Statssekretær Leiv Lunde

“Viking eller misjonær?” - Norsk næringslivs betydning for utviklingen av miljø, menneskerettigheter og levestandard i de nye vekstmarkeder

Den Polytekniske Forening, Oslo 24. september 1998

Momenter/grunnlag for innledning:

(Innledningen ble holdt fritt utifra disse)

“Hvilken rolle ønsker myndighetene at norsk næringsliv skal ha i utviklingen av nye vekstmarkeder, og hvordan tilrettelegges rammebetingelsene?”

Forestillingen om “de nye vekstmarkeder” fremstår idag unektelig som et optimistisk anslag.

De økonomiske krisesignalene, særlig i Asia og Russland men også i Latin-Amerika og i verden for øvrig, er en viktig påminnelse usikkerheten knyttet til økonomisk engasjement i fjerne markeder med mindre robuste institusjonelle og legale rammer enn vi er vant med i OECD-sammenheng. For kort tid siden forventet mange at land som Sør-Korea og etterhvert Thailand, Indonesia og Malaysia ville vokse rett inn i himmelen. Nå har pipen fått en annen lyd. Siste nummer av The Economist, for eksempel, gir et skremmebilde av hvordan Indonesia risikerer å gå opp i limingen - økonomisk såvel som politisk - dersom ikke alle krefter settes inn i forsøkene på å dra landet ut av dagens krise. Heldigvis er de politiske signalene fra den nye regjeringen fortsatt relativt positive, men det ulmer kraftig under overflaten.

Krisesignaler til tross er jeg er glad for å konstatere at norsk næringsliv fremdeles ser optimistisk på mulighetene i nye markeder fjernt fra egne farvann. Når nyhetsbildet preges av fallende børskurser, manglende betalingsdyktighet og bedriftsnedleggelser, er det viktig å bevare en viss nøkternhet og et langsiktig perspektiv. Det er allerede enkelte positive signaler i Korea og Thailand. Samtidig viser blant annet mange innlegg i FNs Generalforsamling, ikke minst fra Tony Blair, at viljen til å reformer kraftig det internasjonale rammeverket (IMF, VB, m.m.) vokser seg stadig sterkere.

Dagens tema er viktig både for myndighetene, næringslivet, og, i økende grad det sivile samfunn. Den raske globaliseringen tvinger oss alle til å tenke i nye baner. En hovedutfordring blir hvordan vi samlet kan bidra til å styrke positive trekk ved globaliseringen og begrense negative virkninger. Globaliseringen kan absolutt ha positive følger, ikke minst for utviklingslandene, i form av utenlandske investeringer, arbeidsplasser og høyere økonomisk vekst. Det er imidlertid mange forutsetninger som må oppfylles for å realisere dette positive potensialet, noe jeg understreket i mitt innlegg på FNs spesialsesjon om globalisering og u-landenes interesser i New York i forrige uke.

Globaliseringen tvinger frem nye handlingsmønstre og endrede forhold mellom hoved-aktørene i verdensøkonomien: private selskaper, stater, internasjonale organisasjoner og frivillige organisasjoner. Jeg her ingen tro på at nasjonalstaten vil “visne” vekk, slik noen synes å anta. Samtidig er det liten tvil om at både internasjonalt næringsliv og NGOs (jfr. Østeruds kommentar i Aftenposten i går) vinner terreng og konkurrerer stadig mer effektivt med regjeringer på den genuint politiske arenaen. Mellomstatlige organisasjoner, derimot, inklusive FN, har store problemer med å henge med. Det er en farlig utvikling, som Norge arbeider aktivt for å motvirke - blant annet sammen med andre nordiske land.

Min oppgave er, naturlig nok, å si noe om myndighetenes rolle i dette bildet. La oss imidlertid først gå til spørsmålet som ble stilt i tittelen på foredraget:

Hvilken rolle ønsker myndighetene at norsk næringsliv skal ha i utviklingen av nye vekstmarkeder?

Vi ønsker som utgangspunkt at norske bedrifter skal kunne konkurrere på lik linje med andre lands næringsliv. Vår oppgave er blant annet å utvikle incentivordninger som gjør at næringslivet tør å satse i markeder som er fjerne og usikre, men som samtidig er markedet for fremtiden.

I Norge er det en tradisjon for at både opinionen og myndighetene har forventninger til norsk næringsliv utover at de skal tjene penger. Norske bedrifter forventes å være seg bevisst sitt sosiale ansvar, enten det gjelder miljøspørsmål, distriktsutvikling eller arbeidstakernes helseforhold. Det er strenge etiske krav til forretningsførsel og ansvarlighet som samfunnsmedlem. Dette synes jeg næringslivet skal ta som en tillitserklæring. Når opinionen nå stiller høye krav til norske bedrifters adferd i andre land, er dette bygget på historiske erfaringer fra Norge. Som myndigheter venter vi at norske bedrifter skal være langt fremme ikke minst når det gjelder miljøvern og arbeidsforhold for lokalt ansatte.

Når en bedrift vurderer om den skal gå inn i et økonomisk engasjement i et annet land er det selvfølgelig en rekke økonomiske kalkyler som gjøres. Slik må det være. Men i tillegg vil de fleste selskaper i dag, for mange i økende grad, stille seg spørsmål om hva slags regime som har makten i vedkommende land, om det er politisk stabilt, om det er frie valg, om det forekommer brudd på grunnleggende menneskerettigheter. Opinionen, i Norge og andre vestlige land, er i stigende grad opptatt av private selskapers rolle og deres kontakt med repressive regimer.

Det er også en internasjonal trend i retning av økt bevissthet i bedriftene om etiske problemstillinger generelt. Såkalte ratingselskapers aktiviteter reflekterer denne utviklingen; kriteriene for at land er gunstige investeringsobjekter utvides gradvis utover de tradisjonelle makroøkonomiske indikatorene. Bedrifter selger ikke lenger bare på produktets egenskaper, men på sitt generelle “image”. Mange store internasjonale selskaper bruker store summer på å etablere en “bedriftsprofil”, der de satser på å markere seg som miljøvennlige, etisk bevisste, opptatt av arbeidstakernes helse og velferd, og som støttespillere for kunst, kultur og idrett. I dette bildet passer det dårlig å bli avslørt som en bedrift som bruker barnearbeid eller samarbeider med en regjering som begår grove brudd på menneskerettighetene. Ikke minst blir hensynet til at ansatte i norske bedrifter skal kunne gå god for bedriftenes etiske/MR-profil, stadig viktigere.

Norske myndigheter er, som regjeringene i de fleste andre land, generelt tilbakeholdne med å regulere norske bedrifters adferd i utlandet - med unntak for land som omfattes av spesielle sanksjoner eller lignende begrensninger. Dette har med grunnleggende rolleforderlinger i en blandingsøkonomi basert på markedsprinsipper. Vi synes også fort det er utidig når f.eks. amerikanske myndigheter vil "eksportere" sine egne regler, bl.a gjennom en aktivistisk holdning i WTO-sammenheng. Norske myndigheter kan formidle informasjon, spille en katalytisk rolle f.eks. gjennom KOMPAKT. De endelige beslutninger om investeringer og drift må ligge hos vedkommende bedrift. Dette ikke minst fordi det er snakk om beslutninger som ofte har store og langsiktige økonomiske konsekvenser.

Den andre delen av spørsmålet er: Hvordan tilrettelegges rammebetingelsene?

Dette bringer meg tilbake i mer direkte forstand til myndighetenes rolle.

Vi skal for det første utvikle politiske forbindelser med regjeringer i andre land, slik at norske bedrifter ikke møter unødige hindringer fra myndighetene hos sine handelspartnere. Vi skal også stimulere til bredest mulig kontaktflate mellom organisasjoner og befolkningen generelt i Norge og aktuelle samarbeidsland. Dette gjør vi blant annet ved å spre informasjon om Norge, kultursamarbeid og støtte til frivillige organisasjoners arbeid.

Vi skal være med på å sikre det multilaterale rammeverk som næringslivet opererer innenfor. Dette gjør vi ved å delta i forhandlingene og arbeidet i Verdens handelsorganisasjon (WTO), EØS-samarbeidet og OECD.

Vi har en del generelle eksportincentiver som vil være godt kjent for de fleste av dere, gjennom Norges Eksportråd, GIEK og NORADs næringslivsordninger.

Regjeringen ønsker å bidra til styrking av næringslivet i utviklingslandene, og endel av disse vil vel komme inn under betegnelsen “de nye vekstmarkeder”. Mange har kanskje hørt, med en viss bekymring, at regjeringen er i ferd med å utarbeide en ny strategi for støtte til nærings-utvikling i Sør. Det har vært reist spørsmål om dette vil medføre dårligere betingelser for norske bedrifter når det gjelder deltakelse i bistandsprosjekter. Jeg vil derfor gjerne benytte anledningen til å si noen ord om dette arbeidet:

Gjennom vårt arbeide med en strategi for støtte til næringsutvikling i Sør ønsker vi å legge grunnlaget for en bredere og mer helhetlig satsing fra norsk side. Strategien omhandler tiltak i spekteret fra integrasjon i den globale økonomien, bedring av makroøkonomiske og legale rammevilkår, til incentivordninger på mikronivå. Strategien henger nært sammen med Regjeringens sterke satsing på helse og utdanning i bistanden: Uten et dynamisk næringsliv som generer inntekt og arbeid blir ikke støtte til sosiale sektorer bærekraftig, og kan raskt føre til økt bistandsavhengighet.

De multilaterale utviklingsbankene, WTO og flere FN-organisasjoner vil bli brukt mer aktivt enn tidligere for å støtte næringsutvikling i Sør. Det vurderes blant annet økt norsk deltakelse i prosjekter som sikter mot å bedre rammevilkårene for næringsutvikling i de fattigste landene. Det samme gjelder prosjekter i regi av WTO, UNCTAD og ITC, både for å bedre ramme-vilkår for handel, regionalt og globalt, og for å sikre at utviklingslandene i størst mulig grad får nyttiggjort seg dagens rammevilkår.

De ulike ordningene som har støttet norsk næringslivs engasjement i utviklingslandene har vært et viktig instrument for å bygge en bredest mulig kontaktflate mellom disse landene og Norge. Vi legger fortsatt stor vekt på dette, men vil legge til grunn at det primære i bistands-sammenheng er å bidra til næringsutvikling i utviklingslandene. Organisasjoner og bedrifter innen norsk nærings- og arbeidsliv vil imidlertid være viktig medspillere i utviklingsarbeidet på dette området. Gjennom samarbeidet om næringsutvikling vil mottakerlandene også bli kjent med de muligheter som ligger for samarbeid med norske organisasjoner og bedrifter i tilknytning til både institusjonsutvikling, produksjon, eksport og investeringer. Når det gjelder konkrete samarbeidstiltak vil en ytterligere avbinding av norsk bistand innebære at næringslivet i økende grad vil være avhengig av å kunne demonstrere sin konkurransekraft gjennom internasjonal anbudskonkurranse. Direkte incentivordninger vil i første rekke siktes inn mot investeringer. I dette ligger det også at incentiver til næringslivets eksportinnsats overfor utviklingslandene primært må finansieres utenfor bistandsbudsjettet som en del av den alminnelige støtten til internasjonalisering av norsk næringsliv.

Dette innebærer imidlertid ingen nedvurdering av næringslivets rolle; snarere tvert imot. Det er viktig at norsk næringsliv gjennom sitt rent forretningsmessige engasjement bidrar med risikovillig kapital, administrativ erfaring og teknologi i samarbeid med investorer i Sør. En slik utvikling er viktig ikke minst ut fra en målsetting om at våre relasjoner på lang sikt skal gå fra et giver/mottakerforhold til et likeverdig økonomisk samkvem. Dersom vi lykkes med å bidra til en positiv økonomisk utvikling i utviklingslandene, vil dette samlet sett kunne skape markedsmuligheter for norsk næringsliv som overstiger de ressurser som settes inn, og derfor ha større nytte for næringslivet.

Jeg vil understreke at det også er i et slikt langsiktig perspektiv Regjeringens endringer av støtten til næringsutvikling i Sør og næringslivsordningene må betraktes. Samtidig erkjenner vi også behovet for særskilte incentiver i de aller fattigste u-landene. Her vil vi arbeide tett med næringslivet for å finne frem til mest mulig effektive virkemidler. I denne sammenheng spiller NORFUND en viktig rolle og vi vil legge stor vekt på en gradvis økning av NORFUNDs kapitalbase.

Myndighetenes rolle i forhold til næringslivet i Norge

Næringslivet og myndigheter har ulike roller i arbeidet for menneskerettigheter, men dette er et område der det er behov for uformell kontakt og informasjonsutveksling. Det er fremdeles flere spørsmål enn svar.

Det konsultative organ

Som et forum for bevisstgjøring og debatt om disse spørsmålene har regjeringen oppnevnt Det konsultative organ for menneskerettigheter og norsk økonomisk engasjement i utlandet, forkortet til KOMpakt. Her sitter NHO, Handelens og servicenæringens hovedorganisasjon (HSH), Eksportrådet, oljeselskapenes organisasjon INTSOK, LO, YS, endel frivillige menneskerettighetsorganisasjoner og forskningsinstitusjoner, foruten UD, Nærings- og handelsdepartementet (NHD), Olje- og energidepartementet (OED) og Norad. Enkeltbedrifter kan inviteres med etter avtale med NHO. Formålet er å utveksle informasjon og synspunkter mellom ulike miljøer som er opptatt av problemstillingene på hver sin måte.

KOMpakt skal ikke komme frem til enighet om konkrete retningslinjer. Det skal heller ikke lages noen liste over “ja”-land som det er akseptert å handle med eller “nei”-land som man skal unngå. Dette må som sagt bli opp til den enkelte bedrift, men vårt håp er at bedriftene skal få et bedre grunnlag for denne typen beslutninger. Mye av det videre arbeidet vil nå foregå i mindre arbeidsgrupper for å få uformelle fora med bedre avgrenset temaområder.

Andre kontaktformer

Utviklings- og menneskerettighetsministeren har også møter med enkeltbedrifter for å bli orientert om deres vurderinger av økonomisk engasjement i land som bryter menneske-rettighetene, og for å gi uttrykk for regjeringens synspunkter.

Det er etablert et utvalg på politisk nivå som også skal arbeide med disse problemstillingene. Det består av statssekretærene i UD, NHD og OED, under min ledelse.

Lovgivning

Det kan vedtas lovforbud mot handel med visse land. Dette gjøres på grunnlag av bindende vedtak i FN’s Sikkerhetsråd, som når det gjelder Irak og Libya.

Oppfordringer fra Regjeringen

Når det gjelder Burma har regjeringen gått til det skritt å oppfordre norske bedrifter til å la være å handle med dette landet. Grunnen til dette er at vi oppfatter militærstyret i Burma som et spesielt brutalt regime, og vi er blitt bedt av Aung San Suu Kyi, som fikk støtte av et flertall av folket ved forrige valg, om å boikotte landet. Næringslivets organisasjoner og norske bedrifter har reagert positivt på denne oppfordringen, og flere har kunngjort at de stanser import fra Burma. Regjeringen er glad for denne responsen fra næringslivet, som viser at mange er opptatt av problemene og innstilt på å gjøre sitt som et bidrag til å svekke et undertrykkende regime.

Positive incentiver

Generelt har vi mer tro på positive incentiver enn på negative, enten det gjelder regjeringens forsøk på å påvirke andre regjeringer til å følge en bedre praksis når det gjelder menneske-rettigheter, eller å påvirke norsk næringslivs økonomiske engasjement i utlandet.