Utviklings- og menneskerettighetsminister Hilde Frafjord Johnson

“Norske politiske og utviklingsmessige utfordringer ved økende globalisering”

Norges Kristelige Studentforbund 100 år. Innledning ved seminaret ‘Den Globale Reise’ 19.02.1999

Kjære venner,

Innledning. Norges Kristelige Studentforbund 100 år. Globalt engasjement.

“Kristen urokråke runder 100”, sto det å lese i Aftenposten. ‘Urokråke’ er vel kanskje ikke et pent uttrykk. Men det sier noe om engasjement og noe om protest. Derfor er vel ‘urokråke’ egentlig en hedersbevisning! For meg er Norges Kristelige Studentforbund ensbetydende nettopp med engasjement, i Norge og internasjonalt. Forbundet rommer en solidarisk livsholdning. Forbundet viser åpenhet og likeverd. Forbundet har alltid vært i forkant i veldig mange spørsmål.

Jeg vil derfor starte dagen og ‘den globale reise’ med min gratulasjon til dere. - Gratulerer med 100 år for idealisme, nyskapning og toleranse! Og lykke til videre med jubileet!

Forbundet har betydd mye. Det har betydd mye for studenter og andre unge som har ønsket å kombinere samfunnsengasjement, hjemme og ute, med egen kristen overbevisning. Det har betydd mye for dem som aller mest har hatt behov for et sted hvor døra er høy og porten vid. Et sted for tro og tvil.

I tillegg til engasjement tenker jeg på begrepet ‘mangfold’ når jeg vil uttrykke essensen av NKS’ virksomhet, også nå i jubileumsåret. Og her er vi ved dagens tema: Globalisering og ‘den globale reise’.

Jeg har fått i oppdrag å snakke om “norske politiske og bistandsfaglige utfordringer ved økende globalisering”. Konklusjonen kommer først: I vår tids globaliseringsdebatt trenger vi først og fremst å sette mennesket i sentrum. Enkeltmennesket. Og hvert enkelt menneskes verd. La meg begynne der, med enkeltmennesket. Og med et dikt:

Vi kan reise, globalt, i sted - vi kan reise i tid. For ganske nøyaktig 500 år siden ble en italiensk predikant, Girolamo Savonarola (1452-98), brent på bålet som kjetter. Haugesund-dikteren Kolbein Falkeid (fra mitt hjemfylke) har laget et dikt, som nettopp heter Savonarola. Diktet - og sangen siden gruppa ‘Vamp’ også har tonesatt diktet - handler om et menneske som tror på sin sak og som er villig til å ofre livet.

Jeg tror på mennesker som brenner.
Det knitrer dypt i dem en mening
De synker aldri ned i slammet
med hjertet kaldt som en forstening
På godt og vondt (Det er det samme!)
er de med vidt utstrakte hender
korsfestet til en drøm om livet,
om Gud, om hvite horisonter,
som alltid er der, men som viker
hver gang du tror at du er nær dem.

Jeg tror på hjertene som skriker
sitt lysrop ut og tenner verden
og går mot en usynlig stjerne,
men aldri finner fred på ferden
og aldri stanser noensted.
Å slike mennesker er fjerne.
Jeg tror på mennesker som brenner
ned -

Engasjement kan koste svært mye. I dag opplever vi forfølgelse av kristne flere steder i India, av bahai’ere i Iran, og diskriminering av homofile i flere afrikanske land.

La meg gjenta: I globaliseringsdiskusjonen må vi plassere mennesket i sentrum. Enkeltmennesket. Og hvert enkelt menneskes verd. Først og til sist. Menneskeverdet.

Vi har vel alle våre egne, personlige bilder eller erfaringer vi tar i bruk for å konkretisere store begreper som ‘globalisering’. Knud Vilbys bok “Den globale reisen” har mange slike konkrete bilder. - Hvordan møtte jeg ‘globalisering’ første gang?

Som flere av dere vet vokste jeg opp i Arusha i Tanzania. Uten at jeg visste det så godt den gangen, så hadde jeg orkesterplass til samspillet mellom folks økonomi og utviklingen på ett av de virkelig store, tradisjonelle og globale markedene, nemlig kaffemarkedet.

De som bor ved foten av Kilimanjaro lever stort sett av å dyrke kaffe. Prisen de får for kaffebønnene er et resultat både av værforhold i alle de kaffeproduserende regionene i verden og av forhandlingsstyrke til kjøpere og selgere. Og selvfølgelig av toll og avgifter til staten. Prisene kan variere voldsomt fra år til år.

Landene som produserer kaffe har med tvilsomt hell prøvd å stabilisere prisene, og bedre sin forhandlingsstyrke mot store oppkjøpere ved hjelp av et selgersamarbeid, et kartell. Slike karteller er imidlertid vanligvis ikke særlig sterke. OPEC illustrerer dette poenget. For kaffekartellet brøt ofte samarbeidet sammen, og prisene stupte, akkurat som oljeprisen nå for tiden. Dette hadde kaffebøndene erfaring med. Derfor hadde de sikret seg en bi-inntekt fra banantrær, som de plantet innimellom kaffebuskene. (Derfor er det også så vakkert i Arusha). Bananene kom forresten uansett godt med som inntektskilde fram til neste kaffehøst.

Forholdene for kaffebøndenes tilpasning endret seg en del under strukturtilpasningen som Tanzania gjennomgikk på siste halvdel av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet, da landet etablerte et åpnere handelsregime. Det var slike forhold jeg studerte i hovedfagsarbeidet mitt. Noe av det jeg var opptatt av - som sosialantropolog, ved siden av værforhold og av IMFs og Verdensbankens rolle, var velferden til småbøndene i det mest marginale området i Tanzania, Sumbawanga - der jeg gjorde feltarbeid - og deres avhengighet av nasjonale og internasjonale strukturer.

Nå er ikke denne labile økonomiske situasjonen i et lancd som Tanzania helt sammenlignbar med de spektakulære summer og det høye tempoet som er involvert i sammenbruddene i Asia. Jeg synes likevel at min oppvekst og mine studier senere har gitt meg en konkret forståelse av den direkte sammenhengen mellom de ‘store’ hendelser på det globale markedet og fattigfolks situasjon. Globalt og nært - avstandene er ‘opphevet’ - og det er vel noe av globaliseringens kjennemerke.

Når jeg i dag drøfter globaliseringens virkninger med andre lands myndigheter og med ledere for Verdensbanken, IMF og i FN er dette et nyttig erfaring og et talende bilde.

Derfor lar heller ikke uttrykket ‘globalisering’ seg bruke for meg uten at jeg henter fram uttrykket ‘marginalisering’.

Globalisering og globaliseringsprosesser. Begrepene.

I “Norske politiske og bistandsfaglige utfordringer ved økende globalisering” - tittelen på innledningen - vil jeg bytte ut ordet bistandsfaglig med utviklingsmessig. Dette er egentlig et viktig punkt for meg, men ikke språklig sett. Dere har sikkert også sett at jeg er utviklingsminister og ikke bistandsminister. Og det har en grunn. For meg er det først og fremst utvikling - økonomisk, sosialt og menneskelig - som er målet. Bistanden er et viktig instrument, et virkemiddel, men det er bare ett blant mange, og ofte utilstrekkelig - alene - for å møte globaliseringsutfordringene. Hvis jeg skal gjøre jobben min som utviklingsminister, og fremme de positive sidene av globalisering for utviklingslandene og bekjempe de negative, må jeg søke å ta i bruk alle midler, også handel, adressere gjeldskrisen og andre former for internasjonalt samarbeid. Her ligger det store politiske utfordringer, daglig.

Men først til selve begrepet: - Hva er globalisering?

Uttrykket ‘globalisering’ er blitt et sekkebegrep. Og det har en tendens til å fungere tilslørende. For noen, virker det som, gir begrepet nesten bare negative assosiasjoner. Assosiasjoner til en slags naturkreftenes uavvendelige frammarsj, til den internasjonale kapitalens uetiske og frie flyt, til manglende politisk styring og til marginalisering av fattige. Alt på en gang. En slags flodbølge som ikke kan stoppes. Eller et stort og farlig dyr. Dette vekker selvsagt sterke følelser. Og det er vel heller ikke så rart, siden bølgene fra Asiakrisen ikke har lagt seg, og vi ser de dønningene den gir mot Russland, mot Brasil og kanskje også Kina og Japan.

Det er nødvendig å ha et samlende begrep. Jeg innrømmer det. Men når vi bruker globaliseringsbegrepet bør vi også søke å ha en analytisk, helhetlig tilnærming. Målet må være å skaffe oss innsikt nok til å kunne styre noen av de negative utslagene ved globalisering. For kontrolleres eller styres kan de. Det er menneskeskapte prosesser vi snakker om. Men vi må ha nok kunnskap om hvordan de virker - og hvilke virkemidler vi kan bruke.

Blant de mange studier og prosjekter som i dag søker innsikt i globaliseringsprosesser, vil jeg også nevne forskningsprogrammet som UD har satt i gang i samarbeid med Norges Forskningsråd om “Globalisering og marginalisering”. UD arrangerte et større nasjonalt seminar om globalisering i oktober, og vi forbereder nå en bred, internasjonal konferanse i Oslo til sommeren, hvor Statsministeren skal være vert.

Globalisering omfatter en rekke, komplekse prosesser som delvis henger sammen og delvis forsterker hverandre. Vi finner prosesser innen f.eks. transport, massemedier og kommunikasjoner, utvikling og liberalisering av internasjonal handel, og utvikling av finansmarkedene med nye internasjonale aktører og instrumenter. Felles for mange av prosessene er at de tidligere utspilte seg innenfor nasjonalstatene. Etterhvert er de blitt grenseoverskridende. De er over alle grenser. De går over alle grenser. De bidrar til å knytte hendelser i ett land tettere til det som skjer i andre land.

Den raske teknologiske utviklingen bidrar til at prosessene skjer i et mye større omfang og i et større tempo enn tidligere. En slående illustrasjon er krisen i deler av Asia, hvor en rekke lands økonomier ble slått ut på kort tid og mange mennesker ble kastet ut i fattigdom og nød. Om det ikke var på grunn av, så skjedde det i alle fall ved hjelp av nyvinninger innen informasjonsteknologi og i finanssektoren. Globaliseringsprosessene har store konsekvenser på områder som politikk, kultur, økonomi, sosial velferd og på miljøet. Dette ser vi allerede.

Som et bakteppe - eller som en aktiv vev, er vel et bedre bilde - ligger teknologiutviklingen. Den bidrar til å drive prosessene framover med stor dynamikk. Det er vanskelig å påstå at noen av globaliseringsprosessene er entydig gode eller entydig dårlige. Interessant nok er det også teknologiutviklingen som gjør det mulig å danne nettverk og formidle en ‘global strøm av ideer’ som utveksles mellom politikere, akademikere, studenter, aktivister, organisasjons-folk og andre for å forebygge og løse globaliseringsproblemene.

Jeg tror derfor at globaliseringsfenomenet bærer i seg en kime til samarbeidsformer som kan være med på å løse de verdensomspennende problemene. Dette gjelder det å utnytte.

Globaliseringen stiller oss overfor utfordringer som ikke alltid er de samme for i-land som for u-land. Der store deler av befolkningen i u-land lever på et eksistensminimum, gir dramatiske endringer i økonomien seg ofte omfattende utslag. Tusener eller millioner kan raskt kastes ut i økt fattigdom og lidelse. Evnen til å dra fordel av de ulike prosessene avhenger med andre ord av graden av utvikling i et land. Kunnskap er derfor også et nøkkelord. Og kunnskap får økende betydning for utviklingen i et land fordi ‘kunnskap er den menneskelige kapital’. Dette er utfordringen for dagens, internasjonale utviklingspolitikk.

La meg nå kommentere noen av globaliseringsprosessene. Jeg velger å sette søkelyset først og fremst på 1) kommunikasjon og informasjon, 2) handel og 3) finansmarkedene. I alt tre områder:

Globalisering, telekommunikasjon, informasjon og kultur

Telekommunikasjonene er nok den delen av verdens infrastruktur som har utviklet seg raskest de siste årene. Dette har stimulert til kraftig vekst og gitt nye rammebetingelser for handel av varer og tjenester og innenfor finanssektoren. Dermed ligger også de tekniske forutsetningene godt til rette for rask spredning av kriser i denne sektoren. Og - som vi har sett - for utvikling og spredning av økt politisk og økonomisk ustabilitet i landene som rammes. Dette er problemer som vi må og kan løse.

Utviklingen innen media og elektronisk kommunikasjon har også positive sider, som ikke alltid kommer så klart fram. Den økte åpenheten i “cyberspace” utfordrer makthavere verden over. Ingen diktator kan lenger holde sine borgere - eller andre land - uvitende om forhold i eget land. Vi har i dag et helt nytt grunnlag for å informasjon, innsikt og sammenligninger. Sterkere søkelys på demokratiforhold og menneskerettigheter skaper i sin tur krav om reformer der hvor forholdene ikke er tilfredsstillende.

Den åpne informasjonstilgangen kan derfor fungere som protest og korrektiv overfor regimer som går i feil retning. Internett er her en utrolig effektiv mekanisme som kan samle inn og distribuere informasjon om brudd på menneskerettigheter. Kommunikasjons-teknologien har umuliggjort doktrinen om ikke-innblanding i såkalte ‘indre anliggender’. For hva er vel ‘indre anliggender’ i vår tids globale informasjonssamfunn?

Informasjons- og kommunikasjonsteknologien har med andre ord skapt et verktøy, et redskap for bl.a. frivillige organisasjoner og studentforbund verden over som ikke kan undervurderes. Menneskerettighetsaktivister, demokratiforkjempere og organisasjoner er knyttet sammen i nettverk, hvor de bærer fram sine saker for en bredere opinion og inn i internasjonale fora. Før var dette mer tungvint - for ikke å si umulig. Informasjon på ‘nettet’ om menneskerettighets-brudd er en viktig motivasjonsfaktor for engasjement hos mange enkeltindivider, som kanskje sitter isolert av ulike grunner, og for virksomheten for frivillige organisasjoner i Norge og i andre land. Organisasjoner, opposisjonelle og aktivister har en effektiv kanal til formidling av usensurerte versjoner av brudd på menneskerettigheter og ytringsfrihet.

Aftenposten fortalte for noen uker siden om kineseren Lin Hai som ble dømt til fengsel i to år for å ha formidlet e-postadresser til et amerikansk nett-tidsskrift. Tidsskriftet bruker nå f.eks. disse adressene til å sende artikler som er forbudt i Kina. Med omlag 2,4 millioner brukere av internett i Kina, er fengsling neppe en strategi for kinesiske myndigheter på lang sikt.

Bedre kommunikasjoner betyr dessverre også nye muligheter for en helt annen type virksomhet. Nye former for kriminalitet er en alvorlig side ved globaliseringen som vi må forholde oss til. Fremdeles må narkotika og smuglergods fraktes fysisk over landegrenser. Men det er lenge siden betalingen måtte fraktes hjem eller til Sveits i en stresskoffert. Et annet område er musikk, programvare og andre åndsverk som piratkopieres og legges ut til salg eller fri avbenyttelse under dekkadresser og i land med svak lovgivning. Et tredje og enda mer alvorlig område er barnepornografi og organiserte pedofili-grupper.

Forbrytelsene skjer med andre ord på eller ved hjelp av ‘nettet’, med åstedet på den ene siden av kloden, mens tyven sitter på den andre siden. Det handler om ressurser og om kompetanse. Utviklingsland kan derfor lett bli arnested for denne type kriminalitet. Og forbrytere vil utvilsomt bli stadig mer teknisk raffinerte. Utfordringen for oss politikere blir i økende grad å forene effektiv kriminalitetsbekjempelse med hensynet til personvernet. - Og det er ingen lett balansegang.

