gapet mellom fattige og rike, vært større enn nå. I dag lever en milliard tre hundre millioner mennesker på mindre enn 7 kroner dagen.
• Ulikhet: Flere land i Afrika opplever en positiv økonomisk og politisk utvikling. Nå snakker noen om en afrikansk renessanse, om et framtidsbilde der afrikanske «løver» avløser asiatiske tigre. Samtidig vet vi at andre land i regionen og på andre kontinenter sitter i en hengemyr av gjeldsproblemer og bunnløs fattigdom. Disse landene blir stadig mer marginalisert internasjonalt.
• Utdanning: Aldri før har så mange hatt tilgang til utdanning. Dette har gitt nye muligheter for millioner av mennesker, både når det gjelder arbeid og innflytelse i samfunnet. FNs utviklingsprogram oppgir at antallet lese- og skrivekyndige i utviklingslandene steg fra 43 til 64 prosent mellom 1970 og 1994. Samtidig vet vi at analfabetismen i enkelte av de fattigste landene fremdeles ligger på 70–80 prosent. Aldri har vel ordtaket om at kunnskap er makt hatt større aktualitet.
• Helse: I bekjempelsen av en rekke sykdommer er det oppnådd betydelige resultater. Et eksempel er elveblindhet i Afrika. Barnedødelighet har også gått sterkt ned i mange land. Samtidig opplever vi i dag at hardt tilkjempede utviklingsresultater i flere land nå blir undergravd av nye epidemier, i første rekke hiv/aids, og at gamle sykdommer slår sterkere tilbake igjen, som malaria og tuberkulose.

Mulighetene til å få taklet vår tids største utfordringer har aldri vært større enn nå. OECD legger til grunn at det er mulig å løfte halvparten av jordens fattige ut av absolutt fattigdom innen år 2015. Samtidig øker forskjellene, og bistanden til de fattigste landene fortsetter å synke, fra et allerede altfor lavt nivå. Da er det ikke nok å sette en region på den politiske dagsorden. Det må handling til. De rike landene er i ferd med å svikte akkurat når det gjelder som mest å ta et krafttak for å utnytte de nye mulighetene. Det er denne utviklingen vi må prøve å snu.

Innsatsen må rettes inn der behovene er størst. Ved siden av Afrika, gjelder det særlig de fattige landene i Asia og Mellom-Amerika. Når det gjelder de ODA-berettigede landene i Sentral-Asia og det øvrige OSSE-området vil utenriksministeren komme tilbake til dette i sin redegjørelse om OSSE-samarbeidet til høsten.

Så vil noen spørre: Hvorfor skal vi bry oss? Vi har behov hjemme og uansett drukner våre relativt små bidrag i den store sammenhengen. Til det vil jeg gi tre svar:

For det første mener Regjeringen at verdens akutte fattigdomsproblemer representerer en moralsk utfordring som vi ikke har lov til å overse. Det er vår moralske plikt å arbeide for å finne løsninger og bidra til at færre medmennesker lever under uverdige kår. Dette har ikke med norske interesser å gjøre. Det har med grunnleggende verdier å gjøre, og med menneskerettigheter. Nå som vi feirer 50 årsjubileum for menneskerettighetserklæringen må vi huske at den fattigdommen som rammer en fjerdedel av jordas befolkning representerer et massivt brudd på menneskerettighetene.

For det andre, så er det ikke slik at våre bidrag drukner. Utviklingssamarbeid nytter. Bistand gir resultater. Det har vi mange eksempler på. Vår målsetting er derfor å nå flere og få til bedre resultater i årene som kommer.

For det tredje må vi spørre oss selv: hvordan ønsker vi at man skal se på oss i framtiden? Ønsker vi å bli husket som den generasjon som var seg selv nok da det gjaldt som mest å finne løsninger på vår tids mest alvorlige problemer, og da vi attpåtil hadde mer enn noen gang før? Vil vi bli husket som tidenes grådigste generasjon, eller vil vi bli husket som den generasjon som valgte å gå foran, og forsøkte å finne konstruktive løsninger og stilte opp for dem som trengte det mest? Selv er jeg ikke i tvil om svaret!

Rammebetingelser

Skal utviklingslandene få nødvendig handlingsrom og muligheter til å føre en utviklingsorientert politikk som kommer de fattigste til gode, må også de internasjonale rammebetingelsene legges til rette for det. Måten handels- og gjeldsspørsmål håndteres på internasjonalt har direkte konsekvenser for mulighetene den fattige bondekvinnen på landsbygda og den arbeidsløse mannen i byen har til å skape seg produktivt arbeid som gir håp om bedre levevilkår. Regjeringen vil derfor arbeide aktivt for å bedre rammebetingelsene for utviklingslandene.

Gjeldsplanen

En vellykket utviklingspolitikk forutsetter at de fattigste landene får redusert sin gjeldsbyrde. Ikke-håndterbar gjeld ødelegger mulighetene for å drive nasjonal utviklingspolitikk og bidrar til at effekten av utenlandsk bistand blir langt mindre enn hva den ellers kunne bli. For land som kommer ut av krisesituasjoner, katastrofer og krig kan gjeld dessuten undergrave mulighetene for stabilitet og gjenoppbygging.

På 90-tallet har vi derfor lagt ned et stort arbeid for å få til multilaterale gjeldsletteavtaler for de fattigste og mest gjeldstyngede utviklingslandene. Dette har en fått betydelig gjennomslag for. Med dagens gjeldsletteordninger gjennom Parisklubben og i regi av Verdensbanken og Det Internasjonale Valutafond – det såkalte HIPC-initiativet – har vi omsider fått et rammeverk som kan bidra til at de fattigste landene kommer seg ut av gjeldskrisen. For utviklingsland er de multilaterale gjeldsavtalene viktigst. Gjennomføringen av HIPC-initiativet etter planen er avgjørende for at de fattigste og mest gjeldstyngede landene skal få gjeldsbyrden ned på et håndterbart nivå.

Det er imidlertid behov for ytterligere forbedringer. Arbeidet med å få dette til tar tid, blant annet fordi noen industriland er tilbakeholdne. I mellomtiden fortsetter renter og renters renter på gamle fordringer å løpe slik at gjelden blir større og større for mange land.

Kirker og frivillige organisasjoner, såvel som ledelsen i Verdensbanken og IMF, har oppfordret oss kreditorland til å vise det lederskap som er nødvendig for å løse gjeldsproblemet. Det er vi som sitter med nøkkelen, både i egenskap av at vi er kreditorer og som medeiere i IMF og Verdensbanken.

Dette er bakgrunnen for at Regjeringen vil foreslå en gjeldsplan som den ønsker skal danne grunnlaget for norsk politikk på dette området framover. Planen, som i sin helhet vil bli forelagt Stortinget med Statsbudsjettet for 1999, omhandler hva Norge kan gjøre for å forbedre de internasjonale gjeldsmekanismene. En løsning på utviklingslandenes gjeldsproblem forutsetter et forpliktende internasjonalt samarbeid der også de store kreditorlandene deltar.

Planen vil også ta for seg våre egne fordringer på utviklingsland og angi hvordan disse fordringene bør håndteres for nettopp å bidra katalytisk til en raskere løsning av gjeldsproblemene for de fattigste landene. Planen har konkrete forslag til hva Norge kan gjøre for 22 utvalgte land. Dette er fattige land som enten har gjeld til Norge eller land som Norge har et prioritert utviklingssamarbeid med.

Den gjelden til Norge som omhandles i planen, stammer fra gamle eksportkreditter og faller innenfor den såkalte gamle porteføljen til Garantiinstituttet for Eksportkreditt, eller GIEK. En stor del av denne u-landsgjelden er en følge av skipseksportkampanjen som ble igangsatt på 70-tallet. Norske bedrifter har for lengst fått erstattet sine tap. Nå vil Regjeringen gjennom denne planen lette gjeldsbyrden for utviklingslandene.

Det er en forutsetning at gjeldsletten gjennomføres på en slik måte at den kommer landet selv og dets innbyggere til gode, og ikke andre kreditorer. For at gjeldslette skal ha en positiv effekt, er det dessuten nødvendig at landene fører en sosial og økonomisk politikk som bidrar til en sunn økonomisk utvikling.

Gjeldsplanen omfatter følgende hovedpunkter:

1. Forbedring av multilaterale ordninger

• Et hovedmål med gjeldsplanen er å styrke dagens multilaterale gjeldsletteordninger i Parisklubben og HIPC-ordningen i regi av Verdensbanken og Det Internasjonale Valutafondet.
• Vi vil arbeide for at HIPC-ordningen skal gi en fornuftig fleksibilitet slik at de land som virkelig trenger gjeldslette får det. Det må være en rimelig byrdefordeling mellom kreditorene, og vi må bygge allianser med andre land for å sikre at ordningen gjennomføres effektivt etter hensikten. I styrene i Verdensbanken og IMF vil vi arbeide for fortsatt tett nordisk samarbeid for å maksimere nordisk innflytelse også i gjeldsspørsmål.
• For å sikre finansieringen av HIPC-initiativet er det viktig at ikke minst G7-landene deltar med en rimelig andel. Når det gjelder spørsmålet om hvordan også IMF skal bidra til finansieringen med egne ressurser, støtter Norge under visse forutsetninger salg av en mindre del av IMFs gullreserver som delfinansiering.
• I Parisklubben skal Norge arbeide for at gjeldslette for de fattigste landene økes fra 67 til 80 prosent og fra 80 til 90 prosent for de landene som kommer inn under HIPC-ordningen. Vi vil ta initiativ til å styrke det nordiske samarbeidet i Parisklubben og utnytte enighet med andre likesinnede land bedre.
• Vi vil arbeide for å få opprettet en multilateral gjeldsbyttemekanisme. Dette innebærer avtaler mellom kreditorland og utviklingslandet selv der en knytter gjeldslette til miljø- eller andre utviklingsfremmende tiltak iverksatt av landet selv.

2. Bistand for å lette utviklingslandenes gjeldsbyrde

• Regjeringen vil styrke innsatsen for å lette de fattigste landenes gjeldsbyrde overfor multilaterale institusjoner gjennom HIPC-ordningen. Regjeringen vil også støtte andre gjeldslettetiltak i prioriterte land, som for eksempel støtte til nasjonale gjeldsfond i utviklingsland. Dessuten vil Norge tilby faglig bistand til gjeldsstyring for de landene som har behov for det. Disse tiltakene vil fortsatt bli dekket innenfor bistandsbudsjettet.

3. Addisjonelle tiltak for å ettergi gjeld til Norge

• Norge er rede til å gi addisjonelle lettelser for gjeld til Norge i tillegg til og på toppen av den gjeldslette som er framforhandlet internasjonalt. Beslutning om slik gjeldslette vil bli fattet når en troverdig multilateral gjeldsletteavtale foreligger. Som hovedregel vil dette dreie seg om en endelig HIPC-avtale. Slik utvidet gjeldslette er ikke minst viktig for å gjøre resultatet av multilaterale gjeldsletteoperasjoner best mulig for landene det gjelder slik at flest mulig ressurser kan kanaliseres til utviklingstiltak i stedet for gjeldsbetjening. Norge vil derfor arbeide for å få oppslutning fra andre kreditorer for at ensidig norsk gjeldslette skal føre til at den samlede gjeldsletten øker utover det som er forutsatt i de multilaterale avtalene. Den norske tilleggsletten skal ikke komme andre kreditorer til gode.
• Etter en særskilt vurdering er Regjeringen også innstilt på raskt å ettergi gammel gjeld som Benin og Ghana har til Norge, forutsatt sikkerhet for at gjeldsletten kommer landene og deres innbyggere til gode. Regjeringen vil også vurdere å slette ubetydelig gjeld som enkelte land, som Angola og Somalia, har til Norge.
• Vi vil arbeide for at andre land også skal ettergi gjeld i tillegg til gjeldslette i henhold til multilaterale avtaler. Både Storbritannia og Sveits legger opp til ensidig gjeldslette for enkelte land, og er derfor interessante samarbeidspartnere.
• Vi vil løpende vurdere muligheter for at Norge skal ettergi gjeld ved forfall til land som skal omfattes av HIPC-ordningen, men som ennå ikke har den endelige avtalen på plass. En slik gjeldslette fra norsk side vil bli nøye innrettet slik at andre kreditorer ikke vil kunne dra fordeler av å «spekulere» i slik norsk ettergivelse.

Det jeg nå har presentert er hovedpunktene i Regjeringens forslag til gjeldsplan. Når det gjelder ettergivelsen av gjeld til Norge knyttet til de gamle eksportkredittgarantiene (GIEKs gamle portefølje), er det allerede fra Utenriksdepartementets budsjett, herunder bistanden, bevilget store beløp til dekning av erstatningsutbetalinger.

Hvorvidt GIEK, til forvaltning av den «gamle» porteføljen, trenger ytterligere bevilgninger ut over det som tidligere er gitt og GIEKs egne inntekter, vil bli avklart nærmere og forelagt Stortinget i forbindelse med framleggelsen av gjeldsplanen i statsbudsjettet til høsten.

Etter de beregninger GIEK selv har foretatt, er det ikke behov for slike nye bevilgninger.

Så langt jeg kan se nå, kan de aktuelle gjeldslettetiltak som vedrører GIEKs gamle eksportkredittgarantier derfor gjennomføres uten nye bevilgninger fra UD, herunder bistandsbudsjettet.

Handelsbetingelser

Regjeringen følger opp innsatsen som pådriver for å bedre de handelspolitiske rammevilkårene for utviklingslandene. Det arbeides både bilateralt og gjennom de multilaterale organisasjonene for at de fattigste landene skal kunne høste fordelene av dagens internasjonale handelsregime. Vi deltok aktivt og støttet finansielt gjennomføringen av et høynivåmøte med deltakelse fra de minst utviklede landene i Verdens handelsorganisasjon i fjor høst. Her ble det enighet om «et nytt partnerskap mot marginalisering av de fattigste landene». Dette følger vi opp. Regjeringen vil også arbeide for at disse landenes interesser blir bedre ivaretatt i de forhandlingene i WTO som starter i slutten av neste år. Vi har også gått inn med økonomisk støtte til et samarbeidsprogram mellom WTO og FN overfor utvalgte afrikanske land.

Avbinding av bistanden vil i seg selv bidra til større muligheter for Sør-Sør handel. Regjeringen arbeider aktivt for at Norge gjennom sitt utviklingssamarbeid skal bidra til å øke de regionale handelsforbindelsene i Sør.

Vi bør være beredt til å ta vår del av ansvaret her hjemme også – i vår egen handel med landene i Sør. Stortinget vedtok derfor et revidert tollpreferansesystem, GSP, i 1995, som blant annet innebærer at landbruksvarer fra de minst utviklede landene har betydelig bedre markedsadgang enn tidligere. Dette har medført at importen fra de fattige utviklingslandene har steget, både når det gjelder kjøtt og roser. Når det gjelder roser, er denne importen særlig viktig, bl. a. for våre prioriterte samarbeidsland Uganda og Tanzania. Eksporten av roser betyr stadig mer for økonomien i disse landene og vår import har bidratt til å skape mange nye arbeidsplasser, særlig for kvinner. På denne måten kan rosebuketten du kjøper på hjørnet på vei til et selskap bety arbeidsplasser for fattige kvinner i Afrika.

Den alt overveiende del av de kvantitative begrensningene på importen av teko-varer ble avviklet ved årsskiftet. Også på dette området har bedre handelsbetingelser betydning for små produsenter i utviklingsland.

Begrensninger og muligheter i utviklingshjelpen

Oppslutningen om norsk utviklingshjelp er stor. Det framgår av meningsmålinger. Samtidig er utviklingshjelpen de siste årene ofte blitt utsatt for kritikk for manglende resultater. Det pekes på at flere av de landene som har mottatt mest bistand også har hatt den svakeste økonomiske utviklingen. Kritikerne setter likhetstegn mellom manglende økonomisk vekst og mislykket norsk bistand. Det er galt. Det er viktig å sette utviklingssamarbeidet i et riktig perspektiv.

Det er en rekke faktorer som påvirker et lands økonomi. Jeg har vist til noe av det viktigste, nemlig internasjonale rammevilkår. For fattige utviklingsland dreier det seg særlig om gjeld og handel, knyttet til såvel råvare- og oljeprisutvikling som eksport- og importbetingelser. I tallstørrelser har slike faktorer mye større betydning for disse landene enn den bistand som gis. I tillegg kommer et lands egen økonomiske politikk – og omfanget av utviklingshjelp som gis fra et stort antall ulike givere.

Norge er en av mange givere i alle våre samarbeidsland. I Tanzania er vi en av 60 givere som samlet står bak mer enn 1000 prosjekter. Selv om Norge er en av de som yter mest bistand til Tanzania, kan ikke vår støtte alene skape vekst i landets økonomi. Man må altså ha klart for seg at norsk innsats eller annen bistand i seg selv aldri vil være nok til å løfte et helt land ut av fattigdom. Den kan uten tvil spille en konstruktiv og katalytisk rolle, men resultatene for et helt land sett under ett vil alltid, ved siden av de internasjonale rammevilkårene, avhenge av landets egne myndigheter, den private sektor, det sivile samfunn, og hele den internasjonale bistandsinnsatsen.

Betyr så dette at vi kun bør satse bistand på de land hvor alle disse kreftene spiller på lag, i samme retning? At vi aldri burde ha satset på land som Tanzania og Nicaragua, eller at vi burde ha trukket oss ut av dem for lenge siden?

Regjeringens svar er et klart nei. Det handler om å ha klart for seg mulighetene og begrensningene i bistandssamarbeidet med det enkelte land og å innrette arbeidet deretter. Det er nemlig slik at norsk bistand kan peke på viktige positive resultater også i land som Tanzania og Nicaragua. Man finner dem kanskje ikke alltid i de makroøkonomiske statistikkene, men det gjør man til gjengjeld på det lokale plan der vanlige mennesker ferdes. Det betyr noe at menneskene i en landsby får tilgang til trygt drikkevann og at barna får tilbud om skolegang. Det betyr noe at jordbruksproduksjonen øker i et distrikt slik at færre går sultne til sengs om kvelden. Det betyr noe at gatebarn i hovedstaden blir tatt hånd om. Resultater som betyr mye for det enkelte menneske synes ikke alltid så godt om en betrakter et samfunn på avstand. Men de er viktige for dem det gjelder – og for det samfunnet de er en del av.

I tillegg kan Norge også bidra til en positiv makroøkonomisk utvikling. Gjennom å være en pådriver for koordinering i samarbeidsland, og bidra til at alle giverne spiller på lag og drar i samme retning, kan bistandsinnsatsen få stor betydning for et land. Gjennom å bidra til å bygge nasjonal kapasitet og evne til godt styresett i landets egen forvaltning, kan vi bidra til å skape bedre resultater.

Bistandens fremste oppgave må være å bidra til en bærekraftig og selvstendig utvikling for samfunnet som helhet. Det må komme en tid da landet selv kan drive sine skoler, sykehus, pumper, barnehjem, traktorer, og så videre. La meg si litt om hva som skal til i så måte, med utgangspunkt i de partnere vi må samarbeide med for å kunne møte denne utfordringen.

Partnere i bistandssamarbeidet

Myndighetene

Den første og mest selvfølgelige partneren er myndighetene i de landene vi samarbeider med. Når myndighetene føler et direkte ansvar for utvikling og rettferdig fordeling, og for fremme av sivile og politiske rettigheter i samfunnet, er utsiktene til et positivt utviklingssamarbeid gode. Når denne ansvarsfølelsen mangler, og når korrupsjon gjennomsyrer statsapparatet, da er mulighetene langt mer begrensede. Når dette er situasjonen, bør vi søke å støtte prosesser og tiltak som bidrar til demokratisk utvikling og større respekt for menneskerettighetene, og ikke minst mer ansvarlig forvaltning og mindre korrupsjon.

I min redegjørelse om Regjeringens menneskerettighetspolitikk i januar drøftet jeg sammenhengen mellom utvikling og menneskerettigheter. Jeg vil derfor ikke gå i detalj på dette nå. Jeg slo da fast at vern om menneskerettigheter og fremme av bærekraftig økonomisk utvikling er to sider av samme sak. En fattigdomsorientert utvikling styrker de økonomiske, sosiale og kulturelle rettighetene. Økt respekt for politiske og sivile rettigheter reduserer spenninger i samfunnet og stimulerer til økonomisk utvikling. Derfor er menneskerettighetene en helt sentral dimensjon i utviklingsdialogen og samarbeidet med våre partnere i Sør. Dette innebærer også at vi som givere setter krav om større respekt for grunnleggende politiske og sivile rettigheter.

Minst like viktig som å stille krav er det at vi selv aktivt bidrar til å fremme menneskerettighetene. Det er først da våre krav får troverdighet. I 1990 brøt Kenya de diplomatiske forbindelsene med Norge, og det statlige bistandssamarbeidet opphørte. Regjeringen mener at tiden nå er inne til å engasjere seg på nytt i landet, men med en klar menneskerettighets- og demokratiprofil. Gjenopptakelse av det tradisjonelle stat-til-stat samarbeidet er ikke aktuelt. Det vi ser for oss er en vesentlig styrking av samarbeidet med frivillige organisasjoner og andre representanter for det sivile samfunn, både i Kenya og Norge. Jeg vil lansere dette initiativet i Nairobi den 17. mai. Dette vil gi anledning til en klar markering av sammenhengen mellom grunnlov, menneskerettigheter og folkestyre.

Korrupsjon er en alvorlig hindring for økt sosial rettferdighet i mange land, ikke bare i de fattigste. Korrupsjon bidrar til å hemme den økonomiske utvikling og til å øke forskjellene i samfunnet. Dette er ikke akseptabelt. Heldigvis opplever vi i dag at flere og flere av våre samarbeidsland tar opp korrupsjon som et problem og gjennomfører tiltak for å redusere dette problemet. Det dreier seg bl.a. om reformer i offentlig forvaltning, utvikling av revisjonsrutiner og bedre styringssystemer.

Fra norsk side tar vi korrupsjonsproblemene på alvor. Vi bidrar aktivt i arbeidet for godt styresett både bilateralt i samarbeidet med prioriterte land og gjennom multilaterale kanaler som FN og Verdensbanken.

Giversamfunnet

Den andre sentrale partneren er giversamfunnet – de bilaterale og de multilaterale giverne. Jeg har nevnt det mangfold av prosjekter og givere som Tanzania må forholde seg til. Jeg kunne nevnt flere andre eksempler. I mange land står mangfoldet av givere og deres egeninteresser faktisk i fare for å undergrave landets mulighet til å samle seg om en strategi for utvikling. Det er derfor helt nødvendig at vi som gir bistand koordinerer innsatsen – på mottakerlandets premisser. Vi kan ikke fortsette å slåss om hvem som skal heise sitt flagg over de ulike prosjektene. Vi kan ikke alle sende ut konsulenter og eksperter som skal studere de samme temaene og evaluere de samme tiltakene. Vi kan ikke beslaglegge alt mottakerlandets myndigheter har av tid på separate konsultasjoner og møter slik at de ikke har kapasitet til å gjøre det de er satt til å gjøre, nemlig å styre landet sitt. Vi må bidra til å gjøre det enklere å styre landet, ikke vanskeligere!

Dersom giverne ikke ser bort fra sine behov for egenmarkering og egeninteresser, og koordinerer seg bedre, vil nytten av bistanden reduseres betydelig. Et godt bidrag vil være at giverne, med utgangspunkt i mottakerlandenes utviklingsplaner, blir enige om å samarbeide om støtte til større programmer innenfor for eksempel utdannings- og helsesektorene. Slike sektorprogrammer har vist gode resultater i flere land og representerer en løfterik samarbeidsform som kan bli en felles politisk og avtalemessig ramme for store deler av bistanden til de fattigste landene. Dette så jeg tydelige eksempler på under mitt besøk til Uganda tidligere i år. Et annet viktig bidrag vil være bedre arbeidsdeling mellom giverne. På den måten kan man unngå at ressurser kastes bort på å gjøre jobben som andre allerede er godt i gang med. Men skal koordineringsarbeidet lykkes er det først og fremst viktig at utviklingslandene selv sitter i førersetet. I Botswana har bistandsinnsatsen gitt gode resultater nettopp fordi myndighetene i alle år har gjort akkurat det, koordinert utviklingshjelpen og holdt fast ved at bistand kun kan gis til tiltak som inngår i landets langsiktige utviklingsplaner. I Botswana har utviklingen vært så god at vi nå er i ferd med å legge om vårt utviklingssamarbeid og redusere vårt nærvær. Dette er et godt eksempel på at bistand nytter!

Bedre koordinering har også vært ett av hovedpunktene i mine samtaler med kolleger fra andre giverland. Alle er i prinsippet enige i at koordineringen må bli bedre. Nå gjelder det å finne gode løsninger på hvordan det kan skje i praksis i våre samarbeidsland. Dette vil ha høy prioritet i mitt arbeid framover.

FN og Verdensbanken på sin side er fristilt fra nasjonale interesser, og står derfor nærmest til å bistå utviklingslandene i det praktiske koordineringsarbeidet.

Et av reforminitiativene til FNs generalsekretær i denne sammenheng er å integrere store deler av FNs virksomhet i hvert enkelt land. Dette er en god begynnelse. Regjeringen vil arbeide videre for at alle FN-organisasjoner, Verdensbanken og de bilaterale giverne i størst mulig grad skal koordinere sin virksomhet i alle land. Regjeringen vil trappe opp den rene multilaterale bistanden, mens multi-bi støtten holdes omlag på dagens nivå. Samlet støtte gjennom de multilaterale kanalene bør etter hvert utgjøre halvparten av norsk bistand.

Den private sektor

Den tredje partneren er den private sektor. Uten den private sektor som dynamo i økonomien blir det liten utvikling. Myndigheter og bistandsorganisasjoner må arbeide sammen med den private sektor for å skape et klima som tiltrekker private investeringer, både innenlandske og utenlandske. Her er det en stor jobb å gjøre. At hele 37 prosent av afrikansk privat kapital er plassert utenfor Afrika, mens det tilsvarende tallet for Asia er 3 prosent og Latin-Amerika 17 prosent, sier mye. Regjeringen utarbeider den første samlede strategien for næringsutvikling i Sør. Her skal utviklingslandenes egne interesser stå i sentrum, framfor norske næringsinteresser. Et av målene er nettopp å bygge opp tilliten til at det er økonomisk fornuftig å investere også i de fattigste landene.

Satsingen på å utvikle næringslivet i Sør må også ses i sammenheng med vår prioritering av helse og utdanning i bistanden. En slik investering vil bidra til å øke de offentlige utgiftene i mottakerlandene. På samme måte som hos oss, må utviklingslandene selv på sikt måtte finansiere disse sektorene. Derfor er utvikling av et dynamisk næringsliv helt sentralt. Det kan skape inntekter til fattige utviklingsland. Derfor er vårt arbeid med strategien for støtte til næringsutvikling i Sør så viktig. Arbeidet bygger på følgende hovedstolper:

• Målsettingen er å oppnå resultater i våre samarbeidsland i form av økt verdiskapning og arbeidsplasser. De næringslivsordningene vi i dag har, gjennomgås med dette for øyet, med et særlig kritisk blikk på de rene eksportstøtteordningene.
• Prosessen sikrer at strategien utformes i nær dialog med våre samarbeidspartnere i Sør.
• Et helt sentralt virkemiddel blir bistand til å styrke det politiske, legale og forretningsmessige rammeverket for næringsvirksomhet, som til nå i stor grad har manglet i mange fattige land.
• Ytterligere reduksjon i omfanget av bundet bistand vil være viktig. Et hovedproblem med å binde bistanden til leveranser fra egne produsenter er at det avskjærer næringslivet i utviklingslandene fra å konkurrere om bistandsfinansierte kontrakter. Bundet bistand representerer derfor en hindring for utvikling av næringslivet i Sør.

I forbindelse med behandlingen av nord-sør/bistandsmeldingen for to år siden tok Stortinget initiativ til å øke utviklingslandenes andel av leveranser i bistandsprosjektene. Stortinget la opp til at anbudskonkurranser i første omgang bør forbeholdes bedrifter i utviklingsland lokalt og regionalt dersom de anses som konkurransedyktige med hensyn til pris og kvalitet. Vi arbeider nå med oppfølgingen overfor våre partnere. Arbeidet med saken inngår som en del av utformingen av strategien for støtte til næringsutvikling. Jeg vil redegjøre nærmere for strategien i budsjettet for 1999.

Det sivile samfunn og frivillige aktører

Den fjerde partneren er aktørene i det sivile samfunn, dvs. frivillige organisasjoner, kirker, universiteter og andre institusjoner. Disse representerer noe som det har vært lite snakk om i utviklingssammenheng, nemlig sosial kapital. Denne kapitalen må utnyttes bedre i kampen mot fattigdom. Framveksten av mikrokreditt-ordninger viser hvilket utviklingspotensiale som kan ligge i samarbeid med frivillige organisasjoner. Flere organisasjoner, ikke minst norske, retter størstedelen av sin virksomhet mot utdanning og helse. Når denne type innsatser kobles til arbeidet med å mobilisere politisk og økonomisk engasjement og deltakelse blant fattige, skapes det virkelig drivstoff til utviklingsarbeidet. 23 prosent av bistandsbudsjettet går til de frivillige organisasjonenes arbeid.

Det er gjennom å ivareta sin egenart og ved å konsentrere seg om oppgaver og arbeide på områder hvor de har særlige forutsetninger at organisasjonene blir så viktige i utviklingshjelpen. Organisasjonenes store geografiske nedslagsfelt, betydelige erfaring og kompetanse fra mange års utviklingsarbeid er en unik ressurs i utviklingsarbeidet. Gjennom samarbeid med partnere i utviklingslandene kan de også bidra til oppbygging av det sivile samfunn.

Det er igangsatt et arbeid for å revidere NORADs retningslinjer for støtte via frivillige organisasjoner. I dette arbeidet vil vurdering av egenandelen som kreves fra organisasjonene stå sentralt. Her vil vi stå overfor ulike avveininger. Regjeringen vil se nærmere på dette spørsmålet.

Jeg har nå satt søkelyset på behovet for å bedre de internasjonale økonomiske rammebetingelsene, og samarbeidet med de partnere vi må spille på lag med. Jeg vil i fortsettelsen konsentrere meg om de områder hvor vi særlig ønsker å legge om innsatsen for å styrke vårt arbeid.

Fattigdomsretting av bistanden

Virkemidlene og satsingsområdene som Stortinget la opp til under behandlingen av Nord-Sør/bistandsmeldingen gjør oss godt rustet i kampen mot fattigdommen. Regjeringen vil ta alle virkemidlene i bruk. Fattigdomskriteriet legges til grunn for valg av land, sektorer, målgrupper og kanaler for bistanden. Utviklingshjelpen til de minst utviklede landene skal økes. Disse mottar en stadig mindre del av bistanden. Denne tendensen vil Regjeringen snu. Målet er at en vesentlig høyere andel av bistanden fra Norge skal gå til de fattigste landene. I tråd med Stortingets ønsker trappes bistanden til Afrika opp. Regjeringen legger opp til at landene sør for Sahara skal motta minst 50 prosent av den bilaterale bistanden i årene framover.

Regjeringen vil prioritere utdanning og helse høyest. Investeringer i helse og utdanning er blant de samfunnsøkonomisk mest lønnsomme. Grunnen til det er enkel; gjennom satsing på utdanning og helse kan en nå flere utviklingsmål samtidig. Dette er fattigdomsrettet bistand på sitt beste. I Regjeringens arbeid for å styrke bistanden til sosial sektor står naturligvis oppfølging av 20/20-initiativet sentralt, og vi står i spissen for forberedelsene til et møte om oppfølging av 20/20-initiativet som skal holdes i Vietnam til høsten.

Utdanning er jobb nummer en. Utdanning er en grunnleggende forutsetning for økonomisk og sosial utvikling. Det er en investering i menneskelige ressurser. Slik kan en bedre levekårene for den enkelte, bidra til deltakelse og demokratiutvikling, legge grunnlaget for næringsutvikling, dempe befolkningsveksten, bekjempe barnearbeid - og gjennom kunnskap bidra til bedre helse og redusert miljøbelastning. Øverst på listen over lønnsomme investeringer i utviklingsarbeidet står utdanning av jenter og voksne kvinner. Regjeringen forserer derfor opptrappingen av denne bistanden. Målet som Stortinget satte om at utdanning må utgjøre 10 prosent av bistanden innen år 2000, vil vi forsøke å nå allerede i år. Målet om 15 prosent er innen rekkevidde. I dette arbeidet vil vi prioritere grunnutdanning, men det er nødvendig med tiltak innenfor hele utdanningssystemet. Det legges særlig vekt på å støtte opp om utvikling og gjennomføring av sektorprogrammer på utdanningssiden der mottakerlandets myndigheter koordinerer både sin egen og givernes innsats. I 9 av våre 12 prioriterte samarbeidsland er arbeidet igang eller planlagt.

Som et ledd i innsatsen på utdanningssektoren, vil jeg også styrke de norske universitetenes rolle i samarbeidet med utviklingslandene. Dette vil det bli redegjort for i vår nye forskningsstrategi som vil bli lagt fram om kort tid. Samarbeidet vil bidra til å styrke kompetansen ved utviklingslandenes universiteter innen forskning, undervisning og administrasjon. Det vil også stimulere til økt samarbeid mellom universiteter i Sør.

Regjeringen følger opp Stortingets mål om at helse må utgjøre 10 prosent av bistanden innen år 2000. Et viktig virkemiddel vil være å bidra til å utvikle landspesifikke sektorstrategier på helse i våre samarbeidsland. Bistanden vil særlig fokusere på primærhelsetjenesten, og i tillegg bidra til institusjonsutvikling og oppbygging av kompetanse og kapasitet. Oppbygging av et grunnleggende behandlingstilbud for de viktigste sykdommene vil bli kombinert med forebyggende tiltak.

I flere av våre samarbeidsland er forventet levealder i ferd med å gå drastisk ned som resultat av aids-epidemien. Denne utviklingen må få konsekvenser for vår bistand, særlig i Afrika. Regjeringen arbeider derfor med planer som skal sikre at vår bistand i sterkere grad innrettes både mot å forebygge og å dempe konsekvensene av den katastrofen som nå utspiller seg.

Mye av økningen i bistanden til sosial sektor vil også skje gjennom eller i samarbeid med multilaterale organisasjoner som Verdens helseorganisasjon, UNICEF, UNESCO og Verdensbanken. Det er derfor viktig for oss at disse organisasjonene fungerer best mulig, og at deres virksomhet er samordnet. I denne sammenhengen er nominasjonen av Gro Harlem Brundtland som ny generaldirektør i WHO spesielt gledelig. Norge har i flere år stått i spissen for å reformere WHO for å få mer effektiv bistand til fattige land, blant annet ved å få gjennomført en større evaluering av organisasjonen. Vi har nå håp om at dette arbeidet vil bære frukter. Vi trenger en organisasjon som kan lede an i arbeidet for å bedre helsesituasjonen globalt.

Anslagsvis 70 prosent av verdens fattige er kvinner. Dette kalles ofte “feminiseringen” av fattigdommen. Fattigdomsrettet bistand er derfor kvinnerettet bistand. Å sikre at kvinner får ta del i den økonomiske, sosiale og politiske utviklingen på lik linje med menn vil ha stor utviklingseffekt. Vår bistand skal innrettes for å bidra til dette. Det sies gjerne at ved “å utdanne en mann utdannes en person, ved å utdanne en kvinne utdannes en hel familie”. Her må vi med rette kunne bruke det populære ordet “synergieffekt”. Det er slike “effekter” vi trenger i utviklingsarbeidet.

Miljø

Ingen taper mer på forringelse av vann, luft og jord enn de fattigste. Derfor vil Regjeringen satse på tiltak som kan bidra til en bedre miljø- og ressursforvaltning og en miljøfaglig kvalitetssikring av bistanden generelt. De aller fattigste vil ofte være tvunget til å øke utarmingen av jord- og vannressurser for å overleve. Økt satsning på fattigdomsbekjempelse vil derfor ofte bidra til å redusere belastningen på miljøet.

Utfordringen ligger også i å miljørette bistanden bedre. Miljøstrategien som forelå i fjor gir et godt utgangspunkt for dette arbeidet. Regjeringen ønsker en firedelt satsing: For det første må vi sikre at miljøhensynet innarbeides i all vår bistand slik at vi ikke støtter tiltak som forårsaker uakseptabel skade på miljøet. Derfor må miljøkonsekvensanalyser gjennomføres for alle tiltak som medfører miljørisiko, som en del av selve prosjektplanleggingen og før vedtak om finansiering fattes. Slike analyser skal inngå som en naturlig del i arbeidet med kvalitetssikring av bistanden. Rutinene for dette er nå til vurdering i NORAD.

For det andre må vi styrke samarbeidet med våre partnere i Sør om å bygge opp nasjonal miljøforvaltningskapasitet gjennom støtte til institusjonsutvikling og bidrag til å løse konkrete miljøproblemer nasjonalt og lokalt. Denne type innsats står blant annet sentralt i vårt samarbeid med Tanzania, og bidrar til at landet settes i stand til selv å gjennomføre og integrere miljøperspektivet i sine utviklingsplaner. Knapphet på vann, og særlig rent vann, er et økende miljøproblem i mange land som særlig rammer de fattigste. Tiltak for å fremme vannressursforvaltning og beskytte vannkilder fra forurensing og ødeleggelse vil derfor være særlig viktig.

Den tredje måten å miljørette bistanden på er å være mer bevisst på vinn-vinn mulighetene. Dette innebærer at støtten til et utviklingstiltak i tillegg til å oppnå andre målsettinger også gir en miljøgevinst. Et eksempel på en slik dobbeltgevinst er bærekraftig ressursforvaltning i jordbruket. Når en fattig bonde lærer å dyrke jorda uten å gjøre seg avhengig av dyre kjemikalier sikrer han sin egen økonomi samtidig som miljøet tas vare på.

For det fjerde må vår miljøinnsats rettes mot de globale miljøproblemene. I fjor arrangerte FN en spesialsesjon for gjennomgang og oppfølging av vedtakene fra UNCED-konferansen i Rio i 1992. Konferansen viste med all tydelighet hvor vanskelig det er å få omsatt internasjonale erklæringer i praktisk handling. Utviklingslandenes politiske vilje og evne til å gjennomføre kostbare miljøomlegginger er nært knyttet til de rike landenes vilje til å bidra finansielt. Norge var et av de få vestlige land som støttet utviklingslandene i deres krav om økte overføringer og gavebistand. Samtidig fikk vi fra norsk side gjennomslag for å få fattigdomsperspektivet inn i de videre drøftingene om miljøspørsmålene.

Kvalitetssikring, evaluering og informasjon

Regjeringen vil treffe flere tiltak for å styrke kvaliteten på norsk bistand:

• Regjeringen vil prioritere å styrke evalueringsarbeidet. Likeledes må vi bruke forskning mer aktivt, slik Regjeringen nå legger opp til. Vi må også bli flinkere til å trekke lærdom av evalueringer og forskning fra andre land og internasjonale organisasjoner. Vi er nå i ferd med å bygge opp et helhetlig og sammenhengende evalueringssystem for hele utenriksetaten. Dette vil bl.a. styrke en kritisk og uavhengig evaluering av utviklingsarbeidet. Jeg legger også vekt på at rapporteringen til Stortinget om resultatene fra evalueringsarbeidet skal styrkes. Det samme gjelder informasjonen til presse og offentlighet. En egen publikasjon med sammendrag av evalueringsrapporter vil bli utgitt. Internett skal utnyttes til å bedre tilgangen til evalueringsresultatene.
• Kvalitet og effektivitet i bistandsarbeidet er også knyttet til vår evne til planlegging og økonomistyring. Derfor legger Regjeringen vekt på å styrke bistandsforvaltningen, både personellmessig og på systemsiden.
• Debatt og engasjement omkring utviklingshjelpen er også viktig for å sikre best mulig kvalitet. Det er med glede jeg registrerer at det er stor interesse ute blant folk for disse spørsmålene. En rekke frivillige organisasjoner gjør en imponerende informasjonsinnsats. Jeg vil gå inn for å øke støtten til opplysningsarbeid, og vil særlig styrke informasjonen omkring menneskerettigheter, handel, gjeld og vårt samarbeid med de multilaterale organisasjonene.

Humanitær bistand

Svært mange av de konfliktene verden har vært vitne til de siste tiår har vært utkjempet i land som er rammet av til dels ekstrem fattigdom. Dette er land som er avhengige av internasjonal støtte for å overleve. Altfor ofte har CNN-effekten vært bestemmende for hjelpearbeidet. Så snart nøden er dokumentert, transportflyene har sluppet sine forsyninger og køene på matstasjonen og de provisoriske sykehusene er organisert, faller interessen for de som er rammet. Men skal land få muligheten til å komme seg ut av den onde sirkelen av fattigdom, ustabilitet, konflikt og ødeleggelser, så må katastrofehjelpen kobles til mer langsiktig utviklingshjelp. Vi arbeider derfor aktivt med å finne løsninger på hvordan dette kan gjøres i praksis. I dette samarbeider vi nært med de humanitære organisasjonene her hjemme, med NORAD, og ikke minst de sentrale internasjonale aktørene.

Her hjemme er fem organisasjoner særlig sentrale: Flyktningerådet, Kirkens Nødhjelp, Norges Røde Kors, Norsk Folkehjelp og Redd Barna. Det gode samarbeidet med de norske humanitære organisasjonene og bruk av det norske beredskapssystemet, NOREPS, gir oss mulighet til å være mer fleksible og målrettede enn mange andre land. Det er dessuten viktig å bidra til at utviklingslandene selv bygger opp nødvendig beredskap for å takle krisesituasjoner, og finner fram til lokale produkter og tjenester som kan benyttes. Slik er vi med og bygger kapasitet. Vi vil nå foreta en gjennomgang av NOREPS-systemet for å bidra til dette og for bedre å bygge bro over til langsiktig innsats.

Vi er stadig vitne til alvorlige brudd på den humanitære rett; hindringer i arbeidet med å få hjelpen fram, at sivilbefolkningen er mål i konflikter, at parter i konflikter tar hjelpeforsyninger i egne hender og at hjelpearbeideres liv og sikkerhet settes i fare. Dette har vi nylig sett nye eksempler på. Også norske organisasjoner og nødhjelpsarbeidere står utsatt til. Disse problemene legger jeg stor vekt på å følge opp.

