Utenriksminister Knut Vollebæk

Norges OSSE-formannskap - en foreløpig oppsummering

Oslo Militære Samfund, 4. oktober 1999.

Deres Majestet!

Innledning

Det er i høst ti år siden Berlin-muren falt.

Jeg hadde akkurat tiltrådt som statssekretær i Utenriksdepartementet. Den 9. og 10. november befant jeg meg i NATO-hovedkvarteret i Brussel.

Om morgenen den 10. november hadde jeg et møte med NATOs generalsekretær Manfred Wørner. Det er et møte jeg aldri skal glemme. Den gangen våget vi nesten ikke å håpe på det vi har opplevd i løpet av disse ti årene.

Konferansen for sikkerhet og samarbeid i Europa (KSSE) og senere OSSE har stått sentralt i den utviklingen vi har sett i løpet av disse årene. Respekten for demokrati, pluralisme og menneskerettigheter er blitt gjenreist i mange av de tidligere kommuniststatene.

Samtidig har vi sett en rekke forsøk på å bygge nye murer mellom mennesker i vår egen verdensdel. Nye konflikter har rykket oss brutalt inn på livet. Svært få trodde dét skulle skje da Muren falt.

Jeg er nettopp kommet tilbake fra en rundtur i Sentral-Asia. Senere denne uken vil jeg på nytt besøke Kosovo.

Utviklingen i disse områdene vil naturlig nok stå sentralt når jeg i kveld oppsummerer noen hovedinntrykk etter 10 måneder som OSSE-formann.

OSSE har gjennomgått sin mest dramatiske og utfordrende periode under Kosovo-konflikten. Organisasjonen arbeider nå med å få utformet en sikkerhetspakt for Europa. Det gjør det enda viktigere for OSSE å se næmere på organisasjonens arbeid.

Har prioriteringene våre vært riktige? Burde vi gjort ting annerledes? Kan vi sette OSSE i bedre stand til å forebygge nye konflikter i fremtiden?

Jeg vil i kveld forsøke å besvare disse spørsmålene, vel vitende om at analysene og kritikken av det norske formannskapet vil komme senere.

Selv om det er for tidlig å trekke bastante konklusjoner, tror jeg vi kan peke på noen viktige erfaringer og utviklingstrekk, ikke minst i lys av Kosovo.

Norske prioriteringer

Det norske formannskapets prioriteringer for OSSEs innsats har hele tiden vært klare:

i) Vi har for det første holdt fast ved det som er OSSEs kjernefunksjoner, nemlig arbeidet for menneskerettigheter, rettsstatsprinsipper og demokratiske spilleregler. Det er denne såkalte ”menneskelige dimensjonen” ved internasjonal sikkerhet som er OSSEs viktigste bidrag til langsiktig konfliktforebygging.

Det siste tiårets paradoks er at militære konflikter i Europa igjen har vist oss betydningen av de ikke-militære sidene ved folks sikkerhet.

I Kosovo er vi nå i ferd med å lære opp politi og offentlige tjenestemenn, vi overvåker menneskerettighetene, utvikler frie media, interesse-organisasjoner og politiske partier, og vi skal på litt lengre sikt forberede og avvikle valg. Vi har også brukt mye tid og krefter på å utvikle demokratiske institusjoner i bl.a. NATOs og EUs søkerland.

I arbeidet med den menneskelige dimensjon har vi også lagt vekt på sammenhengen mellom kultur, religiøs dialog og konfliktforebygging. Hvis vi ikke kan få representanter for ulike etniske grupper til å spille på samme fotballag, hvilket håp har vi da for at de vil samarbeide om politiske løsninger? Hvis ikke religiøse ledere kan enes om et fredsbudskap, hvilke muligheter vil da fredskonferanser ha?

Men hvis vi for eksempel kan få serbere og bosniakker til å trekke i den samme fotballtrøya, og hvis vi kan få ortodokse prester og muslimske imamer til å snakke sammen, så vet vi at signaleffekten for folk flest vil være svært stor. Dette er et politisk språk alle forstår.

Kultur og religion er blitt symbolet på krig og konflikt mange steder. Det er ikke nytt. Utgangspunktet for kultur og religion er imidlertid det motsatte av konflikt. Derfor er begge viktige virkemidler i konfliktforebyggende arbeid. Som formannskap har vi tatt flere initiativ for å øke bevisstheten om dette i organisasjonen sentralt og i sendelagene i OSSEs medlemsland.

ii) Den andre hovedprioriteringen for det norske formannskapet har vært arbeidet for å styrke sikkerheten og stabiliteten i hele OSSE-området.

Selv om Balkan og Kosovo har stått i fokus, mener jeg at vi også har gjort en betydelig innsats i andre aktuelle og potensielle konfliktområder, ikke minst i Kaukasus og Sentral-Asia. Dette er en svært viktig satsing i to regioner hvor varsellampene lyser.

I løpet av formannskapet vårt har alle landene i de to regionene fått OSSE-kontorer. Under besøket mitt i Kaukasus undertegnet jeg en avtale om opprettelse av et sendelag i Jerevan, hovedstaden i Armenia. I Baku ga Aserbajdsjan sin tilslutning til opprettelse av et sendelag til landet. Dette gir oss et nærvær på bakken i en region med en rekke uløste konflikter.

Vi har med dette satt søkelyset på Kaukasus og Sentral-Asia i løpet av formannskapsperioden vår.

Dette er imidlertid ikke nok. Hvordan genererer vi politisk vilje og økonomiske ressurser til å forebygge at nye konflikter bryter ut? Hvordan bygger vi i dag konsensus om et styrket preventivt diplomati i Nagorno-Karabakh, når Kosovo og Bosnia legger beslag på så store ressurser?

Dette er OSSEs daglige dilemma. Organisasjonen har en viktig, men også svært utakknemlig oppgave. Preventivt diplomati dekkes ikke av CNN. En ikke-konflikt er en ikke-sak, for å sette det på spissen.

Det er lett å telle nederlagene i internasjonal krisehåndtering. Ingen fører regnskap med suksesshistoriene.

Dersom OSSE skal lykkes i å hindre nye konflikter i Kaukasus og Sentral-Asia, må organisasjonen i større grad ha en regional tilnærming til konflikthåndtering.

Vi må rette oppmerksomheten mot hele Balkan, ikke bare Kosovo. Vi må se på hele Kaukasus, ikke bare Nagorno-Karabakh. Dette er utfordringen vår.

For tre år siden sluttet den tragiske krigen i Tsjetsjenia. Nå finner nye kamphandlinger og terroraksjoner sted. Avslutningen av krigen medførte ikke en virkelig fred. Det ble skapt ny grobunn for økonomiske og sosiale problemer, for religiøs fundamentalisme og terrorisme.

Dette har ført til en ulykkelig situasjon for befolkningen og har hatt en destabiliserende effekt i Nord-Kaukasus. De pågående kamphandlingene gjør den humanitære situasjonen enda vanskeligere. Maktanvendelsen kan få negative følger i hele regionen.

OSSE har en støttegruppe til Tsjetsjenia, som p.g.a. sikkerhetssituasjonen har måttet oppholde seg i Moskva de siste månedene. Gruppen gir oss likevel muligheter for å bidra til en fredelig løsning. Vi har gjort dette klart for russiske myndigheter, men svaret har så langt vært negativt.

Jeg drøftet senest saken med viseutenriksminister Gusarov da jeg mellomlandet i Moskva tidligere i dag.

Dette viser klart OSSEs dilemma. Preventivt diplomati og konfliktløsning kan bare fungere dersom partene er interesserte i å benytte seg av organisasjonen. Det er utilfredsstillende å måtte stå på sidelinjen og se en konflikt utvikle seg. Dét er det vanskelig å forklare opinionen, og dette kan på sikt undergrave OSSEs troverdighet.

Etniske motsetninger bunner ofte i økonomiske og sosiale forskjeller i en region – både innenfor og på tvers av landegrenser. Regional økonomisk vekst og redusert fattigdom er det beste grunnlaget for sikkerhet og samarbeid.

Arbeidet med den menneskelige dimensjonen har en økonomisk dimensjon, og omvendt. En regional strategi vil forhåpentligvis bedre synliggjøre de resultatene som oppnås.

iii) Det tredje hovedprioriteringen vår har vært å styrke OSSE organisatorisk.

OSSE er i en nokså unik situasjon fordi den har et svært lite administrativt apparat. Dette forklarer organisasjonens fleksibilitet og tilpasningsevne, noe vi har lagt stor vekt på å beholde. OSSEs økte oppgaver og størrelsen på flere av de nye sendelagene har imidlertid gjort organisatoriske endringer nødvendige.

For to år siden stod utenriksminister Bjørn Tore Godal på denne talerstolen og sa følgende om det kommende OSSE-formannskapet: ”Det er nok klokt å belage seg på at det uventede blir normen. Danskene hadde neppe forventet Albania-krisen, som la beslag på det meste av tid og oppmerksomhet i den innledende fasen av deres formannskap. Tilsvarende hadde ungarerne nok ikke regnet med at krisen i Tsjetsjenia i den grad skulle dominere deres formannskap i 1995, like lite som sveitserne på forhånd kunne vite at iverksettelsen av Dayton-avtalen skulle bli hovedoppgaven i 1996.”

Jeg kan slutte meg til dette. Formannskapets evne til å forfølge egne prioriteringer er begrenset. Politiske begivenheter krever umiddelbar oppmerksomhet og dermed ressurser.

For vårt vedkommende sier det seg selv at Kosovo-konflikten har vært den desidert tyngste arbeidsoppgaven. OSSE var klar over at Kosovo ville kunne eksplodere. Sammen med en rekke andre organisasjoner gjorde vi derfor iherdige forsøk på å få slutt på volden i provinsen.

Utallige forsøk i fjor høst, i vinter og utover våren ble gjort for å få president Milosevic med på en fredsavtale. Disse ble etter hvert ledsaget av alvorlige advarsler om følgene dersom Milosevic fortsatte å si nei. Dette var også mitt budskap da jeg ringte ham bare noen timer før bombene falt 24. mars.

Både i fjor høst og tidlig på vinteren i år bøyde Milosevic tilsynelatende av for truslene om at det internasjonale samfunnet ville gripe til makt. At han ikke bøyde av i mars, i forbindelse med Rambouillet-forhandlingene, er et tankekors. Kanskje ga det internasjonale samfunnet rett og slett for sprikende signaler.

Verifikasjonsoppdraget i Kosovo (KVM) var den mest komplekse operasjonen OSSE har gjennomført. Den demonstrerte imidlertid at ubevæpnete observatører ikke er tilstrekkelig som konfliktforebygger når partene selv ikke avstår fra vold. Det var mitt ansvar å trekke misjonen ut da sikkerhetssituasjonen ikke lenger gjorde det forsvarlig å bli - en tung, men nødvendig beslutning. Dagens FN-ledete Kosovo-operasjon (UNMIK) har imidlertid gitt OSSE nye og viktige oppgaver.

Måten Kosovo-operasjonen ble håndtert på, viser tydelig at den europeiske sikkerhetsarkitekturen og tilpasningen av den enkelte institusjon til krisehåndteringsoppgaver av denne typen, ikke er fullført.

Ansvar og oppgaver må fordeles. Det er en økende forståelse for dette. Jeg legger imidlertid ikke skjul på at det kan være vanskelig å få organisasjoner som FN, NATO, EU og OSSE til å jobbe sammen.

Det internasjonale samfunnet, med FN i spissen, står derfor foran en rekke veivalg omkring internasjonal fred og sikkerhet i tiden fremover. Uansett utfallet av dem, vil erfaringene fra Kosovo få betydning langt utover Balkan.

Noen foreløpige erfaringer

La meg så trekke frem tre av de viktigste erfaringene jeg så langt har gjort som OSSE-formann.

Den første erfaringen er behovet for en styrking av forebyggende

diplomati.

Kosovokrisen førte til en omfattende militær aksjon, som siste utvei. Det å gripe til våpen er et nederlag i seg selv. Det er et brutalt maktmiddel, med store menneskelige og materielle omkostninger, selv med bruk av den mest moderne teknologi.

NATOs militæraksjon har ført til kritikk fra mange hold. Også her hjemme har det vært en til dels livlig debatt om dette var riktig.

Denne debatten er et sunnhetstegn.

Vi må imidlertid ikke utelukkende kritisere et internasjonalt samfunn som handler, men også ta for oss et større problem, nemlig et internasjonalt samfunn som ikke handler i det hele tatt.

Dette temaet stod sentralt i generalsekretær Kofi Annans tale på årets generalforsamling i FN. Han viste her til den manglende viljen til intervensjon i Rwanda-konflikten. Hvis en koalisjon av stater den gangen hadde stått klar til å rykke inn, ville det da ha vært riktig å la grusomme overgrep fortsette i påvente av et klart mandat fra Sikkerhetsrådet?

Annan setter her fingeren på det største dilemmaet for dagens krisehåndtering. Hvis vi binder oss til masten og tviholder på kravet om mandat fra Sikkerhetsrådet, har vi også bundet hendene dersom en av de fem faste medlemmene nedlegger veto.

Hvis derimot kravet vårt ikke lenger er et klart FN-mandat, senker vi terskelen for misbruk av intervensjon for andre politiske krav og formål. En slik utvikling kan i seg selv bli en kilde til konflikt.

I dette krysningspunktet befinner vi oss i dag.

I følge Annan ligger løsningen i siste instans i hvordan vi definerer nasjonale interesser og nasjonal suverenitet. Det er i vår felles interesse å håndtere konflikter uten bruk av militærmakt – dvs. før bruk av militærmakt er nødvendig.

Jeg mener det er et klart behov for en renessanse for langsiktig kriseforebygging. Det er i første rekke her OSSEs oppgaver ligger – i tidlig varsling, i forebyggende diplomati, i bileggelse av konflikter og i tillitsskapende gjenoppbygging.

I ettertid ser vi at det internasjonale samfunnet ikke gjorde nok for å hindre opptrappingen av konfliktene i det tidligere Jugoslavia på 90-tallet. Det er og blir et problem å oppnå tilstrekkelig oppmerksomhet om kriseforebyggende innsats.

Samtidig vet vi hvilke kostnader manglende prioritering av dette fører med seg i ettertid. ”Den dyreste freden er billigere enn den billigste krigen,” som president Clinton treffende har uttrykt det.

Jeg tror det vil gå lang tid før vi ser en ny internasjonal aksjon på størrelse med den i Kosovo. Terskelen for iverksettelse av operasjoner av dette omfanget har økt. I denne situasjonen er det desto viktigere at OSSE forsterker innsatsen for å forebygge konflikter i sitt ansvarsområde, i nært samarbeid med andre institusjoner.

Som nevnt innledningsvis kom jeg i dag tilbake fra en reise til de fem OSSE-landene i Sentral-Asia – Turkmenistan, Usbekistan, Tadsjikistan, Kirgisistan og Kasakhstan. For noen uker siden besøkte jeg også de tre medlemslandene i Sør-Kaukasus. Begge regionene stiller OSSE overfor store utfordringer.

Selv om terroristgrupper har tatt kontrollen i deler av det sørlige Kirgisistan, er situasjonen i Sentral-Asia stort sett rolig. Den har imidlertid et stort potensiale for konflikt. Det er en region bestående av tidligere Sovjetrepublikker, dvs. av unge statsdannelser. Landene sliter med betydelige økonomiske og sosiale problemer. Den politiske kulturen er autoritær. Det foregår omfattende brudd på menneskerettighetene. Landenes ledere er gjensidig mistenksomme og føler seg truet av både indre og ytre fiender.

Det beste bildet er kanskje å karakterisere Sentral-Asia som en trykkoker. Rigide politiske systemer legger lokk på utviklingen. Det er stor frykt for utbredelse av fundamentalistisk islam. Våpen og narkotika omsettes i store mengder. Situasjonen i Afghanistan spøker i bakgrunnen.

Forholdet mellom Tadsjikistan og Usbekistan, som er regionens sterkeste militærmakt, er allerede spent. Det er opprørsgrupper fra disse to landene som nå befinner seg i Kirgisistan.

Både Sentral-Asia og Kaukasus er regioner med store energiressurser. De tre OSSE-landene i Kaukasus - Armenia, Aserbajdsjan og Georgia - har imidlertid på kort sikt bedre økonomiske fremtidsutsikter enn de sentralasiatiske republikkene.

Regionen preges også av tre såkalte ”frosne” konflikter i sør – i Nagorno-Karabakh, Abkhasia og Sør-Ossetia. I tillegg har vi fått en ny utvikling i Nord-Kaukasus, i Tsjetsjenia og Dagestan.

Nyhetsbildet har stort sett glemt konfliktene i Sør-Kaukasus. Det betyr ikke at flyktningeproblemene er blitt mindre, eller at årsakene til dem er borte. Ved siden av engasjementet på Balkan kan dette vise seg å bli en sentral konfliktforebyggende oppgave for OSSE i tiden fremover.

I Baku, Aserbajdsjans hovedstad, fikk jeg anledning til å besøke Martyrkirkegården. Her kan man spasere langs rekker på rekker av graver til unge soldater som har mistet livet på grunn av konflikten i Nagorno-Karabakh. Det er ikke bare enkeltskjebner som er stedt til hvile her, men en hel generasjon. I tillegg kommer det store antallet som er på flukt, rundt én million totalt.

Kort fortalt dreier konflikten seg om hvilken status den overveiende armenske Nagorno-Karabakh-enklaven skal ha innenfor Aserbajdsjan. Hvis OSSE kan bidra til å bilegge denne konflikten mellom Armenia og Aserbajdsjan, vil det fjerne innenrikspolitisk sprengstoff i begge land.

Det vil fremfor alt tillate rundt én million flyktninger og internt fordrevne å vende tilbake til sine hjem. Det vil kunne normalisere det bilaterale forholdet og legge til rette for regionalt økonomisk samarbeid og vekst.

Selv om en slik utvikling fortsatt ligger langt frem, er det grunn til optimisme. Årsaken til dette er ikke primært den nylige utvekslingen av krigsfanger, selv om dette er en viktig symbolsak. Min optimisme bygger på to andre forhold. Begge partene har innsett at de må kompromisse, og begge tror at den andre parten er genuint interessert i en løsning på konflikten. Dette kan bl.a. skyldes den alvorlige situasjonen i Nord-Kaukasus og frykten for at urolighetene i Tsjetsjenia og Dagestan skal spre seg sørover.

Begge parter har sagt at de trenger OSSE som multilateral ramme for et kompromiss. De har tillit til organisasjonen, og de ønsker at den skal spille en rolle i regionen.

Dette er en situasjon vi må utnytte. OSSE må nå sørge for å opprettholde et momentum i utviklingen frem mot toppmøtet i Istanbul i neste måned og legge forholdene til rette for fortsatt dialog. Selv vil vi senere denne uken arrangere et møte i Oslo med de tre medformennene (dvs. representanter for USA, Russland og Frankrike) i den såkalte Minsk-gruppen, som er OSSEs spesialforum for Nagorno-Karabakh-konflikten.

Både i Kaukasus og i Sentral-Asia må OSSEs hovedoppgave være å trekke disse landene med i internasjonalt samarbeid. De sentralasiatiske landene ser positivt på OSSE som en kanal til den vestlige verden. Under det norske formannskapet har jeg lagt vekt på å utnytte dette for å legge grunnlaget for en dialog. Dette arbeidet vil bli stadig viktigere i årene som kommer.

Vi må bistå dem i å etterleve forpliktelsene de har som medlemmer av OSSE. Samtidig må vi kreve egeninnsats. Ikke minst gjelder dette respekt for rettsstatsprinsipper, menneskerettigheter og organisering av valg. Her står vi overfor store utfordringer.

Den andre hovederfaringen vår er behovet for å utvikle sub-regionale strategier for OSSEs arbeid.

Bosnia, Albania og nå Kosovo har lært oss at selv etter at en politisk løsning er på plass, vil trusselen mot den regionale stabiliteten være til stede i lang tid. Vi må derfor iverksette langvarige stabilitetstiltak for å motvirke negative regionale virkninger av en konflikt.

Det er dette som ligger bak den såkalte Stabilitetspakten for Sørøst-Europa, som det tyske EU-formannskapet tok initiativet til, og som ble vedtatt på EUs toppmøte i Køln i juni.

Sikkerhet og stabilitet kan ikke bygges innenfor snevre nasjonale grenser. Behovet for en regional tilnærming har derfor opptatt meg lenge – som tidligere megler på Balkan, som utenriksminister og som OSSE-formann.

Derfor er Stabilitetspakten for Sørøst-Europa så viktig hvis vi skal klare å integrere disse landene i det europeiske samarbeidet.

Jugoslavia har syv naboland. Stabilitetspakten dreier seg om å fremme gode og nære forbindelser mellom dem gjennom et nettverk av avtaler og bilaterale kontakter.

Vi er i ferd med å opprette et eget regionalt samarbeidsforum. Her vil deltakerne drøfte tiltak for å styrke demokrati, respekt for menneskerettighetene, økonomisk vekst og dermed økt sikkerhet og stabilitet.

OSSE utgjør Paktens politiske overbygning, mens EU vil ha en ledende rolle i den praktiske gjennomføringen. Arbeidsfordeling er også her nøkkelordet. Et stort feltapparat og godt utbygd kontaktnett gir OSSE forutsetninger for å skape stabilitet, ikke minst når det gjelder arbeidet med demokratisering og menneskerettigheter.

Men også på det militære området vil OSSE være en viktig medspiller.

Det første møtet under Pakten om militær sikkerhet finner sted i Oslo i neste uke. Fra norsk side vil vi spille en ledende rolle på dette området.

I regionen er det nå store forventninger til både EU og OSSE. Landene ser Pakten som et middel til økonomisk og politisk utvikling. Vi må sørge for å imøtekomme disse forventingene.

Det betyr at vi må gi Pakten et konkret innhold. Det betyr vi raskt må få iverksatt prosjekter. Hvis ikke, risikerer vi tilbakeslag for reformprosessene.

Partene må også selv bidra til å oppfylle Paktens mål. Samarbeidet mellom de berørte statene må styrkes for at bistanden skal bli effektiv. Jeg vil også understreke at Pakten ikke bare dreier seg om samarbeid mellom regjeringer. Like viktig er en styrking av folk-til-folk-kontaktene.

Arbeidet med Stabilitetspakten skjer parallelt med en økt satsing på regionale strategier i OSSE. Sendelagene arbeider i dag på grunnlag av et mandat knyttet til det landet de opererer i. Til nå har de derfor ikke fokusert på regionale spørsmål, eller koordinert aktivitetene med andre sendelag. Det er en svakhet.

Vi har derfor forsterket arbeidet med Stabilitetspakten gjennom å utvikle et eget regionalt OSSE-spor for Balkan. Lederen for Bosnia-sendelaget har fått i oppdrag å se på hvordan vi kan styrke vår regionale strategi. Hans rapport skal foreligge før OSSE-toppmøtet i Istanbul i november.

Bedre koordinering mellom sendelagene vil kunne bidra til å bygge ned mistro og motsetninger mellom landene i regionen. Økt regional kontakt vil kunne gi redusert mistro. Det er den samme tankegangen som ligger bak initiativet vårt til en OSSE-strategi for Sentral-Asia.

Når først krigen er brutt ut, er det begrenset hva OSSE kan gjøre. OSSE måtte overlate aksjonen i Kosovo til NATO. Europa greide ikke å løse konflikten alene. USA måtte inn.

Kosovo-aksjonen demonstrerte etter mitt syn fremfor alt betydningen av alliert samhold og solidaritet. Det er den tredje hovederfaringen jeg vil trekke frem.

En forutsetning for NATOs politiske og militære styrke var at et nytt og utvidet NATO stod samlet. Kosovo har nok en gang bekreftet viktigheten av transatlantisk samarbeid for effektiv krisehåndtering.

Det er hevet over tvil at erfaringene fra Kosovo vil få betydning for utviklingen av den militære byrdefordelingen mellom Europa og USA. Dette debatteres nå på begge sider av Atlanteren og vil også stå sentralt på EU-toppmøtet og NATOs utenriksministermøte i desember.

Dette er spørsmål av stor betydning for europeisk sikkerhet og vil også ha konsekvenser for OSSEs fremtidige rolle.

EU styrker i dag sin krisehåndteringsevne. Dette berører forholdet til USA, og det berører forholdet til europeiske NATO-land som ikke er medlemmer av EU. En felles forståelse av spørsmålet om byrde- og arbeidsfordeling vil ha stor betydning for hvilke ressurser OSSE kan støtte seg på i en krisesituasjon.

Transatlantisk enighet om disse spørsmålene må til dersom vi skal bygge internasjonal konsensus om satsing på preventivt diplomati. Denne enigheten er desto viktigere ettersom kompleksiteten i dagens fredsoperasjoner er blitt så stor.

Behovet for koordinert internasjonal innsats er ikke blitt mindre etter Kosovo. Det tar tid å sette sammen en effektiv militærstyrke med bidrag fra flere land. Kosovo viser også at arbeidet med sivil gjenoppbygging i kjølvannet av en militær operasjon ofte kommer sent på plass.

På samme måte som KVM ikke kunne gjøre den jobben som nå utføres av KFOR, så kan ikke militære tropper stå for institusjonsbygging, demokratisering og økonomisk utvikling. Det må overlates til andre, bl.a. til FN, OSSE og EU.

Det er en skjør gjensidig avhengighet mellom de sivile og militære komponentene i en moderne fredsoperasjon. Transatlantisk samarbeid har vist seg avgjørende for at den skal lykkes.

Det er bl.a. tanken om gjensidig støtte og samarbeid mellom europeiske og transatlantiske organisasjoner som ligger bak forhandlingene i OSSE om en sikkerhetsmodell eller sikkerhetspakt for Europa i det 21. århundre. Arbeidet har pågått i lang tid, og det norske formannskapet har nylig lagt frem et forslag til tekst. Forhandlingene om denne vil fortsette frem til toppmøtet i Istanbul i neste måned, som vi håper vil vedta den endelige teksten formelt.

Dette dokumentet skal i første rekke identifisere OSSEs oppgaver ved inngangen til et nytt århundre, samt etablere en felles sikkerhetspolitisk plattform i Europa. Innenfor denne rammen skal organisasjoner som FN, OSSE, NATO, VEU, Europarådet og ikke minst subregionale organisasjoner inngå i et organisatorisk nettverk.

Målet er tett og løpende kontakt, men ingen rigide samarbeidsstrukturer. Det kan hindre nødvendig fleksibilitet når konflikter som Kosovo skal forhindres.

Vi står oppe i svært krevende forhandlinger. Nasjonale interesser brynes alltid når viktige prinsipper skal nedfelles på papiret. Som forhandlingsleder må vi opptre uhildet og søke kompromisser, men det skal ikke stå på formannskapets innsats for å få avsluttet forhandlingene før Istanbul-toppmøtet.

Kosovo-konflikten satte samarbeidet mellom NATO og Russland på prøve. Det ble en utfordring å legge til rette for aktiv russisk medvirkning i Kosovo, holde koalisjonen samlet, og utøve et enhetlig og effektivt press på Beograd. Dette lyktes vi med. Sammen med president Ahtisaaris megling var Russlands medvirkning svært viktig i siste fase av konflikten.

Ett av NATOs og OSSEs grunnleggende mål er å bringe Russland inn i et praktisk samarbeid på tvers av gamle skillelinjer. Disse bestrebelsene støtte på problemer også før Kosovo. Vi vet ikke hvor lang tid det vil ta før vi kan legge den nære forhistorien bak oss. Jeg tror imidlertid ikke Kosovo på sikt vil stå i veien for det brede politiske og praktiske samarbeidet NATO, OSSE og Russland i dag nyter godt av.

Avslutning

Vi nærmer oss 10-årsjubileet for Murens fall.

Berlin var i 30 år brennpunktet i den kalde krigen og det geografiske midtpunktet i OSSEs ansvarsområde.

La oss ikke glemme at også Muren i Berlin kunne ha vært forhindret.

Disse historiske erfaringene utfordrer oss den dag i dag. De utfordrer oss til ny innsats for langsiktig konfliktforebygging i OSSEs ansvarsområde. De utfordrer oss til institusjonell ansvarsfordeling. De utfordrer oss til regional integrasjon og koordinering. De utfordrer oss til fortsatt transatlantisk samarbeid.

Jeg ser ingen bedre måte å markere jubileet på enn å møte disse utfordringene.

Takk for oppmerksomheten