Manglende infrastruktur og ekspertise på informasjons- og kommunikasjonsområdet i verdens fattigste land bidrar til å utvide velstandsgapet mellom nord og sør. God infrastruktur på dette feltet er langt på vei en forutsetning for å henge med. Det er avgjørende å ha en ‘tråd med i veven’, for å holde oss til bildet. Norge kan bidra - og bidrar - her gjennom støtte til oppbygging av kompetanse og teknologisk infrastruktur, særlig i Afrika sør for Sahara. Det gjør vi innenfor bistanden for eksempel. Slik at disse landene kan delta i de globale prosessene, med positivt utbytte. Jeg vil også her peke på at bistand til utdanning, på alle nivåer, er blant hovedmålene for norsk utviklingspolitikk.

Noen er engstelig for massekultur og kulturforflatning. I den mye omtalte boka “Globaliseringsfellen” snakker forfatterne om ”McWorld-kulturen”. De hevder at fjernsynet og mer informasjon bidrar til ensretting av smak og kultur. Denne faren er opplagt til stede. Men jeg er blant dem som mener at det nesten utelukkende er positivt med økt kontakt mellom kulturer og religioner. - Kanskje fordi jeg er sosialantropolog. Jeg tror at såkalte kultur’kollisjoner’ har en misjon idet de tvinger en til å reflektere over seg selv og andres situasjon. Tvinger en til å lære noe nytt, til større innsikt og bidrar til kulturers utvikling. UNESCOs første “World Culture Report”, som ble publisert i november, konkluderer med noe som ligner det motsatte av “Globaliseringsfellen” og skriver bl.a.; “Globalisation and homogenisation are not synonymous, nor is the latter inevitable or even likely... Many local cultures and art forms are stimulated by intercultural contact and by global markets rather than crushed by them”.

Det er naturligvis riktig å holde på sin egenart, og det er til en viss grad viktig å være seg bevisst de nasjonale kulturuttrykk. Utfordringen for oss politikere består i å hindre at kulturmøter leder til segregerte samfunn og til diskriminering og rasisme. Både her i Norge og internasjonalt. Her er tilrettelegging av samhandling og integrasjon, utdanning og opplæring, sentrale stikkord.

For det kan virke som om nordmenn har størst toleranse for den globaliseringen som ikke treffer oss hjemme, så og si. Mens det for mange ikke er noe problem at Norge knytter seg til verdensmarkedet med gassrørledninger, oljetankere og flybruer med laks, så er det tydeligvis et betydelig problem at folk med annen hudfarge og annen væremåte tar bosted og arbeid her. Dette er et paradoks. Et alvorlig sådan.

Men jeg tror også at økt kulturell utveksling har bidratt til økt forståelse for at visse grunnleggende verdier, som menneskerettigheter, er universelle. At de gjelder alle. At menneskeheten faktisk har et felles fundament.

Det er i dag større aksept enn noen gang tidligere for denne forståelsen. For etter Berlinmurens fall er både det tradisjonelle, skarpe øst-vest-skillet og nord-sør-skillet i oppfatningen av menneskerettighetenes universialitet, mindre tilstede. Det er i dag lettere å bygge broer.

Jeg er derfor også enig med Knud Vilby der han i boka “Den Globale Reisen” skriver at det for første gang i historien er i ferd med å utvikle seg en global bevissthet. Vilby sier (side 331) at det er “oppnådd en viss enighet i forbindelse med helsespørsmål, utdanning, miljø, kvinnenes status og rolle, barns rettigheter, menneskerettigheter og befolkningsutvikling. På alle disse feltene har verden, til tross for uenigheter vært gjennom en felles erkjennelsesprosess, som til tross for økende problemer forbundet med ulikheter og miljø har ført til positive endringer og større gjensidig forståelse”.

Dette er en riktig observasjon. Vi møter derfor større forståelse når vi fra norsk side tar opp overgrep mot menneskerettighetene i samtaler med andre land. En viktig forutsetning for denne dialogen - eller en viktig, global brobygger i samtalene, for å si det slik - er at vi likestiller de sivile og politiske, og de sosiale, økonomiske og kulturelle rettighetene. - Ja, de er like viktige. - Og at vi har orden i eget hus og gjør det vi kan for å bedre menneskerettighetssituasjonen her hjemme. På områder som asylsøkernes rettigheter, psykiatriske pasienters rettigheter og rasisme, for å nevne tre felt. Overfor våre prioriterte land innenfor bistanden gjør vi det klart at én hovedpremiss for bistanden, er at myndighetene fører en sosial fordelingspolitikk og prioriterer f.eks. utdanning og helse.

Globalisering og handel

Jeg vil nå ta for meg en annen, sentral globaliseringsprosess, nemlig globalisering og handel. De fattigste u-landene har hittil vært de store taperne i verdenshandelen. Liten handel med omverdenen er jo nettopp en av grunnene til at de er så fattige. På midten av 1990-tallet sto de fattigste landene for kun 0,46 prosent av verdenshandelen med varer, og for 0,12 prosent for verdenshandelen av tjenester.

Dette må kalles å være marginalisert! Erfaringer viser at det er få andre veier til permanent fattigdomsreduksjon for u-landene enn gjennom næringsutvikling og handel. Arbeidet med å integrere disse landene i verdenshandelen er derfor av helt sentral betydning. Norge og andre industrialiserte land må med andre ord følge opp ved å åpne for u-landenes produkter, selv om dette kan bety økt konkurranse for våre hjemlige produsenter. Det er min holdning.

Integrasjonen i verdensmarkedet må imidlertid skje gradvis. Utviklingsland som åpner økonomien for raskt for ekstern konkurranse risikerer å ødelegge næringsvirksomheter som trenger å tilpasse seg nye rammebetingelser mer gradvis. Institusjoner som Verdensbanken og IMF har etter hvert forstått dette, men jeg tviler på at det ville ha skjedd uten påtrykk bl.a. fra Norge.

Integrasjon i verdenshandelen kan også gå på bekostning av hensynet til både lønn og arbeidsstandarder. - Som jo er fundamentale, universelle menneskerettigheter. Det er derfor viktig å sørge for at transnasjonale virksomheter og eksportbedrifter i u-landene holder minstemål på disse områdene. Det sier seg selv at dette ikke er så lett. Dette handler om etiske standarder, hvor ikke minst norske, internasjonaliserte bedrifter og samarbeidspartnere, har et meget stort ansvar. Norge arbeider aktivt både i regi av Den internasjonale arbeids-organisasjon, ILO og Verdens handelsorganisasjon, WTO, for å sikre arbeidsstandarder. I WTO-sammenheng arbeider vi også for at u-landenes interesser bedre skal ivaretas.

Spørsmålet om arbeidsstandarder og det som ofte kalles ‘de menneskelige faktorer’ er uttrykk for at rammebetingelser i dagens globaliserte økonomi også handler verdier. Under World Economic Forum i Davos for et par uker siden holdt FNs generalsekretær Kofi Annan en tale om globaliseringens konsekvenser hvor han tok utgangspunkt i (sitat); “...the insecurity and misery of people who feel threatened or victimized by the global market”.

Generalsekretæren appellerte til de over to tusen toppledere fra internasjonalt næringsliv og det politiske liv om et samarbeid - en ‘pakt’ - om såkalte ‘core values’; menneskerettigheter, arbeidsstandarder og miljø. “You can use these universal values as the cement binding together your global corporations, since they are values people all over the world will recognize as their own”. “We have to choose between a global market driven only by calculations of short-term profit, and the one which has a human face”.

Oppgaven er å bidra til å gi det globale markedet “a human face”, i følge Kofi Annan. Ja, jeg tror dere skal merke dere begrepet “ a human face”. Responsen var positiv i Davos. Jeg tror vi i dag kan se starten - såvidt riktignok - på en ny internasjonal ‘trend’ i retning av økt ‘menneskeliggjøring’ eller økt etisk bevissthet blant store og små aktører i næringslivet. Jeg er i alle fall forsiktig optimist i så måte.

Gjennom GATT og senere WTO har vi fått etablert et viktig sett av kjøreregler for handel, for regulering av eiendomsrettigheter og for løsning av tvister. Fattige utviklingsland og andre, små land står utenfor de store handelsblokkene og de har dermed begrenset forhandlingstyngde. For disse landene er det av stor betydning at det finnes slike regler og institusjoner når det oppstår handelskonflikter med større land. Men det er selvsagt ikke nok med et generelt avtaleverk. Arbeidet innen WTO for å sikre de minst utviklede (MUL-) landene bedre betingelser for positiv forskjellsbehandling og overgangsordninger må derfor fortsette. Dette er svært viktig. Og her er Norge blant pådriverne.

Vi støtter også planene om etableringen av et uavhengig juridisk senter, som skal bistå de fattigste landene og andre i handelstvister, slik at de kan utnytte WTO-systemet bedre. Det kan gjøres mer med handelsregelverket - hvis vi vil - for å bedre de fattigste landenes situasjon.

Jeg presenterte Regjeringens nye strategi for næringsutvikling i Sør under et seminar i Norges Eksportråd sist mandag. I strategien peker vi på at mangel på kompetanse er en av de viktigste hindringer for at landene i Sør kan utnytte de markedsmuligheter som det internasjonale avtaleapparatet gir dem. Strategien legger derfor opp til å bruke bl.a. faglig bistand til å bygge opp kompetanse til å utnytte dagens ordninger bedre. Dette vil vi gjøre gjennom vår egen bistand. Og det vil selvsagt skje i nært samspill med andre land.

Det er Regjeringens mål å bidra til en økning av de private langsiktige investeringene i de fattigste utviklingslandene. Dette er et annet hovedpoeng i næringsutviklingstrategien. Statistikk viser at de fattigste landene og spesielt Afrika får en synkende andel av de internasjonale investeringsmidler. Og at den økonomiske veksten i Afrika har vært blant de laveste i verden også på 1990-tallet. Dette er en utvikling vi må stoppe - og snu.

Utviklingslandenes økonomiske problemer henger også sammen med at de er helt avhengig av inntektene fra ett eller et lite fåtall eksportprodukter. Regjeringens strategi legger derfor opp til at norsk bistand i større grad skal støtte utvikling av et mer differensiert næringsliv. Dette skal skje gjennom støtteordninger på investeringssiden, framfor eksportstøtteordninger, som vi varsler en nedtrapping for.

Forhold omkring næringsliv og industri er kanskje en dimensjon som dere i Forbundet ikke har vært så altfor opptatt av, unntatt med negativt fortegn, der store, globale selskaper har “tatt seg til rette”. Likevel - og dette er noe jeg for min del har innsett etterhvert - uten et voksende, aktivt næringsliv - det vil si en bærekraftig privat sektor - har de fattige landene få muligheter til egen, varig utvikling. Og få muligheter til å bekjempe fattigdom. Næringslivets levekår er avgjørende for den offentlige sektors ressurser og evne til å ta hånd om bl.a. helse- og utdanningsoppgavene i landene i Sør på en skikkelig måte. For sin egen befolkning. Ellers ender man ny bistandsavhengighet og ny gjeldskrise.

Globalisering og finansmarkedene. Gjeldsplanen

Dette var litt om globalisering og handel. En tredje, nærliggende globaliseringsprosess gjelder finansmarkedene. Asia-krisen er vel det globale fenomenet som har ‘vekket’ eller skremt oss mest det siste året. Krisen var - eller er - et veldig sammensatt fenomen. Jeg skal ikke prøve meg på noen dypsindig analyse her. Men jeg kan konstatere at krisen hadde ikke kommet uten lett tilgang på store mengder kortsiktig utenlandsk kapital og uten betydelige svakheter i kontrollsystemene på de nasjonale finansmarkedene. Dette visste i sin tur valutaspekulanter å utnytte, med de enorme konsekvensene det fikk for folk i landene som ble rammet og med nedgang i eksport og vekst for resten av verden.

Det er åpenbart nødvendig med tiltak både for å bøte på skadene og for å unngå at det skjer igjen. - Hva kan vi gjøre?

Det er nokså sikkert at det fortsatt vil eksistere ‘pengeflyttere’ av ulike slag, noe finansverden også er avhengig av for å kunne fungere. Problemet er heller ikke nødvendigvis at det i dag er mulig å flytte store investeringsmidler på utrolig kort tid. Jeg tror det først og fremst er innsyn og kontroll vi mangler. I dag mangler vi totalt innsyn i de disposisjonene som de oversjøiske kjempefondene gjør. Noen slike er plassert i ‘skatteparadiser’ og har stor kortsiktig gevinst som hovedformål. Disse og mange andre aktører kan operere uten mange av de kontrollordninger som f.eks. banker og forsikringsselskaper må forholde seg til.

De kommende to årene skal jeg representere de nordiske og baltiske landene i IMF og Verdensbankens samarbeidsorgan, Utviklingskomiteen. Dette er ett av viktigste fora hvor tiltak for å hindre slike økonomiske kriser drøftes. Forslagene til det som i dagens drøftelser kalles en ‘ny finansiell arkitektur’, blir et hovedtema der. Og det dreier seg om hvordan IMF og Verdensbanken skal organisere seg for å møte globaliseringsutfordringene. Det er aktuelt å diskutere hvilke nasjonale kontrolltiltak og sikkerhetstiltak og organer som må etableres i land hvor finansmarkedene liberaliseres. En skal også drøfte hvilke fullmakter og ressurser IMF og Verdensbanken bør få. Også i andre, multilaterale sammenhenger hvor Norge er aktivt med, drøftes andre krisehindrende tiltak, kontrolltiltak og incentiver.

I iveren etter å hindre at Asia-krakket gjentar seg i en eller annen form, må vi likevel ikke glemme at de private internasjonale kapitalstrømmene som oftest er en positiv ‘ting’ og bidrar først og fremst til økonomisk vekst. De bidro f.eks. til at landene i Øst-Asia i dag har opparbeidet en formidabel kapital i form av infrastruktur, produksjonsutstyr, kunnskapsnivå og forbedret helse og levealder, som andre utviklingsland kan misunne dem. Det meste av alt dette vil nok overleve den økonomiske nedturen og gi disse landene et bedre utgangspunkt for gjenoppbyggingsarbeidet.

Jeg vil heller ikke være med på tiltak som kan omforme Verdensbanken og IMF i en retning som kanskje bedrer evnen til å takle finanskriser, men går på bekostning av arbeidet for langsiktige, fattigdomsorienterte utviklingsprogrammer. Dette er et viktig punkt. For det er grunn til å advare mot alle tiltak som gir incentiver til å flytte store givermidler fra bistand og til beredskapsfond i global sammenheng. Dette vil forsterke den meget urovekkende, nedadgående tendensen i bistanden til utviklingslandene, der det siden midten av 1990-tallet har skjedd en sterk reduksjon. 1998 utgjorde i så måte et desidert bunnivå med 0,22 prosent bistand i andel av BNI i gjennomsnitt for OECD-landene.

Det er på tide å snu denne tendensen. På noen områder er det klart positive signaler. Vi ser i dag en gledelig utvikling i tenkningen rundt gjeldslette. Tyskland gjør nå en seriøs innsats for å få på plass en internasjonalt gjeldsinitiativ som kan fjerne gjeldsbyrden for u-landene. Og nå får vi altså nye allierte. Kanskje G 8-møtet i Køln i juni vil innebære et gjennombrudd? Tyskland og Storbritannia ønsker i alle fall det. En gjeldsbyrde som er det viktigste hinderet for landenes utvikling. En gjeldsbyrde som er umoralsk!

Det er derfor ikke til å unngå å ‘skryte’ litt når jeg kan si at Norge med sin gjeldsplan viste vei på dette området: ‘Gjeldsplan mot år 2000’ som har fått tilslutning i Stortinget, har gitt et helhetlig grunnlag for norsk politikk på dette feltet. Den er landspesifikk og viser konkrete måter å løse problemene på. Planen utnytter mulighetene i internasjonale rammebetingelser for å finne løsninger på gjeldsproblemene for enkeltland.

Planen ( - men jeg skal ikke gjennomgå hele denne nå -) innebærer at Norge og andre land kan ettergi gjeld på en måte som kommer utviklingslandene selv til gode - og ikke andre kreditorland. Gjeldsplanen vil gjøre det slutt på praksisen med å belaste bistandsbudsjettet for all norsk gjeldsettergivelse. Dermed kan flere bistandsmidler nå frigjøres og brukes til andre, mer direkte utviklingsfremmende formål.

Politiske konsekvenser og konkluderende bemerkninger

Jeg har nå berørt viktige globaliseringsprosesser innen bl.a. kommunikasjoner, handel og finanssektoren. Jeg har drøftet noen av deres konsekvenser og nevnt noen eksempler på løsningsmodeller, som f.eks. handelsregler og gjeldsletteinitiativet. For å avrunde denne innledningen vil jeg presentere syv perspektiver eller ‘tråder’ for globaliseringsutfordringene.

For det første. Det var spesielle forhold som gjorde at landene i Øst-Asia ble bytte for valutaspekulanter og at panikken tok overhånd. Reaksjonene verden over viser hvor sterkt inntrykk hendelsene har gjort på oss og hvor engstelig vi er blitt for at noe lignende skal skje igjen. Det som rammet Asia og som spredte seg globalt viser en økende erkjennelse av begrensningene i nasjonale lover og nasjonale institusjoner når det gjelder å styre utviklingen på nye premisser. Tankene om en ‘ny finansiell arkitektur’, som jeg nevnte, er ett av flere svar på dette. Den positive siden ved Asia-krisen - om jeg kan tillate meg å si det slik - er at det ikke er ofte i historien at en ser slik ‘dugnadsånd’ i politiske fora og også på internett, for å finne fornuftige utveier på et felles - og altså globalt - problem. Vi må kanskje tilbake til dannelsen av Bretton Woods-institusjonene for å finne en tilsvarende ‘global bevissthet’.

For det andre. En løsning jeg ikke tror på er økt nasjonal isolasjon. Det finnes dem som mener at nasjonalstatene vil bli helt umyndiggjort på den internasjonale arenaen, om de ikke setter meget sterke grenser for utveksling av både varer og kapital. Rent intellektuelt kan det kanskje argumenteres for økonomisk stabilitet på grunnlag av slike løsninger. Men dette er ikke de rette svar for vår tid. All historisk og sammenlignende erfaring viser at isolasjon og proteksjonisme ikke fører noe særlig godt med seg, verken økonomisk, politisk eller kulturelt. Utviklingsland som har fulgt en slik linje - som f.eks. Tanzania - har kjørt både økonomi og velferd ettertrykkelig ‘i grøfta’. Isolasjon kan også gi grobunn for lite ønskelige former for nasjonalisme.

For det tredje. Jeg tror altså det er viktig å akseptere som noe positivt at verden endrer seg og blir mer åpen. - Dette høres naturligvis banalt ut. Men samtidig er vi nødt til å få bedre kontroll og styring med de globale prosessene, spesielt de økonomiske. Jeg tror også at dette må skje med basis i nasjonalstatene. For selv om prosessene er aldri så mye internasjonale og overnasjonale, er det fortsatt i det enkelte land at konsekvensene viser seg. Det er der folk lever sine liv. Det er der de blir fattigere eller rikere. Og det er i siste instans nasjonalstatene som rår over virkelige sanksjonsmidler og som regnes som legitime utøvere av makt. Det er nasjonalstatene som sterkest merker problemene og har incentiver til løse dem.

Samtidig er det viktig å addressere også de internasjonale, overnasjonale og regionale organene. De er minst like nødvendige og viktige politiske arenaer som de nasjonale. Sannsynligvis viktigere. Vår oppgave er å delta aktivt på disse. Dette handler om en holdning og en arbeidsform. Og som jeg sa i starten, det er behov for å sette mennesket i sentrum her.

For det fjerde. Det er særlig den internasjonale finanssektoren som spiller på uregulerte arenaer og på uforutsigbare måter. Dette gir uforutsette konsekvenser som har hatt negative følger for velferden i mange land. Etter mitt syn er det spesielt behov for å intensivere det internasjonale samarbeidet om reguleringer. Fra norsk side vil vi delta aktivt i dette arbeidet.

Liberaliseringen av handelsregimene gjennom Verdens handelsorganisasjon, WTO, reiser utfordringer for utviklingslandene og for oss som støtter deres kamp for mer likebehandling. Det er et hovedhensyn for norsk utviklingspolitikk å arbeide for at disse landene skal få økt innpass på markedene i de rike landene. Et annet hovedhensyn er å etablere overgangsordninger som gir en mer ‘myk’ tilpasning av eget næringsliv til ekstern konkurranse.

For det femte. En av de aller viktigste utfordringene i slike internasjonale fora blir - slik jeg ser det - å trekke inn og ansvarliggjøre viktige aktører som i dag ikke er del av dette fellesskapet. Det må bl.a. skapes mekanismer for å møte og forplikte privat sektor, store multinasjonale selskaper, fonds, investorer, stiftelser og frivillige organisasjoner som i dag er store og innflytelsesrike - men uten reelt ansvar. Det kan tenkes mange modeller for slike fellesskap og møtesteder. Kanskje ligger det én mulighet i videreutvikling av den typen forum som ”World Economic Summit” i Davos representerer.

For det sjette. Vi må ikke ‘fortape’ oss i de store og holistiske løsningene. De prosesser vi kaller globale har visse fellestrekk og de henger sammen. Men de er også ulike og vi må fortsette arbeidet med å finne riktige rammevilkår for dem. Det dreier seg om kjente prosesser. Det er bare tempoet og omfanget som har forandret seg vesentlig. Her er ny teknologi en nøkkelfaktor. Globalisering er med andre ord ikke et homogent fenomen.

For meg er det viktig at ikke utviklingslandene etterlates i en ‘global bakevje’ der ‘strømmen’ - eller utviklingen - ikke kommer til. Utviklingslandene må reelt aksepteres som fullverdige deltakere i de fora vi skaper. Statsminister Bondevik sa det slik under seminaret om globalisering som UD arrangerte i oktober; ”For at globaliseringen av økonomien skal være en god ting, må den bidra til å styrke verdier som velstand og sikkerhet, frihet og rettferdighet - for flest mulig mennesker i flest mulig land. Det er ikke nok at vi i Vesten tjener på en global kapitalisme. Solidaritet og nestekjærlighet må også globaliseres. Det er moralsk og politisk uforsvarlig med et system som fremmer marginalisering, maktkonsentrasjon og velstandsforskjeller, det være seg nasjonalt eller internasjonalt”. Dette er Regjeringens holdning. Det er min holdning. Det er rett og slett vår etiske, solidariske plikt.

Som syvende og siste punkt vil jeg peke på en utfordring som på mange måter er mer grunnleggende enn spesifikke ordninger. Dette gjelder selve evnen til å styre eller påvirke utviklingen videre. Jeg er enig med Verdensbankens visepresident Jean-Francois Rischard når han i tidsskriftet “Development Today” skriver at vi står overfor en slags global styringskrise (a global governance crisis). Dette gjelder statenes og verdenssamfunnets evne til å møte de store, globale utfordringene, enten vi snakker om miljø, finanskriser, fattigdomsbekjempelse, narkotikaondet, eller etniske og andre konflikter. Styringskrisen henger i stor grad sammen med at selve verdensøkonomien er i rask endring. Stadig billigere tele- og datateknologi forandrer, akkurat her og nå, produksjonsmønstre, mønstre for kjøp og salg av tjenester, og selvsagt finansieringsformer og deres omfang. Tele- og datateknologi endrer betydningen av viktige parametre som tid, geografisk distanse og kunnskap.

Alle endringene legger allerede et betydelig press på etablerte institusjoner, nasjonale og internasjonale. Et kjennetegn ved etablerte institusjoner og organisasjoner er jo nettopp at endringer foregår lineært og gradvis innenfor kjente, hierarkiske strukturer. Dette i skarp kontrast til den økonomiske og teknologiske utviklingen. Og i kontrast til måten store aktører i næringslivet organiserer seg på nå.

Spørsmålet er derfor - for å ‘tenke litt høyt’ - hvordan offentlige institusjoner, enten vi snakker om departementer på nasjonalt plan, eller store internasjonale organisasjoner som Bretton Woods-institusjonene, WTO og FN, har mulighet eller kapasitet til å møte de utfordringene vi står overfor. Kanskje må vi tenke helt nytt og radikalt? Rischard foreslår f.eks. at en tenker i retning av å etablere parallelle, globale ‘public policy networks’ på områder av global betydning som klima, fiskerier, overvåking av finansmarkedene, osv. Innenfor slike verdensomspennende nettverk kunne representanter for myndigheter, privat sektor, akademisk ekspertise og internasjonale organisasjoner delta i en form for ‘global politikkutforming’. - Kanskje er dette urealistisk. Og det kan være langt fram. Men det er viktig at vi tenker nytt, åpent og deltar i diskusjonene som nå pågår internasjonalt om disse spørsmålene. Som politikere, akademikere og studenter.

De globale problemene krever nye løsninger. Kanskje nye former for forpliktende samarbeid mellom internasjonale aktører. Som politiker er jeg åpen for å prøve ut slike løsninger. Mitt utgangspunkt vil imidlertid alltid være at folks velferd i siste instans er nært knyttet til forholdene i nasjonalstatene. Det må vi holde fast ved. Alle samarbeidsformer må derfor ha som formål å stabilisere og trygge forholdene der og skape større rettferdighet der.

Det siste ‘moteord’ jeg hørte i globaliseringsdebatten gjaldt viktigheten av såkalt ‘ glokal kommunikasjon’. Ja, nettopp - glokal. Som er en strategi for å nå målgrupper på lokalt og globalt nivå, samtidig. Begrepet minner meg forøvrig om det mye brukte uttrykket ‘den globale landsby’. For min egen del liker jeg å bruke uttrykket ‘globalisation of responsibiliy’. Med nye utviklingstrekk følger også ansvar - et utvidet ansvar, ‘et globalisert ansvar’. Jeg håper dette seminaret vil dreie seg om nettopp dette.

Globalisering inviterer til offentlighet og til åpenhet. Globalisering har i visse land erstattet undergrunnsaviser med informasjonsformidling via satelitter i verdensrommet! - Ja, det er store sprang vi snakker om.

Eller små sprang: Den lysende, tause globus i folks stuer fra 30 år tilbake, er byttet ut med en flimrende firkantet skjerm, som bringer hele globen inn ved hjelp av et lite tastetrykk. En globe - en klode - vi snakker med.

Ja - “Her er så underligt...” - for å låne Sigbjørn Obstfelder kjente linje (fra diktet Jeg ser, 1893), til slutt.

Med dette starter vi seminaret ‘Den Globale Reise’.

God reise og takk for oppmerksomheten.