I Sør-Sudan står denne type problemer i kø. Konsekvensene er graverende. I Bahr el-Ghazal står 350 000 mennesker ansikt til ansikt med sultedøden. Norsk Folkehjelp betegner i følge dagens Vårt Land katastrofen som den verste de har sett under sine 12 år i området. Om halvannen uke vil jeg reise inn i Sør-Sudan for å selv få et innblikk i forholdene. Jeg vil da bl.a. besøke humanitære prosjekter i regi av Kirkens Nødhjelp og Norsk Folkehjelp. Norge har allerede ytt betydelig humanitær bistand til Sør-Sudan, men vi vil nå gjøre enda mer for å hjelpe de sultrammede.

I den videre politikk-utformingen vil vi utarbeide strategier som er mer tilpasset det enkelte lands behov. Grovt sett kan en skille mellom tre kategorier land, som krever ulike strategier når det gjelder innretning av den humanitære bistanden:

Først, land som befinner seg midt oppe i en konfliktsituasjon preget av vold, med svak eller ingen sentral myndighet og med liten eller ingen mulighet for å drive langsiktig bistand. I slike tilfeller er kun humanitær bistand mulig, og strategien må være å lindre nød og bidra til nedtrapping av konflikten og en raskest mulig løsning i den grad det er mulig. Det politiske fredsarbeidet må her kobles tett sammen med den humanitære innsatsen. Eksempler på land i denne kategorien er Somalia, Sierra Leone og Afghanistan.

En andre kategori er land som fremdeles er preget av vold og uro, men hvor det også er visse muligheter for å drive utviklingsrettet bistandsvirksomhet. Behovene for hjelp vil som regel være store både på den rent humanitære siden, men også for mer langsiktige investeringer i infrastruktur, helse og utdanning. Politiske prosesser rettet mot å skape forsoning, fred og stabilitet vil også fortsatt være sentrale. I slike tilfeller er det svært viktig å få til en strategisk kobling mellom humanitære aktiviteter og utviklingshjelp. Vi må også gjøre noe med de problemer som ligger til grunn for at konflikten brøt ut. Sri Lanka og Rwanda kan stå som eksempler på land i denne vanskelige fasen.

En tredje kategori er land som ikke lenger er i ekstern eller intern krig og som er i gang med gjenoppbygging. Guatemala, Etiopia og Angola er gode eksempler på dette. For disse landene bør den humanitære innsatsen gradvis avvikles til fordel for langsiktig satsing på utvikling. Dette er viktig om en skal unngå kronisk bistandsavhengighet og ha muligheter til å avverge framtidige katastrofer. En langsiktig utviklingsstrategi må gjøre noe med de sosiale og økonomiske forhold som har bidratt til konflikt og ødeleggelse.

I alle disse fasene vil et tiltak som minerydding være viktig. Norge har forpliktet seg til, over en femårsperiode, å bidra med opptil 120 millioner dollar til mineprogrammer. Dette vil omfatte opplysningsarbeid, minerydding, samt behandling, rehabilitering og reintegrering av ofre i samfunnet. Regjeringen legger stor vekt på å vise at minekonvensjonens målsettinger kan og skal omsettes i konkrete resultater for de samfunn og enkeltmennesker som er rammet.

Opptrappingsplanen for norsk utviklingshjelp

Skal en oppnå resultater i utviklingssamarbeidet kreves bevisst og målrettet arbeid over lang tid. I forhold til de utfordringer som utviklingslandene står overfor, blir Norges bistand beskjeden målt i kroner og øre. Derfor blir den strategi som innsatsen baserer seg på så viktig. Vi må tilby støtte på de områder som er av størst betydning for de landene vi samarbeider med. Samtidig må vi vokte oss mot å spre innsatsen for mye, og vi må rette oppmerksomheten mot de områder hvor Norge har best forutsetninger for å bidra. Nye initiativ og økte ressurser til gjeldslette, en mer offensiv satsing på utviklingssamarbeidet med de fattigste landene og en styrking av vår rene multilaterale støtte vil være hovedstolper i den opptrappingsplanen Regjeringen arbeider med. Fordelt på sektorer vil som sagt utdanning og helse bli særlig prioritert.

Det er imidlertid ikke til å komme utenom at når avlingen skal høstes, er det viktig hvor mye en har sådd. Regjeringen ga allerede i sin tiltredelseserklæring signal om vilje til satsing på dette området, gjennom en egen opptrappingsplan for bistanden. Arbeidet med den varslede opptrappingsplanen vil det bli nærmere redegjort for i statsbudsjettet for 1999.

En solidarisk Sør-politikk

Utvikling handler om framtiden. Når utviklingen tjener noen og rammer andre, er det ikke et tilfeldighetenes spill. Vi er selv deltakere. Vi har mulighet til å påvirke både spillereglene og fordelingen av kortene. En solidarisk Sør-politikk handler om å gripe denne muligheten og bruke den på en positiv måte.

La oss vise at vi bryr oss. La oss ikke sette snevre egeninteresser først, men vise solidaritet gjennom praktisk handling. Det holder ikke med gode forsetter.

Det må konkrete tiltak til. Det betyr at vi må arbeide internasjonalt for å forbedre rammevilkårene. Det betyr at vi må ta et krafttak for å løse gjeldskrisen. Det betyr at vi må bidra til at ressursoverføringene i større grad går til de fattigste landene. Det betyr at vi må ta globale og lokale miljøutfordringer på alvor. Det betyr at vi må koordinere vår innsats med andre givere. Det betyr at mottaker hele tiden må stå i sentrum. Det betyr at vi må legge vekt på menneskerettigheter og demokrati. Det betyr at vi må stille høye krav til oss selv og de vi samarbeider med. Det betyr at vi må se sammenhengene i det vi gjør, mellom det økonomiske og det sosiale, mellom det multilaterale og det bilaterale, mellom det humanitære og det utviklingsrettede, mellom bistand og resten av utviklingspolitikken. Dette krever en helhetlig utviklingsstrategi. Denne utfordringen tar Regjeringen på alvor.

Vi må innrette hele vår utviklingspolitikk slik at den faktisk når de fattigste. Vi må ikke bare si det. Eller ville det. Vi må gjøre det også. Det er dette en solidarisk Sør-politikk handler om.

Jeg ser fram til debatten den 14. mai.