Statssekretær Jarle Skjørestad

Innlegg under felleskonferanse mellom LO og LO-Russland (FNPR)

Svanhovd, 8. september, 1999

Kjære møtedeltakere.
Mine damer og herrer.

Barentsregionen er et av Europas mest spennende områder.
Her møtes øst og vest over gamle skillelinjer i et område med store ressurser. Her ligger noe av Europas best bevarte villmark. Her finner vi noen av Europas rikeste og mest sårbare urfolkskulturer.

Barentsregionen er et område fullt av muligheter.
Her har vi stort potensiale for økonomisk og sosial utvikling. Her har vi rike naturressurser og råvareforekomster. Her har vi et unikt naturmiljø og en spennende og mangfoldig kulturarv.

Barentsregionen er også et område fullt av utfordringer.
Sosial og økonomisk utjevning. Miljøvern og atomsikkerhet. Godt helsestell og velferd for alle. Oppgavene er mange og krevende.

Barentsregionen er et spennende område, og Barentssamarbeidet er et spennende prosjekt.

I løpet av de seks åra som er gått siden Barentssamarbeidet ble formalisert gjennom Kirkeneserklæringen i 1993, har samarbeidets viktigste funksjon vært å skape tillit. Og her har det skjedd mye på kort tid. Det er etablert mellomfolkelige kontakter som bare for drøye ti år siden var umulige. Titusenvis av mennesker krysser den norsk-russiske grensa hvert år. Foreninger, idrettslag, sangkor, skoleelever og studenter er blant dem som i dag kan glede seg over muligheten til å bli kjent med et nabofolk som tidligere var dem fremmed. Dette er kontakter som bidrar til å skape gode forbindelser. Det er kontakter som er med å legge grunnlaget også for nærmere politisk samarbeid. Kontaktene som er skapt mellom norsk og russisk LO er en viktig del av dette mønsteret. Det er derfor ekstra hyggelig for meg å kunne være tilstede her i dag.

Felleskonferansen som nå avholdes, tar for seg vesentlige spørsmål i Barentssamarbeidet. Næringsliv, miljø og levekår er områder der det fortsatt kan og bør gjøres mye. I det følgende skal jeg komme inn på en del av Regjeringens vyer og siktemål for det framtidige Barentssamarbeidet. Hvilke siktemål har vi? Hva ønsker vi å oppnå?

Jeg nevnte at tillitsskaping har vært Barentssamarbeidets viktigste funksjon så langt. I kontakten over gamle skillelinjer er tillit et element som ikke kan undervurderes. Det er tillit som er grunnlaget for mellomfolkelige kontakter. Det er tillit som vil gjøre det mulig å hanskes med vanskelige miljørelaterte spørsmål. Det er tillit som vil bane vei for et mer fruktbart næringslivssamarbeid. Mye av denne tilliten er nå skapt. Vi kan derfor gå videre i arbeidet med de mange utfordringer Barentssamarbeidet står overfor.

La meg først se litt på utfordringer knyttet til næringslivssamarbeid.

Da Barentssamarbeidet kom i gang, hadde mange store forventinger til utviklingen av et mer omfattende økonomiske samkvem. Mange håpet at det med tida kunne utvikles en moderne pomorhandel, et livlig samarbeid med gjensidige investeringer og gjensidig vareeksport.

Innenfor handel og økonomisk samkvem har Barentssamarbeidet imidlertid fortsatt mye ugjort. Vi må derfor arbeide videre med å bedre rammebetingelsene for at firmaer og forretningsfolk kan gå mer aktivt inn på nye markeder. Barentsrådets økonomiske arbeidsgruppe har gjort et omfattende arbeid med å lokalisere hindre for handel og investeringer. I neste omgang må vi søke å overvinne og fjerne disse hindrene.

Private investeringer er helt avgjørende for økonomisk utvikling. Først når private investorer føler det trygt å gå inn på nye markeder, kan vi ha håp om sunn økonomisk vekst. Forutsigbarhet i skatte- og avgiftslovgivning er et avgjørende kriterium for mange investorer når de skal satse nytt. Og på dette området må det fortsatt gjøres mye arbeid. Først når dette arbeidet er gjort, kan vi ha håp om å tiltrekke større privat kapital, enten fra nasjonale eller internasjonale investorer.

En del land som har gått over til markedsøkonomi, har hatt gode erfaringer med mikrokredittordninger. Slike ordninger er særlig viktige for små og mellomstore bedrifter. De er også et ledd i utviklingen av finanssektoren, slik at denne typen kreditter etter hvert kan dekkes på vanlig måte.

Som en del av en satsning fra russisk side på å utvikle små og mellomstore bedrifter, vil vi fra norsk side vurdere å utprøve en slik ordning for mikrokreditter i den russiske delen av Barentsregionen, og da gjerne sammen med andre donorer. Ordningen kan målrettes ved for eksempel å prioritere næringstiltak som settes i gang av kvinner.

Får vi endret rammebetingelsene for private investeringer, vil det også bli lettere å få til utbygging av infrastruktur i form av veier og havner. Denne infrastrukturen er svært viktig for videre økonomisk utvikling. Jeg vil i den forbindelse gi honnør til arbeidet med Barents Euro-Arktisk Transportområde. Det første møtet i Styringskomiteen for transportområdet, med deltakelse fra samferdselsmyndighetene i regionen og fra EU-kommisjonen, fant sted i Oslo i desember i fjor. Oppgavene er store når man skal supplere de eksisterende nord-sør transportrutene langs landegrensene, med de øst-vest forbindelsene på tvers av landegrensene som regionen trenger. I grenseområdet lengst i nord er det i samarbeid mellom norske og russiske veimyndigheter etablert en ekstra helårs veiforbindelse mellom Kirkenes og Murmansk. Dette er viktig. Likeledes er det positivt at Norge og Russland har inngått avtale om bygging av ny russisk grensestasjon. Denne grensestasjonen vil bidra til å lette adkomsten mellom våre to land.

Også på miljøområdet står Barentssamarbeidet overfor en rekke viktige oppgaver og utfordringer.

Barentsregionen er rik på energiressurser, på vannkraft, olje og gass. En bedre utnyttelse av av disse ressursene er et viktig tiltak for å bedre miljøet. Derfor har norske myndigheter satset på sterk støtte til energiøkonomisering. Energiøkonomisering både har vært og er et hovedområde i Samarbeidsprogrammet med Sentral- og Øst-Europa. Økonomisering innebærer reduserte utslipp og mindre avhengighet av atomkraft og forurensende tungoljefyrte varmekraftverk. Dette vil bidra til større miljøsikkerhet i regionen.

I atomsikkerhetssamarbeidet er det påkrevet å trekke flere land med i prosjektene. Under Barentsrådets møte i Bodø undertegnet alle medlemslandene og de fleste observatørene en prinsipperklæring om atomsikkerhet. På bakgrunn av dette arbeides det nå aktivt med å komme fram til et multilateralt program for samarbeid på dette svært viktige området. De omfattende oppgavene vi står overfor i atomsikkerhetssamarbeidet, illustrerer på en overbevisende måte at vi lever i et gjensidig avhengighetsforhold, et skjebnefellesskap, og at det er uklokt å lukke øynene for problemene hos naboen.

Et samarbeid om miljøspørsmål må sees i et langtidsperspektiv der tillitsskaping er den viktigste oppgaven i de innledende fasene. Selv om det utvilsomt er langt igjen til vi har løst de mest presserende problemene, kan vi i hvert fall glede oss over at det er i ferd med å skapes en tillit som for få år siden ikke fantes. På bakgrunn at dette vil den norske regjering arbeide for at det i framtida fortsatt satses aktivt på miljøspørsmål i Barentsregionen.

Ser vi på levekår, vil vi finne at utfordringene er mange også her. Blant de viktigste er sikring av velferden og et godt helsevern.

Skal vi sikre stabilitet og sikkerhet i Barentsregionen, må vi arbeide for at alle deler av regionen har et helsevern og et velferdsnivå som sikrer en trygg hverdag for befolkningen. I den senere tid har den gjennomsnittlige levealder gått betydelig ned i de russiske delene av regionen. Samtidig ser vi at en rekke infeksjonssykdommer griper om seg og at urbefolkninger på russisk side sliter med særlige problemer. Innen helsevern for barn er utfordringene mange og store. Sykdommer som tuberkulose, difteri og AIDS kjenner ingen grenser.

Under Barentsrådets møte i Bodø i mars ble det vedtatt et multilateralt program for helsesamarbeid. Programmet søker både å videreføre allerede eksisterende samarbeidsprosjekter og å oppmuntre til nye. Vi ønsker å få til en bredere informasjons-, kunnskaps- og kompetanseutveksling på helsesektoren gjennom besøk og deltakelse i hverandres arbeid. Slik håper vi å kunne bekjempe spredning av infeksjonssykdommer, bedre helsevernet for mor og barn og møte de spesielle behovene man finner hos urbefolkningene. Og ikke minst ønsker vi å bedre kvaliteten på de helsetjenestene som tilbys.

Det siste året har vi sett at de svakest stilte i de russiske delene av regionen har vanskelig for å greie seg. En ytterligere forverring av velferden for utsatte grupper i Nordvest-Russland vil lett kunne få negative virkninger for hele Nordkalotten. Det er derfor godt å se at nabosolidariteten er levende i nord. I alle de nordnorske fylkene har innsamlingsaksjoner for de nødstedte brakt inn betydelige midler som kommer dem som trenger det mest til gode. Fra myndighetshold er det også gjort et betydelig arbeid for å avhjelpe dem som er rammet hardest av den russiske økonomiske krisen. I det videre Barentssamarbeidet er det viktig at vi har sosial og økonomisk utjevning for øyet. Velferd for alle bør fortsette å være et viktig mål.

I bunnen for Barentssamarbeidet ligger ønsket om å bygge et fredlig og stabilt samfunn.

Sterke demokratiske institusjoner, levende samfunnsorganisasjoner og en fri presse er alle viktige ingredienser i samfunnsbygging. De siste åra har det under Barentssamarbeidets paraply vært avholdt en rekke kurs, seminarer og forelesningsrekker som har til hensikt å fremme demokratibygging og rettsikkerhet. Tilbakemeldingene fra denne utdanningsvirksomheten har vært entydig positive. Regjeringen vil derfor fortsette å satse på demokratibygging.

Urfolksdimensjonen i Barentssamarbeidet har vært til stede fra starten av. Svært mange samarbeidsaktiviteter har vært innrettet mot urfolk og deres kultur, levesett og næringsliv. Et samlet syn på urfolksdimensjonen har imidlertid manglet. Den norske regjeringen hilser derfor velkommen det program for urfolk som for tiden er under utarbeidelse og som neste år vil bli lagt frem for Barentsrådet.

I forbindelse med det framtidige Barentssamarbeidet vil jeg også komme innpå samarbeidets oppbygning og struktur.

Barentssamarbeidet har funnet sin form. Det har lette administrative strukturer med desentraliserte avgjørelser, og dette er en styrke. Samvirket mellom det sentrale og det regionale nivå er svært fruktbart og kan stå som eksempel for annet grenseregionalt samarbeid.

Enkelte tilpasninger er allikevel på sin plass. Murmansks guvernør Jevdokimov har tatt til orde for Barentsmøter på regjeringssjefsnivå når sakene som tas opp, har stor viktighet. Dette er et godt forslag som fortjener støtte. Flere møter på parlamentarikernivå ville også være et velkomment skritt mot en intensivering av Barentssamarbeidet. Parlamentarikermøtet som ble avholdt i Alta i april, var et viktig initiativ i så måte.

I tillegg er det viktig at ungdommen sikres et fast forum i Barentsssammenheng. I løpet av året vil det arrangeres en egen ungdomskonferanse. Dette er bra. Slike endringer kan bidra til å høyne Barentssamarbeidets politiske profil og øke dets relevans.

EUs satsning på Barentsregionen gjennom arbeidet med den nordlige dimensjon vinner bifall også hos oss. Barentsregionen ble opprettet som en bro mellom Russland og EU, og slik er det blitt. Også Norge er sterkt interessert i å gjennomføre og finansiere prosjekter i samarbeid med EU og Russland, via støtteprogrammene TACIS og Interreg. Det er gledelig at mulighetene for dette har blitt bedre.

Barentssamarbeidet er et spennende prosjekt regjeringen ønsker å støtte opp om og videreføre også i framtida. For Barentssamarbeidet handler om å tenke framover. Det handler om å tenke nytt.

Det er krevende å nå de ambisiøse målene vi har satt oss. Men kjennskap er oppnådd, tillit er skapt, og kontaktene er nære på mange felt. Mye skjer i Barentsregionen, og mye skal fortsette å skje. På noen felt er vi kommet for kort. Der skal vi arbeide videre.

Jeg ønsker dere alle lykke til videre med konferansen og sier tusen takk for oppmerksomheten.

Lagt inn 14. september 1999 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen