Haugesundkonferansen 8.-10. februar 1999 Seminar om “Etikk og de menneskelige faktorer” Rica Maritim Hotel

Innledning ved utviklings og menneskerettighetsminister Hilde Frafjord Johnson

“Menneskeverd, menneskerettigheter og norsk økonomisk engasjement i utlandet”

Kjære deltakere,

Innledning. Menneskerettigheter og menneskelige faktorer på dagsorden

I vår tids globaliseringsdebatt trenger vi først og fremst å sette mennesket i sentrum. Enkeltmennesket. Og hvert enkelt menneskes verd.

I innledningsordene til “Garman & Worse” (1880) beskriver Alexander Kielland folket på sørvest kysten i Norge på denne måten (og jeg siterer);

“.... ta så en av disse strandboerne, flytt ham langt inn i landet mellom fjellene i den yndigste dal du kan finne; gi ham den beste mat, og de bløteste senger. Han vil ikke røre din mat, ikke sove i sengene; men uten å se seg om, vil han klatre fra fjell til fjell, inntil han langt - langt ute skinner noe blått han kjenner. Da går hans hjerte opp; han stirrer mot den lille blå stripe som glitrer derute, inntil det begynner å glitre blått altsammen...” (sitat slutt)

Denne ‘film-manusaktige’ beskrivelsen fra Alexander Kiellands mesterverk, 150 års- ‘jubilant’ nå i februar, sier oss noe om identitet og tilhørighet. Og om behovet for utsyn.

Som Alexander Kielland (som riktignok var fra min hjemby Stavanger...) har Haugesund og denne delen av landet alltid rommet et vidsyn og utsyn til land i den andre enden av Nordsjøbassenget - og mye lengre enn det. En kystby har fra naturen side alltid en åpning mot utlandet. En kystby er internasjonal i sin natur.

Dette gir grobunn - eller hjemmehavn, er vel et mye bedre uttrykk i denne maritime sammenheng - for kunnskap, forståelse og respekt for andre folks kulturuttrykk. For andre folks væremåte, tradisjoner, tenkesett og verdier. For behovet for kommunikasjon mellom folk og land. Globalisering handler nettopp om alt dette. Verdier, etikk og respekt for menneskerettigheter gjør også det.

Skipsfarten - den maritime næring - er en av de mest internasjonale av alle næringer. Eller den mest globale, for å bruke ett av dagens begreper. Mange av de problemstillinger som møter de norske bedrifter som i dag for første gang investerer i utlandet, er velkjente for de fleste av dere her i salen. De var velkjente selv for “Garman & Worse”!

Uttrykket ‘globalisering av verdensøkonomien’, som i dag er nytt for noen, er derfor gammelt nytt for mange av dere. Skipsfartsnæringen har alltid hatt informasjon, erfaringer og kunnskap på dette feltet som har kommet andre næringer og samfunnssektorer til nytte. Likevel kan det være nytt for mange - eller uvant - å knytte ansvar for menneskerettigheter og etikk eksplisitt til egen økonomisk aktivitet.

Det er derfor svært gledelig at den store Haugesundkonferansen, som den viktigste nasjonale konferanse for den maritime sektor, tar opp nettopp menneskerettigheter og etikk som et eget tema.

Vi her i Norge er blant de første som ser systematisk på forholdet mellom menneskerettigheter og økonomisk engasjement fra myndighetenes side. Men Norge er ikke det eneste landet som gjør dette.

Fra britisk side er det nylig annonsert at næringslivets engasjement i utlandet vil bli sentralt i det som nå kalles ‘den etiske dimensjon’ i deres utenrikspolitikk. Det britiske utenriksdepartement er i ferd med å utarbeide en håndbok med etiske retningslinjer for bedrifter som vil investere i utlandet. Og det etableres et eget kontor for næringslivets sosiale og etiske ansvar i deres utviklingsdepartement.

Jeg var også nylig i Tyskland for å drøfte menneskerettigheter og næringsliv med representanter for den nye regjeringen. Der ønsker de å stille frivillige minstekrav til bedriftsetableringer i utlandet. Disse vil blant annet inkludere arbeidstakeres rettigheter. En del tyske bedrifter bruker allerede den etiske dimensjon aktivt i sine bedriftsstrategier og i sin bedriftspresentasjon.

I USA har fokus lenge vært på økonomiske sanksjoner som våpen i menneskerettighetspolitikken. Der er oppmerksomheten begynt å dreie mer mot aktiv påvirkning gjennom valg av produkter som fremmer en positiv utvikling. Konsumentmakt er en reell innflytelsesfaktor på det amerikanske markedet.

Jeg tror at menneskerettigheter og etiske spørsmål vil bli like sentrale som f.eks. miljø og likestillingsspørsmål har vært de siste 20-30 årene. Og utviklingen skjer raskt, i takt med tempoet i informasjonsflyten generelt.

Gårsdagens argumenter vil framstå som altfor defensive, passive og unnvikende. Det er derfor avgjørende for næringsliv og bedrifter å være i forkant. Innenfor bevisstgjøring. Her ligger utfordringen deres. - Og dette er en positiv utfordring, fordi arbeidet for fremme av menneskerettigheter er en typisk ‘win-win’-situasjon. Det er et arbeid ingen taper på! Tvert imot - ved å være tidlig ute, vinner både næringsliv og enkeltmennesker som er berørt.

Regjeringens menneskerettighetsarbeid

Min rolle - som den første menneskerettighetsminister - er å styrke menneskerettighetsarbeidet, koordinere innsatsen og være en pådriver for dette arbeidsfeltet i Regjeringen, nasjonalt og internasjonalt.

Mitt eget og Regjeringens engasjement for menneskerettigheter bygger på et grunnleggende menneskesyn - at hvert enkelt menneske har samme egenverdi -menneskeverd. Det fundamentale er erkjennelsen av at hvert enkelt menneske i denne verden har samme rett til liv, sikkerhet, frihet fra tortur, trosfrihet, ytringsfrihet, grunnleggende helsetjenester, til utdanning, arbeid og et minimum av sosial velferd, for å nevne noen av de universelle menneskerettighetene.

Det formelle ansvaret for å garantere disse rettighetene ligger hos de enkelte lands myndigheter. Men vi har alle, hver enkelt av oss, individuelt og i fellesskap, et moralsk ansvar for å gjøre det vi kan for å bidra til at menneskerettighetene ikke krenkes. Prinsippene i FNs Verdenserklæring om menneskerettighetene, som fylte 50 år i desember, er universelle. De gjelder for alle mennesker, uavhengig av rase, religion, kjønn eller etnisk tilhørighet. Disse internasjonalt anerkjente prinsippene er alle land forpliktet til å etterleve. Det er derfor ikke snakk om ‘norske’ eller ‘vestlige’ idéer som vi forsøker å presse på andre.

I diskusjonen om menneskerettigheter og norsk økonomisk engasjement i utlandet er det viktig å understreke nettopp dette. Når vi i Norge f.eks. ikke vil akseptere underleverandører som har utstrakt bruk av barnearbeidere - så er ikke denne idéen basert på ‘et norsk tenkesett’ - men på et universelt fundament og på internasjonalt vedtatte prinsipper og konvensjoner. Vårt legitime og moralske grunnlag for kritikk er derfor videre og dypere enn som så. Merk dere det i deres kontakt med andre lands næringsliv og andre lands myndigheter.

Det har dessuten sin egenverdi å fremme menneskerettigheter. Vi gjør det for vår egen anstendighets skyld. For respekten for menneskeverdet.

Noen ord om Regjeringens menneskerettighetsengasjement:

1. En stor oppgave denne regjering har gitt seg selv, som den første, er å utarbeide en samlet plan for våre mål på menneskerettighetsområdet. Denne Handlingsplanen skal legges frem for Stortinget i løpet av vårsesjonen. Vi vil gå detaljert inn på utfordringer i Norge og internasjonalt, gjennom en grundig redegjørelse for konkrete planer og tiltak.

Når det gjelder forholdene i Norge har alle mine kolleger i Regjeringen gjennomgått - og fortsetter å gjøre dette - hva som kan gjøres bedre innenfor deres ansvarsområder. Viktige felt som planen skal ta opp er blant annet bruken av varetektsfengsling, tvang i psykisk helsevern og arbeidet mot rasisme og diskriminering.

I arbeidet med Handlingsplanen - som ellers i vårt menneskerettighetsengasjement - har vi lagt vekt på å trekke inn flest mulig frivillige organisasjoner, fagbevegelse og akademiske miljøer, samt representanter for næringslivets organisasjoner. Og vi har derfor fått på bordet et stort tilfang av gode idéer og forslag - og konstruktiv kritikk.

Vi setter med andre ord søkelyset på oss selv. Vi tar selvkritikk. Det å feie grundig for egen dør er en forutsetning for å kunne løfte pekefinger eller framheve konvensjonsforpliktelser overfor andre land. Dette bør gjelde alle aktører.

Handlingsplanen skal selvsagt også ta for seg internasjonale forhold. Den vil drøfte hvilke typer tiltak som er mest egnet til å fremme menneskerettigheter i gitte situasjoner, og våre erfaringer så langt. - Under hvilke betingelser er det fruktbart å gå inn i en dialog med en regjering som bryter menneskerettighetene? Vil høylytt, offentlig kritikk tjene saken? Hva kan gjøres i multilaterale organisasjoner? Slike spørsmål vil Handlingsplanen drøfte.

2. Mens Handlingsplanen skal gi den framtidige retningen, ble den første Årsrapporten om norsk innsats for menneskerettigheter presentert nå i desember. Dette var Regjeringens hovedmarkering av 50-årsjubileet for FNs Verdenserklæring. For første gang ble det laget et ‘oversiktsverktøy’ over Regjeringens engasjement for menneskerettighetene, hjemme og ute, i 1998. Gjennom de kommende, årlige rapporter vil vårt eget arbeid kunne overvåkes og forbedres. Jeg har med noen eksemplarer av denne rapporten her i dag og flere, på norsk eller engelsk, kan bestilles (gratis) fra Utenriksdepartementet.

3. Regjeringen har gjort arbeidet for menneskerettighetene til en sentral del av utenrikspolitikken - og utviklingspolitikken. Vi tar opp grove brudd på menneskerettighetene med andre lands regjeringer ved enhver anledning. Vi framfører kritikk i FN og i andre multilaterale fora. Vi deltar i internasjonalt samarbeid for å bedre forholdene, og vi gir betydelig støtte til nasjonale og internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner. Bare for å nevne noe.

Menneskerettighetsarbeidet har også en betydelig plass både innenfor vår bilaterale og multilaterale bistand. Bistandsbudsjettets formål er å bidra til å oppfylle økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, som retten til mat, utdanning og helse. I tillegg gir vi støtte til oppbygging av demokratiske institusjoner, frivillige organisasjoner i det sivile samfunn og støtte til valgprosesser. Dette er former for konstruktiv påvirkning som vi tror har stor effekt på lengre sikt.

Jeg har spesielt - ikke minst i internasjonal sammenheng - arbeidet for at Norge skal gå i bresjen for det jeg vil kalle en helhetlig menneskerettighetspolitikk: En politikk og et perspektiv som sier klart at de sosiale, økonomiske og kulturelle rettighetene er like viktige som de sivile og politiske. Og at disse rettighetene er gjensidig avhengig av hverandre for å kunne oppfylles. For meg er det å arbeide for menneskerettigheter og utvikling to sider ved samme sak.

For kort tid siden møtte jeg Verdensbankens leder, James Wolfensohn, til en samtale hvor vi nettopp drøftet hvordan menneskerettigheter kan inkluderes mer effektivt og eksplisitt i bankens virksomhet. Det skjer i dag en markant dreining i Verdensbanken i retning av økt fokus på ‘menneskelige faktorer’ - dét er det verdt å merke seg. Og det er en internasjonal trend.

4. Jeg vil kort nevne noen eksempler på det norske utenriks- og utviklingspolitiske samarbeidet om menneskerettigheter.

Kina er et viktig marked og kan bli et nytt rekrutteringsland for sjøfolk. Vi har en aktiv menneskerettighetsdialog med Kina som inkluderer kritikk og påtale, og tiltak som rettssikkerhet og styrking av rettsvesenet, undervisning i demokrati og menneskerettigheter på universitetsnivå, støtte til lokaldemokrati og støtte til bevaring av tibetansk kultur.

Vi har invitert Vietnam til å bli med i en menneskerettighetsdialog etter mønster av den vi har med Kina. Den vil i første omgang ta opp styrking av rettsstaten og rettslige institusjoner. I Indonesia støtter vi menneskerettighetsorganisasjoner og uavhengige medier og vi er i starten av et trepartssamarbeid som inkluderer FNs høykommissær for menneskerettigheter. På Cuba har vi holdt et seminar om pressefrihet og det planlegges et nytt seminar i Norge. Det er ikke mange andre land Cuba er villig til å drøfte slike spørsmål med.

Eksemplene viser at i vårt internasjonale menneskerettighetsarbeid dreier det seg alltid om en kombinasjon av virkemidler. Noen metoder har karakter av å være incentiver og støtte - altså ‘gulrot’-virkemidler. Andre metoder er klare markeringer gjennom framføring av kritikk, som kan kalles ‘pisk’-virkemidler. Økonomiske sanksjoner og andre straffetiltak er blant de sterkeste ’pisk’-tiltak. I våre strategier er oppgaven å finne denne type kombinasjon av tydelig kritikk og fruktbar dialog som best fremmer menneskerettighetene i landet.

FN er det viktigste forum til å ta opp brudd på menneskerettighetene internasjonalt. Siden nyttår er Norge også medlem av FNs menneskerettighetskommisjon for en treårsperiode. Den muligheten vil vi aktivt benytte.

Menneskerettighetshensyn og norsk næringsliv

Så langt om Regjeringens arbeid med menneskerettigheter. Menneskerettighetshensyn gir en rekke utfordringer også for norsk næringsliv. Jeg vil ta utgangspunkt i tre sentrale, internasjonale utviklingstrekk som påvirker dagens næringsliv:

a) For det første; globalisering av verdensøkonomien og norsk næringslivs økende kontakt med land man tidligere hadde liten kontakt med, har utvidet den geografiske og dermed også den politiske agendaen. I dag har vi informasjon om nær sagt alle lands etterlevelse av grunnleggende menneskerettigheter ved hjelp av noen tastetrykk på datamaskinen.

b) Det er generelt sett større oppmerksomhet om menneskerettighetsspørsmål. I Norge og internasjonalt. Tidligere forsøkte regjeringer, som ble utsatt for kritikk, å vise til at behandling av egne borgere var såkalt “indre anliggender”, som utenforstående ikke hadde noe med. Dette er vanskeligere i dag - for ikke å si umulig. Det er en økende erkjennelse internasjonalt for det faktum at menneskerettighetene er universelle og at alle har faktisk et ansvar for å påtale brudd. Til og med i landene selv.

c) Et tredje moment er den internasjonale trenden i retning av økt bevissthet i bedriftene selv om etiske problemstillinger. Bedrifter selger ikke bare på produktenes egenskaper - men på sitt generelle ‘image’, for å si det på godt norsk. Mange bruker store summer på å markere seg som miljøvennlige, etisk bevisste, opptatt av arbeidstakernes helse og velferd og som støttespillere for kultur. Det er slett ikke comme il faut å framstå som en bedrift som bruker barnearbeidere eller samarbeider med en regjering som begår andre store, grove brudd på menneskerettighetene.

Forrige helg, under World Economic Forum i Davos, holdt FNs generalsekretær Kofi Annan en tale hvor han appellerte til næringslivet om samarbeid om såkalte ‘core values’ - menneskerettigheter, arbeidsstandarder og miljø. - Og hvorfor nettopp disse tre områder, spurte Generalsekretæren til salen med over 2.000 ledere fra internasjonalt næringsliv og det politiske liv, - jo, fordi dette er områder hvor nettopp forretningslivet “can make a real difference”. “You can use these universal values as the cement binding together your global corporations, since they are values people all over the world will recognize as their own”. “We have to choose between a global market driven only by calculations of short-term profit, and the one which has a human face”.

- A human face, som Kofi Annan uttrykte det, merk dere disse ordene. Norsk næringsliv må i dag orientere seg i denne virkeligheten. De må være seg mye mer bevisst hvor de velger å investere og hvordan det skjer. I begge tilfeller bør menneskerettighetsvurderinger veie tungt. Et relatert spørsmål, som er noe ‘enklere’, er hvordan bedriftene selv forholder seg til internasjonale konvensjoner og standarder i sin egen virksomhet, for eksempel når det gjelder faglige rettigheter, barnearbeid eller helse-, miljø- og sikkerhetsforhold for ansatte.

1. Norsk næringslivs forhold til menneskerettighetssituasjonen i et land

Til det første punkt; hvor er det riktig å investere eller drive handel og hvordan påvirker økonomiske forbindelser menneskerettighetssituasjonen i et land:

Et av de mest medie-debatterte spørsmål er om det er riktig å handle med land der myndighetene begår grove brudd på menneskerettighetene. Dette har særlig kommet opp i sammenheng med land som f.eks. Iran, Indonesia, Burma, Nigeria og Kina. Nå er situasjonen endret i flere av disse landene. Heldigvis.

Et norsk selskap bør derfor vurdere svært nøye hvordan menneskerettighets-situasjonen er i landet, før man tar beslutninger om økonomiske forbindelser. Dette gjelder i enda sterkere grad ved investeringer, som kan ha et mer langsiktig perspektiv enn handel. Når man investerer i et land, er man avhengig av et nært og godt forhold til myndighetene. Det er viktig å vurdere om det er mulig å drive forretninger på en etisk forsvarlig måte under de rådende forhold. Hvis regimet er ansvarlig for vedvarende og svært grove krenkelser av menneskerettighetene, bør et norsk selskap være varsom og tilbakeholden med å investere store summer i dette landet. Dette er tilfellet for Burma, som er et eksempel jeg kommer tilbake til.

Og jeg vil gjerne her legge til at både Utenriksdepartementet og kunnskapbasen i frivillige organisasjoner og akademiske miljøer er verdt å trekke på for norske bedrifter som trenger mer informasjon som grunnlag for vurdering av menneskerettighetssituasjonen i et land.

Det er når beslutninger om investeringer skal tas, at avveiningene best kan og må gjøres. Når fabrikken står der ( - med skip er det kanskje litt annerledes - ) er disse vurderingene enda vanskeligere. Mange selskaper har opplevd at den politiske situasjonen har endret seg til det verre. Og det er som regel ikke enkelt å trekke seg ut av et prosjekt, av hensyn til ansatte, forretningspartnere, råvareleveranser, markedsandeler, osv.

Jeg tror også vi må se i øynene at brudd på grunnleggende menneskerettigheter forekommer i svært mange land vi har politiske og økonomiske forbindelser med. Spørsmålet for oss, for norske myndigheter, norsk næringsliv og frivillige organisasjoner, bør være: Hvordan kan vi best påvirke andre land og bidra til større respekt for menneskerettighetene i disse landene?

Av og til vil det eneste etisk, riktige svaret være; ved å bryte eller sterkt begrense de økonomiske forbindelser, for å vise vår avsky for regimet. Og søke å vise vår respekt for menneskeverdet. Dette bør skje gjennom internasjonale sanksjoner - som Norge har tatt til orde for flere ganger. Ensidige sanksjoner bør imidlertid være et virkemiddel en er ytterst varsom med.

Disse vurderingene er på ingen måte enkle. Økonomiske sanksjoner kan også ramme uskyldige ansatte, deres familier eller fattige grupper i befolkningen hardt. Ved, tross alt, å ha kontakt med et land, er det mulighet for å påvirke, både direkte og indirekte. Disse forholdene må veies mot hverandre. Derfor er det også nå en debatt i FN om utvikling av ”smarter sanctions”, som i minst mulig grad skal ramme uskyldige.

Denne form for positiv påvirkning forutsetter imidlertid en aktiv holdning hos bedriftene selv - og dette er et poeng for meg. Å holde orden i eget hus er bare første skritt. Hvilke holdninger viser bedriftsrepresentanter i kontakt med myndigheter? Gir en inntrykk av at myndighetenes brudd på menneskerettighetene er akseptabelt? Later en som om en ikke vet noen ting om disse forholdene? Eller gir en uttrykk for motforestillinger? Aksepterer en diskriminerende påbud fra myndighetenes side, som å la være å ansette eller gjøre forretninger med visse befolkningsgrupper eller minoriteter? Reagerer en hvis ens egne ansatte blir arrestert for politisk eller faglig organisasjonsvirksomhet?

Dere vil kanskje svare at dere er avhengige av myndighetenes velvilje for å drive forretninger. Men myndighetene er på sin side avhengig av dere - av utenlandske investeringer, ressurser, kapital og handel for å skape økonomisk utvikling. En kan med andre ord bidra til å holde illegitime regimer ved makten. Norsk næringsliv skal derfor ikke undervurdere ens egne påvirkningsmuligheter.

Bedrifter kan også gjøre en del for å styrke menneskerettighetene på stedet ved å sørge for undervisning av ansatte og deres familier, gi tilbud om helsetjenester og bedre de sosiale forhold i lokalmiljøet - og styrke andre rettigheter. Kanskje finnes det lokale organisasjoner som kan være gode påvirkningskanaler til myndighetene. For eksempel har arbeidsgiverorganisasjonen i Tyrkia gjort seg til talsmann for større respekt for menneskerettigheter i dette landet. Slike organisasjoner kan være viktige å bruke i deres forbindelser i utlandet. - Men om det ikke er mulig å drive næringsvirksomhet på en etisk forsvarlig måte, er det kanskje nødvendig å se seg om etter andre lokaliseringsmuligheter eller andre partnere?

For i enkelte tilfeller er det ikke mulig å tenke seg at norske bedrifter skal kunne ha noen positiv innflytelse på myndighetene. Burma er et slikt tilfelle. Heller ikke Regjeringen har kommet noen vei i forhold til dette undertrykkende regimet. Derfor har Regjeringen gått til det skritt å oppfordre norske bedrifter til å la være å handle med landet. Næringslivets organisasjoner og bedriftene har reagert positivt på denne oppfordringen, og flere har sagt at de stanser import fra Burma. Jeg er glad for denne responsen. Nylig har vi trappet opp ved å oppfordre norske borgere til å la være å reise dit. Vi har også oppfordret reiselivsbransjen til ikke å selge turistreiser til Burma og dette skjer parallelt med EU-landenes egne retningslinjer. Ja, vi har fra norsk side faktisk gått lengre enn EU her. Jeg håper nå at reiselivsnæringen følger opp dette like godt som handelsnæringen har gjort.

2. Bedriftenes ansvar for egen virksomhet

En annen side ved forholdet mellom menneskerettigheter og næringsliv gjelder bedriftenes ansvar for egen virksomhet:

Dagens bevisste kunder og forbrukere, i vår tids informasjonssamfunn, forventer at varen de kjøper er produsert under tilfredsstillende arbeidsforhold. Norske myndigheter forventer også at norske bedrifter tar med seg sine normer og verdier ut og gjør dem gjeldende for sin egen virksomhet, uansett hvor den måtte befinne seg.

Det er viktig i denne sammenheng å minne om at faglige rettigheter er blant de grunnleggende, universelle menneskerettigheter, nedfelt i Verdenserklæringen: Frihet fra slaveri, organisasjonsfrihet, forsamlings- og ytringsfrihet, rett til arbeid og til fritt valg av arbeid. Erklæringen går faktisk detaljert inn på rettigheter knyttet til arbeidsforhold, lønn og fritid. Retten til å danne og slutte seg til fagforeninger er uttrykkelig nedfelt. Regjeringen arbeider aktivt for å styrke disse faglige rettighetene, både innen Den internasjonale arbeidsorganisasjonen, ILO, og Norge har vært blant pådriverne for å få spørsmålene på dagsorden også i Verdens handelsorganisasjon, WTO. Også her har skipsfarten med sin bruk av arbeidskraft fra mange fattige land et svært viktig ansvar.

Enhver bedrift er avhengig av å tjene penger, men regnestykket er ikke så ‘enkelt’ som man før kanskje oppfattet det. Mange bedriftsledere snakker nå om en såkalt triple bottom line, der både miljøregnskap og sosialt ansvar - de menneskelige faktorer - inngår på linje med økonomiske resultater. Det er med andre ord viktig ikke bare å følge formelle lover - men også andre etiske, overordnede prinsipper for forretningsvirksomheten. Dette er en meget positiv utvikling!

Og ansvaret for en produksjonsprosess stopper ikke, og begynner ikke, ved fabrikksporten. Eller når skipet går fra havn. Underleverandører og kunder er en del av kjeden. Hva slags arbeidsforhold er det hos leverandøren? Hvorfor er hans eller hennes produkt så billig? Har de kalkulert inn miljøverntiltak og trygge arbeidsforhold i regnskapet? Og hvis ikke, hvilket ansvar har vi for dette?

Et aktuelt eksempel viser denne problemstillingen helt klart. En fersk rapport fra Det norske Veritas forteller om miljøfarlig forurensning og uforsvarlige arbeidsforhold ved opphugging av skip i en del utviklingsland - bl.a. i Asia. Det meldes om 100 arbeidsulykker daglig og fire-fem dødsulykker per måned. Dette er ikke bare et internt problem for disse landene. Det er uakseptabelt og en skamplett på hele næringen. Bygging, drift og opphugging av skip er deler av samme ‘syklus’. Her har skipsfartsnæringen et moralsk ansvar for alle stadier i næringen. Et norsk rederi kan ikke løpe fra ansvaret ved å selge skipet og late som man ikke vet hva som skjer med det videre. Jeg er klar over at dette er et internasjonalt problem - men det fritar oss ikke for eget ansvar.

Fra Regjeringens side vil vi følge opp denne aktuelle saken innenfor FNs internasjonale maritime organisasjonen, IMO og i OECD. Vårt mål er å få utviklet et bedre internasjonalt regelverk. Dette vil imidlertid ta tid og næringen bør selv ta dette opp i sine internasjonale organisasjoner. Jeg har registrert at Norges Rederiforbund nå sier at de tar imot denne utfordringen og selv vil forfølge saken. Det er bra.

Det enkelte rederi må forsikre seg om at deres egne skip blir skrotet på en forsvarlig måte. Jeg synes også dette er en sak vi kan vurdere å ta opp i Det konsultative organ for menneskerettigheter og norsk økonomisk engasjement i utlandet, KOMpakt, som jeg kommer tilbake til.

Dette aktuelle, og en rekke andre, etiske spørsmål blir dere i økende grad konfrontert med. Og mitt svar er helt klart: Dere har et ansvar, et etisk ansvar, som produsent, leverandør, som leder, kunde og kjøper, som samarbeidspartner - og som medmenneske. Dette ansvaret er mer grunnfestet enn spørsmål knyttet til ‘image’, risikovurderinger, markedsandeler og konkurranse. Etikkens egenverdi må komme til uttrykk! Etisk ansvar handler i bunnen ikke om et ytre ‘omdømme’ - men om respekt for menneskeverdet. Og menneskeverd er medfødt!

Store deler av norsk næringsliv er opptatt av disse spørsmålene. Og her har NHO gjort mye konstruktivt arbeid. NHO har blant annet laget en sjekkliste for bedrifter som vil satse internasjonalt, utformet i samarbeid med den norske avdelingen av Amnesty International. Dette er også et godt eksempel på at frivillige organisasjoner har mye kunnskap å bidra med, og at samarbeidet mellom menneskerettighetsorganisasjoner og næringslivet er gjensidig nyttig.

LO på sin side har lenge vært engasjert i spørsmål om faglige rettigheter, på internasjonalt plan, og samarbeider med fagbevegelser i mange land om f.eks. opplæring av tillitsvalgte og annen støtte til fagforeninger.

Jeg vil derfor utfordre hver enkelt bedrift og arbeidsplass her i den maritime næringen til å tenke gjennom hvilke etiske prinsipper dere følger - og vil følge - og hvordan disse kan operasjonaliseres. For et selskap med utenlandske datterselskaper og samarbeidspartnere er det kanskje ikke sikkert at alle tenker likt omkring helse, miljø, sikkerhet, arbeidsforhold, lønnsforhold og andre rettigheter. Selve arbeidet med etiske retningslinjer er derfor i seg selv bevisstgjørende og ansvarliggjørende. - Kanskje kunnet det lages en egen sjekkliste for den maritime næringen?

Opplæring av ansatte i Norge og i utlandet bør være en naturlig del av økt satsing på menneskerettigheter.

Flere og flere multinasjonale selskaper er opptatt av disse ‘menneskelige faktorene’. En del prinsipper er i ferd med å konkretiseres. Det er nå utviklet en ordning for kvalitetskontroll, en ny internasjonal standard for etisk produksjon. Mange av dere kjenner sikkert til dette, som er kjent som ‘SA 8000’, der SA står for ‘Social Accountability’. ‘SA 8000’ setter grunnleggende standarder for helse og sikkerhet, bruk av barnearbeid, tvangsarbeid, fagorganisasjoners rettigheter, lønnsbetingelser og arbeidstid. Disse standardene bygger på sentrale menneskerettighetskonvensjoner. Selskaper kan altså få en uavhengig instans til å sertifisere at de respekterer grunnleggende menneskerettigheter.

Flere og flere vestlige selskaper krever nå denne sertifiseringen av sine underleverandører, for å sikre en etisk forsvarlig produksjon i alle ledd. Jeg tror dette er en riktig vei å gå. Dere som er partnere for bedrifter i utviklingsland, bør vurdere hvordan dere kan bidra til bedre arbeidsforholdene på denne måten. Og for bedrifter som er eid av norske interesser, synes jeg denne sertifiseringen bør bli en selvfølge.

Samarbeidet myndigheter - næringsliv

Regjeringen ønsker å bidra til bevisstgjøring og kunnskap om alle disse spørsmålene, og arbeide nært sammen med næringslivet for å styrke respekten for menneske-rettigheter. Dessuten har jeg erfaring fra at de frivillige organisasjonene har mye å bidra med her. - Bruk deres kompetanse!

a) Som et forum for dette samarbeidet har Regjeringen oppnevnt ‘Det konsultative organ for menneskerettigheter og norsk økonomisk engasjement i utlandet’, forkortet til KOMpakt. Både representanter for næringslivet, menneskerettighetsorganisasjoner, fagbevegelse og departementene er med. Dessuten er fagmiljøene trukket aktivt inn. Etableringen av KOMpakt var et ønske også fra næringslivet selv.

KOMpakt er et mye mer omfattende prosjekt enn det som tidligere har foregått på dette området. KOMpakts rolle er å øke bevisstheten for menneskerettigheter og bidra til utvikling av tenkning og handling i skjæringsfeltet mellom Norges internasjonale økonomiske engasjement og menneskerettighetene. Hensikten er ikke å oppnå enighet i absolutt alle spørsmål om strategier og virkemidler - men å skaffe økt innsikt og bredest mulig forståelse for hvordan ulike menneskerettighetsspørsmål og

- valg kan og bør håndteres. Vårt mål er at bedriftene gjennom KOMpakt skal få et mer menneskerettighetsorientert og robust grunnlag for sine internasjonaliserings-strategier og konkrete investeringer.

Blant de aktuelle spørsmål som er drøftet i KOMpakt-regi, er boikott som virkemiddel i menneskerettighetspolitikken, en rekke ulike landsituasjoner, og om hvilke muligheter som finnes for upartisk kontroll av produksjonsforholdene. Et annet spørsmål, er om det er ønskelig - og i tilfelle mulig - å komme frem til noen retningslinjer for investeringer i utlandet som alle parter kan være enige om.

b) Påvirkning av et lands myndigheter på menneskerettighetsfeltet forutsetter som oftest investeringer og langsiktig nærvær. Regjeringen har i ett år arbeidet med en ny strategi for næringsutvikling i Sør, og neste mandag skal jeg presentere strategien på et seminar i regi av Norges Eksportråd i Oslo. Jeg vil ikke foregripe denne lanseringen nå - men nevne her at ett hovedmål for strategien er å stimulere langsiktige investeringer i utviklingslandene. Dette har en klar relevans for det vi diskuterer her i dag. - Hvorfor? Jo, fordi i et menneskerettighetsperspektiv gir norske investeringer og etableringer mye større muligheter til påvirkning enn hva for eksempel leveranser gir. En investering krever et bredt og langsiktig engasjement fra en norsk bedrift. Bedriften vil kunne få anledning til dialog om menneskerettigheter og etikk både på forretningsplan og myndighetsplan. Og det er her påvirknings-mulighetene ligger.

Den nye strategien for næringsutvikling i Sør vil derfor bidra til at verdisyn og menneskerettighetsaspekter klarere nedfelles i praktisk arbeid også på bedriftsnivå.

Ett konkret eksempel på nye ordninger som skal fremme investeringer er NORFUND, som vi ser på som en spydspiss i dette arbeidet.

Avslutning

Avslutningsvis; jeg har i dette innlegget fokusert på følgende syv hovedmomenter:

1. Vi på myndighetssiden og dere i næringslivet har et ansvar for enkeltmennesket, og hennes eller hans levekår. Det høres opplagt ut - men det er viktig punkt å minne om. Dette ansvaret kan vi ikke skyve fra oss. Menneskerettighetene er universelle. Menneskerettighetene krever at noen bryr seg. Vi har derfor alle et ansvar. Bedriftene må ta dette ansvaret.
2. Menneskerettigheter er nå en gjennomgripende komponent i utenriks- og utviklingspolitikken. Norge har i dag en egen menneskerettighetspolitikk. Menneskerettighetshensynet er integrert i all vår kontakt med andre land, det kan være kritikk av bruk av dødsstraff i USA, støtte til fagforeninger i afrikanske land, eller kritikk mot brudd på ytringsfriheten i Tyrkia. - For å nevne tre, tilfeldige eksempler.
3. Jeg er sikker på at forventningene og kravene til næringslivet på dette feltet bare vil øke. Det skjer en bevisstgjøring i samfunnslivet, og denne prosessen er global. Dagens fokus på etikk, menneskelige faktorer og verdispørsmål er ikke et forbigående ‘blaff’. Dette skipet lar seg ikke så lett snu.
4. Det handler heller ikke bare om å forme ‘en etisk profil’ - en ‘fasade’ - i markeds-sammenheng. Det handler om å etablere en grunnfestet etisk tenkning i bedriftenes strategiske valg. Mange bedrifter vil bevisst arbeide for å bli mer etisk ansvarlige og de vil vinne på dette. Forholdet mellom menneskerettigheter og næringsliv er i bunn og grunn en ‘win-win’-situasjon. En positiv utfordring. Grip den!
5. Fra Regjeringens side ønsker vi å gi råd og informasjon, og ha et nært samarbeid med næringslivet om hvor langt det etiske ansvaret strekker seg i konkrete situasjoner. ‘KOMpakt’ er ett forum for slik kontakt, men vi er også åpne for andre former, og for møter med enkeltbedrifter.
6. Jeg oppfordrer dere alle til å ta denne etiske utfordringen, i deres egen næring, i deres egen bedrift, organisasjon, på deres egen arbeidsplass. Vær med og sette verdispørsmål, menneskerettigheter og mennesket på dagsorden i alle deler av den maritime sektor. Og husk - også på menneskerettighetsfeltet er det kun handling som teller.
7. Og sist – men ikke minst handler dette i bunn og grunn om engasjement - om å bry seg. Som Haugesunds egen dikter Kolbein Falkeid uttrykker det i et av sine dikt - og som gruppa ‘Vamp’ har tonesatt; “... Jeg tror på hjertene som skriker / sitt lysrop ut og tenner verden...”.

Takk for meg.

Lagt inn 12. februar 1999 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen