Utviklings- og menneskerettighetsminister Hilde Frafjord Johnson

Vålerengen kirke 11. oktober 1998

Oslo, 11. oktober 1998

Tekst: Jesus og den rike mannen (Markus 10. 17-27)

Kjære venner,

Jeg har tre innfallsvinkler til gjestetalen min her i dag: Et dikt, et minne og en rapport.

La meg begynne med diktet.

1. André Bjerkes dikt ‘Den rike yngling’ fra 1966 griper rett inn i dagens tekst. Det stiller spørsmålet vi alle kanskje sitter igjen med etter å hørt fortellingen om Jesus og den rike mannen. Diktet henvender seg til oss, sett fra den rike mannens synsvinkel;

Gjerne fulgte jeg en mann som denne

til Athen. Til Rom. Til verdens ende.

Men han sa: “Gi fra deg alt du eier

nu idag, og følg så mine veier.”

Alt, sa han - som om jeg hadde røvet

mine skatter! Jeg gikk bort bedrøvet.

Noe må jeg ha som er mitt eget.

Hvorfor har han bedt meg om for meget?

2. Det er et minne, et bilde som jeg ofte bærer med meg, og som jeg fikk fra en reise til Afrika, til Sør-Sudan, i mai i år. I 42 graders varme i Bahr el Gazal står en gutt utenfor matstasjonen. Jeg ser smilet hans og de kvikke øynene. Han søker kontakt. En levende, liten gutt med en altfor stor mage og noen “pipestilker” av noen bein. Tålmodig ventet han på matrasjonen. Fillete, skitten og nesten uten klær, men med en gnist og en livsvilje som gjorde inntrykk. Midt i sulten var smilet varmt og bredt og øynene levende. Et møte mellom to mennesker. Mellom en fremmed og en liten gutt. Han måtte leve videre. Han måtte klare seg! Der og da - men også senere - ga denne gutten et ansikt for meg - til de mange bildene som i løpet av de siste par månedene har flimret over Tv-skjermene fra Sør-Sudan. Gutten ga sulten, nøden og krigen et ansikt. Jeg vil alltid huske ham.

3. En tredje innfallsvinkel er årets rapport om menneskelig og sosial utvikling fra FNs Utviklingsprogram (UNDP). Den ble presentert over hele verden for bare noen få uker siden. Rapporten har gjennom en årrekke tatt for seg verdens utviklingstrekk, der fokus har vært på situasjonen globalt og i utviklingslandene. I år kom denne rapporten for første gang med en oversikt over forbruket i verden.

Og tallene er tankevekkende lesning. Kort fortalt forteller rapporten at de rike - det vil si vi - blir rikere og de fattige blir fattigere. At forskjellene øker. Både mellom land og regioner i verden, men også innad i hvert enkelt land. Det gjelder også Norge. Vi nordmenn er i gruppen blant de 20 prosent rikeste i verden, som står for 86 prosent av alt forbruk. Det vil si at et barn født i Norge forbruker i løpet av sitt liv like mye som 30-40 barn i et utviklingsland. De fattige forbruker bare 5 % av all kjøtt og fisk i verden. De rike står for nesten 60 % av alt energiforbruk, de fattige mindre enn 4 %. I Europa spiser vi iskrem for 90 milliarder kroner i året. For halvparten av dette kunne vi gi grunnutdannelse til alle i verden. For å ta noen eksempler. Rapporten forteller samtidig at det er fullt mulig å sikre en menneskelig utvikling og fjerne de verste formene for fattigdom. Det er ressurser nok. Det er fordelingen det er noe i veien med.

Samtidig spør den; i hvor stor grad gir dagens forbruksmønster trivsel og økt livskvalitet? Her om dagen så jeg en helsides avisannonse for et bilfirma med tittelen “Bruk pengene på deg selv!”. - En skal lete lenge etter en oppfordring som er fjernere fra den vi finner i dagens tekst.

Dette var tre innfallsvinkler til dagens tema; et dikt av André Bjerke, et Afrika-bilde og en vitenskapelig rapport om verdens utvikling.

Så til fortellingen om Jesus og den rike mannen.

Dette er en av de svært kjente bibelhistoriene. Den rommer mange velkjente ord og vendinger. Det er ikke ofte vi ser så klart hvordan uttrykk og bilder i språket vårt i dag har røtter til Bibelens fortellinger. “Gå bort og selg det du eier, og gi alt til de fattige”, stammer herfra. “Det er lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye enn for en rik å komme inn i Guds rike” likeså. (...Og i disse budsjettider er det jo igjen blitt så populært å snakke om kunsten å svelge kameler, uten at jeg vil komme noe mer inn på det...). Tekstens bilder er blitt en del av vårt språk og kulturtradisjon.

Hva sier fortellingen oss i dag?

Hvilke konkrete budskap som formidles gjennom fortellingen om Jesus og den rike mannen, er både opplagte, dagsaktuelle - men også “umulige”. For det er jo ikke helt lett å komme fra det faktum at den rike mann - adressaten, i et globalt perspektiv - det er jo oss. Ser vi på oss som sitter her idag, er det faktisk slik at vi sitter på klodens bortimot grønneste gren. Til tross for at mange også sliter med å få endene til å møtes i vårt eget land, er det ingen tvil om at vi, både som enkeltmennesker og som samfunn, har mer enn det store flertallet av verdens befolkning noen gang kan våge å drømme om.

Vi er den rike mannen. Vi kan ikke snakke oss bort fra det. Derfor er også denne teksten berettiget på en u-landssøndag. Vi har et ansvar. Et stort ansvar.

Vi kan lett tro at bibelteksten bare handler om rikdommens forbannelse og fattigdommens velsignelse. Teksten har ofte blitt brukt og tatt til inntekt for en slik tenkemåte. Dette er litt for snevert, litt for begrensende. For budskapet, innholdet er langt videre. Teksten handler også om hvem som skal få adgang til Guds rike. Det vil si; hvem som kan bli frelst.

Så er det også få ganger Jesus taler så radikalt og utfordrende som når han taler om nettopp det - og ansvaret for de fattige.

I Matteus’ kapittel 25 finner vi fortellingen om dommen. Jesus sier; " For jeg var sulten, og dere gav meg mat, jeg var tørst, og dere gav meg å drikke, jeg var fremmed, og dere tok imot meg; jeg var syk, og dere så til meg .....". Og videre; "... Det dere gjorde mot en av disse mine minste brødre, gjorde dere mot meg." Omvendt refser han dem som ikke tok ansvaret; " For jeg var sulten, og dere gav meg ikke mat; jeg var tørst, men dere gav meg ikke drikke; jeg var fremmed, men dere tok ikke imot meg...". Og videre; " Det dere ikke gjorde mot en av disse minste, har dere heller ikke gjort mot meg". Jesus viser dem bort.

Jesus opererer med den omvendte logikk. De som deler mest med andre skal få mest igjen. Den omvendte logikk innebar også et brudd med “fariseismen” - med datidens logikk - der det var dem som holdt alle budene til punkt og prikke som sto høyest i kurs.

Markus lar personen - den rike mannen - forbli anonym. Dette gjør det lettere å identifisere seg, fordi mannen kan være en hvilken som helst mann. Men ifølge Lukas’ versjon av fortellingen var den rike mannen et medlem av det jødiske rådet. Han var med andre ord strengt oppdratt etter den jødiske loven. I følge datidens religiøse oppfatning skulle mannen ha gode forutsetninger for å kvalifisere seg for Guds rike. Men heller ikke dette hjalp. Selv ikke de mest velkvalifiserte har altså noen gratisbillett. Dette er den omvendte logikk: De første, skal bli de siste, og de siste skal bli de første, som det står noen vers senere i teksten.

Hva med oss da - her i Vålerenga kirke? Kan vi bli vist bort - fordi vi ikke har gitt bort alt vi eier? Fordi vi er født i og bor i Norge, et av verdens rikeste land? Er det slike krav som stilles til oss? Ser vi oss nødt til å gå bedrøvet bort - som den rike unge mannen?

Ser vi oss nødt til å sukke med Andrè Bjerke og si; " Noe må jeg ha som er mitt eget. Hvorfor har han bedt meg om for meget?".

Det er en trøst at disiplene var like forferdet og forskrekket som oss da de hørte om den rike unge mannen og bildet om kamelen og nåløyet. " Hvem kan da bli frelst?", spurte de. Dette spørsmålet sitter mange av oss med også. Og - vi skal legge merke til hva Jesus svarte; " For mennesker er det umulig, men ikke for Gud. Alt er mulig for Gud."

Alt er mulig for Gud.

Vi stilles altså ikke overfor det umulige. For meg er denne siste setningen, dette fundamentet, selve kjernen i det kristne budskap og i forholdet mellom Gud og mennesker. Alt er mulig for Gud. Den menneskelige utvikling har en grense. Mennesket er ikke allmektig. Vi kan ikke frelse oss selv.

Det er ikke slik at Jesus med dette slår en strek over alt han har sagt tidligere om ansvaret for de fattige. Det står der likefullt. Men han setter dette i riktig perspektiv. Alt er mulig for Gud. Utfordringen er der, men vi står ikke helt alene med den. Gud er med - han kan gjøre det mulig for oss. Både det å dele vår rikdom med de fattige - og vinne det evige liv.

Jesu ord innebærer en sterk utfordring til handling. Til å la den omvendte logikk bli vår; jo mer vi deler, desto mer får vi igjen. Men den går også på et dypere plan. Teksten har mange dimensjoner. La meg bare nevne noen av mine tanker:

• Det handler om rett fokus i livet: Det kan være mange hindringer, vi kan ha mange typer “sperrer”, i vårt møte med Gud. Materiell rikdom og eiendom er emnet for denne teksten. Poenget her er at rikdom fører til en livsform som tar bort oppmerksomheten fra vårt forhold til Gud. En livsform som kan føre til likegyldighet og apati overfor de fattige og deres nød. Den kan gjøre oss til egoistiske mennesker. Og vi kan komme til å tro at materiell verdi er alt som er av verdi. Det blir sentrum for livet vårt. Den rike mannen blir oppfordret til å gi avkall på sin rikdom og eiendom nettopp fordi det er dette som hindrer ham å tre inn i fellesskapet med Gud. Eller det kan være andre sperrer som dominerer. Når derfor Jesus sier “Kom så og følg meg” er det snakk om hele oss, hele vår oppmerksomhet. Et trosliv - fellesskap med Gud, er ingen “hobby”.
• Det handler om fellesskap: En livsform i fellesskap med andre mennesker bygger på villigheten til å dele. Fortellingen om Jesus og den rike mannen rommer en sterk kritikk av de rike. Dette er første nivå i teksten. På et annet nivå dreier det seg om fellesskapet. Fellesskap handler nettopp om det å dele. Jeg føler at fortellingen sier noe om dette fellesskapet, om nærhet til Gud, men også om nærhet til våre medmennesker. Mye av denne nærheten, dette å dele, ødelegges ved at vi skaper hindringer og stengsler mellom oss. Her er kampen om materielle goder ett element. Det skaper forskjeller, det skaper skiller. Materielle verdier blir det færre av - desto mer en deler. Det rare med menneskelige verdier, som varme, nærhet og omsorg, er at disse blir det flere av, desto mer vi deler. De sprer seg som ringer i vannet. De bygger medmenneskelighet. De bygger fellesskap.
• Det handler om å gjøre rett: I fortsettelsen av dagens tekst fortelles det hvordan disiplene var “oppskaket” en god stund over Jesu ord. Deres reaksjon var med andre ord ikke likegyldighet. Dét bør heller ikke være vår reaksjon. Vi er ikke blitt bedt om å gjøre det umulige. Utfordringen til å dele med de fattige er vår. Den må vi ta på alvor, både hjemme og ute. Det har med politiske prioriteringer å gjøre - som jeg er opptatt av. Der bistanden f.eks. innebærer det norske samfunnets, din og min innsats for utviklingslandene i fellesskap. Og der gjeldsplanen kan hjelpe dem ut av gjeldsslaveriet. Det har også med personlige prioriteringer å gjøre. Både når det gjelder livsstil og økonomi. Å vise solidaritet og dele av vår rikdom kan gjøres på mange måter, enten det er å gi til kampanjen for de sultrammede i Sudan, til Tv-aksjonen eller ved å gi jevnlige bidrag til dem som trenger det som “tiende”. Det dere har gjort mot en av disse mine minste, har dere gjort mot meg.
• Det handler om å bli sett: Tar vi også de tre versene som kommer etter dagens tekst med, har vi etter mitt syn å gjøre med tre møter med mennesker i tre deler. Markus markerer denne tredelingen i historien ved å gi tre eksempler på hvordan Jesus så på folk; “Jesus så på dem og sa...”, som det står tre steder, ved hver overgang. Jesus så på dem. Med varme og omsorg. Han så dem. Han ser de fattige - hver enkelt. Alle har et navn. Alle er nevnt ved navn. Jesus ser oss også. Hver enkelt av oss. Han så oss da vi ble døpt. Han ser oss nå. Vi er sett - alle sammen.

Rett før denne teksten står fortellingen om Jesus og barna. Der handler det også om hvem som får adgang til Guds rike. Disse linjene blir alltid lest når barn døpes: “La de små barn komme til meg, og hindre dem ikke! For Guds rike hører slike til. Den som ikke tar i mot Guds rike likesom et lite barn, skal ikke komme inn i det”. Konfirmasjonen er en bekreftelse på dåpens mysterium. Det er en klar sammenheng mellom disse linjene og Jesu ord; “Alt er mulig for Gud”.

Etter denne teksten fortsetter Jesus på veien mot Jerusalem, på veien mot lidelse og død. Det er påsketid. Alt ble mulig for Gud - gjennom påskens seier.

I en artikkel i tidsskriftet Nytt Norsk Kirkeblad skriver menighetens prest, Einar Gelius om budskapet i fortellingen om Jesus og den rike mannen; “Kravene virker for store. Byrdene for tunge. Men vi skal ikke gå bedrøvet bort. Tvert i mot. Vi må få med oss den oppløftende avslutning på historien; at alt er mulig for Gud. Aldri i evighet vil vi falle ut av Guds hånd. Gud gir oss aldri opp”. Skriver prest Einar.

Gud gir oss aldri opp. Så får vi be Ham om å gi oss vilje og evne til å velge rett fokus i livet, til å velge fellesskapet, til å handle til beste for vår neste. Det dreier seg om å velge kjærligheten fremfor likegyldigheten. Slik vi også ber i kirkebønnen.

Alt er mulig for Gud. Han gir oss aldri opp.

Takk for meg.