Utviklings- og menneskerettighetsminister Hilde Frafjord Johnson

“Bistand – makt eller avmakt? Bidrar vi til varig forandring?”

Innledning ved paneldebatt etter et seminar med tittelen “Staten - næringslivet - det sivile samfunn. Hvem skal ha ansvar for hva i norsk bistand?”
Regional bistandskonferanse Stavanger 18. februar 1999

Sjekkes mot framføring

Kjære venner og konferansedeltakere,

Først vil jeg si at det er hyggelig å være i hjembyen og i hjemfylket, - som jo har et engasjement, internasjonalt, også innenfor bistandsspørsmål, som få andre steder i landet kan oppvise. Dessuten er 18. februar en helt spesiell dag for Stavanger siden Alexander Kielland ble født for 150 år siden nettopp i dag, og dette innleder byens mange jubileumsarrangementer i år. Kielland var eksponent for et vidt utsyn.

Men over til noe helt annet, og jeg vil gå rett på sak: Jeg har i hovedsak 8 konkrete punkter for mitt korte innlegg ( ...som jeg har fått høre skal være på maksimalt 8 minutter...). Punktene lar seg gruppere under denne debattens overskrift “Bistand - makt eller avmakt? Bidrar vi med varig forandring?”. Jeg vil også vise tilbake til emnet fra debatten tidligere i dag om aktørene, rollene i norsk bistandsarbeid.

1. For det første vil jeg slå fast at utviklingshjelp nytter. Dette er mitt utgangspunkt, for alt arbeid og engasjement. Og vi trenger å minne oss om dette, i en tid med et urolig - for å si det forsiktig - konfliktbilde i Afrika. I en tid hvor CNN bringer oss fra den ene nødsituasjonen og til den andre. I en tid hvor marginalisering ofte er baksiden på den mynten som har globalisering som sin forside.

Joda, det nytter. Hvert år bidrar utviklingshjelpen, internasjonalt sett, til å løfte 30 millioner mennesker ut av fattigdom. 30 millioner enkeltmennesker får mulighet til rent vann, utdanning, bedre helsevesen og et lengre, sikrere og rikere liv. Det er en ‘gladmelding’. Derfor - for allerede å konkludere seminarets spørsmål - jo, bistand bidrar til varig forandring. For mange. Men ikke mange nok. Derfor har vi fortsatt en jobb å gjøre.

2. Mitt andre punkt gjelder norsk utviklingshjelps hovedmål - å redusere fattigdom. Denne fattigdomsrettingen vil Regjeringen forsterke, både når det gjelder valg av regioner og land, av sektorer og kanaler for norsk bistand. Vi ønsker at fattigdomsorienteringen skal ‘gjennomsyre’ det vi gjør. En studie Verdensbanken nylig har utført, “Assessing Aid”, forteller at det ikke er nok å konsentrere bistanden mot de landene som er fattigst, om vi skal hjelpe de fattige menneskene i disse landene. Det er helt nødvendig at lederskapet i disse landene selv føler en forpliktelse til å redusere fattigdommen. Rapporten viser at bistand bidrar mest effektivt til å skape vekst og bekjempe fattigdom i de land som fører en sunn økonomisk politikk og har demokratisk valgt lederskap.

Her er vi ved kjernen av seminarets spørsmål. Her er vi inne på avmakts-dimensjonen. Stikkordene er en sunn økonomisk politikk og et godt styresett. For å snu avmakt til makt - det vil si fra avmakt til muligheter, for hele befolkningen.

Hvilket skussmål gir forøvrig Verdensbankens rapport norsk utviklingshjelp? Med utgangspunkt i selve analysen har Verdensbanken også vurdert effekten av den norske bilaterale bistanden. Budskapet er godt. ( I motsetning til slik det ble framstilt i pressen). Vi får faktisk skikkelig ros. Norsk utviklingshjelp er innrettet slik at den yter vesentlige bidrag til å redusere fattigdommen i våre viktigste samarbeidsland. Bistanden gis i hovedsak til land som arbeider for å bedre sitt styresett, noe Verdensbanken altså ser på som en viktig forutsetning for å møte fattigdomsproblemet.

I følge rapporten “Assessing Aid” - og dette er jo noe også mange av oss har erfart - må vi bidra til at lederskapet i de land vi samarbeider med er motivert for fattigdomsbekjempelse og utvikling. Og at de ikke er ute etter egen fortjeneste. Her må vi både stille krav og være kritiske i valg av samarbeidsland og i valg av samarbeidsformer. Her sitter vi i maktposisjon. Vi må bistå mottakerlandene på en slik måte at de selv tar, ja må ta, ansvaret for egen utvikling. Og da kan kanskje vi være talspersoner for de fattige, i fattige land. De må prioritere viktige samfunnsoppgaver gjennom sine budsjetter. De må utvikle kapasitet til å ta hånd om egne midler så vel som bistandsmidler. Dette vil vi fra Regjeringens side arbeide for.

3. For det tredje: Nye allianser er viktige, både i forhold til gjeldsproblemene og fattigdomsbistand. Både utviklingsland og mange utviklingsaktivister kan føle stor avmakt i forhold til utviklingstrekkene. Bistanden er nede på et rekordmessig bunn-nivå, med et gjennomsnitt i OECD i 1998 på 0,22 prosent av BNI. Gjeldsproblemene er enorme, og det går altfor tregt å få gjort noe med det, trass gode ordninger som HIPC - gjeldsinitiativet for de fattigste og mest gjeldstyngede landene.

La meg likevel få formidle et budskap om at det nytter! Ikke bare har Verdensbanken endret politikk i vår retning på svært mange områder - under James Wolfensohns ledelse. Vi har det siste halvannet året også sett et sporskifte i internasjonal politikk på dette området. Nye regjeringer har tatt over. Storbritannia, tildels Nederland og Tyskland er blitt det jeg vil kalle ‘nye allierte’, sammen med de nordiske landene. Flere av landene har nå laget egne planer for økt bistand. Tyskland har nylig lansert sin gjeldsstrategi - som likner vår egen gjeldsplan på mange punkter. Forbundskansler Gerhard Schröder har varslet at Tyskland vil kjøre gjeldsstrategien på G-8-møtet i Köln til sommeren. Og britene er allierte. Det er muligheter for at vi kan få fortgang i gjeldssaneringen i forbindelse med tusenårsskiftet. Det som har skjedd - og skjer - forteller meg at forandring er mulig, at politikk er viktig, og at personer med engasjement i politiske posisjoner er avgjørende. - Kanskje nettopp det å engasjere personer er noe av de viktigste.

Det er altså ingen grunn til avmakt. Det nytter!

4. For det fjerde: Det er avgjørende at en får tatt et oppgjør med den egeninteresse-motiverte bistanden. Både bundet bistand og parallelle bistandsmekanismer, der mottakerlandene må administrere 50 givere og 3000 prosjekter, er i seg selv utviklingshindrende. - Det er ingen som greier det. Dette gjør vi derfor noe med nå. Det arbeides nå aktivt med å samordne internasjonal bistand. Også her står vi sammen med flere av våre nye allierte i bistandssammenheng. Det gjelder felles sektor-programmer med en arbeidsdeling mellom giverne, framfor mange individuelle prosjekter, ‘mange kokker og mye søl’.

Det gjelder ikke minst felles rapporteringsrutiner og regler. Dette vil lette arbeidet for mottakerlandene, som ofte må forholde seg til et helt uakseptabelt antall givere og deres ulike krav. Dette er også viktig for å motivere nasjonale myndigheter til å ta ansvar. De må ‘sitte i førersetet’ og ta ansvar for forvaltningen. Vi må derfor også bidra til at de midler som benyttes i stat-til-stat samarbeidet kanaliseres gjennom mottakerlandets egne budsjetter.Vi må bidra til at det utarbeides gode, pålitelige regnskaper som er skikkelig revidert. Dette har ikke minst med godt styresett å gjøre. En må ha orden i eget hus. Her stiller vi krav - og skal gjøre det! Det har også med makt og avmakt å gjøre. Dess større åpenhet og ryddighet i forvaltningen, dess større mulighet for påvirkning og - egentlig - makt.

5. Kunnskap er makt, kunnskap gir muligheter, kunnskap skiller makt fra avmakt.

Utdanning bidrar til varig forandring, for å holde oss til seminarets tittel, og dette gjelder mitt femte punkt. I tillegg til helse satser Regjeringen tungt på utdanning - som er ‘jobb nummer én’ for norsk bistand. Dette er fattigdomsrettet bistand på sitt beste. Målet som Stortinget satte om at utdanning må utgjøre 10 prosent av bistanden innen år 2000, når vi nå. Og så vil vi opp i 15 prosent. En betydelig andel av bidragene som kanaliseres gjennom multilaterale organisasjoner går til utdanningsformål.

De frivillige organisasjonene retter også størstedelen av sin innsats mot utdanning - og helse. Fra Regjeringens side er vi opptatt av hele spekteret, fra grunnutdanning, som må forsterker, til universitetsutdanning og forskning. Vi har nylig gjort ferdig en strategi for forskning og høyere utdanning i tilknytning til vårt forhold til utviklingslandene. I strategien framheves særlig behovene for å styrke universitetenes rolle som ansvarlige institusjoner for kunnskapsutvikling og kunnskapsformidling. Dette er derfor et område vi vil prioritere for norsk utviklingspolitikk i tiden framover.

6. For det sjette. Utdanning handler i hovedsak om offentlig sektor, om de offentlige aktørene. Regjeringen har nettopp presentert en ny strategi for vår innsats for næringsutvikling i sør, altså for privat sektor. Hovedformålet med strategien er å fremme verdiskaping og lønnsom, effektiv produksjon i Sør. Dette bidrar til å redusere fattigdommen i disse landene gjennom å skape arbeidsplasser og inntekter for befolkningen. I tillegg skapes skatteinntekter som grunnlag for landenes egen innsats for bl.a. helse og utdanning.

Innsatsen innenfor næringsutvikling har til nå vært altfor spredt, fragmenteret og for lite stategisk. Og i for stor grad til land i Asia og i for liten grad til fattige land i Afrika. Nå vil vi gjøre noe med dette. Den nye strategien omfatter både støtte til utviklingslandenes deltakelse i internasjonal økonomi, bidrag til bedre makroøkonomiske og legale rammevilkår, og en rekke incentivordninger på mikronivå. Det er en forutsetning at økt norsk innsats for næringsutvikling i Sør forankres i planer og prioriteringer i mottakerlandene selv. Vi legger også om støtteordningene fra satsing på eksportrettede ordninger, eksport av varer og tjenester fra Norge - subsidiert gjennom bl.a. blandete kreditter - til i større grad å satse på investeringsordninger som kan bidra til å skape varige arbeidsplasser og virksomheter i Sør. Her er også landbruk et satsingsområde.

I gjennomføringen av strategien vil vi gjerne trekke på den norske ressursbasen, både norsk næringsliv, offentlige institusjoner og frivillige organisasjoner. Jeg håper at norsk næringsliv og andre norske miljøer griper utfordringene i den nye strategien. Dette handler også om mulighetene til å skape varig forandring.

7. Demokrati, valgmuligheter og mangfold er avgjørende forutsetninger for utvikling som kommer hele befolkningen til gode. Dette er mitt sjuende poeng. I dette arbeidet trenges det krefter som kan bidra til å mobilisere politisk og økonomisk engasjement og som kan skape deltakelse blant fattige. Dette driver utviklingsarbeidet. Avmakten vi ser tendenser til i form av lav valgdeltakelse i mange av våre samarbeidsland, i mange av de nye demokratier, er bekymringsfull. De frivillige organisasjonene har stort nedslagsfelt, både geografisk og faglig. En utfordring for de norske organisasjonene er at de deltar i dette arbeidet ut fra forutsetningen om å sette samarbeidspartnerne og lokalsamfunnene i stand til å ivareta sine egne interesser. Få liker å bli gjort overflødige. I utviklingsssamarbeidet er det en hovedmålsetting å bli gjort overflødig. Med andre ord - mer makt til folket!

Når cirka en firedel av bistandsbudsjettet kanaliseres gjennom frivillige organisasjoner, er det ut fra en vurdering at disse organisasjonene er velegnete aktører til å oppnå de målsettinger som legges for norsk utviklingshjelp. Organisasjonene er viktige partnere i både utviklings- og menneskerettighetsarbeidet, bilateralt og multilateralt. Organisasjonene representerer en kombinasjon av mobiliseringsevne, kompetanse og bredt engasjement som både er en ressurs og en forutsetning for handling.

Men organisasjonene må kontinuerlig vise i praktisk handling at de er viktige partnere i utviklingssamarbeidet og fungere som det. Midlene som er til disposisjon er heller ikke ubegrensede. Derfor må det også kontinuerlig foretas avveininger om hvilke tiltak som skal gis prioritet. Samarbeidet mellom myndighetene og organisasjonene må også tilpasses behovene. Med respekt for de frivillige organisasjonenes egenart og uavhengighet, må de som bistandsaktører også innrette sitt arbeid etter den økte internasjonale koordineringen av all bistandsinnsats som Regjeringen arbeider for.

Jeg vil her gjerne nevne at jeg satte stor pris på å få anledning til delta på avslutningsseminar i prosjektet ”Utvikling av bistandsfaglig kompetanse i misjonsorganisasjonene” i Oslo i oktober i fjor. Der var jeg opptatt av at det er viktig at misjonsorganisasjonenes arbeid og jeg vil her føye til alle organisasjoners arbeid, føres videre på en måte som ivaretar hensynet til den tiden vi lever i. Stikkord her er tilpasning, kompetanse, fornyelse og bevissthet om egen rolle som bistandsaktør.

8. Til slutt - som punkt nummer åtte - vil jeg peke på at jeg akkurat har fått på mitt bord utredningen om omlegging av Fredskorpset. Denne arbeidsgrupperapporten sendes nå ut på en bred høring. Jeg skal så ta stilling til anbefalingene og legge saken fram for Stortinget i løpet av vårsesjonen. I rapporten foreslås det bl.a. at Fredskorpset skal gi unge voksne, mellom 22 og 35 år, anledning til en solidaritetsinnsats i utviklingsland gjennom et arbeidsopphold på ett år eller mer. Også fra Sør til Norge. Samarbeidspartnere innen privat og offentlig virksomhet skal ta ansvaret for fredskorpsplasseringer, som ledd i et samarbeid med partnere i utviklingsland. Det foreslås også at samarbeidet skal omfatte tjeneste i Norge for deltakere fra utviklingsland og et Sør-Sør-samarbeid. Arbeidet skal organiseres gjennom en stiftelse utenfor NORAD. Jeg ser fram til å motta høringsuttalelser, der jeg er sikker på at flere her i salen vil være engasjert. Det er viktig, ikke minst fordi fredskorpsånden kan styrke solidariteten i det norske samfunnet.

Avslutningvis

Selv om “Assessing Aid” gir god kritikk av den norske bistanden, er ingen grunn til å hvile på sine laurbær. Utfordringene er mange. Jeg har listet opp åtte av dem. I dette arbeidet trenger vi også partnere for å lykkes. Mange av de frivillige aktørene i Rogaland hører til de mest trofaste - og en spesiell takk til en av dem Misjonsselskapet - som har påtatt seg arrangementet av denne konferansen. Rogaland er faktisk en hjørnestein i engasjementet for de fattige - i internasjonalt engasjement i Norge. Ikke minst vises dette i forbindelse med innsamlingsaksjoner. Vi trenger engasjement, vi trenger kunnskap. Først da kan vi gjennom økt innsikt og forståelse gripe de store spørsmål omkring utviklingsstrategier, som kommer de fattigste land og folk til gode.

Takk for meg.

Lagt inn 1. mars 1999 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen