Utviklings- og menneskerettighetsminister Hilde Frafjord Johnson

Åpning av Bjørnsonfestivalen

Molde, 8. august 1999

Kjære forfattere, skribenter, lesere, tilhørere,
kjære venner av Bjørnson og av ordet,

I gangen på Aulestad henger det en stor og velbrukt lærveske med hengelås. Det er Bjørnstjerne Bjørnsons private postveske. Forfattere i dag har nok ikke noe slikt - men heller en stor og velbrukt personlig computer - vår tids private postveske. Uten hengelås.

På Aulestad var det bare Bjørnstjerne Bjørnson selv og postmesteren i Lillehammer som hadde nøkkel til postvesken. Denne store vesken kom og gikk fra Aulestad med hesteskyss to ganger i uken. Slik kunne Bjørnson følge med i aviser og tidsskrifter fra hele Europa. Og han kunne motta de mange ‘korrespondanser’.

Brevskrivning tok mye av hans tid. Omlag 30.000 brev skal Bjørnson ha skrevet i løpet av sitt liv. Og siden han var dikter var det vel kjærlighetsbrev han skrev?

Ja, kjærlighetsbrev - men nok ikke av den vanlige sorten. Brevene var skrevet i kjærlighet til mennesker, ifra en personlighet, en forfatter, en ‘aktivist’, som elsket mennesker, som talte menneskers sak - enten det gjaldt enkeltpersoner eller nasjoner.

Bjørnson hadde venner fra “de fjerneste grenseområder i Russland til det dypeste av India og Australia”, som det står. Han støttet streikende fyrstikkarbeidere i Kristiania og undertrykte slovakere i Østerrike-Ungarn. Bjørnson forsvarte en mann som var dømt for å ha myrdet sin pleiemor. Han var venn og rådgiver for sine samtidige dikterkolleger - Amalie Skram, Henrik Ibsen, August Strindberg, Alexander Kielland - og mange flere.

Vennen Alexander Kielland – fra min hjemby for øvrig – skrev følgende om Bjørnson en gang; “... betenk hva nytte alle vi andre har av ham (...) tenk hvilken skatt for et lite land å ha i en stor og modig mann samlet liksom hele folkets samvittighet; ti han er som en ond samvittighet over alle der fristes henimot kjeltringaktighet i politikk - i litteratur - i teologi - overalt”.

Ja, Bjørnson var på ferde over alt. Hele tiden. Gang på gang krevde han åpen tale om spørsmål man helst gikk utenom. Dengang gjaldt det kongedømmet, kristendommen, kjønnslivet.

Han var den første som grep ordet og spisset pennen. Han talte høyt. Stemmen bar. Han var tilstede.

Bjørnson ble kalt “nasjonens samvittighet” - men ikke bare det - også “Europas samvittighet”. Han ble rettferdighetens fanebærer og de undertryktes talsmann. I europeiske aviser argumenterte han med saklig tyngde, polemisk vidd, med medfølelse og indignasjon.

Vår Bjørnson var i sin samtid en høyt respektert meningsytrer i Europas intellektuelle toppskikt. - Ja, tenk dere det!

Vi kjenner Bjørnsons engasjement i Dreyfus-saken. For å ta ett eksempel. Med førstesideoppslag i franske og tyske aviser går han til angrep mot overgrep i et politisk maktspill på høyt plan. Han stiller seg med “lyn og torden” foran “Sandhedens Armée” - sammen med Henrik Wergeland:

Fremad dog, I usle Rader!

Hær af Ord!

Eder Seiren dog paa jord

Lovet er af Lysets Fader,

Naar I tjene

Sandheden, hans Barn, alene.

Bjørnson og Wergeland - våre nasjonalskalders kamp for ytringsfrihet og menneskerettigheter (ja, lenge før ordet ‘menneskerettigheter’ var ‘funnet opp’) har båret frukter langt inn i våre dager. Det er blitt tradisjon at våre diktere taler kollegers sak når de blir forfulgt, sensurert, kneblet og tiet i hjel. Dette er en viktig og riktig tradisjon - et betydelig engasjement - som må føres videre. Som strofene kaller - “Fremad dog, I usle Rader! / Hær af Ord!”.

Denne friheten til å ytre seg er en grunnleggende menneskerettighet. For som det står i artikkel 19 i Verdenseklæringen om menneskerettighetene; “Everyone has the right to freedom of opinion and expression; this right includes freedom to hold opinions without interference and to seek, receive and impart information and ideas through any media and regardless of frontiers”. Litteratur og massemedier er blant de viktigste kanaler for våre ytringer. I mange land prøver makthavere ved bruk av alle midler å ta kontroll over ytringene, over ordet, det skrevne og det talte. Aviser og bøker sensureres. Forsamlinger og møter forbys. Forfattere og journalister jages, fengsles, mishandles og drepes.

For mange mennesker er ytringsfrihet et spørsmål om å leve eller å dø. Mange risikerer liv og helse for å fortelle oss - i andre deler av verden - om urettferdighet og urett, om grusomhet, overgrep og tortur. Om forakt overfor menneskeverdet.

Vi må lytte til disse stemmene. Vi må sørge for at stemmene blir hørt. Vi må være like modige som dem, stemmene som fortsatt taler til oss. Som taler til oss selv med bind for munnen. På trass. Og vi må gjøre noe med det.

Mot må til. Mot til å kjempe for frihet, ytringsfrihet, talefrihet. Mot til å si fra. Mot og utholdenhet. “Gi deg ikkje!”, sier dikteren Mansur Rajih. Med 15 års fengsel bak seg i sitt vakre hjemland Jemen, og nå bosatt i ‘forfatter-fristedet’ Stavanger, her i Tor Obrestads gjendiktning:

Gi deg ikkje! La dei ikkje gjera deg mindre!
Blir du gjort mindre, aukar verda si sorg
Gløym ikkje: det fins framleis håp
Det fins framleis i tankane dine
Fengslet har bare ei dør
Fridommen har tusen
Undertrykkinga har bare eitt uttrykk
Livet har tusen ansikt /.../
Dei kan ikkje forby tankane dine
desse eineståande tankane ...

- Friheten har tusen dører, sier Mansur Rajih. Ytringsfrihet er uttrykk for og ikke minst grunnlaget for andre menneskerettigheter. For alle de universelle menneskerettighetene utgjør en integrert helhet. De sivile og politiske - og de økonomiske, sosiale og kulturelle rettighetene, de styrker hverandre gjensidig.

Og i bunnen ligger friheten til å ytre seg. I skrift og tale. Med dagens moderne tastetrykk som ‘verdensveven’ fanger opp og sender videre. Med ord. “Fremad, Ord, I Sandheds Helte!”

Ord er virkningsfulle. Ord er mektige. Ord vandrer. Disse “Rader” og “Hær af Ord” blir til dialog, til kommunikasjon og samtaler, til meningsutveksling, opplysning og læring. De fører til endring.

Regjeringen fører i dag det vi kaller menneskerettighetsdialoger. Det skjer på mange plan og med flere land og regimer - og ikke minst der ytringsfrihetens vilkår er innskrenkede og ufrie. Dialogen er et politisk og bilateralt virkemiddel der menneskerettighetssituasjonen er problematisk. En meningsutveksling mellom parter som i utgangspunktet er ulike. Slike dialoger fører Regjeringen blant annet med Tyrkia og Kina.

Men menneskerettighetsdialogene er ikke og skal ikke være ‘koseprat’. Talen skal være klar og tydelig. Den kombineres med kritikk og press i internasjonale fora. Den krever disiplin og innsikt i møtet med andre kulturer. Dialogen er skjør og må bevoktes vel - men uten å gå på akkord med de universelle, grunnleggende verdiene - menneskerettighetene og selve menneskeverdet. For det er resultater for dem det gjelder som teller

Våre nasjonalskalder fra ‘gullalderen’ tok i sin tid hånd om disse universelle verdiene. Dagens forfattere og skribenter engasjerer seg også i menneskers og kollegers skjebne over hele kloden - om enn på en annen måte. På vakt overfor det frie ords vilkår, ringes land på verdenskartet inn med rød penn - steder der myndighetene finner åpenhet i det offentlige rom besværlig og alarmerende. Ord er makt.

Det er nok ingen tilfeldighet at flere norske litteraturfestivaler tar opp temaet ytringsfrihet; på Stavangers Kapittel-festival, Moldes Bjørnson-festival og i år også på Lillehammers Undset-festival.

Det er vel ikke mange som forbinder Sigrid Undset med betegnelsen eksil-forfatter. Men som frittalende forfatter og inderlig motstander av nazistisk ideologi, var hennes opphold i et okkupert Norge ikke mulig. I USA holdt hun taler for demokratiets sak. Hun varslet kamp på liv og død mellom det demokratiske og det totalitære prinsipp. Seier for diktaturmakter ville være ensbetydende med mørke i uoverskuelig fremtid. - Sa Sigrid Undset.

Norske forfattere er sammen med norske ytringsfrihetsorganisasjoner ivrige nettverksbyggere i et spinn av tråder - i en vev - som snor seg over hele kloden. Og internett er her bare ett av virkemidlene.

Men nå taler ikke dagens forfattere med de store, svulmende ord kanskje, slik nasjonalskaldene gjorde før. De står ikke frem med “lyn og torden”; de kaller seg ikke generaler i “Sandhedens Armée” eller kommanderer en “Hær af Ord”. Noen forfattere finner det endog vanskelig - eller uriktig - å leve opp til forventninger om skalden som politisk aktivist, refser eller ‘profet’. Avisdebatten som pågikk denne våren, med Kosovo-konflikten som dystert bakteppe, vitnet om ulike holdninger til spørsmålet om forfatternes rolle.

Jeg vil gjerne utfordre - og oppfordre - dere litt på dette punktet - uten at jeg vil bli tatt til inntekt for ett bestemt syn. Dikteren bør fortsatt være ‘samfunnets våkne samvittighet’! Vi trenger det. For forfattere og skribenter, samfunnets ‘intellektuelle’, kan - og bør - hjelpe oss alle til å sette ‘tingene’ mer i perspektiv. Forfattere er kunnskaps- og tradisjonsbærere. Eller ‘tradisjonsbrytere’ - når det trengs.

For meg kan det av og til synes som om skalden i dag har trukket seg tilbake til sin egen stue med manuskriptet og PC’en sin. Det er synd! Og hva skyldes det egentlig? I dag er det jo så mange som uttaler seg. Politikere ikke minst ( – og vi skal gjøre det). Og fagfolk. Og ‘synsere’, opinions-undersøkelser og ‘fem på gata’. Om saker som kanskje tidligere var forbeholdt den framsynte dikter.

Men dikterne trengs! Som korrektiver, som lokomotiver, som ’sannsigere’ – med sine spisse penner og sine skarpe ord.

Mange gjør allerede en stor innsats. Gjennom utrettelig arbeid via organisasjoner, avisartikler og forfattermøter kartlegges forholdene, utvides kontaktnettet og intensiveres dialogen mellom forfatterne, mellom myndighetene, over alle landegrenser. Arbeidet for den uavhengige og frie stemme er uopphørlig tilstede.

Den brautende tilstedeværelse er vekk, de svulmende ordene er borte, javel, men ikke de svulmende hjerter. De arbeider fortsatt for ordets frihet. Og det er tvingende nødvendig. (Kanskje enda mer enn før!)

I Bjørnsons dikt Til Molde, “blomsternes by”, sier han;

/.../ Stærkt skinner solen på fjæld-landets toppe
Kæmpe må manden, ansvar er oppe. /.../
Først med vort liv slutter kampen for ret.
Her være fredlyst for tanken en plet! /.../

Vi skal ikke gi oss, vi skal stille vår samvittighet foran “Sandhedens Armée” og stå der livet ut!

Det er med stor glede jeg åpner denne festivalen, som bærer Bjørnsons navn og hvor så mange stemmer fra forskjellige verdenshjørner er satt i stevne. Som Bjørnson sier; “Det er de gode gjerninger som redder verden”. Måtte denne festivalen være en slik god gjerning!

Lykke til!

Excellencies, ladies and gentlemen,

I would like to welcome you all to The Norwegian Festival of International Literature in this magnificent setting. I hope that the Festival will serve as a reminder to everyone of the plight of the writers and journalists who are defying oppressive regimes to expose injustice, the abuse of power and violations of human rights all over the world. For freedom to express oneself is a fundamental human right. And for many people freedom of expression is a question of life or death.

It is a great pleasure for me to open this Festival. I wish you all a thought-provoking and memorable stay in Molde. As Bjørnstjerne Bjørnson himself declared; “Only good deeds will save the world”. May this Festival be such a good deed! I hereby declare the ’Bjørnson Festival 1999’ for opened!

Thank you.

Lagt inn 13. august 1999 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen