Utviklings- og menneskerettighetsminister Hilde Frafjord Johnson

Grunnlag/momenter for:

Innlegg til debatten i Stortinget om den humanitære redegjørelsen

4.2.1999

(Selve redegjørelsen ble holdt 21.1.1999)

President,

Vår humanitære strategi har liten verdi som teoretisk konsept. Dens kvalitet kan bare prøves i handling. La meg derfor ta utgangspunkt i et konkret tilfelle, nemlig forholdene i Sudan - etter mitt besøk i Sudan og Nairobi den 23.-27. januar.

Paradoksalt nok falt bombene over Norsk Folkehjelps hospital i Yei mens jeg drøftet fredsprosessen i landet med sudanesiske myndigheter i Khartoum. Fra norsk side har vi gjentatte ganger protestert mot bombingen av sivile mål i Sør-Sudan. Det er ikke bare uakseptabelt i seg selv, men også et klart brudd på internasjonal humanitær rett.

I mine samtaler med utenriksminister Mustafa Osman Ismail og ministeren for sosial planlegging, som også er ansvarlig for samarbeidet med de humanitære organisasjonene, Hassan Dhahawi, understreket jeg nettopp dette. Jeg appellerte sterkt til at man avstår fra denne type handlinger, både av humanitære grunner og av hensyn til negative følger for fredsprosessen. Avståelse fra slike angrep kan også være et viktig tillitsskapende tiltak. Dette illustrerer betydningen av at det nå blir fortgang i fredsprosessen. Det er bare fred mellom de stridende partene som kan gjøre en endelig slutt på slike bombinger og andre overgrep mot sivilbefolkningen.

President,

Under oppholdet besøkte jeg Wau i Sør-Sudan, som var et av de områdene som var hardest rammet av hungerkatastrofen sist sommer. Der fikk jeg klart se at internasjonal humanitær bistand nytter. Takket være en formidabel innsats av FN-systemet, de internasjonale og nasjonale hjelpeorganisasjonene, er tusenvis reddet fra sultedøden. Kontrasten til fjorårets katastrofesituasjon - som jeg så ved selvsyn - var enorm. Da var sentrene overfylte av nødstedte, lidende og døende. Nå var de nesten tomme. Hverdagen var igjen normal.

Den FN-ledede ”Operation Lifeline Sudan” har spilt en hovedrolle i denne omfattende operasjonen. Operasjonen har også en viktig rolle å spille i koordineringen av hele den humanitære hjelpeinnsatsen, der de frivillige hjelpeorganisasjonene inngår. I møter med representanter for OLS både i Sudan og i Nairobi er jeg blitt grundig oppdatert om situasjonen og hva en kan forvente seg framover.

Sudan regner i år med rekordavlinger av matkorn. Det er et paradoks at situasjonen for dem som er mest utsatt for hungersnød i Sør, likevel ikke vil være vesentlig bedret. Transport- og forsyningsproblemene gjør at hjelpebehovet for 1999 etter alt å dømme vil være like stort som i 1998. Avlingene i Sør er små og situasjonen er meget sårbar. Dersom militiagruppene i sør nok en gang øker sitt aktivitetsnivå, kan krigen igjen kaste hundretusener ut i hungersnød og store lidelser. Vi er derfor beredt til på kort varsel å øke vår humanitære bistand betydelig for å motvirke en ny katastrofe i Sudan. Det har med vårt humanitære ansvar å gjøre.

Bidrar vi med dette til å forlenge konflikten? Spørsmålet er like viktig som det er komplisert. Jeg drøftet dette med de humanitære aktørene i Sudan. Humanitær bistand skal ikke brukes slik at den gir myndigheter og parter anledning til å overlate ansvaret for å hjelpe og beskytte sitt eget folk til internasjonale aktører. Det er uakseptabelt at humanitær bistand gis til soldater i kamp og ikke til ofrene for kamphandlingene. Det kan heller ikke godtas at humanitære sendinger blir skattlagt slik at hjelpen til mottakerne blir redusert.

Dette klare budskapet kommer både fra de humanitære organisasjonene og fra giversamfunnet til partene i konflikten. I noen grad vil nok bedre koordinering mellom bistandsaktørene hjelpe. Også en forsterket overvåkning som fortsetter helt frem til siste ledd vil det. Dette tar vi opp med alle aktører.

Men det er bare en politisk løsning som kan få en endelig slutt på slike paradokser i den humanitære bistanden. Dette var bakgrunnen for ministerdelegasjonen som jeg ledet til regionen på vegne av giverlandene i IGAD Partners Forum. Målet var å bidra til å få fortgang i fredsprosessen innenfor IGAD, den regionale samarbeids-organisasjonen. Våpenhvilen for Bahr al Ghazal-området er nå blitt forlenget til 15. april. Dette fikk vi bekreftet i våre møter med begge parter i konflikten. Overfor begge parter og overfor den kenyanske utenriksminister og forhandlingsleder Boyana Godana la vi frem en pakke med forslag som forhåpentligvis kan gi fredsprosessen en ny innsprøytning. Forslagene drøftes på utenriksministermøtet i IGAD denne uken.

Som ledd i oppfølgingen av den humanitære strategien vil vi fra norsk side nå se på mulighetene for å støtte tiltak som kan bidra til kapasitetsbygging, utdanning og styrking av lokale strukturer på begge sider av konflikten.

President,

Noen få måneder i fjor sto Sudan i fokus. Fremdeles følges situasjonen sporadisk av det internasjonale samfunn. Enn så lenge. Men det er nok av konflikter som nesten er glemt, både når det gjelder oppmerksomhet, internasjonalt press for å løse konflikten og ikke minst når det gjelder ressurser. Det gjelder blant annet konflikter vi kjenner fra Sierra Leone, Kongo-Brazzaville, Guinea Bissau, Somalia, Komorene, Sentral-Asia, ja også Sri Lanka, bare for å nevne noen. I flere av disse landene er den internasjonale ressurstilgangen for hjelp til de nødstedte bekymringsfull. Vi har tidligere stilt opp med bistand for ofrene for krisene og vil fortsette å gjøre det. Det er vår plikt.

Vi må stå fast på det humanitære imperativ om å yte hjelp til ofrene for krig, konflikter og naturkatastrofer. Vi kan imidlertid ikke være tilstede overalt og til enhver tid, heller ikke i de områdene der internasjonale media har sin oppmerksomhet. Dette betyr ikke at vi skal tillate oss å glemme nøden og katastrofene etter hvert som media skifter fokus. Tvert imot må vi bidra til at det samlede giversamfunnet tar et helhetlig ansvar. Om ikke vi er der, bør andre stille opp. Og det må samordnes. En bedre internasjonal koordinering og arbeidsdeling kan bidra til det. Dette vil vi fokusere på i det internasjonale humanitære hjelpearbeidet. Samtidig vil vi fra norsk side prioritere høyere de konfliktene og områdene som får lav prioritet i det internasjonale giversamfunnet. Likevel kan vi bli nødt til å foreta til dels smertefulle prioriteringer. For å unngå for mange slike valg er det helt avgjørende at den samlede internasjonale hjelpeinnsatsen opprettholdes.

President,

Dette kommer ikke minst klart frem ved omfanget av naturkatastrofer. Betydningen av forebygging på dette området kan ikke understrekes sterkt nok. Derfor har vi både i Bangladesh og Vietnam bidratt til installering av syklonvarslingssystemer som kan bidra til å redusere skadeomfanget når katastrofene inntreffer. De menneskeskapte faktorene bak en rekke naturkatastrofer blir imidlertid stadig viktigere. Gjennom politisk dialog og bistandstiltak innenfor miljø- og ressursforvaltning og sosial sektor kan uvettig naturressursforvaltning og skjev jordfordeling forebygges og kritiske faktorer nøytraliseres.

La meg nevne ett felt og det gjelder vann. Vannressursene vil være et av de store potensielle problemfeltene i tiden framover, både i forhold til potensielle naturkatastrofer og i forhold til politiske konflikter. Knapphet på vann og forebygging gjennom forvaltning av vann vil være en nøkkelfaktor for å unngå humanitære kriser i mange deler av verden. Regjeringen vil prioritere dette arbeidet høyt. Vi er allerede inne i Midtøsten gjennom vannforhandlinger og vannforvaltning i flere land. Vi har også gitt et klart signal om satsing på dette feltet i SADC-regionen og ser nå på ulike prosjekter. Dette vil ha konfliktforebyggende virkninger og bidra til større robusthet i forhold til naturkatastrofer. Vann kommer til å bli et satsingsområde fra vår side.

President,

Kombinasjonen av færre ressurser fra det internasjonale giversamfunnet, flere aktører i felten og økte behov gjennom flere konflikter og katastrofer er urovekkende. Resultatet blir mindre hjelp til lidende mennesker i de fleste kriser. Det er derfor vi har sagt så klart ifra at en må endre arbeidsform. Det er her en tett og effektiv internasjonal koordinering kommer inn. Det gir mer hjelp for hver krone og derfor også mulighet til å hjelpe flere. Satsingen på økt koordinering innebærer at Regjeringen nå vil øke støtten til den viktigste koordineringsfunksjonen på det humanitære området i FN-systemet, OCHA. Vi er i 1999 innstilt på å øke våre bidrag til OCHAs funksjoner.

Når de frivillige organisasjonene forventes å tilpasse seg denne nye virkeligheten, er det nettopp for at vi skal sikre at vi får mest mulig hjelp til flest mulig - for hver krone. Samtidig som vi stiller nye slike krav har Regjeringen til hensikt å bedre arbeidsbetingelsene og forutsigbarheten for de frivillige organisasjonene gjennom å etablere nye avtaleformer. Jeg tar sikte på å opprette en arbeidsgruppe, der departementet sammen med representanter for de frivillige organisasjonene kan se nærmere på hvordan dette kan skje i praksis.

Jeg har i dette innlegget gått noe nærmere inn på en del spørsmålsstillinger som er omtalt i redegjørelsen. Noen har stilt meg spørsmål om en nærmere konkretisering av våre prioriteringer. Det er hverken mulig eller hensiktsmessig å operere med fastlagte prioriteringer av den humanitære bistanden – en oppramsing av innsatsområder. Innenfor humanitær bistand må prioriteringene i seg selv bli en fortløpende prosess som må ta hensyn til uforutsette situasjoner, raskt skiftende og akutte behov. Men vi skal bli dyktigere til å se sammenhenger, både for å kunne forebygge og i etterkant begrense katastrofenes og krisenes omfang og virkninger.

Det er dette rammeverket den humanitære strategien skal bidra til. Dette er vår måte å virkeliggjøre det humanitære imperativ på.